Julaften ble en hyggelig, sosial og flott kveld. En av de bedre hittil vil jeg påstå. Vi kom inn døren til et vakkert julepyntet hjem. Tantes lidenskap for nisser gikk igjen i det meste av kriker og kroker. Med strømbrudd titt og ofte skapte stearinlys en intim og koselig atmosfære. Da klokken slo 17 hørte vi på sølvguttene, og like etter satt vi oss til bords. Jeg spiste min egentilberedte kalkun med grønnsakstilbehør fra bordet. Etter middagen uttrykte alle sin store tilfredshet, så noe dessert ble det neppe plass til. Istedenfor gikk vi rett over til gavene. Tross at vi var få personer, ble det en stor haug, og det tok sin tid. Overraskelser var det ingenting å si på dette året heller. Mamma ble helt satt ut da hun fikk koffertsett, mens pappa jublet høyt da Vervenfestivalbilletten og CD’en fra Ellie Guilding kom til syne. Innpakket i en pastaeske var det ikke lett å gjette hva som gjemte seg der. Selv har jeg blitt storsamler på Ramona hardangerbestikk; salatsett, ordinært sett, biffsett, iskremsett og kakesett. Jeg tror det var alt. I tillegg til min flotteste gåbil, en scrapbooklagebok, kopper, skåler, Bjørn Borg, Elkjøp-kortholder i skinn, kosmetikkartikler og penger. Mye fint og mye jeg kommer til å få bruk for. Gjennomtenkte gaver faller alltid bra i smak. Da vi var i mål med gavene var det tid for riskrem og kaker. Selv hadde jeg slått måltidene litt i ett med en kreativ kombinasjon av pepperkaker, brødskiver, proteinbar og mandariner. Opplegg skal følges og opplegg skal gjennomføres. Julen gir meg så mye håp og motivasjon. Det nytter. Rundt tolv kjørte vi hjemover i øsregnet/haglet. Trøtte og slitne begynte vi allikevel å utforske gavene, og Aleksander monterte bilen. Han var så tålmodig der han satt, og selvsagt måtte jeg vente for å se det ferdige resultatet og få mitt perfekte bilde. Bra overrasket over hvor fin den lille bilen egentlig var…
Jeg sovnet en gang mellom 2 og 3, men sov dessvere ikke lenger enn til 6. Jeg hadde smerter uten like, og kunne verken ligge rolig, vri eller vende på meg uten å kjenne ubehaget. Enda mindre morsomt var det å våkne opp med de samme smertene, bare mer intense. Det gjorde meg skikkelig deprimert. Jeg trodde i det sekund at hele julen var spolert. Rett etter gåtur ble det ikke tid for noen tradisjonell julefrokost. Istedenfor dro vi rett på legevakten. Prøver ble tatt og resepter ble levert. Denne gangen hadde forhåndsgooglingen min noe for seg, og stemte overrens med legens beskjed. Heldigvis skyldtes det ikke anoreksien denne gangen, og det er like greit. Den tar altfor stor plass fra før av. Når ting blir oppdaget såpass tidlig er det forsåvidt ikke noe kjempefarlig heller. Mer detaljert enn det vil jeg i grunn ikke si. Enkelte ting føles for personlig og privat til og deles, og det til tross for hvor åpen jeg egentlig er. Alle har vi vår fornuftige grense. Av og til må jeg også benytte meg av den. Pappa skal ha all mulig takk for at han stilte opp for jenta si. Jeg er virkelig heldig som har slike gode mennesker rundt meg. Så ja. Det har vært en hektisk dag med andre ord, men nå ser det ut til at ting roer seg. Jeg er på bedringens vei. Etter et besøk på apoteket og noen Antibiotika innabords føles både formen og humøret langt bedre. For sikkerhets skyld har jeg bedt pappa ta vare på pilleesken. Det er nok det tryggeste. Når noe fungerer litt vel bra er det fort gjort å bli avhengig og fristet. Dosering kan ikke en undervektig kropp tulle med. Det tåler den ikke. Dermed tør jeg ikke å påta meg en slik oppgave enda. Sist gikk det nemlig dårlig. Med litt seriøs oppfølging, kontroll og kjærlig omsorg skal nok ting gå greit for seg. Det skinner alltid et lys i andre enden. Heldigvis er ikke julen ødelagt, og jeg kan snart igjen se fram til julekos og familiehygge…
Det er noe spesielt med julaften morgen. Den er magisk. Fra jeg var liten har jeg verdsatt den ekstra mye. Tar jeg bort år 2010 (da jeg våknet i sykesenga) så vil jeg si at jeg har elsket hver bidige julemorgen så lenge jeg har levd. Det er jo ikke rart. Julen bringer fram noe vakkert i oss alle. Jeg elsker stemingen, gleden og den lykkelige følelsen jeg får. Aldri noensinne om noen skal få ta fra meg disse positive assosiasjonene. Det går bare ikke. Jeg våknet full av energi med et bredt smil om munnen. Noe som var veldig overraskende ettersom jeg har vært helt redusert de siste dagene, og nærmest livløs. Pluss at jeg la meg litt vel sent i går. Dermed må det virkelig være noe spesielt med den 24, altså. Eller kanskje bare mine sterke tanker knyttet til julen kan overdøve alt? Selv stormen som herjet ute stoppet ikke meg. Jeg hadde bestemt meg god tid i forveien, men dagens tur ble vel mest på pur viljestyrke vil jeg si. Med thigts, joggebukse og boblejakke vandret jeg ut. Ingenting er som en frisk og deilig morgentur selv om man nesten blåser bort. Da jeg kom hjem var jeg klissvåt, men allikevel ikledd mitt bredeste smil. Det til tross for at den hvite julen ikke er et faktum i år. Den har regnet bort for lengst og sviktet oss fullstendig. Vel. Enkelte ting kan man ikke gjøre noe med. Jeg merket allikevel julaftenvibbene så fort jeg kom inn døra og så mitt vakre lille juletre. Det pynter opp perfekt!
Så fort jeg hadde skiftet hoppet jeg inn i onepiece’en, og nøt morgenen med mine siste kalenderuker og god tv-underholdning. Det bøtød ikke Askepott. Jeg får lite julestemning av østeuropeisk jallaskuespill som jeg har sett tusen ganger før. Disney er så mye bedre. En tradisjon som hører barndommen til, men som allikevel lever videre. Det er alltid like koselig å se Snipp&Snapp som erter Pluto. Da kan jeg ikke annet enn å le. Etterhvert ble også nissestrømpen innviet. Tjukkasen hang der klar og ventet på meg. Bare det gjør at jeg følte meg som et lite barn igjen. Morgenen kunne ikke vært mer kompeltt, og familien koste seg masse sammen. Det var vidunderlig å vite at man er i mål med alt sammen. Det å nyte stillheten, roen og friheten gjorde godt. Nå gjenstår kun frokost, kalkunsteking, matpakker og stelling – så kan kvelden bare komme. De siste dagene har nemlig vært altfor hektiske, stressende og langt over hva kroppen min egentlig kan takle… Men men. Sånn får det bli når man får såpass mye godstemning tilbake. Ikke bare er givergleden stor, men også gleden over å tilbringe tid med kjente og kjære. Det betyr enormt for meg og takknemmeligheten er stor. Jeg er så glad vi har hverandre!
God jul kjære blogglesere, kjente og familie! Ønsker dere alle en fortreffelig julekveld, og håper dere nyter den så godt det lar seg gjøre.
Tidlig i høst inviterte pappa bestemor og bestefar til å feire jul med oss. De takket ja. Få uker senere gjorde onkel og tante det samme. Så da ble spørsmålet; hvem skal være hvor? For å unngå noen ubehageligheter lot pappa meg ta avgjørelsen. Jeg kunne feiget ut, men det gjorde jeg ikke. Istedenfor tok jeg fram mobilen og sendte melding til onkelen min på sekundet. Å feire jul hos dem har vi ikke gjort på 5 år, så det virket både hyggelig og fint. Dessuten var vi borte forrige julaften også, og det gikk jo smertefritt. Alle vet jo at jeg er syk, og det finnes ingen overraskelser rundt det lenger. Åpenhet har vært helt avgjørende for meg, og jeg må si jeg har vært flink der. Allikevel kan jeg kjenne klumpen i magen når jeg tenker på jul, julemat og tradisjoner. Begrensninger er jo kjipt. En optimal jul hadde helt klart vært det beste. Men slik er det altså ikke.. Ikke enda. Så lenge det er realiteten å forholde seg til blir det fort litt mer styr og stress å ha det hjemme. Pynting og rengjøring er en ting. Mat en annen. Både pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker, medisterpølser og kalkun skal tilbredes. For ikke å snakke om alt det tilbehøret som skal lages. Da blir fort anoreksien litt ekstra stresset, også. Da er en en skikkelig prøvelse å stå på kjøkkenet i mange timer. Spesielt med så mye intense lukter om hverandre. For min del kjennes det derfor godt å være utenfor matdelen. Jeg vil i grunn kun involeres i det som angår meg. Nå var jeg jo heldig og fikk vite om julaftentankene relativt god tid i forkant. Det åpnet dermed for trygghet og mulighet til å planlegge. Slik må jeg jo ha det.
I år har jeg forsåvidt vært flink. Det blir ingen ny kjole for anledningen, men dog en kjole jeg nesten ikke har brukt. Den er adventslilla og passer høytiden ypperlig. Jeg tror det blir sorte sko og en lilla cardigan til. Det gjenstår litt prøving før jeg kan si meg hundre prosent i mål med den delen, og det er vel det eneste usikre moment. Sjåføroppgaven har vært selvskreven og bestemt siden avgjørelsen ble tatt, så da blir det gode doser med Pepsi Max for denne jenta. Kalkunbrystet ble kjøpt inn tidlig i Desember. Det ligger nå til tining på benken. Jeg gjør som i fjor der jeg steker på forhånd og pakker inn det jeg skal ha i aluminiumsfolie. Rett før vi skal spise legger jeg det noen minutter i ovnen slik at det får litt varme, men ikke blir tørt, selvsagt. Jeg regner med å innta frokost før jeg drar, og tar med lunsj og kvelds. Mesteparten vil nok bestå av mine nydelige pepperkaker for å si det sånn. På den måten har jeg ikke utelukket julekosen når de andre spiser dessert, godteri og det som måtte være. Det må noen kreative løsninger til med andre ord. Slik kan jeg nyte julekvelden på best mulig tenkelige måte. Det gleder meg stort!
Det er full fart, og det kjennes på kroppen. Jeg jobbet både Lørdag og Søndag, noe som var utrolig slitsomt. Folk tok fysisk tak i meg og forlangte hjelp. Snakk om desperate mennesker. Jeg forstår det til en viss grad, men synes kanskje ordet ekstrem har fått ny betydning. Koselig var det i det minste. Folk er over gjennomsnittet takknemmelig og utrykker dette i så stor grad at man ikke skulle tro de hadde vært på smilekurs. Det hjalp betraktelig på energinivået, men så fort jeg kom hjem orket jeg ikke mye. Det skal sies. Aller helst ville jeg bare sove. Noe som ikke gikk særlig bra. Med jul like rundt hjørnet venter det alltid gjøremål og en haug av ting man skal rekke. Det begynner å bli bra nå. Mye er unnagjort. Jeg har nettopp pyntet ferdig treet. Det er vel kanskje noe av det hyggeligste jeg gjør der jeg danser rundt i takt med musikken. Heldig for meg har vi et tre nede også som skal pyntes. Julestemningen kommer seg med andre ord. De siste småtteriene gjenstår forsåvidt enda. Jeg håper dessuten å finne en gave til lillebror. Litt småhandling er ikke galt lillejulaften, men jeg burde vel helst unngått det ettersom byen er full av stress og massive menneskemengder. Det er jo ikke uten grunn det er kalt ”den store bulkedagen”. Vel. Min bil får stå. Hun får ikke lov til å få en eneste skramme, og i hvertfall ikke rundt disse tider….
Endelig er det juleferie, og den er så fortjent som det går an. Jeg har jobbet beinhardt, uten at det har gått utover helsa selvsagt, og virkelig oppnådd det jeg ønsket. Gårdsdagen var fantastisk. Jeg kunne ikke bedt om en bedre bursdag. Jeg våknet en gråfull og regntung morgen, men tross det tok jeg bena fatt og trasket min daglige tur. Da jeg kom tilbake hadde været lettet betraktelig, så jeg gledet meg stort over at boblejakka kunne byttes ut med kåpe. Håret ble rettet ut. Mascara ble tatt på. Deretter den ubeslutsomme delen; nemlig klær. Jeg fant til slutt noe jeg følte meg komfortabel og fin i; nemlig min yndlingsskjorte med blå striper samt ullgenser utenpå. Hvis ikke hadde jeg fryst fast. Etter jeg var ferdig med morgenens forberedelser tok jeg bilen til skolen. Jeg hadde bidratt med en rask quiz, så hele klassen fikk virkelig kjørt seg. Her var det ikke tilfeldigheter det sto på. Etter en vinner var kåret og noen pepperkakebokser og julebrus konsumert var det underholdning i gymsalen. En variasjon med dans, sang og taler var utrolig julestemningsskapende. En time senere var jeg stiv og støl, og ryggen verket etter de alfor gode stolene. Er man tynn så kjenner man lettere at ribbeina treffer, og det er en stor ulempe for meg – spesielt om jeg sitter for lenge. Jeg tok bilen min og kjørte til Tønsberg. Jeg gjør nemmelig hva som helst for å slippe bussen, og dessuten var en kjøretur godt innenfor planlagt agenda. Vel framme møtte jeg pappa, og sammen handlet vi de resterende julegavene. Byen var flott og julepyntet. Folkemengden var overkommelig, så vi kom oss gjennom. Da vi var slitne, fornøyde og ferdige (småtteri gjenstår) tok vi turen på Opus. Han nøt sitt måltid, mens jeg nøt min medbrakte lunsj. Da parkeringen gikk ut kjørte pappa meg tilbake til bilen min, og vi kjørte hjemover. Da stod innpakning for tur. Heldigvis var en del gjort på forhånd, så det gjensto i grunn flest merkelapper.
Med gavene innpakket kunne jeg senke skuldrene og sette meg ned ved pc’en. En del gratulasjoner ventet, kan man si. Det er så herlig å se at folk velger å legge igjen en hilsen. Sånt gjør meg skikkelig glad, og jeg føler en enorm takknemmelighet i kroppen. Da kan man jo ikke annet enn å ofre tid for å lese gjennom og ”like” eller svare på det som er. Dagen ble senere markert med innkjøpt marsipankakelengde, gaver og leid komediefilm. Selv spiser jeg jo ikke kake, og ville egentlig ikke bake eller kjøpe noe sånt for jeg synes det var bortkastet. Allikevel fikk familien viljen sin, og ettersom de syntes kake var essensielt for å feire dagen ordentlig, så fikk det gå. Jeg kunne i allefall bidra med å smile til kameraet, åpne konvolutter, lese kort og rive av gavepapir. Ikke verst. Det var ikke mange gavene, men så er det heller ikke antallet som teller. Jeg fikk mye fint. Penger blir det alltid. Pluss nydelige kort, Bjørn Borg, sminkeservietter, en koselig ramme med visdomsord, grytekluter (!) og deler til bestikket mitt. Hinter noen frampå at jeg burde flytte hjemmefra snart? Jeg er utvilsomt i full oppsparing av både servise, bestikk, kjøkkenredskaper og pynteting. Godt på vei til å fylle opp det som måtte være av skuffer og skap med andre ord. Dessverre må jeg nok vente noen år. Jeg klarer jo ikke å ta vare på meg selv på egen hånd – ikke enda. Enn så lenge holder sykdommen tak i meg, og det føles lit lite trygt å forlate hjemmet og sikkerheten. Dessuten trives jeg hos familien. De er snille og tålmodige med meg, og aksepterer at jeg må ta tiden til hjelp. Noe som er avgjørende ettersom denne jenta er altfor stresset, utålmodig og lei av natur…
Julen betyr i stor grad samhold, mat og fellesskap. Men er det slik for alle? Det er jo slettes ingen selvfølge at alle gleder seg til jul. Jeg kan kun snakke basert på egne erfaringer. Jeg har elsket julen siden jeg var bitteliten, og har aldri noensinne gruet meg til den – og det på tross hvor mye sykdommen har ødelagt. Dessverre gjør det meg leit å høre om andres vonde tanker rundt jula. For de fleste anoretikere kan julen by på store utfordringer, og dermed også være vel så krevende. Skal jeg delta i pepperkakebakingen uten å smake? Skal jeg spise noe så kjipt som fisk på julaften? Må jeg sitte sammen med de andre ved julefrokosten? Hvordan skal jeg rekke å trene? Mye usikkerhet er knyttet til denne angstfulle høytiden og derfor er det vel så mange spørsmål som reiser seg… På forhånd kan det være lurt å ha avklart så mye som mulig, slik at det ikke oppstår noen ubehagelige ”overrakselser” underveis. Litt planlegging er dermed alfa og omega. Det er både sikkert og forutsigbart – perfekt med tanke på hvilken tilværelse en anoretiker trenger og er avhengig av!
Her i huset har vi som tradisjon å spise noen julemiddager sammen. Etter jeg ble syk ble dette så å si umulig. Noe som er mer enn trist. Julaften er greit, for da kan jeg tilbrede min egen kalkun. Det er middagene utenom som må prioriteres og planlegges ekstra nøye. For en som hverken spiser ribbe, pinnekjøtt, medisterkaker, medisterpølser eller juleskinke så er det ingen enkel sak. Allikevel har jeg funnet fram til en koselig julemiddag som også jeg kan innta hvert år. I fellesskap – og ikke alene. Nemlig lutefisk, og i dag stod det på menyen. Mamma lager verdens beste lutefisk. Overflaten blir deilig sprø og fisken utrolig smakfull. Suksess i dag også. Vi satt alle samlet ved bordet og nøt måltidet… Det smakte godt og jeg koste meg med hver munnfull. Det gikk altså veldig fint, men som forventet i grunn. Jeg hadde forberedt meg på tanken en uke i forkant. Dessuten hadde jeg vært med i både matbutikken og tilbredningsprossessen på kjøkkenet. Når alt føltes så trygt blir det ingen problemer eller samvittighetsopplegg for denne jenta!
Ica-pepperkakene ble stekt i går, og min sunne julemarsipan ble laget på Søndag. Usunt og sunt. Allikevel ble de begge smakt på og fortært av meg. Å spise noe utfordrende er greit så lenge det også finnes alternativer jeg er bekvem med. Da blir det en passende utfordring. Nå gjenstår så å si kun pyntedelen. Julegavene er nesten i boks, og jeg tror jeg har truffet ganske bra! Selv har jeg uttrykt at jeg egentlig ikke ønsker meg noe spesifikt. Dessuten; jo eldre jeg blir, jo færre gaver. Jeg er forberedt på at det ikke ligger flest gaver under årets tre merket mitt navn. Da får jeg vel bidra litt, da – så er jeg sikker på at jeg blir helt fornøyd. Hvert år har jeg nemlig kjøpt julegave til meg selv. I fjor ble det en gigantisk biografibok om Abba, mens i år har jeg sluppet opp litt mer i budsjettet (hvilket budsjett?) og gått for det jeg spontant fikk lyst på. I sann juletradisjon og med stor glede. Så hva har jeg kjøpt? Vel. Det ble to ting. I går skaffet jeg billett til Vervenfestivalen. Jeg har aldri vært noe festivalmenneske, men synes det var på tide ettersom dette er en nysatsning i hjembyen. Samtidig som det virket som en fantastisk mulighet til å oppleleve noe tilnærmet normalt ungdomssliv. Det trengs – så mye som mulig. Jeg må våge å kjenne litt på livet rett og slett. Å dra ut blir fort tiltak, og hvorfor det? Det bør ikke være slik. Jeg får jo langt mer energi enn jeg bruker i planleggingsprossessen. Dessuten blir jeg lykkelig, glad og meget fornøyd. Med alle disse gode reaksjonene er jeg overbevist om at slike ting er godt for min psykiske helse!
Festivalbillett er bare noe. En større og mer fremtredende pakke måtte også til. Isted hentet jeg min nye bestilte minibeetle gåbil, av alle ting. Jeg er så fascinert av biler og beetle, ikke minst, så jeg tenkte den ville pynte bra opp. Det er i allefall tanken. Jeg kan sikkert få testet den også, da jeg beklagligvis ikke er så altfor tung. Uansett. Det er ingen tvil om at jeg skal åpne den mest overraskende gaven dette året… Lenge leve barnet i meg! Jeg mener at friskprossessen med denne sykdommen i hovedsak handler om å bli glad i seg selv. Å bli glad i seg selv behøver ikke bare å omhandle ens eget kroppsforhold og selvbilde. For meg er også det med å føle seg fortjent til noe minst like viktig. Uavhengig om man har gjort seg fortjent til det eller ei. Å bruke penger på seg selv er å prioritere seg selv. Det er et bra gjøremål. For hver dag jeg tar den avgjørelsen trår jeg små skritt i riktig retning. Det kjennes bra!
Oi oi. Jeg blir tydeligvis eldre jeg også. Om nøyaktig en uke har jeg bursdag. Snart 21 år – på vei mot 30… Jeg skal innrømme at jeg ikke liker denne aldringsprossessen. Den skjer for snart og altfor tidlig. Skal jeg ikke bli for dramatisk, så er jeg vel enda ung. I katogorien i allefall. Folk sier nemlig så. Ung eller ei. At jeg blir eldre gjenspeiler stadig meg og hverdagen. Ja. Jeg nærmer meg jo dette fancy voksenlivet, og det merkes spesielt på prioriteringene mine. Jeg må ofte minne meg selv på å velge venner framfor jobb og skolearbeid. Jeg må tenke at kino eller cafeturer er mer viktig enn nav-møter, tannlegetimer, optikerundersøkelser og legetimer. Om ikke mer viktig, så er det lurt å sette av plass til disse tingene. Det får jeg langt mer energi av. De andre gjøremålene kan jeg fint plassere til tider der folk er opptatt uansett. Som skolehverdager. Jeg ser jo helt klart en sammenheng ettersom sykdom og alder spiller inn på valgene jeg foretar meg. Jeg gikk over til voksenlivet i min mest kritiske fase av livet. Døende, utsultet og ugjennkjennelig bikket jeg over 18-års-grensa. Der lå jeg i en seng på psykiatrisk en kald desemberdag i 2010. Hva gledet jeg meg til? Ingenting. Jeg så hverken fram til å gå på polet eller ha oppkjøring. Det gikk jo forsåvidt ikke, heller. Den friheten som hørte med alderen hørte ikke med sykdommen. Tvangsinnleggelsen veide mest. Dessverre. Min siste ungdomstid fløy bare bort. Ut til intet. Overgangen føles på alle måter helt merkelig. ”Når fylte jeg 18, egentlig?” I hvertfall ikke i 2010. Kanskje året etter. Jeg vet ikke. Hver bursdag har jeg denne tanken om at jeg blir 2 år yngre. Det er kun det som føles realistisk for meg! Lever jeg i en urealistisk verden?
Bursdag som julaften. Listene er like. Årets ønskelister er langt mer annerledes enn for en gjennomsnittlig ungdom i dagens samfunn. Der står det; nye brilleglass – frisørtime – bilvask med polering – proteinbarer – ting til serviset mitt og vinglass (A. B). Null klær, sko, smykker eller vesker. Jeg har med sykdommen fått livserfaring som gjør at jeg verdsetter ting på en helt annen måte enn før. Man kunne like gjerne sagt at jeg ikke ønsket noe spesielt. Rettere sagt; trenger ingenting spesifikt. Det er jo realiteten. Såklart kan jeg jo alltids komme på en haug av ting, men jeg ser ikke noe poeng i det. Materielle gleder er kun kortvarige. Mobilen er gammel, men den fungerer. Kameraet har ikke flest megapixler, men det tar jo bilder. Det er ikke synd på meg av den grunn. Hva skal jeg med unødvendige oppgraderinger, egentlig? Vise meg fram? Styrke selvtilitten? Nei, ellers takk. Det klarer jeg fint på andre måter. Jeg har som sagt det jeg trenger – og litt til. Sært, men sant. Det er nok å vite at jeg har det trygt og godt. Det er nok å vite at jeg har verdens beste familie og venner. For ikke å glemme at jeg har en haug av muligheter til å oppnå alt jeg vil. De bekreftelsene gleder stort! En ting skal allikevel sies. Jeg har et ønske. Et stort ønske. Som et mirakel fra klar stjernehimmel. Det er vel ikke vanskelig å gjette? Å bli fri fra anoreksien ville betydd alt. Jeg antar at det får være en egen gave til meg selv på lang sikt. Om ikke gave, så skal det være min beste og mest nødvendige investering her i livet!
Det er alltid tungt å stå opp, og denne morgenen var intet unntak. Selv med god tid stresset denne frøkna rundt. Så fort klærne var på tok jeg en tur ned på gårdsplassen. Avgjørelsen var enkel; jeg orket ikke å skrape bil.. Armene var blytunge og totalt tomme for kraft. Uheldigvis. Det endret ingenting; på skolen måtte jeg jo! Dermed valgte jeg å gå. Været var jo veldig brukbart, og ikke blåste det heller. 40 minutter senere ankom jeg skolen i en form tilnærmet sliten og svett. Dog litt mer våken enn da jeg satte bena utenfor sengekanten. Opp tidlig er en ting, en tung sekk noe helt annet. Det krevde sin disiplin. På bakken var det frost og is, så det krevde forsåvidt også konsentrasjon og en masse fokus. Ville neppe falle og risikere beinbrudd. Skjøre og tynne meg tåler ikke så altfor mye, dessverre. Så langt har sykdommen satt sine spor, og beklagligvis er osteoporose en av dem. Etter fjorårets uheldigheter (brukket arm) er jeg derfor ekstra forsiktig når det er isete og i tillegg mørkt ute. Med en noe mer krevende start på morgenen var det godt at det ventet en behagelig skoledag. Media fagdag blir mer kos enn skole. Vi hadde lett teori om filmanalyse, før vi så ”Home Alone” (etter mitt ønske) og deretter analyserte vi den. Jeg elsker Home Alone-filmene og lille søte Kevin. Slik kommer jeg i den ultimate julestemningen hvert år. Filmen passet bra til både undervisningsopplegget og det faktum at vi nærmer oss jul. I dag er det jo forsåvidt St. Lucia – termindagen da jeg egentlig skulle blitt født… I kantina var det nybakte lussekatter, og dem sto jeg gladelig over. En 0,5 Pepsi Max fikk bli min kos!
Vi kommer i alle former og fasonger. Noen er høye, noen er lange, mens noen er akkurat gjennomsnittelige. Beinbygningen varierer. Muskelmassen varierer. Fettprosenten varierer. BMI’en varierer. Alt varierer, for ingen er jo like! Allikevel rakker vi ned på hverandre. Noen er for tykke, mens noen er for tynne. Ellers så har vi bare komplekser vi aldri får ut av verden. Jeg er ikke ute etter å ta noen, for alle kan vi bli bedre. Bedre til hva? Vel. Det er noe jeg behøver å ta opp ettersom det plager meg sterkt. Vi lever i et samfunn der ”fedme” og ”anoreksi” har utviklet seg til å bli skjellsord. De blir slengt ut som om det var et ”hei” eller et ”hade”. Hva skulle det hjelpe, egentlig? Ordene kommer ofte fra de som sitter med minst fakta. De forstår ikke at de sårer og tråkker folk på føttene. Med slike antakelser treffer man mange ømme punkter. Kanskje er det ikke sant en gang? Kanskje er ikke vedkommende klar til å ”fortelle” om sykdommen? Kanskje føler man en skam? Det er mange spørsmål å stille før man buser ut med ting man ikke har peiling på. Med kunnskap hadde man nemlig visst at dette dreier seg om det psykiske. Psykiske sykdommer. Psykiske plager. Masse følelser, men også mye angst og depresjoner. Ingenting kommer smertefritt. Å være for tynn fungerer ikke. Da må man spise mer. Å være for tykk fungerer ikke. Da må man spise mindre. Er det allikevel så enkelt? De fleste tror det.. Samfunnets aksept er så å si null mens helsenorges handling er basert på penger og lønn til de ansatte. Hva hjelper, da? Alle og enhver skjønner jo at det fysiske tar skade på sikt. Derfor er det jo surrealistisk at det er psyken som må bli bra før den fysiske formen kan ordnes på. Ja. En ”syk” person kan selvsagt ta kritikk. Sykdommene er jo selvpåført. Allikevel glemmer mange en ting. Hva ligger i ordet sykdom egentlig? Ingen velger en sykdom. Sykdommen velger jo deg. Den svekker livskvaliteten og gjør at en ikke kan leve optimalt. Samtidig som den skaper begrensninger og fratar muligheter. Ikke bare muligheter, men også tid. Tid som man ville benyttet til andre ting. Hvis jeg kunne skrudd ungdomstiden tilbake er det mye jeg gjerne ville tatt igjen!
