Det er utrolig hvor raskt livet plutselig har snudd. Fra å ha én enkelt deltidsjobb har jeg nå begynt å studere, samt startet i vervet mitt som lekdommer i kommunen. Ingen tvil om at jeg får mye å gjøre fremover. Akkurat slik jeg liker det. Dette med lekdommer har jeg holdt skjult på bloggen – av den enkle grunn at jeg er redd for å gi forhåpninger før jeg selv vet at det blir noe av. Er av den person som må ha ting inn med teskje (bekreftelser) før jeg tør stole på at det er sant. Litt rar der, altså. Samtidig er det min måte å beskytte meg selv fra eventuelle skuffelser. Sistnevnte tar jeg nemlig veldig tungt. Samme hva det måtte være, egentlig. At jeg nå har noe håndfast er nesten litt for mye å ønske seg. ”Man skal dømmes av sine likemenn”, heter det, og dette prinsippet en viktig rolle i vårt rettssystem da det viser høy tillit til befolkningen. Er det noe jeg er opptatt av så er det nettopp rettferdighet, og at folk får sin verdige sjanse. Det var mamma som introduserte meg for muligheten, og takket være henne at jeg søkte. Dette ser jeg som en gylden sjanse på vei mot advokatdrømmen.
Nå kjennes det ikke lenger tungt å stå opp, eller komme tilbake i rutiner, nettopp fordi livet gir mening igjen. Jeg står opp stuptrøtt, men allikevel så klar for å gripe dagen. Den ekstra timen (eller de ekstra timene) jeg tidligere sov er nå en time/timer jeg helst vil bruke av. Dagene mine er nemlig fylt opp, og jeg jobber nå for alvor mot mitt store mål. Ingen tvil om at depresjonen har avtatt og at humøret er et helt annet. Så utrolig deilig det er, for den delen har jeg jobbet beinhardt med. På egen hånd. Uten pskologihjelp. Jeg har tro på at så lenge jeg beriker livet mitt ting som gir meg glede, og evner verdsette tingene, så vil jeg også bli et lykkelig menneske. Lykkeligere, i alle fall. I en periode var jeg det man kaller farlig langt nede. Det blir vel sånn når man havner i et spor og alle dager blir seg selv lik. Hvert fall er jeg en jente som trenger utfordringer. Jeg trenger å føle meg til nytte, og jeg trenger å føle at jeg mestrer ting. Om det så innebærer at jeg må farte hit og dit, legge meg tidlig, stå opp tidlig, spise flere måltider og bruke av alle mine krefter. Null stress. Har hittil kjøpt inn en skrivepult, en lydbok (Symposion) og en pensumbok (Filosofihistorie), samt notert ned over 60 sider (på tre dager) for HÅND. Noterte vel ytterligere 30 sider i går. Tenkte at det å ha et spiralhefte til hvert kapittel var en god, og ikke minst trygg idé. Lett å finne tilbake til. Har mistet alt for mye på PC opp gjennom. Dessuten husker jeg bedre når jeg skriver på hånd, fargelegger, tegner og markerer underveis. Det blir litt mer morsomt å se tilbake på, og pugge ikke minst fremfor sånne eviglange pcnotat der øynene til slutt begynner å svi. Nei. Jeg kjenner meg godt i gang, og det allerede før undervisningen har begynt (startet i dag) Alltid tidlig ute, jeg. Elsker å være forberedt. Men. Uansett hvor forberedt jeg er kan jeg ikke roe ned tempoet heller. Tok en titt på tidligere eksamensoppgaver fra UiO og NTNU, og man kan vel si jeg ble litt. Hva skal jeg si? Skremt. Haha. Men. Læreren beroliget meg noe. Til syvende og sist blir det jo hva jeg selv gjør det til, og så lenge interessen er der tror jeg dette skal gå bra. Det må jo det. Om det betyr A eller ikke, er det samme. Engasjementet mitt er viktig. Det vil ingen ende ta. Hukommelsen svikter aldri. Husket jo to hele kapitler utenat – som jeg denne uken har konversert om på kryss og tvers med mamma. Filosofi er helt klart et fag jeg burde tatt på skolebenken, da jeg er veldig glad i å diskutere med folk, men så lenge jeg har en som er like interessert (som meg) på sidelinjen, så går det bra allikevel. Det blir noen pratsomme og høylytte gåturer kan man si!
Jeg er helt overrasket over hvor intellektuelle og kloke filosofene var, og jeg blir ikke noe mindre overrasket ettersom jeg kommer meg videre i boken. Dette stoffet føles så familiært for meg, og på mange måter føles det som jeg har noe til felles med både Sokrates og Platon. Jeg er human, smart (tror jeg), rettferdig, litt autoritær, men også veldig snill og god. Hva mer kan jeg si? Det er så mye enklere å forstå filosofi enn hva jeg hadde trodd (minus en rekke greske ord og termbegreper), fordi filosofien og filosofene bygger på hverandre hele veien, og det er en grunn til at ting hender. Tenker jeg, da. Så får vi se hva som skjer videre med Aristoteles og resten av flokken. Uansett så føles faget veldig riktig for den tankefulle meg, og det er det viktigste. Jeg elsker alt som har med lesefag å gjøre, og det har jeg gjort så lenge jeg kan erindre. Satt faktisk oppe til sent på natt da jeg gikk på barneskolen kun for å skrive bokanmeldelser, lage hjemmesnekrede kjendisaviser og også egne grammatiske norskoppgaver til meg selv. På fritiden. Jeg endte opp med øyne så blå at de etter hvert ble skorpete under, og til tider lurte mine klassekamerater på jeg kom fra et voldelig hjem. Definitivt ikke sant. Bare veldig interessert i å lære. Derfra har det vel egentlig kurven gått oppover. Blir aldri mett på kunnskap. At jeg skal tilbringe mange av mine neste år på skolebenken gjør meg ingenting. Alt er kun forbundet med glede. Pluss litt skrekkblandet fryd. På eksamen skal jeg jo faktisk bevise at jeg har forstått de ulike filosofene og hva de faktisk stod for. Også er det jo mye; hva, hvis, hvorfor som dukker opp. Ingen kan vite ting med sikkerhet når det kommer til filosofihistorien. Mye er tolkninger, og mye er åpent til synsing og forundring. Her gjelder det å vise at man er i stand til å drøfte. Fram og tilbake. Tilbake og fram. På et litt annet (og høyere) nivå enn tidligere.
Det nyttet dårlig å sitte på kjøkkenet. Selv om folk ikke direkte fløy rundt benene mine, så var de der. Prating, tv, romsteringer, dere vet. Å be tre personer forholde seg rolige og tause i fire timer (flere dager i uken) ble bare litt vel ekstremt. Og når det var/er jeg som trenger ro, så er det også jeg som må tilpasse meg. Ikke omvendt. Derfor gikk jeg til innkjøp av en liten skrivepult, og en pute til kontorstolen slik at jeg kunne utnytte mitt egne rom. Plassen er ikke stor, men mer enn nok for meg. Det beste er dessuten at jeg får helt fred, og kan konsentrere meg 100 prosent om det jeg skal. Sånn sett føler jeg det ikke tungvint å bo hjemme mens jeg studerer…
Nå skal jeg ikke late som jeg er frisk, men jeg kan jo si at jeg ikke har en sjanse til å bli frisk uten motivasjon. Motivasjon og mat. Jeg har fremdeles en jobb å gjøre hva angår næringen, og jeg vet hvor viktig det er at jeg får til den biten nå som hjernen krever 100 prosent. Sist jeg studerte næringsøkonomi kunne jeg sitte ti timer om gangen uten å ense at jeg måtte spise. Det ble mange frokoster og lunsjer på kveldstid. Ikke at det preget meg eller resultatene, for viljestyrken min overgikk og overgår det meste. Det er bare litt annerledes denne gangen. Nå står mer på spill. Hele fremtiden, faktisk. Skremmende og motiverende på samme tid. Så… Når alarmen ringer må skrivesaker legges vekk. Helt vekk. Da må jeg bare ta en pause samme hvor ”mot oppi” jeg er i arbeidet. Ok. Et slingringsmonn på fem minutter er greit. Ikke mer. Jeg er kanskje streng mot meg selv, men det er det som funker. Det som også funker er restitusjon og hvile. Jeg har ingen planer om å jobbe meg i hjel. Hadde hviledag på Søndag (men det var kun fordi jeg var ferdig med det jeg skulle), og fikk sovet ut. Ellers har næringsdrikker funket som påfyll av kalorier. Utgått i 2011. Enda ikke blitt forgiftet. Tvi tvi. Hadde noen bokser liggende som mamma hamstret under tiden jeg var innlagt. Kun brukt i krisesituasjoner. Som for eksempel ved omgangssyke eller betente og trukkede visdomstenner. Helt fine på smak, men dog kompakte og som veldig utgått melk i konsistensen. Greit ekkelt, men veldig mye bedre enn å bruke tid på å lage og spise maten. Uansett. Dette var kun en midlertidig løsning. Skal som sagt få mer ordnings på dette med måltidene i forhold til studiene, slik at utbytte også blir som forventet. Om ikke bedre. Og da med tanke på at jeg skal få meg en utdannelse, men også med tanke på at jeg har en helse å ta vare på. Innkjøringsfasen har nok blitt litt overveldende, og slik er det gjerne når noe er nytt, uvant og ukjent. Jeg legger alltid ned mer arbeid enn jeg trenger. Men, heller det enn å havne bakpå. Alt går jo seg til…
Ny uke. Nye muligheter. Er det ikke det vi sier? Er helt fantastisk å starte på en ny uke. Forrige uke var litt som så, der deler av den var preget av en syk og litt redusert Madelén. Jeg hater å være borte fra jobb, men noen ganger må selv jeg innse at det er til det beste. Greit nok å presse seg med feber eller hodepine, noe annet å være på jobb med rennende nese og innsnevret hals. Da duger jeg ikke til noe, og det er lite akseptert fra min side. Ellers kjennes formen bra nå. Så bra som den kan bli i mine øyne. Jobbet jo på Fredag, så det skulle vel bare mangle. Ved å følge fornuften har jeg klart å hente meg inn. Jeg og fornuft i samme ord. Utrolig. Men. Er det noe jeg ikke liker så er det å fungere halvveis. Særlig når det er så mye som avhenger av meg. Gårsdagens møte på tingretten var mer enn spennende, og jeg gleder meg stort til jeg skal innta rollen som meddommer i rettssalen. Som en av to, i tillegg til juridisk dommer/fagdommer. Helt på ekte. Lovpålagt er det også, så jeg må ta meg fri mens rettssaken pågår. Hvis ikke det er noe helt spesielt, da. Kommer til å få en-to rettsaker pr år i totalt 4 år. Sakene pågår alt fra 1-4 dager fra 9 om morgenen til den sene ettermiddag. Varighet kommer an på sakens omfang. Tenker uansett jeg er passe kake etterpå, så tror ikke jeg skal legge planer de ettermiddagene der.
Innkallingen vil komme 1 måned før, så jeg håper snart det dukker noe opp i postkassen. Men. Kan vel ikke annet enn å smøre meg med god tålmodighet. Lett? Nei. Må også ta med at jeg trolig er den yngste i kullet, da gjennomsnittsalderen var 40-60, hvert fall. Men det er jo greit. Jeg skal ikke skaffe venner eller dra på kaffeselskap, selv om samtaler absolutt inngår i gamet. Mer enn dette kan jeg vel ikke si, da det som skjer videre er taushetsbelagt. For uten om vervet mitt så har jeg begynt å utfolde meg kreativt, og et uglemaleri er allerede under produksjon. Laget på fri fantasi. Hørt på maken? Madelén valgte bort to timer med studier til fordel for noe som ikke var sånn superviktig. Av og til kan det være nyttig å utnytte de hjernehalvdeler man kan, samt koble av. Jeg har nemlig en plan. 2017 skal bli året der jeg realiserer meg selv, mestrer nye ting, kommer meg videre og blir hakket mer lykkelig. Og glad. Føler jeg er på god vei. Ellers er jeg på vei til legen i skrivende stund. Har oppstått en liten utforutsett fysisk plage som jeg håper jeg får bukt med så fort som mulig. Det er tross alt tre dager jobb denne uken, med studier innimellom. Eneste som er kjipt er at jeg ligger noe dårlig an med treningen. Kroppen hadde utvilsomt trengt en økt med noe styrkende. Navnet begynner på støl. Turer ute og på mølla er liksom ikke nok. Men men. Det kommer. Er uansett greit opptatt med alt annet. Jeg har og vil aldri se på mat som medisin – det er det bare dette som er! (livet, altså!)
