Jeg får stadig mail, og denne novemberkvelden var intet unntak. Dette var hittil den korteste meldingen jeg hadde mottatt, men dog den mest interessante. Derfor fikk den høy prioritet og ble besvart ganske øyeblikkelig. Nok en gang hadde en nydelig og dessverre syk jente tatt kontakt med meg. Hun hadde fulgt bloggen siden dag 1 (januar 2011) Ikke bare hadde hun tatt kontakt for å ta kontakt eller for å dele tankene sine med meg. Denne jenta bodde faktisk i samme by, hadde også anoreksi og var noen år eldre. En samtalepartner med andre ord. I tillegg ville hun møtes. Møtes på ekte. Ansikt til ansikt. Meg og henne. To tynne knoklete mennesker som møttes. Hvordan ville det gå? Jeg var litt usikker. Ville anoreksien føle seg trigget av et slikt møte? Nja. Jeg kom til slutt fram til at jeg er mer enn sterk nok. Sterkere enn noen gang tror jeg. Om jeg ikke hadde taklet et slikt møte ville jeg heller ikke kunne taklet en hverdag. Daglig går jeg på skole, jobber og omgås mennesker i alle mulige fasonger. Da måtte jo dette gå bra også. Vi avtalte en dag. En dag som passet for oss begge og en tid som passet mellom slagene for måltidene. Vi valgte å gå for et tidspunkt ganske snart. Jo fortere, jo bedre. Mindre angst og mindre man kunne grue seg til. Jeg skal ærlig innrømme at jeg vurderte å trekke meg både tre og fire ganger. Bare sende en sms og late som jeg var syk eller noe. Det kunne vært så mye enklere, men jeg gjorde det ikke. Jeg er ikke så feig eller latterlig. Jeg møter opp og er seriøs. Jeg hopper i ting og tar det som det kommer. Satser man ikke vil man jo aldri vinne. Spent med tusen sommerfugler møtte jeg opp. På Stallen, en koselig cafe i byen. Vi gav hverandre en klem, bestilte varm te/kaffe og startet praten. Alt gikk på skinner og fra første sekund viste det seg at vi hadde verdens beste kjemi. Fra setning nummer en hadde jeg altså brettet ut livet mitt til en vilt fremmed. Det hadde hun også forsåvidt. Fremmed var vi nok for hverandre der og da, men det kom straks fram at vi var i ferd med å utvikle noe. Et bånd. Et vennskap. Noe evigvarende, unikt og verdifullt. Jeg hadde en lykkefølelse i kroppen min. Blodet boblet. Vi hadde gjennomgått akkurat det samme og vi hadde nøyaktig de samme evner, forutstetninger og målsetting. Tenk å møte noe som er deg selv på en prikk! Jeg var overveldet. Endelig hadde jeg funnet min bedre halvdel. En som forsto meg og en som jeg kunne prate med om alt. Det var jeg overbevist om. Parkeringen ble avgjørende for avslutningen da den tikket ut to timer senere. Hun tilbød seg å kjøre meg hjem, og vi bestemte oss fort for at dette ikke var siste gangen. Allerede en uke senere stod jeg utenfor døren hennes.
Praten gikk mens vi viste hverandre bilder og koste oss med te. Åpnheten blomstret, og vi la ikke skjul på noe. De mest sårbare detaljer og vonde sannheter kom fram. Alt fra hvordan vi ble syke til sykehistorier med sondeforing og felles hatet personell i Tønsberg og på RASP. Misnøyen var det ikke måte på, og det var herlig å få ut litt frustrasjon hos noen som delte samme mening. Om ikke bare baksnakking. De herligste øyeblikk kom også fram, og den sterkeste psyken kom på banen. At vi begge var sta og supersterke var det ingen tvil om. Nå var jeg enda mer overbevist om at hun var den rette venninne for meg. Vi begynte raskt å betegne hverandre som bestevenner, og det så kort tid etter aller første blikk. To dager gikk og jeg kom på nytt besøk. Hun var den kreative sjelen som ville lære bort, og jeg var den spente eleven som var ivrig etter å lære. Ivrig etter å prøve noe nytt. Kanskje kunne jeg ha godt av å bruke den delen av hjernen også? Vi gikk i gang med et storslagent to dagers juleverksted. Dagen etter tok jeg kontakt på nytt, og vi fortsatte der vi slapp. Denne gangen kom hun på besøk til meg. Slik gikk det til med treff, mens vi støtt og stadig sendte koselige meldinger og påminnelser på sms. For ikke å snakke om hvor ofte vi ”likte” bilder og statuser på både facebook og instagram. Man skulle tro vi hadde kjent hverandre hele livet… Med hånden på hjertet er dette en av de beste historiene jeg deler med dere. Tenk at en enkel e-mail utviklet seg til noe langt større og mer betydningsfullt. Det føles nesten surrealistisk og litt uvirkelig. For ikke å snakke om fantastisk!
Folk får mene og tro hva de vil. Er det bra at to anoretiske jenter omgås? Hva slags påvirkning har de på hverandre? Mange lurer sikkert, og jeg skal gi et svar; så lenge vi begge nærmest er kommet dit hvor vi virkelig VIL bli friske, så er jeg overbevist om at vi kan hjelpe hverandre med det også. Vi er dessuten så sterke at vi overser kropp, vekt og utseende. Det er bare noe tull ingen av oss har oppnådd noe suksess rundt. For oss er det den indre personen som teller. Jeg ser et ekte menneske jeg respekterer, og hun ser et ekte menneske hun respekterer. Vi er ikke offeret eller ”den syke”. Vi er bare M og M. To jenter fulle av ambisjoner. Begge unner vi hverandre livet. Vi spøker ofte om en normal hverdag der vi kan dra til London og nyte alt storbyen har og tilby. Og det er forsåvidt vårt felles mål, også. Ingen tvil om at det vil skje en dag!
Det er jo kun jeg som vet hva som er best for meg, og slik er jeg tydelig på at det skal fortsette å være. Slik nærmer jeg meg altså livet. Steg for steg. Dag for dag. Jeg merker nå for alvor hvor mye det sosiale liv virkelig betyr. Jeg smiler oftere. Jeg kjenner at jeg gleder meg på ekte, og jeg setter faktisk mer pris på ting. Jeg føler meg rett og slett særdeles bra!
Jeg hatet K&H-faget da jeg var yngre, og gjorde hva som helst for å slippe unna de timene. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at jeg gruet meg. Ikke bare litt, men skikkelig. Nesten så jeg ble svett og kvalm om hverandre. Hvordan skal jeg dumme meg ut nå? Det var tanken. Det eneste stedet jeg følte meg tilfreds var bak sløydbenken med spiker, hammer og et godt trestykke. Det ble som oftest i selskap av gutta i klassen. Mens jentene søy korssting snekret altså jeg. Guttejenta. Da jeg kom på ungdomsskolen ble det ikke mye prioriteringer på sløyd. Istedenfor måtte vi bruke unødvendig tid på tegning, maling, leirfigurer, strikking og teite jentete aktiviteter. Aktiviteteter som jeg definitivt hatet. Læreren min uttrykte stadig sin misnøye, og da jeg fikk servert ”du kan jo ikke tegne” forsto jeg fort at jeg aldri ville mestre slike oppgaver. Slik var altså realiteten. Jeg kunne streve og holde på i timesvis uten å få fram noe som kan anses som brukbart resultat. Det var nemlig ikke tiden det sto på, men ferdighetene og lysten. Ingenting jeg hadde i meg. Læreren visste jo det selvsagt, men hun skyldte på tiden. Jeg var for treg. Så treg at skolearbeidet måtte bli med hjem. Med en snill bror kunne jeg heldigvis overraske litt innimellom. Arkitekttegneren, syeren og kreativiteten steppet inn når jeg behøvde det. Og takk og pris for det, hvis ikke hadde nok både snitt, skolemotivasjon og selvtillitt vært ødelagt i lang tid…
Kreativ har jeg derfor aldri vært. Den tankegangen ligger ikke for meg. Jeg vet hva jeg skal gjøre, men overhodet ikke hvordan jeg skal komme fram til et ok resultat. Sånnsett har kanskje sykdommen virket noe positivt inn. Den skapte evner i meg jeg ikke ante fantes. Plutselig lager jeg gourmetmiddager, flotte kaker og lekre retter. Ikke bare det. Tålmodighet ble et ganske nytt ord. Plutselig var den tilstede. På psykiatrisk kjedet jeg livet av meg. Jeg begynte å strikke, og mestret lapp for lapp. Mestringsfølelsen. Den er god, men også nødvendig. Så nødvendig at jeg har tatt den med meg videre. Det er en terapigreie det også. Sammen med min kreative venninne satt jeg plutselig med scrapbooking. 2-dagers juleverksted. Mange timer. Mye moro. Tilbake til barndommen og den gode tiden. Vi nøt julemusikk og laget julekort. Så flotte foreldrene mine antok jeg hadde vært på hobbybutikken. Ja, mestringsfølelsen er god. Det er fantastisk når man mestrer ting man overhodet ikke hadde trodd man ville få til. Før ville jeg gi opp, mens nå har jeg valgt å forsøke. Det er en stor forskjell, men også en stor framgang. Om det krever tålmodighet, så er den verdt det. Å vente på resultatet er en del av utviklingen. Utviklingen skjer kanskje langsomt, men den skjer og jo lenger jeg kommer med kortene mine, jo mer fornøyd blir jeg. Mange kort er produsert, og jeg er så stolt at de alle er lagt ut på både facebook og instagram. Det er vel ingen tvil lenger. Kanskje jeg kan hvis jeg virkelig vil?
I går var det duket for julebord med Elkjøp-kollegaene mine. Det var en fantastisk kveld. Bedre og mer sammensveiset gjeng skal man lete lenge etter. Jeg føler meg så godt ivaretatt hver gang jeg tilbringer tid med disse menneskene, og spesielt i en slik setting utenfor jobben. Da er vi liksom oss selv +++. Hvilket som føles fantastisk, men også veldig befriende. I forkant av julebordet hadde jeg gledet meg masse. Beslutninger var tatt, og med en far som sjåfør åpnet det for en skikkelig frikveld. Planlegging løser det meste. Etter mye tenking og fundering kom jeg forsåvidt fram til hva jeg skulle ha på meg også. Det var vel den verste avgjørelsen å ta. Tro det eller ei. Jeg gikk for en knelang blå kjole med sort tilbehør. Høye heler til og med. Ute var det frostkaldt, så det er godt jeg fikk holde meg innendørs mesteparten av tiden. Det ble sent, men en gang i blant får det være greit. Selv for meg. Vi hygget oss jo i mange timer. Jeg spiste ikke, men nøt istedenfor pepsi max og noen gode hvite glass. Selv om kroppen tåler lite alkohol, så tåler den alltids noe, og jeg kan godt være litt redusert og uvel når det tross alt er en fridag etterpå. Man må rett og slett bare gjøre det beste ut av situasjonen. Så lenge jeg kan tilpasse meg og komme fram til muligheter, er det jo null problem. Med tiden har jeg i grunn innsett at problemene kun lages av en selv. De eksisterer ikke så lenge jeg holder rett kurs – og den må være positiv. Ingenting stopper denne jenta. Selv ikke mange timer uten mat. Jeg eier jo ikke sult og metthet, og har faktisk ikke vært sulten siden ungdomsskolen. Det begynner å bli noen år siden. Dermed har jeg lært å leve med påminnelser, alarmklokker og mitt gode instinkt. Er jeg bestemt på å få ting til å fungere, så gjør de det. Koste hva det koste vil. Viljestyrken er en stor drivkraft. I går klarte jeg nok en gang å fatte kloke beslutninger. Helt uten tvang og ytre påvirkning. Da jeg kom hjem kjente jeg nemlig til kaloribehovet, og for å unngå underskudd så kjørte jeg på med et par proteinbarer. Kjapt og enkelt, og veldig grei kveldsnattmat….
Byen er dekorert med julepynt og grana på torget er tent. Marsipanen, julebrusen og pepperkakene har fått hedersplass i butikkhyllene, mens jeg selger julegaver til ivrige elekronikkforbrukere. Nå er det snart på med nisselua. Ingen tvil om at julen smyger seg innpå. Selv har jeg bestilt opp en haug med sukrin og sukrinmelis til årets bakst, og de aller fleste gavene er faktisk kjøpt og pakket inn. Jeg er nok ikke alene om å være tidlig ute. De fleste er nok godt i gang med forberedelsene allerede. Enten det er vasking, rydding, pynting, julegaveinnkjøp eller baking. Gjørmålene er mange, men slettes ikke det eneste som betyr noe. Man må jo ikke glemme at julen også er tid for kos og hygge, og ikke minst tid for samvær og takknemmelighet. Rett og slett en fantastisk høytid. I natt gikk vi jo forsåvidt over i Desember måned, også. Endelig! Jeg elsker Desember og alt som hører med. Stemningen og gleden er så magisk. Nå er nedtellingen startet for fullt. Jeg teller ned og gleder meg litt ekstra for hver dag som går. Etter oppholdet på psykiatrisk har ordet ”verdsetting” fått en ny betydning. Man vet man har det kjipt når det eneste en gleder seg til er å skrape dagens luke.. Heldigvis blir jeg litt sterkere dag for dag. Selv med vonde minner har jeg ikke gitt opp. Som koselig tradisjon må jeg alltid ha kalendere. Jeg deltar febrilsk på internett, men jeg åpner også mine egne luker. Sjokoladen har vært bannlyst i flere år, så det er godt jeg har funnet andre minst like bra alternativer. I år som i fjor har jeg både appelsinkalender og flaxkalender. I tillegg har jeg pakkekalender. Istedenfor å få 24 små unødvendige ting får jeg heller 4 større pakker, inkludert julaften. Vi prøvde den versjonen i fjor også – med stor suksess. Det er litt mer morsomt å få ting når det er noe man trenger eller ønsker seg. Samtidig som det betyr enormt mye å bli satt pris på. Å føle seg fortjent til noe er aldri enkelt, men med en så snill mor så legger jeg ikke skjul på at jeg både kjenner meg lykkelig, verdifull og takknemmelig. Så er det vel hyggelig for mamma å vite at gaven faller i smak, også?
Ellers har det vært en over gjennomsnittet hektisk uke med mye inntrykk og gjøremål. Jeg legger ikke skjul på at jeg er mer enn sliten. Både fysisk og psykisk. Dog har energien blitt brukt fornuftig. Skolearbeid er innlevert, jobb er fullført, vennetid har hatt høy prioritet og et julebord er gjennomført med glans. Godt det er Søndag og fri sier nå jeg. Dagen startet med en gåtur. Jeg må innrømme at jeg var lite forberedt på såpeglatte veier og ekstrem vind. Derfor ble det en god skogsrunde. Jeg kom meg gjennom uten fall og beinbrudd…
Jeg er sterk, og jeg liker å si det. Uavhengig av om det er sant eller ikke. Jeg liker å tro det. Selv om jeg mange ganger har denne følelsen av å være uviktig og uinteressant for resten av verden. Selv om jeg mange ganger er avhengig av andre, og selv om jeg vet at et liv i full regi av meg selv ikke kunne fungert. En leilighet er naturlig for de fleste på min alder. For meg er det umulig. En joggetur er bra for de fleste. For meg er det umulig. Å kjøpe mat på matbutikken er vanlig for de fleste. For meg er også det umulig. En lightbrus, pastilleske eller tyggegummipakke kan jeg alltids klare. Det handler ikke om penger. Det handler om behovet, og det klarer ikke jeg å se. Alt som føles unødvendig unngår jeg. Med andre ord; jeg ville ikke klart meg selv. Det er helt tydelig. Den harde sannhet er den reelle sannhet. Den virker urealistisk for mange, men for meg er det kun den som eksisterer. Jeg lever og ånder med en anoreksi. Meg og anoreksien. Anoreksien i meg. Den er der. Ingen verdens trylleformler er bra nok. Dessverre. Kun et saftig og knallhardt angrep kan sette den ut av spill, og det angrepet er det jeg som står for. Ene og alene. Og selvsagt; med god støtte i ryggen fra de som står meg nærmest!
Julebordet står for dør… Lørdag skal det skje! Alle avgjørelser er tatt, utenom antrekket. En ny mulighet til å pynte seg med andre ord. Vel. Om det bare var slik. For meg oppstår straks usikkerheten. Skal jeg velge en ensfarget kjole eller en med mønster? Kort eller lang? Tettsittende eller flatterende? Hva slags tilbehør skal jeg ha? Veske, smykker, strømpebukse, høye heler og cardigan? Man kan trygt si at jeg har drøyd denne biten lengst mulig. Det er et evig tankearbeid å finne fram til hva jeg skal ha på meg. Spesielt med anoreksien føles ubesluttsomheten ekstra oppi halsen. Jeg prøver noe, og hiver det vekk. Jeg prøver noe annet, men hiver også det vekk. Slik holder jeg på. Tiden går. Minutt for minutt tikker klokka ned.. Er det fordi jeg føler meg for feit i antrekket? Eller kanskje det rett og slett er fordi jeg føler meg som en kylling ettersom jeg både er tynn og knoklete? Nei; la oss være ærlig. Jeg føler meg ikke fin nok, og jeg prøver å gjøre hva som helst for å oppnå ”en akseptabel mening” om meg selv. Og hvordan gjør jeg det når jeg i tillegg skal bevege meg utendørs og unngå frostskader og beinbrudd? Rart at en slik avgjørelse kan føles så vanskelig!
Jeg har fundert lenge… Hvorfor blir jeg aldri tilfreds? Tilfreds med noe som omhandler mitt ytre. Det er sjelden jeg blir utsatt for de såkalte jenteproblemene. Det må jeg ærlig innrømme. Antrekket er som regel avgjort av dagsformen og sminken er som regel et par enkle mascarastrøk. Smykker kommer på hvis det passer seg sånn, eller hvis jeg har tid. Håret får en daglig omgang med rettetanga, og kanskje en strikk hvis det behøves. Jeg er virkelig ikke jentete. Hvis jeg skal i selskap eller på arrangement kan det imidlertid endres. Litt i det minste. Jeg har alltid likt å pynte meg, og jeg liker det enda, men det er mer et tiltak å bruke kreftene på det nå. Jeg har for små tanker om meg selv og kroppen min. De dyreste merkeklær hjelper ikke. Diamantsmykker hjelper ikke. Flott makeup hjelper ikke. Samarbeidsvillig hår er vel og bra, men det hjelper heller ikke. Jeg er et tomt lerret som aldri kan males nok på. Det blir liksom aldri fint nok. Jeg blir aldri fin nok. Slik føles det. Flere timer kan jeg ofre uten å føle et fnugg av selvtilitt ekstra. I såfall er det sjelden. Hvis jeg skulle oppleve en slik stund ved speilet har jeg en slags ”vunnet i lotto”-følelse med en boblende lykkerus innad. Da kan jeg smile, le og prate til meg selv uten at noe er feil. Jeg fjaser i vei som om alt er så perfekt og flott. Det er så overfladisk, men allikevel skulle jeg ønske flere dager var slik. Da hadde jeg gledet meg til å sette sammen dagens antrekk. Jeg hadde gledet meg til å gjøre meg flid med sminke og hår. Og viktigst av alt; jeg hadde gledet meg til å vise meg fram. Fram til verden. Nei. Jeg gidder rett og slett ikke. Lysten er dårlig. Det føles ikke verdt det. Usle syv minutter setter jeg av, og det er det. Kanskje ti hvis det er ekstra viktig. Ingenting mer. Ingenting mindre. Vanedyret har talt. Slik blir utseendet greit nok, og det er det. Litt sårt å tenke på i grunn. En jente på 20 år ville normaltsett ønsket å framstå så flott som mulig. Ungdomsårene er svært viktige, og det er de vel også for meg. Hvorfor tenker jeg da ikke i de baner? Hvorfor prioriterer jeg ikke godfølelsen og pynter meg mer? Hverdag, som fest. Jeg ser at jeg har en vei å gå. Jeg må virkelig jobbe med meg selv. Knallhardt. Alt kan bli bedre. Jeg skal riktig nok ikke bruke evigheter på å bli rosafarget med paljetter, pushup-bh og blondt hår. Jeg skal bare bli en oppdatert utgave av meg selv. En utgave som gjør at jeg er mer komfortabel med den jeg er, og den jeg framstår som. Jeg ser at det er en del og et viktig steg på veien til å akseptere kroppen sin bedre. Noe som igjen skal inspirere til å tenke friskere tanker som igjen fører til friskere handling!
Motivasjon får jeg aldri nok av, og jeg måtte le av meg selv da jeg postet statusoppdatering på facebook i går. Mange var tydeligvis enig ettersom det ble en del ”likes”. Per dags dato er det nemlig den nysingle kjekkasen Aksel Lund Svindal som er min tydelige og klare motivasjon. I alle fall en av dem. All motivasjon er bra motivasjon, så dette kan jeg også bruke. Det er rart hvordan jeg endelig har fått øynene opp for gutter/menn på en annen måte. Det er så surrealistisk å være i kontakt med de følelsene der man blir varm innvendig og nesten må rødme litt. Jeg smyger meg sakte men sikkert ut av kokongen min. Og for å si det slik; om det ikke blir Svindal jeg gifter meg med, så er jeg sikker på at den perfekte drømmemannen finnes der ute et sted. Kanskje bedre? En slik bekreftelse gjør uansett meget godt. Jeg er både åpen og forventningsfull. Med all mulig positivitet selvsagt. Ingen tvil om at jenta i meg er på vei tilbake!
Psykologer utenfra har aldri greid å hjelpe meg eller snakke meg til fornuft. ”Selvstendighet” og stahet har hele tiden ruintert livet mitt. På både godt og ondt. Med en anoreksidiagnose slengt i trynet, en sondeslange i nesa og en tvangsinnleggelse bestemt var mulighetene få. Jeg måtte bli min egen psykolog! Selvskading, dagbøker, hat og misnøye hjalp lite, og jeg måtte gå lenger inn i tenkeboksen. På skolen visste de ingenting. Familien utenfra visste ingenting. Jobben visste ingenting. Jeg hadde jo trukket meg ut av miljøet for lengst og blitt en totalt ugjenkjennelig person på kort tid. De fleste forsto vel lite av hvorfor eller hvordan jeg ble så merkelig. Hva tenkte de om meg egentlig? For å rette på inntrykket og for å bedre min psykiske hverdag tok jeg et valg. Jeg skulle skrive blogg. Informasjonsbehovet skulle dekkes. De negative tankene skulle ut og forhåpentligvis forsvinne. Om så bare for en liten stund. Slik skulle jeg hjelpe meg selv, men også være en pådriver til at andre kunne få innsikt i sykdommen. Jeg hadde som mål å formidle sannhet. Min grufulle sannhet. Da jeg åpnet bloggen føltes den som et tilfluktssted der jeg tømte hodet mitt for tanker. Det gjorde at jeg kunne dele hverdagen min og fortelle om hvordan jeg selv hadde blitt påvirket og ”vært offer” for sykdommen. Hvordan ting sakte men sikkert hadde gått fra ”å leve” til ”overlevelse”. Der jeg hadde opptrådt i regi av meg selv, og ikke ”som meg selv”. Ja. På bloggen var det ingen restriksjoner. Der fikk jeg lov til å være meg. Jeg fikk lov til å være åpen og ærlig. Mine innerste tanker kunne deles. Jeg kunne fortelle om den knallharde kampen jeg alene hadde gjennomgått uten at min nærmeste ante noenting. Ikke fordi de var uinteresserte, men fordi jeg ikke tillot dem det. På denne tiden gjennomgikk jeg en periode som kostet blod, svette og tårer bokstavelig talt. Ikke før jeg ble utskrevet kunne jeg smile igjen. Det gikk noen uker. Med alt jeg hadde opplevd følte jeg en enorm sorg og et stort sinne. Samtidig som jeg følte en lettelse over at det hele var over. Det trodde jeg i allefall. Å få tilbake hverdagen tok tid. Å komme tilbake i jobb tok tid. Å ta kontakt med venner tok tid. Å fullføre den obligatoriske kjøreopplæringen tok tid. Å begynne på tredje klasse tok tid. Ja, alt tok tid. Så nedtrykt og deprimert som jeg var hadde jeg aldri noensinne trodd at jeg kunne så mye som skimte hverdagen. Jeg hadde aldri trodd jeg ville le igjen, og jeg hadde aldri trodd jeg ville føle glede igjen. Men nå? Nå har jeg verdens fineste beetle cabriolet. Morskjærligheten er enormt stor. Jeg går jeg på skole og jobber. Karakterene er bedre enn noengang. Arbeidslysten er større enn noengang. Jeg har supre venner, og jeg får stadig nye. Jeg går turer når jeg har lyst, og ikke fordi anoreksien krever det. Men best av alt; jeg har det trygt og godt hjemme hos min fantastiske familie… Selv med sykdom og uforutsigbarhet nytter det. Det nytter å ha et liv. Jeg er ikke gal som sier det. Begrensninger og kjipe ting må ikke alltid dras fram. Jeg har valgt å se det positive, for det har jeg faktisk lov til. Jo mer jeg fokuserer der – jo lettere overvinner jeg anoreksien!
I dag har jeg bakt eplekake til familien. Nummer fem etter at vi fikk hageepler fra bestefar. Det er virkelig gøy når man kan være så effektiv. Jeg må innrømme at bakegleden i meg vokser. Jeg blir stadig inspirert av både tv-program og ukeblader. Klarer jeg å lage den kompliserte kaka? Slik kommer jeg i gang. Utfordrer meg selv. Utfordrer fordi jeg vil mestre, men også fordi jeg må tørre. Tørre å møte smørpakka. Tørre å veie opp sukkeret. Våge å få deig på hendene, eller våge å ”sniffe” kaloriene og takle lukta. Duft er et ord som ikke eksisterer for meg. Må jeg tilbake til 2007 for å nevne at pinnekjøttet var fristende? Veldig morsomt tenker nok de fleste, men såpass ekstremt er det altså. Baksten blir jo aldri spist, og det er helt greit. Det er ikke noe mål for meg. Hverken jeg eller familien forventer det. At jeg er modig nok til å stå så lenge på kjøkkenet for å slenge sammen en kake er mer enn bra nok. Jeg kaller det ”å stå i frykten”. Det viser jo at jeg holder ut til og med når jeg er godt utenfor komfortsonen min. Ting har virkelig endret seg. Nå føler jeg en frihet med bakingen. Det er faktisk morsomt. Noe som viser en artig utvikling. Jeg har alltid hatet heimkunnskap, og ville skulket alle timene hvis det ikke var for fraværet. Laber interesse gjorde nok sitt til at jeg var den desidert dårligste i klassen. Enten drepte jeg gjæren, klumpet røra eller brente kaka. For ikke å snakke om da jeg tok deigklumpen under vann for å skylle av gulvbakteriene. Læreren sa noe slikt som; ”du er elendig på kjøkkenet”, og siden har jeg vel antatt det. Denne spådommen har imidlertid blitt noe jeg trengte å motbevise. Sykdom eller ei. Å bake for at andre skal legge på seg er ikke intensjonen. Å lure inn kalorier er jeg ferdig med. Nå følger jeg oppskrifter og oppnår spiselige og fine resultater. Jeg baker for å glede andre. Deres reakjson bekrefter at jeg har lykkes gang på gang. Gode handlinger styrker psyken min, og gir meg en herlig følelse som jeg kan leve lenge på…
