Jeg har et svekket imunforsvar og er veldig utsatt for sykdom. Selv om jeg sjelden er syk, så vet man aldri. All form for sykdom er en risiko å ta for kroppen min. Blir jeg først dårlig så tar det lang tid før jeg er friskmeldt igjen. Det tar ikke bare tid, men krever også enormt mye restitusjon, hvile, grønn te og ro. Legen min anbefalte influensavaksinen, og for første gang på lenge valgte jeg å høre på han. Med andre ord; jeg valgte å lytte til de som ”visste best”. I dette tilfellet var det verdt å stole på at noen andre kunne se det beste alternativet for meg og min kropp. Noen andre enn meg selv. Stae, viljesterke betongklossen av en jente. Kunnskapen min er ikke den beste. Det har jeg innsett. Jeg vil sjelden, men vet jeg må. ”Mitt beste” er helt forskjellig fra mitt ståsted og legens ståsted. Sistnevnte vet nok best. Å overgå seg selv er litt tøft. Egentlig gjorde jeg vel ikke det heller når jeg tenker meg om. Å ta vaksinen var helt og holdent min avgjørelse. Tross at jeg ble en del påvirket. Hva gjør vel litt påvirkningskraft når man foretar seg en fornuftig, voksen og frisk avgjørelse? Sprøyta var null problem. Jeg merket ingenting der og da. ”Skulle du ikke ta den?” presterte jeg å si halvminuttet etterpå. Med et fint gult barneplaster var beviset på plass. Nå er jeg forhåpentligvis motstandsdyktig mot influensaen, og selv med kroppens altfor fine reaksjon; spysyke, var den verdt det! Jeg løper mellom doen støtt og stadig, men det får gå. Litt avslapning og søvn bruker å hjelpe på det meste… Jeg har hele dagen til å lade meg opp!
Jeg kan lese utallige selvhjelpsartikler og fitnessblogger om ting som får meg til å smile, og om ting som engasjerer meg. Uansett hvor mye motivasjon alt dette gir meg, er det allikevel en tøff nøtt som skal knekkes. Min sykdom. Min anoreksi. Jeg kan lese, se og høre alt mulig av positive ting, men til syvende og sist er det kun i meg selv jeg kan hente styrke. Den kan påvirkes, men den kan aldri avgjøres. Det er kun jeg som sitter med den avgjørende kraften. Den viktige dømmekraften. Det er kun jeg som har makten som virkelig skal til. Det er kun jeg som kan bedre situasjonen. Jeg og ingen andre. I løpet av de siste årene har jeg nemlig forstått at det ikke eksisterer noen andre muligheter enn min egen vilje for å bli frisk. Sondeforingen måtte til, hvis ikke hadde jeg jo ikke overlevd. Tvangsinnleggelsen var brannslokking. Dessverre ble det også en utsettelse og et stort spillerom for sykdommen. Jeg fikk en rekke nye lidelser, og ble enda mer anoretisk enn tidligere. Mine psykiske plager ble et virkelig faktum, og undervekten ble kun et symptom. Jeg forsto at det ikke nødvendigvis var kroppen som var syk, men hodet. I etterkant jobbet jeg knallhardt mot alle negative fristelser. Psykologien var for å unngå selvskading. Ingenting annet. Mens legetimene nå dreier seg om at verdiene skal holde seg stabile. Livet med sykdom går overraskende bra, men er også veldig komplisert. Det har utviklet seg til å bli et eneste stort puslespill, og det er skremmende å vite at jeg sitter med de siste bitene…. I tiden framover håper jeg fornuften seirer og lar meg bruke dem riktig!
Det er selvsagt fantastisk å se at stadig fler spiseforstyrrede unge jenter velger å blogge. Jeg er så glad for at mange velger åpenheten og tør å stå fram med sykdommen. Det er en stor del av det å bli frisk. Uansett hvor bra jeg synes dette er, så unnlater jeg allikevel disse bloggene. For min egen del. Det føler jeg er best. Jeg har til og med venninner som er syke, og som blogger, men jeg leser dem ikke. Kanskje jeg trykker meg inn og legger igjen en kommentar, men det er alt. Bildene gir meg veldig ofte negative assosiasjoner. Innleggene om at dagen er vanskelig, hva de har spist, ikke greid å spise eller at de har mestret osteskiva er lite interessant for meg. Tankene kommer nok litt ubevisst. Med slike blogger blir jeg påminnet at jeg enda er syk. Noe som er sårt. En tøff sannhet. Dessuten kjenner jeg på ”den vonde fortid” og det påvirker bare negativt. Jeg føler det ekstra triggende på anoreksien å lese om andre som er syke, og jeg føler det nesten provoserende og litt som ”en konkurranse”. Er de tynnere og sykere enn meg? Mestrer de dagen bedre enn meg? Er de normalvektige og allikevel sliter? Er de kommet lenger enn meg? Mange tullete spørsmål forvirrer tankegangen, og selv om det er ubevisst så er det ikke bra for meg å fundere slik….
Det skal ikke stå på egne opplevelser og ekspertise. Kunnskapen min deler jeg mer enn gjerne. Jeg har hittil deltatt i 34 skoleintervjuer (hvorav 4 var fra høyskoler og NTNU) og spilt inn 1 kortfilmdokumentar. I tillegg har jeg hatt 4 foredrag og 3 avisintervjuer. Det har blitt en del med andre ord. Jeg både svarer og diskuterer på mail med lesere eller de som sliter. Det går fint, fordi det blir en helt annen måte å forholde seg til sykdommen. Det blir noe positivt, fordi jeg føler at jeg er til hjelp. At jeg kan være med å forhindre spredning av spiseforstyrrelser. Det er ønsket. Jeg liker følelsen av å være til nytte. Den har jeg kun når jeg deler erfaringer og kommer med råd. Den finnes ikke når jeg smånysgjerrig trykker meg inn på bloggene for å lese om andres utfordringer og utvikling. Da oppsøker jeg på en måte djevelen og forer anoreksien. Jeg har bedre nytte av framgangsrettet psykologi. Jeg trenger annen input enn sykdomsstoff og elendighet. Om jeg først skal lese en blogg vil jeg ha noe positivt, for da ser jeg på en måte noe jeg kan strekke meg mot. Om det er fotballfrues perfekte liv jeg vil drømme meg bort i, eller fitnessbloggernes mange bobler, er egentlig det samme. Om jeg vil ha tips til sunt kosthold, bra trening og smarte oppskrifter kan være vel så inspirerende. Da ser man at det nytter med en hverdag ”etter sykdommen”. Som vil si at det går an å spise sunt og trene uten at det indikerer ortoreksi. Det handler om en gylden middelvei, og jeg må finne den som er best tilpasset meg!
I år som i fjor blir det julebord. Jeg skal selvsagt delta, og har tatt samme trygge avgjørelsen angående maten. Jeg velger å spise før jeg drar, og når jeg kommer hjem igjen. Eventuelt få i meg noe lite men næringsrikt hvis det blir sent. Noe jeg antar det blir. Har lenge vurdert om jeg skal våge meg på restauranttilberedt mat. Å akseptere en slik utfordring ville vært som å erklære seg selv frisk, eller i allefall langt friskere, og det er litt vel tidlig. Restaurant er derfor ganske langt unna sånn jeg ser der. Lutefisk hadde vært veldig ok hvis det kun hadde vært en ren hvit fisk på tallerkenen. Man vet jo aldri hva man får, og det blir kanskje teit å velge bort alt tilbehøret. Kresenheten min gjør at jeg liker svært lite, og i tillegg reagerer anoreksien på det lille jeg kanskje hadde likt. Så det er jo en ting. En annen ting er det faktum at jeg ikke har anelse om hvordan maten er tilberedt. Steking, koking, ekstra fett, skjulte ingredienser og grønnsaker jeg ikke liker? Det føles bare helt feil og usikkert. Så jo. Jeg vet med meg selv at selve maten i seg selv kan være problematisk. Det finnes ingen garanti for at jeg får i meg noe. Hvilket som er mye verre enn hvis jeg følger mine faste og trygge måltider. På en annen side er det lov å fundere. Jeg tenker mye fram og tilbake. Å trå utenfor komfortsonen virker sinnsykt, men det er jo lov. Med en del tilrettelegging kunne jeg kanskje overlevd restaurantmat. Det er null problem å spise felles med andre. Hvis jeg hadde bestemt meg ville jeg selvsagt bestilt ut fra min gane og mine behov. Jeg ville spist det jeg greide og stoppet når jeg var fornøyd. Alt mer enn ”en smak” ville blitt karakterisert som ”godt nok”.
Riktig nok ville en slik utfordring kostet en del. Jeg ville nok med hensikt droppet både frokost, lunsj og kvelds den dagen. Eller; jeg ville garantert gjort det. Kun for å være på den sikre siden. Er det da en utfordring? Er det da verdt det? – tenker jeg. Jeg kjenner meg selv altfor godt til å vite hvor risikabelt ting blir med tanke på utfallet. Å ta slike sjanser er rett og slett ikke realistisk for meg. Ikke enda. Jeg har ikke råd til å gå for dem. Fadeser og motbakker er jeg ikke tjent med. De får meg til å føle meg svak. Noe jeg ikke godtar. Det blir som å trå mange modige steg fram, men dobbelt så mange mislykkede steg tilbake. Slik kommer jeg ingen vei. Etter mye refleksjon er jeg overbevist om at den mest fornuftige beslutningen er tatt. Å møte opp får være modig og utfordrende nok i seg selv. Uansett hvor feigt det måtte virke utad. Så lenge jeg vet hva som er best, så bryr jeg meg ikke om hva andre tenker. Kollegaene mine er så godt kjent med sitasjonen, så for dem er det ikke noe nytt. Vi hygger oss uansett. Praten går alltid med latter og god stemning. Det er lite som slår våre julebord og fester, så kvelden blir fin, den. Jeg gleder meg!
Nå er offisielt November her! Tiden har virkelig gått fort, og snart er halve skoleåret omme. På bare noen få uker har det blitt betraktelig mye kaldere. Bilruta er jo full av dogg hver bidige morgen. Spesielt merker jeg og er vant med hva kulden har å si for kroppen. Det er ikke så greit når man har en noe lav fettprosent. Da er det lite ekstra som isolerer. Jeg må pakke meg inn i de varmeste plagg for å holde temperaturen på det overkommelige. Inne på skolen bruker jeg til og med utejakke, da folk er altfor ivrige med lufting av klasserommet… Jeg må jo tilpasse meg dem, og ikke forvente at de tilpasser seg meg!
I dag ventet 7 timer media fagdag. Slike lange dager er uvant for en deltidsstudent, og det merkes når man er så trøtt som jeg var. Jeg gjespet meg gjennom det meste, tross at media er et veldig ålreit fag. Dagen var fin og variert, og ble avsluttet med noen høstlige bilder i parken. Høsten er jo alldeles nydelig – så det måtte dokumenteres. Løvet og fargene skaper en skikkelig stemning, og viser årstiden på sitt beste. Bildene vi tok skal henges opp og dekorere klasserommet. Det blir nok fint. I mål med dagens gjøremål kjørte jeg hjemover. Rumpevarme og varmluft gjorde godt. Enn så lenge. Så fort jeg kom innenfor døra skiftet jeg nemlig sko og gikk en tur. Måtte jo utnytte godværet så lenge jeg kunne. Da jeg kom tilbake sank jeg ned i sofaen med nyeste KK, en stor tekopp og et skikkelig kosepledd. Klar for en rolig og velfortjent helg!
Da jeg så på tv her om dagen kom temaet med jenter og utseende opp. Jenter og komplekser med andre ord. Det fikk meg til å tenke. Jeg har gått gjennom hele livet og aldri verdsatt utseendet mitt, kroppen min eller den personen jeg er. Ikke var jeg ulykkelig. Ikke var jeg feit. Nei, snarere tvert i mot. Kanskje var ting for bra? Jeg gav aldri utrykk for min misnøye, og derfor blir dette rent hypotetisk. Hvis folk hadde stilt meg spørsmålet om hva jeg var misfornøyd med kunne jeg ramset opp i dagesvis. Sitert fra dagboka og begynt fra bunn. Jeg ville startet med de altfor sprikende tærne mine, og fortsatt med de brede leggene mine og knærne som går for mye innover. Helt til slutt hadde jeg nådd panna mi. Den altfor store klompete panna mi. Slik ville beskrivelsene kommet på rekke og rad. Uten stopp. Slik hadde mine dårlige sider bare strømmet på. Rettelse; de sidene JEG mislikte. Kun to fine ting kunne jeg klare å trekke fram; øynene mine og huden min. Det er få positive ting. Veldig få. Altfor få. Det sier greit mye om hvor tolerant og glad jeg var i meg selv. Jeg kan dessverre ikke si at oppfatningen er bedret. Dog er den heller ikke forverret. Selv som siltynn er jeg enda ikke fornøyd med kroppen. Vektnedgang var ingen mirakelkur. Jeg bare trodde det. Hverken tærne, leggene, knærne, låra, magen, og generelt hele meg holder mål. Langt fra optimalt nok. I-landsproblemer kaller jeg det. Jeg kan kreve og klage uten å komme noen vei. Jeg lever rett og slett ikke opp til forventningene, og det samme hvor hardt jeg prøver. Ønsket resultat ble aldri oppnådd. Det blir aldri oppnådd. For hva snakker jeg om? Hvilket resultat? Hva higet jeg etter egentlig? Når jeg stiller spørsmålene kommer jeg egentlig ikke på et godt nok svar. Dermed har jeg innsett at jeg aldri vil bli fornøyd med kroppen. Det er rett og slett ikke meningen. Det er rett og slett ikke realistisk for meg. Jeg var jo ikke tilfreds før heller. Før sykdommen. Det sier mye. Sånn sett har jeg nok alltid hatt en iboende svakhet psykisk. En slags vrangforestilling som har fulgt meg siden dag 1. Det er veldig vondt, samtidig som det føles skikkelig urettferdig. Hvorfor meg?
Tross hvor vanskelig det er å godta utseendebiten, må jeg allikevel komme til et veiskille hvor jeg velger den grønne stien. Der jeg lærer å akseptere meg selv. For den jeg er. Aksepten må komme i takt med fornuften. Fornuften må bety en sunn kropp som skal leve fram til alderdommen tar meg. Samtidig som det skal bety en kropp som orker å foreta seg det jeg har lyst til. Jeg kan som sagt dessverre ikke oppnå det umulige idealet – for det kan ingen andre heller. Da får det være greit. Kanskje jeg bare må slutte å tenke slik? Livet må ikke nødvendigvis være forbundet med anoreksi, sykdom og uforutsigbarhet. Muligheter er bedre enn begrensninger. Mye bedre. Hvis det kun er to positive ting jeg er fornøyd med så er det i allefall positive ting. Slik tankegang er nødvendig for meg!
Det er tungt å starte på skolen 08:30 hver Mandag. Derfor kan man kan vel si at 6’er på mediaprøven var en god oppkvikker og start på uken. Jeg beviser stadig for meg selv at jeg kan – bare jeg legger inn en innsats, og virkelig vil! Jeg fullfører og jeg nyter den gode følelsen av mestring. Uten å kreve for mye av meg selv, selvsagt. Den bommerten har jeg gått på før og erfart mye av. ”Mitt beste” er to ord som følger meg overalt hvor jeg går. Gode karakterer er kun et eksempel på at det nytter. Hver dag oppnår jeg noe. Det er en seier i seg selv. Bare jeg står opp og kommer meg ut døra har jeg utrettet mye. Mye bra. For selv et vanlig hverdagsrituale får seiersbetegnelsen. Om det går på selvdisiplin eller medmenneskelighet er egentlig det samme for meg. Jeg trenger ikke å sette verdensrekord for å være fornøyd. Jeg trenger ikke å utrette mirakler for å være fornøyd. Jeg trenger ikke å overgå umulige grenser for å være fornøyd. Mine små seire teller mest, og selv om det ikke alltid føles slik, så er det til syvende og sist helheten jeg må se på. Hele Madelén!
Før jeg ble syk kjente jeg knapt til mine egne følelser. Jeg var aldri redd. Jeg gråt sjelden. Jeg utrykte sjelden ekte glede, og jeg viste sjelden kjærlighet til andre. På mange måter bodde jeg inni min egen lille kokong. Jeg svevde mellom dagene. Overfladisk og selvsikker. Da jeg ble syk opplevde jeg en helomvendig. Jenta hoppet ut av kokongen. En haug av følelser og tanker suste om hverandre. Jeg følte meg glad og trist samtidig. Jeg smilte og gråt samtidig. Jeg hatet alle rundt meg, samtidig som jeg elsket dem. Og viktigst av alt; jeg tillot meg å være sårbar. Jeg kunne gråte uten å føle meg svak. Jeg kunne ha en dårlig dag uten å være et dårlig menneske. Jeg klarte å ta i mot en klem uten å støte den andre fra meg. Jeg trodde på folk og tok ordene til meg da de sa ”jeg er glad i deg”, ”du betyr mye” og ”du er elsket”. Det har vært en spesiell reise i tankegang og sjeleliv. Mye følelser har vært i sving hele tiden. I løpet av tre år har jeg blitt mer kjent med meg selv enn på de sytten første årene jeg levde. Hvor merkelig er ikke det?
Når man starter å skrive så skjer det noe. Hjernen produserer en masse tanker, og man vet nesten ikke hvordan man skal få dem ned, eller i hvilken rekkefølge. Alt bare popper ut, som rykende varm mikropoporn. For hvert popcorn som poppes dannes en tanke. Man får et behov. Jeg får et behov. Et behov for å skrive. Skrive til det ikke er mer popcorn igjen. Jeg vil skrive om situasjonen, dokumentere og dele fantastisk hendelser jeg ønsker å se tilbake på. Sånnsett er denne bloggen perfekt. Jeg vil mer enn gjerne skrive meg frisk. Om ikke frisk – så bedre. Jeg vil gjerne jobbe med tankene for å få det bedre innvendig. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer og stå åpent om sykdommen. Det er så viktig. Ikke bare for meg, men også for andre. Ikke bare alene, men med god støtte i ryggen. Samhold gir meg styrke!
Det virket så glamorøst med spiseforsyrrelser. Spesielt anoreksi, som etterhvert fikk et alias som ”prinsessesyken”. Mange kjendiser har og er rammet, og ofte har det blitt pakket inn som en enkel og grei sykdom der man er noe tynnere enn normalen. Der tynnhet er forbundet med noe flott, fint og attraktivt. Vel. Alle skulle visst. Sannheten er helt annerledes. Etter mye erfaring, flere års kamp og traumatisk behandling ble synet mitt raskt forvandlet. En spiseforstyrrelse er hverken glamorøst eller behagelig. Man føler seg bare svak. En rekke fysiske kompliksjoner er krevende. Psykiske problemer driver en til vannvidd og er beintøft. For ikke å snakke om sondeslangen som tar seg greit dårlig ut. Den fikk i hvertfall meg til å se sykere ut den gang. Da jeg lå og ble pumpet på akutten etter en dødelig overdose kom det et vendepunkt. Det understreket for meg at livet absolutt ikke handler om hvordan man ser ut. Det handler om hvem man er. Forholdet til seg selv og til andre. Hvordan man framstår er i stor grad tilknyttet ens indre styrke og følelser. Allikevel innbiller de fleste seg at det ytre må omhandle regimer i form av hardtrening og supersunt kosthold. Det er ganske sykt hvor langt ting må gå før man tror man oppnår suksess. Gutter ønsker seg jo ikke beinrangler. Arbeidslivet foretrekker ikke beinrangler. Samfunnet generelt vil heller ikke ha beinrangler. Altså; det er ikke et krav! Jo lavere ned jeg kom, jo dårligere følte jeg meg. Man skulle tro det var motsatt. Jeg fikk definitivt bekreftet at size minus null ikke var min vei til et bedre liv. Det er synd det måtte gå så langt, for det gjør veien tilbake enda lenger. Hele framtiden ble satt på vent. Enda går jeg på videregående… Snart 21. Jeg higer ikke lenger etter å bli den jenta jeg var før. Det toget er kjørt. Hun er på en måte borte for godt. Fokuset er å bli den beste utgaven av meg selv – en ny og forbedret Madelén. Den går jeg for!
