”Har en drøm om å komme hjem dit ei fremtid ennå bor…” Lengselen og savnet er enormt svært. For hver dag som går kjenner jeg på hvor mye jeg ønsker å være kvitt innleggelser – for å takle et liv utenfor på egen hånd. Verst er savnet etter alle menneskene som hele veien har støttet meg. Det er helt utrolig hvor vondt det gjør å tenke på det. Jeg vil fokusere på å bli bedre slik at jeg kan rekke å feire litt russetid sammen med alle disse fantastiske hortensruss. Det skal jeg klare! Jeg skal hjem en dag, og det er mitt store mål. Tilbake til Madelén sitt liv. Fullt av utfordringer, glede og ekstrem lykke! Jeg går for gull.. Fremtiden motiverer meg!
Jeg holder ut! RASP nærmer seg. Har faktisk fått en mer positiv tankegang og holdning til forflyttelsen. Jeg tror jeg vil få det bedre der. Det er jenter på min alder, proffe behandlere og et ordentlig matopplegg. Dette er hva jeg hadde behøvd fra dag 1. Denne ventetiden ødela mye. Jeg klarer ikke lenger å krabbe oppover… Kanskje jeg kan finne motivasjonen der inne? Jeg kan jo leve med et håp. Dessuten er mamma med meg de tre første dagene. Det føles litt tryggere. De første dagene her ble hun kastet ut, og videre fikk jeg ikke se henne mer enn 15-30 minutter per dag. Selv om jeg da var under 18. Derfor har jeg ikke akkurat dannet meg de beste bildene og minnene fra post 3. En god start har alt å si! Bare jeg kan få til dette på RASP. Da er plutselig positiviteten steget 1 hakk – og det vil hjelpe mye. Jeg får skru på smilet til Madelén igjen!
Finnes det noe i kroppen som er villig til å gi Madelén en sjanse? Kan hun få rette BMI – og fremdeles holde seg der? Spørsmålene er mange. Hele dette oppholdet har gjort tankegangen enda mer anoreksiinfisert. Jeg føler at denne kampen kun dreier seg om en bekjempelse av tvangen. Ikke at jeg en dag skal overta styringen. Det blir et eneste stort press tvangsmessig. Jeg kjemper mot pleiere, behandling og mat. Anoreksien har jeg ikke funnet krefter til – enda. Den ligger i dvale, og jeg venter på den dagen frivilligheten inntreffer og jeg selv får ta ansvar. Jeg har vist styrke hele veien – noe jeg er klar over. Til tross for dette kjennes det ut som alt har blitt gjort i andres favør. Permisjonsdager er så bra. Det er da jeg kan utfordre anoreksien, og enda klarer jeg kostlisten fullt ut. Samtidig som det gir meg litt ekstra styrke. Det jeg nå ønsker er en klarhet i hva som skjer fremover. RASP er neste. 1 måned eller 1 år? Mye er opp til meg nå. Kjenner jeg blir veldig stresset. Det frister å gi opp, men jeg vil så gjerne vinne – også!
Om ikke lenge tvangsflyttes jeg over til RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål). Jeg har veldig blandede følelser. Det er så mye som ønsker å få styringen tilbake, men så er det også så mye som presser i mot og kun vil ha meg nedover – igjen! Det gjør meg frustrert og jeg får lett alle s-følelsene; sviktet, sint, skyldfølelse og sårbarhet. Jeg vet at jeg vil bli frisk, og jeg vet at jeg vil at alt skal bli som før. Jeg klarer bare ikke å godta at vektøkning er det som må til. At disse kvinnelige formene skal bombadere kroppen min og gjøre meg så damete. Uff. Det er dette jeg frykter mest. Jeg blir så redd. Så redd for hvordan jeg kan ende opp… – i en gigantisk kropp?
Kan jeg få en pause snart? 6 ord. Enkelt og greit. Alle vet hva det betyr. For anoreksien betyr det en sultestreik, men for Madelén betyr det en slags kontroll. Litt tid uten anoreksien i hodet. Uten å vite at den er der. Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor får jeg den samme håpløse følelsen som da jeg satt med tyskeksamen et år tilbake? Det er ikke rettferdig. Så lenge som anoreksien har bodd hos meg. Så lenge som den har dominert. For selv om jeg ignorerer og prøver å stenge den ute – så er den der. Det er vondt. Innvendig triller tårene. De vil ut, men jeg gir dem ikke godkjenning. Så fort tårene kommer føler jeg anoreksien. For meg er det ikke lenger styrke når jeg tyr til gråten. Det blir til en mangel på kontroll. En mangel på styrke, og en mangel på mestring. Dessuten kan tårene fremprovosere vonde og negative tanker. Tanker som jeg vil ha ut, men som jeg overhodet ikke orker å snakke om. Det er sårt.
Ingen overivrig alkoholiker her. Bare en fortvilt, deprimert og sint jente med en anoretisk stemme som ikke kan slippe taket. En jente som plutselig ikke kunne se noe muligheter noe mer. Alt ble svart som i graven! Jeg fikk ikke medhold under møtet i går, eller samtalen i dag – med både overlege og advokat. Jeg er mildt sagt skuffet. Alle følelsene, redselen og de negative asssosiasjonene har bredt seg inni meg. Jeg vil så gjerne at alt skal ordne seg. Et knips – så er alt bra. Det er ingen utvei å avslutte det hele. Avslutte alt jeg har jobbet for. Jeg så en familie falle fra hverandre, venner forsvinne pluss en billapp, russetid og utdanning fullstendig rasert. Egoistisk og utakknemmelig. Slik følte jeg meg! 16 Paracet tok jeg. Mamma ringte like etterpå for så å tilkalle hele avdelingen. Alle stormet rommet mitt og tok meg opp i en seng. Deretter fikk jeg legesamtale og det viste seg at pumping måtte til. Jeg var både trøtt, svimete og skjelven. Fikk et nytt pasientbånd – og derfra startet ”moroa”. Går ikke så veldig inn på detaljene. En fingertykk slange ble plassert i halsen min og ned i magesekken. Deretter ble jeg tilført vann slik at de kunne suge opp det resterende. Jeg ble fryktelig kvalm, og spydde underveis. Mot slutten satte de inn kull, som fungerer som en motgift. Rett og slett en svart gugge som de sprøytet inn i meg. Det gjorde ikke kvalmen noe bedre! Mot slutten tok jeg blodprøver, blodtrykk, puls og en masse undersøkelser. Ingenting galt – og jeg fikk trille tilbake. Måtte ha mye oppsyn ettersom man aldri helt vet hvordan kroppen min egentlig reagerer på så store doser med medikamenter. Blodprøver er satt opp utover kvelden… Satser på at dette går greit nå! Etter besøk føles ting mye bedre.
Det hjelper å bruke dagene til det jeg ønsker. Ha noe å gjøre hele tiden! Da fylles hodet opp med så mange tanker, følelser og andre behov at jeg rett og slett ikke har tid til å konsentrere meg om hr. anoreksi. Det er kun 100% fokus på alt annet. Jeg vet at anoreksien føler seg oversett og sikkert er kjempesint, men sålangt har det gått bra. Jeg har taklet det fint. Har hatt lite med samvittighet og negativitet. Bursdagen og permisjonen har gått strålende! Ny sveis – til og med. Det er så deilig å venne seg til en tilværelse her hjemme. Nå er det ikke langt igjen! Hver eneste muskel i kroppen presser på; for jeg vet at dette er den rette veien å gå.
Det er ikke ofte jeg kan si at jeg er ordentlig glad, men i dag er et unntak. Jeg smiler fra øre til øre. Har hatt det supert omtrent hele dagen. Det har jeg fortjent nå. Jeg kjemper og jeg kjemper med alle krefter som jeg har. Endelig går ting veien for meg! Endelig er det Madelén sin tur til å vise hva hun er god for. Nå begynner jeg å føle friheten. Det er så herlig! Jeg merker behovet for å bli frisk, og jeg merker hvor villig jeg er til at mitt gamle liv igjen skal bli realitet. Så mye denne Madelén nå ønsker seg russetid, jobbing, lappen og utdanning. I skrivende stund sitter jeg sammen med familien i mitt fine hus i Horten. Jeg har permisjon helt fram til Søndags kveld. I morgen fyller lillebror år. For 15 år og 364 dager siden entret han verden. Det må feires!
Det finnes noe inni der! Langt inni den forvrengte hjernen. Det er noe fornuft. Det er noe håp. Det finnes en fiende for anoreksien. Det finnes en del som absolutt ikke kan gi seg uten en real kamp. Utfordre anoreksien til sitt ypperste. Det er noe som kan se viktigheten av å bli frisk. Det er noe som kan se gleden med å få tilbake livet. Det er noe som kan se alt det fantastiske som er mulig å oppnå. Det er ikke for sent!
Jeg har nesten ikke sovet i natt. Har bare ligget og fundert. Tenkt nøye gjennom sykdommen fra a til å, men også hvordan det vil bli fremover. Hvordan skal jeg komme meg videre? Jeg klarer ikke å se dette klart for meg. Hvor vanskelig alt i bunn og grunn er, og hvor strevsomt det er å være tvangsinnlagt. Ikke bestemme noe selv. Jeg hadde så gjerne håpet at jeg kunne nådd en frivillig plass nå som det har gått et kvart år av livet mitt her inne. Isteden blir jeg sett på som en sinnsyk gal pasient. De undervurderer meg så til de grader. Som om jeg bare er en liten ammetrengende baby som konstant trenger mamma.
Jeg føler presset hele tiden. Hvert minutt. Hvert sekund. Hele tiden. Det er hardt, og det er tøft å stå i mot. Vondt å innse realitet, og vondt å takle det hele. Jeg har kommet langt, og jeg er fornøyd med alt jeg har klart å oppnå. Selv om jeg kanskje til tider er sint, sur og fortvilet, så er det en del av sykdommen. Den vrir og vrenger på følelser og humør. Sånn er det bare. Det har jeg lært å takle. Før kunne folk gjenkjenne meg på at jeg alltid var blid og positiv. Vel. De sidene har jeg ikke sett mye til de siste månedene. Som jeg savner dem. Som jeg savner å smile. Som jeg savner å le. Som jeg savner å være positiv, og tro på at alt ordner seg til slutt. Når jeg innerst inne kan klare å utrykke meg på denne måten og mene det av hele mitt hjerte; da er jeg frisk og fri fra anoreksien!
