Man trenger på ingen måte å være en fitnessutøver eller en pt for å blogge om trening. Jeg er til tross for anoreksien opptatt av å spre positivitet og glede med bloggen min, og for meg er trening nettopp det. Som de fleste vet gikk jeg til innkjøp av en tredemølle for kort tid siden, en førjulepresang til meg selv, med andre ord. Den har kommet godt med, men har nok ikke blitt like flittig brukt som om det hadde vært snøstorm og isglatt ute. Så lenge det er bart, mildt og hyggelig å vandre i gatene, så gjør jeg helst det. Tredemøllen min (Bolt) blir liksom en god nummer to. Og jeg vet jo at verre vær venter oss. I den anledning ønsket jeg meg derfor sporty bursdag- og julegaver. Jeg har nå en ny tights og nye joggesko (som kun skal brukes til møllen), og til våren er jeg dessuten fjellklar. Kanskje dere nå forstår hva jeg fikk til jul? Det å føle seg fresh hjelper så til de grader. For å trene har nemlig motivasjon mye å si, og jeg kan absolutt anbefale å gå til innkjøp av nytt tøy og nytt utstyr til de som vil komme i gang. Ikke vent til Januar. Utsettelser er bare dumme unnskyldninger. Har du dårlig samvittighet over at treningen uteblir kan du like gjerne starte nå. Samtidig må jeg også si en ting; det er gang nummer 1 som er verst – og det er i hodet det sitter. Kommer du deg over den første dørstokkmila blir det enklere med den neste, også videre. Til slutt går det av seg selv. En annen artig ting kan være å finne seg en treningspartner. Jeg trener styrke, og går som oftest turer med pappa eller mamma (og også alene med musikk på ørene). Mamma og jeg trener dessuten pilates og yoga sammen. Nå skal vi snart i gang med en ny artig yogaform (YinYoga) som mamma skal undervise i, og den skal hjelpe på osteoporose blant annet. Det gleder meg stort. Tenker vi tar noen økter nå i romjulen, mellom diverse juleselskaper og besøk. Tid har vi nok av.
Ikke så altfor enkelt å ta bilder i et rom der det er begrenset med plass og mye sykler fra før, så dette får funke;
Det handler rett og slett om å finne en treningsform som er artig, og som passer for en selv. Husk; ingen er like. Jeg har riktig nok en anoreksi, men som legen sa har bevegelighet alt å si, og jeg har på mange måter funnet det jeg liker å drive på med. Uten at forbrenning og tvang blir i fokus. Jeg liker gjerne å sette personlige rekorder samt greie flere repetisjoner av hver øvelse, men det er ingenting tvangsbelagt rundt det. Det har heller med nyttefølelsen og mestringen å gjøre, særlig fordi jeg kjenner utbytte av hver økt og øvelse. Er jo bare så godt å kjenne at kroppen fungerer, og at den mestrer det den blir satt til. Så fort jeg tenker tall skal gå opp i opp, eller begynner kompensere på noen måter, så vil fornuften og strengemadelén sette inn. Det handler nemlig om å bygge opp kroppen, og ikke bryte den ned. Jeg er ikke villig til å ofre et gram for treningen. Heller motsatt. Jeg vil mye heller gå opp i vekt slik at jeg kan trene som jeg ønsker. Kroppen er på ingen måte så skrøpelig som den har vært, men det er allikevel et stykke å gå før den er der den trenger å være. Savner joggeturer og løping noe helt sinnsykt, og selv om det er vondt å kjenne på det, så må jeg si det er godt å strekke seg mot noe. Det er slike mål som driver meg, og som gjør at jeg kan bli friskere…
Hei på dere! I dag blir det ingen lang post. Jeg vil bare innom for å ønske god jul, mer har jeg ikke tid til. Har akkurat kommet fra jobb (jul er for øvrig er verdens koseligste dag å jobbe på) og gåtur, og skal nå hive innpå pastilljulestrømpen, og også hive inn kalkunen som må stå i minimum 1,5 timer. I tillegg skal den få hvile. Det blir ingen hjemmejul på oss i år, så tidskjemaet er litt annet enn hva jeg først antok. Har seg nemlig sånn at onkel ville vi skulle komme, fordi bestefar også var der. Veldig hyggelig å få mulighet til å feire med han, samt komme i selskap. Selv om det ikke er noe barn så er det allikevel noe med tradisjoner når julen ringes inn, og det skal vi alltids klare å rekke. Bare et kjolebytte så er jeg i mål. Må dessuten kjøre to biler bort, eventuelt to turer med pappas bil. Vi får se. Stor pakke vet dere. Jeg blir uansett sjåfør, og det er også helt innafor. Satser på at det blir en trivelig kveld, og håper dere får det samme. God jul til alle venner, familie, kolleger, bekjente og lesere, nye som gamle, og tusen takk til alle som har fulgt meg på ferden og gitt sin støtte. Det betyr uendelig mye!
Tusen hjertelig takk! Jeg sier det ikke ofte nok, men familien min fortjener å høre det. De fortjener å se hvor takknemlig jeg er. Jeg er takknemlig for at jeg har dem, for at jeg har et sted å bo, for at jeg har det trygt og godt, for at jeg blir ivaretatt, for alt jeg får og fordi jeg føler meg som verdens heldigste hver dag. Ingen kjenner meg så godt som dem, og det er ingen jeg stoler på mer her i verden. Heller ingen jeg er mer glad i eller stolt av. Jeg skulle egentlig ikke skrive et blogginnlegg om bursdagen, men jeg må bare poste noen ord om hvor fantastisk vellykket dagen var fra a til å. Pluss at jeg har litt for mange bilder som ikke kan ligge upublisert på pc’en. Så, la oss begynne. Da jeg kom hjem fra en super dag på jobb (med masse klemmer!) ventet en diger blomsterbukett og et nydelig dekket bord med verdens beste middag, lutefisk. Litt spesielt å ønske seg kanskje, men jeg er jo litt sær i matveien vet dere. Uansett. Vellykket og noe av det beste vi noensinne har greid å tilberede når det kommer til lutefisk. Tenk at hele familien liker lutefisk forresten(?)! Rundt bordet lo vi og fortalte vi morsomme skøyerhistorier, og jeg måtte jo meddele at jeg nok en gang hadde vunnet en konkurranse og at gutta snart fikk hvert sitt par med Aksel Lund Svindal sine alpintstaver (verdi 1799,- pr stk) i posten. Selvfølgelig som en gave utenom alt annet. Pakkene mine åpnet jeg etterpå. Da ble det enda mer latter og speilblanke øyne. Herlighet. Når jeg begynner å grine og bli sentimental – da er det tydelig at jeg har blitt eldre. Både det velskrevne kortet fra lillebror, men også mamma og pappa rørte meg til tårer. Når konfirmasjonstalen min blir gjenfortalt og barnevognhistorien notert og illustrert, ja, da blir det virkelig noe ekstra. Den er noe for seg selv, den familien min – og jeg kunne virkelig ikke bedt om noe bedre.
”Like mange kalorier i en pizza som en salat”, noe sånt…
Og for noen flotte gaver jeg fikk. Først var det et par herlige og superfine votter i 100% ren ull fra tante og onkel, deretter en del penger fra besteforeldre, etterfulgt av Kari Traa treningstights, Asics løpesko og Swix skihansker. Hint hint. Noen skal utnytte tredemølla og skiene i vinter. Det skal sies at jeg visste om en del av gavene, for mye må jo prøves når man har anoreksi og xxl føtter (str 42) Og attpåtil er superkresen – ikke bare på det som blir servert. En fornøyd jente var det i alle fall som avsluttet dagen med sukkerfri gelé. Kaken ble vellykket i følge folket, og godt var det. Vi nøt en romantisk julefilm ut i de sene nattetimer, og jeg kjente at jeg var greit trøtt på jobb i dag. Men men. Bursdag en gang i året, så hva gjør vel det? Særlig når det var en bursdag jeg på 8 år faktisk gledet meg til, og gledet meg over. Herlighet. Dette lever jeg lenge på. I morgen har jeg fri, men kjenner jeg meg rett så blir det lite fri når all julemat skal handles inn, 3 store og 1 lite juletre skal pyntes, gulv skal støvsuges, troika og gløgg skal lages og gaven på over 21 kg pakkes inn. Alltid noe å gjøre rundt disse tider, men det liker jeg. Jul er jo som bursdag; kun en gang i året. Å komme til alt ferdig gjort, er så ikke meg. Å ta del i forberedelsene er helt essensielt for min del. Jeg nyter bare juletiden for alt den er verdt. Det er bare helt sykt at Desember har vært så bra, og at formen min har holdt seg hele veien. Og ikke minst; at jeg har det så bra. Krysser fingrene for at det fortsetter slik! Jeg liker å sveve litt på skyer, og jeg føler jeg fortjener det etter alt jeg har gjennomgått i 2016….
Jeg har mange ganger påtatt meg offerrollen. Ganske ubevisst. Noen ganger har det vært ønskelig, andre ganger ikke. Det å påta seg en slik rolle kan nemlig ha mange fordeler, men også mange ulemper. Eller, kan det? Jeg trodde i jeg beskyttet meg selv da jeg fikk skallet mitt, og gikk inn i bobletilværelsen. Jeg trodde jeg beskyttet meg selv fordi jeg ikke lot meg påvirke fra de utenfra. Jeg brydde meg ikke om hvordan andre så ut, hva de fikk til, eller hva de sa til meg. Alt som sto i mitt hode var meg. Meg, meg, meg. Mine prestasjoner, mitt utseende og mine krav. I denne boblen var det kun en person. Flere var det ikke plass til. Og ettersom tiden gikk følte jeg meg mer og mer ensom. Mer og mer som et offer. I startet var det ikke så ille. Jeg merket at folk syntes synd på meg, og jeg likte det. Jeg likte å få oppmerksomhet, og jeg likte å bli sett. Det var fint. For en periode. Problemet var bare at jeg ikke kunne få nok. Jeg trengte mer. Mer oppmerksomhet. Flere som så meg. Flere som la merke til at jeg var tynn (og perfekt – som jeg trodde (!) ). Flere som ville gi meg komplimenter for at jeg mestret spiseforstyrrelsen. Nok ble som sagt aldri nok, og til slutt var det ikke nok greit å innta offerrollen. Nettopp fordi offerrollen nå var så tydelig i mine egne øyne. Jeg hadde begynt å synes synd på meg selv. Jeg følte meg så stakkarslig og uheldig. Var det slik livet mitt skulle være? Et sted tippet det over. Veldig. Jeg klarte ikke lenger bære offerrollen. Samvittigheten gnagde. Tankene kjørte meg på bunn. Jeg ville avslutte det hele, og det er kun små under at jeg enda sitter her. Nå i ettertid har jeg snudd om offerrollen. Ja, jeg er et offer. Et offer for anoreksia, men i motsetning til tidligere så er jeg ikke et offer som lider. Jeg vil ikke ha andres medlidenhet. Jeg trenger den ikke. Den får meg til å føle meg syk, og selv om jeg er syk, så er det ikke noe jeg orker å tenke på 24/7. Jeg må leve livet utfra de forutsetninger jeg har. Det funker enn så lenge, men jeg vet at dagen vil komme. Egentlig har den vel kommet for lengst. Det er bare det at jeg er redd. Redd for å trå i et ukjent farvann, og kanskje forlate offerrollen for godt!
Og det tror jeg mange er. De aller fleste har opplevd motgang i livet, og ofte er det sånn at de fleste står oppi motgangen mens de allikevel møter hverdagen med et smil om munnen. Vi er gode på å skjule det som er inni oss. Kanskje er det det som gjør at motgangen oppleves ekstra tung?
(Forresten fått helt dilla på red lips, og har nå gått med det på jobb to dager på rad. Føler meg bare så innmari fin!)
Men. I morgen har jeg bursdag, og da er det kun glede og positivitet som gjelder. Det jeg skriver nå er ganske utrolig, og faktisk et stort fremskritt for meg. Helt siden jeg ble syk har jeg hatet å fylle år, og jeg har helst bare hatt lyst til å gjemme meg under dyna og viske dagen vekk . Å fylle 24 er egentlig verdens undergang (fordi jeg ikke har oppnådd stort), men allikevel har jeg valgt å legge depresjonen til side. Tenke på milepælene og hvor langt jeg har kommet. Jeg har opplevd og erfart så mye, og jeg har i løpet av disse årene blitt ekstremt styrket som person. Jeg har innsett hva som betyr noe, og jeg har innsett hvor heldig jeg er. Jeg har så mange muligheter. Kanskje trengte jeg alle disse årene? Til å utvikle meg. Finne tilbake til meg selv. I morgen er nok en bekreftelse på at jeg skal videre i livet, og jeg akter å feire. Med brask og bram. Jeg gleder meg til å kjenne på bursdagslykken, og jeg gleder meg til å motta hilsener fra nært og fjernt. Kjenner allerede nå at jeg bobler litt innvendig. Som et lite barn. Får jeg sove i natt? Dette betyr helt klart noe, og jeg er så glad bursdagene mine igjen gjør det. Slik som da jeg på barneskolen smugrappet flagget og satte det på pulten. Eller da jeg på ungdomsskolen tok med meg lokalavisa for å forsiktig hinte frampå hvem som var inni. Eller verre? Da jeg på videregående liksom ”forsnakket meg” til hun som sa alt til absolutt alt og alle. Da var nyheten ute på få sekunder. Haha. Nei, dere. Nå er Madelén på vei tilbake. Virkelig. Har feiret litt smått, men føler vel at det er morgendagen som er det mest riktige. Planen da er jobb etterfulgt av lutefiskmiddag en gang utpå kvelden (eneste årlige middag jeg faktisk ser fram til!) med familien, deretter pakkestund og åpning av bursdagskaken. I går bakte jeg og mamma en kake som passet til bursdagen, men som også var litt inspirert av julen. Bunnen var en blanding av kvalitetspepperkaker og digestivekjeks med hvit sjokolade ostekremfyll. På toppen har jeg pyntet med mandariner der hver halvdel er dyppet i sjokolade. Tenker smaksløkene deres får kjørt seg. For. Selv om ikke jeg spiser kake, så skal det allikevel en kake på bordet. Har laget en sukkerfri gele til meg selv. Måtte jo markere litt, liksom. Så, ja. Jeg har tro på i morgen. Hurra og ut!
I forbindelse med julen vil jeg komme med en liten påminnelse (ikke tolk dette feil fordi det er en slik som meg som skriver dette!) Julen er tid for tradisjoner og familie, men også mat. Skremmende mye mat. Usunn, som sådan. Og det er en utfordring for mange, vet jeg. Ikke bare oss med anoreksi. Vi har i det minste en unnskyldning til å kjøre trygt. Verre for andre. Allikevel må jeg si noen ord. Når det kommer til julen så skal du spise og kose deg fordi det nettopp er det du gjør; spiser og koser deg. Du gjør det for din egen del. Du spiser ikke en ekstra porsjon pinnekjøtt for onkel Kåre om du egentlig er mett, og du trenger heller ikke smake på hvert slag av småkakene til bestemor om du føler at nok er nok. For ikke å snakke om hvis du ikke liker noe. Det er ikke sånn at fordi verten har stått 3 timer på kjøkkenet og tilberedt et eller annet så må du smake. Liker du ikke, så liker du ikke. Er du mett, så er du mett. Mange misforstår det der. Julen handler ikke om høflighet, eller om hva andre skal tenke om deg. Du er like mye sjef i ditt eget liv i Desember som det du er de 11 andre månedene. Det skal ikke være sånn at man må doble treningen eller leve en dag på salat, fordi man ikke turte å si nei/si fra. Det blir bare for dumt. Og ja. Det er fullstendig lov å være sunn eller trene i julen, også. Om noen synes det er rart, så er det deres problem. Ikke ditt. Her er det ingen fasit. En skal rett og slett gjøre slik en selv føler og har behov for. Mitt beste tips er å leve i nuet, og være tilstede i øyeblikkene. Det gjør godt for det meste.
Før jeg ble syk elsket jeg pinnekjøtt. Elsket med stor E. Nesten flaut å si det. Det var faktisk slik at min onkel som alltid lager ribbe, medisterkaker og medisterpølser, kun lagde pinnekjøtt til meg. Jeg sa klart og tydelig fra at jeg ikke liker noe annet, og om jeg kun hadde fått ribbe, kaker og pølser servert hadde jeg ikke spist noen ting. Så klar i talen var jeg. Den hjemmelagde karamellpuddingen derimot, som jeg heller ikke likte. Den stod jeg bare over. Jeg har vel aldri hatt den dessertmagen folk snakker om, så akkurat det var ikke noe poeng. Aldri vært begeistret for søte desserter heller (men hvetebakst derimot!!!!). Og dessuten hadde jeg vel inntatt greie porsjoner med pinnekjøtt i forkant. En så spesiell rett som pinnekjøtt var nemlig ikke noe hverdagskost, og da gjaldt det å utnytte måltidet til det fulle. Tenk at en som var så glad i pinnekjøtt nå må backe kjøkkenet hver gang det tilberedes(?) Jeg blir rett og slett kvalm av den stramme lukta. Trist. Når jeg er frisk, håper jeg virkelig at jeg kommer meg tilbake til mangehundrekaloriers pinnekjøttmiddagen. Kalkun er greit det, men liksom ikke så spesielt… Uansett. Enn så lenge må jeg bare holde meg til det jeg føler jeg kan takle, og det jeg føler meg tilfreds med. Som sagt; julen er ikke en tid for dårlig samvittighet og negativitet. Og dessuten. Skal jeg spise pinnekjøtt en vakker dag – da skal jeg søren meg nyte det også. Punktum.
Julefeiring på farssiden 2013, kveldsmåltid fra den rosa boksen.
Nå er ikke dette innlegget ment å handle om mine tidligere julevaner, eller ment som kritikk eller pekefinger til noen. Jeg har full forståelse for at julen betyr utskeielser, og det er selvfølgelig greit. Alt med måte, som vi sier, sa og har sagt tidligere. Og viktigst av alt; ikke gi opp! Ingen skal måtte bøte på med dårlig samvittighet i julen. Spist er spist, og forbrent er forbrent. Det kommer nye dager og nye muligheter, og det er ikke lenge til 2017 banker på døren. Jeg har ingen forsetter i år, heller, men jeg har et par ønsker. Jeg ønsker at 2017 skal bli et år der jeg får mer kontroll på sykdommen, og der jeg kan utnytte flere av mulighetene mine. Det er mye jeg har satt på vent, og det er faktisk denne vent jeg ønsker å avslutte. En gang for alle.
Jeg hadde siste legetime den 30 november. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ta noe sjekk før nyåret, men i og med at frikortet kun varer ut året, så måtte jeg. Mamma og pappa betaler og da kan jeg jo spare dem noen kroner. Dessuten har pillene herjet fælt med meg så jeg skyldte legen å fortelle det. Han ble veldig utrolig og tok derfor EKG av hjertet og blodprøver. EKG viste litt ymse resultater, men var uforandret fra sist. Heldigvis. Blodprøvene har jeg ikke fått tilbakemelding på, så da er de bra. Eller bra og bra. Bra utfra mine verdier kan man si. Uansett. Er alltid så hyggelig på legekontoret mitt. Liker så godt de ansatte der, og føler meg veldig ivaretatt. Nok en gang slo jeg og legesekretæren av en prat under blodprøvetakingen. Vi pratet om alt fra hvilket pinnekjøtt som var best i test til hva slags juleforberedelser vi foretok oss. Hyggelig å høre at noen deler min store entusiasme for julen, og som den entusiast jeg er kan jeg ikke få nok tips. Bærums Verk anbefalte hun. Med en gang tenkte jeg; ”sikkert fint, men nei”. Det går en hel dag, det er et stykke unna, og det er kaldt. Jeg fryser. Veldig. Men. Jeg gikk jo glipp av julemarkedet i byen på grunn av jobb, og jeg synes på en måte julemarked hører julen til. Husker jo hvor vanvittig fint det var på Aker Brygge i 2008. Så, ja. Etter noen dager hadde hjernen kvernet ekstremt. Skal, skal ikke? Jeg kjente på en måte litt samvittighet også. Samvittighet over at Desember bare flyr meningsløst avgårde. Jeg visste jo hvor lyst mamma hadde til å dra, og selv må jeg innrømme at fristelsen var ganske stor. Dessuten måtte det være en eller annen fridag i almanakken min. Jeg ventet derfor på skiftplan før jeg bestemte at det ble Torsdag, og selvfølgelig sa mamma ja. Hun er nemlig hakket mer ivrig enn meg når det kommer til å finne på ting. Og som den trygge sjåfør jeg er tok reiseveien på strak arm, men hadde nok ikke forventet at vi skulle havne langt uti gokk. Om man kan si det sånn. 1 time og 20 minutter brukte vi, pga innsnevringer og fartsbegrensning på motorveien. Men det stresset meg ikke. Jeg tok hele dagen med knusende ro, for vi hadde holdt av godt med tid. Pluss at vi måtte rekke å forevige minnene før det ble mørkt. Er det noe som er viktig for vår familie så er det bilder. Og bilder ble det. I nydelige omgivelser. Vi reiste derfor nokså tidlig, 13:00, og var hjemme 21:00 på kvelden. En lang og innholdsrik dag. Da skal det også sies at vi rakk en gåtur på stedet (alltid fint å orientere seg litt), kafétur og også mathandling for en hel uke (elsker å besøke nye matbutikker). Effektivt skal det være, og litt sliten skal man bli.
Så. Hva jeg syntes om markedet? Ved første øyekast trodde jeg vi var kommet til eventyrland, og fikk på mange måter fornemmelser til Rørosbyen fra ”Jul i Blåfjell”. Det var sånne trange gater med trehusbebyggelser, små smug og juledekorasjoner og lys så langt øyet kunne se. Butikkene var helårsåpne, mens bodene kun var forbeholdt juletid. Det var så mye fint å se. Alt fra glassting til gallerier, og boder med diverse smaksprøver, delikatessemat, pyntegjenstander og fine julegaveideer. Hadde vi ikke vært ferdig med julegavene fra før, så hadde vi definitivt blitt det der. Og smaksprøvene. De var det ingenting å si på. Mamma elsker smaksprøver, så det passet jo henne midt i blinken. Det var sylte, bøkerøkt skinke, svinekam med tre ulike bbq-saus, chili con carne med ris, italienske krutongbiter, tortillachips, rømmedressing, pepperkaker, mandariner, kjærlighetspinner og mer til. At hun i tillegg fikk ned en dessertpannekake med is på slutten av dagen er utrolig. Selv spiste jeg ingen smaksprøver. Det hender jeg spiser bær og slikt på butikken, men det er på en måte der grensen går. Jeg liker ikke tanken at andre ser at jeg spiser. Av det vi ble tilbudt i går er det en ting jeg som Madelén uten anoreksi kunne smakt på, og det var fenalår. Fra frittgående. Økologisk. Auerstad gård i nærheten av Røros. Sikkert så mye bedre og saftigere enn den på butikken. Men. Den dagen kommer. Tro meg. Også var det pepperkaker da. Jeg som tidligere elsket pepperkaker har faktisk ikke kjøpt en eneste boks i år. Det skyldes kvalmen. Dessverre. Et hjerte liksom. Til tross for at jeg har prøvd flere ganger. Jaja. Det kunne vært verre.
Men tilbake til turen… På slike turer blir det alltid litt handling, både av spiselige og uspiselige ting. Til min bursdag blir det til familien lutefisk med bacon fra frittgående gris, og på julebordet blir det sylte av frittgående gris. Dyrt, men verdt det. Kjøpt av bonden himself. Dyrevelferd er ikke min hjertesak, men jeg tenker det er viktig å bidra med det man kan. Dessuten merker man smaksmessig om dyret har hatt det bra eller ei. I tillegg til kjøttvarer handlet vi en eksklusiv italiensk olivenolje, en noe dyr bbq-olje og krydderblanding som kan brukes til alt fra fisk, kylling og kjøtt. Det ble også en gave på papps, en ny lysestake og litt julepynt på treet. Laget i porselen, forresten. Mamma kjøpte et par gaver til meg, og jeg kjøpte en gave til henne. Jeg fikk en almanakk for 2017 og en porselensfigur formet som en liten pakke med lokk og sløyfe. Det er på en måte en kakeboks, men jeg synes personlig den er for fin til å ha noe oppi. Den passer seg mye bedre som dekor på glassbordet mitt. Av meg fikk mamma kvalitetsgodteri; lakris dyppet i hvit sjokolade med bringebærtrekk. Kulene lå oppi en rosa eske som det sto ”kjärlek” på. Den perfekte gave til mammaen min. Det er bare så hyggelig at vi kan gi, og vise at vi setter pris på hverandre. Og det er bare så hyggelig at vi kan dra på slike turer som dette. Heldigvis slapp jeg å fryse beina av meg…
Sånn ellers står det bra til, og jeg er blitt meg selv igjen. Jeg gleder meg over hverdagen, og jeg setter pris på de små ting. Siste nytt er at jeg har vunnet i et par julekalendere. Valgfri stor pizza på Peppes (for å tippe eksakt riktig håndballresultat – psyko!) og luken til ArtDeco (makeup som mamma skal få til jul) Foreløpig bare to gevinster, så håper det blir flere. Sammenlignet med i fjor, innsatsen min og tiden jeg har ofret denne måneden er det vel egentlig ikke noe å skryte av. Jeg deltar jo i alt mulig. Mestergrønn, Moods Of Norway, Opel, Norgesenergi, Nidar, Christiania Glasmagasin – for å nevne noe. Tresifret tall hver dag. Selvfølgelig fordi det er gøy, men også fordi det er en sjanse til å vinne noe spennende. Det som ikke er så gøy er alle nyhetsbrevene og telefon”terroren” i ettertid, men det er vel prisen man betaler når man deltar. Krysser derfor fingrene for noen hyggelige beskjeder i innboksen fremover. Er jo ikke halvveis til jul en gang, så mulighetene er definitivt der…. Min dyreste gevinst? En lampe til en verdi av 3499,- hovedpremien Verket Interiør (litt vittig) 24 Desember (2014) Herlighet. Jeg får så mye spørsmål om hvordan og hvorfor jeg vinner så mye. Men dere…. Det handler ikke om flaks. Eller kanskje litt. Allikevel. Den viktigste oppskrift; ”Satser du ikke, vil du aldri vinne”. Helst håper jeg å stikke av med noen hundre tusen på flax. Lov å håpe! Blunkesmilefjes.
For snart 24 år siden, en kald søndagsnatt kom jeg til verden på Tønsberg sykehus. En liten alienskapning med lyseblå store tallerkenøyne. X kilo tung. 54 cm lang. Så rart. Så rart at jeg en gang har vært så liten. Rart, og trist på samme tid. Fordi tiden går så fort. Så altfor fort. Jeg er ikke lenger så liten, på samme måte som jeg heller ikke er så stor. Stor fordi jeg enda er rimelig uerfaren i denne vide verden. Det er enda så mye jeg vil oppleve, så mye jeg vil se. Mulighetene er mange, men alternativene få. Nettopp fordi jeg er syk. Jeg har en sykdom som er dødelig – og før eller siden vil den ta meg. Ikke nå, men det vil skje. Om jeg ikke snur. For. Jeg ble skapt av to mennesker som elsker meg over alt på jord. De har gitt meg verdens beste oppvekst, kjærlighet i bøtter og spann, trygge omgivelser og sunne rammevilkår. Uansett hvor gammel jeg blir så vil jeg alltid være den lille jenta. Den lille jenta som trenger sine foreldres omsorg, og som behøver å kjenne at hun blir satt pris på. Vårt bånd er helt unikt, og det finnes ingenting i verden som kan erstatte det. Og når jeg tenker på vårt gode forhold og unike relasjon så kommer angeren frem. Jeg angrer for all den tid jeg har kastet bort, og savner sårt at vi kan være den familie vi var for åtte år siden. Mye er selvfølgelig likt, men noe er også forandret. Det er derimot sagt at det ikke kan forandres tilbake. Det er opp til meg. Det er opp til meg å ta i mot og bruke den støtte (og motivasjon) jeg har i disse fine folkene.
Man sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, og det er sant. Den kan ikke det. Men, men, men. Jeg får glede når jeg handler ting jeg ønsker meg, og jeg må virkelig si at tredemøllen er helt fantastisk. Jeg mener. Den saken på 90 kg som supergutta bar opp to trapper. Tok en trekilometer i går mens jeg så på den supersøte kalenderen, Snøfall, på Ipad’en. Herlighet jeg var helt svett da jeg var ferdig, så neste gang skal jeg ta på meg treningstøy og ha vinduet oppe. Selv om det er midt på vinteren. Bortsett fra det var alt bare fryd og gammen. Møllen er døpt Bolt. Oppkalt etter verdens raskeste mann. Bilder kommer etterhvert. Tredemøllen føles stabil, veldig trygg, er detaljert, ekstremt stilig og gir meg akkurat den glede jeg var ute etter. Litt irriterende med kaloriforbrenning i tall, men det er noe jeg venner meg til. Ble på ingen måte tirret av det, og da går det fint. Skulle noe annet skje (med tanke på tvangsrutiner og overtrening) er det full pause. Det vet jeg, for det er avtalen jeg har med pappa. Tenkte først at det ville bli kjedelig å gå på, men tok meg selv underveis i å tenke at ”dette aldri måtte ta slutt” Så gøy hadde jeg det. Den møllen var virkelig verdt investeringen sin. Fremover er planen å benytte den, men ikke så mye at jeg går glipp av frisk luft eller blir lei. Sistnevnte blir jeg trolig aldri. Et av julegaveønskene mine er derfor sko jeg kan bruke på møllen. De skal være forbeholdt innebruk. Kan jo ikke riste de for steiner hver gang. Selvsagt kan jeg kjøpe slike sko selv. Det koster ikke all verdens. Poenget er bare det at jeg må jo komme opp med noen ønsker til mamma, pappa og Aleksander. Hvis ikke blir det bare gavekort og kroner på kontoen til bursdag og jul. I år har jeg bare spreke (og fornuftige) ønsker; løpejoggesko, turbukse, turtøy, miniryggsekk og fjellsko står på listen. Noen lengter visst etter fjelluft og naturskjønne omgivelser. Haha. Det kjennes litt godt å ha noen konkrete ønsker. I motsetning til tidligere hvor jeg bare har tenkt at det ikke er så farlig hva jeg får, og jeg selv har endt opp med å handle mine egne gaver for så å kreve penger tilbake av familien i ettertid. Effektivt, men ikke alltid så gøy. Satser vel nå på at jeg får til en søndagshandel med brodern neste helg. Uansett. Jeg blir glad når jeg får fine gaver og andre har brukt penger eller tid på meg, samtidig som jeg blir glad av å bruke tid og penger på andre. Det skrev jeg for så vidt et langt innlegg om for kort tid siden, så utdyper ikke det mer. Årets julekalender (utenom flax) er det nemlig ikke min lommebok som har stått for, men mamma og pappas. Vi var jo i Tønsberg forrige uke, og selv om det var ment som julegaveshopping ble det tid utenom til å kikke. Og til å handle. Til min kalender. Jeg har fått så mye fint. Først maleutstyr og det som hører med. Jeg har alltid vært rastløs, men etter jeg ble syk nådde denne rastløsheten nye høyder. Jeg har prøvd mye forskjellig, men det er på en måte ingenting som har tatt over konsentrasjonen og tankene mine 100%. Husker jo godt jeg malte på ungdomsskolen, og hvor mye jeg likte det. Fem pluss fikk jeg dessuten på blomsterbildet mitt. Eneste gode karakter i k&h. Har lenge vurdert malekurs, men aldri kommet så langt. Men helt ærlig. Hvor vanskelig kan det være? Jeg har nå det som trengs for å komme i gang pluss litt til, og følger allerede et par malere på instagram. Sånne som maler på fri hånd og følelser – uten mål og mening. Det vil jeg og. Jeg har to lerret foreløpig. Det første prosjektet mitt blir et maleri til mamma og pappas nye soverom. Det skal være i duse blåfarger med grånyanser og lilla. Neste prosjekt er til treningsrommet. Det skal være et lekende bilde med sterke farger. Bildene skal bli til mens jeg maler. Det er det som er så spennende. Jeg tenker å starte på prosjektene over jul, for det er da jeg føler jeg har tid. Det skjer liksom så mye i Desember, og dessuten ønsker jeg holde fokuset på jul denne måneden. Pluss familie. Og kun det.
Andre gaven jeg fikk i kalenderen var fargebok og fargeblyanter, som jeg for øvrig hadde fra før. Hadde bare lyst på en bok fremfor et hefte. Neste var en noe eksklusiv dagkrem til min sensitive hud. Huden er daglig utsatt, og i dette kalde været er det ekstremt viktig med beskyttelse og fuktighet. Den forrige kremen vant jeg i en konkurranse, og den var nå oppbrukt. Av en eller annen grunn er det alltid mamma som sponser meg med sminke, renseservietter og hudkrem i hverdagen. Som dere vet så sliter jeg med å unne meg selv ting, og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal gidde å bruke penger på det og det. Og når jeg er som jeg er, er det godt å ha en mor som forstår mine behov. Den gaven fikk meg litt til å tenke på noe koselig mamma har fortalt. Da jeg var liten smurte hun inn mine små kinn med kuldekrem. Så søtt. Men. Gaven i går var tidenes høydare. Jeg hadde siklet på genseren siden jeg så på VIC. Verdens fineste julegenser. Og påskegenser, for så vidt. Med kaniner og dutter på. Elsker den. Ikke bare fordi den er fin å se på, men fordi jeg har fått den av verdens beste foreldre. Det er det som varmer hjertet mest!
Julen kom tidlig i år, og jeg trengte vel belønne meg selv litt. Det har som mange av dere vet vært mye tøffe tak for meg, og jeg har til tider vært veldig lite optimistisk. Sa hun som hadde en russelue med ”optimisten” på. Det er slitsomt når det er sånn, og særlig fordi veien videre mange ganger virker usynlig. Nå ser det endelig ut som mye har løsnet og jeg er mer klar for julehygge enn jeg trodde jeg ville bli. Hvert år kjøper jeg julegave til meg selv, og i år ble det to. Vervenfestivalen (som alltid er prioritet) og tredemølle. Ja. tredemølle. Spontant. Jeg la en utskrift på kjøkkenbordet før jeg dro på jobb på Fredag. ”Pappa! Skal jeg slå til?” Det var noe å spare på kjøpet. Ikke mye, men noe. Og det kun på Black Friday. Hvorfor jeg spurte pappa er fordi jeg enda bor hjemme. Det har særlig med plass å gjøre (eller bare ikke; vi har jo et treningsrom!). Samt at han er meget klok, og virkelig kjenner meg. Han vet hva jeg trenger på en måte. Jeg skal ærlig innrømme jeg trodde han ville si nei, men det gjorde han ikke. Og….. Meldingen ti sekunder senere var enda mer overraskende. ”Men du bør heller kjøpe ……” For den var mer stabil, hadde ipadmulighet, bluetooth, flere instillinger, bredere bånd, høyere hastighet og bedre støtdemping. Sistnevnte veldig lurt med tanke på mine skjøre knær og løse kneskåler (som jeg alltid har hatt!) Neida, så. Han bestilte, og jeg betalte. Sprakk budsjettet greit, og må vel innrømme at to månedslønner nå er fordunstet. Ikke at det andre alternativet var dårlig (eller billig for den sags skyld!), men det er jo greit å investere litt ekstra i noe som skal vare. Jeg er på ingen treningsnarkoman, men tenker mye på helsen, og ser at dette er veldig praktisk for meg. Jeg går tur HVER dag. Alene eller med noen. Samme hva slags vær det er. Samme hva slags føre det er. Samme hvor kaldt eller varmt det er. Samme hvor jeg er. Samme når på døgnet. Det vil si på is, når det er dårlig brøytet, under julemiddagen, når det øsregner, når det er 20 minus eller 30 varmegrader, osv. Det finnes ingen begrensning. En tredemølle vil gjøre livet mitt så mye enklere. Aldri mer fall på isen, håper jeg. Aldri mer heseblesende turer der jeg så vidt klarer å karre meg fram med snø til knærne, og aldri mer turer der jeg ender opp like svett som jeg ville gjort etter en løpeøkt. Mulig jeg ikke helt har forsvart meg godt nok her nå. Jeg har jo fremdeles anoreksi og skal jo ikke trene for å forbrenne. Det vet jeg også, men jeg har jo ikke taklet seks år på hjemmebane uten kontroll? Kontroll på hvordan jeg skal kombinere sykdom, trening, matinntak og hverdag. Jeg kjører meg ikke i bunn, for da vet jeg utmerket godt hva som skjer. Det er ikke noe alternativ engang. Jeg vet det er fort gjort at ting kan gå litt skeis, men da gjelder det å være streng, men også bevisst. Treningen skal fremdeles være begrenset, og helst noe lystbetont. Faktisk føler jeg ikke tvang rundt gåturer, yoga, pilates og styrkeøvelser – og det et er bare så herlig. Nettopp fordi jeg vet hvor viktig trening er for kroppen. Særlig min. Skjelettet mitt trenger virkelig all den styrke det kan få. Dessuten er fysisk aktivitet viktig for så mangt, og særlig viktig er den for det psykiske. Trening/mosjon reduserer stress, gir energi, bedrer søvnkvalitet og også forholdet til egen kropp. Hver gang jeg er hos legen får jeg høre hvor viktig bevegelse er. Han nevner det oftere enn han nevner at jeg må opp i vekt. Alt ligger nå til rette for at jeg kan trene litt innenfor rimelighetens grenser, og jeg ser jeg mange muligheter fremover. Trening er en av mine største motivasjoner til å bli frisk. Når jeg begynner å komme meg mer kan jeg bruke tredemøllen som en skikkelig gulrot. Veier jeg mer, kan jeg trene mer. Spiser jeg mer, kan jeg trene mer. Dermed har jeg noe av svaret på hvorfor jeg skal gå opp i vekt og øke kaloriinntaket. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært vanskelig å motivere seg, men akkurat dette med trening tenner en så sterk ild i meg at jeg nesten gir blaffen i anoreksien. Nesten.
Slenger med noen illustrerende bilder fra Color Fantasy, sommerferien 2013.
Da jeg var yngre elsket jeg nemlig trening og gym, og det som ellers hørte med. I mine yngre dager drev jeg aktivt fotball, men var også innom friidrett. Alt annet ble hobbybasis, og særlig langrenn var en stor lidenskap. Jeg gikk milevis. Twin tip var også en stor favoritt, men ikke noe jeg fikk bedrevet like ofte. Det er noe annet å spenne på seg skiene og gå ut døren, framfor å ta bilen fatt og kjøre til et sted for å kjøre. Nå savner jeg begge deler. Foreldrene mine nekter meg vel ikke akkurat, men jeg har bare ikke den store interessen og gleden lenger. Twin tip føler jeg dessuten er litt uaktuelt. Tross at jeg er en trygg alpinist så er det ikke sikkert andre viser hensyn i bakken. Med den benskjørheten her har jeg på en måte ingen ekstra kort i ermet. Jeg har kun en rygg, to bein og to armer. Samtidig så føler jeg at jeg er litt dum som ikke tør også. Sannsynligheten for at noe skjer er jo liten. Skal jeg vente med å leve livet til jeg blir frisk? Det er hele tiden spørsmålet jeg må stille meg selv. Tja. Okei. Så er kanskje ekstremsport, eller bare noe så latterlig ufarlig som twin tip, litt utenfor min rekkevidde. Langrenn er vel hakket tryggere kan man si. Det eneste som der kan være et problem er at jeg lett blir ”bitt av basillen”. Jeg er veldig flink til å overgå meg selv, og dårlig i å ta igjen for det. Det vil si; Jeg er flink til å forbrenne mer enn jeg klarer å spise. Mamma vil så gjerne at vi skal på skitur. Ikke sånn appelsin- og kakaotur, men en tur der vi kjenner melkesyren i beina. I fjor prøvde vi skøyter uten suksess, så i år må vi gjøre noe annet. Noe som ikke er fullt av risiko. Jeg fikk jo nye ski (og kjøpte ny skidress) like før sykdommen slo inn, og jeg har knapt fått brukt noe av det. Alt passer. Til meg. Det er jo ikke sånn at jeg må slite meg ut på en tremila med familien. Vi kan jo kanskje halvere den, eller noe sånt? Men… Inntil snøen kommer nøyer jeg meg med min nye bestevenn. Den står utenfor på Torsdag!
Om jeg er raus? Tja. Jeg vil da si det. Spør du de hjemme hos meg vil nok svarene variere veldig. Av og til, av og til ikke. Jeg bruker virkelig ingenting ekstra. Det er ikke det at jeg tviholder på kronene mine, men av prinsipp er jeg opptatt av at det blir riktig. En feilaktig femmer plusset på beløpet på handlekvitteringen, er for meg en femmer ekstra. En unødvendig femmer. Det er ikke det at jeg får så himla mye nytte av den femmeren, men jeg gidder da ikke støtte oppunder dagligbransjen, som allerede har god nok inntjening fra før. Prinsipp. På samme måte som når jeg klager på ting. Om det er plastikk i kyllingkjøttdeigen, metallisk smak på fun-lighten, dyr i hvetekimen, udelikate bær i syltetøyet eller frukt- og grønt som ikke innbyr til kjøp, så sier jeg ifra (og jeg har fått gavekort i alle tilfellene!). Som den ivrige forbruker jeg er. Ikke for å være trassen, men av prinsipp. Dessuten setter produsentene pris på tilbakemeldinger, på samme måte som vi nede på Elkjøp blir glad når kundene sier fra. Enten det er ris eller ros. Slik må det være hvis ting skal gå rundt, for de fleste bransjer lever jo nettopp av kundene sine. Vel. Nok om det. Nå spolte jeg litt av her. Poenget var ikke å rakke ned på meg selv som kunde, heller. Jeg vet å skryte av folk, og jeg vet å betale ekstra for service og kvalitet. Det er derimot bare sånne prinsipielle ting som gjør meg litt irritert. Som feks parkeringsautomater. Jeg går heller 10-15 minutter hver vei fremfor å parkere på en betalingsplass, om det er innenfor betalingstid. Må le litt av meg selv der. Jeg har jo en sparebøsse i bilen til nødstilfeller, men da snakker vi nødstilfeller. Som feks snøstorm, rett før stengetid eller ekstra mye å bære på. Hvis tiden eller det praktiske får bestemme overgir jeg meg veldig ofte. Da må frøken prinsipp gå å legge seg. Og jeg må innrømme at jeg hater det. Jeg hater samvittigheten som sniker innpå meg når jeg ”kunne ha spart”, men ikke gjorde det. Hvor mange beklageseg-telefoner har ikke mamma tatt fordi jeg glemte å avbestille et blad, og dermed har fått purregebyr? Vel. Mange. Og ofte ender det opp med et nytt abonnement, bare for å få slettet purringen. Neida. Joda. Blader finner man vel glede og inspirasjon i uansett.
I mine øyne er det en markant forskjell på det å være raus mot familie og venner, og det å være raus mot alt annet som man ikke må være raus mot. Det skal allikevel sies at jeg er nøye. Så fort jeg legger ut for noe så krever jeg tilbake, og motsatt. Jeg hater å ”låne penger” av mamma, og heldigvis skjer det sjeldent, men det finnes tilfeller der jeg for eksempel har glemt bankkortet eller er fri for kontanter. Og det finnes tilfeller der jeg må legge ut fordi ”noen” plutselig ber meg handle ditt eller datt. Det er greit så lenge man betaler tilbake så fort som mulig, men hvis det går i glemmeboken har jeg tendens til å glemme beløp. Alt under samlet verdi på 5000,- kaller jeg småbeløp. Og blir det for mange slike går jeg i surr. Faktisk er jeg over gjennomsnittet ærlig, og betaler heller tilbake mer enn det jeg skal om jeg er i tvil. Det samme gjør vel mamma og pappa også. Sånn sett går det vel litt opp i opp antar jeg. Slik må det jo bli når jeg har det så fint og bra hjemme. Vi vet dessuten å belønne hverandre. Er jeg snill og lager fotobok får jeg ofte betalt, mens jeg selv betaler tilbake i vinflasker og six pack. Det er gjerne sånn at det frister lite å vaske bil enkelte (kalde) dager, og noen ganger blir dekkskift bare stress for min del. Foreldrene mine hadde stilt opp uansett, men det er jo noe med det at de også kan føle seg litt nyttige. Jeg forventer og får nemlig nok. Alt av matvarer, proteinbarer og sanitærartikler betaler jo de, og jeg har heller ingen husleieutgift. Mine utgifter baserer seg på bil, diverse fritid, tyggegummi og sukkerfrie pastiller. Sistnevnte hadde jeg egentlig sluttet med, da jeg en periode slet ekstremt med magen. Ekstremt. Allikevel startet jeg opp igjen. En tur til grensen, og det var gjort. Oppfulgt av 10 kroners på spar, eller plutselig småpenger i hånden. Nå derimot holder 1 boks til 3-4 ganger, ikke bare 1 gang – og det hjelper. Er forsåvidt ikke avhengighet det står på heller, men mer at det er godt å ha noe å knaske på. Tyggegummi har jeg pratet om før. Jeg pusser tenner 3 ganger daglig, tar flour morgen og kveld, og har tyggegummi som supplement utenom. Det går mye, men ikke mer enn jeg tenker er nødvendig med tanke på å forebygge karies. Kanskje er jeg litt fanatisk hva angår tannhelse, men heller det enn å slite med tannhelsen i senere tid. Jeg hadde nok med visdomstannen, og enda venter to til. Og det koster. 3500,- pr tann kunne gitt meg så mye mer, men som jeg sa sist; enkelte ting er ikke valgfritt. Eller. De er jo det, men jeg betaler heller for å slippe å lide. Jeg føler på mange måter jeg har utsatt meg selv for nok.
Så det er en ting. Hva jeg ellers bruker penger på? En kinoforestilling annenhvert år, en cafékopp hver fjerde måned, et par klesplagg i året og sånn sms-veldedighet innimellom. Jo. Og gaver. Det er vel det som beviser at jeg er raus. Morsdag, farsdag, bryllupsdag, bursdag eller jul. Eller ingen anledning. Bestemor og bestefar måtte til slutt be meg slutte handle gaver til dem på kjøpesentertur, for de pengene jeg fikk skulle nemlig jeg finne meg noe for. Haha. Jeg elsker å handle gaver, eller overraske familien. Mine kjære tre. Det går fort i tusenlapper når jeg bestemmer meg for å handle. Gavene skal være fine, men ikke sånn fine som i ”oi, den der var fin, men trengte jeg den?” eller ”oi, den var fin, men den gamle funker jo fortsatt” De skal også være praktiske. Nytteverdien er minst like viktig for meg som alt annet, og jeg betaler for å få det jeg vil ha. Joggesko, hjemmeelektronikk, designet badehåndkle, boblejakke, skinnveske og mansjettknapper er bare noen av gavene jeg kommer på i farten. Noe kreativt, men noe nyttig også. For ikke snakke om bruker jeg gaver til å bøte på samvittigheten. For å få bort den dårlige, eller for å sitte igjen med en ekstra god en. Her forleden sendte jeg mamma og pappa på konsert med Jarle Bernhoft, etterfulgt av en herlig middag. De ble så glade, og faktisk tror jeg at jeg ble enda mer glad. Hvorfor ikke, liksom? Jeg har en inntekt som er 100% finansiert av meg selv (ikke nav at all), og få utgifter, som sagt. Det er selvsagt ikke bare viktig for meg å glede andre, men også vise min takknemlighet. Mamma og pappa har som sagt stilt opp (og stiller opp) til alle døgnets tider, mens Aleksander viser at han er en snill og omsorgsfull bror, sånn av og til. Blunkesmilefjes.
Nå kommer jo julen, og hektisk vil det bli. Veldig hektisk, men jeg gleder meg. Jeg blir som et barn 1 Desember, og drar fram det jeg kan av kalendere, pynt og pepperkaker. Og nisselue på jobben. Som eneste. Litt trist, men greit nok. Da kan jeg føle meg litt ekstra spesiell. Julekjolen tok det meg for så vidt nøyaktig 7 minutter og tre skift å kjøpe, og adventsgaveønsket til min mor er hørt. Gaven ligger på kjøkkenet. *Glemthvadeter* Det som gjenstår er det vanlige; pynting, rydding, baking (kokosmakroner, syltetøykaker og brune pinner tenker jeg) og gaver. Jeg elsker jo å handle gaver som dere sikkert har forstått. Ikke gjerrig der altså. Det blir sjelden noe budsjett, da jeg kun kjøper til familie, og that’s it. I år bestemte jeg og Aleksander oss for å spleise på en skikkelig dyr og fancy gave til mamma og pappa. Enn så lenge står den på gjesterommet med to store tepper over seg. Bred, lang, og sinnsykt tung. Det var så vidt vi fikk den inn i hus, men takk og lov at jeg er sterk og har en rygg som holder. Og takk og lov for at jeg hadde golf og ikke beetle. Planen er å kjøpe mer, men det kan vente. Jeg har allerede i tankene hva det skal bli. Aleksander derimot. Der må jeg gå inn i tenkeboksen, men han skal så klart få en del overraskelser han også. Hvorfor vi velger å kjøpe en del pakker er fordi vi kun er oss 4 på julaften. Pappa blir litt lei seg om det er for få gaver under treet. Haha. Er jo litt sånn når man passerer 18 og plutselig bare sitter igjen med gavekonvolutter i tillegg til det foreldrene (som jeg vet hva er) og søsken (som jeg også vet hva er) gir. Jeg synes det er litt trist skal jeg være ærlig, men men. Jeg er vel ikke så veldig opptatt av gaver skal jeg være ærlig. Det er samholdet med familien som er hyggelig for meg. I fjor åpnet vi jo ikke gaver før etter 21. Jeg var på jobb tidlig og sov fram til ettermiddagen, gikk tur og gjorde meg festklar. Vi hadde jo ikke noe barn og forholde oss til, og det har vi heller ikke i år, så da kan vi like gjerne gjøre som vi vil. Tradisjonen er å være sammen, ikke spise eller åpne pakker til et eksakt tidspunkt. Og i tradisjon tro blir det ikke pinnekjøtt på meg som resten av familien. Jeg kjører marinert kalkun, så da har jeg allerede fått svart dere som lurte på det. Som jeg sa; så lenge vi er sammen. Derfor tenker jeg også at hva man spiser heller ikke har noe betydning. Julaften skal være en fin dag. Ikke en dag full av uenigheter og dårlig humør. Tro meg; det orker ingen.
Og formen til susehuet er langt bedre. Tror ikke jeg skal gå innpå hva denne hjernerystelsen har gjort med meg, men er sikker på at de på jobben har fått seg en god latter….
Omsider begynner jeg å ligne en normaltstresset Madelén igjen. Endelig. Sett bort fra den tragiske tiden på post 3 og Rasp har Oktober/November 2016 vært noe av det verre. Ekstremt tøft og ekstremt grusomt. Jeg har presset meg til ytterpunktene. 110%. Men nå. Nå klarer jeg ikke mer. Bivirkninger rammer 1-10 av 100, og jeg var innenfor. Slag og tak i brystet. Migrene. Kvalme. Oppkast. Leggkramper. Hevelser. Ytterligere søvnplager. Det var noe av kneika, og den var jeg delvis over etter 1 uke. Kvalmen har ingen ende tatt, og jeg har stadig kjent på en hjertefrekvens langt utenom det normale. Greit nok. Kvisen(e) jeg fryktet fikk jeg aldri. Takk og lov. Allikevel må jeg si stopp nå. Kun av hensyn til kroppen min. Det er langt verre om jeg fortsetter å kjøre den på et slikt bunnivå. Jeg har den siste tid kjent at dette her har gått på helsen løs, og med organer som allerede er svekket nok kan det umulig være bra for meg å opprettholde en hverdag så langt nede. Jeg sa at det å ”fucke med hormoner” er skummelt, og det står jeg inne for. Hormonene har vært et av hovedproblemene. Folk har dårlige dager. De står opp med beina på feil side av sengen en gang i ny og ne. Ikke hver dag. Slik som jeg har gjort. Så fort jeg har våknet, kommet meg ut av sengen har rabalderet vært løs. Hylt på vei opp. Ingen hei eller smil. Det har kun vært kjefting. Kjefting over ting de andre ikke har gjort, som jeg mener de burde gjort, men som jeg egentlig normalt sett hadde gjort selv. Det har vært kjefting over at bilen står 1 cm for langt til venstre, at eggeplommen ikke er brukt opp, at kameraet er gått ut på lading, at tallerkenen står feil plassert eller at jeg utålmodig skal ha hjelp og assistanse der og da. Og når det ikke skjer, da griner jeg. Griner? Seriøst. Det er ikke likt meg. Det er ikke sånn jeg er. Den uroen. Den utålmodigheten. Den negativiteten. Jeg orker det ikke. Da lever jeg heller med bekymringer og kampinnsats. Jeg har kjent på hele kroppen at jeg har hatt vondt. Konstant. I hver eneste kroppsdel. I hvert eneste ledd. Stresset til det unaturlige. Jeg blir så sliten av sånt. Jeg var så preget at jeg knapt gadd å stå opp på fridagene mine. En 23 år gammel jente skal ikke ha det sånn. Derfor. Nok er nok. Jeg må ha gleden tilbake. Nå har jeg testet. Jeg kan ikke ødelegge julen på grunn av noe dumme piller. Vi får heller se på nyåret når jeg besøker fastlegen igjen. I mellomtiden må jeg mobilisere gamle og nye krefter. Smilet er i alle fall på plass igjen, og faktisk er jeg veldig mye mer rolig innvendig enn hva jeg pleier. Denne høsten har nok også gjort meg mer bevisst. Bevisst på egen adferd. Nå trenger jeg bare å lande. Ordentlig. Det skal bli godt.
Det er selvfølgelig viktig å tenke at benskjørheten skal bedre seg, men akkurat dette ble ikke sånn jeg så for meg i det hele tatt (og det er mitt valg å slutte) Jeg trodde pillene skulle være en hjelp samtidig som jeg heiv innpå kalorier og kom opp i vekt. Men som de sier; ”Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det”…. Alt jeg sitter igjen med er hormonutbrudd, besvimelser (!!!), unnasluntring (veie opp mindre med vilje, glemme deler av måltidene), apatiske holdninger og depressive tanker. Faktisk har jeg vært såpass depressiv (noen dager) at jeg har vært inne på tanken om jeg ikke orker dette livet. Ikke at jeg planlegger noe, men jeg har på en måte tenkt at om jeg skulle bli påkjørt eller tilfeldigvis bli dårligere, så gjør det ikke noe. Det er slike tanker som skremmer meg. Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg aldri kommer til å være noe villig til å bli frisk(ere) så lenge jeg går på p-piller. Dessverre. Og dette var tross alt minste dosering på markedet. Jeg er ganske lei meg for at det ikke funket. Og jeg er ganske lei meg for å meddele denne beskjeden. Jeg hadde et håp, og jeg gikk skikkelig målrettet inn i forsøket, men nei. Dette her ble bare feil. Nå har jeg i alle fall prøvd, så da kan jeg i det minste si at det ikke var riktig for meg. I dag skulle jeg startet på brett nummer 2, men slik blir det altså ikke. Ikke i 2016. Og det er det beste for alle parter. Pappa har ettertrykkelig bedt meg om å slutte flere ganger, men som den sta person jeg er skulle jeg gjennom en hel omgang. Og i løpet av den omgangen har jeg vært en trasssen treåring ganger tusen, og ugjenkjennelig person med stor u. Aleksander tror jeg aldri har opplevd søsteren sin mer deprimert og syk. Om jeg kan bruke det siste ordet. Isj. Hadde jeg filmet og lagt meg selv ut ville alle trodd jeg spilte tidenes dramascene. Så hva skal jeg si? Takk til familien min som har taklet å leve side om side med meg. Nå er jeg ferdig. Helt ferdig. Snart venter en fin måned. Min favoritt. Jeg ser fram til Desember, og gleder meg enormt til det som følger med julen, familiekos, venninnetid, og alle kundene som strømmer inn på Elkjøp. Julebordet gav dessuten veldig mersmak, og jeg føler meg utrolig privilegert og takknemlig som får omgås så herlige kolleger. Det er ikke så mye som skal til for å lure smilet frem. Forhåpentligvis kan dette bare gå oppover. Nå er jeg nemlig ikke ruset på negativitet lenger, og det både synes og merkes!
