Det dukker stadig opp fler og fler positive grunner til å bli kvitt sykdommen. I begynnelsen var det litt elleve-åttini, og kanskje ikke det en gang heller. Mens nå ser jeg en enorm mye større frihet den dagen jeg faktisk blir frisk. Jeg har oppnådd enormt etter jeg kom hjem, og jeg ser fint at jeg kan klare å mestre alt jeg vil uten å være syk. Som vil si uten å være tvangspreget og tynn. Jeg er jo så mye mer. Flinkheten, lykken og motivasjonen har jeg uansett. Det kommer innenfra! Inni mitt kloke hode, hjerte og sinn som er i ferd med å slippe flere og flere mennesker inn. Jeg har all verdens med støtte og gode personer rundt meg som vil mitt beste. Jeg har innsett det nå. Verden er ikke mot meg. Jeg er ikke hatet, og jeg er heller ikke en byrde for samfunnet. Selv om gevinsten nå blir mer og mer verdt seieren, så er det allikevel en hard kamp. Samtidig som jeg definitivt ser fram til den dagen jeg kan kalle meg selv for en tørrlagt anoretiker og leve som Madelén, eller ”mannen i gata”.






























