Daglig oppstår det misforståelser rundt om i samfunnet. Som blogger har jeg et slags ansvar der, men hva når folk med vilje vil misforstå? Eller hva når ordene blir tolket i ”sykeste” mening? Det skjer ikke ofte, men av og til. Det er ikke noe stort problem, men grunn nok til en forklaring. Jeg får dermed et slags oppklaringsbehov før jeg føler denne bagatellen er ute av verden. Min verden. Min tankefulle hjerne. Jeg blir litt såret. Kanskje ikke såret heller. Nærmere uforstående og nesten redd. Redd for hva folk tolker om meg, bloggen og mitt liv. Riktig nok har jeg aldri opplevd netthets i form av stygge kommentarer og trusler. Som blogger kan en ikke forutse noe, men må allikevel holde et fokus på å være sterk og se det realistiske i alt. Noe jeg også er, for hvis ikke hadde jeg ikke egnet meg bak tastaturet. Da kunne jeg like gjerne sagt adjø til mange timers skriverier. Påvirket eller ei. Jeg begynner å lure litt. Lure på andre. Det er det grunn til når man får noen merkelige tilbakemeldinger innimellom. Ofte anonymt. Bare det sier sitt. Jeg synes det er feigt. Hva får folk til å kommandere, spørre eller anklage andre? Kommandere meg fordi jeg er syk. Spørre meg personlige spørsmål fordi jeg er syk. Anklage meg fordi jeg er syk. Såpass syk at han/hun som trykker seg inn og blir nysgjerrig på å få vite alt. Noen tror faktisk de kan opptre som overlege og åpenlyst bestemme over meg. Feil. Feil. Feil. Her på bloggen deler jeg den lille delen jeg er komfortabel med, og ingenting annet. Hverken mer eller mindre. Jeg skriver ærlig om det jeg har behov for å dele. Det samme med bilder også. Det er ikke alltid jeg føler meg bekvem med å vise ansiktet. Alle har vi våre dager, og jeg har kanskje fler enn normalt. Ansiktsbilder eller ei. Smil eller ei. Jeg er alltid opptatt av bilder på innleggene for å gi et seriøst inntrykk av bloggen. Hånden min symboliserer at jeg har et grep og holder fast, mens halsen min symboliserer at jeg har vanskelig for å ”svelge det faktum at jeg er syk”. Jeg viser ikke fram knokler i hensikt. Da hadde jeg heller postet et undertøysbilde slik vel så mange instagramprofiler florerer over av. Nei. Jeg har tatt mine forhåndsregler. Både i forhold til bilder og tekst. Jeg har vel aldri delt et eneste vektmessig, BMI-messig eller høydemessig tall her? Jeg har vel aldri skrevet om kalorier tilknyttet egne måltider? Jeg har vel aldri skrevet nøyaktig hva jeg har spist? Heller ikke om det var mer i tillegg? Med et bunnsolid nei på alle disse spørsmålene har jeg vanskelig for å forstå ordbruken til enkelte. Jeg ”lystrer sykdommen”når jeg gjør noe målrettet, planlagt eller krevende? Jeg er ”oppfordrende” hvis jeg tar bilder fra gal vinkel eller ”supersyk” hvis jeg unngår brus, tenker helse og er forkjemper av sunn mat? Latterlig. Har man anoreksi virker så å si alt triggende. Det kommer an på hvor mottakelig en selv er, eller hvordan man ligger an i behandlingsløpet. Det kommer ikke an på hva jeg som person poster på min blogg. Det finnes tusenvis av andre steder å lete etter proana… Unødvendige utsagn bør ikke forekomme her i allefall, så når de en sjelden gang gjør det blir jeg jo frustrert, men også litt nedfor. Jeg tar overhodet ikke ting innover meg, men akkurat dette må få en stans. For min del og for lesernes del. Til respekt og ettertanke. Anoreksi er et meget følsomt tema å blogge om. Men dog veldig følsomt å skrive eller lese om. Jeg vil så gjerne formidle sannhet og være til terapi/hjelp for andre som sliter, men også meg selv. Derfor er det synd når folk opplever bloggen mot sin hensikt….
En annen misforståelse er dette med positiviteten min. Jeg er den utadvente og viljesterke jenta jeg alltid har vært. Slik skal bloggen gjenspeiles. Jeg vil ha en ”gladblogg” i den grad det går an, tross min anoreksidiagnose. Ikke et perfekt liv altså, men et liv som er så bra mulig – for meg. Allikevel hender det at noen tolker positiviteten min i feil retning og på grunn av sykdommen gir uttrykk for at jeg ikke skal ha det bra. Hvis man er syk så skal man jo virkelig være syk. Man skal være deprimert. Man skal se lei seg ut. Man skal droppe sminke og man skal leve i joggebukse. Å fungere i en hverdag med jobb og skole er for usannsynlig. Å kle på seg anstendige klær er å pynte på realiteten. Hvis en ikke gråter konstant så er det et tegn på at man skjuler sine indre følelser. Vel. Kanskje det er det. Men kanskje det også er en mulighet til å kjempe seg videre for å bli frisk? Kanskje det er en mulighet for å akseptere seg selv ved å unne seg et normalt liv? Det er i allefall slik jeg tenker, og det er det jeg ønsker å formidle.
Bloggen oppdateres som før, men med noen endringer. I en periode fremover lar jeg kommentarfeltet stå stengt, og jeg ber heller om at folk benytter seg av e-posten min. Er man modig eller har tid nok til å sende en navngitt kommentar så er e-post samme greie. Den kommer fram like fort, og jeg leser den like raskt. Som sagt er dette bare en periode. En prøveperiode. Det må bli slik. For å holde ut med bloggingen psykisk vel og merke. Årene som anoretisk blogger har gitt meg mye, og der har dere all æren. Jeg takker for flotte og oppløftende kommentarer så langt, og kan virkelig ikke forklare med ord hvor mye de har betydd for meg. Deres engasjement og støtte motiverer meg, men enn så lenge må den delen altså vente litt. Jeg håper samtidig ikke noen føler seg hengt ut, eller blir sinte på grunn av dette innlegget. Jeg er ikke ute etter å ta noen. Jeg forstår jo forsåvidt også at folk er nysgjerrige og ikke har kunnskap nok til å vite hvordan de kan ordlegge seg. Det er ikke lett å lese personer eller vite hva dem mener. Mitt håp er at det i fremtiden blir mer fokus og informasjon rundt spiseforstyrrelser generelt. Alle kan vi lære noe. Så er det jo ikke til å utelukke at jeg selv kan ha misforstått. Mye er helt sikkert ment i beste mening. Og hvis noen med hensikt ville rakke ned på meg, så skjønner jeg selvsagt at det kan være en faktor som styrker selvfølelsen eller får en til å føle seg bedre. Bare synd jeg er for sterk. Jeg lar meg aldri knekke. Over og ut!
”Livet er skjørt, men så uendelig verdifullt” var noen av ordene jeg sendte over til bestevenninnen min i går. Vi lider samme kamp, og vi deler samme tanker. Denne gangen var det en annen grunn. Hun hadde sett oppdateringen min på facebook og ville vise sin støtte. Jeg har i grunn vært heldig i livet sålangt. Jeg har vel egentlig aldri opplevd å miste noen når jeg tenker meg om. Da jeg kom hjem fra nok en slitsom lørdagsjobb fikk jeg beskjeden. Å høre den var et sjokk ut av en annen verden. Jeg ville ikke tro det, samtidig som jeg også skjønte det. Aldri kan en være forberedt, men jeg er lei meg for at jeg ikke fikk sagt farvel. Selv om dette ikke var kategorisert som nærmeste familie, så var det allikevel en person jeg pleide og omgås. Jeg vil savne personen med masse humor og livsglede. Jeg vil savne personen som aldri så noe negativt, og det uansett hvordan ting utartet seg. Noe det står det respekt av fra min side. Derfor er det disse oppfatningene og tanke jeg nå sitter igjen med. Samtidig som jeg også er veldig tom innvendig. Sorgen er selvsagt tung og uendelig smertefull. Det har kommet tårer, men på langt nær så mange som jeg trodde. Å bure seg inne, sove eller tenke på det faktum at noen har gått bort hjelper lite. Jeg har istedenfor holdt meg oppegående med turer og brukt tid med familien. Selv om stemningen er preget, så har vi absolutt forsøkt å gjøre det beste vi kan. Vi har delt flotte samtaler, og det med et smil om munnviken. Det var jo slik vedkommende ønsket å bli husket!
Klem var det første jeg fikk da jeg kom hjem. En skikkelig bamseklem der mamma og pappa holdt lenge rundt meg. Sjelden har personen i meg følt på noe så ekte. Det må ikke nødvendigvis et dødsfall til for at fornuften trår fram, men jeg må absolutt si at slike hendelser får meg til å tenke. Tenke på hva mamma, pappa og lillebror har kjempet for, og hva de har gjennomgått. I tillegg til hvor mye usikkerhet de går med daglig, og hvor tøft det er å ha ”en datter/søster med anoreksi”. Ja. Livet er skjørt. Hva som helst kan skje så fort en trår utenfor dørterskelen. Jeg må definitivt bli flinkere til å verdsette den familien jeg har. Den klarer jeg meg jo ikke uten. Jeg har nok alltid tatt ting litt for gitt, dessverre. Der har jeg mye å lære. Mye kan bedres. Familiens kjærlighet er en dyrebar gave, og deres støtte betyr alt for meg…
Etter jeg ble utskrevet, for snart 3 år siden, begynte jeg med en dum vane. En anoretisk vane om jeg må si det selv. Det var faktisk pappa som bemerket at jeg måtte unne meg noe annet enn vann som tørstedrikk. Som en del av det ”å bli glad i seg selv”, ville han jeg skulle tillate meg noe godt. Noe som smakte godt. Noe annet enn de faste næringsdrikkene fra post 3 og RASP. Noe som gjorde at jeg ikke svelget og holdt meg for nesa. Lenge hadde jeg hørt om anoretikere som nøt sine kalorifattige pepsimax-glass, og selv ville jeg gi det en sjanse. En godkjent utfylt tallbeskrivelse på etiketten gjorde det mulig. ”Hold deg unna, om du klarer”, fikk jeg høre fra en av jentene jeg tidligere var innlagt med. Hun snakket av erfaring om sin avhengighet som både overskred normalen, budsjettet og gleden. Nå slet hun med å trappe ned og frigjøre seg fra et forbruk på flere liter i uka. Jeg tok ikke hintet. Brusen ble kjøpt inn, tatt oppi glass og slukt ned. Fra den dag var jeg frelst. Den søtlige og kalde drikken var helt fantastisk. Hadde kosen funnet vei til min gane?
I begynnelsen gikk det noen glass daglig, men etterhvert lærte jeg å trappe ned til helgen. Omsider begynte jeg å savne min daglige sorte dose. Mitt ”sorte gull” som mange så pent kaller det. Soyamelk, te og iste kunne ikke helt måle seg med den smaken. Eller kanskje jeg ble lurt. Det var jo kullsyren som var med på å gjøre brusen så god. Farlig god. Blodprøvene viste store tegn til lavt saltnivå i kroppen. Pluss dehydrering. Jeg lå helt på grensa. I søking på internett og rådgivning fra helsepersonell ble jeg rådet til Farris. Dette fikk jeg nemlig istedenfor intravanøs etter min pilleoverdose for noen år tilbake. Farris, ja. Jeg kunne ikke holde ut smaken. Hverken med eller uten smakstilsetning. Jeg skyldte allikevel kroppen min å forsøke. Fylle på saltlagrene. På en fitnessblogg fant jeg løsningen. Farris brukt som vann til å blande ut saft. I utgangspunktet har jeg sjelden drukket saft. Kun når jeg har fått det servert borte eller til grøt, som regel. Det ble derfor noe nytt, det også. Jeg sto med store forhåpninger og rørte til glasset. Overrasket da jeg smakte. Både forfriskende og deilig, og absolutt noe jeg kunne leve med videre. Men som erstatning for pepsi max?
Alle har sine meninger om søtstoffet aspartam, men jeg stiller meg uvitende der. Hvorvidt det er farlig vet jeg ikke. Hvorvidt det er kreftfremkallende vet jeg heller ikke. Ingen bevis er overbevisende nok foreløpig. Det jeg derimot vet er at jeg vil unngå syreskader for enhver pris, og har derfor vært relativt flink med pepsimengdene sånn egentlig. Jeg har som sagt holdt det til helgen. Riktig nok hver helg. Inkludert bursdager, kjøreturer og viktige dager. Det er mer eller mindre blitt en vane, og jeg kjenner ikke lenger på gleden. Det er en kortvarig ”der og da”- kos. Behovet har aldri eksistert, og det fikk jeg bekreftet denne helgen. Mamma kjøpte inn en light-brus som smakte helt grusomt, og dermed stod jeg over all brusdrikking. Det ble altså saft en lørdagskveld, men det var helt greit. Slik vil jeg gjerne fortsette… Jeg har derfor satt et bunnsolid løfte til meg selv; aldri mer kjøpt brus; hverken med eller uten sukker. Uavhengig om jeg har anoreksi eller ei. Jeg er alltid litt knallhard mot meg selv. Med hele bloggen som vitne har jeg tydelig lagt presset nå. Det høres sikkert drastisk ut, men det skal jeg defintivt klare. Jeg har riktig nok aldri vært noen stordrikker, men alt mer enn en dråpe er nok til at jeg velger å gjøre en endring. Avhengighet og tullete vaner må bort. Med tanke på helsen, også. Selv om jeg fremdeles bryter ned kroppen min, så vil jeg i det minste gjøre de små forandringer som kan bedre noe. Det blir en del av mestringen. Selv noe så bagatellmessig som brusdrikking kan vise viljestyrke. Å vise at jeg får gjennomslag for de målene jeg setter meg. ”Ikke drikk brus” er for meg nå det samme som ”ikke røyk”. Begge to er prinsippregede handlinger jeg fint kan klare meg uten!
I første omgang har jeg sluttet helt, og håper det holder. Skal holde, mener jeg. Hvordan er det mulig?, tenker nok mange. Jeg er som veldig mange andre. Det hender jo jeg får akutt lyst på brus eller synes det passer anledningen. Bursdager, kinoturer og vennekvelder har tidligere vært brukbare unnskyldninger. For ikke å snakke om en lang fagdag på skolen, eller en krevende dag på jobb. Ingen tvil om at jeg fort sliten og må få opp blodsukkeret i ny og ne. Nei til enkle løsninger heretter, altså. Det er selvsagt enklere hvis det ikke kjøres tilbud fra dagligvarebutikken. Det er selvsagt enklere hvis andre ikke frister meg. Det er selvsagt enklere hvis flaska ikke blir plassert i kjøleskapet, og i såfall at den forblir uåpnet. Vel. Det kan ikke jeg styre. Jeg kan ikke nekte andre for å mestre noe selv. Jeg må stå over fristelsen og være bestemt. Nekte meg selv rett og slett. Det er litt spennende. Jeg elsker å bevise at jeg får til det jeg vil. Med forbehold, selvsagt. Jeg er forberedt på alt. Skulle jeg feile, så feiler jeg. Det er ikke noe stort nederlag eller ”big deal”. Det er bare en del av det å være menneske. Alle kan gå på en glipp, og med tiden har jeg forstått at selv jeg kan gjøre det. Istedenfor å surmule eller deppe over hva jeg ikke greide, så er det bedre å fortsette på ny frisk!
Å bo for seg selv handler for meg om tre ting; privatliv, alder og mestring. Alle trodde jeg kom med tomme trusler inntil jeg faktisk dro på visninger og utarbeidet kontakt. Planen var å underskrive den tidligere denne uken. Jeg har vært i flyttemodus i lang tid nå. Jeg hadde planlagt og tenkt gjennom hvordan min nye hverdag ville blitt. Alt fra innkjøp til leggetider og daglige gjøremål. Et pennestrøk kunne fått mye å si. I det jeg skal til å kjøre griper pappa fatt i meg. Han vil ha en prat før jeg eventuelt gjør noe jeg vil angre på. Det skal sies at han ikke var overbegeistret over valget mitt, men at han helt sikkert hadde støttet det etterhvert. Han er jo tross faren min. Jeg kostet på meg en lenger prat. En prat som bød på tårer og følelser. Hans uro gjorde meg kvalm og redd. Vi hadde jo ingen garantier i bakhånd. Pappa hadde selvsagt en plan med samtalen. Han ville lede meg over på et annet spor, og det klarte han omsider. Jeg fikk tilbud om hele leiligheten (!!). Nå sto jeg mellom to valg. To flotte alternativer, og jeg hadde klokketro på begge. Allikevel valgte jeg sistnevnte. Det er litt nederlag å si fra seg noe som jeg var så innstilt på å mestre. Jeg hadde tross alt brettet ut med stolthet og nyheten til en del venner. Jeg liker helst å foreta meg kun en beslutning, men her måtte jeg være fornuftig og tenke hva som kunne fungere best i lengden.Trygghet er en ting. Jeg har jo svekkede organer grunnet lav vekt, blodtrykk, puls og hjertefrekvens. Det beste for alle ville være om avstanden ikke var så lang. Familie er dessuten viktig for meg – uten at det betyr avhengighet nødvendigvis. En annen viktig faktor var selvsagt bilen. Jeg har vært deprimert siden jeg valgte den bort. Å selge den ville vært som å rive ut en bit av hjertet mitt. Så dramatisk ville det vært. Beetle cabriolet var mitt store og klare mål da jeg var innlagt. Jeg omtaler bilen som ”hun”, ”datter” og navnet er ”Klara”. Ingen verdens penger er nok å bruke på henne. Morskjærligheten min er så genuin. Uten henne vet jeg riktig nok ikke hva jeg hadde gjort. Familien min fryktet for både depresjon, selvskadig og det verst tenkelige. ”Må man så må man” tenkte jeg da jeg takket ja til leiligheten. Det er virkelig ikke realistisk når bilen er en av mine største motivasjonsfaktorier til å bli frisk. Så ja. Det er mange tanker som har streifet meg de siste dagene. Å flytte for seg selv har startet en skikkelig modningsprossess. Flytte gjør jeg i prinsippet også. Det er bare det at bostedsadressen forblir den samme. Etter et par måneders tålmodighet mottar jeg et flott nymoderne og funksjonelt sted som bare er mitt. Det gleder meg sånn. Selv om planene riktig nok er endret, så har jeg brukt mye tid på å formulere et langt blogginnlegg. Derfor synes jeg det kan være greit å poste det, også. Med dette innlegget ser jeg en reflektert og selvsikker person, men også en person som er meget usikker og egentlig hopper i noe som det burde vært mer klarhet rundt. Fint å ha som lærdom senere. Store avgjørelser krever litt mer tid og litt mer valgalternativer. Kanskje var jeg ørlite for rask? Spontan eller ei. Så lenge jeg kommer meg ut av huset er forutsetningene, hverdagen og mulighetene minst like gode. Jeg får like mye frihet, uavhengighet og selvstendighet med denne løsningen. Jeg skal dessuten innrede som jeg ønsker og bestemme over hvem som får komme inn når de ringer på. Nøkkelen som åpner til mitt friske liv kan like gjerne finnes der, som i andre enden av byen mutters alene. Nå vet jeg familien er fornøyd, og bare det gjør egentlig meg fornøyd. Jeg har underskrevet avtalekontrakt på leiligheten, og samtidig sagt opp den jeg var i ferd med å flytte inn i. Jeg hater å være en person som virker ustabil, men i dette tilfellet fikk jeg rett og slett et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Jo fler dager som går, jo mindre anger inni meg. Det føles godt, og da vet jeg det er riktig!
Da jeg ble utskrevet var Aleksander den mest skeptiske. Med tiden gikk det seg til, og det ble en vane å ha en søster med anoreksi. Allikvel satt han med en konstant håp. Han ville ha ”en frisk søster”. For han var det kun ekstra kilo som hadde betydning for hvorvidt jeg var syk eller ikke. Det psykiske har han aldri fortsått. Vel. Dette fettet har han ikke sett snurten av, og det gjør han rasende, fortvilet og deprimert om hverandre. Han har i lang lang tid skyldt på meg og sykdommen. Det er sykdommen sin skyld at han ikke er sosial. Det er sykdommen sin feil om han får en dårlig karakter. Det er sykdommens feil at han ikke orker russetid. Alt det negative er rett og slett sykdommens feil. Han makter ikke å se at fortid er fortid, og at vi alle må kjempe oss framover. For meg føles det mest naturlig. Fortid er en ting. Nåtid er en annen. Å leve med sykdommen kan til tider være slitsomt. Ikke hver dag, men innimellom. Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. Den forsterker staheten, utålmodigheten og lederbehovet mitt. Noe som skaper en autoritær og kommanderende Madelen, et skikkelig maktmenneske med mer rutiner enn det et gjennomsnittsmenneske bør utsettes for. Skal sitte der. Skal være på kjøkkenet alene. Skal handle og gå turer på spesielle tider. Godtar ikke at folk kommer uanmeldt på døra. Setter begrensninger på hvem som får komme. Lista er åpenbart lang, og det gjør at hverdagen ikke blir særlig enkel. Ikke for noen. Det har vi alle fått erfare. Jeg er riktig nok mer vant med det, og tenker sjelden over hvordan jeg oppfører meg. Hvilket som er bekymringsfullt. Jeg har i bunn og grunn ikke tenkt over den skaden jeg har pådratt familien min på sikt. Frihet er på en måte ikke frihet så lenge jeg bor hjemme. Det er vel sannheten. Jeg krever for mye av andre for å bli fornøyd. Jeg er for sta til å tilpasse meg. Det har jeg forsøkt i flere år uten suksess. Selvstendigheten må inn. Selvstendighet og god samvittighet. I og for seg er skyldfølelsen en avgjørende faktor for denne beslutningen, og jeg vil ikke lenger at sykdommen skal tære på familien min. Det er den ikke verdt. De har hatt det tøft for lenge. Misforstå meg rett. Jeg har alltid vært ærlig på bloggen. Ting er ikke helt grusomt. Det er selvsagt ingen krig her hjemme. Vi har hatt og har fremdeles mange fine stunder sammen. At vi er så sammensveiset gjør dessverre at det kan det bli litt mye innimellom. Kjærligheten mellom oss gjør at vi ofte beskytter hverandre mer enn vi må. Noen ganger virker det mot sin hensikt. Endringer må til. Litt lengsel vil være med på å styrke familieforholdet. Samtidig som uavhengighet kanskje kan være nøkkelen til noe av det som holder meg igjen. Nå er det på tide å gi slipp. Endelig!
Det finnes fordeler og ulemper med alt. Slik er det bare. Jeg vet ikke om utflytting er beste løsning, eller om noen av oss får det bedre. Jeg vet ikke om Aleksander vil se på meg som søsteren sin igjen, eller om mamma og pappa noengang vil få datteren sin tilbake. Jeg vet ikke. Det vil kun tiden vise. Egentlig så blir det en befrielse å flytte, samtidig som det også er litt sårt. Tårene presser litt på må jeg innrømme. Å forlate mitt trygge hus er i utgangspunktet usikkert, ekstremt og totalt feil. Er jeg gal? Er jeg helt på trynet? Lurer jeg meg selv? Jeg vet jo ikke hva jeg går til. Det skal jeg innrømme. Kun en fremmed hybel hos noen fremmede mennesker. Allikevel har jeg tro. Tro og håp om at dette er veien videre. Veien videre mot mitt nye liv. Sånnsett blir det naturlig å starte på blanke ark. 2014 er året. Året som er like fullt av mål og ambisjoner som av mestring og selvtillitt. Kanskje jenta trenger fokus på seg selv? Jeg antar de alle har hatt lyst til å hive meg ut et par ganger. Det kan jeg vel forstå. Selv har jeg tenkt tanken. Hvordan orker de å ha meg boende her? Jeg har ofte truet med å flytte ut, og sitter gjerne for meg selv om jeg har mulighet. Til og med når de andre er hjemme. Grunnene er mange. Raseri og humørsvigninger er en av dem. Vel. Jeg innser nå at sinnet mitt er borte. Totalt forsvunnet. Jeg flytter ut av en annen grunn enn da jeg søkte på finn. Fornuften er kommet på banen. Fornuften og følelsene riktig nok. Jeg flytter ikke ut fordi jeg må. Jeg flytter ikke ut fordi jeg rømmer. Rømmer fra tryggheten. Jeg flytter ikke ut i protest. Protest fordi jeg er sint. Jeg flytter ikke ut fordi jeg hater meg selv og alle andre. Jeg flytter ikke ut for å sove bort livet, unngå kalorier og foreta meg depressive handlinger. Jeg skal leve. Leve til alderdommen tar meg. De grå dagene er ingen løsning. Jeg blir ikke alene selv om jeg ikke lenger bor hjemme. Familien min vil fremdeles være familien min. Jeg vil alltid ha dem, og jeg vil selvsagt reise på besøk eller tilbringe tid med dem. En kveldstelefon for å si natta blir dessuten hovedprioritet.
Leilighet var aldri planen. Dette kommer like overraskende på meg som på de fleste andre. Jeg trodde jeg skulle bo hjemme i en god stund. Hvertfall til jeg skulle studere på universitetet. Egentlig var det en utløsende årsak som gjorde at jeg bestemte meg. Av fri vilje, vel og merke. Begeret rant til slutt over, og nok var nok. I midten av Desember gikk jeg nemlig på en smell. En psykisk smell. I flere dager var jeg truende og aggressiv. Jeg stengte meg inne, isolerte meg og ble utrolig trassen. Jeg var forbanna og lei meg om hverandre. I frustrasjonens hete tok jeg noen kikkerunder på finn. Ingenting aktuelt. Oftest feil beliggenhet. Da hjap det lite at den ene aktuelle viste seg å være utleid. Gleden ble derfor stor da kollegaen hans tok kontakt med meg etter å ha fått nummeret mitt. Jeg takket ja på flekken. Nå skulle jeg for alvor på visning. Helt alene. Jeg var for sta til å fortelle foreldrene mine det. De hadde bare blitt bombadert med sterke ord fra min side. Ingen hadde trodd på meg allikevel. Tirsdag (7/1) ettermiddag gikk ut av bilen med en stor klump i magen. Totalt uforberedt. Hva var det jeg hadde begitt meg ut på? Er du seriøs, Madelen? Vil du virkelig dette? Spørsmålene steg i takt med pulsen. En snill dame møtte meg, og etter vi hilste kjente jeg selvtilitten boble. Ingen tvil om at førsteinntrykket skulle vise hvem jeg var. Nemlig en sterk, utadvendt og blid jente. Vi fant tonen øyeblikkelig, og jeg fikk se hybelen. Forventningene var små. Jeg hadde aldri vært på visning og visste hverken hva jeg skulle se etter eller hva jeg trengte. Derfor ble jeg positivt overrasket da jeg fikk se en flott innredet hybel. Er dette virkelig her jeg får bo? Inkludert internett, tv, garasjeplass og strøm var det ingenting å savne. Atmosfæren var fantastisk, og jeg følte meg så hjemme fra sekundet jeg så hvor jeg nå fikk mulighet til å bo. Tryggheten tok øyeblikkelig grep om meg. Ingen tvil om at dette var et sted jeg ville trives og føle meg ivaretatt. Dessuten var den både praktisk og utseendemessig veldig fin. For ikke å snakke om i gangavstand til gode venner, jobb og skole. Jeg kunne også gå turer i nærområdet, da det var et sted jeg var godt kjent. Det virket ikke som en avgjørelse der og da. Jeg følte jeg hadde bestemt meg. Allikevel måtte jeg ha en slags fornøydgaranti fra mamma og pappa. Deres syn er viktig for meg. Når sant skal sies hadde jeg nok gått for leiligheten uansett hva de mente. Jeg dro dem allikevel med på en ekstra visning i går. For en gangs skyld følte jeg at jeg hadde truffet blink. At jeg hadde funnet et ålreit sted var det ikke tvil om. Mamma og pappa så kanskje ikke nøyaktig de samme fordelene som meg, og mente vel økonomisk sett det lønte seg å bli værende hjemme. Økonomisk sett er det for meg en investering i livet. Hvordan klare å overbevise dem om det? Sånn sett burde jeg kanskje ventet noen uker med å introdusere dem for mitt nye liv. Til ting hadde sunket litt mer inn vel og merke. Dette kom riktig nok veldig spontant fra min side. Lite sjokkerende, egentlig. Jeg er jo spontan av meg. Om dette er riktig eller ei er umulig å si. Sånt vil tiden vise. De er jo bekymret med tanke på at jeg enda er syk. Noe jeg forstår. Jeg er glad de bryr seg. De har jo kjempet hardt for å beholde meg. Slikt vil jeg aldri ta for gitt, og det skal jeg heretter bevise. Mamma var riktig nok litt på gråten, for hun har gruet seg til utflytningsdagen siden jeg sto som konfirmant. Men som jeg sa; jeg er jo en del av familien enda. Dette skal ikke ødelegge noe for mor-datter-forholdet. Jeg er villig til å gjøre alt jeg kan for å opprettholde det fine vi har sammen. Kanskje er det sunt at vi savner hverandre litt? Ingen tvangssondetruing, selvskading eller ukontrollerte telefonsamtaler vil utarte seg. Mamma skal aldri noensinne ha disse bekymringene igjen. Jeg er jo ikke en instutisjonspasient lenger. Jeg har bare funnet veien til friheten, jeg….
Selv om jeg er veldig gira, så må jeg innrømme at sommerfuglene er der. Jeg kan allikevel være så redd jeg vil, men det blir dumt hvis redselen skal ødelegge fortsettelsen av livet mitt. Dette er et steg jeg må tørre å ta. Klar eller ei. Syk eller ei. Normalt sett hadde jeg jo vært ute av huset for lengst, men på grunn av sykdommen har jeg holdt igjen. Det virket ikke forsvarlig, og det gjør det forsåvidt ikke enda. Vil det noen gang gjøre det? Ikke vet jeg om dette er løsningen, men det er en mulighet. En god mulighet. ”Er det noe uprøvd, så skal det prøves” – slik lyder ordtaket som har gjort det mulig å kjempe mot anoreksien. Jeg er mer bekymret om jeg venter. 5 år med sykdom er for lenge. Det gjør vondt å tenke på at ungdomstiden har gått med til noe så uverdig. Anoreksien får ikke ødelegge resten av livet mitt. Jeg vil ikke lenger pådra meg sykehusplager. Brekke beina fordi man tråkker feil, eller synke i ryggraden fordi osteoporosen tar over. Se ut som en kreftpasient uten hår fordi man mangler protein, eller slite med muskelkramper fordi blodstrømningen er ujevn. Nei takk. Jeg er en jente. En jente som må lære å se sine vakre sider. Late som i det minste. En jente som må sette pris på seg selv for den hun er. Bedre går ikke an. En jente som må unne seg selv livet. En normal ungdomstilværelse er hva jeg savner. Med venner, uteliv og ork til andre ting enn den ”travle” hverdagen. Ikke bare det, men også en normal utvikling. Jeg blir ikke friskere av å bo hjemme. Det sitter for mye vondt i veggene. Tiden før innleggelsen kastet jeg maten bortover gulvet, hadde raserianfall og sov til overvåkning oppe i stua. Mamma og pappa gjennomgikk en daglig kamp for å få meg ut av senga. Jeg ville ikke lee meg av flekken. Jeg ville rett og slett sove til jeg ikke våknet mer. Med slike fornemmelser vil jeg aldri få en start her, og derfor blir det vanskelig å stå i utfordringene. Å vente på friskhet blir som å lete etter det røde sandkornet i ørkenen. Her hjemme går ikke det. Den tiden har jeg ikke. Det har jeg innsett. Jeg vil neppe bli en 40-årig hjemmeboende anoretiker. Tanken er mer deprimerende enn ødeleggende. Slikt utsetter jeg ikke meg selv for. Ikke med mindre jeg kan gjøre noe. Grepene tas nå. På ordentlig. Det er heldigvis ikke for sent. Jeg flytter ut med mer optimisme enn usikkehet. For meg er dette en av de siste utveiene mot å bli frisk. Alt annet er prøvd. Uten suksess. Jeg gjør jo ingenting halvhjertet lenger. Nå trår jeg til. Denne gangen skal ansvaret virkelig tildeles meg. Jeg må ta avsats og hoppe i det. Uten å stresse, selvsagt. Tiden er fremdeles viktig. Jeg er riktig nok førstegangsflytter med null erfaring. Jeg har riktig nok en alvorlig anoreksi. Jeg har riktig nok en lang vei å gå. Nå er det mye som avhenger av meg. Det blir en ny hverdag som jeg pent er nødt til å takle. Ikke bare takle. Jeg må mestre den psykisk også. Noe jeg skal jeg klare. Jeg er jo ikke dum. ”Alt jeg vil får jeg til!” Jeg tar overhodet ikke lett på dette. Kampånden ligger der. Ikke bare skal jeg overleve for meg selv. Jeg skal også bli friskere, sunnere og et mye bedre menneske. 2014 blir et betydningsfullt år. Jeg starter på nytt og denne gang skal jeg vise at jeg er sjefen. Sjefen over livet mitt!
Det er ikke stort mer å si med denne bloggposten… De fleste har nok fått med seg hva jeg vil formidle. Nå er jeg sliten av å tenke. Tenke fram og tilbake. Fordeler mot ulemper. Nå får hodet mitt fri. Flytteprossessen er i gang. Litt hver dag og jeg er i mål før jeg vet ordet av det. Deretter skal jeg tenke på innredningsdelen og kjøpe absolutt alt jeg faller for – nesten. Jeg ser virkelig fram mot mitt nye og spennende liv!
Etter at særemnet ble innlevert er jeg som et nytt menneske. Bekymringsløs og lettere til sinns. Det gjør at dagene har gått lekende lett. Denne også. Det startet med en tur i frostkulde og snø og ble etterfulgt av skoletimer. Heldigvis henger armen fremdeles der den skal. I dag, på pappa sin bursdag, er det et år siden ”ulykken”. Å brekke armen var mitt livs verste mareritt, og jeg blir ordentlig trist av å tenke tilbake på det. All den friheten som plutselig forsvant. Uff. Jeg setter virkelig pris på at jeg har en funksjonell kropp etter den hendelsen. Uten fatle sitter jeg altså her, og jeg har ikke tenkt meg ut noe mer i dag. Gavene er akkurat pakket inn. Vi har planlagt en intim familiefeiring med felles kalkunmiddag, nybakte skoleboller og pakkeåpning. Jeg var hos venninnen min på Søndag og bakte boller. Det var litt rart at vi to med anoreksi stod der og veide opp både smør og sukker, knadde deig og overlevde den intense bollelukta. Vel. Det er en mestring det, også. Mellom hevingen hadde vi hobbyverksted. Det er der gavene kommer inn. Hun er en del mer kreativ enn meg, men slike ulikheter gjør at vi utfyller hverandre veldig bra. Jeg lager sjelden hjemmelagde gaver, men må si det er ekstra gledelig å gi bort noe det ligger en innsats bak. Hundre prosent fra hjertet med andre ord. Grunnet en nysgjerrig far kan jeg ikke røpe noe særlig. Det får vente.. Bollene med vaniljekrem ble fryst ned idet jeg kom hjem. Det er nok det beste med tanke på melisglasur og kokos, så det ordner jeg heller like før de skal spises. Pappa elsker eplekake og skoleboller, så med en av to er jeg sikker på at han blir fornøyd. Og han tar helt sikkert min porsjon, også. Hipp hurra for pappa!
Første norsktime etter sommerferien blir vi påmint særemnet. Det tunge, harde arbeidet som skal leveres før jul. 20 Desember er fristen. Min bursdag rettere sagt. Påminnelsen stresser meg. Jeg må gjøre det bra nok. Jeg kan ikke ødelegge norskkarakteren min på grunn av et dårlig særemne. Jeg må derfor starte tidlig. Kort tid etter skolen er begynt oppsøker jeg biblioteket. Jeg ber om å få et møte med bibliotekaren slik at hun kan hjelpe meg i gang. Forfatteren ble bestemt i fjor. Det er kun bøkene jeg er usikker på. Med god hjelp og (for mange) muligheter ender jeg opp på noe jeg anser som godkjent. Jeg føler dessuten det er fornuftig og absolutt realistisk for en ”bokelsker” som meg. Med bøkene leid kjenner jeg en lettelse. Allikevel er klumpen der. Jeg får ikke sove. Samvittigheten ganger. Klokken er passert to, men det gjør ikke noe. Jeg setter meg opp i senga, slår på lyset og starter lesingen. I utgangspunktet vil jeg bare introdusere meg selv for hovedpersoner og handling. Enklere tenkt enn gjort. Tre timer senere sitter jeg med fire stappfulle A4-sider med notater og en utlest bok. Hvem hadde trodd at noe fra 1800-tallet både kunne være fangende og spennende om hverandre. Jeg legger meg tilbake i sengen og sovner momentant. De neste bøkene får vente litt. Ikke mer enn et par uker riktig nok. Før høstferien er alt lest ut. Notatene skal nedskrives på data, og jeg skal starte skrivingen. Jeg unner meg en god ferie før jeg setter i gang. Skrivingen tar tid. Det er mye omformulering. Jeg sletter ord for ord, legger til nye ord og endrer på setningsplasseringer. Jeg blir ubesluttsom, irritert og redd for at det aldri vil bli bra nok. Etter ni sider er skrevet innser jeg at problemet er stort. Seks sider er riktig nok minimum, men dog også maksimum. Jeg får en ny jobb å gjøre. Å kutte er mye verre enn man skulle tro. Hvordan skal jeg nå få fram mine gode poeng og kunnskap? Jeg river meg i håret og kjenner at tårene vil fram. Nå har særemnet opptatt for mye plass. Det som er skrevet får stå. Nå må det vente noen uker før jeg kutter og gjør nye endringer. Det er ikke mer enn November måned, så det skal jeg klare. Noe jeg gjør. Etter å ha lest gjennom er jeg allikevel ikke fornøyd. Ikke i det hele tatt. Jeg synes det virker rotete, ustrukturert og uten sammenheng. Nok syting. Nok tenking. Nok søvnløse netter. Nå orker jeg ikke mer. På skolen sier jeg til læreren at jeg nesten er i mål. Det føles slik på alt jeg har skrevet, men det føles ikke slik på innholdet. Jeg frykter mange timers arbeid gjenstår. Klassen ligger heldigvis godt bak meg, og vi får utsettelse til over juleferien. Jeg tenker stadig på hva jeg kan gjøre bedre. De første dagene etter julaften setter jeg meg ned. Internett er dratt ut. Her skal det fokuseres. Ord for ord leser jeg gjennom. Nærmere 3000 ord blir gransket nøye. Jeg endrer hvert bidige avsnitt og flytter på det som kan flyttes på. Jeg legger inn et skikkelig ekstragir for å få oppgaven i havn med andre ord. Intet mindre enn fire timer senere smiler jeg. Jeg smiler på ekte. Jeg kan ikke være mer fornøyd. Om det er superbra eller høyeste karakter vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har gjort mitt beste. Det vil for alltid være godt nok!
Jeg printer ut mitt 6 1/2 siders lange manuskript. Fire fridager blir benyttet til øving. Alt med naturlige mengder. 2 sider utenat i løpet av en dag, og til slutt det hele plettfritt uten manus. Til slutt greier jeg jammen det. Kan det nå komme en nedtur? 30 minutter sammenhengendes prat blir visst for mye for læreren. Jeg fikk en tidsbegrensning på knappe 10-12 minutter. Jaja. Enda litt jobb å legge ned. To nye timer senere har jeg kortet ned, tatt tiden, og kommet innenfor godkjente rammer. Da gjenstår det bare å lære seg alt utenat basert på siste manus. Fort gjort å nevne litt for mye når en er ivrig… Nå er særemnet innlevert. Jeg har drøyd lengst mulig i tilfelle. Det går ikke lenger. Nå kan ingenting endres på. Det er ingen vei tilbake. Til Fredag skal det presenteres. Jeg føler meg i mål. Jeg har jobbet hardt, og håper innsatsen betaler seg. Forventningene har nok overgått fornuftens grense, men samtidig har jeg fått et liv utenom. Jeg kjenner en lettelse idet en tung murblokk nå forsvinner fra skuldrene mine. Den gode samvittigheten er gull. Kanskje litt for gull, men i allefall noe jeg skal leve på i noen dager fremover. Framføringen blir barnemat 😉
Godt nytt år! Nesten så jeg kan si ”god morgen” i samme slengen. Jeg sov litt vel lenge, men det måtte til for å unngå en uopplagt, sliten og livløs kropp. Tre av de verste tilstandene jeg vet om. Dårlig vær er heller ingen faktor som bidro til å stå opp, akkurat. Men; jeg får se det positive – slik jeg oftest gjør. Det ble en fantastisk flott nyttårsaften! Hverken forventninger, stress eller ukontrollert planlegging fikk plass. Hverdagsbuksa og Gant-genseren ble mitt antrekk. Jeg dro til min beste venninne, og sammen koste vi oss med brettspill, alkoholfri drikke og kveldsmat. Utfordringen var dermed i havn før året var omme. Et nyttårsforsett fra 2013 kunne gladlig krysses av. Å spise sammen føltes så naturlig, og overhodet ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. At vi fikk til denne mestringen begge to, tyder på at vi har kommet langt. Det tyder også på at vi virkelig kan når vi bestemmer oss for det. Jeg er så stolt. Stolt av meg selv og stolt av min kjære venninne. Nærmere fire timere holdt vi ut i hverandres selskap, og tiden kunne beklagligvis ikke gått fortere. Jeg har hatt en av mine beste nyttårsaftener noensinne, og det til tross for hvor lite jeg gjorde ut av den. Så lenge jeg får tilbringe tid med dem jeg er glad i – ja, da er jeg fornøyd. Kjøring på nyttårsaften er ikke enkelt. Det vet jeg alt om. Jeg var derfor sjåfør for familien, og da ble det likeså litt taxivirksomhet for venner og bekjente, også. Det gjorde meg selvsagt usedvanlig våken, så jeg valgte å delta en time i selskapet hos tante. Ikke tidligere enn fem nådde hodet puta. Trøtt, men dog full av inntrykk og verdens beste følelse; lykke. 2014 startet magisk med verdens beste klem og en beriket fyrverkerihimmel. Jeg er overhodet ikke redd for hvordan dette året skal bli. Jeg har ikke et eneste nyttårsforsett i forhold til sykdommen. Det tror jeg er lurt. Å skrive ”bli frisk”, ”legge på seg”, ”spise pinnekjøtt til jul”, osv, blir for dumt. Jeg kan ikke sette krav eller press på meg selv. Da har jeg lett for å falle tilbake. En vei jeg ikke har råd til å gå. Først og fremst handler det om stabilitet. Det betyr på langt nær ikke at jeg skal legge kampen død. Jeg skal fortsette mine småseire med mestring og oppnåelse. Ting må komme seg på en realistisk måte, og jeg må fremdeles holde på tålmodigheten. Tiden har vist seg å være en god venn, men også en avgjørende faktor for å komme seg videre. Også for 2014 blir det viktig. Jeg omfavner derfor året med et stort smil, og ser fram til fortsettelsen!
Så var omsider 2013 nesten ved veis ende. Det har vært et begivenhetsrikt og meningsfullt år, men også et år fullt av overraskelser, utfordringer og motgang. Med min sterke psyke har jeg tatt dem på strak arm og taklet dem en etter en. En stor takk rettes til alle som har holdt ut med meg, mens også til de som har kommet med givende ord som stadig har bedret min motivasjon. Uten støtte, omsorg og kjærlighet ville denne kampen vært umulig. Jeg ser nå fram til 2014… Det er på langt nær en begynnelse. Snarere tvert i mot. Det er heller en fortsettelse på veien mot en friskere hverdag!
Januar: Det store vendepunktet kom i Januar. Vi gikk inn i en kald og islagt måned. Høydepunktet denne måneden var pappas bursdag. Jeg jobbet iherdig med mitt kreative arbeid. Sanghefter, gaver og taler skulle ordnes til den viktige feiringen. Pappas ordinære dato, 14 januar, var en Mandag, og dermed avholdt vi festen helgen før. Selskapet ble vellykket og pappa ble utrolig fornøyd. Selv med en så fin fest følte jeg at dette var en ekstra spesiell anledning. Jeg gav meg ikke. 50 år fikk ikke fordufte. Mandagen skulle få minst like mye minner som Lørdagen gav. Jeg sto opp mye tidligere enn jeg pleide, og gikk ned til jobben hans. Der braste jeg inn i møterommet mens jeg sang bursdagssangen og flagget med norske flagg. Pulten ble dandert med plakater, dagens avis (hvor han var avbildet), duppeditter og en gedigen muffins som skulle overraske han da han kom tilbake fra møtet. Med alle mine artige påfunn følte jeg meg tilfreds. Jeg dro hjem, spiste og ventet på mamma. Hun skulle kjøre meg til skolen ettersom bilen min var altfor isete. I det jeg åpnet bildøra skjedde det utenkelige. Under snølaget var det et tykt islag. Jeg falt rett bakover med PC-bagen over meg. Aldri i livet hadde skulderen og høyre arm verket så mye. Jeg gikk noen runder, men dro allikevel på skolen. Det var sikkert ikke så farlig. På skolen hadde jeg problemer med å konsentrere meg. Konstant verking var ikke mye behagelig. Flere i klassen så at jeg slet. Jeg fortalte om min lille episode, og det ble raskt konkludert med at en venninne skulle kjøre meg til legen. Med så mye handling begynte jeg å frykte at skulderen var ute av ledd. Jeg fikk all nødvendig hjelp og kom inn på hastevisitt på legen. Han ville slettes ikke vri på skulderen min. Han mistenkte noe mye verre, og henviste meg til røntgen i Tønsberg. Kort tid etterpå kom mamma fra jobb og ble værende hos meg. Vi dro raskt hjem, hentet litt mat og bilet avgårde til Tønsberg. En halvtime ventetid på røntgen var ikke så ille, men 6 timer på akutten var uutholdelig. Armen gjorde så grossalt vondt, og jeg slet med å holde meg samlet. ”Ikke viktig nok” – var det de sa til meg da vi spurte om å få komme inn. Det var sykepersonell og pasienter med brukkede bein og armer om hverandre. Jeg sto kun på en venteliste og ante ingenting. Da jeg kom inn og fikk bekreftelsen på at armen var brukket, ble jeg faktisk litt glad og lettet. Smertene hadde en årsak, og jeg kunne endelig få noe som hjalp. Ikke mer enn et fatle og paracet, men dog veldig mye bedre enn å gå uten noenting. Heretter hadde jeg blitt pleiepasient. Mamma vasket håret mitt. Mamma ordnet maten min. Mamma skrev for meg. Pappa hjalp meg med timelister. Broren min hjalp meg med ytterjakka. På skolen fikk jeg hjelp fra medelever, og lærerne godtok utsettelser. Aldri før hadde jeg vært så avhengig av noen. De få gangene jeg var alene gikk det dårlig. Aller mest lå jeg i senga. Og selv da visste jeg ikke hvordan jeg skulle holde ut smertene. Fysiske, men også psykiske. Jeg var ekstremt deprimert. Det var så synd på meg. Stakkarslige jenta med brukket arm. Jeg kom meg jo ikke ut. Jeg klarte heller ikke å bruke internett. Jeg fikk ikke på meg klær engang, og som toppen av kransekaka; Jeg kom så vidt på do. Tilbake til sykehusdagene? Slik føltes det i allefall. Jeg greide i grunn ingenting, så da levde jeg likeså på pepperkaker. Nesten. Middagen og kveldsen fikk jeg hjelp med. Dermed kunne jeg ikke ta mye hensyn til anoreksikampen. Den ble satt litt på vent. Jeg hadde fått en langt viktigere prioritering; å komme levende gjennom hverdagen. Det var tøft, men med tiden gikk det bedre!
Februar: Røntgenbildene hadde stor framgang, men dessverre forble armen brukket. Allikevel så jeg tydelige tegn til bedring, og det var i all grad positivt for meg. Jeg mestret mer og mer. Hånda kunne brukes til enkle meldinger, grøtrøring eller surfing på internett. Jeg fikk på meg gensere på egen hånd, og av og til boblejakka, også. Jeg hadde dessuten langt mindre smerter og sov heldigvis mer om nettene. Ting gikk framover. Jeg kunne omsider begynne hos fysioterapi. Fatlet ble tatt av 22 Februar. ”Ta av fatlet, er du gal?” Jeg hadde nok ikke tatt den avgjørelsen på egen hånd, men ettersom fysioterapeuten mente det var viktig for bevegeligheten, så hørte jeg på han. Å ta av fatlet var veldig rart. Den forferdelige perioden var riktig nok over, men det føltes ikke slik. Armen var både stiv og vond. Nå skulle jeg for alvor få den tilbake. Da jeg forlot Linden fysio hadde jeg en klump i magen. Hvordan skulle dette gå? Jeg turte såvidt å bevege meg på isen og ble vel nesten litt overdramatisk. ”Hold meg, mamma”, kunne jeg finne på å si da vi var på byturer. Aldri i mitt liv noensinne ville jeg oppleve tilsvarende hendelse. Slik gikk det seg altså til, og dag for dag ble jeg heldigvis bedre. Jeg ble mer aktiv på facebook, innleverte skolearbeid, kjørte bil, gikk turer (med mamma!) og lagde min egen normale mat. Med strikkøvelser ble armen sterkere og livet gikk mot normalen, igjen. I allefall slik det var før bruddet!
Mars: Jeg fikk mye skolearbeid da jeg ”kom tilbake”. Jeg fryktet for hvordan det ville gå. Karaktermessig. Innleveringer, prøver og framføringer ventet. Heldigvis for meg som deltidsstudent hadde jeg mulighet til å lese mye utenom. 6’ere på framføring var barnemat, mens 6’eren på rettslæreprøven kom vel så overraskende. Og da gjorde det ingenting om religionsinnleveringene sto til 5+. Bedre kunne jeg jo ikke få til. Jeg gjorde virkelig mitt beste hele veien. Bare der hadde jeg hevet selvtilliten høyt. Det var forsåvidt lite tegn til depresjon og negativitiet da jeg så at denne dumme armen ikke ødela for meg allikevel. Jeg kjente i tillegg mindre og mindre ubehag i armen. Det var faktisk så mye bedre at jeg titt og ofte kunne spørre meg selv om det var høyre eller venstre. Det til tross for at jeg merket spenninger og stivheten enda. Ute begynte det å bli mer vårlig. Endelig var det hundre prosent trygt å bevege seg. Dagens sollys gjorde godt. Behovet for å gå turer ble derimot endret. Jeg så ikke lenger trangen til å traske hver eneste dag. Og hvertfall ikke stresse livet av seg for å rekke det før skoletid. En regnværsdag, en sliten kropp eller snøstorm kunne være unnskyldninger gode nok. Hvorfor fortsette med så strenge regimer som før? Ettersom behovet forsvant, så forsvant også litt mer av de tvangspregede tankene. Klokkeslett, tidsfrister, tempo var ikke så nøye. Etter 6 uker med mye innesitting føltes det egentlig helt greit å gjøre det slik. Nesten som en befrielse. Mine daglige gåturer hadde hengt ved meg i mange år, så det var en vanskelig vane som ble vendt. En fornuftig jente tok dermed en fornuftig avgjørelse. Jeg innså noe. Jeg forsto noe. Noe viktigere enn tvangshandlinger. Jeg hadde jo ikke pådratt meg fedme. Faktisk hadde jeg kjempet konstant for å få i meg kalorier og holde en stabil vekt. Altså var alle mine ”fiksfaks” tulletanker og vrangforestillinger motbevist. Da kan man vel si at den brukkede armen bidro til noe positivt? Om ikke bare for de kommende ukene, for slik fortsatte det nemlig. Jeg gikk turer når jeg hadde lyst, tid eller følte for det. Unnskyldninger var unnskyldninger, og de var gode nok. Selv for meg. Jenta med anoreksien. Utenom den herlige framgangen så hendte det stadig nye ting. Aleksander fylte sine viktigste år noensinne, nemlig 18. Med koselig feiring hjemme ble det en minneverdig og flott dag! I slutten av måneden var det tid for påske. Aleksander dro nordover, mens jeg ble værende hjemme. En gledesfull uke ble tilbrakt sammen med mamma og pappa. Med sunne påskeegg, felles måltider og slalåmtur (for første gang etter sykdommen), så var det en koselig høytid. Jeg vant til og med på påskenøttene til NRK.
April: Jeg vet ikke hva jeg skal trekke fram, for bloggen fra denne måneden inneholder så å si bare en haug med dikt og reflekterende innlegg. En gøyal ting er jo at mamma endelig ble ferdig med Dorthegenseren, da. En litt sen bursdagsgave til en som fylte i Desember, men det fikk gå. Den var verdt å vente på! Myke og gode genseren min. En klar favoritt!
Mai: Jeg ordnet hårklipp like før fetteren min stod til konfirmasjon. Da var jeg likeså klar for 17-mai, også. To fine dager tilbrunget med familien. Allikevel var det ikke festligheter som stod øverst på prioriteringslisten. De ble riktig nok gjennomført, og krysset av som ferdig i almanakken. Intet mer. Intet mindre. Det var jo siste innspurt av skolen som jeg karakteriserte som vesentlig. Den var for alvor i gang, og jeg la ned hard innsats og mye tid for å få ønskede resultater. Det føltes som jeg jobbet meg selv inn i en slags ny og ukjent boble der kun jeg hadde tid til å prioritere meg selv. Meg selv og eksamen riktig nok.
Juni: Avslutning med klassen ble hos læreren i Åsgårdstrand. En deilig formiddag med solskinn og grilling. Det var virkelig en flott måte å tilbringe ”siste gang” før alle skulle hver til sitt. Så ja. Med karakterkortene var vi på vei videre. Også jeg med 6’er i historie og rettslære. Men ferdig; på langt nær… Fler eksamener gjensto. Eksamen var virkelig blitt et kjent ord. Jeg var ikke forberedt på å komme opp i muntlig, men allerede da jeg møtte opp den fjerde og siste dagen kom beskjeden; religion. Jeg satt på mye på biblioteket, men måtte jo gå etter skoleslutt. Stua nede forble derfor mitt øvningsrom. Ingen fikk komme ned, og jeg kom knapt nok opp. Fraværende fra sosiale medier og tv-skjermen. Det var såvidt jeg husket å spise måltidene mine ettersom tiden gikk, samtidig som jeg var helt inni både islam, humanismen og kristendommen. Det var kanskje en ekstrem måte å forberede seg på, men dog veldig nyttig. Siste dagen hadde jeg imidlertid funnet ut at nok var nok. Jeg følte meg forberedt og klar for den store morgendagen. Derfor tillot jeg meg selv en gåtur og andre ålreite gjøremål. En oppdatering på bloggen var ikke så galt heller: Da kunne jeg forsikre leserne mine om at jeg ikke hadde forsvunnet ned i jordas mørke. Eksamensdagen var en viktig dag, men ikke en dag jeg gruet meg til eller var nervøs for. Jeg var bare stresset. Veldig stresset. Fra jeg løp ut ytterdøra hadde jeg sprintfart. Ansiktet skallet takstativet på toppen og jeg begynte å silblø. Det var en typ tragikomisk hendelse man kun ser på film. Så der satt jeg med dopapir og presset knallhardt mot leppa. Da jeg kom på skolen stoppet den. I allefall for noen minutter. Mer papir og mer panikk. Da jeg kom inn hilste jeg på sensor og startet foredraget mitt. Jeg sa ingenting om leppa, men hadde garantert gjort det visst blodet hadde sprutet. Og selvsagt hadde jeg lagt fra meg manuset i den andre skolesekken. Jaja. Manuset kunne jeg utenat og foredraget gikk som en drøm. Spørsmålene gikk også veldig bra, med unntak av noe jesusgreier. Man kan ikke kunne alt om kristendommen når det er aktiv dødshjelp i islam og humanismen som er problemstillingen. Med en grei følelse gikk jeg ut av klasserommet. Jeg var sistemann, så jeg fikk resultatet ganske med en gang. Der og da kjente jeg skuffelsen bre seg over meg og jeg antok at jeg ikke fikk mer enn 4-5. Vel. 6’er ble karakteren! En stolt og glad jente forlot skolen og gikk ut i solskinnet. Overbevist om at arbeidsinnsatsen virkelig var verdt strevet. Med alle bekymringer og utfordringer i boks var det enda en ting som gjensto. Jeg arrangerte jentekveld som siste ”krona på verket” og inviterte jentegjengen jeg i flere måneder hadde blitt så godt kjent med. En koselig kveld med film og skravling var supert for fire pratesyke jenter. Med vel gjennomført sosialt arrangement ventet dermed skolesommerferien! I allefall for meg og Aleksander, så derfor kjørte vi en tur opp til besteforeldrene mine. Eller; han syklet. Omtrent en uke ferierte vi uten internett, sosiale medier og hverdagslige gjøremål. Fokuset ble heller avslapning, bading (!) og rolige dager der vi nøt hverandre og besteforeldrene mine sitt selskap. Det var utrolig deilig å få en sånn perfekt start på ferien. Da jeg kom tilbake var det nemlig både jobb, ubesvarte mailer, timelister, sosialt liv og andre prioriteringer som ventet… Tross det så unnet jeg meg jo fritid, selv om. Med en fantastisk cabriolet har man jo sommeren med seg overalt. Noen av de fineste dagene ble stranddager. Ikke bading riktig nok. Det føltes både ubekvemt og psykisk feil. Det beste jeg klarte var å kle av meg på overkroppen, samt brette opp kjolen til miniskjørtlengde. Bare det var jo et framskritt, og med tanke på hvor ubehagelig det egentlig var så lå jeg slik i to timer. Badingen uteble, men det var kanskje like greit. Man må gjøre det man føler seg komfortabel med – rett og slett! Andre hendelser fra Juni; fyrverkerikonserten med mamma og da jeg fikk ny sykkel.
Juli: Fler og fler begynte på ferien. Foreldrene mine også. Vi reiste på felles bilsommerferie i midten av Juli med endedestinasjon i Rostock, Tyskland. Ferien ble variert og fin. Vi besøkte mange steder, shoppet en del og så mye nytt. Vi brukte mye tid sammen. Enten det var spill, attraksjoner eller ulike visitter det dreide seg om. Jeg kjørte også en del. Gøy for meg og besparende for pappa. Maten gikk overraskende bra, men ikke så bra at jeg klarte meg utenfor min egen kokkelering. Dog kjøpte jeg mye ukjent mat, og testet dermed en hel haug av nye matvarer og smakskombinasjoner. Været var med oss, og vi hadde så å si bare sol og varmegrader gjennom hele oppholdet – fra Helsingborg i Sverige til det sydligere Tyskland. Som perfekt avslutning tok vi Kiel-ferja hjem til Oslo. Et cruise kombinert med trening, avslapning, velvære, shopping, restaurant, musikk, bar. En haug med opplevelser for en sunn og sporty familie! Da vi kom hjem hadde vi enda en uke til gode før jobben igjen var i gang. Overgangen gikk fint, men beklagligvis betød soldager innedager og jobb. Cabriolet ble byttet ut med Linden Park, og frisk luft ble erstattet av vifter. Og da jobbdagen omsider var over, så hadde godværet lagt seg og vinden kommet på banen. Jaja. Innimellom fikk jeg mine fridager med både sol, varme og masse cabrioletkjøring, så jeg klager ikke. Og jentegjengen rakk enda et treff! Vi møttes i Tønsberg for kino, restaurant og hjemmebesøk. Det ble sent. En gang midt på natta kjørte jeg hjem…
August: En del ferie gjensto enda, selv om jeg visste at August betød både skole og hverdag igjen. Et siste jentetreff fikk vi til, og denne gangen hos en annen av jentene. En hyggelig og sen kveld, det også. Dem hadde det blitt mange av, og det merket jeg godt på kroppen. Jeg begynte derfor sakte men sikkert å snu om rutinene. Legge seg litt tidligere hjelper på det meste. Pc’en ble gjenopprettet og de viktigste dokumentene ble overført til harddisken. Egentlig var det ikke så mye å gjøre når jeg tenker meg om. Jeg møtte opp i min finere kjole og ble tildelt klassen. Uheldigvis fikk jeg en norsklærer jeg ikke var så veldig fornøyd med. Jeg møtte han aldri, men var allikevel ikke villig til å gi han en sjanse. Dette fordi jeg hadde utpekt hvilken lærer jeg ville ha på forhånd. Den samme som før jeg ble innlagt, så det betød blant annet samme klasse som lillebror, det. Det fikk gå. Det viktigste var en lærer jeg kjente godt til, og ikke minst; en som kjente godt til meg og det som hørte med. Forståelse var det jeg behøvde. Jeg var ikke ute etter fordeler, special treatment eller noe i den duren. Skolearbeidet var jeg innstilt på å gjennomføre hundre prosent, og det betydde ingenting om det var mye å gjøre. Her var det trivsel og motivasjon som ble ledende. Allerede etter de første timene hadde jeg innpass i klassen. Jeg trivdes og gledet meg til å gå på skolen. Elevene smilte til meg og sa hei i gangen. Jeg kunne dermed være den jenta jeg var. Den sosiale, blide og pratsomme Madelen. Hun som jeg var før, og som jeg aldri gav slipp på. I realiteten i allefall. Ja. Jeg elsket fremdeles framføringer. Jeg elsket fremdeles å skrive. Jeg elsket fremdeles skolen. Og en viktig ting. Jeg elsket den uten å ha forventninger til karakterer. Jeg gjorde mitt beste. Det var og vil alltid være mer enn bra nok. Og når man da ligger i toppsjiktet så gjør jo det bare hverdagen ekstra bra. Så ting gikk seg altså til. Aleksander vente seg mer og mer til min tilstedeværelse, og jeg vente meg mer og mer til og omgås 95’ere. Til og med skaffe meg venner… Ellers så ble tegningen fra sommerferien rammet inn på galleriet i Tønsberg, og vi hadde Olsentreff. Heldig med været rigget vi til campingstoler og bord ute!
September: Premien fra Ida Wullf sin konkurranse kom i posten. Jeg hadde vunnet 1 års forbruk + gavekort 2500,- Colluseum-klinikken. Jeg vinner ting innimellom, og det er fordi jeg er såpass aktiv og deltar på det som er. Mottoet mitt er jo; ”satser du ikke vil du aldri vinne”, og vel; denne ene kommentaren gjorde nytten sin. Ellers var det skole som stod på planen. Ting utviklet seg i riktig retning… I slutten av måneden kom dessuten Norsk Ukeblad med journalist og fotograf som ville ha et intervju med meg. Mamma ble med som moralsk støtte, men også for å dele sine erfaringer rundt sykdommen og livet generelt. En lang fotoseanse ble tatt nede ved hortenskanalen. Været kunne vi ikke vært heldigere med!
Oktober: Mamma og jeg dro på høstferie til Arendal. Kun oss to. To jenter dro avgårde med familiebilen til det glade sørland. Jeg var sjåfør, og hadde aldri noensinne vært i Arendal før. Ingen andre i familien heller, så det ble en utfordring det. Men å finne fram gikk som en lek når man har en så snill og brukervennlig GPS som min. Eneste utfordringen var at raskeste vei fort betød smug, snarveier og enveiskjørtegater. Men men. Vi kom oss fram dit vi skulle, vi. Alt var supert med denne ferien. Jeg kan ikke uttrykke med ord hvor takknemmelig jeg var for den. Vi jentene koste oss enormt, og jeg vil anta at vi kom enda nærmere og virkelig styrket vårt gode forhold ytterligere. Og det skulle man ikke tro var mulig. Så ja. Med 8-9 timers gåturer på knappe 4 dager, fri tilgang på spa, supre hotellrom, shopping i Arendal og Mandal, uteliv i Arendal og perfekte naturomgivelser kunne vi ikke klage på noe. Dog var det litt kaldt, så bagen var fullstappet med god grunn. Jeg brukte mye energi på å mestre dagene, men fikk dog dobbelt så mye tilbake. Å stå opp tidlig, legge seg tidlig, planlegge dager, undersøke turer og planlegge mat var en jobb i seg selv. En morsom en, riktig nok. Maten gikk også veldig bra. Jeg spiste ikke frokost med mamma, men satt i spisesalen, selv om. Jeg tok med meg nister. Noe ble med fra Horten, mens noe ble kjøpt på Sørlandet. Det var null problem å finne gjenkjennelige produkter og lage seg måltider. Merkevareutvalget var jo det så å si det samme… Og så lenge jeg spiste nok gikk det også bra med all den aktiviteten kroppen foretok seg. Vår fantastiske tur ble foreviget i en Cewe fotobok!
November: Klara fortjente en investering og fikk nye Nokian piggdekk! Like etterpå stiftet jeg et fantastisk bekjentskap. Denne gangen til en jente med akkurat samme diagnose som meg selv, og i tillegg bodde hun i samme by. Vi avtalte et cafemøte og allerede da var vi ”mean’t to be”. Kjemien stemte perfekt, og vi kunne vel nesten ha kjent hverandre for alltid. Med henne ble samtalene nærgående, åpenhjertige og hundre prosent ekte. Vi både forsto og kjente oss igjen i hverandre. Jeg kunne skrevet en svær norskoppgave for hvor takknemmelig jeg er over denne nye begivenheten, men dette skal tross alt være en oppsummering. Resten kan leses HER. Norsk Ukeblad kom også ut – med meg og mamma på trykk! Siste dagen i November var det duket for julebord på byens beste restaurant, Fishland. Jeg stod over den fete julemenyen, men drakk og koste meg. Det fungerte like bra 😉
Desember: Jeg elsker Desember, og hadde gledet meg til denne måneden siden Januar. Med kalender, snø og julestemning ble den minst like koselig som antatt. Viktige ting som skjedde? Vel. Håret fikk seg en kort og freshere klipp. Jeg startet å utvikle vennskapet til min nye venninne. De første gangene besøkte jeg henne, og vi hadde juleverksted. Deretter kom hun på besøk til meg. De neste møtene var alt fra cafe til gåturer og byturer. Med en sosial mulighet åpnet det seg stadig fler. Jeg ble flinkere til å kontakte andre venninner også, og fikk dermed med meg den nyeste ”Hunger Games”. For en som er på kino så sjelden så var det skikkelig deilig å dra dit igjen. 3 år var det siden sist… Det var på den første HG. Venninnen min er jo frelst i HG, så for henne var opplevelsen stor, og jeg vil vel si at opplevelsen min var minst like bra. Filmen var veldig bra og utrolig spennende. Jeg tok ikke øynene fra lerretet et sekund. Om det kommer en ny (som jeg har fått hint om) så skal jeg se den! På kino vel og merke. Utover måneden ble det også mer rom for fritid. Skolen var ikke like hektisk, og det var forsåvidt ikke så mye jeg skulle rekke i det daglige liv, heller. Julegavene ble kjøpt inn allerede i midten av November. Selvsagt ble det jo julete gjøremål som pepperkakestekning (ferdig deig!), bakst og kokkelering av sunne hjemmelagde marsipankuler. Huset måtte også pyntes, og jeg deltok gladelig med julemusikken trygt plassert i ørene. I år som i fjor våget jeg meg til deltakelse av julemiddagen. Et herlig lutefiskmiddag ble fortært, men pinnekjøttet derimot – det sto jeg over. Det samme med ribba, medisterkakene og disse lite lekre hvite pølsene. På julaften var vi nemlig bedt bort, og jeg følte meg relativt trygg med hjemmestekt ferdigmarinert kalkun. I utgangspunktet skulle bestemor og bestefar komme til oss, men i siste liten ble vi alle sammen invitert bort til onkel og tante. Gleden med å komme bort er spesielt stor i julen. Selskap, sammenkomster og familie betyr da ekstra mye. Og julaften ble veldig fin. Antrekket ble en lilla silkekjole. Den passet ypperlig for anledningen. Middagen gikk fint, og kveldsen gikk fint. Gavedelen gikk også fint. Jeg ble både fornøyd og positivt overrasket. Dette året var gavene virkelig gjennomtenkt. Jeg fikk mest bestikkdeler, men også undertøy, kosmetikk, kjøkkenting og penger. Pakkeåpningen tok sin tid, men vi rakk allikevel dessert og kaker etterpå. Like over tolv kjørte vi hjem. Jeg kjente noen smerter, men tenkte de ville gå over. Vel. Det visste seg at det var litt mer omfattende enn som så. Jeg fikk få timer søvn, og våknet opp med de samme smertene 1. dag. Denne gangen var de uutholdelige og mye mer intense. Istedenfor felles julefrokost bar det rett på legevakta, og deretter i reseptkø for antibiotika. En kur for en hel uke. Formen var dårlig. Jeg var sliten, slapp og deprimert. Jeg orket hverken juleselskap eller venninnebesøk. Ting gikk seg gradvis til, og jeg kom meg omsider på bena etter 4 dager. Etter late dager uten sminke iført joggebukse var det en befrielse. Jeg hadde riktignok ikke vært totalt sengeliggende tross hvor uvel og ille jeg følte meg. I senga hadde jeg det nemlig verre. Om nettene sov jeg knapt. Med filmer, familietid (omsorg/kjærlighet) og pc kunne jeg konse på andre ting, og legge fokuset vekk fra det vonde. Det hjalp betraktelig på humøret. Med mer energi orket jeg dessuten å jobbe med skole. Kort tid etterpå var virkelig særemnet i havn. Det var vel en av mine største bekymringer og unnskyldninger for at jeg ikke kunne rekke annet i julen. Så da det var ferdig var jeg mye mindre stresset, og følte en langt større frihet enn tidligere. De neste dagene som ”frisk” ble derfor julen kjørt litt i reprise. Vi hadde felles julefrokoster der vi pyntet oss og satt mange timer ved bordet. Dessuten spilte vi julemusikk, mens mamma og jeg bakte julete småkaker. Det ble også en byttebytur, men det måtte til slik at jeg fikk utnyttet julegavene maks. Er ikke så enkelt å kjøpe til en som er i starten av voksenlivet. Jeg vil gjerne samle likt, og unngå mest mulig variasjon i kopper og kar. Begynner man riktig, så fortsetter man også riktig…
Jeg så for meg en helaften med familien, felles kalkunmiddag og fylte sprudlende hvitvinsglass, men neida. Slik ble det ikke. Istedenfor ble vi bedt bort til tante på Nøtterøy, noe jeg står over- blir kun sjåfør. Invitasjonen var litt sen for min del, og jeg følte meg derfor ikke forberedt nok. Det har med at jeg ikke orket så mye planlegging og styr. Tror ikke jeg drar fram pentøyet en gang – og for en frihet det er! Jeg er ikke så tradisjonsbundet om jeg ikke må. Sykeprossessen tok mye energi fra meg, og jeg har i grunn behov for en rolig kveld. Det er krevende nok å hente familien sent på nattestid. Slik blir det jo når jeg velger som jeg gjør- men heldigvis blir jeg ikke helt alene. Jeg tar med en god flaske pepsi max pluss kveldsmåltidet og drar på besøk til min herlige venninne. Å ønske ”godt nytt år” krever minst to personer. Det blir mest hyggelig slik. Jeg kjenner vel også på at det er mest naturlig å tilbringe slike dager med venner, og ikke familie. Alderen taler litt for seg. Hvilket som bare er bra. Jeg er på alle måter sikret en fin og sosial kveld. Om den ikke blir like festlig og nyttårsaktig som de fleste andre sin, så slår den i allefall 2010 – da jeg så rakettene fra vinduet på psykiatrisk med en indisk vikarsykepleier ved min side…. Å slippe det gjør meg mer enn fornøyd!
Innlegget blir avsluttet med ”godt nytt år”! De beste ønsker for det kommende året sendes til dere alle!
Måtte 2014 bli herlig….. Selv har jeg motivasjon til tusen og skal virkelig bruke den for alt den er verdt!
Når man kjenner på konstante smerter timer etter timer flere dager i strekk, så glemmer man til slutt at man har vondt. Jeg har aldri noensinne kjent på så kraftige spenninger, kramper og uutholdelige smerter. Det fantes ikke et sekund uten at de var der. Allikevel forsvant de gradvis, men kun i hodet mitt. Fysisk var det ingen tegn til endring. Faktisk var det mulig å bli ”immun” mot noe som plaget meg så sterkt. Det er nesten litt skremmende at ting etterhvert føltes så naturlig. Selv om jeg innbilte meg at jeg var bedre, så var jeg altså ikke det. Det er ikke alt man merker om man ikke kjenner ordentlig etter. Dermed tok jeg ting på alvor. Selv om jeg ikke greide å lytte til kroppen, så visste jeg at den led. Jeg visste at den var utmattet, sliten og nede. Jeg visste at den slet på grunn av sydom, og jeg visste at forhastelser ikke nyttet. Antibiotikakuren skulle fullføres, og pasienten skulle hvile. Enkelt og greit. Det hadde legen sagt. Jeg valgte å lytte til legens anbefalning og ordre. Og vel… Nå er formen så fin som den kan få blitt. Det var en plutselig overraskelse å våkne opp i en ny og uventet kropp i går. Det var vanskelig å kjenne seg hjemme der, fordi det var noe som manglet. En stund føltes det helt uvirkelig. Hverken godt eller vondt. Bare veldig veldig rart. Jeg måtte fundere lenge på hva som hadde forsvunnet. Jeg kjente ordenlig etter, men kom ikke på noe. Jo; smertene var ikke der! Det var som om hele munnen spjæret idet jeg dro fram mitt bredeste smil. Nå skulle jeg for alvor nyte julestunden. Nå skulle vi sitte felles til julefrokost, høre på julemusikk og bake julekaker. Nå skulle vi pynte oss, ta oppstilte bilder og tre nisseluene godt over øra. Nå hadde julen min endelig begynt! Kanskje varer den helt til påske? Hvis jeg får fler slike fabelaktige dager som i går så er det ikke meg imot…
Julen flyr faretruende fort unna. Allerede 4. dag jul. Jeg tror at jeg blir nødt til å kjøre de siste dagene i reprise. I og med at jeg har vært syk, og enda er syk, så har jeg ikke opplevd romjulen hundre prosent slik som ønsket. Nei til juleselskap. Nei til venninnebesøk. Nei til koselige oppstilte julebilder. Selvsagt har jeg sett filmer, sittet ved bordet og kost meg med familien, men utover det har jeg vært dårlig selskap. Slapp, sliten og nedfor er dessverre gode, men sanne beskrivelser av meg de siste dagene. Hvilket som er uvant, for det ligner ikke gladjenta i det hele tatt. Til en viss grad forstår jeg mitt nedstemte humør. Å være syk i julen er rett og slett deprimerende for et desemberbarn som meg. Nå er heldigvis formen betraktelig bedre, men på langt nær topp – eller som den pleier rettere sagt. Humøret kommer seg. Dette tar tid, og heldigvis blir ventetiden kraftig redusert med antibiotikakuren jeg går på. Uten den vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Antibiotika og kjærlig omsorg er en god medisinsk blanding. Mamma og pappa passer godt på meg. Jeg er i de beste hender. I tillegg har jeg investert i litt avslapning og rolige timer denne lørdagen. Av fornuftige hensyn tok jeg den beslutningen, og jeg angrer ikke. Tross hvor lite jeg hadde lyst. Noen ganger må helsa gå først. Jeg følte meg for rett og slett for dårlig til å dra på jobb, og fryktet dessuten at det kunne sette meg tilbake. Er det noe jeg har lært så er det at friskhetsprosessen går langsommere hvis den støter på hinder underveis. En syk kunde, stress eller florerende nysebakterier kan være nok. Jeg blir fort satt ut av spill på grunn av lav vekt og svakt immunforsvar. Jaja. Det er jeg vant med. Jeg smører meg med tålmodighet. Så lenge det går fremover er det alt som betyr noe!
Som alle andre mennesker synes også jeg det er utfordrende å spise i syketilstand. Allikevel har jeg ikke noe valg. Med anoreksien er jeg nødt til å presse i meg riktig kalorimengde. Jeg har jo ingenting å ofre. Dermed nytter det dårlig å leve på supper over flere dager slik som flesteparten av befolkningen gjerne ville gjort. Heldigvis har jeg ikke mistet vekt. Matdelen har vært krevende, men gått fint, og jeg har fått i meg nok i form av fast føde. Til og med pepperkaker, sunn marsipan og nissestrømpegodis har jeg kost meg med. Ingen næringdrikker, unnasluntring eller lettvinte løsninger har blitt tatt i bruk. Dog litt drøying og tette måltider ettersom det fungerer best å starte spisingen godt utpå dagen. Vel vel. Det får være greit så lenge næringen har gått ned og blitt der. Jeg har virkelig brukt kreftene og fokusert på å få det til. Dette er utvilsomt en slitsom situasjon. Anoreksien er kronisk, og plagsom nok i seg selv. Når jeg får noe annet i tillegg blir det for mye. Selv for denne betongklossen av en jente. Jeg begynner å kjenne på oppgittheten. Jeg er rett og slett lei av overraskende ubehageligheter og smerter som jeg ikke kan noe for. Nå vil jeg bli så bra som overhodet mulig slik at jeg kan nyte den resterende tiden. Positivitet må til. Optimisten må på banen igjen… Ting er ikke ødelagt – bare utsatt litt. Det er fremdeles mange dager igjen med fri og ferie, familiekos og julestemning!
