Omsider er en ny uke her, og den er på ingen måte ønsket. I dag starter mitt lille eksperiment. I dagevis har jeg googlet, lest forumer og funnet ut alt som er å finne ut. Det som går igjen er kvalme, migrene, nedstemninger/depresjoner, vektøkning (vann i kroppen), kramper og kviser. I tillegg står det at de med nedsatt leverfunksjon ikke skal ta p-piller (og det har jo jeg fått som følge av spolormen) samt at man øker sjansen for blodpropp. Så mange som 10-15 av 10 000 kvinner som går på hormoner får blodpropp. Det er mye det. Tror dere ikke det skremmer livskiten ut av meg? Mer enn redselen for å ha anoreksi, faktisk. Ja, også er det dette med mensen da. Herlighet. Jeg hadde mareritt om det i natt. Vel. Går ikke inn på detaljene der, så nok om det. Jeg fikk mensen for første gang sensommeren 2008, og hadde den fram til Februar 09. I løpet av den tiden kom den uregelmessig og varte ikke mer enn maks 2 dager. Jeg trengte kun minitamponger og ingenting annet. Kanskje noen ikke vil kalle det en mens en gang. Pms var nemlig ikke noe jeg la spesielt merke til, men jeg husker godt at jeg var veldig slått ut. Det å miste blod gjorde meg veldig svimmel og jeg fikk det man kan kalle besvimelsestendenser. I min tilstand, på undervekt, vet jeg faktisk ikke hvor bra det er å få tilbake mensen. Jeg vet den hjelper på bentettheten, men det er jo det eneste. Jo mer jeg grubler, jo mer usikker blir jeg. Skal jeg være ærlig, så er det vanskelig å motivere seg til dette her. Virkelig. Det føles så unødvendig og nytteløst, og jeg lyver ikke hvis jeg sier at jeg vil gi opp. Samtidig så sitter det en fornuftighetsperson på ryggen min; ”Du kan ikke brekke ting lenger” – ”Husk at kroppen skal være med deg livet ut”. Den type gloser. Arbeidsvakten i går gav meg ikke det frirommet jeg pleier å ha, ettersom bekymringene og tankekvernet virkelig holdt på. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye jeg har gruet meg. Jeg visste det at når jeg utsatte pillene i 6 dager så ville jeg ha mye tid til å dvele fram og tilbake. Men… 

Jeg begynte på min første pille (kl 20:27) i går, slik jeg lovet dere og meg selv. Det var virkelig med en klump om halsen. Foreløpig har jeg ikke merket de største ubehag annet enn noen tak i brystet, litt leggkramper og en del brekninger i går kveld. Da jeg våknet derimot føltes det som jeg hadde influensasymptomer i hele kroppen, og sinnet mitt stod i taket. Begynne å grine for sølt yoghurt på kanten av blenderflasken? Kjefte fordi mamma spør to ganger om hvor mye penger jeg trengte til å handle i butikken? Frøken hormonbombe, ja. Ikke mye likt meg. Kanskje er det tilfeldig? Jeg tror ikke det, men mulig noe kan være innbilning. Mamma er heldigvis ekstremt tålmodig og vet hva som er den ekte meg. Hun er helt formidabel, og hun støtter meg så bra. Faktisk gjentar hun flere ganger at jeg kan stoppe om jeg vil (et pillebrett til over 300,- ikke betyr all verdens), og det sier mye om henne. Hun vil virkelig ikke at minstejenta si skal ha det vondt, og det på tross av hva helsevesenet sier. Men igjen. Jeg vil få det vondere om jeg ikke gir dette en real sjanse. Jeg har på en måte satt en grense, men føler ikke den er overskredet enda. At jeg må kaste opp litt i ny og ne kan jeg takle, men ikke flere ganger daglig. Da vil det gå utover kroppen min. Jeg kan heller ikke godta å minke på næringsinntaket, og viktigst av alt; jeg slutter på dagen om det skulle dukke opp en kvise. Samme hvor liten den er. Også er det dette med energinivået. Jeg har ikke hatt så lite enerig siden når da? Jeg kan ikke huske sist. Alt jeg ville da jeg sto opp var å legge meg igjen. Det er nemlig skikkelig ille å være på jobb når man føler at kroppen ikke henger med. Krysser fingrene for at det er litt mer futt i meg de neste jobbdagene. ”Det kommer en dag i morgen….” – sa gullfisken.

Nå føler jeg det ble litt mye negativitiet her, og det er overhodet ikke meningen. Det er bare veldig vanskelig for meg å være positiv til noe jeg ikke aner utfallet av enda. Allikevel velger jeg å holde humør og mot oppe, og som en liten motivasjonsboost så spontanbestilte jeg meg en skinnjakke i natt. Jeg har aldri eid en skinnjakke før, og har egentlig tenkt det var litt harry, samtidig som jeg har etterlyst en. Skinn er jo tøft til det meste. Jeg ville ha en variant som så litt ut som ”noe ikke alle har” og forelsket meg ganske raskt i detaljene til den som heter Jofama by Kristine (lenk). Jeg har sett den før, men aldri vurdert å kjøpe den. Utseende er som sagt en ting, men kvalitet en annen. Skal jeg først ha skinnjakke så går jeg for det jeg tror er best, uten at jeg blakker meg, selvsagt. Tok den siste som var igjen i størrelse 34 (XS) som også er størrelsen jeg brukte før jeg ble syk, og håper den passer. Hvis ikke gjør den det om noen kilo. Haha. Vet at jeg ikke bør nevne størrelse her, men får så mye spørsmål fra folk som gjerne vil bestille ditt og datt, og da kan det jo være en pekepinn. De som blir trigget av at jeg nevner min størrelse, vil alltid være hårsåre. Sånn er det bare. Som blogger skal man ikke utlevere for mye, men man kan heller ikke prate rundt grøten. Det er en balansegang, det der. Så, ja. Da blir det spennende å se hva som dukker opp på postkontoret. Glemte også å nevne at dette også er en belønning. Her om dagen gikk jeg til innkjøp av et flaskegresskar, fordi det kun selges på denne tiden av året. Jeg har alltid vært nysgjerrig på smaken, og lagde på Søndag masse puré. Noe gikk til suppe, og noe gikk til sunn kake. Kaken var jeg fast bestemt på å spise selv, og det gjorde jeg. Smaken var uvant (et snev av krydderkake?), men absolutt godkjent. Ikke så søt som eplekaken, sist, heldigvis. I tillegg var den supersaftig og utrolig fin i konsistensen. Mamma og pappa var enige. Det kjennes godt at jeg greide stå i utfordringen (tillegget), og i kveld blir det et nytt stykke. Ingen tvil om at kaken forsvinner fort, så jeg vurdere å lage en ny. Sånn før gresskarsesongen er over. 

Nei. Tror jeg gjør ferdig timelistene også stopper jeg her. Blir fort litt ivrig når jeg først setter i gang med skrivingen. Den har nemlig gått i ett siden jeg kom inn døren, og nå er det like før jeg pådrar meg kramper i hendene. Det skal bli godt med et boblebad på denne skrotten, og ikke minst; roe ned….