For noen dager siden kom jeg over en artikkel av Se & Hør der overskriften lyder; ”anoreksi viser bare viljestyrke” Greit nok tenkte jeg og brydde meg ikke noe mer om saken. Senere på kvelden oppdaget jeg reaksjoner på artikkelen via facebook. Dermed åpnet jeg internettsiden, og ble bokstavelig talt slått i bakken. Anoreksi viser viljestyrke, men det er fordi det er sinnsykt krevende og tøft å stå i en slik kamp dag inn og dag ut. Den indre striden man kjemper er beinhard. Det er helt klart vilje og stahet når en takler det. Man er både modig og sterk. Måten denne artikkelen har vinklet saken på, og måten CF har uttalt seg på, får anoreksi til å fremstå som noe selvbestemt og lettvint. En enkel og grei måte å gå ned i vekt på. Når realiteten er at dette er en av de verste sykdommene som eksisterer i dagens samfunn, og at det faktisk er ekstremt vanskelig å bli friskmeldt. Han vet utvilsomt alt for lite og eier null kunnskap når han våger å gå offentlig ut med slike meninger. Det er så feigt. I det hele tatt og legge fram en oppskrift på hvordan det perfekte skal være. Det finnes ikke noe som heter perfekt eller tilnærmet perfekt. Alle er vi menneskelige med våre feil og mangler, og det er naturlig. Det er sånn det er og det er sånn det skal være! At en jente på 1.80 må under 40kg for å være modell er jo skandale. Det er slike ting som er med på å påvirke, og det er i slike situasjoner at media er med på å ødelegge. Man kan gjerne være modell, men da også med en fornuftig vekt og med å leve et normalt liv ved siden av. Man må ikke ha anoreksi for å være modell, og man må ikke være modell for å ha anoreksi. Selv om jeg er høy og veldig tynn, så er jeg overhodet ikke den perfekte modell. Jeg hadde passet bedre før jeg ble anoretisk og syk, for da hadde jeg mer av den naturlige gløden og selvtillitten. Tynn nok finnes åpenbart ikke. Når noen på en måte automatisk setter en grense for hvordan ting må være, så vil det i stor grad nå ut til mange. Vi lar oss lett påvirke, og vi lar oss lett sammenligne. Derfor er det utrolig synd at det kommer fram slike trangsynte og ugjennomtenkte innspill. Det er for drøyt!
Jeg kjenner meg frustrert og sint, men også såret og trist. Det gjør vondt å vite at noen tar så lett på denne sykdommen, og det gjør vondt å vite at noen kanskje vil ta dette til seg. Slik jeg muligens hadde gjort for noen år siden….
For noen dager siden kom jeg over et facebookarrangement i støtte for oss med spiseforstyrrelser. Det går ut på å bære fargen lilla i dag, 15 Desember. En såkalt lilladag! Jeg har valgt å delta ettersom jeg har vært syk såpass lenge, og for å vise at jeg aldri skal gi opp. Ikke bare jeg. Men også i symbol og tanke for de som på en eller annen måte har tilknytning til dette. Enten man har slitt, sliter eller er på vei. Alle trenger vi støtte og kjærlighet. Alle trenger vi håp. Troen på at vi en dag skal bli friske. Troen på at det finnes en bedre hverdag utenfor sykdommen. Troen på at vi en dag vil akseptere oss selv. Troen på å tørre. Våge å slippe den syke kontrollen og leve et 100% fullverdig liv. Nøyaktig slik en selv ønsker. Med humor, glede, fornuft og frihet!
Jeg er virkelig glad i Desember! Det var faktisk ikke mye som skulle til for å oppnå den ultimate julestemningsfølelse. Jeg synes det er så innmarri deilig å kjenne lykken bre seg utover hele meg. Å glede seg til hver dag er en god start på morgenen. Det er fremdeles kaldt, men ikke på langt nær så ille som det har vært. Jeg hadde merkelig nok vent kroppen til 15 minus og snøføre. Nå dekker bare snøen bakken såvidt, så jeg ønsker meg gjerne mer. Helst før julaften. Første offisielle julemåltidet ble felles lutefiskmiddag på Fredag. Jeg vil påstå at fisken var hakket bedre enn i fjor, for det er jo en tilvenningssak. Og ellers blir det mye julekalendere her hjemme. Vi har hver vår, og fler enn det, også. Jeg er ivrig med mine. River ut nellikspiker, skraper og svarer på haugevis av spørsmål. Så får vi se om det blir noe resultater til slutt… Nå har jeg og broren min dessuten fått gavekalender. Mamma fyller på i ny og ne. Istedenfor masse små pakker, så får vi noen større presanger innimellom.
I morgen har jeg lovt å bruke tid på Aleksander: Derfor er dagen satt av til playstation, brettspill og pepperkakebaking. Vi har kjøpt inn en ferdig deig som vi skal benytte. Overhodet ikke sunn. Pepperkakene skal spises med den beste samvittighet. Akkurat som i fjor. Ikke fordi jeg må. Ikke fordi noen presser meg. Jeg bestemmer selv. Frihet er viktig når det kommer til utfordringer. Anoreksi eller ei. Den tvangsrutinerte tankegangen får ikke dominere julegleden min på noen som helst måte. Jeg gruer meg ikke… Tvert i mot. Kun 1 gang i året.. Mer enn god nok akseptert unnskyldning!
Det er tydelig at vi er i Desember. Den første snøen har lagt seg og kulda har satt inn støtet. Minus mellom 10 og 15.. Det kjennes hver morgen jeg går utenfor. Nå er det blitt standard med thigts under alt. Jeg pakker meg inn i min deiligste boblejakke og tar på de tykke vinterstøvlene. De er praktiske, men også veldig fine. Derfor egner seg like godt på gåtur som på café eller skolebenken. Vottene og lua må også på før jeg er komplett og klar for det norske vinterværet. Det går enda greit med føret. Ettersom det kun er snø så er det ikke sånn superglatt. Det er en fordel når det kommer til gåing og bilkjøring. Dermed forflytter jeg meg uten at det byr på utfordringer og problemer. Eneste minuset med gradene må være hender og negler. At jeg har anoreksi gjør ikke den delen bedre. Derfor må jeg ta godt vare på meg selv. Hendene sprekker lettere for meg, så jeg er nødt til å være påpasselig med god pleie av regelmessig bruk av håndkrem. Samtidig som neglene også trenger sitt stell. De fliser seg utrolig fort.
Jobben går fremdeles veldig bra. I går synes jeg det var litt i kaldeste laget, men jeg hadde heldigvis prioritert godt med klær. Ettersom jeg var mye i aktivitet, så frosnet jeg ikke til. Fra 1. Desember har jeg laget min egen regel om å bruke nisselue. Selv om jeg er den eneste som bruker det på jobben, så setter det ingen stopp. Jeg liker å spre julestemning. Håper kundene også får litt av det når de handler julegavene sine av selveste ”nissen”! Skolen er fremdeles en av mine sterke sider, uten at det går utover psyken, fysikken og alt annet. Er også flink til å sosialisere meg. I dag har jeg vært hos en venninne som fikk barn for knappe 8 uker siden. Er så rart å se sånne små sjarmtroll. Det gir en vekker!
Det har vært en super start på Desember måned. Den kunne ikke vært bedre. Jeg åpner kalenderne, tenner adventslys, drikker adventste og hører på deilig julemusikk hver bidige dag. Sånt skaper juleglede! Jeg ser fram mot julen og vet at dette året definitivt overgår forventningene mine. Vi er bedt bort på selveste julaften. Anoreksien i meg er skeptisk, men det finnes ingenting i verden som gjør at jeg skal prioritere eller lystre dens ønsker. Jeg er så glad for det samholdet og den julegleden som jeg kan være med på å oppleve sammen med de jeg er glad i. Så får jeg ordne min egen kalkun, og da er alt supert!
Nok en uke er fullført! En god uke som jeg har kost meg med gutta, mens mamma har vært nordpå og nytt dagene der. Alle trenger litt ferie i blandt. Så da har jeg vært litt husmor, også. Med gode hjemmelagde middager hver eneste dag! Derfor har vi hatt koselige middagsstunder hver eneste dag. Samtidig som jeg har brukt dager på skole inkludert en hel fagdag på 7 timer og mye innleveringer, framføringer og prøver. Med svært gode resultater! I tillegg til at jeg har jobbet på kjære Elkjøp og vært ekstremt mye mer sosial med venner. Og kanskje spandert altfor mye på meg selv, med tanke på at jeg er sent ute med julegavene…Allikevel; med verdens beste samvittighet.
I dag er det 1. Desember. Fra jeg var bitteliten har jeg elsket denne måneden, og for 2 år siden snudde alt totalt. Allikevel er jeg kommet over mye, og klarer ikke å se annet enn positivitet. Desember er for meg bursdag, jul, samhold, snø, dekorering, gaver og koselig musikk. Det skaper stemning. Å se en pyntet Horten by varmer meg. Jeg blir like glad hver gang jeg kjører forbi. Nedtellingen er i gang! Min starter med en appelsin iført 24 nellikspikere og en kalender jeg skal skrape meg rik på. I tillegg til et lys som skal brenne hver dag, helt til det ikke gir fra seg mer stearin. Jeg har ikke kommet lenger enn appelsinen, ettersom dagen har vært full. Jeg har gått tur, handlet, jobbet, spist og vært på café og bytur med en super venninne. Det var så hyggelig! Nå har jeg faktisk handlet inn 2 julegaver. Er jo i og for seg greit at jeg ikke bare handler på Elkjøp dette året, også. Elsker nemmelig å bruke tid på julegaveshopping. Må vel ærlig innrømme at givergleden er stor. Kanskje litt for stor til tider…
Det er en særdeles tøff dag. Grusom dato. I dag, 29 November, er det 2 år siden marerittet. Hendelsen jeg ønsker å glemme for alt i verden. Det er vanskelig og vondt, og det føles uvirkelig. Det kjennes som det er lenge lenge siden, ettersom jeg har fått ting på avstand, selv om mye definitivt henger igjen. De brutale minnene og de røffe hendelsene har satt sine spor. I år, som i fjor, skal alt være positivt. Alt! Det finnes ikke negative dager og datoer i min almanakk. Jeg ser heller på tiden som er gått med mot og styrke. Noe jeg aldri skal tilbake til. Noe jeg har hevet meg over, fordi jeg har kommet videre. Jeg feirer i dag. Jeg gjør 29 November til en bra dag, og jeg hever glasset for meg selv. For at jeg har kommet videre og er på vei mot det bedre. Det eksisterer, faktisk. Ikke bare i hodet mitt, men i realiteten. Ting tar tid, men det kommer. I mellomtiden skåler jeg med en nydelig hvitvin sammen med mine kjære. Som et tegn på at det venter en åpen framtid full av muligheter. Begrensninger er et fyord. Det er mulighetene som skaper resultater!
Uken og dagene har vært fabelaktige. Jeg føler virkelig at jeg lever. Jeg gjør det jeg trives med og ønsker aller mest. Skole og jobb går fremdeles strålende med stor S. Helgeutfordringer med venner, uteliv og voksenbrus er mestret så til de grader. Jeg trives i jentetilværelsen med kjole og høye heler. Hva så som om det tærer litt på formen, eller gjør meg noe ”sliten” dagen derpå? Ingen unnskyldning er god nok. Sosialt liv er bra for meg. Jeg lever i nuet og nyter hvert eneste sekund. På bare en liten stund kjenner jeg at jeg har vokst. Ikke bare fordi jeg som alltid står på og klarer meg gjennom, men fordi mennesket i meg definitivt blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Det gir glede tvers gjennom!
Vi hadde en kjempefin farsdag! Den ble faktisk bedre enn forventet… Med felles måltider, innkjøpte komedier, playstationkjøring, gaveåpning og hjemmelagd kake koste vi oss alle sammen. Merker tydelig hvor mye jeg setter pris på at vi markerer slike dager som familie. Etter jeg ble syk så er plutselig ting så mye mer verdt en feiring eller ti. Og ja; pappa ble fornøyd og glad. Hurra hurra!
Ukens 7. dag er kommet. Uken har vært ekstremt full, men tross det så har den bestått, nok en gang. Jeg har fullført skole. Jeg har jobbet. Jeg har fått dagenes trim. Jeg har spist som jeg skal. Jeg har vært i bursdag. Jeg har pratet med mange ukjente og blitt kjent med nye mennesker. Jeg har vært på byturer. Jeg har vært på kino. Jeg har tatt meg av nødvendigheter rundt bilen. Jeg har hjulpet til der det trengs, og jeg har brukt tid på meg selv. Oppsummert vil jeg beskrive uken som mange godkjente dager. Siden det nå er Søndag og full fridag er det allikevel ikke hvilken som helst Søndag. Det er nemmelig farsdag, eller pappadag, som jeg kaller den. Dagen det markeres hvor mye pappa betyr. Jeg har ikke nok ord til å beskrive det. Pappa er verdens beste, og han har støttet meg gjennom tykt og tynt. Han ser meg på en måte ingen andre gjør, og vi har verdens beste kjemi. Derfor kan vi prate om alt, uten at det er feil, kleint eller idiotisk. Vi har opplevd så mye sammen, og jeg lever på minnene hver eneste dag. Det er lykkefølelse, det. I grunn er det sjelden alle fire er sammen på farsdagen, så i år får vi en riktig så bra familiedag. Pakkene er kjøpt inn og ostekaka er klar. Frokosten er tilberedt og kaffen er kokt. Nå venter jeg bare på at sjefen står opp…
