Jeg har deltatt alle årene, men akkurat i fjor sto jeg over. De få gangene mamma og pappa faktisk skal bort synes jeg godt jeg kan stille opp som sjåfør, og i 2015 falt en av deres festligheter på datoen for mitt julebord. Valget var ikke enkelt. Jeg ville jo gjerne dra, og jeg kunne sikkert dratt, men tenkte det ville blitt litt mye stress. Stelle seg. Spise. Ut. Hjem. Skifte. Spise. Skifte. Ut. Vente. Hjem. Dere skjønner greia. Dessuten liker jeg å ha muligheten til å ta meg et glass eller to. Nå er det jo slik at alkohol ikke er spesielt bra for oss med osteoporose, men akkurat det kunne ikke brydd meg mindre. Jeg drikker såpass sjelden (og tåler veldig lite!!!). Typ på julaften, nyttårsaften, bursdagen min og som jeg skriver om her; julebord. Det er noe med det å være den eneste som ikke har promille. Selv om man fint kan ha det gøy uten alkohol, så føler jeg vel at (etter jeg ble syk) har trengt litt ekstra oppkvikkere for å holde humøret oppe. Et slikt arrangement som julebord er et slikt arrangement som krever smil og latter – i bøtter og spann.

Jeg hadde ikke hastverk med å bestemme meg ettersom jeg ikke skulle bestille noe. Det er jeg for kresen til, faktisk. Og det er ikke bare sykdommen skyld i, for slik har det alltid vært. Men. Det er jo ikke for å spise at jeg drar ut. Her dreier det seg om samvær, og det er det som betyr noe for meg. ”Den beste tiden er den du deler med andre”, eller hva? Det og møtes sånn er så fint. Det er så herlig å treffe superkollegaene på ”utsiden” og snakke litt annet enn jobbprat. Dessuten inngår det som en sosial greie for min del. Jeg trenger det. Jeg trenger å slippe bekymringene for en kveld. En kveld gjør nemlig så mye. Som jeg sa hadde jeg ikke hastverk med å takke ja, men jeg valgte allikevel å holde det åpent. Mye kan jo skje, og vel. På Tirsdag skjedde nemlig noe som kunne snudd om på hele avgjørelsen. Jeg holdt på å sette ut prislapper oppi høyden (som den apekatt jeg er), da en kunde kom bak, jeg skatt (selvsagt!) og datt bakover ca 1 m med hodet rett ned i det steinharde gulvet. Jeg ble liggende noen sekunder, før jeg reiste meg og ikke forsto et kvekk av hva han sa. Jeg var virkelig helt borte. Det eneste jeg skjønte var at jeg hadde slått hodet. Hardt. Jeg kunne kjenne kulen bule ut av bakhodet mitt, og på hånden så jeg blod. Tydelig. Ryggen føltes fin, merkelig nok. Heldigvis hadde jeg tatt meg i mot med hodet og krummet ryggen i fallet. Litt hell i uhell der, altså. Takk og pris. Å brekke ryggen er alt jeg frykter. Alt. Jeg kom meg omsider til hektene igjen, og fikk etter hvert mer klarhet i hva kunden lurte på. Noe om et spill. Deretter gikk jeg til avdelingsleder og fortalte hva som hadde skjedd. Hun skjønte vel at jeg var rimelig ute av meg, så vi tok oss en tur på pauserommet. Hun tok raskt kontroll over situasjonen, var rolig og veldig behjelpelig. Akkurat hva jeg trengte da jeg ikke greide gjøre rede for meg, og alt av tårer bare presset på. Alternativet var å dra hjem. Mamma instruerte pilates. Jeg hadde egen bil. Klokken var fem. Jeg jobbet til åtte. Altså kunne jeg kjørt hjem, men det anså jeg som risikosport. Og jeg ville neppe avbryte mamma midt i sin treningstime. Ei heller be noen kjøre meg hjem. Da hadde jeg bare følt meg dum. Så farlig var det liksom ikke. Jeg fikk derfor hentet meg inn igjen nokså svimmel, men heldigvis ikke ute av stand til å jobbe. Ble verre da jeg kom hjem…

Det var/er visst bare en liten hjernerystelse, selv om det i og for seg er ille nok. Jeg kjenner jo smådunk i hodet fra tid til annen, blir lett svimmel og smådement. Skal jeg ta til meg det mamma sa; ”det er dumt du tar sånne sjanser når du vet hva du risikerer!”, eller skal jeg gå rundt vel vitende og tenke at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre jobben min (?) Haha. Jeg vet ikke jeg, men det har definitivt vært litt ekstra krevende på jobb i disse dager. Ingen tvil om det. Jeg er ikke en som vanligvis kjenner på det å bli sliten eller ha hodeverk, så det er nokså uvant kan man si. Har heldigvis hatt en oppladningsdag i dag så håper jeg er klar (og gleder meg stort) til både jobb og julebord i morgen. Jeg må nesten bare ta ting som de kommer, og satse på at formen holder mål. Møte opp skal jeg uansett. I min røde julete kjole. Mamma blir sjåfør. Å ligge i sengen eller sitte pal i sofaen, gjør meg bare sykere, og det er absolutt ikke noe alternativ. Slik tenker jeg omkring denne sykdommen også. Jeg er jo så sta. Ingenting får sette meg ut. Ingenting. Ikke slike hjernerystelser som dette en gang. Jeg har det så mye bedre fysisk og psykisk når jeg kommer meg ut, samme om jeg fungerer 70% eller 100% på det aktuelle tidspunkt. Denne jenta jakter nemlig på motivasjon og livsglede, og den finnes kun utenfor husets fire vegger. Så enkelt!