I går deltok jeg på nok en jentekveld. Vi startet kvelden ute, men måtte etterhvert finne fram tepper og trekke oss inn. Det ble fire skravletimer i godt selskap med spleisetapas og diverse. Jeg hadde med mine safe matpakke. Det er jeg vant med, og det fungerer best erfaringsmessig. Hvorfor skal maten stanse meg fra å delta på sosiale arrangementer? Jeg er ungdom og jeg skal nyte et liv med venner og sene kvelder. Slik er det bare! Etter jobb fant jeg fram den nye uprøvde kjolen, lagde klar niste og spiste lunsj og middag. Litt planlegging er alt som skal til. Noe som er en vanesak for min del. Dette var dessuten den siste jentekvelden før alle drar hver til sitt. Jeg forblir i Horten, mens jeg på ny må innfinne meg med at vennegjengen etablerer seg rundt om i Norge på diverse folkehøyskoler. Det er en risiko å skaffe seg venner på tredje året. Man vet jo utviklingen… Det er litt vemodig og trist, men sånn blir det jo bare. Jeg er uendelig glad for at vi har fått så god kontakt. Det gjør at vi med sikkerhet kan opprettholde den, og fortsette å treffe hverandre når folk har ferie og fri. Heldigvis pleier tiden å gå fort! Dette året er ikke det noen uting….
Gjennom gardinene kan jeg skimte en knallblå himmel. Jeg velger å gå en tur. Langs husene vandrer jeg gatelangs. Høyre ben foran venstre, og venstre ben foran høyre. Slik går det i takt. Finværet lokker fram et smil om munnen min. Jeg kan høre fuglene kvitre mens jeg skuer opp på skyene som ligner sukkerspinn. Det får meg til å tenke. Tenke på den gode framtid. Hva den innebærer og hva den vil gi meg. Hvor trygg og hvor sikker min hverdag vil bli, og hvor trygg og sikker jeg vil føle meg. Beskyttet fra det vonde. Jeg stopper opp. Blir bare stående som en idiot. Øynene lukkes og jeg strekker fram hendene. Jeg bruker alle krefter mine og drar sola mot meg. Jeg kjenner øyeblikkelig på et overskudd av energi, glede og tilstedeværelse. Lykkefølelsen brer seg i meg og omfavner den lille kroppen min. Tenk hvis jeg kunne være her hver dag…
Noen timer senere skyer det til. Tor slår fra seg mens vannet bøtter ned. Jeg går utenfor døra. Ikke lenger enn til trappa, for da holder jeg meg tørr. Jeg setter meg ned og lener ryggraden mot rekkverket. Jeg kan kjenne det. Slik orker jeg ikke å sitte lenge. Bare til jeg har fått litt frisk luft. Tankene starter. Funderingen begynner. Bildene dukker opp, og minnene tar tak i meg. Omsider er jeg tilbake. Tilbake i elendigheten. Bærende på en konstant smerte og frykt. Jeg ser ikke en jente. Bare en utmattet, utsultet og dødelig skikkelse full av blodige sår. Hennes øyne er krystallklare og våte. Hun har det vondt. Hun lider. Disse minnene igangsetter en prossess. Jeg ser for meg en framtid full av sykdom. En framtid der jeg er avhengig av alle andre, og ikke kan klare meg selv. En slik framtid som jeg helst vil være foruten. Jeg lukker øynene og strekker hendene ut. Alt jeg griper tak i er sort og dystert. Så fort jeg trekker hendene til meg omfavnes jeg av en kulde og en frostlignende aura. Mine små dunhår reiser seg, og jeg føler et ubehag som stikker dypt inn i meg.
Etter over tjue års eksistens leter jeg enda. Jeg leter etter meg selv. Hvem var jeg? Hvem er jeg? Hver dag får jeg nye innblikk. Hver dag opplever jeg nye ting. Hver dag opparbeider jeg haugevis av erfaringer. Alt er en lærdom. En lærdom på vei mot det ukjente. Ukjent betyr ikke nødvendigvis skummelt. Det har jeg forstått. Ukjent er bare noe annerledes og uvant. Det finnes ikke lenger risiko eller fare. Avsats er nødvendig. Satse på å komme videre. Videre mot fasiten og enda nærmere svaret. Aldri vil letingen avblåses. Jeg er kun tjue og skal fremdeles ut i verden for å utforske, leve og nyte livet. Først og fremst; på jakt etter å finne meg selv!
Mer enn en uke har passert siden vi kom hjem fra ferie. Uka har gått fort, men allikevel har den vært vel så innholdsrik. Jeg har rukket mye og jeg har rukket det jeg hadde planlagt. Det ble cabriolettur med mamma da finværet kom. Dessuten fyllte jeg tanken helt opp, og venter bare på mer sol og varme. Jeg skal ut å kjøre så mye som mulig. Lite som slår vinden i håret og musikken på full guffe mens jeg cruiser bortover i min fantastiske boble. Vel. Nok snakk om min kjære. Det skal også nevnes at jeg har besøkt besteforeldrene mine, handlet det som trengtes, vært på sykkeltur, sett ferdig tv-serier og fullført mine kreative oppgaver. Filmen var ferdig og brent så å si med en gang. Den var kjempemorsom. Jeg skrattlo meg gjennom alle mine geniale fraser og forklaringer. Fotoboka lot litt vente på seg. Jeg gruet meg til å starte, fordi jeg visste og husket hvilken jobb det var. Bare det å se gjennom bildene.. Så fort jeg kom i gang tok det kun et par dager før den også var komplett og bestilt. Nå sitter jeg her i mitt lekre arbeidsantrekk. Jeg rakk ikke engang å skifte før jeg kjente det begynte å krible i hendene. Derfor fullfører jeg likeså dette innlegget. Jeg forstod ikke hvorfor alarmen ringte i dag tidlig. Jeg trodde det var en forglemmelse fra tidligere. Et minutt senere kom jeg på årsaken; tilbake i arbeid! Det gikk veldig fint på jobb. Alltid deilig å være tilbake etter noen uker av. Godt å gjøre noe fornuftig kan man si. Resten av dagen skal jeg slappe av. Ingen av gutta hadde tid eller lyst til kjøretur, så da gjør jeg meg klar for en rolig ettermiddag. Kan være fint det også. Nå ser jeg fram til hverdagen som sakte smyger seg innpå. Ni dager gjenstår før det er tilbake til normalen. Det blir rart, men også veldig greit med litt faste rutiner og holdepunkter igjen. Tror det trengs. Ferien har gitt meg den energien jeg behøvde, og jeg føler meg klar!
Jeg og mamma startet dagen med en sykkeltur. Været var perfekt. Hverken varmt eller kaldt. Sol, men ikke stekende. Jeg var spent på hvordan formen lå an. Med tanke på noen late dager og med tanke på noen uker borte fra sykkelsetet. Etter noen minutter merket jeg fort at den var der. Dessuten var det tusen ganger bedre nå enn sist, fordi jeg har blitt mer vant til sykkelen. Den er jeg like superfornøyd med. Hjelmen sitter fremdeles på hodet. Lille trille skal ikke gå i knas. Jeg vil nødig utsette meg selv for noe, og jeg vil nødig at sykkelen skal skape mer problemer enn de som allerede er. Jeg har nok med anoreksien og dens fysiske utfordringer. Sykkelen skal kun være en glede. Ingen belastning. Hjembruk var mitt klare krav og det står jeg ved. Forfengelighet eksisterer ikke. Når jeg sykler så sykler jeg fordi jeg vil komme meg ut. Jeg koser meg og nyter opplevelsen. Da får jeg samtidig pause fra tankene og hverdagen. Fokuset ligger kun på veien der framme og dit jeg skal. Slike turer gir et godt avbrekk og en frihetsfølelse ut av en annen verden. Etter år med innesitting og begrensninger, så trenger jeg det. Det er viktig å bevare gladjenta. Ofte har jeg kjent på tankene om å gi opp. Jeg har kjent på tankene om at livet ikke er verdt noe, og jeg har kjent på tankene om at jeg ikke er verdifull nok til å leve det. Dypet finnes, men jeg forsøker å bevege meg så langt unna som mulig. Dermed er det viktig at jeg tenker trivsel og foretar meg det jeg liker. Da vil også hodet få den rette innstillingen!
Da jeg var liten elsket jeg å plukke rips. Syrlige og røde som såvidt hang over fra naboen. Jeg smøg meg langs gjerdet så fort ingen så meg, og røsket med meg det jeg kunne. Sommerkjolen bar stadig preg av rødlige merker og rundt munnen kunne man tydelig se at jenta hadde kost seg. Med blodrøde tenner og et lurt smil var det ikke tvil. Ingenting var som å stappe i seg de små søte bærene. Nam nam. Gode sommerminner. Hos besteforeldrene mine forleden måtte jeg derfor besøke den kjære busken. Jeg fyllte boks etter boks. Bærene var perfekte og smakte helt fantastisk. Jeg lukket øynene og plutselig var jeg den fire år gamle jenta på slang. Lykken strømmet gjennom. Følelsen av frihet tok tak i meg. Det gjelder å se de små gleder. Ofte kan utgjøre minst like mye som de store!
Vi kom oss opp i tide og fikk stelt oss. Utsjekken var klokken ti. Ms. Olsen tok seg av det. Noen egne bager og sekker ble klargjort. Så lenge jeg hadde treningstøy, undertøy, sko, toalettsaker og en pen kjole ville det bli nok for tjue timer. Minst mulig pikkpakk på ferja lønte seg. Vi hadde tross alt beregnet litt handling der. Bilen ble tidlig ferdigpakket og vi holdt skjemaet bra. Alt av matpakker og frokost hadde jeg gjort klart fra dagen før. Kun mine egne måltider måtte tilberedes. Det krevde sin planlegging. Jeg var nødt til å beregne fire matpakker til meg selv; frokost i bilen og resten på ferja. Jeg lærte noe av fjoråret da jeg hadde tatt med to matpakker for lite. Det nyttet virkelig ikke å satse på å finne noe der, for da ville jeg kun endt opp med litt frukt som både middag og kvelds. Det var faktisk vanskelig å få tak i det, også. Jeg måtte lete og lete. I timesvis vandret jeg nedover handlegata i full panikk. De andre var nok mer skrekkslagne enn meg da de visste at jenta med anoreksi måtte droppe halve dagsinntaket. Vi antok jo i det minste at vi kunne skaffe noen tørre brødvarer, men neida. Servitrisene og kelnerne gjorde seg vanskelige. Alt var påsmurt. Kun tilberedte måltider eller usunne varer fra taxfreen. Kunne ikke akkurat leve på skinkepålegg eller Lacerol heller. Vel. Det dilemmaet slapp jeg i år. Nå visste jeg at god backup lønte seg og matpakker var gull. Så utenom maten og at jeg frøs konstant (full aircondition – jeg antok det var sommervarmt) var kiel-ferja fjordårets suksess og perfekte avslutning. Det var derfor ville vi gå for samme utvei i år. Å kjøre alle de timene hele veien hjem fristet greit lite. Det til tross for hvor mye jeg egentlig elsker bilturer og bilkjøring. Et sted gikk det en grense. Bilen kunne fint byttes ut med båt for en behagelig overfart over sjøen. Og vips; tilbake til Norge. Jeg så fram til så mye med cruiset. Aller mest å svette på tredemølla for så å hoppe i boblebadet. På andre plass sto det mellom å gå i handlegata eller å utforske nattlivet med dans, musikk og god drikke. Tax-free handlingen ville bli en ren bonus. Det samme med opplevelsen av ferja.
Litt regn fungerte greit som reisevær. Veien fram mot ferja virket eviglang. Med tre timer på hodeputa var jeg stuptrøtt. Et eller annet hadde holdt meg våken. En blanding av kryssord og tankekjør. Det forstod jeg ville fungere dårlig, så pappa tok all kjøringen. Hadde dessuten kjørt akkurat samme strekningen i fjor. Bykjøring er greit nok, mens autobahn er en eneste stor konsentrasjon der man må være hundre prosent tilstede. Det krever litt når man har så dyrebar last med. En god avgjørelse å stå over. Jeg sov så å si hele veien uansett. Ikke frokost klarte jeg en gang. Mer fordi jeg følte meg uvel og bilsyk. Å vente til ferjeleiet var fornuftig. Hadde det ikke vært for de problemene som plutselig oppsto. Noen feil med bookingen kostet oss en time, og heldigvis hadde vi såpass med tid. Da vi omsider kjørte ombord var det kort tid til avgang. Det var utrolig deilig å se norske skilt og høre norske stemmer igjen. Da fristet plutselig ”hjem” litt ekstra. Men ikke før en avslappende tur var overstått. Aleksander sitt superkamera måtte med. Da blir det ikke lite bilder akkurat. Vi bar opp og satt rumpa godt ned på sengekanten. Etter vi var inlosjert i lugaren begynte vi å planlegge timene. Min frokost og deres lunsj ble spist før vi för bort til velvære- og treningsavdelingen. Hele familien sprek trente. Jeg holdt meg selv gående i litt over førti minutter mens jeg tittet på TV. Ble lenger enn antatt da jeg begynte å følge med på en komiserie som jeg måtte se ferdig. En fin avledning mens jeg kjente svetten rant. Det var greit varmt, men også veldig deilig. Å bevege kroppen slik var langt bedre enn byturtrim og strandvandring. Stive og støle muskler er ikke noe særlig. Spesielt ikke for en som knekker så lett som meg. En tøyerunde og et besøk i massasjestolen knakk opp litt ekstra. Vondt der og da, men behagelig etterpå. Da jeg hoppet i boblebadet kjente jeg den mykgjørende effekten som kroppen så sårt hadde savnet. Jeg kunne sittet der i dagesvis om det hadde vært mulig. Det var bare helt vannvittig deilig. Etterhvert måtte jeg jo opp. De andre satt lenger enn meg. Jeg skulle tross alt rekke en lunsj. Sliten og trøtt gikk jeg mot garderoben. Planen var dusj, men jeg endte i badstua. Helt alene nøt jeg havutsikten. Vel. Ikke helt. Jeg la meg ned på håndklet og sovnet. En time senere våknet jeg av en naken tysk dame som kom inn. Merkelig at jeg sovner i en badstu, men overhodet ikke på en strand. Snakk om å være trøtt. Da jeg reiste meg gikk stjernene rundt i hodet. Inn i dusjen med iskaldt vann ble redningen. Plutselig kviknet jeg veldig til. Etter en stellerunde med klær, sminke, hårføner og rettetang var jeg klar. På vei bort kjøpte jeg en Cola Zero. Mitt første møte med stive norske priser. 20kr puttet på og ut kom en ussel liten boks. Iskald, i det minste. Noe måtte jeg ha ved siden av rundstykkene. Kort tid etterpå kom resten av folket og vi vandret ned i handlegata der vi brukte noen kroner. Alle fant seg litt tøy, og jeg fikk en nydelig bluse fra Moods av mamma og pappa. Snakk om å føle seg verdsatt. Det betyr alltid så mye mer å få noe enn å kjøpe noe selv. Jeg kunne ikke hatt snillere foreldre.Tax Freen ble neste stopp, men vi handlet ikke overdådig ettersom vi hadde ordnet det meste i Tyskland. Vi skulle bare skyndte oss med det mest nødvendige. Pappas mage kom fort på banen. Han var den som hadde spist tidligst av oss alle. Et besøk på italiensk restaurant ble derfor prioritert. Jeg ville være med. Det er så hyggelig når vi alle sitter sammen. Selv om jeg har med egen mat. Så lenge jeg får spise salaten min er det null problemer og begrensninger på den fronten. Nordmenn er litt mer medgjørlige på sånne ting. Det merket vi fort med ferien. Etter restaurant var vi gode og mette. Å besøke nattklubben gjensto. Penkjole og høye heler ble tatt på og en photoshoot i trappa måtte selvsagt til. Jeg frøys noe sinnsykt, men det hjalp med en cardigan over. Kjolen var nemmelig i silkestoff og strømpebuksa i nylon. Med noen drinker koste vi oss fram til stengetid. Planen var å legge seg, men det gikk ikke. Denne jenta behøvde tid til å spise kveldsmat og tid til å fordøye den. Naturlig nok gjorde det at hele familien ble sittende oppe. Aleksander var den eneste som sovnet momentant. For meg fristet søvn mest, men så visste jeg jo hvor viktig maten var. Jeg ville ikke skuffe. Hverken dem eller meg selv. Med maten fortært klatret jeg opp i senga med klærne på. Aldri livet om jeg orket å ta dem av. Jeg kjente grøssingen innvendig.. Enda jeg hadde pakket meg godt inn.
Ferjeturen var kjempefin, og mye bedre enn den i fjor. Jeg hadde kledd meg bedre. Jeg hadde planlagt maten bedre. Jeg hadde pakket riktig. Jeg visste hva timene skulle brukes på, og jeg visste hvordan jeg skulle rekke det. Dessuten var det ikke så innmarri mange mennesker, og det betød null kø og null knuffing.
Kostholdet bærer jo preg av at jeg er syk, men det er som forventet. Jeg er jo ikke den fødte matblogger, og det er heller ikke min intensjon, men ettersom dette hører til feriens utfordringer så blir det et innlegg. Som da er basert på mine erfaringer og opplevelser. Jeg startet opp med seks poser av Møllerens porsjonshavregrøt. Veldig lettvint å ha med på tur da de kun skal tilsettes vann. Enten i mikro eller fra vannkoker. Kjekk og enkel kveldsmat. I tillegg til disse posene hadde jeg også fire ulike Lerum-syltetøy og to pakninger med 0,0 yoplait-yoghurt. Utover dette måtte jeg spise fremmed og ukjent mat. Hele veien fra Sverige og ned til Tyskland.
Jeg er dårlig til å spise tidligere enn halv tolv, så det ble til at jeg tok med meg frokost og lunsj i form av matpakker. Jeg har en søt rosa matboks som jeg bruker. Den er skikkelig jentete og veldig lite meg i grunn. Ved middag- og kveldsmat var vi som regel på plass og spiste sammen. Kveldsmaten er vel det eneste måltidet jeg gjør meg flid med og får til å se inspirerende ut. Tidene var veldig variert ettersom vi stort sett var på farten hele tiden. Plutselig kunne vi få middag i nitiden og kvelds nærmere tolv. På ferie blir det fort sånn, og det er helt greit. Jeg er glad jeg ikke lenger er så låst på klokka. Vi hadde et lite kjøkken den ene natten vi var i Sverige, mens i Danmark levde vi på et hotellrom uten kjøleskap, til og med. Kjølebagen ble derfor flittig brukt. Jeg hadde små problemer med å få i meg svensk og dansk næring, men var nøye på det jeg kjøpte og brukte gjerne litt tid på å finne brukbare valg. Jeg hverken kjøpte eller bestilte mat ute. Inntaket baserte seg mye på grovt bakverk ala fullkornsrundstykker, økologiske knekkebrød, frukt og keso med usukret syltetøy. Middagene ble kald mat. Oftest salat med variert innhold. Ettersom vi var uten mikro og vannkoker måtte havregrynsposene bli med over grensa.
Da vi kom til Tyskland ble det meste annerledes og enklere med maten. Noe vi visste. Det var vi kjent med fra i fjor. Vi kunne plassere ut alt av kjølevarer, tørrvarer og kjøkkenutstyr for å komme oss godt på plass. Plutselig hadde vi et helt funksjonelt kjøkken med de fleste matlagingsmuligheter basert på induksjonsplater og mikro. Da kan man faktisk tilbrede ganske mye. Med de mulighetene ble gjerne initiativet litt større. Det gjorde at vi brukte tid og disket opp med felles middager. Ikke felles mat, men felles bespisning. Den første Nettobutikken vi besøkte var den beste. Jeg husket den fra i fjor, og visste at jeg fikk nøyaktig det jeg trengte og ville ha. Både helsemessig, variasjonsmessig og smaksmessig. Jeg fant til og med fettfri sjokoladeyoghurt. Smakte farlig usunt, men veldig godt. Rugbrød ble testet for aller første gang. Hverken positiv eller negativ. Smaken kunne vært bedre, men fungerte greit med pålegg på. Spesielt syltetøy, men jeg kom fort over på et annet alternativ.Tysk spekeskinke er noe av det beste jeg noensinne har smakt. Pålegg eller ei så måtte det ganske mye væske til for å få ned skivene. Kompakte som bare det. Hadde nok aldri kjøpt et slikt brød om det fantes andre alternative karbohydrater der.
Jeg dro vel egentlig i den butikken kun for en ting. I fjor oppdaget jeg noe som jeg bare måtte ha og som jeg aldri fikk nok av. Hadde lagt mine store kjærlighet på sjokolade- og jordbærmelken uten sukker. Derfor måtte den hamstres og tas med tilbake til Norge. Ni pakker med tre i hver. Altså 27 bokser fulle av glede. Forhåpentligvis holder de en liten stund… Andre matbutikken vi besøkte var en minihandling. Påfyll med brusflasker og en stor iste til meg. Skulle bare ønske jeg hadde forstått at den ikke skulle blandes ut med vann før det gjensto under halvparten. Smart. Jeg hadde tenkt å kjøpe bringebær, men stod over da jeg så at de var mugne og det fløy bananfluer over. Istedenfor tenkte jeg at noen syrlige rips kunne være en god erstatning enn så lenge. Jeg kjøpte en halv kilo som holdt for hele oppholdet. I de neste butikkene var ikke innkjøpene særlig interessante. Handlingen ble den vanlige. Jeg danset av glede da jeg omsider fant cottage cheese på fjerde stopp. To bokser holdt såvidt over to dager og mer måtte kjøpes inn. Den var ikke helt som den norske på smak. Litt syrligere, og dessuten hadde den langt mer fett (10%) Allikevel innenfor og smaksmessig bra. Jo mer fett, jo bedre for meg sier vi. På en tysk delikattesseforretning fant jeg mandariner i sukkerfri lake og noen supergode frørike knekkebrød med ferdigstekt ost og skinke på. Herlig. De blir nok dypt savnet, dessverre. Jeg likte veldig godt å spise de på kvelden. Bare knekke i vei og nyte de som om det var potetgull. Rett og slett snacks. Kveldsmaten ble forsåvidt også et felles måltid med familien. Rundt det klokkeslettet fikk jeg plutselig interesse for matlagningen. Bildene beviser det. Er noe med å vite at det kun gjenstår et måltid for dagen. Det gav en frihetsfølelse som roet meg ned. På den måten lå det ikke et stress med ”skal rekke”. Samtidig som det var nødvendig for at jeg ikke skulle gå lei. Etter matpakker på matpakker ville jeg ordne noe som virket tiltalende og fristende som siste måltid. Godt, flott og variert. Tiden var verdt det. Også på ferien ble standarden mange forskjellige glassboller. Kan trygt si jeg opptok plass og brukte tid med all maten min, men den gikk ned til slutt. Smertefritt.
Prøvelsen ble tyske middager. Varme middager. Noe jeg virkelig ville få til. I fjor levde jeg på en merkelig navngitt og ukjent fisk i mikroen. Målet var å klare seg bedre dette året. Gulrotpakningen ble anskaffet tidlig, men utover det måtte noen fler kalorier til. Jeg kjøpte noe kyllingkjøttkakegreier med fetaost og kyllingpølser på glassflaske. Det kunne sikkert varmes i mirkoen. Helt uten anelse om hvordan det smakte for å si det slik. Heldigvis var begge deler mer enn godkjent og jeg hadde fire middager i boks for de kommende dagene. Da jeg trengte flere innkjøp dro vi til en annen butikk og dermed måtte jeg prøve ut noe annet. Jeg bevegde meg ikke særlig langt mot det ukjente og holdt meg til den trygge fjærfe. Ferdigstekte kyllingbiter i vakumpakke var også en passende mikromiddag. Saftige og fine strimler med minimalt fett på. Lettvint og perfekt. Min siste tyske middag gjensto. I og med at den skulle beregnes for en middag ble det litt verre, men jeg gikk for kjøttkaker med fetaost da mamma og pappa kunne dele pakken med meg. Dermed var alle middager spist opp. Det samme med havregrynsposene, yoghurtene, kalkunpålegget, ripsen og cottage cheesen.
Det ble ikke så altfor dyrt med innkjøpene tross hvor mye jeg faktisk dro med meg tilbake. Sammenlignet med Norge er det sinnsykt billig uansett hvilket land man ferierer i. Tyskland var jo helt ekstremt. Ble nesten vanskelig å velge når man bare kunne ta det man ville ha. Spesielt hvis det viste seg at noe falt så i smak at jeg ikke kunne få tak i det igjen. Dilemma. Kort oppsummert ble det kirsebæryoghurt, sjokolademelk, jordbærmelk, sukkerfritt appelsinsyltetøy, tysk spekeskinke, fitnessbarer, vitamindrikk, rischips, sukkerfritt godteri, tyggegummi og en haug med drops som ble med hjem. Sistnevnte begynte jeg å samle opp da vi ankom Nordbysenteret for nesten to uker siden, og siden har jeg fortsatt. Til og med på kiel-ferja klarte jeg ikke å unngå de små eskene. Har jeg noe å spare ser jeg behovet med en gang. Posen har utvilsomt vokst, så det er mye godt å gripe tak i fremover. 35 esker. 4 poser. Pluss alle de andre godsakene mine, selvsagt.
Kalorier er en uting som jeg sluttet med da jeg ble utskrevet. De har null funksjon, rett og slett. Hva gjør vel en til eller fra? Jeg forsøkte å se minst mulig på ingrediensinnhold i matvarene, med unntak av når jeg skulle ha brødvarer. Spesielt i Danmark. Fargen matcher sjelden grovhetsprosenten, og for meg nytter det ikke å leve på finbrød. Det tåler ikke magen min. Jeg blir vannete, forstoppet og eser ut. Ikke ser det fint ut heller, og det trigger anoreksien noe veldig. Slike ubehag ville jeg unngå for enhver pris. Så godt det lot seg gjøre i allefall. Selvsagt syntes kroppen det var uvant å leve med et slikt kosthold, og derfor forventet jeg reaksjoner innimellom. De fikk jeg. Hjemme er jeg vant til å spise havregrøt minst to ganger daglig. Den mangelen fikk jeg merke i løpet av ferien. Å være sikret grovt nok brød var derfor utrolig viktig. Hjemmelagde knekkebrød om mulig. Ellers har jeg spist og funnet det jeg hadde lyst på. Jeg har forsøkt litt nye alternativer og varer som ikke finnes hjemme i Norge. Noe jeg synes var en milepæl, men som jeg egentlig ikke tenkte stort over. Til og med ispinner inngikk i blant i kosten. Ikke som kompansering eller erstatning. Kun som et rent tillegg. Akkurat slik normale mennesker gjør. På det settet kunne jeg altså være normal. Jeg valgte de som så gode ut, og ikke de som jeg antok hadde et brukbart innhold. Uten dårlig samvittighet. Uten å tenke aktivitetsnivå. Heller stolt og glad. Måtte jo markere at det var sommer, og da er ingenting bedre enn å unne seg en kald is. Spesielt på så varme dager. Anoreksi eller ei!
Jeg har kjent på den modige følelsen, men også på den usikre følelsen. Aller mest har jeg følt trygghet. Uten kjøkkenvekta kunne jeg nok sagt det motsatte. Hjernen har sine bestemmelser på hvor mye ting og tang skal veie, og hva en porsjon tilsvarer. Å få bekreftelsen på rett oppveiing gjorde spisedelen enklere, og jeg visste at jeg ikke trengte å føle noe på hva jeg hadde fått i meg. Utover hva jeg har spist og når jeg har spist, så har planlegging vært essensielt og avgjørende. Matpakker ble alfa og omega hver eneste dag. Jeg har jobbet for å få i meg alle måltidene som jeg skulle. Ingen stor kamp. Mer en husketing og noe jeg måtte rekke. Familien har vært snille og holdt ut med meg. Kun støtte og gode ord fra dem. De vet jeg tråkket over noen grenser da jeg virkelig ville innfri og gjøre mitt beste. For meg var det viktig å bevise at jeg fikk til en slik tur. En risiko tok vi jo med å dra. Så til det store spørsmålet; ja, maten gikk bra og jeg gjorde mitt beste sett utfra situasjonen. Om jeg mestret turen og matopplegget så bra som de ønsket, vet jeg ikke, men jeg er fornøyd. Kostholdet på ferie fungerte bedre i år enn i fjor. Jeg er langt mer motivert til å jobbe mot sykdommen. Dette går utvilsomt framover….
Jeg er ikke mest fornøyd med været. Allikevel har det ikke så mye å si. Jeg sover for lenge, ser for mye på tv, spiser uregelmessig og er for sliten til å være ute. Rett og slett på ferie enda. Bare daffer rundt i behagelige klær uten sminke. Noe bilde er ikke tatt av meg i dag. Jeg samler opp krefter. Det tar tid, men de kommer. Sakte men sikkert lades jeg opp. Magen er på vei tilbake og jeg føler kroppen har det bedre. I går kveld var den en eneste stor ballong. Det var sinnsykt ubehagelig. Måtte sove med ekstra klær på, men da jeg omsider sovnet var det bra. Jeg sov i ett strekk i fjorten timer i natt. Snakk om søvnig. Hadde ikke stått opp hvis det ikke hadde vært for at pappa vekket meg. Hvem vet hvor lenge jeg hadde sovet, da? For å unngå for mye informasjon om latskapen min, så har jeg i det minste vært noe produktiv. Jeg er godt i gang med bildene og legger stadig ut på bloggen. Kun et par innlegg gjenstår. Posten er gjennomgått og pakker er åpnet. Jeg bestilte fra Nelly like før jeg dro. En uke før og enda måtte jeg vente til etter ferien med å åpne hente den. Det var skuffende. Jeg måtte endre kjolevalget på både Carola og Kiel-ferja. Så skal det jo sies at jeg er veldig fornøyd med bestillingen min, også. Det kommer utvilsomt dager der jeg får mulighet til å bruke mine nye klær. Ved neste finanledning er dessuten antrekket klart. Det gleder meg. Samtidig som jeg ser fram til morgendagen. Da er jeg forhåpentligvis kvikkere og mer klar for andre ting. Øverst på lista står cabrioletkjøring. Om det blir cab vet jeg ikke, men kjøretur blir det!
