Offerrollen – en god eller en dårlig rolle?

Jeg har mange ganger påtatt meg offerrollen. Ganske ubevisst. Noen ganger har det vært ønskelig, andre ganger ikke. Det å påta seg en slik rolle kan nemlig ha mange fordeler, men også mange ulemper. Eller, kan det? Jeg trodde i jeg beskyttet meg selv da jeg fikk skallet mitt, og gikk inn i bobletilværelsen. Jeg trodde jeg beskyttet meg selv fordi jeg ikke lot meg påvirke fra de utenfra. Jeg brydde meg ikke om hvordan andre så ut, hva de fikk til, eller hva de sa til meg. Alt som sto i mitt hode var meg. Meg, meg, meg. Mine prestasjoner, mitt utseende og mine krav. I denne boblen var det kun en person. Flere var det ikke plass til. Og ettersom tiden gikk følte jeg meg mer og mer ensom. Mer og mer som et offer. I startet var det ikke så ille. Jeg merket at folk syntes synd på meg, og jeg likte det. Jeg likte å få oppmerksomhet, og jeg likte å bli sett. Det var fint. For en periode. Problemet var bare at jeg ikke kunne få nok. Jeg trengte mer. Mer oppmerksomhet. Flere som så meg. Flere som la merke til at jeg var tynn (og perfekt – som jeg trodde (!) ). Flere som ville gi meg komplimenter for at jeg mestret spiseforstyrrelsen. Nok ble som sagt aldri nok, og til slutt var det ikke nok greit å innta offerrollen. Nettopp fordi offerrollen nå var så tydelig i mine egne øyne. Jeg hadde begynt å synes synd på meg selv. Jeg følte meg så stakkarslig og uheldig. Var det slik livet mitt skulle være? Et sted tippet det over. Veldig. Jeg klarte ikke lenger bære offerrollen. Samvittigheten gnagde. Tankene kjørte meg på bunn. Jeg ville avslutte det hele, og det er kun små under at jeg enda sitter her. Nå i ettertid har jeg snudd om offerrollen. Ja, jeg er et offer. Et offer for anoreksia, men i motsetning til tidligere så er jeg ikke et offer som lider. Jeg vil ikke ha andres medlidenhet. Jeg trenger den ikke. Den får meg til å føle meg syk, og selv om jeg er syk, så er det ikke noe jeg orker å tenke på 24/7. Jeg må leve livet utfra de forutsetninger jeg har. Det funker enn så lenge, men jeg vet at dagen vil komme. Egentlig har den vel kommet for lengst. Det er bare det at jeg er redd. Redd for å trå i et ukjent farvann, og kanskje forlate offerrollen for godt!

 

Og det tror jeg mange er. De aller fleste har opplevd motgang i livet, og ofte er det sånn at de fleste står oppi motgangen mens de allikevel møter hverdagen med et smil om munnen. Vi er gode på å skjule det som er inni oss. Kanskje er det det som gjør at motgangen oppleves ekstra tung?

 

(Forresten fått helt dilla på red lips, og har nå gått med det på jobb to dager på rad. Føler meg bare så innmari fin!)

 

Men. I morgen har jeg bursdag, og da er det kun glede og positivitet som gjelder. Det jeg skriver nå er ganske utrolig, og faktisk et stort fremskritt for meg. Helt siden jeg ble syk har jeg hatet å fylle år, og jeg har helst bare hatt lyst til å gjemme meg under dyna og viske dagen vekk . Å fylle 24 er egentlig verdens undergang (fordi jeg ikke har oppnådd stort), men allikevel har jeg valgt å legge depresjonen til side. Tenke på milepælene og hvor langt jeg har kommet. Jeg har opplevd og erfart så mye, og jeg har i løpet av disse årene blitt ekstremt styrket som person. Jeg har innsett hva som betyr noe, og jeg har innsett hvor heldig jeg er. Jeg har så mange muligheter. Kanskje trengte jeg alle disse årene? Til å utvikle meg. Finne tilbake til meg selv. I morgen er nok en bekreftelse på at jeg skal videre i livet, og jeg akter å feire. Med brask og bram. Jeg gleder meg til å kjenne på bursdagslykken, og jeg gleder meg til å motta hilsener fra nært og fjernt. Kjenner allerede nå at jeg bobler litt innvendig. Som et lite barn. Får jeg sove i natt? Dette betyr helt klart noe, og jeg er så glad bursdagene mine igjen gjør det. Slik som da jeg på barneskolen smugrappet flagget og satte det på pulten. Eller da jeg på ungdomsskolen tok med meg lokalavisa for å forsiktig hinte frampå hvem som var inni. Eller verre? Da jeg på videregående liksom ”forsnakket meg” til hun som sa alt til absolutt alt og alle. Da var nyheten ute på få sekunder. Haha. Nei, dere. Nå er Madelén på vei tilbake. Virkelig. Har feiret litt smått, men føler vel at det er morgendagen som er det mest riktige. Planen da er jobb etterfulgt av lutefiskmiddag en gang utpå kvelden (eneste årlige middag jeg faktisk ser fram til!) med familien, deretter pakkestund og åpning av bursdagskaken. I går bakte jeg og mamma en kake som passet til bursdagen, men som også var litt inspirert av julen. Bunnen var en blanding av kvalitetspepperkaker og digestivekjeks med hvit sjokolade ostekremfyll. På toppen har jeg pyntet med mandariner der hver halvdel er dyppet i sjokolade. Tenker smaksløkene deres får kjørt seg. For. Selv om ikke jeg spiser kake, så skal det allikevel en kake på bordet. Har laget en sukkerfri gele til meg selv. Måtte jo markere litt, liksom. Så, ja. Jeg har tro på i morgen. Hurra og ut!

0 kommentarer

Siste innlegg