Beklager, eller ikke?

Omsider begynner jeg å ligne en normaltstresset Madelén igjen. Endelig. Sett bort fra den tragiske tiden på post 3 og Rasp har Oktober/November 2016 vært noe av det verre. Ekstremt tøft og ekstremt grusomt. Jeg har presset meg til ytterpunktene. 110%. Men nå. Nå klarer jeg ikke mer. Bivirkninger rammer 1-10 av 100, og jeg var innenfor. Slag og tak i brystet. Migrene. Kvalme. Oppkast. Leggkramper. Hevelser. Ytterligere søvnplager. Det var noe av kneika, og den var jeg delvis over etter 1 uke. Kvalmen har ingen ende tatt, og jeg har stadig kjent på en hjertefrekvens langt utenom det normale. Greit nok. Kvisen(e) jeg fryktet fikk jeg aldri. Takk og lov. Allikevel må jeg si stopp nå. Kun av hensyn til kroppen min. Det er langt verre om jeg fortsetter å kjøre den på et slikt bunnivå. Jeg har den siste tid kjent at dette her har gått på helsen løs, og med organer som allerede er svekket nok kan det umulig være bra for meg å opprettholde en hverdag så langt nede. Jeg sa at det å ”fucke med hormoner” er skummelt, og det står jeg inne for. Hormonene har vært et av hovedproblemene. Folk har dårlige dager. De står opp med beina på feil side av sengen en gang i ny og ne. Ikke hver dag. Slik som jeg har gjort. Så fort jeg har våknet, kommet meg ut av sengen har rabalderet vært løs. Hylt på vei opp. Ingen hei eller smil. Det har kun vært kjefting. Kjefting over ting de andre ikke har gjort, som jeg mener de burde gjort, men som jeg egentlig normalt sett hadde gjort selv. Det har vært kjefting over at bilen står 1 cm for langt til venstre, at eggeplommen ikke er brukt opp, at kameraet er gått ut på lading, at tallerkenen står feil plassert eller at jeg utålmodig skal ha hjelp og assistanse der og da. Og når det ikke skjer, da griner jeg. Griner? Seriøst. Det er ikke likt meg. Det er ikke sånn jeg er. Den uroen. Den utålmodigheten. Den negativiteten. Jeg orker det ikke. Da lever jeg heller med bekymringer og kampinnsats. Jeg har kjent på hele kroppen at jeg har hatt vondt. Konstant. I hver eneste kroppsdel. I hvert eneste ledd. Stresset til det unaturlige. Jeg blir så sliten av sånt. Jeg var så preget at jeg knapt gadd å stå opp på fridagene mine. En 23 år gammel jente skal ikke ha det sånn. Derfor. Nok er nok. Jeg må ha gleden tilbake. Nå har jeg testet. Jeg kan ikke ødelegge julen på grunn av noe dumme piller. Vi får heller se på nyåret når jeg besøker fastlegen igjen. I mellomtiden må jeg mobilisere gamle og nye krefter. Smilet er i alle fall på plass igjen, og faktisk er jeg veldig mye mer rolig innvendig enn hva jeg pleier. Denne høsten har nok også gjort meg mer bevisst. Bevisst på egen adferd. Nå trenger jeg bare å lande. Ordentlig. Det skal bli godt.

 

Det er selvfølgelig viktig å tenke at benskjørheten skal bedre seg, men akkurat dette ble ikke sånn jeg så for meg i det hele tatt (og det er mitt valg å slutte) Jeg trodde pillene skulle være en hjelp samtidig som jeg heiv innpå kalorier og kom opp i vekt. Men som de sier; ”Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det”…. Alt jeg sitter igjen med er hormonutbrudd, besvimelser (!!!), unnasluntring (veie opp mindre med vilje, glemme deler av måltidene), apatiske holdninger og depressive tanker. Faktisk har jeg vært såpass depressiv (noen dager) at jeg har vært inne på tanken om jeg ikke orker dette livet. Ikke at jeg planlegger noe, men jeg har på en måte tenkt at om jeg skulle bli påkjørt eller tilfeldigvis bli dårligere, så gjør det ikke noe. Det er slike tanker som skremmer meg. Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg aldri kommer til å være noe villig til å bli frisk(ere) så lenge jeg går på p-piller. Dessverre. Og dette var tross alt minste dosering på markedet. Jeg er ganske lei meg for at det ikke funket. Og jeg er ganske lei meg for å meddele denne beskjeden. Jeg hadde et håp, og jeg gikk skikkelig målrettet inn i forsøket, men nei. Dette her ble bare feil. Nå har jeg i alle fall prøvd, så da kan jeg i det minste si at det ikke var riktig for meg. I dag skulle jeg startet på brett nummer 2, men slik blir det altså ikke. Ikke i 2016. Og det er det beste for alle parter. Pappa har ettertrykkelig bedt meg om å slutte flere ganger, men som den sta person jeg er skulle jeg gjennom en hel omgang. Og i løpet av den omgangen har jeg vært en trasssen treåring ganger tusen, og ugjenkjennelig person med stor u. Aleksander tror jeg aldri har opplevd søsteren sin mer deprimert og syk. Om jeg kan bruke det siste ordet. Isj. Hadde jeg filmet og lagt meg selv ut ville alle trodd jeg spilte tidenes dramascene. Så hva skal jeg si? Takk til familien min som har taklet å leve side om side med meg. Nå er jeg ferdig. Helt ferdig. Snart venter en fin måned. Min favoritt. Jeg ser fram til Desember, og gleder meg enormt til det som følger med julen, familiekos, venninnetid, og alle kundene som strømmer inn på Elkjøp. Julebordet gav dessuten veldig mersmak, og jeg føler meg utrolig privilegert og takknemlig som får omgås så herlige kolleger. Det er ikke så mye som skal til for å lure smilet frem. Forhåpentligvis kan dette bare gå oppover. Nå er jeg nemlig ikke ruset på negativitet lenger, og det både synes og merkes!

 

0 kommentarer

Siste innlegg