Jeg våknet lykkelig med et smil om munnen. Med null kalorier innabords følte jeg meg allikevel så full av energi. Klar og motivert for en ny dag. Det grå været fikk ikke legge noen demper på den gode stemningen. Fridag er en bra dag uansett. Midt i uka passer meg ypperlig. Den trenger jeg. Å vite at jeg har fri er en sinnsykt herlig følelse, men det betyr ikke nødvendigvis daffedag. Bare delvis. Jeg hoppet inn i verdens beste kosebukse og fant fram min gedigne tekopp og norskanalysen. Etter tre timer med Bjørnson kjente jeg meg fornøyd og ferdig. Det føltes befriende og kunne innta frokosten i ro og mak. Uten å tenke på alt jeg skulle rekke gjennom. Det er ingen hemmelighet at skolen har opptatt mye tid, og at jeg har hatt mye å gjøre i det siste. Tross dette har ting gått veldig fint og jeg trives utrolig bra i klassen og i skolehverdagen. Jeg har til og med skaffet meg venner! Et tegn på at jeg klarer å bevare det sosiale like bra som jeg gjennomfører gjøremålene mine. Det fortjener en applaus. Prioriteringer har vært nødvendig for å få ting unna. Framføringer er presentert. Oppgaver er gjort. Arbeid er innlevert. Til og med på nynorsk som jeg ikke hadde hatt på fire år. Det eneste som henger over meg er særemnet. Det føles definitivt slik. Jeg har begynt og er godt i gang, men kjenner at det stresser meg innerst inne. Jeg vil gjøre det bra og jeg vil få en god karakter, samtidig som det er viktig at perfeksjonismen ikke overtar. Det har jeg forstått etter mange år med ”flink-pinke-syndromet”. Litt hver dag så blir jeg hverken utmattet, sliten eller lei. Nå som jeg har begynt tidlig har jeg tro på at det skal gå greit fram til innleveringen før jul. Uansett hvor fort tiden måtte gå så løper den helt klart ikke fra meg… Det gjør både sinn og kropp betydelig lettere!
Jeg har levd med rammer siden den dagen jeg ble født. Rammer som skulle være med på å forme meg. Forme meg som menneske. Rammer som skulle skape gode normer, men også muligheter. Det har aldri vært negativt. Jeg har hatt en ganske fri oppvekst og oppdragelse med en trygg og god familie rundt meg. Fra dag en har de støttet meg og vært der for meg til alle døgnets tider. De har hatt troen på meg og de har gitt meg sjanser. Sjanser til å vise at jeg er den kloke jenta jeg ble født som. Ved å ta valg. Ved å utføre handling. Ved å prioritere. Det kan være så mangt. Stort sett har jeg gjort som jeg skulle og burde. Fornuftig har jeg jo alltid vært. Selvstendigheten slo tidlig inn. Jeg ble fort opptatt av å ”ta vare på meg selv” og ”klare meg selv”. På alle plan, egentlig. Avgjørelsene var det derfor jeg som tok. Å handle riktig har sjelden vært et problem for meg. Slik var det i allefall fram til de negative faktorene kom inn i bildet. Faktorer som gikk over til å bli noe jeg ikke var forberedt på i det hele tatt. Noe så grusomt at jeg følte meg som en dødsdømt fange. Med en anoreksidiagnose ble plutselig alle handlinger utført i henhold til den. Færrest mulig kalorier. Mest mulig trening. Minst mulig fritid. Slik ble det. Hva kunne jeg ellers gjøre? Det var da jeg forstod at selvstendigheten min ikke kunne opprettholdes i samme grad som før…
Jeg vil si at jeg er litt over middels interessert i politikk, da jeg bryr meg om samfunnet og hvordan det skal være. Tidligere var det ikke slik. Da følte jeg meg oumoden,uengasjert og utvitende, ikke minst. Da jeg omsider fylte 18 år endret dette seg. Ved første kommunevalg ble jeg stolt med pappa for å stemme. Jeg følte meg så voksen der jeg gikk inn bak forhenget og hentet fram seddelen min. For ikke å snakke om hvor stort det var å legge den nedi. Nå nærmer det seg nok et valg, og denne gangen er det litt mer seriøst enn som så. Blir det regjeringsskifte eller blir det nye år med Jens? Jeg må innrømme at jeg synes det er spennende..
Mandag 26 August var det politikerdebatt på skolen. Det var interessant å se hvordan representantene argumenterte mot hverandre. Kan trygt si at stemningen var til å ta og føle på. Det ble bra hett utover. Jeg stilte til og med et spørsmål. Ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mamma. Jeg fikk vel ikke akkurat det svaret jeg forventet eller håpet på. Mer en rundt grøten tale om alt jeg visste fra før. Sånn var egentlig det meste av debatten. Å spørre politikere rett ut gir lite informasjon. Sånn er det alltid. Underveis kom de også med morsomme plakater og komiske innslag. Det skapte selvsagt mer interesse for oss i salen, for kjedelig var det i allefall ikke. Om jeg ble klokere vet jeg ikke. Debatten var minst like forvirrende som oppklarende. Mye impulser og gode argumenter gjorde det vanskelig. Selvsagt kan jeg ikke være enig med alle sakene til partiet, og det tror jeg i grunn få er. For meg er det helheten og ”mine” saker jeg må ta stilling til. Jeg står der jeg sto før jeg kom, og egentlig føles det fint. Er godt å få bekreftet at valget kjennes og er riktig for meg!
Vi skoleelever ved videregående får delta ved skolevalg i tillegg. I går var biblioteket omgjort til valglokale. Det ble en forsmak på det virkelige valget. Jeg vil jo si at det er flott skolen tar i bruk metoder og tiltak for å heve den politiske interessen blant ungdom. Det trengs. Til og med i mediafaget brukte vi tid på politikk, og hele uka gikk med til å snakke om det. Vi leste aviser, diskuteterte, og intervjuet tilfeldige 20-30-åringer i rundspørring på senteret. Vi gikk rundt to og to. Resultatet presenterte vi som powerpoint med bilder og alt. Veldig kreativ og artig oppgave. Saken vi tok for oss var den med at halvparten unge under 30 år ikke stemte ved forrige stortingsvalg. Noe slikt vekker jo selvsagt stor oppmerksomhet. Hvertfall hos meg og for min del. Jeg kjenner jeg nesten blir litt irritert på sånt. Alle har vi noe vi klager over, og alle har vi noe vi ønsker å forbedre, så hvorfor bryr man seg da ikke om hvem som skal styre landet? Kanskje den ene stemmen er uvesentlig, men tenk da hvis alle skulle tenkt slik? ”Ikke-stemme-gruppa” kunne kanskje avgjort valget! Kan man ikke nok, så kan man noe. Bryr man seg ikke, så gjør man til syvende og sist det. Kanskje ikke nå, men hva med framover. Det er snakk om fire år. Fire år i et felles samfunn. Politikk angår jo oss alle. Uansett om man vil innrømme det eller ei. Det omhandler hvor man ferdes og hva man foretar seg. Ingen sier man må følge debatten på TV2 hver kveld eller lese alle landets aviser hver bidige dag. Man kan fint gjøre seg opp en mening på andre måter. Er det for vanskelig så bør en jo stemme blankt i det minste. Å stemme er ikke bare for å påvirke, men også for å vise at man bryr seg. Vise at man er en del av et felles demokrati.
Så, hva vil jeg? Hvorfor benytter jeg bloggen min til å ta opp politikk? Jo, jeg vil komme med en oppfordring. En kjempeviktig en! Alle over 18 år (eller som fyller dette året) bør få rumpa si ned til nærmeste valglokale Mandag 9. September. Man bør bevise at man er moden nok til å ta et valg. Ikke fordi alle andre mener det, men fordi du gjør det. Stem på det du mener er viktig og det du vil forbedre. Ikke la de grå mennene i grå hus få avgjøre. Din stemme teller!
Det er uendelig godt å vite at mine erfaringer kan inspirere og virke positivt for andre. Selv om jeg sitter med vonde og dype arr så betyr ikke det at disse arrene skal markeres. Ikke mer enn de må i allefall. Jo lenger ned jeg graver, jo mer depresjon, angst og selvhat får jeg fram. Det er jeg aldri tjent med. Fortid er fortid. Den er over. Fullstendig ferdig. Veien videre er framtiden. Det er den jeg fokuserer på nå. Der jeg først og fremst skal bli bedre. En gang i senere tid håper jeg, og helst så fort som mulig. Hjelpe meg selv ved å hjelpe andre. Bloggen har en viktig funksjon sånnsett. Jeg kan skrive og notere ned tanker som fyller hodet mitt. Jeg kan publisere realistiske bilder. Jeg kan vise fram en sårbarhet der jeg er totalt ærlig og åpen. Jeg kan liste opp konsekvenser og ulemper som kanskje vil skremme folk vekk fra spiseforstyrrelsens klør? Jeg kan våge å satse, på tross av at jeg ikke aner utfallet. Jeg kan, jeg vil og jeg skal. Hver gang jeg sier det kjenner jeg haugevis av energi stråle ut i kroppen. Smilet lurer seg fram og jeg nyter en god følelse blandet av selvsikkerhet og trygghet. Jo mer jeg har det slik – desto bedre. Alt som er bedre er gull verdt i kampen mot anoreksien…
Jeg er meg. Du er deg. Vi er alle forskjellige. Vi har alle forskjellige behov og vi har alle forskjellige meninger. Selvstendighet er derfor viktig. Ekstremt viktig. Den kommer. Alle trenger vi tid og rom til å utvikle oss. Utvikle oss slik vi ønsker. Slik vi mener er fornuftig og slik vi mener er rett. Det finnes ingen fasit. Kun en hjerne. Ingen som kan ta avgjørelsen for oss. Du styrer. Du bestemmer. Du vet best! Allikevel utsettes man for en rekke ytre påvirkninger daglig. Vi blir herset med uten at vi helt er klar over det. Masse inntrykk og impulser kan fort bli forstyrrende og for mye. Da starter gjerne usikkerheten. Tvilen kommer fram… Noe som vokser seg fram til å bli teite i-lands-problemer.
For hva er det snakk om, egentlig? Det er en rekke ting som angår enkeltmennesket og individet. Allikevel mener jeg ”synet på seg selv” troner øverst. Man kan forsåvidt heller ikke ha et godt forhold til andre, uten å ha et godt forhold til seg selv. Sånn innerst inne. Enten man vil innrømme det eller ei. Selvbildet er jo et sted å begynne. Enkelt er det aldri. Utfordringene står i kø. Ofte er det andre faktorer som gjerne vil spille inn. Som dette med kropp, utseende og det ytre. Det skjer noe med ens eget selvbilde når kroppsfokuset overtar. Slik det forsåvidt har gjort i dette samfunnet. Jeg kan ikke gå forbi en bladreol på butikken uten å lese en eller annen fanatisk overskrift relatert til helse. Hver gang skal det presiseres hvor mange kilo man kan gå ned med diverse dietter og svett trening. Hver gang skal det være bilde av den perfekte dama/mannen med den perfekte kroppen, det nydelige ansiktet og det speilblanke håret. Hver gang. Mediene skal lokke oss til å lese om det fine og flotte. I den tro at vi selv kan oppnå det. Kjøpe oss til suksess? Er det slik det er? Da blir det jo ikke enkelt når sammenligning pågår konstant. Spesielt når man føler man aldri når målet ”målet”. For hva er målet? Er det dit man kommer når man innfrir forventninger og oppnår resultater? Er dit man kommer fordi man er lykkelig og har det bra? Eller kanskje en kombinasjon? Hva er realistisk og hva er overfladisk? Det er noe å tenke på. Det finnes et skille. Om det er tydelig nok gjenstår å se. Man skal bevare en psykisk helse, like mye som den fysiske. Selvtillitt er essensielt. Den er på plass den dagen man virkelig er trygg på seg selv. Ikke med et liv der man hele tiden stiller krav og lengter etter noe som ikke eksisterer. Heller ikke når man tenker på hva man skal rekke, burde ha rukket eller ikke rakk. I såfall er det ikke rart mange lever under spenninger og stress dag inn og dag ut. I så fall er det ikke rart man aldri blir tilfreds med noenting…
Man skal være fornøyd med den man er, og ikke lengte etter den man ønsker å være. Du er deg, og jeg er meg. Ingen kan utfylle den rollen bedre. Vi er unike på hver vår måte. Flotte individer som det kun finnes en av. En i hele verden. Kanskje er det viktigere å fokusere på det man lykkes med, framfor det man ikke lykkes med. Det er for dumt å hige etter noe som aldri kommer. Alle kan ikke tjene milliarder og alle kan ikke være supersmarte medlemmer av Mensa. Alle jenter kan ikke være tro kopi av Barbie, mens alle gutter kan ikke være flotte og topptrente med superpack. Det går ikke. Vi er ikke satt sammen slik. Den perfekte fasade eksisterer ikke, og det har den aldri gjort. For fornuftens del er nok det sånn det skal og bør være. Man må bare leve livet sitt på best mulig måte. Og best av alt; være seg selv 110%.
Jeg stiller spørsmålene, enda jeg vet svarene. Tør jeg ikke svare? Vil jeg heller bruke tid på å lete etter et bedre svar? Jeg tror i bunn og grunn at jeg er redd. Jeg vet jeg er det. Redd for noe jeg ikke forventer. Redd for noe jeg ikke er klar for. Redd for noe jeg ikke forstår. Det er denne redselen som holder meg tilbake. Holder meg tilbake fra å leve et fullverdig liv. Et liv som jeg alltid gledet meg til å få. Et liv som skulle være skreddersydd for meg og mine interesser. Et liv som skulle fylle opp hverdagens tomrom. Det er merkelig hvordan noe brått kan sette stopper for alt. Hvordan noe plutselig kan ødelegge. Hvordan noe bra sakte blir snudd om til noe dårlig. En slik fundering skaper mange spørsmål. Uansett hvor mye rart jeg måtte lure på så vet jeg allikevel hvert eneste svar. Jeg er bare redd for å lete etter dem…
Det går utrolig bra og skolehverdagen kunne ikke vært bedre. Selv om den forrige klassen var super, så har den nye vært minst like bra. Jeg har pratet med mange og fått skikkelig innpass. Det er ingenting som er usikkert rundt fag eller timer heller, og det er kjempedeilig. Stress eksisterer ikke hos meg foreløpig. Kun masse energi. Jeg ser virkelig fram til neste uke hvor vi starter for alvor. Det skal bli fint å komme ordentlig i gang. Det trengs. Jeg føler meg klar. Mer enn klar. Det kribler i kroppen etter å ta fatt på slitte skolebøker og den altfor trege PC’en for å opparbeide ny kunnskap i alle baner. Med intensjonen om at mitt beste skal være godt nok hele året gjennom. Fornuften seirer. Jeg har kontroll og kjører på… Dette føles riktig fordi det er riktig!
Da jeg kom hjem fra skolen Mandags ettermiddag kjente jeg meg totalt tappet for energi og nesten litt deprimert. Skolehverdagen ble dessverre mye tyngre enn den hadde behøvd å bli. Fagene var feil og timeplanen var feil. Dessuten ønsket jeg meg over i en annen klasse. Mye som skurret og som jeg var misfornøyd med. Noe som skapte litt ekstra stress og usikkerhet. Et møte med koordinator ble avtalt. Mer fikk jeg ikke gjort der og da. Da jeg kom på Tirsdag føltes kroppen imidlertid litt lettere. Jeg hadde grublet og kommet fram til at jeg ville forsøke. Forsøke å tilpasse meg så godt som mulig. Ikke tidligere enn 8:10 stod jeg opp. Trøtt som en svamp. Definitivt ikke klar for seks timer på skolebenken. Det var ikke jeg vant med. Allikevel måtte jeg, og etter en rask runde på badet kom jeg meg ut av døra til slutt. Med nok tid til å rekke skolen. Dagen ble brukt på ”å bli kjent” Det var da jeg innså hvilken bra klasse jeg faktisk var i, og hvor utrolig god kontakt jeg fikk med de fleste. I løpet av bare minutter var klein ja/nei-prat byttet ut med oppvekst, fritid og utdanning. Mange av oss hadde samme målsettinger og syn på det meste. Forskjellen aldersmessig er ikke så stor så fort folk passerer 18… Skravlingen pågikk og jeg gikk fra bord til bord for å delta i samtalene. Før jeg visste ordet av det hadde timene passert og vi fikk dra hjem. Noe tidligere enn avtalt. Dermed rakk jeg å spise frokost før jeg dro ned på møte. Hvor skal man begynne? Det var så mye jeg ville ha fikset opp i, så vi tok en ting av gangen. Etter litt om og men fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Jeg kom i den klassen jeg håpet på. Det hadde for øvrig ingenting med den gamle klassen å gjøre. Kun mitt behov for en norsklærer jeg kjente til, og som visste litt om min bakgrunn. Å skape tillittsforhold tar ofte lang tid, og i og med at norsk er et såpass seriøst fag så trengte jeg det. For ikke å glemme at jeg nå går i klasse med lillebroren min. Det er jo rart, men også litt hyggelig synes jeg. Han venner seg nok til det. Utenom norsken så gjensto to programfag; media og næringslivsøkonomi. Jeg ringte inntakskontoret på Mandag og fikk positivt svar. Jeg kan forlenge skoleplassen og retten min. Dermed venter jeg med økonomi til neste år. Jeg ble litt satt ut da jeg så at det var to-fire fritimer mellom fagene. Enten måtte jeg være på skolen åtte timer, eller så måtte jeg dra hjem i mellomtiden. For min egen helse tror jeg det var en lur beslutning. Selv om jeg veldig gjerne ville blitt ferdig dette skoleåret, så er det klart at jeg må prioritere fornuftig slik at jeg ikke sliter meg ut. Da kan jeg samtidig gjøre det beste ut av det siste året på videregående. Mitt siste år på videregående!
Ja! Jeg gleder meg. Ja! Jeg er fornøyd. Superglad kan man vel si. Stresset har forlatt kroppen og jeg kjenner meg klar. Klar for enhver utfordring. Jeg skal gjøre mitt beste. Hverken mer eller mindre. Innsatsen er kun tilpasset min energi og mine behov. Dette skoleåret skal fylles med minst like mye livsglede og positivitet som i fjor. Om ikke mer…
Skoleflink har jeg alltid vært. Prioritert skolen har jeg alltid gjort. Både før jeg ble syk og etterpå. Ikke nødvendigvis på grunn av superkarakterer, men også fordi jeg har likt det. Jeg har trivdes i en skolehverdag og alt som har fulgt med den. Kun en gang har jeg skulket. Det var på barneskolen da vi skulle lage potet- og grønnsakssuppe i heimkunsskapen. Utover det har jeg fulgt dagene og møtt opp. Livredd for fravær. Livredd for å gå glipp av noe. Selv feber og kvalme har ikke vært unnskyldning god nok.
Å komme seg videre er helt essensielt for meg. Med eller uten sykdom. Det å se veien videre, og vite at den eksisterer gjør noe med motivasjonen. Da jeg var innlagt ble skolen satt på vent. Jeg startet såvidt et år i tredje klasse, men overlevde ikke mer enn to måneder før jeg ble permitert. En permisjon som i utgansgpunktet kun skulle være et avbrekk for at jeg ikke slet meg selv ut. Hvertfall hva jeg trodde. Legen hadde åpenbart andre planer, sammen med BUPA, og de var vel begge klare på at jeg ikke skulle tilbake i det hele tatt. For det året. De tidligere årene hadde friminuttene gått med til joggeturer og matpakka hadde fått sin selvskrevne plass i søppelbøtta på do. Anoreksien hadde hatt et solid tak på meg hele veien. Jeg lystret og gjorde som den sa. Derfor var bekymringsgraden stor. Fra alle sider. De visste på bakgrunn av fortiden hva jeg ville foreta meg om jeg fikk sjansen. Selv borte fra skolebenken og med full helsekontroll ble jeg til slutt innlagt, syk og døende. Det var ikke valgfritt. Inn på tvang med sonde. Der lå jeg. Lenge. Altfor lenge. Skolesavnet ble bare større og større. Jeg fikk gaver og kort fra klassen, og en sjelden gang besøk fra mine nærmeste venner. Det var sårt. Russetiden ble bare et innblikk. Et innblikk i en normal avslutning på videregående. Jeg hadde permisjoner og måtte ta det derfra. Lite visste jeg om når utskrivelsen ville komme, og derfor søkte jeg ikke skolegang det året. Jeg ventet. I slutten av Mai var jeg fri. En fri person med fri eksistens som kunne ta frie valg. Da var det for sent. Skolen hadde løpt fra meg. Et helt år gikk jeg hjemme, med litt jobb innimellom. Det gav mye plass til tanker. Tanker som aldri burde eksistert. Jeg følte meg konstant utmattet, sliten og elendig. Etter mange måneder var jeg så psykisk nede, men allikvel så høyt oppe. Positiviteten måtte seire, fordi jeg skulle søke. Fulle dager ville bli tøft, og det visste jeg. Derfor tok jeg tak i perfeksjonismen og bestemte meg for en løsning. Sammen med mamma, pappa og skolen kom vi fram til en bra mulighet. Jeg skulle gå tredje klasse over to år. Jeg begynte med 12 av de 30 uketimene, og hadde tre fag; rettslære, historie og religion. Disse fagene gikk best opp med timeplanen min, og gjorde at jeg fikk sammenhengende timer. Selv om jeg møtte opp hver dag var det kun snakk om to timer, og noen hele fagdager hver sjuende uke. Mandag var den eneste dagen til 15:30 på fire timer. For å fungere på skolen måtte jeg selvsagt spise. Jeg hadde med med matpakke de gangene det var fagdag, men ellers spiste jeg før skoletid og etter skolen var ferdig. Om jeg begynte tidligere enn 12:15 ventet jeg bare med frokosten til jeg kom hjem. Noe som var en smart løsning. Smart tenking måtte til. Jeg skulle jo klare dette. Det var avgjørende for alt annet. Jeg fikk innpass i klassen med en gang og skaffet meg venner. Selv om dette ikke var intensjonen, så gjorde det hverdagen så mye enklere. Fagene gikk også veldig bra da jeg fikk troverdige og flinke lærere. Jeg presterte særdeles godt og stod igjen med null fravær, to seksere og en femmer i standpunkt, samt seks i muntlig religion. Tross resultatene har jeg ikke følt på anoreksiens vrede. Uansett hvor sinnsykt det måtte høres ut. Det er klart sykdommen er der, men den har ikke gitt en negativ innvirkning slik den tidligere gjorde. Jeg har vært langt mer positiv, langt mer glad og mye mindre stresset. Den forskjellen merket jeg veldig tydelig. Både på kropp og sinn. Jeg har tatt ting som de kommer og ikke presset meg selv. Dermed har jeg også innsett at jeg er god nok bare jeg faktisk vil og gjør mitt beste. Jeg har dessuten akseptert at jeg ikke må være best. En slik aksept er mange tusen steg i riktig retning!
I år er det på igjen. Jeg skal gå ferdig tredje klasse, og til sommeren er jeg totalt ferdig. 100% i mål. Da er videregående fullført. Jeg gleder meg allerede til dagen jeg skal stå på podiet å motta vitnemålet. Jeg skal smile og være så stolt. Mamma og pappa skal være så stolte. Det er dette jeg har kjempet for å få til. Uansett. Nå er det først og fremst snakk om å komme i gang. Få tilbake litt rutiner og finne ut hvordan hverdagen blir seende ut. Først må jeg se timeplanen før jeg kan vite noe som helst. Jeg velger å ha en positiv innstiling, fordi jeg vet at dette vil gi meg noe tilbake. Det gleder denne frøkena så mye. Smil smil. Sekken er pakket og klar. PC’en er tømt over på den eksterne harddisken. Antrekket er valgt ut og funnet fram. Etter en lang sommer er jeg omsider klar. Oppladet og full av energi. Jeg skal ha 16 timer hver uke med norsk, økonomistyring og media. Gym er jeg fritatt fra på grunn av helsetilstanden min. Må si jeg har blandede følelser for morgendagen. Er spent på både klasse og faglærere, og generelt det meste egentlig.. Allikevel vet jeg at det vil gå veldig bra og at jeg er raskt inn i det, igjen!
