Jeg har tidlig gitt uttrykk for hvor lidenskapelig opptatt og glad jeg er i skisport, særlig langrenn. Jeg var ikke gamle frøkena da jeg tasset rundt i hagen med langrennskiene på, for ikke å snakke om da jeg begynte å følge med på Dæhlie delta i verdenscupen. Ski har alltid vært forbundet med glede. Vel, nesten. Jeg kan vel ikke akkurat si det var så stor glede å følge med på Kollen fra nett-tv på post 3, og heller ikke gå på skiturer når jeg visste at jeg ikke taklet kulda. Det er mer enn 8 år siden jeg tok Salomonskiene fatt. 8 år. Jeg får vondt inni meg. Tenk at min største glede plutselig kunne forsvinne sånn. Jeg har jo på skisport på tv etter jeg ble utskrevet, og jeg følger jo iherdig med, men…. Det er ikke det samme. Det er ikke det samme som å kjenne frisk luft, skli bortover og nyte skogens ro (pluss melkesyren og blodsmaken). De tre (fem) tingene som jeg savner. Savner med fortiden min. Savner med den jenta jeg var før. Hver vinter gikk jeg ca 8 km på ski etter skolen. Hver dag hele vinteren, så lenge det var snø. Faktisk fikk jeg ny skidress og nye ski like før jeg ble syk. Skiene var kun brukt 2 ganger.
Skal jeg godta sykdommen, og late som at alt er bra? Nei. Jeg må leve. Jeg må leve for å bli friskere og tilnærme meg det normale liv. Gi litt f i begrensningene. Til jul ønsket jeg meg skihansker. Hvorfor? Jo, fordi målet mitt kjære venner; denne vinteren skal jeg komme meg ut på ski. I hele Desember og Januar håpet jeg på snø. Ikke slaps som iser på eller regner bort. Dessverre har ingen vinter blitt innfridd, så eneste mulighet for å stå på ski er om vi kjører et stykke. Helst ville jeg bare hatt muligheten til å spenne på meg skiene og traske avgårde fra garasjen, og snu når jeg følte det ble nok. Slik ble det altså ikke, men det gjorde ikke noe. Mamma hadde på forhånd sagt at vi kunne gå så lenge jeg ønsket. Samme hvor lenge, samme hvor langt. Om det var 5 km eller 1 mil spilte ingen rolle. Ingen kunne vite hvor mye krefter og ork jeg hadde til å gå, for det er jo noe ganske annet med powerwalk. Og det er jo noe ganske annet når du har en mor som har lært skøyteteknikk av bordern. Det gir jo en viss forventning til meg også, og jeg vil jo ikke ødelegge. Da vil jeg heller bli hjemme vel vitende om at de andre får en fin tur. Men, de andre ville jo ha meg med. Ikke for å drikke kakao og spise appelsin, men for å gå på ski. I mitt tempo. Jeg er skikkelig takknemlig for at jeg fikk være med. Nettopp fordi denne skituren til Botne gav meg så mye. Nydelig sol(nedgang) og supert føre, og veldig bra smurte ski. Perfekt valentinesgave til meg selv. Jeg kledde meg godt (les; Dæhlie superundertøy, tjukk ullgenser og boblejakke), og frøs på langt nær like mye som jeg hadde trodd. Ble nok heller litt småsvett av alle bakkene.. – altså funket bekledningen ganske bra. Litt på randen til neglspreng, bare. Det skjer alltid. Og jeg velger heller for tynne hansker, så jeg kan bevege hendene, framfor tjukke votter som overhodet ikke egner seg til den slags. Selvfølgelig litt redd for å falle. Målet? Ikke brekke ben. Jeg har jo ikke så mye polstring, akkurat. Derfor valgte jeg heller å sakke ned i bakkene, tross at det er det morsomste. Men, skal ikke klage. Det å gå på ski overskygget alle eventuelle minuser, og vi fikk oss en god runde. Kroppen er som mange vet nedslitt, men den funker. Overraskende bra. Jeg er seig. Altså; jeg merker ikke når jeg blir sliten. Det skal veldig mye til. Mamma trodde vi skulle snu etter typ en halvtime, men i mine tanker var ikke det halvveis en gang… Aleksander gikk 2 mil for seg selv. Like greit det, med tanke på farten og teknikken hans. Der har jeg helt klart noe å strebe mot!
Jeg gikk inn med forventinger lik null og skepsis lik tusen, og det tror jeg var lurt. Sitter kun igjen med glede og positivitet. Hadde jeg derimot forventet at alt skulle være så fint og flott, så er det neimen ikke sikkert det hadde vært det. Opplevelser har mye med ens egne forventinger å gjøre. Selvfølgelig er ”første” gangen alltid litt ekstra spesiell, men jeg tviler på det blir med det. Merker allerede nå at jeg har fått tilbake en del av meg selv, og jeg kjenner meg faktisk trigget og ivrig etter enda mer skigåing. Det å bli bitt av basillen er jammen fort gjort når det er noe som var så etterlengtet. Jeg er litt forelsket på ny. Hvem vet. Kanskje blir det noen flere turer?
Jeg bør ikke sammenligne meg med andre, men jeg gjør det. Og jeg skal fortelle hvorfor, før dere arresterer meg og tenker jeg er selvmotsigende. Jo, fordi. Når jeg ser andre oppnår suksess, blir jeg også sulten på nettopp suksess. Denne sulten driver meg til å bli en bedre versjon av meg selv. Alle sier at man ikke skal sammenligne seg med andre. Her tenker jeg det finnes to sider av samme sak. Først og fremst er det forskjell på det uoppnåelige og det oppnåelige, og for det andre kommer det an på hva slags fokus man har. Er det tvangspreget, usunt og fanatisk- eller er det motiverende, optimistisk og målrettet? Kjenn etter. Du er nok enig at det er to ganske tydelige motpoler. Og i min verden; en side som forer anoreksien og en side som forer Madelén. Hele veien har jeg vært utsatt for påvirkninger, og jeg har sugd til meg det meste som en kjøleskapsmagnet. På godt og ondt. Godt, fordi jeg har brukt motivasjonen og ”sulten” til å komme videre, samt blitt styrket ut av en annen verden. Ondt, fordi jeg har grått timevis over speilbildet mitt, selvskadet kroppen min og forsøkt ta mitt eget liv. Tre ganger. ”Ikke tynn nok, ikke fin nok, ikke bra nok.”
Noen ganger ser jeg mennesker jeg skulle ønske jeg så ut som, eller mennesker som presterer ting jeg skulle ønske jeg klarte. Noen ganger møter jeg personer jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av personligheten eller evnene til. ”Da ville jeg blitt fornøyd”, tenker jeg. Går det på selvfølelsen løs er det ikke bra, og det er jeg fullt klar over. Jeg vet at jeg ikke er 180 høy eller kan løpe fortest i verden. Det er bare ikke mulig for mitt vedkommende, samme hvor mange operasjoner jeg tar, eller hvor hardt jeg trener. Kanskje kunne jeg blitt høyere om jeg ikke ble syk (slik legen sa), også var jeg jo like rask som gutta på 60 meter, men der stopper det. Jeg vet også at jeg ikke er den mest bereiste, raskeste på ski, eller ettertraktede forsvarsadvokaten, men det betyr ikke at de tre tingene ikke er mulig. Det er der skillet går. Umulig vs mulig. Sammenligner jeg meg med det som er innenfor min rekkevidde så vet jeg at jeg har en sjanse, i motsetning til når jeg streber etter det som aldri vil bli en realitet. Da heter det ikke drømmer – ikke engang perfeksjon. Fordi drømmer ligger innenfor vår natur (om vi kjemper hardt nok for dem), og perfeksjon handler om å realisere seg selv 100%. Med slike tanker prøver i alle fall jeg å snu tankegangen, og heller fokusere på det som eksisterer og kan eksistere, fremfor det som ikke eksisterer og aldri kan eller vil eksistere.
Nå hoppet jeg litt av, men poenget er egentlig det samme omkring sammenligning – som for øvrig har fått et dårlig rykte på seg. Vi skal jo på død og liv ikke sammenligne oss, da det bidrar til depresjoner og gudene vet hva. Ja, det er jo klart at om man hele tiden sammenligner seg med hun som er høyere, tynnere, raskere og bedre på skolen, så vil man hele tiden føle en lengsel etter noe. Man vil heller ikke føle seg god nok. Men, så er det dette jeg sier da; sammenligne seg med noe som gjør at en selv føler en kan ta ut sitt eget potensiale. Kanskje vil du bli flinkere til å ta knebøy? Kanskje vil du bli flinkere til å lytte? Kanskje vil du bli flinkere til å sminke deg, eller flinkere til å gjøre noe ut av håret ditt? Eller, kanskje bli bedre til å løse differensiallikninger? Det har veldig mye å si hva på hvilke områder vi sammenligner oss. Utseendet er trolig den tøffeste, og da også den mest utsatte biten. Nettopp fordi det er vanskelig å endre på et utseende uten å ty til drastiske grep, og uten at man har garanti på å bli fornøyd. Det er enklere å gjøre noe med de ting som forbedrer en som menneske. Enten det er snakk om egenskaper eller mestringer. Alt teller.
Det gjelder bare å vite hvor man skal lete, og hvor man skal ta grep. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært mer misfornøyd med kroppen min enn da jeg var på mitt tynneste, og jeg har heller aldri vært mer misfornøyd med meg selv enn da jeg fikk 6- på matteprøven. Fordi det fantes noen som var tynnere, og fordi noen i klassen fikk bedre karakter. Å være best har for meg lenge vært altoppslukende. Det er den siste tiden det har hendt noe med meg. Jeg er fremdeles gira på å være best, men kun på de arenaer der jeg kan være best. Det er en forskjell. Som jeg sa; jeg kan aldri bli verdens beste løper, og det er greit. Det er mye jeg kan bli istedenfor – og jeg har ikke utviklet og realisert meg halvveis en gang!
I mitt hode er det en linje. En linje som skiller det umulige fra det mulige, avspeilingen (øverst) fra virkelighet (nederst) Og den siden jeg skal holde meg på er den mulige siden!
Dette innlegget startet jeg såvidt på her om dagen, men av manko på hva jeg skulle skrive overtok Augustin den kvelden. Vel, bedre sent enn aldri.
Jeg var på Karrieresenteret i Tønsberg tidligere denne uken. Nå som jeg er ferdig med vgs kan jeg jo ikke gå tilbake til rådgiver der akkurat. Og siden møtet med Sonans i Drammen skar seg på grunn av en kjedekollisjon (som vi var 10 minutter unna – wake up call!) så var det veldig ålreit å finne noe i nærheten. Så, hva skal jeg si? Møtet var både oppklarende og forvirrende på samme tid. Jeg fikk veldig mye å tenke på, og det er ikke til å stikke under en stol at hodet mitt har vært et lite kaos de siste dagene. Jeg presenterte meg pent og pyntelig, og forklarte om planene mine. Jeg så han ble overrasket. En med anoreksi skal studere rettsvitenskap? Han gjorde det raskt klinkende klart at sammen med medisin er det noe av det vanskeligste å komme inn på. Han nevnte også dette med plan B og C. Ja, for man kan alltids jobbe med jus på et lavere nivå – i et departement. Ja, til og med nav nevnte han. Eller man kan jo vurdere et annet yrke. Et lite øyeblikk visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Mitt eneste mål med fremtiden er å utdanne meg til forsvarsadvokat. For meg er det et like stort ønske som det for andre kan være å få barn. Altså. Dette bestemte jeg da jeg var syv år. Det finnes ingen andre alternativ. Min plan B innebærer å ta første året privat, eller kanskje begynne på en treårig bachelor. Min plan C innebærer å ta opp en eksamen, kanskje et fag. Sistnevnte blir i så fall veldig veldig pirk pirk. Et lite sekund vurderte jeg dessuten folkehøgskole, mot at mamma ikke fortalte noen det, og at jeg kunne jobbe på Lørdager. Da skulle jeg gladelig troppet opp på Skiringsdal (som blir det nærmeste – Sandefjord) og fått mine to poeng. Etter noen raske søk innså jeg at de poengene var verre å skaffe enn som så. 90% oppmøte, lørdagssamlinger, obligatorisk ditt og datt. Tja. Ikke noe vondt om folkehøgskole, men bare ikke helt hva jeg er ute etter. Og siden jeg også er ekskludert fra militæret får jeg ikke noe ut av det heller. Men så..
Så kommer gladnyheten. Det er nemlig en ny verden som åpner seg når man finner ut at snittet er høyere enn antatt, og på grensen til innpass på uio. Jeg hyler inni meg. Spørsmålet er bare hva jeg gjør, og det er et spørsmål ingen vil få svar på før det har gått en stund. Nå må jeg samle meg og finne ut hva jeg vil fokusere på. All in på skole eller håpe jeg blir friskere? Velger jeg sistnevnte kan jeg alltids ta første året privat før jeg søker master. Vi får se. Men.. Trenger jeg det ekstra året hjemme liksom? Det er jeg usikker på. Ingen tvil om at her blir det fornuft VS vilje – vanskelig vanskelig.
Jeg er ikke akkurat kjent får å følge for å følge fornuften. Haha. Samtidig så tenker jeg at jeg ikke blir friskere av å bo og studere hjemme, og jobbe deltid ved siden av. Som om alt var på stell. Jeg blir friskere av å se at livet mitt former seg – og på den måten innser at jeg har en grunn til å leve. Brutalt, men sant. Mange synes kanskje jeg griper ting på feil måte. Det synes ikke jeg. Jeg tenker dette er helt rett fokus, selv med tanke på sykdommen. For til syvende og sist vil den ta mindre plass når andre ting overtar. Viktigere ting. Såpass har jeg skjønt. Det som er greia er bare hvordan jeg skal gå fram, og jeg tror at uansett hvordan jeg tar fatt på denne veien så vil det være av hensyn til meg selv. Kort og greit!
Her om dagen åpnet jeg mailen. Det er ingen hemmelighet at dette med vegetar er et hett tema, og noe som stadig er oppe til debatt. Det er bare det at denne tematikken er enklere å uttale seg om, enn å gjennomføre for folk fles. Også for min del. Jeg bryr meg jo om miljøet, men på grunn av det ene og det andre kan jeg ikke kutte ut kjøtt. Tenker vel også litt det at dyrene er til for at vi mennesker skal leve. Uansett hvor egoistisk det måtte låte. Jeg har full respekt for folk som velger et vegetarkosthold (veganer synes jeg enda er litt ekstremt), og jeg synes det er fantastisk at det finnes folk som klarer å følge opp under en slik livsstil. Men, så tenker jeg en ting? Er folk vegetarianere fordi de vil redde verden, eller er de det fordi de synes at kjøttfrie alternativer smaker godt og gjør bra for kroppen? Helt ærlig tror jeg veldig få kun tenker på å være superhelter. Jeg tror heller det har med vaner, sunnhet og hva man liker å gjøre. Også er det vel de som ikke orker tanken på å spise rudolf eller nasse nøff, og det er greit det og. Med tiden har vi fått motbevist via tv, ukeblader, blogger og medier generelt at et kosthold uten kjøtt er så mye mer enn bare kaninfor og grønne blader. Det er smakfulle supper. Det er innbydende woker. Det er eksperimentelle gryter. Ja, det er til og med varianter av ”taco”, pizza, og også veldig veldig mye mer. Kun kreativiteten setter grenser. Det handler rett og slett om å sette seg inn i hva slags råvarer man har å gjøre med, og hvordan man skal bearbeide den/de. Nå sier ikke jeg at jeg er vet mye om et slikt kosthold, men jeg vet nok til å skjønne at folk velger det – uten at det er noe fanatisk eller trassent omkring valget. Synes det er mye verre med de som må kjøpe allergivennlige varer kun fordi de tror at det er sunt, og ikke fordi de har intoleranser eller allergier.
Men, så er det dette; kutte ned eller kutte ut? Jeg personlig tenker ikke at folk alltid trenger å kutte ut noe – med mindre de har en gjennomtenkt plan. For; ofte når man kutter ut noe så går man inn i et slags tvungent regime, der det er lett å gå på en smell. Kutter man derimot ned på noe så har man både bidratt til egen helse og miljøet rundt, uten at man fjerner viktige næringsstoffer fra kosten. Og uten at man går rundt med abstinenser og svimmelhet. Kanskje litt overdreven den siste, men; Hva vet jeg? Poenget mitt er uansett; alt er bedre enn ingenting. Det er ingen som er supermennesker, og det er heller ikke meningen!
Jeg vurderte en periode å bli vegetarianer (fordi venninnen min forsiktig hintet frampå), men jeg skal fortelle ganske nøyaktig hvorfor det aldri vil bli tilfellet.- og da med tanke på den person jeg var før jeg ble syk. Tre ord; kresen, kresen og kresen. Jeg liker ikke bønner, linser, kikerter eller noen andre belgfrukter, som er typisk for dette kostholdet. Jeg liker heller ikke noe særlig grønnsaker; kun gulrot, sellerirot, brokkoli og purreløk, og er heller ikke spesielt glad i salater. Frukt spiser jeg mye av, men det er kun visse frukter jeg liker; Eple, grapefrukt, ananas, mandarin/appelsin, pære og mango – i den rekkefølgen. Sauser, dressinger, syrnede melkeprodukter, smør og oljer har jeg alltid holdt meg langt unna, med unntak av nøytral olje til steking en gang i tiden. Nøtter er jeg allergisk mot, egg smaker pyton, og ost har aldri helt vært min greie. Kun et ostesmørbrød typ en gang i måneden, et lite lag på lasagnen (som jeg alltid rev av) eller en halv neve i tacolefsa. Jeg foretrekker heller ikke frø. Får jeg brødskiver med frø så får jeg litt klaus. Jeg plukker dem rett og slett ut. Skulle det ha seg slik at jeg mot formodning kjenner at de er i munnen min, så svelger jeg de hele. Rett og slett. Ofte kommer de opp igjen. Har en lukkemuskel som ikke funker helt, et spiserør som er ganske trangt, og vel. Nok info om det.
Pappa har tidligere arbeidet på Gilde, og jeg er fra tidligere vant med en eller annen kjøttrik middag, pluss spekeskinke på knekkebrødet til alle de andre måltid utenom. Hver dag. 365 dager i året, minus julaften. Nesten. For meg ville et kosthold som vegetarianer betydd å ekskludere mat. Spaghetti ala capri uten minipølser og kjøttboller, spaghetti bolognese uten kjøttsaus, tacolefse kun med en liten neve ost, ingen pølse i serviett (kun serviett?), kyllingwok med kun brokkoli, gulrot og tomatpuré, kyllingkjøttdeig&pasta uten kyllingkjøttdeig, tørt knekkebrød, osv, osv. Jeg kunne kanskje vært pescetarianer nå (etter jeg ble syk), men det tror jeg ville vært kjedelig i lengden. Dessuten er det vel litt juks å spise fisk når man skal følge et plantebasert kosthold? Men igjen. Et slikt kosthold er ikke for alle, om man tenker 100 prosent gjennomføringsevne. Jeg kan ikke pådra meg mangelsykdommer eller gå ytterligere ned i vekt kun fordi jeg vil være en god samfunnsborger. Jeg er selvfølgelig redd for hjertesykdommer og kreft, men det er ikke grunn nok til å gi opp kjøttet. Det å få i seg jern, b12 og vitaminer er vrient nok med kjøtt, så jeg tror ikke jeg øker vanskelighetsgraden der. Dessuten er det ikke det samme hvor mineralene kommer fra. Kroppen tar enklere opp jern fra kjøtt, enn hva den gjør fra for eksempel korn, da korn krever bløtleggingsprosesser. Noe også nøtter og gryn gjør. Og det hadde jeg gjort om jeg kunne/ville, men enn så lenge er det kun havregrøt jeg brenner for, og da blir det litt ensformig i lengden man kan si. Dessuten lager den seg fint i mikroen. Null stress.
Men. En ting skal sies. Tross at jeg er glad i kjøttmat (rent eller bearbeidet) så spiser jeg det ikke lenger 6-7 dager i uken. Slik ble det bare etter sykdommen slo inn. Noe med den ubehagelige mettheten som gjør at jeg umiddelbart føler meg tung og sliten. Dette gjør til at jeg spiser fisk – mye mer enn før jeg ble syk (for før jeg ble syk likte jeg ikke fisk) Hvis vi unnlater å telle med min store kjærlighet, Vesterålens fiskeboller. Ikke at fisk (foruten om fiskekaker) i seg selv er sånn wow-godt, men jeg merker kroppen bearbeider det på en helt annen måte. Akkurat som at jeg føler meg freshere. Tenker dessuten litt omega-3 fettsyrer er gull, ettersom fettinntaket er langt under der det skal være. Altså har jeg gjort en vegetarisk endring (litt ufrivillig) – noe jeg tenker er bra. Og selv om jeg sa fisk er litt juks, så tenker jeg at det er eneste mulighet for meg til å innta proteiner den dagen/de dagene jeg ikke spiser kjøtt. Og tro meg; det trengs. Misforstå meg rett. Jeg får jo i meg proteiner. Det er bare det at det ikke er jublende mye av disse makroene i mitt ensidige kosthold. En proteinbar, et par yoghurter og litt soyamelk daglig hjelper, men utgjør i totalen ikke nok. Og alt som ikke er nok funker ikke for en med min helsetilstand. Skjelettet og musklene er jo allerede nedbrutt, neglene flisete og håret tynnslitt. Organene funker halvveis og elektrolyttene lever sin egen verden. Alt dette på grunn av mankoer opp gjennom, og når jeg allerede har køddet til helsen min så mye så sier det seg selv at et grønt kosthold umulig kan passe inn. Det er ikke min gyldne middelvei. På den er det nemlig snakk om å legge til matvarer fremfor å å fjerne dem. Å fjerne matvarer får meg nemlig til å fremstå sykere og langt mer angstfull (og kresen) enn jeg allerede er.
Og så, en liten gladmelding mens jeg sitter her og skriver (Ikke blogg, altså): Heldigvis kan jeg si at det helsemessig går rett vei. På legekontoret her forleden ville ikke legen ta blodprøver av meg, fordi de var så fine. Fine som i ”fine til en normal frisk person”. Ikke en eneste ulumskhet. Sist de var slik er over 8 år siden. Altså ville han ikke drepe denne gleden. Om dette var et engangstilfelle, eller et tegn på at kroppen er i ferd med å få det bedre, vet jeg ikke. Jeg tror ikke det er noe å rope hurra for enda, men øyner et lite håp på sistnevnte. Har jobbet knallhardt, og ønsker så gjerne se endringene på ekte, og det snart!
Det er utrolig hvor raskt livet plutselig har snudd. Fra å ha én enkelt deltidsjobb har jeg nå begynt å studere, samt startet i vervet mitt som lekdommer i kommunen. Ingen tvil om at jeg får mye å gjøre fremover. Akkurat slik jeg liker det. Dette med lekdommer har jeg holdt skjult på bloggen – av den enkle grunn at jeg er redd for å gi forhåpninger før jeg selv vet at det blir noe av. Er av den person som må ha ting inn med teskje (bekreftelser) før jeg tør stole på at det er sant. Litt rar der, altså. Samtidig er det min måte å beskytte meg selv fra eventuelle skuffelser. Sistnevnte tar jeg nemlig veldig tungt. Samme hva det måtte være, egentlig. At jeg nå har noe håndfast er nesten litt for mye å ønske seg. ”Man skal dømmes av sine likemenn”, heter det, og dette prinsippet en viktig rolle i vårt rettssystem da det viser høy tillit til befolkningen. Er det noe jeg er opptatt av så er det nettopp rettferdighet, og at folk får sin verdige sjanse. Det var mamma som introduserte meg for muligheten, og takket være henne at jeg søkte. Dette ser jeg som en gylden sjanse på vei mot advokatdrømmen.
Nå kjennes det ikke lenger tungt å stå opp, eller komme tilbake i rutiner, nettopp fordi livet gir mening igjen. Jeg står opp stuptrøtt, men allikevel så klar for å gripe dagen. Den ekstra timen (eller de ekstra timene) jeg tidligere sov er nå en time/timer jeg helst vil bruke av. Dagene mine er nemlig fylt opp, og jeg jobber nå for alvor mot mitt store mål. Ingen tvil om at depresjonen har avtatt og at humøret er et helt annet. Så utrolig deilig det er, for den delen har jeg jobbet beinhardt med. På egen hånd. Uten pskologihjelp. Jeg har tro på at så lenge jeg beriker livet mitt ting som gir meg glede, og evner verdsette tingene, så vil jeg også bli et lykkelig menneske. Lykkeligere, i alle fall. I en periode var jeg det man kaller farlig langt nede. Det blir vel sånn når man havner i et spor og alle dager blir seg selv lik. Hvert fall er jeg en jente som trenger utfordringer. Jeg trenger å føle meg til nytte, og jeg trenger å føle at jeg mestrer ting. Om det så innebærer at jeg må farte hit og dit, legge meg tidlig, stå opp tidlig, spise flere måltider og bruke av alle mine krefter. Null stress. Har hittil kjøpt inn en skrivepult, en lydbok (Symposion) og en pensumbok (Filosofihistorie), samt notert ned over 60 sider (på tre dager) for HÅND. Noterte vel ytterligere 30 sider i går. Tenkte at det å ha et spiralhefte til hvert kapittel var en god, og ikke minst trygg idé. Lett å finne tilbake til. Har mistet alt for mye på PC opp gjennom. Dessuten husker jeg bedre når jeg skriver på hånd, fargelegger, tegner og markerer underveis. Det blir litt mer morsomt å se tilbake på, og pugge ikke minst fremfor sånne eviglange pcnotat der øynene til slutt begynner å svi. Nei. Jeg kjenner meg godt i gang, og det allerede før undervisningen har begynt (startet i dag) Alltid tidlig ute, jeg. Elsker å være forberedt. Men. Uansett hvor forberedt jeg er kan jeg ikke roe ned tempoet heller. Tok en titt på tidligere eksamensoppgaver fra UiO og NTNU, og man kan vel si jeg ble litt. Hva skal jeg si? Skremt. Haha. Men. Læreren beroliget meg noe. Til syvende og sist blir det jo hva jeg selv gjør det til, og så lenge interessen er der tror jeg dette skal gå bra. Det må jo det. Om det betyr A eller ikke, er det samme. Engasjementet mitt er viktig. Det vil ingen ende ta. Hukommelsen svikter aldri. Husket jo to hele kapitler utenat – som jeg denne uken har konversert om på kryss og tvers med mamma. Filosofi er helt klart et fag jeg burde tatt på skolebenken, da jeg er veldig glad i å diskutere med folk, men så lenge jeg har en som er like interessert (som meg) på sidelinjen, så går det bra allikevel. Det blir noen pratsomme og høylytte gåturer kan man si!
Jeg er helt overrasket over hvor intellektuelle og kloke filosofene var, og jeg blir ikke noe mindre overrasket ettersom jeg kommer meg videre i boken. Dette stoffet føles så familiært for meg, og på mange måter føles det som jeg har noe til felles med både Sokrates og Platon. Jeg er human, smart (tror jeg), rettferdig, litt autoritær, men også veldig snill og god. Hva mer kan jeg si? Det er så mye enklere å forstå filosofi enn hva jeg hadde trodd (minus en rekke greske ord og termbegreper), fordi filosofien og filosofene bygger på hverandre hele veien, og det er en grunn til at ting hender. Tenker jeg, da. Så får vi se hva som skjer videre med Aristoteles og resten av flokken. Uansett så føles faget veldig riktig for den tankefulle meg, og det er det viktigste. Jeg elsker alt som har med lesefag å gjøre, og det har jeg gjort så lenge jeg kan erindre. Satt faktisk oppe til sent på natt da jeg gikk på barneskolen kun for å skrive bokanmeldelser, lage hjemmesnekrede kjendisaviser og også egne grammatiske norskoppgaver til meg selv. På fritiden. Jeg endte opp med øyne så blå at de etter hvert ble skorpete under, og til tider lurte mine klassekamerater på jeg kom fra et voldelig hjem. Definitivt ikke sant. Bare veldig interessert i å lære. Derfra har det vel egentlig kurven gått oppover. Blir aldri mett på kunnskap. At jeg skal tilbringe mange av mine neste år på skolebenken gjør meg ingenting. Alt er kun forbundet med glede. Pluss litt skrekkblandet fryd. På eksamen skal jeg jo faktisk bevise at jeg har forstått de ulike filosofene og hva de faktisk stod for. Også er det jo mye; hva, hvis, hvorfor som dukker opp. Ingen kan vite ting med sikkerhet når det kommer til filosofihistorien. Mye er tolkninger, og mye er åpent til synsing og forundring. Her gjelder det å vise at man er i stand til å drøfte. Fram og tilbake. Tilbake og fram. På et litt annet (og høyere) nivå enn tidligere.
Det nyttet dårlig å sitte på kjøkkenet. Selv om folk ikke direkte fløy rundt benene mine, så var de der. Prating, tv, romsteringer, dere vet. Å be tre personer forholde seg rolige og tause i fire timer (flere dager i uken) ble bare litt vel ekstremt. Og når det var/er jeg som trenger ro, så er det også jeg som må tilpasse meg. Ikke omvendt. Derfor gikk jeg til innkjøp av en liten skrivepult, og en pute til kontorstolen slik at jeg kunne utnytte mitt egne rom. Plassen er ikke stor, men mer enn nok for meg. Det beste er dessuten at jeg får helt fred, og kan konsentrere meg 100 prosent om det jeg skal. Sånn sett føler jeg det ikke tungvint å bo hjemme mens jeg studerer…
Nå skal jeg ikke late som jeg er frisk, men jeg kan jo si at jeg ikke har en sjanse til å bli frisk uten motivasjon. Motivasjon og mat. Jeg har fremdeles en jobb å gjøre hva angår næringen, og jeg vet hvor viktig det er at jeg får til den biten nå som hjernen krever 100 prosent. Sist jeg studerte næringsøkonomi kunne jeg sitte ti timer om gangen uten å ense at jeg måtte spise. Det ble mange frokoster og lunsjer på kveldstid. Ikke at det preget meg eller resultatene, for viljestyrken min overgikk og overgår det meste. Det er bare litt annerledes denne gangen. Nå står mer på spill. Hele fremtiden, faktisk. Skremmende og motiverende på samme tid. Så… Når alarmen ringer må skrivesaker legges vekk. Helt vekk. Da må jeg bare ta en pause samme hvor ”mot oppi” jeg er i arbeidet. Ok. Et slingringsmonn på fem minutter er greit. Ikke mer. Jeg er kanskje streng mot meg selv, men det er det som funker. Det som også funker er restitusjon og hvile. Jeg har ingen planer om å jobbe meg i hjel. Hadde hviledag på Søndag (men det var kun fordi jeg var ferdig med det jeg skulle), og fikk sovet ut. Ellers har næringsdrikker funket som påfyll av kalorier. Utgått i 2011. Enda ikke blitt forgiftet. Tvi tvi. Hadde noen bokser liggende som mamma hamstret under tiden jeg var innlagt. Kun brukt i krisesituasjoner. Som for eksempel ved omgangssyke eller betente og trukkede visdomstenner. Helt fine på smak, men dog kompakte og som veldig utgått melk i konsistensen. Greit ekkelt, men veldig mye bedre enn å bruke tid på å lage og spise maten. Uansett. Dette var kun en midlertidig løsning. Skal som sagt få mer ordnings på dette med måltidene i forhold til studiene, slik at utbytte også blir som forventet. Om ikke bedre. Og da med tanke på at jeg skal få meg en utdannelse, men også med tanke på at jeg har en helse å ta vare på. Innkjøringsfasen har nok blitt litt overveldende, og slik er det gjerne når noe er nytt, uvant og ukjent. Jeg legger alltid ned mer arbeid enn jeg trenger. Men, heller det enn å havne bakpå. Alt går jo seg til…
Ny uke. Nye muligheter. Er det ikke det vi sier? Er helt fantastisk å starte på en ny uke. Forrige uke var litt som så, der deler av den var preget av en syk og litt redusert Madelén. Jeg hater å være borte fra jobb, men noen ganger må selv jeg innse at det er til det beste. Greit nok å presse seg med feber eller hodepine, noe annet å være på jobb med rennende nese og innsnevret hals. Da duger jeg ikke til noe, og det er lite akseptert fra min side. Ellers kjennes formen bra nå. Så bra som den kan bli i mine øyne. Jobbet jo på Fredag, så det skulle vel bare mangle. Ved å følge fornuften har jeg klart å hente meg inn. Jeg og fornuft i samme ord. Utrolig. Men. Er det noe jeg ikke liker så er det å fungere halvveis. Særlig når det er så mye som avhenger av meg. Gårsdagens møte på tingretten var mer enn spennende, og jeg gleder meg stort til jeg skal innta rollen som meddommer i rettssalen. Som en av to, i tillegg til juridisk dommer/fagdommer. Helt på ekte. Lovpålagt er det også, så jeg må ta meg fri mens rettssaken pågår. Hvis ikke det er noe helt spesielt, da. Kommer til å få en-to rettsaker pr år i totalt 4 år. Sakene pågår alt fra 1-4 dager fra 9 om morgenen til den sene ettermiddag. Varighet kommer an på sakens omfang. Tenker uansett jeg er passe kake etterpå, så tror ikke jeg skal legge planer de ettermiddagene der.
Innkallingen vil komme 1 måned før, så jeg håper snart det dukker noe opp i postkassen. Men. Kan vel ikke annet enn å smøre meg med god tålmodighet. Lett? Nei. Må også ta med at jeg trolig er den yngste i kullet, da gjennomsnittsalderen var 40-60, hvert fall. Men det er jo greit. Jeg skal ikke skaffe venner eller dra på kaffeselskap, selv om samtaler absolutt inngår i gamet. Mer enn dette kan jeg vel ikke si, da det som skjer videre er taushetsbelagt. For uten om vervet mitt så har jeg begynt å utfolde meg kreativt, og et uglemaleri er allerede under produksjon. Laget på fri fantasi. Hørt på maken? Madelén valgte bort to timer med studier til fordel for noe som ikke var sånn superviktig. Av og til kan det være nyttig å utnytte de hjernehalvdeler man kan, samt koble av. Jeg har nemlig en plan. 2017 skal bli året der jeg realiserer meg selv, mestrer nye ting, kommer meg videre og blir hakket mer lykkelig. Og glad. Føler jeg er på god vei. Ellers er jeg på vei til legen i skrivende stund. Har oppstått en liten utforutsett fysisk plage som jeg håper jeg får bukt med så fort som mulig. Det er tross alt tre dager jobb denne uken, med studier innimellom. Eneste som er kjipt er at jeg ligger noe dårlig an med treningen. Kroppen hadde utvilsomt trengt en økt med noe styrkende. Navnet begynner på støl. Turer ute og på mølla er liksom ikke nok. Men men. Det kommer. Er uansett greit opptatt med alt annet. Jeg har og vil aldri se på mat som medisin – det er det bare dette som er! (livet, altså!)
Jeg angrer på en måte litt (ganske mye) på at jeg ikke har tatt tak i studiene tidligere. Det har gått to ”friår” etter jeg offisielt var ferdig med vgs. I fjor brakk jeg armen tidlig på året, så den var på en måte grei, men før der? Hva er det jeg surrer med? Nå er jeg 24. Skal det bli noe advokat av meg så er det bare å komme i gang. Der er det 5 år på skole, og 2 år i praksis. Totalt 7 år. 7 år fra nå er jeg 31. Rart jeg stresser? Jeg har vel på en måte tenkt at sykdommen fikk komme som første prioritet, og at alt skulle være så fint og flott når jeg startet. Det går ikke. Jeg har fått seksere i alle fag utenom ett 3. vgs. Jeg klarte det. Hvorfor skulle jeg ikke klare å studere? Kanskje har jeg trengt tiden til å innse at jeg nå er klar. Tidligere har jeg vært litt sånn ”Jaja. Det løser seg. Jeg har tid”. Nei. Jeg har ikke det. Jeg er ikke lenger 19 år. Som jeg sa så skal 2017 bli et år med endringer. Aldri før har jeg kjent meg så gira på å begynne utdannelsen. Det er jo en bra ting? Er det ikke? I think so. Jeg hadde vært mer bekymret om jeg valgte å vente lenger nå! Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at jeg har slitt litt med depresjon etter at jeg ble ferdig med vgs – og det er mye på grunn av bekymringer rundt fremtiden…
I første omgang har jeg mailet fram og tilbake med folkeuniversitetet og universitetetene i Oslo og Tromsø. Det beste ville vært noe nettbasert, og det har jeg mulighet til på 1 avdeling på folkeuniversitetet i Tønsberg, men de tilbyr ikke ex phil lenger. Jeg må dermed ta examen philosoficum på høyskolen – nettbasert første gang i denne våren. Ex fac har jeg foreløpig ikke funnet noe passende studium på, så den må vente. Jeg vet ikke om jeg får unnagjort folkeuniversitetet på 1 år (ettersom jeg går opp som privatist), men bare det å jobbe mot et mål og eksamener, er bra. Har også sett på muligheter for å ta opp et fag. Kan fint gjøre 5’eren min om til 6’er i samfunnsfag, da jeg tenker det er et fag jeg lett kan komme tilbake til – får se om det trengs. Er jo veldig småpirk, men for meg er det viktig å gå all inn (og det gjør jeg om jeg må!) Jeg vil gjøre alt jeg kan for å komme inn på master når det blir aktuelt, selv om jeg tror snittet er langt over godt nok. Spesielt for Tromsø. Som jeg sa tidligere; det er helsen det står på, ikke karakterene. Tromsø er høyt, men ikke umulig høyt. Jeg mener. Nesten ren sekser i snitt i Oslo sist jeg sjekket. Såpass flink elev har jeg ikke vært…. Hadde vært enklere om jeg kunne komme inn på førstegangs, men det toget er kjørt. For tre år siden. På en annen side får jeg maks alderspoeng nå som jeg er 24, så noe positivt har det kanskje vært med å vente. Jeg skal i alle fall snakke med en rådgiver, og det vil bli veldig oppklarende. Trolig vil det hjelpe å ta såkalte studieforberedende fag. I alle fall i følge vennene mine og debattforum på nettet.
Jeg skal med 80% sannsynlighet velge 1 avdeling på folkeuniversitetet i Tønsberg nettbasert, der jeg også har én ukentlig kveldsundervisning. (Takk til venninnen min som pushet meg, forresten! Trengte den!) De eneste 20% som taler mot er hvis jeg bestemmer meg for å søke inn på universitetet enten i Oslo eller i Tromsø. Akkurat nå (og som tidligere) frister det rimelig å søke på sistnevnte. Ikke bare på grunn av et lavere snitt, men fordi jeg trenger en ny start. Tromsø er langt borte, men dog en fantastisk studentby med natur og fjell i omegn. Jeg er litt forelsket, tror jeg. Google funker for bra. Jeg har hele tiden sagt at jeg må bli frisk nok, men igjen; hva er det? Jeg tror i alle fall ikke jeg når dit før jeg har tilført livet mitt nok motivasjon. Motivasjon som i; ”en viktig brikke i puslespillet”. Det som til slutt skal utgjøre livet mitt. Tenk å få utdannelsen på plass da? Tittelen som advokat? Alt jeg har kjempet for. Siden jeg var 7 år. Vidunderlig – det er ordet. Jeg må ofre mye for å nå dit, men sånn er det. Jeg er sterkere enn sykdommen. Dessuten finnes det matbutikker, legekontor og telefoner i Tromsø, også. Ingen nød med å være langt borte fra mor og far, altså. Selv om de helst foretrekker at jeg studerer i Oslo. Ikke nødvendigvis på grunn av sykdommen, men heller på grunn av det praktiske. Vel. Uansett. Før eller siden må jeg bare innse hva som betyr noe, og jeg ser ingen verdens grunn til at sykdommen skal stanse meg mer nå. Jeg har tatt nok hensyn. Utsatt nok år av livet mitt. Ja, for tenk. Vennene mine er utdannet leger, jurister, sykepleiere, siviløkonomer, vernepleiere, lærere, osv. De har fete jobber, og gode inntekter. Noen er gift. Noen har barn. Noen eier et gedigent hus. Verdenen deres er helt ulik min tross at vi alle er født i 1992. Så sier folk til meg; ”men du er syk”. Ja, jeg er det, men skal jeg være det for alltid? Motivasjon er ordet. Det innebærer også nok mat. Mer enn nok, faktisk. Jeg er klar. Når alt kommer til alt er det viljestyrke det står på. Men som sagt; ingen ting er avgjort. Dette er løse planer og kun ting jeg vurderer. Jeg har sendt og fått godkjent søknaden til ex phil i første omgang, og skolesakene kjøpte jeg på tønsbergtur i går. Alt nytt. Jeg hadde sikkert hatt en del halvknekte linjaler, vel brukte blyanter, slitte permer og brukbare markeringstusjer liggende om jeg hadde lett godt, men hvorfor bruke det gamle skvipet fra ungdomsskolen og videregående? Jeg trenger en ny start. Nye skrivesaker, permer, blokker og diverse må til. Det skal være motiverende å begynne på skolen igjen. I nærmere halvannen time surret jeg og mamma rundt på Staples, og den dama er bare så hjertens snill. Ting koster, og det er tydelig at hun vil gjøre meg fornøyd. Nå merker jeg det kribler ordentlig i magen. Det er jo ikke såååå lenge til skolestart. Jeg vet et enkelt fag ikke er sånn urovekkende mye, men et sted må man begynne. Derfra kan alt skje. Hva resten av året bringer blir spennende. Det eneste som betyr noe er at jeg nå har et realistisk mål fremfor meg (og at rutinene kan falle på plass). Planene ligger lenger på vent, og det er bare helt vidunderlig herlig!
I og med at ting er nettbasert så vil jeg for det meste være hjemme, og det passer meg ypperlig. Særlig med tanke på jobb, da jeg jobber deltid som selger og følger en 14 dagers skiftplan. Slik er jeg alltid forberedt ettersom fridagene gjerne er planlagt i forveien. Å ha en inntekt ved siden av studier er ingen selvfølge for alle, men kan man det, er det helt utrolig bra. Utgifter vil det bli nok av, og heldigvis kan frøkena bo hjemme så lenge hun studerer i omegn. Jeg kommer selvfølgelig til å se an hvordan studiene blir fremover, for jeg har jo tross alt litt av hvert av diagnoser. Derfor sier det seg selv at jeg ikke kan gape over for mye, men det betyr ikke at jeg ikke er villig til å jobbe hardt for å nå dit jeg ønsker. Dette er min framtid, folkens. Og mitt liv. Trolig er det mange som ikke hadde greid seg i min situasjon, og jeg har hørt de som for eksempel gir opp legedrømmen på grunn av sykdom. For meg er ikke sykdom noen unnskyldning til å gi opp noe, men jeg har full forståelse for at noen tenker at nok nok er nok – og heller tyr til noe enklere. Jeg på min side kan ikke det. Jeg må følge den drømmen jeg hadde den nyttårsaftenen jeg akkurat hadde fylt 7 år. Jeg vet jo hvilken person jeg var før jeg ble syk. La oss bare si at den personen ikke lå på latsiden akkurat. Men, la oss samtidig si at hennes beste var godt nok. Og det vil det også være fra og med nå…
Hvorfor jeg nå skriver dette offentlig, og gjør forventningene enda større er fordi jeg trenger at folk heier meg frem, og jeg trenger å bli påmint hva jeg skal klare. Det har vært mange tøffe tak og tunge dager, og det er nettopp da slike påminnelser er gull verdt. Uansett hvor utålmodig jeg måtte bli vil jeg komme i mål. Jeg gir aldri opp. Vil mer enn gjerne høre fra dere som sitter inne med erfaringer og opplevelser. Omkring ex phil fag, master i rettsvitenskap generelt, folkeuniversitetet, universitetet i Oslo og universitetet i Tromsø. Alle mailer settes veldig stor pris på!
At jeg ikke er mest aktiv her inne betyr ikke at jeg ikke er aktiv med bloggen. Daglig får jeg mailer. Mailer som det tar tid å lese gjennom, og mailer det blir mange av. Jeg kan sitte i timevis. Ofte er det spørsmål knyttet til anoreksien fra offeret selv, pårørende eller studenter.
Noen spørsmålsrunde omkring sykdommen kommer jeg aldri til å ha. Det jeg vil dele kommer fram i innleggene, så folk får på mange måter svar på sine spørsmål der. Det som ikke svares på er ofte innenfor privatlivets grenser. Det håper jeg dere forstår. I dag vil jeg allikevel gå litt utenfor komfortsonen min og tre inn i de rosa bloggers rekker. Her kommer en del spørsmål jeg har fått opp gjennom, som jeg har kortet ned og samlet her. Prøver å unnlate sykdommen, men det blir naturlig at den nevnes her og der. 1/4 av livet mitt er ikke bare noe jeg kan utelate. Håper uansett at det er litt morsom lesing for dere, og at det er en fin måte å bli bedre kjent med meg på. Jeg synes i alle fall det var veldig morsomt å svare på spørsmålene, og følte meg plutselig som fjorten igjen. Sånn hvis jeg trekker fra spørsmålet omkring bilkjøring og alkohol.
Reiser du noe? Sist ”reise” var til Svinesund, om det teller: Tre år tilbake var jeg i Tyskland. Tiden flyr. Jeg liker jo å reise, men det er bare noe med anoreksi og reising som ikke hører helt sammen. Jeg er veldig kresen fra før, men enda mer kresen med anoreksien. Det er håpløst utenlands. Også er det dette med at jeg hovner opp i føttene, og svært dårlig tåler hetende varme. At jeg skal reise når jeg blir frisk, det er sikkert. Jeg vil gjerne oppleve hele jordkloden om jeg kan. Bare tid og økonomi som avgjør, i så fall.
Kunne du gått i fengsel for en sak du brenner for? Wow. For et kreativt spørsmål. Vel, for å svare. Det kommer an på flere ting. Jeg ville ikke gått i fengsel om det kom på rullebladet mitt, og heller ikke om jeg ikke hadde garanti for at det skjedde en endring positivt sett. Jeg ville også hatt en begrenset ramme på hvor lenge jeg ville sittet inne, og da også med hvem. Tilgang til telefon, kjip mat, lite luft, osv. Slike ting er jeg vant med fra innleggelsesperioden, så akkurat det hadde vært null stress. Nå er ikke jeg sånn superopptatt av politikk så det skjer neppe, selv om det skal sies at jeg bryr meg veldig om samfunnet vi lever i. Jeg ønsker at alle skal ha det fint og flott, og ha gode rettigheter og brukbar økonomi (i det minste.) Men. Vil ikke alle det? Nei. Ingen kan alene utgjøre en forskjell, men så lenge alle bidrar litt hver tror jeg vi kommer oss fremover.
Tjener du penger på bloggen? Det riktige blir vel derfor å si nei. Jeg tjener ingenting på reklame, klikk eller sponsorer. Jeg har fått flere forespørsler, men har takket nei, da jeg vil at dette skal være en ærlig blogg – og kun det. Jeg vil ikke lure leserne mine til å abonnere på kosttilskudd, proteinpulver eller sportstøy, og jeg vil heller ikke tjene penger på noe jeg anser som en hobby. Annonsene dere kan se på bloggen er flere år gamle, og ute av drift. De gangene jeg tjener penger på å snakke om sykdommen er kun ved oppdrag som gjerne har relevans til bloggen, og da blir det jobb – og det er noe helt annet. Da bruker jeg mye tid på å planlegge, komme meg fram og tilbake, samt være tilstede – og også stille opp som en talsperson. Slike oppdrag er på ingen måte avhengig av hvor ofte jeg blogger og ikke, og kunne like gjerne skjedd om jeg ikke blogget. Eksempelvis kan det være foredrag på videregående skoler eller å stille opp på eventer av ulike slag. Intervjuer i ukeblader, aviser og skolesammenheng får jeg ikke betalt for.
Stemmer det at du har blogget før?Mener jeg husker deg? Ja, jeg skrev hverdagslige innlegg på denne bloggen i ca 3 år før jeg endret den til å handle om anoreksi. Det tragikomiske den gang er at jeg fikk flere kommentarer på at jeg hadde spiseforstyrrelser – tross at jeg selv ikke ante hva det var selv engang. Litt rart, og litt lite tilfeldig?
Når begynte du å drikke, og hvilken alkohol drikker du helst? Det er vel ikke noe fare å bli arrestert om jeg forteller når jeg begynte å feste. Da jeg var 13 tok jeg min første fest – en katastrofe ut av en annen verden. Politiet kom på døren, en ble hentet av ambulanse og jeg satt på med en person som hadde drukket da jeg skulle hjem. Heldigvis lært noe siden den gang. Det gikk noen måneder før jeg turte å feste igjen for å si det sånn. Hva jeg liker best å drikke? Etter passerte 20 foretrekker jeg helst hvitvin. Riesling. Har aldri likt rødvin, og øl foretrekker jeg på festivaler og den slags. Før sykdommen drakk jeg helst sprit iblandet brusen sprite og tranebærjuice. Mest sprit, selvsagt. Det har vært noen dagen derpå for å si det sånn.
Er du sosial? Jeg har alltid vært sosial, men jeg har aldri vært den personen med mest venner. Tross dette så elsker jeg møte nye folk, og jeg kan prate eviglenge med folk jeg plutselig møter på. Jeg finnes ikke sjenert. Hvis vi snakker om tiden etter 9 klasse da. Jeg har nemlig alltid hatt nedsatt hørsel og på barneskolen turte jeg knapt svare ja eller nei, da jeg alltid følte jeg misforstod det folk spurte om – og derfor var redd for å ”svare feil”.
Hva drev du med som liten? Jeg har alltid vært aktiv, og bedrevet mye forskjellig. Turn, ballett, korsang, moderne ballett, friidrett og fotball er det jeg kommer på av aktiviteter. Hobbyer utenom dette var gjerne isdans, slalåm og langrenn. Skisport kan jeg fremdeles bedrive, men fotball krever litt mer, og det er noe jeg virkelig savner.
Er dere en stor familie? Vi er 4; meg, lillebror, mamma og pappa. Mamma og pappa er gift, og bor sammen. Jeg og broren min bor hjemme. Utover det har mamma og pappa noen søsken hver. Familien er ikke unormalt stor, men har en grei størrelse. De fleste slektninger er bosatt på Østlandet, mens mormor bor i Bodø.
Hvor lang tid brukte du på å ta lappen? Jeg startet øvelseskjøring da jeg fylte 16. Jeg hadde kjørt såpass mye at jeg ikke trengte spesielt opplæring på kjøreskolen. Vi kjøpte den minste pakka, og den holdt. Tok faktisk teorien i min livs dårligste form, kun 2 uker før tvangsinnleggelsen. 3 feil, bare. Hadde veldig uflaks med den innleggelsen, for jeg måtte avbryte midt i opplæringen. Måtte ha glattkjøring i en permisjon, og måtte bedrive øvelseskjøring til og fra hjemmet under permisjon – og det er faktisk noe positivt med at jeg ble forflyttet til Ullevål. Bykjøring i Majorstuen, til Aker Brygge, til Holmenkollen og Sandvika var egentlig gull verdt. Jeg var veldig deprimert da jeg kom ut, og følte meg ikke særlig gira på å kjøre, så det tok litt tid før jeg ba kjørelærer om å bestille langkjøring og oppkjøring. Siden jeg først hadde passert den magiske 18 års dagen skulle oppkjøringsdatoen være av betydning. Jeg spurte derfor om å få 5 Mars, som er broren min sin bursdag, og det fikk jeg. Da var jeg ca 19 år og 2 mnd. Tenk at det er 5 år siden jeg fikk lappen den 5 Mars i år. Da kan jeg endelig kjøre med lillebror. Så gøy!
Hvilken skostørrelse har du? Helt eksakt størrelse er 41 og 3/4, men det blir ofte til at jeg må ha 42. Har det i joggesko, fjellsko, vintersko, det meste. Alt utenom høye heler, for da sklir jeg alltid litt frem. Smale føtter er ikke alltid så ålreit, så jeg må gjerne kompromisse med lengden for at skoene skal være stødige.
Leser du aviser? Ja. Jeg leser lokalavisen, og jeg leser VG de gangene vi kjøper det. Er jeg hos tannlegen, lege, bilverkstedet eller noe annet, leser jeg også aviser på venterommet. Svaret blir vel at jeg leser aviser såfremt jeg ikke må kjøpe dem. Det står jo så mye nyheter på nettet, og med nyhetskanalen rullende noen timer daglig kjenner jeg meg greit oppdatert.
Har du mange venner? Nei, ikke egentlig. Mine to bestevenninner fikk jeg på barneskolen. Vi møtes ikke ofte, men de vil alltid være mine beste venner tross at de nå bor i Oslo og Bergen. De har alltid stilt opp og vært der for meg, og vi har funnet på masse artig opp gjennom. Kan nevne alt fra telttur i hagen til smågale byturer, pannekake”laging” og en haug med overnattinger samt Tusenfryd og hyttetur. Da jeg begynte på ungdomsskolen var det veldig krise. Jeg kom i klasse med tre stykker fra barneskolen. Ikke det at vi ikke kjente hverandre godt og jeg trivdes med dem, men det var liksom ikke de folkene jeg hang med. Ergo fikk jeg en ny start, og jeg fikk etter hvert nye vennskap. Særlig gav humanistisk konfirmasjon meg mange muligheter. På ungdomsskolen var det veldig om å gjøre for meg å bli likt (kjøpte omtrent bare Gant!), og det var det også da jeg startet på vgs. Jeg hadde alltid folk rundt meg, og folk kom til meg for å prate og si hei. Det få visste var at jeg i løpet av tre år så å si aldri hadde besøk eller var på besøk hos noen venner. Det var derfor det å møte opp på skolen ble så viktig for meg. Så kan man vel si at sykdommen gjorde mye. Det var først da folk så meg og tok kontakt. Noen av nysgjerrighet, men veldig mange av lyst og omsorg for meg. Jeg hadde veldig mange besøk på sykehuset blant annet. Særlig av verdens beste kusine. I dag er ting litt annerledes. Noen har jeg god kontakt med, andre ser jeg poster noe på facebook i ny og ne. Jeg har nå gode venninner over hele landet; en som studerer på NTNU, en som studerer på Bakkenteigen, en som bor i Drammen og et par gamle skolevenninner som bor her i byen. Jeg har kanskje ikke mange venner, men jeg har nok venner til å vite at det er ekte vennskap. Jeg har som sagt vært sosial det meste av ungdomstiden min, men allikevel har jeg aldri greid å innlede særlig mange vennskap. Det blir gjerne en prat når jeg tilfeldigvis møter på noen eller en lang dialog på facebook med smil og hjerter i fleng. Alltid hyggelig, men det blir sjelden noe ut av det. Det blir gjerne jeg som må ta initiativ hver bidige gang, og slike vennskap blir for krevende for en som sliter nok med selvfølelsen fra før. Jeg tar avisninger og skuffelser veldig hardt, og derfor trenger jeg folk som faktisk vil være med meg. Ja, jeg forstår at folk må prioritere skole, jobb og familie, men gjør man det 4 ganger på rad så tar jeg hintet. Jeg er ikke dum, heller.
Virker som dere har et veldig bra familieforhold? Ja, det har vi, og det har vi alltid hatt. Særlig etter alt vi har opplevd. Familien er alt for meg, og det finnes ingen personer i verden som betyr mer enn de tre personene. Uten dem ville ikke livet mitt vært komplett på noen måte.
Hva slags sminke bruker du? Ikke noe spesielt. Kun mascara, og ofte lip gloss eller leppestift. Av og til øyenskygge. Jeg har aldri brukt foundation eller noe slikt, da det tetter porene. Unntaket er en gang da jeg på modelloppdrag ble sminket opp til fotoshoot. Det ble stilig, men var ikke helt meg. Liker best den naturlige look.
Hva gjør du med brynene? Allerede på barneskolen fikk jeg høre at jeg nappet brynene, men nei. Jeg har aldri nappet. Ikke så mye som et hårstrå. Brynene mine er helt naturlige. Det eneste jeg gjør er å dra dem litt ned hvis de er bustete når jeg våkner en morgen.
Nevn tre ting du ville tatt med på en øde øy. Hm. Morsomt. Jeg ville hvertfall sikret meg noe næring, så jeg hadde nok tatt med x antall kilo spekeskinke. I tillegg måtte jeg hatt en tannbørste, og kanskje solbriller, eller en solstol. Er veldig glad i teknologi, men det hjelper jo lite hvis man ikke har tilgang til strøm, og jeg tror én gangs oppladet mobilen hadde holdt dårlig.
Hvor mye penger bruker du i måneden? Jeg er veldig økonomisk, og selv om jeg ikke har eksakt tall, så er det langt under gjennomsnittet. Jeg betaler bilforsikring, bensin og nødvendigheter som bursdagsgaver, ting jeg plutselig trenger, pastiller og tyggis. Vil tippe mellom 1000 og 3000,- pr måned. Sånn i gjennomsnitt.
Badekar eller dusj? Badekar, fordi det gir meg varme i hele kroppen. #frysepinn
Bil eller buss? Bil, fordi jeg ikke har tålmodighet til å ta buss.
Hus eller leilghet? Hus, så lenge jeg bor med flere. Leilighet hvis det bare er meg.
Tv eller data? Data, for der kan jeg se tv så mye jeg vil.
Ville du lagt deg under kniven? Først og fremst må jeg si at jeg ønsker at alle skal være fornøyde med den de er, og at det ikke finnes noen grunn til å operere eller fylle på her eller der. Ikke for noen. Men. Folk legger seg under kniven. Unge som gamle. Som sagt synes jeg ikke folk behøver det, men allikevel forstår jeg hvorfor. Hvis man sliter i årevis, har store komplekser, og må gjøre noe litt drastisk utseendet for å finne tilbake til selvtilliten, så la gå. Så lenge man ikke skryter den slags opp i skyene eller prøver å tvinge sine kosmetiske inngrep på andre, vel og merke. Når det kommer til meg selv så er det ikke vanskelig å skjule min misnøye. Nesa er for hoppbakke, ørene for flagrende, halsen for kort, leppene for store og ansiktet for rundt. Glemte jeg noe nå? Eneste jeg ikke ville endret på er min søte lille stuss eller puppene som jeg helst vil skal forbli mini. At jeg sliter mye med hvordan jeg ser ut er kanskje mer sykdom enn det er den reelle Madelén. Jeg vet ikke, men jeg vet heller ikke om det er verdt å bruke seksifrede beløper for å fikse opp. Ikke er det sikkert at det blir noe bedre heller. Spar meg for å ligne på en tegneseriefigur. Det eneste jeg kan tenke å ordne opp på i fremtiden er eventuelle rynker som måtte komme. Folk sier det er en del av sjarmen, men jeg er egentlig litt uenig der. Å bruke botox, restylane eller fillers for å jevne ut tenker jeg er vedlikehold av huden. Men. Jeg er jo 24. De tankene jeg har nå er ikke sikkert jeg har når jeg blir 60. Forhåpentligvis kan mye endre seg.
Hvordan går det med Tinder? Haha. Jo, takk som spør. Jeg har vært aktiv der i et par måneder nå, et par ganger uken. Totalt har jeg likt 4 stykker, hvorav 1 ble sveipet grønn da jeg skulle sjekke meldingsboksen. Takk og lov for at man kan slette match. Ellers er det 2 av 3 som har skrevet til meg, men jeg syntes begge guttene begynte å bli for innpåslitne. Det var meldinger hvert 2 minutt, og jeg er automatisk en som avviser folk om jeg får ørten spørsmål om hva jeg gjør eller hvordan det går. Skal sies at jeg ikke avviste dem før det hadde gått en stund. Å sjekke ut folk på facebook og se på bilder er alfa og omega, og for meg helt essensielt. Det er kanskje stygt å dømme folk fra utseendet, men hva er ikke Tinder? Jeg kan ikke leve livet mitt med en person jeg ikke orker trynet til, og slik er det nok flere som tenker. Så. Tinder. Nå har jeg startet med blanke ark, og er på ny sveiperunde. Men. Helt ærlig tror jeg ikke jeg kommer til å finne drømmeprinsen min der….
Har du instagram, og hvor mange følgere har du? Om du har, hva deler du? Ja, det har jeg. Ikke så veldig mange, noen hundre. Jeg har ikke akkurat delt instragramkontoen min offentlig, og bryr meg ikke så veldig mye om hvem som følger meg. Jeg synes bare det er hyggelig å ha instagram for å holde kontakt med venner og slikt, samt finne inspirasjon omkring interiør, sunn mat og trening. Jeg heter manasols på ig, og kontoen er åpen. Helst vil jeg ikke bli fulgt av andre som sliter med spiseforstyrrelser. Min konto er ingen typisk recoverykonto, og det vil det aldri bli. Jeg avskyr sterkt at folk deler matbilder hver dag og skriver om hvor stolte de er fordi de spiste så å så mye sukker eller fett. Selvfølgelig all ære til dem, men jeg forstår bare ikke helt hva de vil oppnå. Anorektikere som deler matbilder er så nei i mine øyne. Det er fordi at jeg selv aldri ville mottatt feedback og kommentarer på utfordringene mine eller at jeg har vært så og så flink. Gni det inn, liksom. Nei takk. Dessuten er ig full av bedrevitere, og slike folk vil jeg spare meg for i kommentarfeltene. Ingen trenger tilbakemeldinger på om de spiser for mye eller for lite. Hvert fall ikke på nettet. Nå skal det sies at jeg følger noen jenter som har diverse bilder, også recovery, og årsaken til det er at jeg vil holde kontakt og se hvordan det går med tidligere venner eller bekjente. Tonnevis med mat, godteri og uante mengder scroller jeg lett forbi. For det første er mye av det uappetittlig, og for det andre er det svært så provoserende, og for det tredje også veldig umotiverende. Alt jeg ikke trenger.
Hva skulle du hete hvis du ble gutt? Benjamin var mammas ønske. Synes det er litt koselig å tenke på.
Hvorfor skriver du navnet ditt med apostrof? Det var også mammas ønske. Jeg er oppkalt etter svenskeprinsessen, og selv om det var få som het Madelen tiden før jeg ble født, så ville mamma det skulle være litt unikt. Uttales Madeleeen. For meg er det like viktig å skrive apostrof over den siste e’en som det er å skrive m foran adelen. Jeg vet at jeg noen ganger ikke har gjort det, men det er fordi tastaturet av og til ikke tillater meg det.
Hvor er du om ti år? Da er jeg 34 år. Jeg antar at jeg er ferdig utdannet advokat, jobber i et firma, bor for meg selv. Kanskje har jeg en forlovede, også?
Er du kristen? Nei, jeg er ateist. Jeg ble utmeldt av statskirken 20 November 2011, og er konfirmert humanistisk. Jeg er interessert i religioner og synes det er spennende, men jeg mener også at religioner er roten til mye vondt. Jeg synes det er bedre å være uavhengig og heller gå sine egne veier, og stole på seg selv. Hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg om dette, men droppet det da jeg er litt redd for å trå feil. Det finnes mye sterke meninger der ute.
Nevn tre ting om deg selv. 1. Jeg har aldri satt på en vaskemaskin, og aner ikke hvordan man gjør det. 2. Jeg deltok i audition for rollen som Runa i Hotel Cæsar, og kom videre til stemmegivningen. 3. Jeg kortet ned etternavnet mitt i 2011 av tre grunner; ny start, tungvint, ikke følte tilknytning til det.
Hvor kommer du fra? Født og oppvokst i Horten, Vestfold. En fin og trygg by å vokse opp i.
Er du avhengig av briller? Ja. Jeg har -2,5 på det ene øyet og -3 på det andre øyet, nærsynt altså. Uten briller kan jeg ikke se forskjell på et skilt som viser 30, 50 eller 80. Skremmende.
Hva er din favorittis? Elsker saftis og sorbet. Mango og bringebær er favorittene. Softis og kremis er for kvalmende, og det har jeg ikke sjanse til å spise – uansett om det er laktosefritt, eller soyabasert.
Hva er det rareste du har spist? Det er kun snakk om smaking, men da må jeg svare chili con carne (rasp), eggenudler (smaker ikke egg og heller ikke nudler) og melon. Synes også det var en veldig spesiell og vond smak på syltetøyet jeg skulle ha til mine kyllingbiter i en barnebursdag på Mc Donalds for ganske mange år siden….
Er du flink i engelsk? Sånn passe. Muntlig går veldig fint. Jeg kunne helt klart studert i utlandet om det var et spørsmål, og jeg kan lett ha en samtale på engelsk. Sommeren 2009 hadde jeg besøk av en venninne fra Brasil og da gikk praten på engelsk 1 mnd i strekk, så jeg kan jo hvis jeg vil. Skriving går også fint, men der velger jeg å anstrenge meg litt mer for å få ord og setninger korrekt. Det flaueste jeg vet er grammatikkfeil. Da kan man like gjerne la være å skrive på engelsk.
Den siste tiden har jeg slitt veldig med et dilemma. Et kroppslig dilemma. Jeg vet godt at jeg er tynn, og enda innenfor kategorien undervektig. Med noen ribbein og knokler som stikker ut her og der. Jeg vet godt det. Saken er bare den at jeg ikke er sykelig tynn, eller på grensen til å falle om eller bli tvangsinnlagt. Misforstå meg rett. Jeg savner ikke den tiden der. Det er bare dette med den typiske anorektiker, slik folk flest ser for seg en. Jeg er jo ikke slik utad lengre. Det er også derfor dette dilemmaet mitt dukker opp. Å ha anoreksi er ingen dans på roser. Det er snakk om liv og død. Man spøker ikke med den slags. Allikevel så føler jeg meg som en slags klovn når jeg omtaler meg selv som ”hun med anoreksi”. Når jeg ikke har en 10’er-BMI som maksimum eller lår smalere enn legger, så kan jeg ikke kalle meg selv en anorektiker. Det er jo et hån mot de som faktisk er så tynne, og som virkelig lider og kjemper en beinhard kamp om å overleve. Jeg fungerer jo i hverdagen, og jeg kan fint nå de målene jeg setter meg om jeg virkelig vil. Det er ingen helsepersonell eller noe inni bildet som stanser meg. Jeg er ikke så langt nede. Jeg vil aldri havne der igjen. Hva skal jeg liksom kalle meg selv nå? Et perfeksjonistisk rutinemenneske? Når folk møter meg, kjente eller ukjente, så er det ingen som enser at jeg er syk. Det er noe jeg må fortelle, og unnskylde meg med. Faktisk er det de som ikke tror på meg også. Kanskje var jeg litt heldig på veien. Jeg arvet jo pappas runde ansikt og gigabollekinn. Fjeset ble derfor ikke så ugjenkjennelig i prosessen (om man kalle den det), og jeg har med små plusser og minuser vært ganske lik meg selv hele veien. Den siste tiden føler jeg kanskje mitt gamle utseende (pluss alderspoeng) har kommet mer og mer til syne, og det er her alt krasjer for meg. Mitt gamle utseende er for meg lik normalvektig og frisk. Og for dere som har lest bloggen lenge betyr normalvektig og frisk for meg verdens undergrunn. Selv om det er dit jeg må.
Hjernen har for alvor begynt å kverne. Det er sikkert mine indre følelser jeg er i ferd med å få kontakt med, og det er sikkert de som skremmer vannet av meg. Det er uvant, det er rart og det er nytt. De tre tingene jeg helst vil komme unna. Trolig er det også derfor jeg reagerer som jeg gjør. Med redsel, med frustrasjon og med sinne. Jeg tror ikke det har noe å gjøre med svakhet. Da hadde jeg aldri holdt ut, især ikke vært der jeg er nå – i kampmodus for åttende år på rad. Åttende år, dere. 1/3 av livet mitt har blitt ofret til sykdom. Jeg sier hele tiden at jeg er lei, men sannheten er vel at jeg bare er sliten. Sliten av å være syk. Sånn innerst inne. Jeg har bare ikke uttrykt det så ofte. Istedenfor har jeg ignorert meg selv litt. Jeg har heller valgt å leve livet på best mulig måte. Og det funket og funker fint det. Helt til jeg innser at noe mangler. Hva med utdannelsen min? Med kjæresten min? Med fallskjermhoppingen? Birkebeinerløpet? Jordenrundt-reisen? Det beste hadde definitivt vært å få starte på nytt. Spole noen år tilbake i tid og gjøre om på årene som kom. Dere vet. Sånn man ser på filmer. Men jeg vet at det ikke går. Den eneste hjelpen jeg kan motta er fra undertegnede, da det kun er jeg som styrer dette skipet – og samtidig bestemmer utfallet. Fantastisk, men også skremmende.
Faktisk har jeg de siste månedene kalt meg selv for tjukkebolla. Jeg passerer et speil og sier ”hei tjukkebolla”, jeg tar et bilde og sier ”neimen, så lekkert da tjukkebolla”. Jeg omtaler meg selv som tjukkebolla når jeg skal ut av huset, og slik går strofene etter hverandre. Jeg begynte vel litt med dette da jeg i sommer/høst for alvor innså at jeg skulle opp i vekt. Hvis jeg kaller meg selv tjukkebolla så blir det litt mer ironisk rundt det å legge på seg, og ikke fullt så seriøst. På en måte funker det. Det er viktig å ha galgenhumor i livet, særlig når man skal gjennom slike frigjørelser som dette. Jeg mener. Å frigi seg fra anoreksien. Det er ikke bare bare. Jeg sitter her som sagt med en skrekk over at jeg ikke lenger ser meg selv som anorektiker. Noe er sikkert innbilning, men allikevel. Det er ikke ofte jeg sier det, men det er tøft. Jeg vil selvfølgelig kjempe for å bli frisk, men det er litt vel mange tanker som forstyrrer bare. Her om dagen tok pappa et bilde av meg, med julekjolen – som jeg slettet. Jeg vet ikke om det var kameravinkelen, kjolelengden eller strømpebuksen som gjorde det, men det var akkurat som å se en helt vanlig jente. En helt normal Madelén. Ingen dobbeltmarkerte armhuler. Ingen blodårer som stod ut. Ingen kneskjell som stakk fram. Ingen kragebein som lyste opp. Ingenting anorektisk. Vi prøvde på ny. Jeg trodde en jakke skulle gjøre susen, men nei. Ulljakken gjorde skuldrene enda bredere og ansiktet tilført ribbefett ganger tusen. Hva skjer? Jeg blir oppriktig stresset, og lei meg over at mine tanker rundt kropp nå har blitt så himla umulige. Det gir meg på en måte så mye spørsmål om hva som skjer videre. Jeg skal selvfølgelig kjøre på det jeg kan, men jeg vil på ingen måte si at jeg gleder meg til å se hvordan jeg ender opp når denne reisen er ved veis ende.
Dette virker sikkert sippete og helt tragisk for mange av dere, og det er greit. Det forstår jeg. Til dere må jeg bare si at det handler om det psykiske, og hver minste endring virker inn på det. Særlig det kroppslige. For min del. For veldig mange andre er det ikke slik. Ja. Det handler om det psykiske, men ikke så mye om vekt og utseende akkurat. Det er viktig for meg å nevne at flertallet av spiseforstyrrede faktisk er normalvektige. Folk flest vet det bare ikke. De tenker at anoreksi er lik en tynn, skrøpelig kropp ala et levende skjelett eller noe. Trolig er det derfor mye av mine tanker er der de er. Jeg bryr meg veldig mye på hva folk utenfor tenker om meg. Jeg vil på en måte mestre rollen jeg er satt til, og i lange tider har det vært å være anorektiker. Ikke bare være, men ”se ut som”. Man kan vel nesten sammenligne det med en jobb jeg har hatt i flere år. Det er nettopp derfor det er så sårt å bli friskere. Det utvendige bedres raskere enn det innvendige. Hvilke fremmede personer vil da tro på meg når jeg sier at jeg har et skjelett som tilsvarer en nittiåring sitt, et hjerte som kunne tilhørt en med langvarige hjerteproblemer og lungene til en tunghostet kolspasient? Ingen. For det synes jo ikke, så da kan det umulig være sant…
Året startet brått. Lite visste jeg om at en skøytetur skulle sette meg flere skritt tilbake. Jeg brakk armen, ble sykemeldt, enda mer deprimert og også pilleavhengig. Bedre ble det ikke da jeg et par måneder senere fikk streptokokker i forbindelse med at visdomstannen (endelig!) var trukket. Som om jeg ikke slet nok med å få i meg næring fra før. Men neida. Jeg måtte igjen kjempe for harde livet. Å gi opp var aldri et alternativ. Ingen utfordring er utfordring nok for meg tydeligvis, og tross nedturene kom jeg meg fort på beina – slik jeg alltid gjør. Ting gikk tilbake til normalen, og hverdagen bestod igjen av jobb – for det meste. Våren kom. Kveldene ble lengre, og jeg nøt energien jeg kjente på. Dagene gikk. En ny æra skulle avsluttes. Klara ble solgt, og jeg gikk videre med noe langt mer praktisk, Oscar. Min nyeste og eneste kjærlighet. 17 Juni minnes jeg som en vakker dag. Dagen da jeg for alvor ble voksen. Jeg og pappa kjørte en lengre biltur i vidunderet. Til Larvik og hjem. Med et stopp på McDonalds. Jeg spanderte en real bacon cheeseburger på han. Som takk for hjelp med bilsalg, bilkjøp og det som hørte med. Senere på dagen dro vi på festival. For tredje året var det igjen klart for Verven. En festival jeg elsker. Jeg tilbrakte masse tid med venner. Gamle bekjentskap ble opprettholdt, og nye ble stiftet. Jeg lo og gledet meg over livet. Så bra hadde jeg ikke hatt det på lenge. Jeg nøt mine to uker med ferie. Resten av sommeren jobbet jeg. Ikke stort med fri. Kun en bursdagsfeiring for mamma, en harrytur, en vellykket og en mislykket fjelltur med lillebror. Høsten slo meg i fleisen. Plutselig var vi tilbake i hverdagen. Det merket jeg. Særlig fordi jeg grudde meg. Time til hormonavdeling og bentetthetsmåling nærmet seg. Jeg hadde nemlig innsett faresignalene kroppen sendte meg, og ville derfor kaste inn håndkledet. Timen var som forventet, samtidig ikke. Jeg så ikke svaret som skulle komme. At de ikke kunne hjelpe meg på noen annen måte enn ved p-piller. Jeg var skeptisk, men lot et forsøk gå. Det ble mitt verste mareritt. Jeg har aldri følt meg så syk, så skrøpelig og så utenfor verden. Det var helt grusomt. Beslutningen jeg tok om å slutte var ikke særlig populær, men den måtte til. Effekten av pillene var så skremmende at jeg ikke turte å fortsette. Selv legen forstod det. Og jeg tror på mange måter han var like lei seg som jeg var over at det ikke funket.
Men. Heldigvis var det ingen varig greie. Virkestoffene var ute av kroppen etter et par-tre uker. På mange måter gjorde hele prosessen meg utrolig motivert. Det er ganske rart at jeg må kjøre meg helt i bunn før jeg faktisk skjønner viktigheten av å kjempe. I lange tider hadde jeg nemlig kjent på ambivalens og likegyldighet. Jeg hadde nesten blitt litt sånn ”ja, det gjør ikke noe”- person. Skremmende. Et kick i baken var nok lurt, for jeg fant på mange måter tilbake til optimismen, fighterviljen og behovet for en friskere hverdag. I alle fall for noen måneder. Det var nemlig enklere sagt enn gjort. Noe hendte. Igjen. De rundt meg så det, uten at jeg helt forstod det selv. Jeg var for naiv, for godtroende og for snill, og derfor skjedde noe som satt meg litt ut. På veien ble jeg virkelig sviktet av en av mine nærmeste, dessverre. Jeg følte meg plutselig så liten, så uviktig. Her hadde jeg gitt av meg selv til noe som ikke verdsatte meg. Skuffelsen var til å ta og kjenne på, men enda sterkere var hatet. Alt jeg kjente (og kjenner) på er hat ovenfor denne personen, og jeg kommer aldri noensinne til å tilgi vedkommende. Han/hun ba om det. Men. Kanskje var det like greit. Folk som svikter meg, eller får meg til å tvile på min egen verdi, fortjener ikke å ha meg i sin omgangskrets. Så enkelt. Det var nok bedre at ting endte da enn at det ble flere år med løgn. Jeg tror på mange måter jeg har avsluttet et kapittel jeg trengte å avslutte. Et kapittel som tok krefter fra meg, og et kapittel som ikke gav meg noe igjen. Uansett hvor ille det føltes. Og det var med disse realistiske tankene at gutsen og positiviteten blomstret igjen. Desember kom, og jeg gledet meg over hver bidige dag. Måneden gav meg så mye glede og julestemning, og det var ingen tvil om at Madelén hadde returnert. Bærums Verk, nattåpent på Olsrødgården med galleriutstilling og verdens lengste pepperkaketog live er bare noe som bidro til julespiriten. Ellers ny tredemølle, julemusikk, julegaver (ferdig før desember), julefilmer, julepynting og julebakst. Delphiakake, sandkaker med juleprint, lussekatter, pepperkakeostekake og sukkerfri gløgg var nye innslag i år. I tillegg ble det også bakt to runder med kokosmakroner, syltetøykaker, troikaruter, samt laget en dobbel porsjon med riskrem og rød saus. Til folket. Noe gitt bort, noe medbrunget i selskap og noe (veldig mye) inntatt hjemme. Noe laget før jul, og noe laget i romjulen. Null stress, liksom.
Nei, man trenger ikke stresse mer enn man må. Jul blir det uansett. For, ja. Julaften var fin i år. Jeg spiste kalkun, og kjolen satt som den skulle. Ikke mitt lekreste kjøp, men helt ok. Noen ganger går behagelig foran fin, og noen ganger er det greit at magen presses utover uten at kreasjonen spjærer i sidene. Hilsen hun som slet med konstante mageknipsmerter fordi hun inntok litt for mye kalkun. Den lille sekken var visst ikke vant til slike menger kan man si. Dessuten var jeg litt vel oppblåst fra før. Noe et par kunder bemerket tidligere på dagen. *ikkegravid* Haha. Men, skitt au. Er det jul, så er det jul. Null problem. Vi feiret forresten med farssiden, og bestefar var også der. Det var veldig hyggelig, selv om det var en viktig person som manglet. Det var tydelig, og det merket vi alle. Selv om det er lenge siden nå, så føles tomrommet ekstra stort rundt slike tider der familie blir ekstra fremtredende. Jeg gråter inni meg. Det gjør vondt. Alt jeg vil er å kysse hennes kinn, og gi henne en klem. Alt jeg vil er å si hvor mye hun betyr for meg, og hvor glad jeg er for at hun har vært en del av livet mitt. Tiden går så fort. Lev i nuet – det er alt jeg har å si. Nå kommer nok et nytt år. 2017. Jeg føler vel ikke jeg har skuffet i 2016, men jeg føler ikke fremgangen har vært der den skulle. Har nok vært litt for snill med meg selv og ikke så kravstor og forventningsfull som jeg pleier. 2016 fikk på en måte bare gå sin gang, og helt ærlig var det nok greit med en pause. Og året har egentlig vært veldig greit tross alle nedturene. Men. Noe skal sies og innrømmes. Det ble helt klart for mange hindre til å overvinne den viktigste motbakke. 2017 er derfor ingen unnasluntring tillatt. Situasjonen forverrer seg, dag for dag. Jeg gjør ikke noe annerledes, men kroppen klarer seg ikke på sparemodus over så lang tid. Det kan den ikke mer. Jeg må bare ta et skikkelig grep nå, og jeg kan ikke la noe stanse meg. Jeg har på en måte bestemt at det kommende året skal bli mitt år! Hvorfor? Fordi jeg har planer.
Tiden kan (beklageligvis) ikke stoppes, og derfor må vi forholde oss til den på best mulig måte. Det gjelder å nyte hver bidige stund, og ta vare på hverandre og minnene så godt det lar seg gjøre. Livet er så uforutsigbart. Ingen vet hva neste dag bringer. Det betyr ikke at vi skal leve med uro og bekymringer, men heller takknemlighet. Med disse tanker i bakhodet ønsker jeg dere alle en fortreffelig nyttårsaften, og et riktig godt nytt år. Måtte 2017 bringe med seg håp, latter og glede!
Vår nyttårsinvitasjon ble beklageligvis kansellert på grunn av sykdom. Litt kjedelig ettersom jeg hadde mannet meg opp til å innta kalkun tilberedt av andre, men men. Hjemmefeiring er hyggelig det, så får vi heller se utover kvelden…
