Jeg turte ikke håpe på noen ordentlig sommer. Selvsagt blir det sommer, og den blir fin. Jeg gleder meg til ferie og jeg gleder meg til fri med familien. I år, som i fjor, skal vi kjøre bil nedover til Tyskland. Såpass kan jeg unne meg. Ikke mer. Jeg er tjue år, men allikevel fyllt med en haug av begrensninger. Å drømme seg bort til fine sydenstrender, hektiske storbyferier eller avslappende spaopphold i utlandet er håpløst. Det nytter ikke. Allikevel blir jeg altfor fristet. Det gjør nesten vondt. Som en stikkende og trykkende smerte. Jeg vil så gjerne. Dessverre er ikke det nok. Kunne jeg bare inngått et kompromiss som gjorde at anoreksien ikke blandet seg. ”Spis litt mer – bevege seg litt mindre”. Lenge har jeg visst at det ikke går. Jeg kan ikke reise lenger enn forsvarlig. Enda er jeg syk, og kroppen er for dårlig. Slik vil det være en stund… Dessverre må jeg akseptere det, uavhengig om jeg vil eller ikke!
Madelén har alltid vært en kresen jente. Spesielt ekstremt var det da hun var liten. Hjemme prøvde de ut det meste, uten hell. Hun fikk ofte betegnelsen; ”jenta som ikke spiste” eller ”jenta som spiste lite” av vennene og foreldrene deres. I barneselskap hoppet hun over det meste som ble servert, med unntak av gelé. Til nøds gikk det an å ta et sjokoladekakestykke, kun for å rive av glasurlokket og kaste resten. Dermed ble det den røde lealause klumpen som seiret. Hver eneste gang. Hadde det ikke vært for ortoreksien ville jeg nok aldri stoppet å unne meg det, men med en så sterk sykdom ble det til slutt fryktelig vanskelig. Det søte ble plutselig bannlyst og totalt forbudt. Sunnheten var viktigst. Enda tydeligere ble kostholdet da anoreksien overtok og i tillegg skulle innvirke på selvfølelse, kropp og vekt. Da eksploderte det meste… Å leve på nytt med nye vaner var en utfordring. Spesielt når man måtte følge en øverstkommanderende som overhodet ikke viste hensyn. Allikevel har jeg kommet meg gjennom mye, selv om veien fremdeles er lang og usikker. Det handler mye om tid og aksept. I det siste har jeg merkelig nok tillatt meg selv å trå utenfor komfortsonen. Min kjære savnede gelé er ikke glemt. Istedenfor har jeg kommet fram til en sunnifisert versjon av favorittdesserten. Dette er super erstatning som både smaker godt, ser bra ut og er fornuftig søt. Jeg er ikke særlig begeistret for det søte, da jeg fort blir kvalm, så dette passet meg ypperlig. Definitivt noe å utnytte nå som det er ferie og sommer. Helt perfekt! Så fort jeg tok en skje falt jeg tilbake til barndommen og gamledager. Lykken strømmet gjennom meg, og jeg kjente meg så fri. Det føltes usunt og det smakte usunt, men jeg nektet å la anoreksien lure meg til å tro det. Innerst inne visste jeg jo at jeg koste meg med trygg dessert. Og viktigst av alt; noe jeg nøt og noe som jeg faktisk likte!
”Hei! Jeg heter Madelén, og jeg er kronisk syk med alvorlig anoreksi” Slik lyder setningen som definerer store deler av meg og livet mitt. Slik har altså livshistorien min blitt, og slik er den delt. Jeg trenger ikke å si mer enn de tolv ordene før folk allerede har opparbeidet seg en mening om meg. Negativt som positivt. Noen viser sympati, andre viser forrakt. Ordene kan bety som mangt og det vil være utallige tolkninger av dem. Allikevel er det tre spesifikke som går igjen. Det er de mest typiske og de som folk flest knytter til denne sykdommen.
1. Tynn – mange anoretikere er tynne, og de fleste forbinder derfor anoreksi med tynnhet. Jeg skal komme med pekefingeren og si at det ikke alltid er slik. Det finnes også de som er normalvektige, men som allikevel strever minst like mye som ”de man ser det på”. Anoreksi er en psykisk sykdom som det er lett å skjule. Fasaden lyver veldig ofte.
2. Spiseproblemer – ”enten spiser man ikke, eller så spiser man lite” er en myte som går igjen, og jeg hører det stadig. ”Spiser du ikke, du da?” Mange antar det er slik, men sannheten er at dette er umulig. Ei heller ekstreme dietter med bomull og servietter. Anoretikere kan sulte seg, men ikke for evig og alltid. Det kan ingen mennesker, og vi er mennesker vi også. Vi har bare en diagnose i tillegg. Det er ingen mulighet for at vi skal fungere uten næring. Før eller siden sier det stopp, og da ender det ofte katastrofalt. Dermed må vi som alle andre spise. Problemet er bare at vi er mye styrt av en dårlig samvittighet. Det gjør at vi ikke spiser nok, og får i oss høyt nok inntak per dag. Samt er kresen og nøye på kaloriene. Veldig mange ganger skyldes det overdreven kroppsfiksjon og tanker som ”man blir hva man spiser”. Da er det lett å ty til kostholdet som en bidragsfaktor til å se ut slik man ønsker; tynn, perfekt og ettertraktet.
3. Usikkerhet – Når tankene rundt mat og vekt overgår livet er det tydelig at man er usikker på seg selv. Som i bunn og grunn er ødeleggende på alle måter. Er man ikke trygg på den man er vil man også være tvilsom til andre. Samme hvor mye smil, aksept og ros man mottar er det aldri nok. Det blir aldri nok. Først og fremst må man ha evnen til å tro på dette. Den evnen opparbeider en kun ved å arbeide med seg selv og sin selvtillit og aksept.
Jeg lider av alle symptomene, og dette er faktisk bare noen få. Lista er lang. Kjempelang. Fysiske plager og psykiske plager preger meg og mitt kroppsbilde. De preger meg og min hverdag, og de preger meg og mitt forhold til andre. Allikevel har jeg lært å takle dem og skjule dem fra omverdenen. Jeg lever med dem, og det på best mulig måte. Man må som sagt leve med sykdommen, hvis man skal bli fri fra den. For min del innebærer det litt ekstra tankearbeid og planlegging, men ellers er jeg godt vant med prosedyrer og framgangsmåter. Slik blir det når man gjennomgår det samme år etter år. Ja, jeg er tynn, men samtidig kjemper jeg hver dag for å holde vekta. Det er en 24 timers jobb som krever mye av alt. Ja, jeg er usikker, men samtidig jobber jeg knallhard med selvbildet mitt. Selvskadingen tok slutt for over to år siden. Bare det beviser at jeg er sterk. Utrolig sterk. Jeg har unngått fristelsen og ikke tydd til denne metoden når følelelsene har tatt overhånd. Noe de fort gjør. Ja, jeg spiser, men ikke nok. Jeg har og har alltid hatt problemer tilknyttet mat, men spiser varierte måltider til faste tider. Samtidig som jeg har fått et fornuftig forhold til fysisk aktivitet. Dermed vil jeg si at jeg har funnet løsninger som fungerer for meg. Det gjør at det er mulig å leve livet. Jeg har det bra og nyter dagene. Kanskje ikke som tjueåringer flest, men trygt og godt innenfor forventningene mine. Alltid med et stort håp og en stor tro på at det blir bedre. Det vet jeg at det blir til slutt!
”I FORM” lærte meg et nytt ord; ruminering. Nå vet jeg vet jeg skal si neste gang tankene holder meg våken. Det er ofte slik. Jeg tenker forferdelig mye, selv når det er meningen at jeg skal slappe av. Til og med på meditasjonsyoga begynte jeg å ”øve til prøven”. Av og til kunne det vært deilig å koble av hundre prosent. Ikke klarer jeg det nå, og ikke klarte jeg det før jeg ble syk. Stadig er hjerneaktiviteten på og det sliter på søvnen. Uansett hvor trøtt jeg er, så kan jeg streve med hodet i puta i timesvis. Uavhengig om klokka er ni eller ett. Jeg bare ligger der og grubler på hva jeg burde og ikke burde. Leser jeg en bok, må jeg fullføre. Skriver jeg et blogginnlegg, må det ferdigskrives. Ser jeg en film, må den sees ferdig. Hvis ikke holder tankene på til de ikke orker mer…
Herlig! Nå er jeg akkurat ferdig på jobb. Herved er min 3 uker lange sommerferie i gang. Det føles vidunderlig. Vi reiser ikke avgårde før 21. Juli, så jeg håper været holder seg fint fram til da. Denne uken har definitivt vært en brukbar sommeruke, og i går var jeg og mamma på stranda. Da vi kom halvsvette og fine fra gåturen var det virkelig passende. Jenta trenger godt med d-vitamin og brunfarge. Jeg føler meg nok mer og mer komfertabel med soling, lette klær og halvnakne mennesker nå enn tidligere. Noe som helt klart er en fordel for de kommende ukene…
Gradvis forlot 92’erne og 93’erne byen. Det utløste et stor savn i meg, og fikk meg til å angre på at den siste tiden gikk til innleggelse og lite samvær med venner. Da jeg omsider mannet meg opp til skolen igjen var det i en klasse med 94’ere. 2 år yngre. Jeg ante jeg ikke hva jeg skulle forvente meg. Egentlig var jeg vel tydelig klar på at jeg kun skulle fullføre skolen, og ikke noe mer. Å skaffe yngre venner var uaktuelt. Å snakke med yngre folk var uaktuelt. Kun skole stod i hodet mitt. Tidlig forstod jeg at det ikke nyttet. Der tok jeg feil. Faktisk hadde pappa rett, for en gangs skyld. Han mente at jeg ville ha godt av det sosiale og at det var nødvendig for å komme gjennom hverdagen. Ikke bare hadde jeg erfart mye vondt, men jeg bar også på mye depresjon og angst. Bedre ville det ikke blitt om jeg kapslet meg inne enda mer. Derfor brukte jeg sommerferien til å tenke, og bestemte meg for å gi det hele en sjanse. Jeg gav meg selv en sjanse. Jeg satset, og jeg vil si at jeg vant. Første del av tredje klasse var en sann glede. Allerede første skoledag ble jeg tatt i mot med åpne armer der jeg fikk god kontakt med de aller fleste. Det er gjerne slik at man må jobbe en del for å få innpass i en klasse som har vært den samme over tid, men dette slapp altså jeg. Mulig fordi jeg er den sosiale og utadvendte personen som jeg er, men også fordi jeg lot mulighetene være åpne. Spesielt en jentegjeng tok meg ekstra inn i varmen. Det tok litt tid før vi fikk ordentlig kontakt, men det gikk seg til. For hver dag ble vi bedre og bedre kjent. Vi pratet mer og mer, og vi pratet stadig om mer nærgående temaer. Å dele slike tanker gjorde at jeg følte en tiltro. For første gang på lenge kjente jeg følelsen av å stole på mennesker. I ettertid har vi forsøkt å holde på jentegjengen. Det har vært filmkvelder hos de andre og meg, mens i går var vi i Tønsberg og på Tjøme. Det ble kino, restaurant, brygga og isbar til sent på nattestid. Jeg hadde ordnet matpakker slik at jeg hadde null begrensning på tiden. Det var en utrolig frihet. Å unne seg en slik kveld i ny og ne har jeg virkelig godt av. Det skal jeg fortsette med. Selv om disse jentene nå begynner på folkehøyskole til høsten så er jeg overbevist om at vi vil holde kontakten…
Etter en sommerlig lunsj tok jeg bena fatt og ruslet meg en tur. Jeg trengte å utnytte det fine været. Dette er faktisk min første alenetur siden Januar. Det skyldes på ingen måte sykdommen eller at jeg må ha tilsyn til enhver tid. Her kunne man se en fornuft oppi det hele. Jeg, Madelén, har nektet meg selv. Etter en rekke fysiske plager som følge av brukket arm og forstrukket rygg så jeg meg nødt til å trappe ned på aktivitetsnivået. Jeg turte rett og slett ikke. Noe hypokondertendenser kom plutselig fram i meg, og ettersom jeg er et vanedyr har jeg holdt det gående slik flere måneder etterpå. Å bryte slike mønster, enda det er til fordel for anoreksien, er alltid vanskelig. Jeg sliter med å hoppe fra noe til noe annet. Jeg sliter med endringer. Det ligger en angst og masse redsel bakom. Hva venter meg? Jeg vet at jeg tenker for mye på negative konsekvenser. Det var derfor gledelig å komme seg ut helt på egen hånd. Jeg ble verken svett eller sliten, og jeg vet hvorfor. Jeg gikk i et langt roligere tempo enn hva jeg pleier. Selvsagt brukte jeg mer tid, og dermed ble turen kortere – uten at det gjorde noe. For første gang på flere år satt ikke Tom på skulderen min. Jeg ble ikke kommandert til å øke tempoet eller gå altfor langt. Ingen tvangshandling med andre ord. Fokuset kunne istedenfor være å nyte det deilige været, omgivelsene og kjenne hvor behagelig det var å bevege kroppen. Jeg vet ikke om det var mestring, men det føltes slik…
Jeg takket nei til å bli med mamma på stranda i dag. På alle måter tror jeg anoreksien nektet meg noe jeg egentlig hadde lyst til. Det fikk meg til å angre. Alle de dumme unnskyldningene om at jeg var sliten, det var kaldt eller at jeg ikke hadde lyst var bare tull. Det betydde jo bare angst og usikkerhet. Enda et eksempel på hvordan jeg blir styrt av sykdommen. Den elsker å lure meg. Det hadde helt klart vært bedre å benyttet finværet nå som det var mulig!
Jeg er på ingen måte tilhenger av å være inne eller sitte stille. Det er ikke slik jeg blir frisk. Hvis jeg skal klare å få et liv uten anoreksi, så må jeg også klare å leve et liv med anoreksi. Det sier seg selv. Da er jeg pent nødt til å trå utenfor dørterskelen og gjøre det jeg har lyst til, så lenge det nytter. Noe jeg egentlig har god på tiden etter jeg ble utskrevet. De siste ukene har jeg dessuten begynt å gå turer sammen med mamma. Noe som virkelig gjør underverker på kropp og sinn. Det er så hyggelig å ha en turpartner. Vi jogget en del før jeg ble innlagt, men etter innleggelsen tok jeg steget til å fungere på egenhånd. Dermed ble det mer ensomt for både meg og henne. Vi begge har kjent på at kjemien sank og at vi mistet noe av mor-datter-forholdet vårt. Endelig føler jeg vi er på vei tilbake igjen!
Les med respekt! Dette innlegget er basert på egne negative erfaringer, og er etterspurt fra dere lesere. Engstelse og nysgjerrighet går igjen hos de aller fleste som sender meg mail. Jeg forventer ikke at alle vil forstå, men vet allikevel at mange vil kjenne seg igjen…
* Jeg var altfor sta til å velge frivillig innleggelse, og kjørte meg helt ned til bunn. Legen fryktet for livet mitt og ikke hadde noe valg. Det stod mellom liv og død. 29 November 2010 (som 17-åring) ble jeg tvangsinnlagt ved Tønsberg psykiatriske voksenavdeling, post 3 – senere overført til regional avdeling ved Ullevål, også kalt RASP. Her var jeg fram til 29 Mai 2011. Totalt 6 måneder på tvang, uten frihet og utenfor meg selv. Savnet absolutt å bli sett på som et individ og et menneske med verdi. Ikke bare den syke anoretikeren som måtte tvangsfores for å overleve. Kom det noe bra ut av det hele? Vel… Resultatet; aldri tilbake dit igjen!
Hvordan er prosedyren med å være tvangsinnlagt?
Så fort man blir tvangsinnlagt (§§3.2 og 3.3) med spiseforstyrrelser er planen å få vedkommende opp i vekt (forsvarlig BMI – at kroppen ikke tar skade av undervekten – varierer fra person til person), enten det er på sykehus eller institusjon. Behov og ønsker blir lagt til side. Det er ikke snakk om å ha det bra eller å bli frisk. Det er snakk om å følge og oppfylle behandlingsstedets krav som de er pålagt fra statens side. Uansett hvor man er i landet følges oppskriften ”mat er medisin”, som vil si ;”stapp i deg det du liker uavhengig om du liker det”. Er det for vanskelig finnes sondeforing eller næringsdrikker. Sterke og muskuløse sykepleiere lar deg ikke slippe unna. Man har null valg. Overdødige kalorimengder og lite aktivitet er alfa og omega. Noen ganger innebærer det at man blir sengeliggende (rullestol til toalett) og må ha fastvakt. Situasjonen sees an. Hvor stor fare er det for pasienten? Vil pasienten kvitte seg med noe? Trenger pasienten tilsyn for å unngå dette? Ytterst sjelden vet en innlagt anoretiker sitt eget beste…
Å legge på seg krever uendelig mye, da kroppen først og fremst prioriterer sine indre organer. Den samler dessuten på veldig mye vann, så det er fort gjort å bli lurt av ødemer og gravidemage. Det kan sikkert greit mange skrive under på. Den somatiske legebiten med blodprøver og undersøkelser er obligatorisk og gjør at man til enhver tid skal ”være og føle seg trygg”. Veiing foregår 1-2 ganger i uka, ut fra pasientens behov. Det er gjerne satt vektkrav i forhold til det inntaket man har. Noe som gjør at vekta ikke skal fly i taket på unormalt kort tid. Dette med hensyn til at man skal venne seg til de kroppslige forandringene, men også for å unngå reernæringssyndrom. Sistnevnte er man ekstra utsatt for ettersom kroppen har vært på sultemodus så lenge og plutselig skal få i seg en del væske, salter og næring veldig raskt. Noe som fort kan overgå magesekkens volum og gi en slags sjokkreaksjon på kroppen. Dessuten er det dødelig. Dermed kan man ikke pøse på med kalorier. Det er avgjørende at man tar inntaket gradvis, og da er det naturlig at det vil ta tid med en slik innleggelse.
Så hva gjør man? Ventetiden går i hovedsak til venting på måltidene, for så å bli fortest mulig ferdig med dem. Når man ikke har mulighet til å komme seg utenfor må man sitte inne. Da kan det være kjekt med kryssord, sudoku og ukeblader, men bør være forberedt på at det er kjedelig i lengden. Det er greit å variere. Å lære seg strikking eller hekling kan virke avslappende og deilig. Det er ikke alltid internett frister like mye når man hele tiden blir påminnet hva vennene oppdaterer på facebook. Ei heller å snakke i telefon eller få besøk når man lengter så mye hjem. Man blir fort ensom og deprimert når man kun skal gnistirre på det samme interiøret, lukte den samme lukta og se de samme pleierne dag inn og dag ut. Det finnes antidepressive medisiner som skal lette på den tilværelsen, men det kan også hende man kan få et psykologitilbud på stedet. Ellers må man nesten bare gjøre det beste ut av situasjonen, og holde ut. Ingen har svar på hvor lang tid det tar og hvor lenge oppholdet vil vare. Med kontrollkommisjon kommer man sjelden noen vei. Tålmodighet er en prøvelse, men vel så viktig… Det går ikke an å sette forventninger når alt er så uforutsigbart. Motivasjonen for å følge opplegget vil nok dessverre for de fleste være å komme seg ut og bli utskrevet enn det å komme tilbake til et ordentlig liv. Den prosessen starter ikke før man har friheten og kan jobbe mot sykdommen på egen hånd…
I går fylte mamma år! Vi hadde en intim og koselig familiefeiring med grilling, pakker og kake. For en stund tilbake oppdaget mamma og jeg den berømte ”prinsessekaken” på tv. Dermed bestemte vi oss for å bake den for anledningen. Rosa prinsessekake – et realt jentesamarbeid. Det var også et av hennes ønsker. Mammas bursdag er dagen hun skal føle seg som en prinsesse, så hvorfor ikke markere det litt ekstra? Uten formening og anelse om resultatet tok vi en sjanse og kjørte på. Tross første gangs baking ble det en real suksess, og den blir garantert laget igjen. Jeg trengte ikke å ta del i spisingen for å få den bekreftelsen… Dessuten var hun veldig fornøyd med gavene som hun fikk. Den perfekte avslutningen på kvelden ble leiefilmen og nyeste til; ”Die Hard”.
