Jeg har fått mye morsomme tilbakemeldinger etter utblåsningene mine, og det er jo godt å høre at flere har prøvd før meg. De tre første dagene var nok verst. Jeg gikk med konstante kramper i brystet (på hjertesiden), kastet opp og hadde en hodepine ut av en annen verden. Ubehaget er der nå og da, men det går bedre. Torsdagen derimot. Den kan diskuteres. Det er ingen tvil om at disse pillene også virker inn på det psykiske. Jeg stod opp med null energi. Kroppen føltes blytung og igjen ville jeg bare legge meg ned i senga igjen. Heldigvis hadde jeg fri denne dagen, så jeg fikk brukt noen ekstra minutter på å våkne. Jeg nevnte hormonbombe, gjorde jeg ikke? Vel. Det første som skjer når jeg ser pappa er at jeg ber han logge på nettbanken. Ikke om 1 minutt. Nå. Det er nemlig noen fakturaer jeg er usikker på om stemmer. Ting ser ut som de skal, og jeg tasser opp til kjøkkenet. Planen er å koke gresskar og lage mos. Mamma må dele gresskaret. Ikke etter hun har vært på do. Nå. Jeg hyler på henne flere ganger. Faktisk helt til tårene står ut av meg. Hun skjærer opp, men er ikke rask nok. Her må jeg overta. Problemet er bare at gresskaret er steinhardt (fordi jeg droppet ovnsbakingen først) og dermed må jeg bruke litt kraft. Jeg hiver det bokstavelig talt i bakken og blir enda mer rasende når det ikke åpner seg. Mamma overtar. Igjen; ikke rask nok. Omsider får vi kuttet opp bitene og satt de på kok. Hun foreslår at vi skal gjøre en kjapp tikronershandel på Spar før vi går tur. Hun må bare på do først. Igjen; det orker jeg ikke vente på. Jeg steller meg opp i gangen og hyler. Helt til tårene kommer. Jeg er rett og slett helt rabiat der jeg står, og jeg kjenner på kroppen at det gjør vondt. Hjertet presser, svetten pipler og rastløsheten vil ingen ende ta. Det er et underverk at vi kommer oss ut døra. Men. Tror dere ikke at mamma har glemt nøklene oppe? Jeg skriker enda mer. Vel nede ved bilen er det mørkt. Husnøklene er funnet, men bilnøklene. De er i veska. Hun leter, og jeg blir enda mer utålmodig der jeg står og tripper. Vel framme ved butikken er jeg superstresset. Jeg løper med vognen og hiver oppi varer, faktisk går det hull på en av dem. Jeg får helt noia når mamma stopper opp for å kikke, og enda mer noia når jeg ser på klokken. Ti på ni. Vi må ut. Nå. Selvfølgelig skal vi betale, logge ut parkering og kjøre til en annen parkeringsplass. Selvfølgelig skal mamma skifte sko, legge vesken i bagasjen og lete etter tyggegummipakningen. Tre ekstra minutter der altså. Jeg går i forveien, men hun løper ikke etter. Jeg har et rimelig hurtig tempo og hyler på at hun bak må skynde seg. Ingen respons. Hun går, bare. Jeg blir etter hvert så stresset at jeg løper 500 meter, og hører bak meg; ”Hvor skal du?” ”Hjem”, sier jeg. Og det er nettopp dit turen går. Jeg går hjem i sinne, med tårene rennende. Helt på autopilot, uten å ense bilene eller noe annet. Kun meg. Kun rett fram. Jeg har så mye sinne i kroppen. 20 minutter senere føler jeg meg lettere. Jeg beklager til mamma, og vi får skværet opp. Det hjelper å få ut det som sitter inni, men det er hardt når det står på. Jeg blir jo så ekstremt sliten av meg selv, og det verste er kanskje denne følelsen av at jeg vil gi opp hele tiden.
Gårsdagen var bedre. Jeg sto opp med mye energi i kroppen, og gjennomførte både jobbvakt og handling. Humøret dalte ikke før etter jeg kom hjem. En liten diskusjon utviklet seg til å bli en real konflikt med sinne, banning, tårer og blodige fingre. Nå er det faktisk sånn at vi ikke er sikre lenger på disse pillene. Pappa beordret meg nærmest til å slutte, mens mamma (som er ekstremt bekymret for kroppen min!) mener jeg må endre fokuset til å tenke at dette er bra for meg. Ikke spesielt enkelt. Selv vil jeg jo (etter alvorsprat med legen!) bedre bentettheten og styrke skjelettet, men jeg må innrømme jeg blir usikker. Det er som om alt inni meg rakner, og som om jeg går med vondter, raseri og depresjon 24/7. Jeg visste at jeg hadde temperament, men på langt nær så ille som dette. Og jeg griner plutselig av den minste ting; hvis jeg ikke får viljen min, hvis jeg blir utålmodig eller hvis noen er uenig med meg. Så uhørt og så barnslig. Jeg blir så flau. Jenta som ikke griner av en eneste film. Tydelig er det å kødde med hormoner et sjansespill. I mitt tilfelle; ikke bra. Det visste jeg jo på forhånd, også, som jeg skrev her. Jeg forstår godt at folk stopper med p-piller. Faktisk leste jeg om en dame som sluttet etter 10 år fordi det var i ferd med å ødelegge forholdet. Ikke at jeg har noe forhold, men jeg har jo en hverdag jeg skal gjennom. Nå føler jeg meg rett og slett veldig delt her. Jeg vil fortsette, men føler det går på bekostning av tre uskyldige personer. Verdens beste personer. Er det verdt det? Og hvor bra er dette stresset på hjertet mitt når det er oppi makspuls konstant? Jeg er delt som sagt. Jeg får jo i meg pillene liksom. Foreløpig har jeg ikke fått en eneste kvise eller mensen (mine verste mareritt), for den sags skyld, og da er det egentlig litt det samme med andre komplikasjoner. Men igjen; skal jeg kun tenke på meg selv? Det er ikke noe alternativ å bytte p-piller, da disse inneholder den minste mengden østrogen på markedet, og mer vil ikke legen gi meg. Det er like greit når jeg tenker meg om. Hvis jeg blir helt tyrann av noe som tilsvarer en minipille, hva vil skje om jeg får noe sterkere? Tør ikke tenke tanken en gang.
Bildet over sier alt. Utmattet. Hadde håpet jeg skulle la dette temaet ligge litt, men det er jo noe med det å oppdatere på hvordan ting går. Jeg som alltid er positiv klarer liksom ikke helt å være positiv når alt jeg møter er motstand. I dag skal uansett sies er en annen dag. Jeg har sovet lenge. Godt. Dyp søvn. Sovepiller er et under. Kroppen har virkelig mye energi og humøret er på plass. Tålmodigheten også. Har enda ikke utagert for at mamma kjøpte en ekstra brokkoli på butikken isted. Haha. Jeg må helt klart nyte denne dagen, for den føles uvirkelig akkurat nå. I dag er jeg bare på topp, og akkurat det trengte jeg etter en nokså røff uke. Vet ikke hvordan ting vil utarte seg, men det vil gå i berg og dalbane. Jeg prøver uansett forberede meg mentalt på alt… Verre enn i går kan det umulig bli. På en måte er det en betryggelse!
