Noe av det verste jeg vet er at folk blir satt i bås, på grunn av at ting liksom må være slik og slik. Fordi du er jente må du bruke rosa, og fordi du er gutt må du bruke blått. Voksne må gjøre sine ting, og barn må gjøre sine ting. Det er på en måte blitt normer. Normer som setter begrensninger for hvordan vi mennesker kan utrykke og utfolde oss. Personlig liker jeg å bryte litt om i gamle mønstre, og skape mine egen verden. Da vi var på Europris tidligere denne uken gikk mamma til innkjøp av plastikkegg, og det helt ut fra hennes eget initiativ. Jeg antok at det var broren min og jeg skulle male, for det er jo ikke sååå lenge siden vi var små. Men neida. Planen var at hele familien skulle male på egg. Og slik ble det. Mamma, pappa, sønn og datter satt i halvannen time og koste seg med en aktivitet vi ikke har bedrevet på 15 år (!) Underveis smilte og lo vi, og eggene ble til gjennom flere prosesser og malingstrøk. Pappa gikk for en variant med å blande fargene i hverandre, mamma gikk for den mer barnslige polkadotten, Aleksander skapte mesterverk med kyllinger og diverse, mens jeg var ute etter å lage egg som stilmessig kunne passe inn som interiør. Alle hadde vi hvert vårt preg, og jammen ble de ikke fine. Så fine at de kommer til å pryde hver eneste påske fremover! Konglene var bare et spontant påfunn fra da vi gikk på tur i Botne, men de ble også veldig dekorative… 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

#gladefarger #meksikanskpåskekylling

Selv om jeg har totalt manko på kreative evner, så betyr det ikke at jeg skal bure meg inn og være tilfreds med det jeg ellers mestrer. Neida. Estetikeren i meg må prøve. Jeg skal utenfor komfortsonen min. Jo mer jeg tar i bruk disse evnene, jo dyktigere blir jeg jo. Og ikke minst; tålmodig. Noe som virkelig kommer godt med i mitt liv.  Jeg som stresser så mye, da jeg stort sett setter effektivitet foran det meste. Et såkalt negativt stress som ikke er bra for meg overhodet. Det er ikke meditasjon og den type ting som hjelper for å få bukt med stresset, men heller; kreative oppgaver. Der jeg får brukt den andre hjernehalvdelen min. Den halvdelen som krever nøyaktighet, tid og ro. Jeg burde kanskje tenkt på det før, men sannheten er at jeg hatet kunst og håndverk på skolen. Jeg fikk alltid høre at jeg ikke var bra nok, og det er greit det. Men jeg fikk på mange måter en angst for alt som hadde med håndverk å gjøre nettopp på grunn av denne bedømmingen og disse surmaga karakterene. Jeg måtte jo la Aleksander gjøre innleveringsoppgavene mine kun for å ha en motivasjon til å gjennomføre faget. Det sier litt. Og det sier også hvorfor jeg kanskje ikke har prioritert å gjøre slikt igjen. Det å slippe bekymringer for å få dårlige resultat er bare så utrolig deilig. I familien min så roser vi hverandre uansett, og ser heller på kunsten som abstrakt, spesiell og unik. Det eneste som betyr noe er at det er vi som har laget det…

Altså har vi fått ganske mye ut av påsken allerede, og jeg er så glad for at den Stockholmsturen (sender alle tanker dit) jeg planla å overraske mamma med i påskeferien (på terrordatoen eksakt) ikke ble noe av. Takk og pris for at jeg begynte med studier isteden og min sjette sans ble stanset (apropo studier; den siste semesteroppgaven er ferdig!!!). Straks står baking av soloboller på planen, og et lilla gigantisk påskeegg ligger gjemt et sted i huset. Jeg har en mistanke om innholdet, og kan med garanti si at det er 100% sunt (sunnere). Slik jeg liker det. Påskeegg kan jo lages på alle mulige måter – noe som er veldig fint. Jeg er så takknemlig for at mamma i år igjen gir et til meg. Snille mammaen min. Selv har jeg vært litt påskehare. Jeg vant et egg fylt til randen med marsipan, sjokolade og diverse i Cmore sin påskekonkurranse – lett avgjørelse hvem som skulle få det. Faktisk hadde jeg bestemt før påsken at jeg skulle kjøpe inn og lage et eget til brodern, så det var egentlig bare flaks at jeg vant. Lillebror er ikke bare broren min, men også min beste venn. De siste årene har vi fått en helt utrolig kontakt, og jeg føler at vi nå er på et nivå der vi setter umåtelig stor pris på hverandre. Det er noe med all den motgangen vi har vært gjennom – ingen tvil om at den har gjort oss sterkere. Ja, hele familien. Jeg er så takknemlig for at jeg har dem. De gjør at jeg føler meg uovervinnelig til enhver tid!

Mine kreasjoner… 

Den første visdomstannen jeg tok i April i fjor var et mareritt, mens den andre jeg tok 22 Mars i år var et drømmescenario. 1 1/2 time VS 15 minutter. Ok. Så blødde jeg veldig mye, men smertenivået var så å si lik 0. Jeg hadde heller ingen blåmerker, hovne kinn eller åpne munnsår. Å gå fra verst til best var for meg helt surrealistisk. De tankene som slo meg var om jeg hadde fått ut hele tannen, eller om jeg måtte tilbake for å fjerne roten. Liksom litt for godt til å være sant det der. Derfor var jeg mer enn klar til å trekke i går. Jeg visste at det var en risiko å bestille time like før påske, men samtidig visste jeg at det var enda større risiko å vente til det nærmet seg eksamen. Påske kommer hvert år. Eksamen i ex phil skjer en gang i livet. Valget var derfor såre enkelt. Denne gangen merket jeg mye tydeligere til bedøvelsen som ble satt nær halsen min, og det var nokså ekkelt mtp på at det kjentes som noe blokkerte for pusten min. Jeg hadde forberedt meg på at tannlegen skulle dra i kinnet mitt i et nytt kvarter. Alt hun gjorde var å lirke litt på tannen, før hun tre minutter senere spurte om jeg trengte smertestillende. Jeg skjønte ingenting. Skulle hun ikke fjerne tannen? Neida. Den var ute. Tidenes tanntrekking. Helt til forskjell fra de forrige gangene.

Jeg trodde helt ærlig ikke at det kunne gå bedre enn det gjorde sist, men det gjorde det altså. Og jeg har ikke hatt antydninger til smerte én gang. Som sist dro jeg ikke hjem og la meg slik tannlegen anbefalte. Jeg og mamma kjørte isteden til Botne (der vi gikk på ski i vinter) og gikk skogstur. Vi plukket med oss blomster, kongler (som skal males på) og kvister (som eggene skal henges på) I påsken skal vi nemlig være både barnslige og kreative. Da vi kom hjem fra klokken nærmere fem, og jeg visste med meg selv at jeg hadde en lang kveld foran skrivebordet. Jeg skulle skrive notater fra pensumboken, notater fra en bok på gammeldansk på 25 sider, notater fra forelesningsvideoen varighet 2 timer og også fra de 6 nettsidene jeg hadde kommet over. I tillegg skulle jeg vri hodet mitt til å forstå alt, og også skrive en gedigen semesteroppgave. Den tredje og siste som skulle bli godkjent for å gå opp til eksamen. Nevnte jeg at jeg fikk supre tilbakemeldinger på mine foregående? Glad jeg jobber riktig med stoffet, og også har forståelsen i boks. Mange sier at når man får anoreksi så er det hjernekapasiteten som blir svekket, fordi hjernen er en stor fettklump som trenger fett. Jeg mater den ikke godt nok. Har sikkert fått i meg 1/4 av det fettet jeg skal ha daglig gjennom alle åtte årene som syk. Allikevel svikter verken immunforsvaret, hukommelse eller husken. Og kanskje har det også noe med viljen å gjøre. Jeg vil så gjerne, og jeg gjør alt som står i min makt for å få med meg det jeg skal lære. Uansett hvor uinteressant og uforståelig noe virker, så er det noe inni meg som ikke gir seg. Og selv om jeg ikke er tålmodig til vanlig, så kan jeg sitte i flere timer med oppgaver av ganske så utfordrende rang. Den indre drivkraften og viljestyrken i meg overgår liksom alt – samme hvor umulig det kjennes ut. Trolig er det de egenskapene som har bidratt til at jeg har kommet gjennom sykeperioden like hel!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette bildet publiserer jeg også her (i tillegg til instagram) da jeg synes det var så hyggelig! #blomsterpikene

For, hvor lenge satt jeg med arbeidet? 5 timer. Til klokken ti på kvelden. Gav meg ikke fordi det ble anstrengende, men fordi jeg begynte å gå tom for ideer. Visste dessuten med meg selv at jeg burde innta noe næring (skreikaker – mykt og fint), og heller fortsette senere. Oppgaven er nesten ferdig. Mangler bare et par-tre avsnitt (kanskje 1 side totalt) og så er jeg i mål. Det gjør jeg lett unna på i morgen etter at jeg har møtt venninnen min. Ref ensomhetsinnlegget; jeg har visst verdens beste og mest forståelsesfulle venner, inkludert hun jeg skal møte i morgen og hun jeg møtte i helgen. De er mine nærmeste. Pluss at jeg tydeligvis har en haug av folk i nær og fjern omgangskrets som bryr seg, og også folk jeg aldri har møtt – som åpenbart synes jeg virker ålreit og vil treffe meg. Kan ikke få sagt hvor mye slike mennesker bedrer livet mitt. Sosialt liv var dog ikke dagens plan, da. Jeg har bare latet meg, slappet av og sovet ut – ettersom kroppen var nokså sliten etter gårsdagen. Jeg tåler dessverre ikke store dosene med bedøvelse før jeg blir slapp, susete, småkvalm og umenneskelig trøtt. Det merket jeg i dag. Når de andre er ute av huset har jeg særlig en tendens til å forsove meg. Nevner ikke når jeg stod opp. Like greit. En fridag ble det jo. En vel fortjent en, så flink jeg har vært til å studere. Later vi som. Har så vanskelig for å si til meg selv at jeg er flink og jobber bra. Det er liksom alltid noe jeg kunne sittet lenger med, lest bedre på eller skrevet på en mer profesjonell måte. Ja, jeg vet. En gang var jeg perfeksjonist, og selv om det er lenge siden jeg var ”der”, så er det alltid noe som presser oppunder. Jeg vil så virkelig gjerne vise at jeg mestrer – og aller helst ovenfor meg selv. Men igjen, når blir jeg fornøyd? Når tenker jeg at jeg er flink nok? Det spør jeg meg selv. Men helt ærlig; Skulle jeg få en femmer (B) på eksamen vil jeg sikkert bli skuffet, og skulle jeg få en sekser (A) på eksamen vil jeg sikkert ikke tenke mer enn at det er innenfor. Slik jeg alltid gjør. Nei. Jeg får bare ta det som det kommer. Filosofi er ikke noe enkelt fag, og det krever en masse intellekt for å forstå faget – jeg skal kanskje være glad bare jeg står? Ja, jeg var ironisk nå.

Heldigvis kommer jeg a jour med oppgaven før selve påskekosen her hjemme starter. Som sagt har vi noen påskeaktiviteter på programmet, i tillegg til felles frokost, spill, quiz, baking (soloboller i år igjen), kryssord, påskeegg (får et sukkerfritt i år også – av mamma <3), påskekrim, familietid, osv. Elsker høytider og helligdager, bare fordi hele huset har fri. Inkludert meg selv. Og da kan det ikke henge skolearbeid på skuldrene mine. Fristen er 18 April, og jeg tror faktisk dette er det seneste jeg har satt tennene i en oppgave. Føles ikke bra. Virkelig ikke. Heldigvis ikke min feil. Jeg har holdt på de omfattende filosofene; Descartes, Hume og Kant helt til nå, pluss at jeg har jobbet, vært sosial og også bedrevet et par hemmelige oppdrag. Alt tar tid. Mer enn jeg trodde. Det gjør i alle fall godt å vite at alle mine tre visdomstenner er ute, og jeg håper at det er over nå. At nummer fire aldri kommer opp. Lov å håpe i alle fall. Er det noe jeg hater å bruke penger på så er det unødvendige ting. Selvfølgelig er det ikke unødvendig å fjerne tenner som med tid vil skade spiserøret, men det kjennes unødvendig med tanke på at de ikke hadde trengt å komme opp. Det er jo ikke alle som får slike steinalderklosser en gang.  Ok. Nok prat om visdomstenner. Nå er det påskeferie som gjelder, for jeg har nemlig (ufrivillig) fri fra jobben. Selv om alt er bra med meg, så har jeg fått streng beskjed om å ta det med ro. Den minste anstrengelse fremprovoserer blødning, som igjen trenerer heleprosessen. Jeg har med mine år med sykdom lært å lytte til kroppen! Mulig jeg løy der.

Dere har kanskje lagt merke til at jeg som oftest poster bilder av ansiktet mitt, og det er ikke uten grunn. Jeg har fått mange spørsmål og mailer omkring hvorfor dette er tilfellet. Svaret er enkelt. Kroppen har lenge vært en byrde for meg. Jeg er ikke komfortabel med kroppen min, og jeg er ikke så veldig keen på å dele kroppslige forandringer med dere. Spesielt ikke nå fremover. Da skal det i så fall være en ekstra god vinkel, lyssetting og et bilde jeg føler jeg er stolt av. Jeg vil ikke legge ut bilder bare for å legge ut bilder. De bildene jeg legger ut skal være bilder jeg kan leve med. Bilder jeg ikke blir flau eller får vondt av å se på i ettertid. Min hovedregel er at jeg ikke skal legge ut ting jeg angrer på. Foreløpig angrer jeg ikke på noe ved denne bloggen. Tenk det!

Kropp er for meg veldig sårt, og risikoen for at helprofilbildene sårer meg er desto større. Hilsen hun som slettet julaftenbildet. Det var bare noe med kjolen sitt snitt, minihøyden jeg fikk, og mine innbilte oppblåste legger som gjorde utslaget. Det er jo ikke noe vits i å oppsøke det vonde når jeg gjør alt jeg kan for å arbeide meg vekk fra det. Og det er vel egentlig den beste, men også dummeste forklaringen jeg har. Det er allikevel ingen garanti med noe. Helprofil er på ingen måte utelukket, selv om jeg for det meste vil dele ansiktsbilder her inne. Med eller uten sminke. Kjedelig eller ei. Faktisk er jeg glad jeg liker noe ved meg selv, og særlig fornøyd er jeg med at jeg ikke trenger å redigere meg til det bedre. Eller. Det kan hende jeg trenger, men jeg føler ikke jeg må. Jeg har høye kinnben, perfekte bryn, store blå øyne, en søt liten hoppbakkenese, litt flagrende ører, botoxmunn (haha) og plettfri hud (dvs at jeg ila av livet aldri har hatt kviser) Plusser og minuser som for meg gjør at jeg kan leve med meg selv – og som overgår mitt anstrengte syn på kroppen. Og jeg har lært at man skal fokusere på det man liker fremfor det man ikke liker!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

#denuredigertesannhet

Jeg vil ikke si det, og langt i fra innrømme det. Det er flaut. Det er tabu, og det er bare ikke normalt. For hva snakker jeg om? Ensomhet. Den atmosfære jeg stadig opplever, men som jeg allikevel ikke greier å erkjenne. Fordi den er såpass normal for mitt vedkommende. Ja, jeg jobber. Ja, jeg er sosial med venner. Ja, jeg deltar på ting. Jeg sitter ikke inne 24/7. Likevel er jeg ensom. Dagene mine er ikke så fulle som jeg skulle ønsket. Jeg jobber bare deltid, jeg har kun 3 venninner jeg jevnlig treffer på og jeg har i snitt én aktivitet hver måned. Det er jo ikke mye. Det er ikke rart jeg blir ensom. Og da mener jeg ikke ensom som i introvertisme og nyttig egentid. Jeg mener ensom som i ufrivillig ensom. Som i; skulle gjerne vært ute, men har ikke fått noe ”invitasjon” – skulle gjerne vært på jobb, men har ikke blitt satt opp på skiftplan – skulle gjerne deltatt på det og det, men gidder ikke ta initiativ når jeg må dra alene. 

Jeg gremmes når jeg innser at jeg, Madelén på 24 år, ofte er ensom. Det er ikke det at jeg ikke vil bruke livet mitt utenfor hjemmet. Det vil jeg i aller høyeste grad. Det er bare det at jeg er lei av å ta initiativ, lei av å få avvisninger og lei av å holde av holde av dager til ingen nytte. Jeg blir så fort såret og skuffet, og noen ganger er det da enklere å bare akseptere ensomheten. Sitte med studiene en lørdags kveld, sove bort søndagen, osv, osv. Det er ikke det at jeg er så himla trist (eller at det er synd på meg), men jeg skulle så gjerne ønske at noen andre kontaktet meg, at noen andre planla og at noen andre viste interesse for meg. At jeg bare kunne få litt fri, men allikevel tilbringe tid med personer som gir meg glede. Det er det jeg skulle ønske. 

Kanskje er folk redde for å snakke til meg eller spørre om vi skal møtes? Kanskje er folk redde for å planlegge noe, fordi de tenker at mat blir et problem, eller noe i den dur? Kanskje er sykdommen min et så stort hinder at folk ikke tør annet enn å ignorere meg? Det kan jo hende. Eller; det er faktum. Jeg vet det. Folk har brukt det som unnskyldning, og på en måte bare latt den unnskyldningen stå i 4-5 år. Jeg får ikke et hei på facebook eller en kommentar på bildene mine. Jeg får bare et likes i ny og ne – akkurat som om jeg bryr meg om likes (misforstå meg rett; heller likes enn ikke likes). Likes eksisterte ikke ”da jeg var ung”. Da ringte vi hjemtelefonen eller på døren til folk, og vi gjorde en innsats for å avtale noe. Kanskje er det ikke sykdommen allikevel, men bare tiden? Folk blir mer opptatte, mer distanserte, og mer upersonlige? Teknologien har overtatt mye av det personlige og sosiale, og vi føler heller at et par timer på Facebook gjør opp for et treff på en café? Det er jo også en logisk forklaring. Altså er det kanskje ikke sant at folk unngår meg (?) 

Jeg kjenner tårene triller nedover kinnene. Ukontrollert. Det jeg nå har sett på sumo gjorde nemlig sterkt inntrykk. Såpass sterkt inntrykk at alt jeg føler på er en gedigen skam ovenfor at jeg enda er syk, og i det hele tatt har blitt det. Mange har sikkert hørt om den fantastiske Thea Steen, den nydelige jenta som til slutt måtte gi tapt for kreften. Verden er så urettferdig. Sykdom kan ramme hvem som helst, og livet er så uendelig skjørt. Jeg har aldri sett en slik gripende dokumentar på så nært hold. Så vond, men allikevel så fint. Hun var så livsglad, så lykkelig og så optimistisk. Hun hadde hele livet foran seg – på samme måte som jeg har hele livet foran meg. Hun fikk en dødsdom – allikevel viet hun det siste rest av livet sitt til å hjelpe andre. Jeg har ikke fått noen dødsdom – bare en midlertidig varetekt. Allikevel er jeg (faretruende) syk. På niende året. Jeg skal innrømme at tanken streifet meg; vi skulle ha byttet plass. Hun hadde vært så mye mer takknemlig for livet enn hva jeg har vist å være. Jeg som har kastet bort mine fineste år, ødelagt kroppen innvendig og utsatt fremtiden. Kjenner det faktum gjør meg litt sint. Dette livet skulle jo være en verdifull gave. En gave som jeg var (er) så heldig å få (ha).

Herlig barndom med full fart – knall og fall <3 #aldriforgjeves

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er på ingen måte lei meg eller nedfor. Bare filosoferende og tankefull. Jo mer jeg utsettes for av påvirkninger og opplevelser, jo mer innser jeg hva denne sykdommen faktisk har gjort med meg. Det setter livet tydelig i perspektiv. Før jeg ble syk ble jeg kalt for solstråle, og på russeluen min står det ”optimisten”. Det er jo ikke uten grunn. Slik var jeg før. Jeg smilte 99,9% av tiden og kunne til og med få høre at jeg var litt ”irriterende blid/glad” til tider. Selv de dager der jeg burde dratt frem både furteleppe og sinnastemmen. Hvordan i alle dager kunne jeg gå fra 100% lykkelig til 0% lykkelig? Og hvordan kunne en så livsglad jente ende opp med depresjon i seks år? Jeg forstår det enda ikke. Å skylde på sykdommen er bare idioti, selv om den til en viss grad har dratt meg nedover. En retning og feilkurs jeg sårt har og enda jobber for å komme meg ut av. Jeg er glad jeg har begynt å ta tak og vise resultater, og jeg skal virkelig gunne på med alt jeg har i tiden fremover. Det skylder jeg så mange flere enn meg selv! For tenk så heldig jeg egentlig er. Jeg har kun mistet en person som stod meg nær. Alle de andre er friske og raske. I motsetning til hun som sitter her. Men så skal det sies at jeg alltid har hatt, og enda har hatt et godt immunforsvar. Jeg har knapt vært syk opp gjennom. Jeg har aldri hatt noen faretruende sykdommer (før anoreksien) og heller aldri vært avhengig av medikamenter eller den slags. Svakt syn og nedsatt hørsel er piece of cake i det ordentlige liv. Tenk på hvilken gode helse jeg kunne hatt om jeg ikke hadde rotet det så skrekkelig til? Her kreves det definitivt en ordentlig opprydning, og jeg har litt på følelsen av at det vil bli et skikkelig barneskirenn uten like.. Og det mener jeg på tross av om det er 1 april eller ei!

Sannheten er at jeg ikke har veid så mye jeg veier nå på over syv år (tross at jeg enda er undervektig), og sannheten er at jeg er sinnsykt stolt og lykkelig over det. Faktisk har jeg ikke gjort noe spesielt for å gå opp i vekt. Jeg har bare seilt min egen sjø og latt hverdagen gå sin gang som det så pent heter – med noen små grep her og der. Mamma og pappa har kjempet nok med meg både før, under og like etter innleggelsen. Deres krefter er så tynnslitte at de heller har fungert som mitt støtteapparat – og kun det. Ingen mas og kjas, krangling og fighting, frustrasjon og irritasjon. Dermed har det vært opp til meg de fem siste årene, noe som åpenbart og ganske overraskende har fungert. Hvem hadde trodd? Takk og pris får jeg vel nesten si. Jeg kan jo ikke være avhengig av andre om jeg skal leve slik jeg vil. Så ja. Jeg nærmer meg det magiske attentallet – uten tvil. Bittelitt over der jeg var før anoreksien har jeg satt grensen. Enda er det noen kilo dit, men ikke så altfor mange. Langt færre enn jeg trodde, faktisk. Sykt.

Nå er det ikke sagt at jeg er frisk når jeg oppnår en normal vekt, og det vet jeg godt. Samtidig vet jeg at jeg vil fungere enda bedre på en helsemessig fornuftig vekt kontra en slik undervekt som jeg har hatt i mange år. Som jeg nå nærmer meg bort fra. Selvfølgelig er det bra, men jeg lyver hvis jeg sier at det hele er easy peasy. Nettopp fordi jeg dårlig liker alt jeg må gjennomgå, og især den kroppen jeg er i ferd med å få. Det er bare sånn, og det får være greit. Det er ikke noe mål for meg å bli glad i maten eller kroppen. For meg er fokuset nok (og variert) næring, og en kropp som fungerer, ikke knekker eller som tar skade av undervekten. Jeg bryr meg ikke om rumpen nå har fått polstring og er god å sitte på, om ryggen er mer tildekket, om manken på hodet er tykkere eller om mellomrommet mellom lårene er mindre. Jeg bryr meg virkelig ikke. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og at jeg er rustet nok til å møte den. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jo visst er jeg sterk. Jeg er sterkere enn noensinne, og det føles rart. Plutselig overser jeg anoreksien, vekttallet og alt det som før var vanskelig (maten jobber jeg med). Jeg er ikke lenger redd. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. Jeg er ikke lenger deprimert (som jeg skrev om for noen innlegg tilbake) Hva har skjedd? Livet, mine venner. Livet mitt har begynt å forme seg og fått en så stor mening at ingenting betyr mer. Jeg har omsider nådd en så stor motivasjon at jeg har vanskelig for å adlyde noe annet. Ofre, er kanskje en bedre ordbruk. ”Jeg har ikke noe mer å ofre!” Og jeg sier dere enda en ting; å skrive om vekt her er for meg helt pyton. Med stor P. Jeg har prøvd å unngå slike innlegg så godt det lar seg gjøre i lange lange tider. Allikevel så presterer jeg å publisere dette… Ergo må det være et eller annet i meg som gjør at jeg til slutt vil gå seirende ut av dette her. Pappa har hele tiden sagt at den staheten som gjorde meg syk også vil gjøre meg frisk. Jeg tror oddsen er på hans side!

Jeg gikk fra å være hun som ikke gråt over en dyp kuttskade i barnehagen til å gråte over at mobilen hadde forsvunnet for et lite øyeblikk. Jeg gikk fra å være beinhard i alle situasjoner til å gråte hvis folk ikke var effektive nok. Og da snakker vi om noe så enkelt som at mamma ikke var klar til å gå tur på sekundet, og feks måtte ha seg et glass vann først. Ingen tvil om at følelseregisteret mitt har nådd nye høyder. Å ha følelser er vel og bra, og særlig pappa var veldig opptatt av dette. At jeg skulle bli mer følsom. Finne tilbake til noe jeg aldri hadde eid. Omtrent. Når blir det for mye, og når blir det for lite? Det er her problemet lå. Jeg skulle bli glad i meg selv, uten å bli egoistisk. Jeg skulle bli glad i andre, uten at det gikk på bekostning av meg selv. Jeg skulle gråte, uten å bli deprimert. Jeg skulle vise sinne, uten å ty til vold. Rett og slett; te meg normalt.

I mange år har jeg jobbet med å lete etter følelsene – noe som har innebåret blod, svette og tårer. Fordi jeg har selvskadet meg selv. Jeg har overtrent, og jeg har lidd av en alvorlig depresjon. Aldri før har jeg kommet såpass tett innpå meg selv, og aldri før har jeg vært så redd. Fordi det har vært uvant. Fordi det har vært nytt. Fordi det har vært skremmende. Følelser er skummelt. Uansett hvor menneskelig det er. Særlig fordi jeg har følt på ting jeg aldri har følt på tidligere. Jeg har merket at ting har skjedd med meg – uten å kunne gi noen god forklaring på hvorfor. Om jeg har blitt glad i meg selv? Nei. Om jeg har blitt tryggere på meg selv? Ja. Jeg har i utgangspunktet alltid vært trygg på meg selv om min egne person. Jeg har visst hva jeg vil, og jeg har stått for det jeg har ment og trodd på – så å si aldri latt meg overbevise. Heller vært den som har overbevist andre. Å skille seg ut har på en måte alltid vært min greie. Helt fra jeg var liten. Det finnes det utallige eksempler på. Alt fra å invitere kun gutter i bursdagen min til å møte opp i gymtimen i rosa fra topp til tå. Jeg har sjelden valgt det trygge i den hensikt at det var trygt. Jeg har i stedet påtatt meg en masse nye oppgaver og utfordringer jeg i mitt hode visste var umulige, men som jeg allikevel skulle realisere. Hvordan? Ved min indre styrke. Hvorfor? Fordi jeg hadde så sterk tro på meg selv. ”Det umulige er mulig – alltid” Altså var det ikke noe spørsmål.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

På veien har jeg ikke bare blitt tryggere på den jeg var, men også på en person til. En person jeg ikke visste fantes. En del som bare lå latent inni meg. I dvale på en måte. Som jeg har oversett. En emosjonell side. Jeg har altså blitt tryggere på den emosjonelle Madelén. Hun som viser og kjenner på følelser. Hun jeg har enset hele veien, men allikevel ikke turt å erkjenne. Samvittigheten som før var i mindretall er nå på linje med magefølelsen. Den handlemåten jeg så å si har basert hele mitt liv på og som alltid har vært det fremtredende hos meg. Også er den plutselig ikke det mer. Magefølelsen har fått en ny duellant. Det skremmer meg. Jeg hater å føle meg sårbar, og jeg hater at jeg i noen tilfeller føler så synd på noe eller noen (inkl meg selv) at jeg lar fornuftens stemme overgå vilje og lyst. (Jepp, noen studerer filosofi!) For dette er ikke den samvittigheten jeg hadde før. Denne stikker bare så mye dypere, og er såpass altoppslukende at jeg til tider føler meg utkonkurrert. Dessuten hjelper det ikke å være snill som et lam hvis man ikke klarer å gjenkjenne godheten, eller forstå vitsen med å oppføre seg slik.

Man skulle tro at jeg var en mester i å vise følelser etter alt jeg har gjennomgått, men den gang ei. Jeg er ikke det. Ja, jeg er flink til å vise følelser ovenfor meg selv – og handle slik at det føles godt, trygt og etisk riktig. Verre er det ovenfor andre. Som jeg sa har samvittigheten blitt veldig avgjørende, og den slår inn når jeg minst venter det. Før jeg rekker å tenke. Det er dette som gjør at følelsene blir så vanskelige. Kanskje har jeg fokusert for mye på meg selv, og dermed glemt alle andre bort litt? Pappa bemerket her forleden at jeg sliter med å vise følelser til de rundt meg. Familien i størst grad. Alt jeg reagerte med var en hånlig standup-latter. Og deretter begynte jeg å nynne på sangen ”følelsesløs” – og latet som jeg godtok det. Men sannheten var; Jeg forstod ikke hva han mente. For…. Jeg sier jo at jeg er glad i folk. Jeg takker jo. Jeg smiler jo. Jeg viser følelser i aller høyeste grad. Men så begynte jeg å tenke. Hvordan viser jeg disse følelsene (meg selv eller på kommando), og hva vil jeg med dem? Er det for å oppnå noe? Tja. Av og til. Men da bruker jeg vel heller min eksepsjonelt gode overtalelsesteknikk fremfor dådyrøyne og bjørneklemmer. Så hva da? Hvorfor viser jeg følelser? Er det fordi jeg genuint mener det? Selvfølgelig er det det. Problemet er bare at jeg ikke forstår det ordentlig. Jeg tar det for gitt at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg er så vant til at de er der for meg at jeg ikke tenker over det, eller legger en ekstra innsats i å vise hvor mye det betyr for meg. Ergo uttrykket følelsesløs. Dumt, eller dårlig? Jeg vet ikke. At jeg er følelsesløs gjør meg ikke noe sånn egentlig, men det gjør noe å høre det fra andre. Det setter inn en drivkraft og trigger i meg som gjør at vil motbevise påstanden. 110%.

Mange handler før de tenker, og mener det er en god greie. Jeg tror det er motsatt. Jeg tror det er viktig å tenke gjennom hva man gjør og hvorfor man gjør det før man gjør det. Og da mener jeg dagligdagse situasjoner (akutte tilfeller gjelder autopilot). Jeg innser at jeg har en jobb å gjøre. Jeg har blitt altfor flink til å ignorere tankene, fordi jeg er lei av den tankekverningen med funderinger og grubling – irritasjon og frustrasjon. Det er på tide å gå inn i seg selv på nytt, og hente fram den personen som bryr seg. Hun som kjenner det boble når hun forteller noen at hun er glad i dem, og motsatt. Hun som blir lykkelig når hun får en klem, og hun som smiler bredt kun fordi andre har oppnådd noe bra eller noe stort. Selvfølgelig har jeg funnet fram til en fin person – det tør jeg påstå. Saken er bare den at jeg har lagt fokuset litt mer på meg selv enn hva jeg burde ha gjort. Egoistisk, uten å være egoistisk. Jeg må gå tilbake noe skritt og plukke opp det jeg har mistet på veien. Denne medfølelsen, kjærligheten, tilliten og lengselen på godt norsk. Først da begynner jeg å nærme meg noe. Noe jeg kan tro på. Noe jeg kan leve med. Og sist men ikke minst; noe som gjør meg enda mer unik!

Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal klare å følge opp forrige innlegg. Etter innlegget jeg publiserte for første gang (om at jeg hadde blitt syk) er det innlegget det mest leste. Det er helt sykt. Jeg har fått så mye kommentarer, så mange mailer og så utrolig mye gode ord. Jeg blir nesten litt stum. Det er helt fantastisk å vite at jeg har så mange som heier med meg, og som ser hvilken fantastisk fremgang jeg har hatt. Ja, for det er den virkelig. Det tør jeg påstå. Det handler ikke om jeg er syk eller frisk – men om hvor langt jeg har kommet på vei mot det friske. Å gi slipp på en sykdom er nemlig ikke gjort over natten. Det tar tid. Masse tid. Samtidig så er det jo slik at anoreksi ikke bekjempes over natten, ei heller er man i mål når sykdommen anses som ”bekjempet”. Man vil alltid ha et snev av den. Rart det der. På en annen side ville det kanskje vært rart om man kom ubemerket ut av det hele, også. Nettopp fordi som menneske så påvirkes man hele tiden. Det sies at vi alle dør som kopier, og det er vel en viss sannhet i det. 100% original kan ingen være. Dessverre.

Men, glem ikke; Det er viktig å prøve. Prøve å være seg selv. Finne sin egen person og identitet. Så godt det lar seg gjøre. Og da tenker jeg at en sykdom ikke er noe å være forlegen for. Den er en del av deg. Noe som har formet deg, og som har gjort at du har gått den veien du har gått. Som gjør at ”du har blitt du” Kanskje har du mistet alle kreftene. Kanskje har du funnet tilbake til dem. Tap eller gevinst så er alle hendelser og sansegrunnlag lærdom som alltid vil sitte i oss. På samme måte som den første forelskelsen, billappen, utdannelsen, familieforøkelsen, osv, osv.  Ting man husker. Vi mennesker bærer på mye, og slik skal det være. Å leve er en berg og dalbane fylt med latter, glede, sorg og fortvilelse. Slik er det for alle. Det har ikke noe å si hvor mye man har erfart, men hvordan man har taklet det og kommet seg videre. Og jeg vet. At selv om jeg hater sykdommen min, tviler ved mitt eget selvbilde og føler at jeg ligger langt bakpå med ”livet” – så er det et eller annet nyttig jeg tar med meg i ryggsekken min. Bare tenk hvor sterk jeg har blitt, og bare tenk i hvilken robust tilstand jeg vil møte mitt friske liv!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Bare ikke akkurat nå. Nå er tilstanden som så, og jeg er snart tilbake i seng (tulla; er på vei til kino med mamma) Noen ting er virkelig ikke valgfritt, og det var i grunn godt å bli kvitt visdomstann nummer 2. Ekstra kjipt var det at mitt tannlegekontor (som ikke er nevnt ved navn) plutselig meldte avbud få timer før timen i går. Et foretak med flere tannleger må jo kunne klare å finne akseptable løsninger hvis det plutselig oppstår uforutsette hendelser. Det gjør de jo på legesenteret og på sykehusene uten problemer. Er et tannlegekontor så mye mer ekstraordinært? Jeg vet ikke. Uansett ble det det beste å bytte. Jeg jobber tross alt deltid, studerer og har en sykdom på si. Å sette av liksomtid har jeg verken tid eller ork til.

Jeg fant heldigvis en ny tannlege som kunne ta tannen rimelig raskt (god service!), og derfor fant timen sted i dag istedenfor. Heldigvis. Jeg er jo som mange vet litt av en planlegger, og når ting ikke går som det skal så går det i ball for meg. Skikkelig ball. Spesielt når jeg ikke har noen back-up-plan i ermet. Jeg hadde holdt av hele uken (erfaring visdomstann i fjor!), og jeg tar aldri fri sånn uten videre. Samtidig så var det viktig for meg å få ut tannen i god tid før eksamen. Særlig fordi det plutselig ble snakk om to tenner, og ikke bare en, slik jeg først trodde. Så. Det positive? Godt at ting gikk sånn noenlunde etter planen. Det eneste jeg nå må gjøre er å beregne litt heleprosess, og håper virkelig ikke maten blir et hinder i så altfor mange dager. Det er det siste jeg orker å tukle med. Også håper jeg at jeg er klar til neste trekk om noen uker. Jeg har jo så mange planer, og det er nok ikke lenge før jeg nå skal ta fatt på det som betyr mest her i verden. Det er en fin motivasjon mens jeg sitter her med ballongkinn, dunkende kjeve og blodspytt i kjeften dopa på smertestillende. Denne gangen var det heldigvis ikke så ille som forrige gang (samt at hun var så tålmodig med meg), for da måtte jeg tross alt operere og skjære ut tannen – en skikkelig omfattende prosess som tok 1 1/2 time. Det gjenstår allikevel å se hva som skjer når dagens bedøvelse går ut. Jeg er ingen reddhare, og har en smerteterskel langt høyere enn gjennomsnittsbefolkningen . Kjenner jeg meg rett så er jeg ”tilbake” rimelig fort. Men…  Fordi jeg stadig får beskjed om at jeg ikke skal rushe alt mulig, så skal jeg ikke på jobb før hevelsen og misfargingen i trynet er borte. Kan jo ikke skremme livet av kundene mine heller!

Noen ganger velger jeg å skrive A, men ikke B (litt for å skåne meg selv). Like etter jeg begynte med studiene slet jeg lenge med en vond tommel, og etter x antall googlinger var jeg sikker på at det var artrose  (slitasje i rotleddet) Det samme tenkte min lege ettersom jeg har fått påvist osteoporose i så ung alder. La meg bare først si at artrose er reumatisk og noe man bare må lære å leve med. Det kan være smertefullt og det kan være meget plagsomt. I dag kom svar på røntgenbildene, og jeg har ingen tegn til artrose. Nok en tung bør og usikkerhet er løsnet fra skuldrene mine, og jeg kan ikke uttrykke hvor mye det betyr for meg at studiene kan få gå som planlagt. Deilig å ha den bekymringen ute av verden!

I lang tid har jeg snakket om å beseire anoreksien, og vinne tilbake friheten. Jeg har berettet om hvilken daglig kamp jeg utkjemper, og hvor langt jeg har kommet. Og stadig kommer jeg lenger. Siden diagnosen ble satt har mye skjedd, og det er utrolig hvilken ekspedisjon jeg har vært med på. Dog streber jeg fremdeles mot det samme målet. Det er bare det at jeg ikke omtaler dette målet likedan lenger. Jeg har mer eller mindre levd side om side ved min spiseforstyrrelse, og jeg ser ikke lenger på dette som en kamp, men heller en byrde jeg skal bli kvitt. Fordi det er en byrde jeg ikke trenger eller orker å bære videre med meg resten av livet. For første gang på lenge har jeg nøytralisert meg litt og lagt raseri, redsel, angst og fortvilelse til side. Jeg tror på mange måter jeg har latt det sterke følelsesregisteret mitt hindre meg fra å handle riktig. Jeg har blitt så familiær med følelsene at jeg ikke lenger ser behovet eller hva de gir meg. Jeg trenger bare jobbe meg vekk fra dem, og det akter jeg gjøre på en måte som plasserer anoreksien på reservebenken og ikke førersetet. Slik det jo skal være. Helst skal den ikke være på reservebenken heller, og det er her mitt arbeide kommer inn. Mitt arbeide som jeg ikke skal tenke på som arbeide. Jeg skal bare seile min egen sjø, gjøre som jeg tidligere har gjort, og etablere nye og solide retningslinjer for min adferd. I tillegg skal jeg lage gjennomførbare opplegg, og også sette opp delmål og realistiske forventninger mtp hva jeg kan få til. Med litt innvendinger og tips fra mine medsammensvorne, selvsagt.

Noe har skjedd. Siden Januar 2011 har jeg slitt med den sterkeste graden av depresjon, alvorlige depresjoner, der jeg knapt har orket stå opp på de dager jeg hadde fri. Familien min har sett det, og prøvd muntre meg opp på mange mulige måter. Det var et ork å gjøre ting som var morsomt. Jeg ville bare ikke. Jeg syntes ikke jeg fortjente å ha det gøy. Ikke en gang ville jeg feire bursdagene mine, fordi jeg var helt sønderknust over å bli eldre. Det fristet mer å ligge i senga og sove. Sove bort det vonde. Det som aldri forsvant. Jeg har nådd bunnen så mange ganger. Like tøft hver gang. Depresjoner er virkelig ikke til å spøke med. I følge NHI er hovedsymptomene; depresjonsfølelse, tap av interesser og lyst, redusert energi, økt trøttbarhet, skyldfølelse, dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker, selvmordstanker, konsentrasjonsvansker, psykomotoriske vansker (rastløshet bla), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap. Og jeg har hatt dem alle – bare på litt forskjellige tidspunkt i sykdomsprosessen. Det jeg kan kjenne meg mest igjen i er dette med tap av interesser, skyldfølelse og mindreverdighetstanker. Som nevnt tidligere har jeg i årevis hatt disse apatiske og likegyldige tankene – som om ingenting har betydd noe. Ting har sjelden gitt meg den gleden jeg hadde håpet på og ønsket. I tillegg har jeg slitt mye med dårlig samvittighet ovenfor familien min og all smerte jeg har påført dem, samtidig som jeg har gått med et enormt hat til meg selv. Et hat så stort at jeg sliter med å finne ord. Jeg har bare kjent meg overflødig, rett og slett. Heldigvis ikke på noe selvmordstankenivå etter utskrivelsen. Det skal nevnes.

Tilbakeblikk permisjon 2011. Her ser man tydelig at jeg ikke hadde det bra. Øynene er sløve, ansiktet/pannen er oppklort, og de dystre tankene min var min bestevenn… Dette bildet synes jeg er mye verre å titte på enn hva sondebildet i sengen er. Nettopp fordi her kan vi virkelig snakke depresjoner!!

Gradene av depresjoner er milde, moderate, og alvorlige, og forekomsten av dem har økt – og det vil den fortsette å gjøre med mindre det ikke skjer markante endringer. Jeg personlig tror grunnen til dette er at det stilles så mye krav fra både samfunn, og kanskje spesielt oss selv. Vi er jo våre verste kritikere. Kravene blir flere, og prestasjonsnivået høyere. Vi skal nå målene våre, og vi skal nå dem innen en viss tid. Vi stresser som aldri før, og legger inn så mange gjøremål at det så vidt går rundt. Og i tillegg har vi kanskje mann/dame, barn, hus, annen familie, jobb, osv. Et sted sier det stopp. For veldig mange. Folk flest må gå i mangeårig terapi for å bli kvitt depresjoner. Selv var jeg bestemt på at jeg ikke skulle til noen psykolog. Dette skulle jeg fikse selv. Med store forhåpninger. Og god støtte i familie og venner. Jeg tok lappen. Depresjon fremdeles der. Jeg kjøpte bil. Depresjon fremdeles der. Jeg kom ut i jobb. Depresjon fremdeles der. Jeg fullførte vgs. Depresjon fremdeles der. Som om jeg var dømt til å bli forfulgt av den. Hva skulle jeg gjøre? Jo. Jeg skulle fortsette på veien, men fordi jeg var syk turte jeg ikke. Og da jeg hadde bestemt meg i fjor vinter brakk jeg armen. Depresjonen ble da enda større. Og da armen var frisk hadde jeg blitt avhengig av søvndyssende piller. Depresjonen holdt jeg i sjakk med soving. Nei, det har ikke vært enkelt. Men. Jeg tok meg sammen. Du skal kanskje ikke si til en psykisk person at de bør ta seg sammen, men i denne sammenheng er det den rette strofen å bruke. Jeg sluttet rett og slett og synes synd på meg selv, og begynte å ta tak i livet mitt. Det har aldri vært synd på meg. Jeg kan mestre hva enn jeg vil, og det har null å si når det skjer. Dette med muligheter har for meg blitt portalen til et mye bedre liv. Og i 2017 bestemte jeg meg for å ta fatt på nettopp mulighetene. Selvsagt har skole, jobb og venner vært muligheter, men ikke muligheter som setter krav til meg. Jeg kunne være undervektig da jeg tok lappen, da jeg kjøpte bil og da jeg fullførte vgs. Jeg kan være undervektig i jobben jeg pr dags dato har, men jeg kan ikke være undervektig om jeg skal gå den veien jeg planlegger. Veien videre setter strengere krav. Mye strengere. Og egentlig er det bra – for det trengs.

Jeg vet jeg har brukt ordene lykkelig og glad tidligere, men aldri på samme måte som nå. Svaret er enkelt. Jeg har kommet i gang med livet mitt, og jeg ser nå hvordan veien går videre slik at jeg får den framtid jeg har bestemt. Tidligere kunne jeg begynne å gråte av den minste lille ting eller sutre om jeg ikke fikk viljen min. Nå børster jeg bare støvet av skulderen og tenker at livet går videre, og at jeg kommer styrket ut av enhver hendelse. Jeg legger meg i sengen uten tårer, og jeg passerer speilbildet mitt uten tårer. Jeg gråter ikke lenger når jeg leser artikler som kan relatere seg til meg, eller når jeg tenker over hva sykdommen har gjort med meg fysisk. Ei heller over situasjonen jeg er i, hva jeg mangler eller har gått glipp av. Ja, jeg sliter selvfølgelig med å akseptere mitt ytre (og synes absolutt ikke jeg er bra nok eller ser bra nok ut!), MEN det har ingenting med depresjoner å gjøre såfremt det ikke er noe som plager meg mer enn nødvendig. (Før gråt jeg meg i søvn pga dette) Det er vel ingen jenter som aksepterer seg selv helt uansett, så der er jeg absolutt ikke alene. Jeg har på en måte bare innfunnet meg med hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg vil se ut uansett om jeg liker det eller ei. Det har jo ikke noe å si. Ja visst er det hardt, ja visst er det tungt, men det er ikke noe jeg depper over. Lenger. Faktisk gleder jeg meg heller over at jeg nå er kommet dit der fremtid og helse betyr mer enn sykdom og et pent utseende. Jeg har omsider oppnådd noe. Noe jeg neppe tror jeg ville oppnådd hos en psykolog til og med. Slik som dette har jeg ikke hatt det på over 6 år.  Jeg har endelig overvunnet depresjonen. Og det – det er jeg forbanna stolt av!

Allikevel er det viktig å nevne en ting. Det er lov å ha det tøft og vanskelig, men det er periodevis, og det er menneskelig. Jeg er ikke redd for å kjenne på slike aspekt ved livet, tross at jeg er livredd for å havne i en langvarig depresjon igjen. På en annen side kjenner jeg til symptomene godt, og jeg merker hvis jeg er på ”gal vei”. I tide til å snu. Tror bare det er noe som har skjedd. Folk rundt meg merker det også. Jeg smiler jo. Hele tiden. Og jeg ler. Masse. Det er verdens beste følelse. Denne depresjonen som jeg har levd så lenge trodde jeg var en del av livet mitt, og det at den ikke er der er så uvant at det nesten føles feil. Bare nesten. Og; et problem mindre er et ekstra drivjern. Det kommer godt med!

Iiih! Nå skjer det spennende ting, og jeg har så lyst til å røpe alt sammen til dere. Men. Jeg kan ikke. Ikke enda. Alt jeg kan si; Det er hektiske dager og lite tid til overs. Faktisk helt ok. Jeg liker å ha noe å sette fingrene i, og jeg elsker ha mange baller i luften. Det kan aldri bli mange nok. Med mindre det overtar for elementære ting som spising, jobbing, soving og gåturer. Da lover jeg roe ned. Jeg har jo ikke tenkt gå på den samme blemmen som sist gang. Er det noen som ikke har fått med seg hvordan det endte? La oss bare si; ”Den verste tiden er den man tilbringer på psykiatrisk” Never again. Heldigvis gjort meg noen erfaringer siden den gang, og det skal ekstremt mye til for å knekke den sterke jenta her. Samtidig er det viktig å si at jeg har hatt de forutsetninger og gode rammer rundt meg for at dette (tiden etter utskrivelsen) skulle gå bra, og jeg takker særlig mine to fantastiske foreldre og eneste lillebror for hjelp, støtte og uendelig mye kjærlighet.

”Det har ikke noe å si hvordan du hopper, men hvordan du lander” (Madelén Skare Olsen, Mars 2017) Det er i alle fall første gang jeg hører uttrykket. Det falt plutselig inn i hodet mitt en dag jeg satt og tenkte. Tenkte over dette livet her og nå, og fremtiden der borte. Over hvordan jeg satser, og hvordan jeg kommer dit jeg vil. Og ikke minst; hvem jeg har i ryggen. Uten familien er jeg ingenting. Ingenting. Jeg kunne aldri kommet styrket ut av dette hvis de så på meg som hun syke. I deres øyne er jeg den jeg alltid har vært, og de er både håpefulle og tålmodige omkring personen som skal vende tilbake. Da mener jeg den forbedrede versjonen av meg. Fortid er nemlig fortid. Madelén før sykdommen vil aldri bli Madelén etter sykdommen. Hun vil ikke fordunste eller råtne bort – bare vokse seg fram og utspringe til en mye vakrere rose. Kanskje får hun selv øye på den en vakker dag?

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Ja, det stemmer at jeg la ut et innlegg sent Lørdag/natt til Søndag, og at det ble slettet. Litt dårlig research og en veldig oppmerksom og ikke minst snill venninne jeg har å takke for det!