1. påskedag 2011 var datoen jeg fikk frivilling. Dagen da det ble satt en ny avtale som baserte seg på at jeg skulle motta behandling på eget initiativ og allikevel følge opplegget. Et skritt videre på veien, og et steg i riktig retning. Det steget vi alle hadde ønsket fra dag 1. Påsken kunne ikke endt på noen bedre måte utifra hvordan situasjonen var og med tanke på at jeg enda var innlagt på RASP. Milevis fra hjemmet. Det ble straks litt tryggere og enklere når jeg visste at ting plustelig bare var opp til meg. Mitt ansvar! Slik jeg alltid har ønsket det, og alltid har vært som person. Ansvarsfull, selvstendig og ganske voksen jente for alderen. En jente som først og fremst ville klare seg selv, og som ytterst sjelden ba om hjelp fra andre. Nå fikk hun sjansen til å komme tilbake! Enda kjemper hun, men med gode og sunne intensjoner. Intensjoner om et liv utenfor kontrollen. Et liv der det er lov å gjøre feil, spise cafemat og trene for helsa sin skyld. Et liv på roser, men absolutt ikke tornefritt.






























