Det var mange harde samtaler på BUPA. Ofte snakk om innleggelse. Frivillighet og medisinsk. Jeg takket nei alle gangene. Staheten min dro seg så langt at jeg til slutt ble tvangsplassert her. Når jeg tenker tilbake på det, så var jeg forferdelig dum. En frivillig plass kunne gitt meg mer frihet, og jeg ville fått et forkortet opphold. Hva eller hvorfor jeg ikke tok til fornuften, kan ingen vite. Jeg er for stolt. For stolt til å ta i mot hjelp. For stolt til å være avhengig av andre. For stolt til å innrømme noe som helst..Kanskje det ikke alltid er så positivt… ? En ting er sikkerrt; nå som jeg får hjelp kan de rundt meg føle mer trygghet. Det var ikke noe særlig med den pipestilken som løp rundt på Nordbysenteret tidlig i November måned. Folk glodde, og så meget usikre ut. Kanskje jeg bare kan forstå at den tiden ikke hadde noe positivt å komme med? At den tiden kunne ødelagt alt jeg har bygget opp gjennom hele mitt attenårige liv. Kanskje jeg vil se det en dag. Føle, ane, kjenne og vite.
Etter en tur i vaskemaskinen er begge tøflene klare. Nå har jeg dratt en masse i de – frem og tilbake. Ettersom de utvider seg, og pappa har tross alt 43 og en halv i sko. Jeg er i allefall veldig fornøyd – og stolt! Jeg hadde aldri trodd Madelén kunne prestere noe sånt. Aldri. For første gang i livet mitt er jeg glad for å ha feil.. Og; tøflene passet perfekt!
Det er redselen og angsten som stopper meg og fornuften min. Det er den som gjør slik at jeg ikke klare å utfordre eller gjøre noe utover det jeg skal. Det er der det på en måte stanser opp, og jeg blir værende i en slags boble uten luft. Uten mulighet for å puste. Bare stirre ut gjennom en svær glasskule som egentlig opptar alt for mye plass. Alt for mye plass av meg.
Jeg klarte ikke å holde prosjektet mitt hemmelig lengre. På Torsdag fikk pappa se hva jeg holdt på med – nemmelig tøfler. Er en sånn artig oppskrift jeg har strikket etter. De blir sydd sammen (ikke av meg) og deretter skal de toves. Deretter blir i kveld, fordi jeg gjorde meg helt ferdig i går. Jeg er veldig veldig spent på resultatet. Jeg vet at pappa aldri hadde forventet noe sånt fra MEG! Hadde vel ikke forentet det selv heller… Da er det virkelig grunn til å være fornøyd med egen innsats! Jeg er litt som en gammel mormor gyngende i stolen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Sånn er det med strikking. At jeg takler tålmodigheten er vel den største seier av dem alle. Resultatene blir som de blir.
Jeg kan ikke huske at sonde var så ille. Gårdsdagen bød på umenneskelige smerter. Vi kom ikke i gang med sonden før halv fire, og deretter begynte problemene. Oppkast på oppkast. Skjelvinger og ristinger. Rastløshet. Hjertebank. Nye sår. Feber. Besvimelser. Ja. Alt man kan tenke seg. Jeg gråt i flere timer på grunn av smertene. Enda smerteterskelen min tåler alt av sårskader, sprøyter og vold. Dermed ble dette en svært ubehagelig opplevelse for meg. Jeg skrek og bar meg der jeg lå bundet til sengen. Det ble bare verre og verre ettersom tiden gikk. Kvalmen var umulig å styre. Den var konstant, og jeg fikk ikke mulighet for å sove. Verst var etappen mellom ni og tolv. Da nattevaktene skulle være her. De som ikke hadde blitt informert en gang, og som egentlig ikke hadde mulighet til å passe på… Jeg hadde så forferdelig vondt, og det endte med at legen vedtok at vi måtte stoppe hele maskinen. Jeg fikk i meg langt mindre enn det jeg skulle inntatt! Uvelheten gav seg ikke før nærmere halv fire, og da fikk jeg endelig sovet til kvart på seks. Noen timer søvn hjalp betraktelig, selv om jeg i skrivende tilstand er ekstremt trøtt.
Eneste mulighet for å bli kvitt sonden er å spise en hel dag. Så er den borte i morgen. Jeg har spist frokost med sondeslangen. Det var en kamp. Jeg rev av bitene og svelget dem hele. Slangen dro seg bare lenger og lenger nedover og jeg fikk nesten anfall av hostingen. Slapp heldigvis den oppkastdelen, selv om det var farlig nære..Fikk oppkuttede nøtter, og de skrapte seg nedover i halsen der jeg svelget dem. Det ble så ille at jeg begynte å få opp blod. Dermed orket jeg ikke mer. Etter at pleieren var gått bestemte jeg meg for å være litt uskikkelig pike.. Jeg rev ut sondeslangen, og vel så det. Jeg taklet ikke mer. De lo nærmest da de så hva jeg hadde gjort. De kan ikke sette inn en ny heller, for det går kun på spisesituasjoner – ikke oppførsel. Det ville vært straffbart, sa legen. Det er s betryggende å vite. Dermed forblir den ute, og nå er jeg 110% sikker på at det ikke skal skje igjen. Jeg kan ikke gi mer makt til hr. anoreksi. Gårdsdagen gav meg en lærepenge til de grader. Jeg skal aldri oppleve det igjen! Aldri!
Det er ikke bare jeg som har slitt gjennom denne situasjonen. Da jeg snakket med lillebror på msn i går, da rant tårene. Han var så oppgitt. Alle på sykehuset var noen idioter, og han ville lage et helvete for alle og enhver. Han mente nemmelig ikke at jeg fortjente å ha det så vondt på noen måte. Det gikk så hardt inn på han å få se verdens beste søster så dårlig. Han snakket så mye om det forbilde jeg en gang var for han, og hvor mye han beundret meg. Jeg tror en del av de ordene han kom frem med gav meg tilbake gnisten. Gjorde så jeg klarte å reise meg igjen for å komme nærmere et mer normalt liv. Utrolig hva litt støtte gjør med meg. Anoreksien blir på en måte litt skyggelagt, selv om den ikke har flyttet ut..
Det måtte jo skje. I lengden så gikk det ikke å svelge nøtter, da kroppen ikke tok dem opp. Det gjorde så jeg ble tilbudt en næringsdrikk, som jeg pent takket nei til i går og i dag. Det har resultert i at jeg er tilbake på start. Nå er sonden inne igjen. Eller; sonde nummer to. Akkurat som sist, så tok jeg tenna fatt og bet i stykker nummer en. Det er en helt ubeskrivelig smerte å få sonden innsatt. I tillegg er det så kvalmende når maten bare renner ned gjennom nesa,. Har ikke tall for hvor mye oppkast som har kommet. Selv om sonden kun skal erstatte det tapte, så er det et såpass stort nederlag at jeg har droppet all mat. i dag Hvor mange dager, uker eller kanskje måneder det fortsetter – vet jeg ikke.. Jeg er prinsippfast, og et skikkelig stabeist. Jeg har inntatt nattpysjen igjen.. Alt jeg føler er at anoreksien har fått det som den vil. Nå slipper jeg det stresset med å se en hel masse mat for så å slite livet av meg med å stappe det inn. Det er litt deilig og befriende også! Det er oppkastdelen som er verst, på grunn av smaken- uff. En blanding av oppkast, tran og jordbær. Mmmm.. Jeg kan ikke forstå at de har gått så langt denne gangen. Det er bare meningsløst at jeg skal innta sengen på heltid. Helt bortkastet! Sist brukte jeg 14 dager på å spise mat igjen. Nå vet jeg sannelig ikke. Jeg er bare så ufattelig lei! I skrivende tilstand er hendene og ansiktet mitt likblått. Så mye som jeg skjelver og er urolig nå – har jeg aldri opplevd at jeg har vært før.
Midt i blinken når jeg først hadde fått et mer normalisert og akseptabelt liv. Virkelig flott! Skal jeg understrekte ordet lykkelig, eller tar dere hinttet?
Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. I syv uker fra i dag av har jeg hatt personale tett innpå meg. Jeg har ikke fått et sekund alene. Endelig har det skjedd en endring der. Nå skal jeg få gå på do, og dusje alene. Under forutsetning at det skjer før måltidene, selvsagt. Dessuten slipper jeg tilsyn etter hviletid.. Det føles så godt og befriende at livet mitt vender mot det normale. For det er jo en dag dit det skal, og må. En dag er kampen over, og jeg har vunnet. En dag…
Når denne dagen kommer – er uvisst. For når jeg er utskrevet begynner alt på nytt. Jeg starter å leve igjen. Leve helt på egen hånd. Alt blir opp til meg. Madelén må gjøre alt for å ta igjen den tapte kontrollen. Rett og slett utfordre seg selv så mye at maten blir som en lek. At det blir konkurranse om å spise, og at det er premiert om man klarer det og takler alt presset. Om hverdagen blir slik den en gang var, det vet jeg ikke. Jeg bare håper og tror. Jeg vet at styrken er der. Jeg må bare benytte den på rett måte på veien mot å knekke all den vonde ubevisstheten som har bosatt seg inni meg. Oppklare misforståelsen og komme seg videre. Ut i livet!
Tirsdag var mamma, pappa og broren min her. Vi fikk låne et stuerom (egentlig venteværelse) med data, sofagruppe, kjøkken og spisebord. Jeg ble trillet ned i rullestol. Merkelig nok var det nok heller pappa som hadde hatt behov for den med den kjempesnille ryggen sin… Uansett. Vi hadde det så fint. Tilværselsen ble straks noe helt annet enn disse A4-sykehusveggene. Dermed følte også jeg at jeg fikk noen timers permisjon. Rart med det. Dessuten spilte vi Scrabble, der jeg inntok sølvet. Hvorfor oppdager man alltid tre sekunder etterpå et par bokstaver som kunne doblet hele poengsummen? Jaja. Jeg må lære meg å utnytte og bruke tiden bedre. Det gjelder vel så og si alt.
I går var Maren på besøk. Flinke bilisten. Det var så fint å ha noen å snakke med om alt mulig, og som du vet forstår. Jeg ble så glad for at hun tok seg tid og stilte opp. Det er utrolig hvor mye det faktisk betyr for meg!
Jeg er fullstendig klar over at det er veldig spesielt å brette seg ut på denne måten. Det å ha en sykdom er i grunn ille nok, om ikke alle skal få vite det. Det standpunktet jeg tok med å skrive en blogg er etter oppfordring fra pappa. Jeg elsker å skrive, og jeg er en person som blir mye bedre og mer positiv etter at jeg har delt tankene mine. Jeg er hundre prosent ærlig, og det kommer til stadighet en del informasjon ikke alle nødvendigvis hadde delt. Jeg angrer ikke et sekund på denne bloggen. Det føles så fint at folk vet hvorfor jeg er ”borte”. Jeg har tross alt vært en del inni meg selv det siste/de siste årene. Det at jeg nå har åpnet meg har vist at folk bryr seg. Jeg får en masse støtte, og jeg tror det er viktigere enn noe annet i denne forferdelig tunge kampen og tøffe tiden. Jeg er inneforstått med at dette vil ta langt tid, og det er derfor en kjempefordel at så mange er oppdatert. Da vil jeg ikke føle på den pinligheten når alt kommer tilbake til seg selv. Det at matforholdet ikke er helt topp. Folk forstår, og jeg slipper å komme med dumme unnskyldninger! De unnskyldningene som at jeg spiste middag før jeg skulle ut på Peppes, eller at jeg har vondt i halsen og dermed ikke får spist etter 7 timer på jobb… Eller det faktum at jeg må avlyse bursdager. fester og alle morsomme ting som inngår et eller flere måltider. Nå er det slutt! Det er slutt på å være usosial, og det er slutt på å stenge seg helt inne. Tanker og følelser er lettere å takle så sant man har noen å dele dem med. Det har jeg lært etter disse atten årene. Endelig har jeg innsett at jeg må finne tillitten til andre enn meg selv. Jeg må takle at andre også har kontroll en gang imellom. Først da har jeg brutt en stor barriere. En barriere større enn Mount Everest.
Med denne bloggen har jeg et ønske. Ønsket innebærer at jeg skal bli frisk, men også at andre kan dra nytte av det jeg skriver. At folk ikke blir sykere enn de er, men også det å forhindre at man utvikler sykdommen. At folk finner sin indre styrke til å ta seg videre uten å bli påvirket til det negative. Det å benytte den positive kraft ethvert menneske bærer på!
Tid. Masse tid. Tid til å gjøre alt jeg ikke har tid til hjemme. Tid til å utføre aktiviteter der jeg kan få ro i kroppen. Ro i sjelen. Tid til å være Madelén – fullt og helt. Jeg varierer.. Nå er jeg akkurat ferdig med den tiende lappen ala 15*15cm. Planen er et slumreteppe, så det skal en del lapper til. Om jeg gir opp underveis er puter muligheten.. Lærte å strikke på nyttårsaften – to pulsvarmere på en dag. Ikke verst. Ser faktisk at jeg har blitt en del bedre siden den gang. Jeg er også en racer på kryssord, og ellers er jeg i tv-stuen, spiller Scrabble (mester) og surfer en masse på PC’en, der jeg også skriver en enda mer intim dagbokversjon. Jeg klarer å løse sudoku, men har aldri tålmodighet til lenger enn et kvarter maks. Mobilen bruker jeg 2 ganger 20 minutter, så det blir som oftest samtaler til hjemmet. Jeg har også strikket en mobilsokk til meg og broren min. Utrolig rart hva man faktisk mestrer bare man gjør et forsøk! Jeg har aldri hatt de spesifikke husmorgenene i meg. Lillebror er høyere på prosentskalaen med sine bakverk, kokkelering, sying, strikking og veving. Det ligger virkelig for noen, mens andre må sette seg skikkelig inn i det – sånn som meg. Men når jeg først begynner, så holder jeg på en stund kan man si. Også er det noe med det at når jeg setter i gang med noe så må jeg bli ferdig. Jeg klarer ikke tanken på et uferdig prosjekt. Opptatt av raske resultater. Jeg kan faktisk sitte under måltidet og tenke på hvilke synonymer som passer best inn i de åpne rutene, eller bevege hendene som om jeg skulle strikket. Det skjer automatisk, og det er på grunn av min urolighet for at jeg er nødt til å holde på med noe – hele tiden. Dermed blir det en masse tidsfordriv i form av disse hytteaktivitetene. Koselig en liten periode, men jeg skal love at det tar på om man gjør det hver eneste dag… Mitt neste strikkeprosjekt er foreløpig hemmelig. En gave til pappa – alt jeg kan røpe.
Forresten; da jeg sjekket kontosaldoen min i går var det plutselig 250 kroner der. Endelig noe igjen for alle kryssordinnsendingene mine!
Ellers så har jeg skaffet meg to venninner på omtrentlig samme alder. Det er så fint å ha noen man kan snakke litt med. Noen andre samtaler enn hva som er dagens middag, eller hvordan man bytter tv-kanal..
