”Hei! Jeg heter Madelén, og jeg er kronisk syk med alvorlig anoreksi” Slik lyder setningen som definerer store deler av meg og livet mitt. Slik har altså livshistorien min blitt, og slik er den delt. Jeg trenger ikke å si mer enn de tolv ordene før folk allerede har opparbeidet seg en mening om meg. Negativt som positivt. Noen viser sympati, andre viser forrakt. Ordene kan bety som mangt og det vil være utallige tolkninger av dem. Allikevel er det tre spesifikke som går igjen. Det er de mest typiske og de som folk flest knytter til denne sykdommen.

1. Tynn – mange anoretikere er tynne, og de fleste forbinder derfor anoreksi med tynnhet. Jeg skal komme med pekefingeren og si at det ikke alltid er slik. Det finnes også de som er normalvektige, men som allikevel strever minst like mye som ”de man ser det på”. Anoreksi er en psykisk sykdom som det er lett å skjule. Fasaden lyver veldig ofte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

2. Spiseproblemer – ”enten spiser man ikke, eller så spiser man lite” er en myte som går igjen, og jeg hører det stadig. ”Spiser du ikke, du da?” Mange antar det er slik, men sannheten er at dette er umulig. Ei heller ekstreme dietter med bomull og servietter. Anoretikere kan sulte seg, men ikke for evig og alltid. Det kan ingen mennesker, og vi er mennesker vi også. Vi har bare en diagnose i tillegg. Det er ingen mulighet for at vi skal fungere uten næring. Før eller siden sier det stopp, og da ender det ofte katastrofalt. Dermed må vi som alle andre spise. Problemet er bare at vi er mye styrt av en dårlig samvittighet. Det gjør at vi ikke spiser nok, og får i oss høyt nok inntak per dag. Samt er kresen og nøye på kaloriene. Veldig mange ganger skyldes det overdreven kroppsfiksjon og tanker som ”man blir hva man spiser”. Da er det lett å ty til kostholdet som en bidragsfaktor til å se ut slik man ønsker; tynn, perfekt og ettertraktet.

3. Usikkerhet – Når tankene rundt mat og vekt overgår livet er det tydelig at man er usikker på seg selv. Som i bunn og grunn er ødeleggende på alle måter. Er man ikke trygg på den man er vil man også være tvilsom til andre. Samme hvor mye smil, aksept og ros man mottar er det aldri nok. Det blir aldri nok. Først og fremst må man ha evnen til å tro på dette. Den evnen opparbeider en kun ved å arbeide med seg selv og sin selvtillit og aksept.

Jeg lider av alle symptomene, og dette er faktisk bare noen få. Lista er lang. Kjempelang. Fysiske plager og psykiske plager preger meg og mitt kroppsbilde. De preger meg og min hverdag, og de preger meg og mitt forhold til andre. Allikevel har jeg lært å takle dem og skjule dem fra omverdenen. Jeg lever med dem, og det på best mulig måte. Man må som sagt leve med sykdommen, hvis man skal  bli fri fra den. For min del innebærer det litt ekstra tankearbeid og planlegging, men ellers er jeg godt vant med prosedyrer og framgangsmåter. Slik blir det når man gjennomgår det samme år etter år. Ja, jeg er tynn, men samtidig kjemper jeg hver dag for å holde vekta. Det er en 24 timers jobb som krever mye av alt. Ja, jeg er usikker, men samtidig jobber jeg knallhard med selvbildet mitt. Selvskadingen tok slutt for over to år siden. Bare det beviser at jeg er sterk. Utrolig sterk. Jeg har unngått fristelsen og ikke tydd til denne metoden når følelelsene har tatt overhånd. Noe de fort gjør. Ja, jeg spiser, men ikke nok. Jeg har og har alltid hatt problemer tilknyttet mat, men spiser varierte måltider til faste tider. Samtidig som jeg har fått et fornuftig forhold til fysisk aktivitet. Dermed vil jeg si at jeg har funnet løsninger som fungerer for meg. Det gjør at det er mulig å leve livet. Jeg har det bra og nyter dagene. Kanskje ikke som tjueåringer flest, men trygt og godt innenfor forventningene mine. Alltid med et stort håp og en stor tro på at det blir bedre. Det vet jeg at det blir til slutt!