”Livet er skjørt, men så uendelig verdifullt” var noen av ordene jeg sendte over til bestevenninnen min i går. Vi lider samme kamp, og vi deler samme tanker. Denne gangen var det en annen grunn. Hun hadde sett oppdateringen min på facebook og ville vise sin støtte. Jeg har i grunn vært heldig i livet sålangt. Jeg har vel egentlig aldri opplevd å miste noen når jeg tenker meg om. Da jeg kom hjem fra nok en slitsom lørdagsjobb fikk jeg beskjeden. Å høre den var et sjokk ut av en annen verden. Jeg ville ikke tro det, samtidig som jeg også skjønte det. Aldri kan en være forberedt, men jeg er lei meg for at jeg ikke fikk sagt farvel. Selv om dette ikke var kategorisert som nærmeste familie, så var det allikevel en person jeg pleide og omgås. Jeg vil savne personen med masse humor og livsglede. Jeg vil savne personen som aldri så noe negativt, og det uansett hvordan ting utartet seg. Noe det står det respekt av fra min side. Derfor er det disse oppfatningene og tanke jeg nå sitter igjen med. Samtidig som jeg også er veldig tom innvendig. Sorgen er selvsagt tung og uendelig smertefull. Det har kommet tårer, men på langt nær så mange som jeg trodde. Å bure seg inne, sove eller tenke på det faktum at noen har gått bort hjelper lite. Jeg har istedenfor holdt meg oppegående med turer og brukt tid med familien. Selv om stemningen er preget, så har vi absolutt forsøkt å gjøre det beste vi kan. Vi har delt flotte samtaler, og det med et smil om munnviken. Det var jo slik vedkommende ønsket å bli husket!

Klem var det første jeg fikk da jeg kom hjem. En skikkelig bamseklem der mamma og pappa holdt lenge rundt meg. Sjelden har personen i meg følt på noe så ekte. Det må ikke nødvendigvis et dødsfall til for at fornuften trår fram, men jeg må absolutt si at slike hendelser får meg til å tenke. Tenke på hva mamma, pappa og lillebror har kjempet for, og hva de har gjennomgått. I tillegg til hvor mye usikkerhet de går med daglig, og hvor tøft det er å ha ”en datter/søster med anoreksi”. Ja. Livet er skjørt. Hva som helst kan skje så fort en trår utenfor dørterskelen. Jeg må definitivt bli flinkere til å verdsette den familien jeg har. Den klarer jeg meg jo ikke uten. Jeg har nok alltid tatt ting litt for gitt, dessverre. Der har jeg mye å lære. Mye kan bedres. Familiens kjærlighet er en dyrebar gave, og deres støtte betyr alt for meg…