Madelén (fra anorektiker til jurist – og journaliststudent)

Jeg tar selvkritikk på måten jeg har fremstilt den psykiske lidelsen, anoreksi på. Eller rettere sagt; måten jeg ikke fremstilte den på. Fokuset mitt har hele livet vært muligheter, og selv med en sykdom som skapte store begrensinger, var det allikevel mulighetene som hadde forrang. Jeg taklet ikke noe annet. Og på mange måter kan man vel si jeg ikke ville innfinne meg med den store stygge realiteten, nemlig sykdommen. Det er først nå, etterpå. Nesten fri fra anoreksi – at jeg ser at jeg overkjørte begrensningene fullstendig. Veldig takknemlig for at jeg til slutt nådde det punktet der jeg så at det var feil, og heller begynte arbeide innenfor begrensningene. Det har skapt et liv som har gitt meg langt mer frihet, lykke og livsglede. Og allikevel med stø kurs og god kontroll over meg selv. Jeg har blitt en langt sunnere jente nå, både fysisk og psykisk, og fremtiden er 110% innenfor rekkevidde!

Tidligere ville jeg slippe unna alle konfrontasjoner, bekymringsfulle blikk og kommanderende ordrer. Derfor valgte jeg å kjøre et løp som skulle skåne meg mest mulig. Fra omverdenen. Fordi jeg var så sårbar. Så sterkt påvirket av alt som foregikk rundt meg. Jeg fortalte riktig nok om ødelagte organer, osteoporose, og flere av de uheldige konsekvensene jeg hadde fått oppleve. Allikevel fortalte jeg aldri den hele sannheten. Om hvordan det ”syke liv” egentlig var. Om hvor ille det egentlig stod til, og hvor elendig jeg psykisk (ref; depresjon i 6 år!) hadde det. Samt hvor redd jeg var for å dø, og hvor redd jeg var for alle disse eventuelle følgene. Hva hvis? Det har vært mange søvnløse og urolig netter, depressive tanker og sterke følelser av apati og litenhetsfølelse. Det har vært fysiske utfordringer med tanke på løfting, sitting, ståing, gåing og som sagt; soving. Eneste jeg ikke har merket noe til er tap av energi med utmattelse. For utenom det har jeg vel vært borti hele repertoaret. Jeg har hatt verkende ledd i alt fra lilletåaen til ryggen. Jeg har hatt ekstreme tilfeller av leamus. For ikke å snakke om har jeg levd i en konstant kald kropp. Jeg tuller ikke. Saken er bare den at jeg har ignorert plagene, og mer eller mindre latt som at de ikke var der. Jeg har forsøkt skyve fokuset med smerter og ubehag vekk, og erstattet det med andre tanker, følelser og aktiviteter. Spesielt har jeg gjort dette de gangene andre har sett meg, og hver gang folk har spurt har jeg på autopilot svart at alt er bra. Kanskje har det gitt et noe feilaktig bilde av sykdommen, og det beklager jeg. Som syk er det vanskelig å dra en skilnad mellom sykt og friskt, og en balansegang er desto vanskeligere å erverve. Ergo blir det veldig enten eller. For meg ble det altså å fremstå frisk uansett hva. Samtidig har jeg ønsket å vise meg fra en positiv side her på bloggen. Jeg har hatt lyst til å dele min glede, motivasjon og viljestyrke her, fremfor alt det som jeg daglig har måttet overvinne. Det er en slik person jeg vil bli husket som. Ikke som offeret eller den stakkarslige anorektikeren. Hvilken verdi skulle det gitt meg liksom?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selvsagt er det en god egenskap. Å legge seg ned ville ikke gått noe særlig i min favør. Men igjen; jeg har på en måte levd litt utenfor meg selv. Jeg innså at jeg hadde anoreksi, uten at jeg egentlig gjorde det. I åtte hele år. Med et sykt og svært så usunt blikk. Med forvrengte tanker og null fornuft. Så skal jeg allikevel ikke arrestere meg selv helt her. Å si at jeg bare har publisert skinnviten, blir å ta i. Selvfølgelig har jeg vært ærlig og oppriktig med dere. Det finnes ikke en sannhet jeg har pyntet på, eller noe jeg har løyet om. Jeg har vel heller trolig og ganske ubevisst holdt igjen en del. Fordi jeg har vært redd, spesielt for hvordan andre vil ta det, men også for hvordan det kan skade meg i ettertid. Så har jeg tenkt en del på familien oppi det hele, og også på det at Madelén skal fremstå mest mulig lik seg selv. Som en solstråle. Som et ja-menneske. Som en som inspirerer andre. Da kunne jeg jo ikke sutre, eller brette 100% ut om mine mørke sider og dårlige dager. Jeg var nødt til å finne denne gylne middelveien. Og for meg ble det å unnlate en del fra bloggen. Mye mulig det har gitt et mer glamorøst bilde av anoreksi enn det den fortjener. Bare så det er sagt; anoreksi er ikke en glamorøs hverdag! Den er alt annet. Veldig ofte så tror jeg mange har tenkt/tenker at jeg er det fulle svaret på en anoreksi, og at mine opplevelser er ensartet alle andre anorektikere sine. At jeg sitter med en slags fremgangsmåte og fasit. For ja. Jeg har forsøkt å opprettholde den gamle Madelén, fremfor å følge psykologenes og legenes råd, med å godta det faktiske tilfellet. Det høres kanskje enda mer sykt ut, og for å slippe unna det stempelet, skal jeg fortelle hvorfor…

Hele sykdommen, fra start til slutt, har vært et eneste stort nederlag for meg. Det å fortelle andre at man er syk får en liksom til å fremstå så sykelig, stakkarslig (?) Jeg ville jo ikke være en sånn. Jeg ville bare være som alle andre. Derfor trengte jeg komme ut av sykdomsboblen og forsøke leve livet med minst mulig begrensninger her på bloggen. Ikke med den perfekte fasaden, men som et avbrekk fra det tunge og tøffe. Især trengte jeg få respons på at jeg ikke virket syk av andre, og da ble dette en nyttig arena. Her møtte jeg mine likesinnede. Både de som hadde anoreksi, de som hadde hatt anoreksi, men også de ”normale” som delte mine ambisjoner og drømmer omkring utdannelse (advokat) og generelle mål i livet. Tross dette ble jeg aldri ”som alle andre”. Jeg var fremdeles undervektig, blek, tynn og henslengt. Det er først nå jeg har blitt en av mengden, og vet dere hva? Omsider har jeg innsett at jeg ikke vil gli inn i dette A4 fellesskapet. Jeg vil være unik – og det er noe jeg blir med all denne bagasjen jeg har drasset på de siste årene. Jeg vil fortelle folk om denne lærdommen og livserfaringen, både på godt og ondt. Jeg vil ikke late som at det aldri hendte. Jeg er ikke lenger redd. Nettopp fordi ikke folk lenger har noe grunn til å prate til meg om hva jeg bør spise, hvordan jeg bør trene eller i verste fall, at jeg må innlegges. Jeg har ikke ord for hvor avslappet og betrygget det gjør meg. For første gang på lenge er jeg fullstendig uredd for å tråkke feil!

Jeg har gitt alt de siste ukene, og virkelig storkost meg. Faktisk så mye at det ikke er før nå i etterkant jeg merker at noe ikke er helt som det skal. Om det er fordi jeg har hoppet opp og ned på festival, løpt i lite komfortable sko, sittet på knærne x antall timer, eller gitt for mye på mølla, er usikkert. Det som i alle fall er sikkert er at akilles plutselig har slått seg vrang. Jeg har helt ekstreme smerter når jeg går, og jeg kan ikke en gang hoppe på det ene beinet eller legge for mye vekt på det. Især ikke hvis jeg er under bæring av et eller annet. Da svikter plutselig beinet, og det er ikke like morsomt som det høres ut. Første dag tilbake på jobb var ikke den beste opplevelsen, akkurat. Tirsdagen enda verre, og Onsdagen rene marerittet. Jeg haltet som en gammel dame, og den eldre mannlige kunden påpekte så fint at jeg som ung burde rette meg mer opp i ryggen. Og at jeg dessuten ikke bare burde stå å henge ved pc’en hele tiden. Haha. Hardt gulv og mye gåing/småløping er de to tingene (ifg helseoppslag) som er minst anbefalt når det er senebetennelse på gang. Som jeg så fint diagnostiserte meg med. Men, slikt hører tydeligvis ikke jeg på. Jeg er bare så ekstremt pliktoppfyllende, og hater fravike det jeg skal. Spesielt fordi jeg hater svikte folk som forventer noe av meg. Da tar jeg heller de følgene som måtte komme etterpå. Min bandasjerte hæl har nærmest slukt ibuxsalve de siste dagene, og det hjelper det, men ikke så mye som ønsket. For jammen har jeg hatt noen smertefulle kvelder og søvnløse netter den siste tiden. Enn så flink jeg har vært til å ta hensyn til foten. Jeg er jo svært så aktiv. Det samme er jobben min. Og det trives jeg selvfølgelig utrolig bra med sånn utenom brukne armer, hjernerystelser og senebetennelser. Jeg lå faktisk og gråt på gulvet da jeg kom hjem fra jobb på Tirsdag. Jaja. Det bedrer seg vel snart. Håper jeg. Første gang jeg brakk armen så dro jeg jo på skolen og satt der i fire timer før jeg skjønte at jeg måtte en tur til legen. Eller, venninnen min skjønte det, fordi armen min så litt snodig ut. Selv satt jeg bare der og skrev på oppgaven om hinduismens guder, og ante fred og ingen fare. Så, når jeg merker smerter slik som nå, så må de vel være ganske intense. Såpass intense at jeg begynte gå med høye heler her hjemme kun for å slippe tråkke ned der det er vondt. Ja. Det var et kjerringråd jeg slukte rått på internettet. Ting utenfor mitt kontrollområde gjør meg såpass desperat, at alle råd må utprøves.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skjønte ganske fort at det ikke kunne pågå dette her, så det måtte en legevisitt til. Som om ikke jeg har vært der nok ganger nå, og det ironiske er at 90% av mine besøk i 2017 har dreid seg om helt andre ting enn anoreksien. Jaja. Det tyder i alle fall på at jeg begynner å bli som den gjengse nordmann, nå som jeg går til legen for hverdagslige plager og sykdommer. Ikke har jeg den frykten heller. Tidligere følte jeg alltid anoreksien tok plass i samtalen, og bare det å dra til legen var et kjempeork og en utrolig negativ ting. Jeg turte heller ikke dra uten mamma. ”Nei, så du har brukket armen. Ja, da vet du at det er benskjørheten som gjør at du brekker mer, og det er jo en følge av anoreksien. Bla bla bla”. ”Nei, så har du vondt i tommelen. Ja, da kan det være en slitasje (artrose på fagspråket), og det kan veldig mange med benskjørhet få, og det skyldes anoreksien. Bla bla bla…” Hadde jeg kastet opp blod eller blod ”der nede” så turte jeg ikke dra. Jeg visste at mitt blødende magesår stammet fra min syke tid på post 3, da jeg svelget hele nøtter og poteter delt i to. Mine forhøyede leververdier derimot, mente legen kom av undervekten. Men, jeg har aldri fortalt han at jeg i over ti år hadde en orm i magen som stjal all næringen min, og spiste på mine indre organer. Det var det bare min gamle lege som visste. Poenget er at uansett hva jeg var plaget med, så kunne det kobles til anoreksien. Det skremte meg veldig. Jeg begynte nesten bli hypokonder. Ikke fordi legen sa det og det, men fordi jeg googlet meg til det og det før jeg kom. Jeg visste hvorfor jeg hadde brukket armen, hvorfor tommelen var vond, hvorfor jeg hadde vondt i ryggen, osv, osv. Og jeg hatet at jeg måtte face legen nok en gang og fortelle at dette var på grunn av anoreksien. Jeg hatet å se skuffelsen hans, og jeg hatet å vite at jeg var en slik pasient som aldri viste resultater. Men så ble plutselig blodprøvene bedre, EKG viste ikke avvik og Madelén kom til syne. Det er jeg som nå tar kontrollen under legetimer. Jeg er deltakende, nysgjerrig og engasjert, ikke bare passiv og lyttende – som før. Noe har skjedd. Jeg har begynt å bry meg om helsen min. Jeg finner den interessant, og viktig. Fordi jeg vet at kroppen skal være med meg livet ut. Jeg er glad for å leve, men ekstremt takknemlig for å fungere så godt som jeg gjør, også. Den gang jeg trodde det var for sent, var det aldri det. Det var bare jeg som hadde gitt opp håpet. Jeg trodde jeg var låst til en sykdom for alltid. Noe jeg altså ikke er. Jeg er ikke låst til en eneste sykdom. Alt kan rette seg. Jeg er heller ikke låst til noe senebetennelse. Jeg må bare følge noen råd fra legen, og de var ganske klare. Det måtte en ukes sykemelding til (100%), og gåturene valgte jeg selv å avstå fra. Gidder ikke ha vondt lenger enn jeg må. Selv om dette er veldig mot hva jeg synes er ok, så føltes det veldig riktig, sånn egentlig. Alt for mye står på spill til at jeg kan pådra meg en kronisk vond akilles. Selvfølgelig veldig typisk at dette skjer den første uken jeg er tilbake etter ferie, og at jeg må ta ut sykemelding etter bare tre dager i jobb. Jeg kan kanskje skryte av mye hell i livet mitt, men når flaksen snur seg, så er det nesten for ille.

Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem fra legen kl 9 i går, og da hadde jeg ikke beveget meg lenger enn til og fra bilen, og hoppet opp og ned trappene hjemme. Det endte med at jeg sov bort hele dagen, og ikke var oppe igjen før mørket begynte legge seg. Har ikke så mye annet valg enn å hvile benet, smøre/bandasjere det, ta smertestillende og holde det høyt. Dessverre er det veldig kritisk å bli sykemeldt midt i sommerferien, så jeg følte veldig på det at jeg måtte stille opp på jobb i dag. Spesielt siden det er en hektisk Lørdag. Tross min stahet og viljestyrke, måtte jeg allikevel kaste inn håndkledet en time før. Litt nederlag. Det var fint jobben tilrettela og lot meg få sitte på en stol hele dagen. Hadde det bare ikke vært for at smertene fra hælen strålte utover i resten av foten. Og de gav seg heller aldri. Noe som både gjorde meg kvalm og svimmel. Veldig ubehagelig. Akkurat nå tenker jeg mest på å legge meg igjen, men fordi det er så fint vær tenker jeg det blir en tur ut i sola med mamma. Også må jeg jo bake et sukkerbrød, lage to forskjellige mousser og stikke ut figurer i farget marsipan. ”Byggingen” tar jeg i morgen. Mamma fyller nemlig år på Mandag, og da er kun det beste godt nok. Jeg får heller ta igjen tapt søvn i morgen. Det er litt trist å kaste bort en dag på det, men jeg må nesten lytte til kroppen. Vil jo ikke at min kommende uke skal bli helt ruinert. Jeg er nemlig en altfor rastløs sjel, så det å være låst til hjemmet gjør ikke saken særlig god. Dersom formen tillater det, så prøver jeg selvsagt å komme meg litt utenfor døren. Om det så bare er for å sitte på verandaen eller være passasjer i bilen. Hvis ikke er jeg redd jeg blir litt vel apatisk og grinete. Ikke en bra kombinasjon. Det er veldig ofte sånn at jeg legger meg til å sove når jeg kjeder meg, synes synd på meg selv eller har vondt, så det er en trend jeg prøver å snu litt på. Jeg må lære meg å anvende dagene, om ikke riktig, så bedre. Da tenker jeg egentlig primært bare det at jeg holder meg våken. Kanskje fargelegge litt, spille playstation med lillebror, og rydde opp litt i rotet mitt. Jeg har nemlig omsider begynt komme a jour med klesskapet mitt (kastet masse!), bildene som hadde hopet seg opp siden 2010 og det som var intet mindre enn 246 oppskrifter på mailen er snart utskrevet og fordelt i tre permer; baking, søte fristelser og middager. Skulle veldig gjerne testet fjellskoene også, men akkurat nå er det et ikke-tema. Jeg har nok med å gå normalt…

Som alltid; den uredigerte sannhet.

Helt på tampen føler jeg det må noe optimistisk til. Midt oppi ”elendigheten” finnes det nemlig et lysglimt. Jeg fikk nemlig svar fra Høgskolen angående eksamen i philosophicum/filosofikum Onsdags kveld. Jeg skal innrømme at jeg hadde utrolig blandede følelser. Enten hadde jeg misforstått totalt og gjort det skikkelig dårlig (noe jeg aldri gjør), eller så hadde jeg forstått og gjort det skikkelig bra. Faktisk var jeg så ekstremt redd for å sjekke resultatet at jeg måtte ha pappa ved min side. Denne karakteren er en del av min vei mot jussen, så den kunne ikke være dårlig, dersom den skal gi meg fritak fra faget på universitetet. Fordi det var A-F så måtte jeg google. Det var pappas velmente råd, og sannelig var det lurt. Her hadde jeg trodd F var best, fordi F er bokstav nummer 6, og i mitt hode var det lik karakteren 6. Ja, jeg har sett amerikanske filmer, men aldri tenkt over at A var det gjeveste. Så, jeg er glad jeg tok en ekstra sjekk. Godt å vite at bokstaven min ikke indikerte stryk, men heller det fantastiske (forventede) resultatet jeg ønsket. For en start å få på utdannelsen min! Dette halvåret har vært lærerikt og givende, og jeg gleder meg stort over at jeg har bevist at jeg har mestret et fag som var så ukjent til å begynne med. Attpåtil via nettstudier der kontakt med læreren har vært på et minimum, og diskusjon med elevene har vært utelukket. Jeg sendte jo faktisk læreren bekymringsmeldinger første dag av studiet, fordi Smarte Smartesen hadde sjekket universitetets eksamensoppgaver. Herregud. Snakk om å skyte seg selv i foten. Samtidig ble det som fremstod som ”umulig”, en viktig motivasjon for meg. Dette skulle jeg bare forstå. Punktum. Selvfølgelig er jeg stolt nå. Og da er det på en måte ikke så farlig med foten. Den blir bedre, og det er det som teller!

Jeg har lenge ønsket meg en badedrakt. Egentlig ikke noen spesiell grunn, annet enn at jeg føler bikini blir så nakent. Jeg hater å vise frem magen, eller føle at puppene fra tid til annen ikke er nok dekt til. Dessuten synes jeg badedrakt er utrolig stilig. Noe helt annet enn hva det var før i tiden. Nå er det jo blitt en slags trend med badedrakt, og de kommer i alle slags design, og fasonger. Nokså annerledes enn den rødblå jeg hadde fra H2O i 3 klasse. Jeg har lett og lett i tre-fire år etter badedrakt, men neida. Intet å oppdrive. Verken i butikker eller på nett. Er sikkert ikke alene om å være den som aldri finner det hun leter etter, men så fort hun ikke er på utkikk så dukker alt mulig opp. Ofte utenfor sesong, også. Hater når det skjer. Denne gangen var jeg litt mer heldig. Vi er midt i Juni måned, og i går dukket den perfekte badedrakten opp. Annonse på Facebook av alle steder. Jeg klikket meg inn, og der var den. Eller de. Det var et godt utvalg. Attpåtil i min størrelse. Favoritten var helt klart en mørk blå i mitt favorittmerke, Polo. Problemet tidligere har nemlig vært dette med standardstørrelsene small til og med large. Neida. Ikke denne gang. Denne gang var det noe som faktisk kunne passe meg.

Jeg la badedrakten i handlekurven min, og løp opp for å finne bankkortet og mobilen. Lenger kom jeg ikke. Idet jeg skulle betale fikk jeg en uggen følelsene, og usikkerheten stod mot meg. Hvordan vil jeg se ut i den? Hva vil folk utenfra tenke om kroppen min? Kommer jeg til å bruke badedrakten? Blir dette et kjøp bare for å kjøpe? Rettere sagt; 1500 kr ut av vinduet? Ikke at det er noen svimlende sum, men jeg må jo si jeg er litt sånn negativ til å kjøpe ting som bare blir liggende igjen i en skuff. Ergo måtte jeg overveie om dette var et fornuftig kjøp. Jeg plasserte meg halvnaken foran speilet, og dro bokseren oppover slik at den dannet en trekant – som kanten på badedrakten ville gjort. Synet som viste seg bekreftet mine mistanker, og slo meg i bakken. ”Nei og nei, så tjukk jeg har blitt. Nei og nei, så stygg kroppen min faktisk er”. Noe badedrakt ble det altså ikke, og noe bading blir det heller ikke dette året. Jeg er ikke noe badenymfe, samtidig som jeg ikke greier føle meg tilfreds i kroppen. Bedre blir det ikke. Selvfølgelig var det et sjokk å se kroppen sin for første gang på x antall måneder. De gangene jeg dusjer så lukker jeg øynene mine og ofrer ikke et blikk på kroppen. Jeg kler på meg i blinde og enser ikke noe som helst før kroppen er fullstendig tildekket. Må jeg på do om natten kler jeg på meg alle klærne mine før jeg passerer skyvedørsgarderoben med gedigne speil. Når jeg ikke er på jobb lever jeg i joggeklærne mine, og aldri noe som er tettsittende. Sånn er det bare. Jeg har riktig nok godtatt å leve med denne kroppen, men jeg har på ingen måte sagt jeg vil like den. Og det tenker jeg får være min business – på samme måte som folk på motsatt side er stolte over sin kropp. Uansett hvor dumt det måtte virke. Før likte jeg bruke tightser, mens nå har jeg et blandet syn på å det. Alt som kan vise fram legger og lår er langt utenfor min komfortsone. Virkelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Spørsmålet er hvordan jeg skal løse dette nå som det er ferie og sommer? For, jeg kan jo ikke backe ut. Jeg må møte opp der jeg skal, og utnytte disse ferieukene på en fin måte. Selv om jeg nokså skrekkblandet fryd omkring det. Det verste er det at folk vil se at jeg ikke er så tynn som jeg var. Mange vil kanskje ikke engang se at jeg har anoreksi. Jeg vet jo at det var det jeg håpet, men nå synes jeg det har gått litt… fort? Ting skjer utenfor mitt kontrollområde, og det er det som er så ubehagelig. Kanskje overdriver jeg litt også? Jeg innbiller meg nok at jeg er større enn jeg er, og det er jeg fullt klar over. Uten at jeg egentlig gidder gå så mye mer inn på det. Igjen må jeg bare ta tiden til hjelp, og gi litt f, der det trengs. Slik som nå. Ok, så likte jeg meg selv bedre da jeg var tynnere. Det er ikke noe å lure på engang. Problemet var bare den konstant tilstedeværende dårlige samvittigheten. Umulig å holde ut i lengden. Hva i alle dager er det jeg gjør med meg selv? Hva er det jeg utsetter familien min for? Hvordan kan jeg nå målene mine om jeg fortsetter slik? Det ble mine grublinger. Folk sier man innser at nok er nok, men det gjorde ikke jeg. Jeg fant bare en motivasjon som betydde mer enn noe annet, og ex philen startet det hele. Trådde på vekta av egen fri vilje i går med Aleksander som øyenvitne. En stund siden jeg hadde stått der kan man si. Før var jeg redd, nå er jeg bare gira på å komme meg dit jeg skal og si meg ferdig med hele sykdommen. Slik at jeg slipper forholde meg til den, og folk ikke kan spørre mer. Selv om det ikke innebærer badetøy eller noe selv-elsk, så er det en helt annen (og friskere) tankegang enn hva jeg tidligere hadde. Så her sitter jeg nå, da. Like tung som jeg var i Februar 2010. Kun 300g unna det leger flest anser som godkjent til løping. Nærmere min gamle sunne vekt enn anorektiske sykeste vekt. Det er befriende, og også noe surrealistisk. Som jeg sier så liker jeg det ikke, og noe bilde kommer neppe, men jeg kan leve med det. For denne nye kroppen kan jeg trene og forme slik jeg vil, og dessuten gir den meg så mye. Ikke mer energi, for den har jeg alltid hatt max av, men langt mindre smerte. Psykisk, selvsagt, men også fysisk. Jeg har ikke vondt når jeg sitter, og jeg knekker ikke når jeg beveger meg. Jeg har en jevnere blodgjennomstrømning slik at kramper og leamus ikke tar meg 24/7. Og; selv om jeg ikke tror på det, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg er mer positiv til å pynte meg, og til å møte andre mennesker. Jeg ser ikke lenger ting som et ork, men som muligheter og gleder jeg ikke vil/kan gå glipp av. På et år har det skjedd så enorme endringer. Det er nesten uvirkelig. Tenk at det ikke måtte én eneste behandling eller psykolog på banen. Igjen; pappa sa staheten min skulle snu dette her, og han hadde så rett! ”Når Madelén har bestemt seg finnes det intet som kan snu henne”… Men. Det er derimot ingen garanti for at dette blir noe barneskirenn – og akkurat det vet jeg, og er forberedt på. Merk dere mine ord.

Jeg vil også at dere skal merke dere det at en anorektiker som går opp i vekt uten å være klar for det, ikke vil klare holde på vekta og bli friske. For selvfølgelig kunne leger, helsepersonell og det som verre er, pushet meg opp i vekt i løpet av disse 8 årene. Men. Heldig for meg, ble jeg gitt opp av systemet ganske tidlig. Jeg var et sært tilfelle som ikke hadde noen sjans i verden til å bli kvitt anoreksien, sa de. De, ikke jeg. Jeg har hele tiden hatt troen. Jeg har visst at denne tilsynelatende umulige kampen, ikke er umulig. Fordi, bak alle motbakkene finnes det noe mer. Bak alle feiltakene finnes det en mulighet. Til å rette opp. Til å erfare. Til å innse hva dette handler om. Det å komme opp i vekt, handler nemlig ikke bare om å komme opp i vekt, men også om å bli der. Hvis man ikke er kommet langt nok, så vil det bare bli en ond nytteløs sirkel. En egen kokong man for alltid vil spinne rundt på. Mange vil kanskje tenke det ikke har vært forsvarlig at jeg har vært på en så lav vekt så lenge, men igjen, hadde det vært bedre om jeg var inn og ut av sykehus? At jeg fortsatte med selvskading? At jeg fortsatte å lure unna mat? At jeg fortsatte med mine ”skjulte” løpeturer? Kunne jeg da rukket fullføre videregående, ta lappen, eller jobbe? Nei. Jeg har formet livet mitt mens jeg har vært syk og undervektig, og jeg tenker at det var det som var det riktige i mitt tilfelle. Det som skulle til for at jeg ikke gav opp da det var som mørkest. Det som skulle til for at jeg i vinter ble kvitt en 6-årig depresjon. Det er nemlig ikke før de siste månedene jeg har lært å akseptere vektoppgangen. I mellomtiden har jeg bare nytt livet, og forberedt meg på det verste. Som trolig og mest sannsynlig vil vise seg å være det beste. Jeg skal jo bli advokat, skaffe meg en kjæreste, reise, oppleve, sykle+gå på ski – birken, hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk – så mye gøy! Men, nå skal jeg bare nyte sommeren og ha det strålende bra! Straks tid for vorspiel, og Vervenfestivalen 😀

Gårsdagens venninnebesøk og Tønsbergtur med mamma var definitivt ikke et ork. Jeg nøt hvert eneste minutt, og selv om det var et uggent syn å se seg selv i tights etter veiingen, så gikk det seg til utover dagen. Jeg ser ingen grunn til å grine når sola skinner og jeg har så mange fine, flotte mennesker rundt meg. Og når mamma attpåtil drar på seg spandabelbuksene så føler jeg meg både takknemlig, og utrolig verdsatt. Akkurat slik jeg ønsker å ha det.

Til slutt:
Takk til alle som sender inn mail! Jeg prøver å svare så godt jeg kan, men kommer ikke til å utdype min friskhetsprosess noe utover det jeg allerede har gjort her på bloggen. Det vil si; alt som angår matinntak, vekt, høyde, BMI, rutiner, osv, vil ikke bli besvart. Det er veldig sårt for meg, samtidig som jeg ikke ønsker komme opp med noen fasit, da vi alle er forskjellige. Det som passer for meg, og det jeg tenker jeg skal veie eller spise, er sjelden det som er riktig for en annen. Jeg har selv dannet meg et opplegg som funker – noe jeg er et levende bevis på skulle man for eksempel sammenlignet sommer 16 og nå. Har ikke involvert noe ernæringsfysiolog (avlyste egenønsket henvisning tre ganger!), da jeg fra før har et såpass turbulent og spesielt forhold til mat. Noe en slik fagperson neppe gidder tro på. Derfor er saken i mine hender, og det er like greit. Jeg må rett og slett spise det jeg liker (som vil si; mye spekeskinke og fenalår), og samtidig få i meg de tilskuddene jeg trenger. Det er utrolig lite å variere på i mitt kosthold, men er for meg det som funker. Jeg anbefaler ikke anorektikere generelt å spise som de selv vil, med mindre de vet hva de begir seg ut på, og gjerne har en del års erfaring på baken. For meg har dette krevd flere år med prøving og feiling, og også myyye tålmodighet. Det har vært blod, svette og enorme mengder tårer på veien, og helt ærlig forstår jeg ikke at jeg har greid å knekke koden. Før drømte jeg at jeg var frisk, og våknet som syk. Nå drømmer jeg at jeg er syk, og våkner som nesten-frisk.

Reisen mot å bli Madelén handler ikke om jeg var, men om hvem jeg har mulighet til å bli. Det handler ikke ene og alene om å gjenoppdage gamle sider, men å hente fram nye. Nye og bedre. Aldri trodde jeg at jeg kunne bli så godt kjent med meg selv, eller så velutviklet som menneske. At jeg som hatet heimkunnskap skulle stå å lage flere middager ukentlig – helt fra bunnen av? Og avanserte tidkrevende kaker og grove brød som fast inventar i huset? At jeg som hatet tegning skulle ende opp med å fargelegge i flere timer? At jeg som hatet tålmodighetsarbeid skulle sitte i flere dager og pusle med detaljerte julekort? At jeg som hatet alt som ikke var kondistrening plutselig skulle bli glad i pilates? At jeg som avskydde maling som pesten i kunst og håndverk kunne bestemme meg for å innføre det i min hverdag?

Det var mamma som var inne på ideen. Om hun hadde sett eller hørt, eller bare av fri spontanitet foreslo maling, vet jeg ikke. Hun har liksom alltid gjennomskuet meg, og selv om jeg hater å innrømme det; visst hva som var best. Mamma kjenner godt til stresset mitt, og daglig poengterer hun at det ikke er bra. Som om det hjelper. Det blir som å si til en storrøyker at det ikke er særlig helsemessig å røyke, eller å si til en alkoholiker at alkohol vil kverke leveren. Eller som å si til en anoretiker (i mitt tidligere liv) at underernæring vil skade kroppen på sikt. Ingen av de gitte personene ville brydd seg. Det går inn det ene øret, og ut det andre. Slik er det også for meg med stress. Jeg er stresset av natur, og istedenfor å finne metoder som skal fjerne mitt naturlige stress, har jeg heller snudd tankegangen. Det var for så vidt mamma sin idé. Noe må man jo prøve når det i 24 år ikke har nyttet å senke stressnivået – i alle fall ikke med noen langvarig gevinst. Da blir det sjelden en gjennomførbar strategi for noen av oss, og kanskje lider jeg mer når jeg febrilsk prøver få bukt med noe som ligger latent i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være uten stress. Det er en følelse. Akkurat som det å føle kjærlighet, ruelse, sinne eller glede ovenfor seg selv, andre eller en gitt situasjon. Hvor tomt hadde ikke livet vårt blitt uten en eller flere av disse følelsene? Omtrent like tomt som mitt liv hadde blitt uten stress. Det er egentlig den korte forklaringen på hvorfor jeg ikke gidder bekjempe stresset. I alle år har jeg levd med det. I større konsentrasjoner, og i mindre konsentrasjoner.Ja, selvfølgelig kan jeg prøve å bli bedre på det. Det er ikke slik at jeg går inn for å stresse mer enn jeg må. Det bare blir sånn, og igjen; det henger sammen med den personen jeg er av natur. At jeg er effektiv. At jeg er målrettet. At jeg gjør mitt beste. At jeg aldri gir opp. At jeg vil gi av meg selv til andre. At jeg vil være der for andre. Og slik kunne jeg fortsatt. Poenget er egentlig bare det at uten stress så forsvinner ikke bare stresset. Det er så mye mer hos meg som blir innskrenket. Samtidig tenker jeg at det finnes negativt stress, og positivt stress. Jeg har riktig nok vært styrt av det negative stresset store deler av livet mitt, der mye har gått på autopilot, flinkpike og vilje. Det er ikke før de to siste årene at dette har balansert seg. Jeg har fått mer selvinnsikt og blitt mer bevisst på når jeg stresser, og ofte stopper jeg opp og spør meg selv hvorfor. Det betyr ikke at jeg der og da automatisk slipper stresset, men det betyr at jeg forflytter stresset til en arena som nyttiggjør det bedre. Jeg anvender da stresset på en måte som er bra for meg. Rett og slett fordi jeg evner ta kontrollen. Når jeg da kjenner antydninger til dette negative stresset har jeg da benyttet meg av disse ulike mestringsstrategiene og ”nye sidene mine”. Kanskje slenger jeg sammen en bolledeig som jeg står og knar i et kvarter? Kanskje begynner jeg å fargelegge? Kanskje tar jeg en pilatesøkt? Eller, kanskje velger jeg å male litt?

Jeg var i utgangspunktet negativ til maling da mamma introduserte ideen for meg. For meg er det litt sånn; ”jeg har aldri likt maling, så derfor kommer jeg ikke til å like det i fremtiden, heller”. Ganske barnslig, jeg vet. Men så begynte jeg å lese om mindfullness (også maling), pluss at mamma og jeg var på åpnet galleri og snakket med en vaskeekte kunstner. Det åpnet opp øynene mine. Og som om ikke det var nok kjøpte mamma inn alt av utstyr. Da kunne ikke frøkna si nei. Under forutsetning av en ting; de første maleriene skulle ikke bli til uten mål og mening. Altså måtte jeg stille meg selv noen relevante spørsmål før prosessen kunne tre i kraft. Hvor skulle maleriet henge? Hvem skulle få det ? Hva skulle være avbildet? Sikkert enda flere spørsmål jeg kunne lagt vekt på, men disse ble de viktigste. Det er flaut å si at jeg i Januar startet på mitt første prosjekt, og at jeg forrige Torsdag, etter eksamen, ferdigstilte det. Helt skyldfri går jeg ikke selv om. Vi hadde nemlig dummet oss ut, og for dere som maler; oljemaling tar tid. For meg; intet mindre enn 5 måneder. I tillegg hadde jeg mitt å sysle med omkring skolegangen, så jeg hadde vel ikke ofret mesterverket mitt særlig mye tid i den perioden uansett. Vel. Uansett. Nå er det ferdig, og jeg er strålende fornøyd. Dette er mitt beste, og det kan jeg leve med. Skal innrømme at jeg verken hadde spesielt med forutsetninger eller forventninger før jeg begynte. Men så er det noe med viljen min. Når jeg bestemmer meg for noe, så skal det gjøres, og da skal jeg også komme meg i mål. Tross at det fremstår som nytt, uvant og noe uforståelig. Kanskje tar det tid, men jammen har jeg lært noe. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle male et bilde på eget initiativ, men jammen har jeg greid det. Malingen skal jeg dessuten ikke legge på hylla, selv om det er usikkert når neste prosjekt vil finne sted. Maling er gøy, samtidig som jeg er tilstede i øyeblikket. Jeg lever her og nå – og jeg nyter det!

Til slutt gjenstår det en liten forklaring. Etter mye om og men fant jeg til slutt den perfekte ugle (dog våken) på google – oppå en marsipankake av alle steder. I tillegg fant jeg en random fugl oppå en gren. Uglen ble doblet opp, og satt på grenen som fuglen satt på. Snakk om å sette kreativiteten på prøve. Himmelen hadde jeg ikke noe spesielle tanker omkring. Bare at den skulle være blå, og at det skulle være på kveldstid. Litt lite nøye her, men det var meningen. Jeg ville ikke ha måne, men noen få stjerner til å lyse opp. Disse duttet jeg forsiktig på i sølv. Forklaringen på hvorfor ugle nummer 1 er rosa, er fordi det er mammas yndlingsfarge. Pappauglen er nummer to. Maleriet skal henge over sengen deres, og mammauglen er på mammas soveside, mens pappauglen er på pappas soveside. Litt utålmodig omkring tørkingen, så det er noen skjønnhetsfeil på uglene. Maleriet var en del av årets bryllupsgave, og jeg kunne ikke vært mer enn fornøyd. Kanskje er det ikke noe spesielt kunstnerisk, men jeg liker at det er et litt lekent uttrykk på det. Jeg har brukt sterke farger, fordi jeg ønsker at bildet skal spre liv og glede. Jeg vil at mamma og pappa skal se bildet hver bidige dag de våkner opp og føle seg 110% klare for å gripe dagen. Og mest av alt vil jeg at de skal se på bildet og vite at jeg er glad i dem, uansett i hvilken by jeg måtte befinne meg. Avstander i det virkelige liv er kanskje basert på flere titalls og hundretalls mil, men med en slik personlig tilegnet gave er håpet at vi alltid skal kunne kjenne på nærheten til hverandre. Slike påminnelser synes jeg er særs viktige. Spesielt nå som vi alle blir eldre, og det ikke lenger er en vanesak med felles frokoster, eller ferieturer for den sags skyld. Det er jo trist, men det er jo også det som må til. Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg lengter etter denne fremtiden jeg har forespeilet meg!

Kun mamma og min ene (snille) kollega som byttet vakt med meg, visste om eksamensdatoen min. Jeg gidder ikke spre budskapet til alle og enhver, for jeg har nok med å vite at jeg selv skal gjennom pensum. Ingen andre trenger å minne meg på det. Det handler overhodet ikke om nerver, men det handler om det indre stresset jeg stadig bygger opp. Et stress som gjør at jeg løper opp og ned trapper, hiver i meg maten, sover dårlig og blir irritabel. Ikke så ille, men noe i nærheten. Det nytter ikke å si til meg at jeg skal roe ned, nyte maten, sove godt og puste ut. Jeg har aldri forstått de ordene. Som person er jeg stresset av natur, jeg har sjelden hatt uavbrutt søvn, og dette med maten har aldri vært noe tygg-tygg. Jeg har bare svelget rett ned. Puste er hvert fall ikke noe jeg mestrer. Jeg har vært på flere yogatimer, der jeg ender opp med å holde pusten for så å pådra meg strekk i brystet. Så, der har dere meg. Mennesket, som ikke greier være menneskelig. Slå den!

Hvem som helst hadde nok ikke taklet å være i min stressede kropp, men for meg som er vant til det, så ville det føles ubekvemt å være uten. Skal jeg være ærlig. Stresset er ikke bare negativt, men også det som minner meg på at jeg må rekke noe, gjøre noe eller få til noe. En liten drivkraft på en måte. Så kan det diskuteres hvorvidt det er bra for meg eller ikke. Jeg vet nemlig ikke hva det vil si å være uten. Jeg må være i aktivitet, ha planer, og samtidig være spontan. Jeg skal helst rekke over alle bauer og kanter selv om døgnets 24 timer viser til at det er urealistisk. Det kan være alt fra 5 til 25 gjøremål om dagen, og ofte fyller jeg opp hele dager. Det er ikke unormalt at jeg kan dra til legen klokken 12 på formiddagen og være hjemme igjen klokken 21-22 på kvelden kun fordi jeg skulle det og det og det. Pluss seks-sju ting jeg kom på underveis. Jeg kaller meg selv effektiv. Mamma derimot bruker oftere ordet; stresset. Men. Sannheten er at jeg trives slik. Det er utrolig gøy med full fart. Jeg blir glad av det. Især fordi det får meg til å fokusere på ting jeg liker, fremfor for eksempel sykdom, de harde realiteter, osv. Med disse velvalgte setningene kan dere kanskje tenke dere til arbeidsmengden min, og prioriteringene mine. Jeg har lest hver bidige dag. Det inkluderer fridager og det inkluderer før jobb og etter jobb. Det inkluderer også på nattestid. Enn så lenge har det gått fint, men det er nå mot slutten jeg har kjent ekstra på at jeg må rekke gjennom alle notater, repetere alt, og svare på det som er av oppgaver. Pluss litt til. Inkludert å lese ekstra på nett for å forstå ytterligere. Ja. Jeg har garantert gitt meg selv mer jobb enn nødvendig. Skylder på at jeg ikke visste hva jeg gikk til. I starten skjønte jeg ingenting. Jeg satt i flere timer og vred hodet mitt for å forstå avsnitt for avsnitt. Jeg sendte ørten meldinger til læreren, og jeg googlet hvert minste lille ord. Jeg følte meg fortapt. Kan vel kanskje ikke si det var så smart å åpne alle ex phil eksamensoppgavene på hjemmesiden til UiO første dag jeg startet på ex phil, heller, så jeg har vel en viss skyld der. Uansett, så er ikke det noe krise nå lenger. FORDI: Jeg er ferdig!!!!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Endelig! Endelig! Eksamen er over, og jeg er ferdig med ex phil. I løpet av dette halvåret har det ikke bare vært filosofi, men fysikk, astronomi, vitenskap, psykologi og kristendom i tillegg. Haha. Jeg har blitt presentert for en rekke interessante filosofer. Selv føler jeg at de har beriket livet mitt ved at jeg har fått ytterligere selvinnsikt og bevissthet omkring meg og min eksistens. Og også om utviklingen i verden, og hvorfor ting er som de er eller har blitt som de er blitt. Det å fundere over eksistensielle spørsmål og den slags er faktisk meget interessant, og det å se sammenhenger mellom dagens samfunn, kvinnesyn og politikk, og det som for eksempel var i antikken, gir faktisk mening. Uten at jeg skal gli for mye over i pensum nå. Tross at jeg er i mål, så er det lett å bli litt for overivrig. Spesielt føler jeg for å briljere litt ekstra med alle de fantastiske fremmedordene jeg har internalisert den siste tiden. Eller bare ikke. Var en del lesere som ikke var helt happy da de måtte slå opp ukjente ord på google. Ser den. Generelt har jeg vel egentlig alltid hatt et ganske bredt vokabular, og har derfor prøvd å ta hensyn til det her. Bare ikke den siste tiden. Ting har liksom gått litt på autopilot, og plutselig har det hoppet inn noen nye begrep her og der. Så nå lover den skoleflinke frøkna å ta en liten pause, så får dere heller følge med hva som skjer videre. Ex phil åpner nemlig opp døren til noe annet…

Gårsdagens festligheter! Forberedelser er viktig for å spare tid. Alle notater og notatbøker sortert etter filosof, så jeg enkelt kunne gripe til meg det jeg trengte mens jeg besvarte tidligere eksamensoppgaver. Minner meg på at jeg må rydde opp i rotet mitt….
 

I utgangspunktet hadde jeg skyhøye forventninger til ex phil, og dem alle er innfridd. Dette er et fag jeg har elsket, og da overdriver jeg ikke – for min del, i alle fall. Forstår godt at dette ikke passer alle. Til tider har det selvfølgelig vært stress, slit og ytterst krevende, men bortsett fra det; bare gøy. Tross at det nå er godt å bli ferdig. Er jo ikke en magister i filosofi (selv om det hadde vært superspennende å trakte etter) jeg skal ta, så det er best jeg peiler meg videre på den veien jeg skal nå. Oppgaven gikk over all forventning. All kunnskapen satt der den skulle, og ordene bare strømmet på. Utrolig deilig. Fikk dog et skikkelig luksusproblem da jeg måtte velge mellom favorittene, Freud og Nietzsche. Det jeg derfor gjorde var å skrive typ 500 ord om dem hver, og se hva som utartet seg som mest ”lettvint” og hva jeg selv føler sensor vil forstå best. Er virkelig spent på resultatet. Selv tror jeg ikke det blir noe under en femmer, men vi får se. Har jeg dummet meg ut med 4000 ord, så har jeg gjort mitt beste, og da er det greit. Jeg takker uansett for all tiltro og alle gode ord på veien fra mine medmennesker. Det er utrolig at ingen rynker på nesen, men faktisk ser at dette er bra for meg. Jeg er så glad for at folk ikke lenger betrakter meg som ”hun med anoreksi”, men heller som en helt vanlig jente med nøyaktig samme muligheter som en hvem som helst. Det finnes en vei videre, men den avhenger av flere ting. Dere får vente å se. Jeg lover å fortelle hvis det blir noe av planene mine. Ingenting er bestemt enda. Det jeg i alle fall kan røpe er at dette ikke innebærer noe behandling. Kroppen er ikke skrøpelig eller lider på samme måte lenger. Den er friskere og mer funksjonell. Ja. Til og med benstrukturen er riktig utviklet nå, og mine tydelige ribbein er ikke lenger så fremtredende som de en gang var. Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen, men det må til, og det beste er å vise at jeg greier dette selv. Faktisk viser jeg bedre fremgang hjemme enn jeg noensinne viste til i behandling. Ja, det er mulig – til dere som måtte mene noe annet. Først og fremst fordi jeg er sta, men også fordi jeg har en sterk nok motivasjon i livet mitt!

God sommer! Jeg har ferie disse to (fullbookede) ukene – altså etter i morgen kveld 😉 Håper på litt sol. Kroppen trenger D-vitamin, og huden trenger farge. Og jeg bør kanskje besvare de tusen (neida, ”bare” 67) e-mailene som har hopet seg opp i innboksen de siste ukene. Glad jeg ikke er toppblogger nå, for det antallet kjennes for øyeblikket noe altoppslukende. Tror jeg bare dropper å svare 3-4 sider på hver, så går det nok unna raskere enn det pleier. Blogg er riktig nok ikke jobben min, men jeg føler mer privilegert og takknemlig som får muligheten til å bistå syke og pårørende. Min stemme trenger ikke koste noe som helst. Det er nok for meg å vite at den kan hjelpe! Og som sagt; nå jeg er ute av eksamensboblen og den overdrevne tyggistyggingen, så svarene er like rundt hjørnet – skal bare få meg litt søvn først. Var visst ikke så enkelt å sovne med filosofene dundrende på repeat, gitt. Av frykt for å forsove meg droppet jeg piller, ørepropper og sovemaske – og i tillegg satte jeg på 7 alarmer med 3 minutters mellomrom. Jeg var faktisk ikke trøtt i det hele tatt da jeg våknet klokken åtte etter typ to-tre timer søvn, så det er vel det jeg får i fleisen nå. Har ikke stått opp så tidlig siden jeg trakk den første visdomstannen i April i fjor. En stund siden altså, så at det gikk så smertefritt er jo bare en drøm. Da kan jeg like gjerne være litt trøtt nå. 4 timer med skriving pleier for så vidt ikke ta på, men det gjør det når jeg hele tiden har i bakhodet at jeg skal levere mitt beste noensinne. Nå er jeg bare så lettet for å være ferdig, og vite at ex phil er et fullendt kapittel. Såfremt det blir godkjent på universitetet da. Men den gang, den sorg. En ny eksamen vil jeg ikke ha problemer med, om det så er. For meg var det viktige å ha noe å fylle dagene med dette halvåret, og det har jeg jammen meg gjort. I ordets rette forstand.

Her burde jeg vel publisert et bilde av en overlykkelig Madelén, men akkurat nå tillater ikke utseendet det. Istedenfor får dere et bilde som jeg tok i natt, som for meg er litt godt å se tilbake på. Studielivet er nemlig satt på vent, og det er ferietid..
 

Frøkena har virkelig vist progresjon, og det er ikke lenger tvil om at jeg går mot en bedre versjon av meg selv. Det merkes, og det synes. Det gleder, og det skuffer. Det er en seier, og det er en lidelse. En lidelse jeg nå gjennomgår, og kanskje for alltid må gjennomgå. Helt ærlig så bryr jeg meg ikke om kropp. Kropp er bare teit. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og de målene jeg har satt meg. Jeg blåser fullt og helt i hvordan jeg ser ut, og om jeg er tilfreds med meg selv. Den dag jeg veier nok kommer jeg ikke lenger til å kalle meg selv spiseforstyrret. Ja, jeg vet de aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, bla, bla, bla… For noen er det kanskje en trøst å si dem er syke når det ikke ser sånn ut, slik at de kan få utløp for sine innvendige følelser. Det har i lange tider vært en trøst for meg også, men nå som jeg ikke ser en anorektiker i speilet, så blir det bare så feil å bruke ordet anoreksi. Et nederlag, på en måte. Jeg klarer ikke kjenne meg igjen i jenter som bærer den kroppen jeg tidligere hadde. Jeg bruker heller ikke anoreksi eller andre korttenkte unnskyldninger som noen årsaksforklaring. Jeg snakker kun på vegne av min egne vilje og fornuft, om det er noe jeg vil/kan eller ikke vil/kan. Anoreksi har blitt så fremmed og så ukjent, bare. Det er nesten rart å skrive disse ordene her. Men. Jeg tror det er en bra ting. Jeg tror det betyr noe positivt, og at jeg er et sted der noe annet enn sykdom opptar mine interesser og prioriteter. I mine øyne er jeg ikke hun med anoreksi. Jeg er bare litt tynnere og svakere enn gjennomsnittet, men til gjengjeld beintøff, supersta og sabla flink. Og også ekstremt temperamentsfull.

For det er jo det som skjer. Jeg er i ferd med å finne tilbake til den jeg var før, i en forbedret versjon. Den reisen jeg har gjennomgått, har gjort meg så bevisst på meg selv, og dermed også på hva jeg ønsker å oppta fra ”gamle dager”.  Folk sier gjerne at anorektikere er stae, flinke, kontrollerte og temperamentsfulle mennesker, og at disse egenskapene blir forsterket når man blir syk. Gjett hva? Jeg var enda mer sta, langt flinkere, ekstremt kontrollert og hadde et temperament som knapt kan beskrives, før jeg ble syk. Dette er for mange kanskje dårlige egenskaper. Jeg er uenig. Staheten er det som driver meg mot målene mine, og gjør at jeg aldri gir opp. Flinkheten er det som gjør at jeg klarer målene mine. Kontrollen er det som gjør at jeg ikke tar snarveier, men holder fokus, mens temperamentet på en måte beskytter meg mot å være sårbar og viser at jeg er mentalt sterk. Mental styrke er noe av det som gjør at jeg greier holde meg plantet på jorden. De siste årene har vært en berg og dalbane med ustyrlige følelser. Ikke bare har det vært uvant, men også innmari irriterende for en som vanligvis er vant til å ha alt på stell. Jeg er vant til at jeg styrer løpet, og handler slik det er best for meg. At jeg plutselig begynner å grine over en filleting, er for meg helt absurd. Trolig er det en av grunnene til at jeg nyter dagene litt ekstra nå. Det finnes knapt saltvannstårer på mitt kinn. Den indre driven min har styrket seg betraktelig, og jeg elsker at jeg bruker staheten min til å kjøre det løpet jeg vil. Jeg elsker at jeg føler at jeg fortjener dette livet, og jeg elsker at jeg blir sint og slår i bordet når ting oppleves urettferdig. Det er vidunderlig å kjenne at livet former seg etter mine behov og ønsker, fordi jeg selv evner legge ned det arbeid som må til. Av egen vilje, og ikke etter ordre fra sykdommen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange er nok skeptiske til at jeg er så flink eller jobber så hardt, og det er greit. Det får være deres sak. Jeg er flink, fordi det er naturlig for meg. Det ligger i min natur å være flink. Det er en iboende streben og et slags behov som kommer innenfra. (Uten at det må misforstås, for det er selvfølgelig mye jeg ikke vet og mye jeg ikke kan.) Få som leser bloggen min kjente meg før jeg fikk anoreksi. De vet ikke at jeg satt med lekser midt på natten, at jeg presset meg i flere gymtimer helt til jeg spydde, eller at jeg synes alt under fem er for dårlig. Forskjellen er bare det at denne flinkheten ikke gikk på helsa løs. Jeg overlevde med blå poser under øynene, en hard gymøkt eller en fem minus. Det var da jeg begynte å straffe meg selv for at jeg ikke var flink nok, at problemene begynte. Jeg begynte å bruke begrepet fortjener om alt jeg gjorde, som i seg selv ikke er farlig – men den gang. Hjelp. Det er her mat og trening kom inn, nemlig. Minst mulig kalorier, 28 timer trening pr uke. Skjønner dere forskjellen? Når jeg nå er flink så er det fordi det gjør meg godt å mestre ting. Da jeg var syk, var jeg det på grunn av tvangstanker, og helt uten formål. Det fikk konsekvenser. Alvorlige, som dere vet.

Heldigvis er det en stund siden den gang, og jeg har snudd dette usunne flinkhetsfokuset over på et langt sunnere flinkhetsfokus. Nå blir jeg ikke lenger syk av det, fordi sykdommen ikke er enerådende. Det er ikke sykdommen som ”snakker”. Disse tankene er de jeg hadde før jeg ble syk, og disse tankene er de som vil følge meg resten av livet. Helt siden jeg var liten har jeg jobbet for målene mine, og det er ingenting som tilsier at jeg skal slutte å jobbe for dem, bare fordi jeg har vært offer for en anoreksi. Tvert i mot. Jeg har blitt enda mer skråsikker på at det målet jeg som 7 åring satt meg, er riktig. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Det er kanskje et høyt mål, men det er mitt eneste mål. Hvorfor skal jeg da ikke følge det? Det er nettopp dette jeg ønsker i livet. Da blir det også med de forutsetninger jussen er – noe av det vanskeligste å komme inn på, og noe av det vanskeligste å begi seg ut på. Hva så? Da sier det seg i alle fall selv at jeg må fokusere på å være flink. Jeg kan ikke ta en fridag, fordi jeg ikke orker å lese eller møte opp på forelesning. Jeg må komme a’jour med det som er, før jeg kan si meg tilfreds. Det betyr ikke ”jobbe til jeg stuper”, men ”jobbe til jeg er fornøyd”. For selvfølgelig har jeg planer om å ha et liv ved siden av skolen, hvis noen lurte.

Akkurat nå er det snart eksamen i ex phil, som er forberedende til jussen. Jeg har (i tillegg til jobben min) sikkert sittet i 7 timer hver dag, de siste ukene, og det merkes godt på både rygg og det som er. Men, til gjengjeld gir det meg Søndagsfri og avslappende kvelder. Og det med god samvittighet. Selv om jeg er stresset som person, så nekter jeg å stresse meg gjennom pensum. Fordi jeg liker å lære, og jeg liker å lære i et tempo som ikke er racerbil. Derfor er det mye bedre å jobbe jevnt og trutt, og det føler jeg har gjort dette halvåret. Faktisk har jeg lagt ned langt større innsats enn det nødvendige, kun fordi jeg er så nysgjerrig og tørst på kunnskap. Det har blitt noen titusener med ord, kan man si. Skal virkelig bli spennende med eksamen. Føler egentlig jeg kan alt pensum nå, og det er en latterlig bra følelse. Da kan jeg på en måte roe litt ned de siste dagene, uten at jeg selvfølgelig tar helt fri. Det tillater jeg meg ikke. Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Har selvfølgelig store forhåpninger til resultatet, men tør ikke tenke en tanke omkring det før jeg har sendt inn oppgaven til vurdering. Det som i alle fall er sikkert er at mitt beste er godt nok, og når jeg har fått supre tilbakemeldinger på alt jeg har levert, så satser jeg på at karakteren blir noe jeg kan leve med.

Joda, jeg skriver på skapet (skal snart kvitte oss med), når jeg står fast. Her er et lite utdrag av mine velvalgte ord.

Da det nærmet seg en avgjørelse angående konfirmasjon var jeg veldig delt. Først og fremst om jeg ville ha en feiring, og for det andre om hva jeg skulle ønske meg. Det skulle i hver fall ikke være kristelig (er ateist) og i hver fall ikke være bunad. Husker jeg lo småhånlig meg da jeg hørte venninnen min ”kun” fikk bunad i konfirmasjonsgave mens jeg på min side fikk førerkort og dyre smykker pluss et supert selskap. Hadde jeg ikke konfirmert meg hadde jeg ikke fått noe selskap, så valget falt på borgerlig. Et valg jeg tok helt uavhengig av mine venner. Kom ikke med sammen med én person jeg kjente på kullet en gang, men det gjorde ikke noe. Jeg trengte på alle måter å utfordre mitt sosiale og utadvendte vesen. Noe jeg er evig takknemlig for den dag i dag. Først og fremst fordi jeg hadde en reell dannelsesreise i løpet av konfirmasjonstiden, gjorde meg en fantastisk erfaring og fikk mange nye bekjentskap. Sistnevnte var med på å gjøre ungdomstiden min enklere, og jeg gikk på mange måter fra 0 til 100 i både selvtillit og det som var.

Konfirmasjonspengene mine gikk ikke til bunad, men ikke noe andre spesielle fancy greier heller. Da jeg ble 14 jobbet jeg et år som telefonselger så jeg slet ikke med å betjene forbruket av Lacoste, Polo og Gant, ei heller treningstøy på ungdomsskolen. Konfirmasjonspengene stod mer eller mindre urørt på en konto, og ble ikke flyttet over til brukskonto før jeg som sytteåring begynte i min første ordentlig jobb, Elkjøp (der jeg fremdeles er glad jeg jobber den dag i dag) At pengene skulle bli værende i banken var et valg jeg tok – ikke noe foreldrene mine tvang meg til. Et slikt fornuftig valg gjenspeiler trolig den person jeg også er den dag i dag. Jeg har alltid hatt et godt øye for privatøkonomi og alltid god likviditet på kontoen. Hva konfirmasjonspengene gikk til er enda et stort mysterium. Jeg har bare brukt penger når jeg har hatt behov, men aldri gått i minus. Selv ikke da jeg med et sekssifret beløp åpnet mitt første og eneste aksjefond eller da jeg like etter brukte den doble summen på min første bil. Ei heller da jeg fire år senere kjøpte en enda dyrere bil (den jeg har nå). Det må være lov som ungdom å være stolt over å ha stålkontroll på økonomi. Aldri har jeg brukt penger på snus eller røyk, og heller ikke ofret store summer på alkoholkonsum. Forbruket har så å si være i null (sett utenom bilene mine) siden den dagen jeg startet på videregående. Kun de viktigste utgifter har blitt prioritert. Ønsker faller ikke under den kategorien. Rett og slett fordi jeg liker å spare, og jeg vil de neste studieårene vite at jeg sitter trygt i det. Det trenger ikke bety at jeg kan kjøpe alt jeg vil eller skal bo i en 150 kvadrats leilighet som student, men bare at jeg for eksempel får det pålegget jeg trenger eller at jeg ikke må kutte ned på gaver til familien fordi husleia er for høy. Noe i den dur. Men så var det bunaden, da. Den var ikke noe ønsket fra konfirmanten sin side, og dermed ikke noe jeg hun spanderte på seg selv den gang.

Sommeren 09 giftet mamma og pappa seg, og for første gang noen sinne misunte jeg alle som hadde bunad. Husker det så godt. Gjorde nesten litt vondt. Den sommeren gjennomsøkte jeg nettet, men fant fort ut at jeg syntes det ble litt unødvendig og dyrt tross at jeg hadde grei råd. Samtidig så jeg slike investeringer som vokseninvesteringer. Ikke noe jeg som barn skulle bruke penger på. Ergo måtte den vente. Senere samme år kom bestemor med et forslag, helt uten å vite om det plutselige behovet og ønsket mitt. Hun hadde nemlig bestemt seg for å legge bunaden på ”hylla” og mente jeg var den rette arving med tanke på hvordan ting hittil hadde blitt fordelt i familien. Jeg husker jeg hoppet himmelhøyt. Ikke bare var det en bunad. Det var verdens fineste bunad. Skulle jeg selv valgt bunad var det Gudbrandsdalen (hennes bunad), den hvite Dovrebunaden eller den hvite Oslobunaden jeg ville gått for. Men helt ærlig likte jeg Gudbrandsdalen best. Den blå fargen, broderiene og snittet er så fint. Ikke uten grunn at den har ligget jevnt mot toppen under bunadskåringen. Vel uansett. Våren 2010 startet prøvingen, og fordi den allerede var sydd inn satt den som et skudd. Tanken til bestemor var at jeg skulle rekke få den til Aleksander sin konfirmasjon – som ble første gang jeg brukte den. Og aldri har jeg følt meg stoltere. Og aldri føler jeg meg stoltere enn når den er på.

Min arvede bunad er en mellomblå Gudbrandsdalen Festbunad/Festdrakt. I tillegg har jeg to tilhørende søljer, mansjettknapper, lue, skrin, veske og nå også cape. Fra før hadde jeg to barnesøljer. Skoene er kjøpt utenom. Jeg har 41 og 3/4 (!!) i fot så det er nært sagt umulig arve noe der. Dessuten er sko noe som slites ut. Jeg er nå ferdig med å samle opp til servise, så tenkte jeg skal begynne samle opp beltestøler fra og med neste bursdag. Forhåpentligvis har jeg da et belte før jeg er gift. Haha. Verken jeg eller bestemor har eller hadde noen tilknytning til Gudbrandsdalen. Bestemor fikk fritt velge den bunaden hun ønsket, og dermed falt valget på den fineste (ifg henne. Jeg er enig!) På den tiden var det ikke like lett å komme seg rundt med bilen så målene ble sendt inn til Husfliden i Lillehammer. Morsomt å tenke på. Bunaden var så å si skreddersydd for bestemor, men som sagt har den blitt tatt inn i de senere år. Den passet meg nokså perfekt i 2010. Verre etter jeg gikk ned i vekt. 17 mai i år var første gang jeg kjente den strammet og holdt seg oppe naturlig. Dels på grunn av min ekstremt oppblåste mage, og dels på grunn av vektoppgangen de siste måneder. Generelt satt den mye finere på meg nå enn hva den noensinne har gjort de siste 5 årene (i 2011 var jeg russ) Det synes jeg var ekstra hyggelig. Har mange ganger vært litt lei meg for at bunaden har vært ”stor” så dette her gledet meg virkelig. Og med capen følte jeg meg enda mer fantastisk. Bestemor skulle virkelig ha sett meg på 17 Mai!

Jeg vet at det er fyfy å være optimistisk til utseendet i dagens samfunn, men jeg ser ingenting galt i å gjøre det såfremt det ikke blir narsissistisk. Noe jeg mener at jeg fint greier å balansere. Dette fordi jeg sjelden tør erkjenne at jeg er fin. På alle måter har jeg internalisert det Tom har ment disse år. Hvilket som er synd. Om det da er bunaden som gir meg en god følelse, så skal den selvfølgelig få bidra til det. Jeg har slitt såpass lenge med nedverdighetsfølelser, og ser derfor ingen grunn til å undertrykke selvaksepten når den først kommer. For meg er viljen til å bruke bunad motivert av hva jeg vil og ikke fordi (nesten) alle andre har. Jeg gjør ikke egne valg på bakgrunn av hva samfunnet tenker. Det er det som kalles frihet. Jeg kunne like gjerne brukt bunaden min i en fest der ingen andre hadde bunad. Kun fordi det gir meg en god følelse å bruke den, og også fordi jeg føler meg som en million dollar. God kombinasjon.

Et lite bilde fra i år. ”Ikke få meg til å se ut som om jeg bare er 170 da, pappa” skrek jeg mens pappa måtte ned i knestående. Haha.

 

 

 

Litt på etterskudd med innlegget da jeg siden natt til 18 mai har vært noe (ganske) redusert. Noen ganger må man bare lytte til kroppens behov. Og som dere vet: jeg hater å adlyde den. Med andre ord har dette ikke vært noen ønskesituasjon for meg. Men. Nå er jeg heldigvis tilbake, og veldig klar for en ny og givende uke. Det står både jobb, og mye skole på planen – selv om jeg vet at sistnevnte må være mest i fokus. Greit nok at jeg føler meg som en duracellkanin til enhver tid, men det er på ingen måte en garanti for at all energien holdes intakt 24/7. Ikke i disse dager. Ergo må noen begrensninger til. Og også litt hvile. I alle fall såpass kort tid før eksamen. Jeg har jo tross alt et realt stykke arbeid foran meg. Ikke det at jeg ligger bakpå, men jeg kan heller ikke tape noe ytterligere tid. Følelsen av at stresset tar meg, og at jeg ikke kommer gjennom det jeg skal er verdens verste følelse. Nettopp fordi det er en bekreftelse på at jeg ikke har hatt muligheten til å gjøre mitt beste når det gjelder. Kun fordi jeg feilprioriterte. Og det er sååå ikke meg!

 

Forhåndspublisert til 18 Mai.

Jeg husker det som om det var i går at du stod ved sengekanten min og strøk meg på kinnet. Dine myke hender og ditt omsorgsfulle vesen stod tålmodig der og ventet på at jeg skulle våkne. En bedre morgen har jeg ikke opplevd siden. Det var noe med roen, kjærligheten og omsorgen som omfavnet meg. Jeg følte meg så lykkelig, så heldig og så elsket på samme tid. Fordi jeg visste at utenfor husets fire vegger hadde jeg deg. Den helt spesielle personen som betydde mer for meg enn ord kan beskrive. Du var den personen jeg følte meg trygg på. Du var den personen jeg alltid kunne komme til når jeg trengte noen å prate med. Du var den som lyttet til meg, og som alltid støttet meg. Du var en så stor bit av meg at jeg i ettertid og enda sliter med å fylle tomrommet. Ikke vet jeg om jeg vil fylle det, heller. Det vil alltid være noe som mangler. Fordi ingen erstatninger er gode nok til å oppta din plass.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg husker så godt yatzyrundene våre, og jeg husker så godt at vi løste kryssord sammen. Og enda bedre husker jeg telefonsamtalen. Da du fortalte at du ikke følte deg helt bra, men at det sikkert var noe forbigående. Jeg husker så godt at jeg jattet med, men innerst inne trodde jeg ikke på deg. Jeg husker magen min vrengte seg i samme sekund. Jeg skjønte det måtte være noe mer. Få uker senere kom beskjeden jeg fryktet, og jeg husker så godt at hele verden raste foran meg. Den dagen orket jeg knapt stå opp. Jeg lå i sengen min og så opp i taket mens alle de negative tankene gikk på rundgang. Hva nå? Jeg var livredd. Jeg skalv. Jeg var kvalm. Fordi jeg visste hvor dette kom til å ende.

I Juli 2015 mistet jeg ikke bare min dyrebare bestemor. Jeg mistet også min beste venn. I tiden etterpå slet jeg vanvittig mye. Jeg prøvde å skjule følelsene med å dra på jobb, men kom hjem igjen som et nervevrak. I et par-tre uker kastet jeg opp (ufrivillig!!) daglig, flere ganger dagen. Jeg kastet opp så mye at jeg begynte å blø fra magesekken hver gang jeg hikket, nøs eller måtte rape. Legen fryktet for livet mitt, og anbefalte på bakgrunn av skumle blodprøveresultater EKG for å se at hjertet ikke hadde tatt skade. I flere måneder så det veldig mørkt ut for meg, men jeg karret meg allikevel opp. Jeg visste med meg selv at bestemor hadde ønsket at jeg skulle leve livet på best mulig måte. Der kunne jeg ikke svikte henne. Etter mye blod og tårer fant jeg omsider tilbake til meg selv igjen. Nå, nesten 2 år senere, er det nesten uvirkelig å se tilbake på denne tiden, fordi det kjennes som jeg har fått det hele litt på avstand. Spesielt fordi livet mitt har forandret seg såpass mye, og også fordi jeg selv har blitt både fysisk og psykisk mye bedre. Selv om bestemor ikke opplever akkurat det, så er jeg temmelig sikker på at hun vet det der ute et eller annet sted. Var det noen hun ikke tvilte på, så var det meg.

Jeg skriver at det går bedre med meg, og det er sant. Tiden leger alle sår, men såret er på ingen måte grodd. Enda hender det at jeg legger meg med øynene fulle av tårer, og fremdeles sliter jeg med å sovne fordi jeg ikke kan stoppe å tenke på bestemor. Jeg får ikke lenger anfall, men jeg kan gråte i over en time om jeg først begynner. Noen ganger blir det så mye at jeg bare må holde pusten og telle til tre inni meg. Slik jeg gjorde akkurat nå. Fordi dette innlegget får meg til å tenke på alle de fine minnene, og alt det fine vi hadde i vente.

Gratulerer med dagen, verdens beste!

17 Mai er ikke hva den en gang var. Det er ikke wienerpølser i serviett, lollipop og fargerike heliumballonger. Det er ikke frustrasjon over og måtte bruke barnebunaden, eller forsøk på å skulke barnetoget med innbilt sykdom. Det er ikke sekkeløp, gevinster og lykkefølelser på høyde med julaften. Det er bare 17 Mai. En helt vanlig dag i året. Av fare for å bli pessimistisk skal jeg ikke dra den for langt. Selvfølgelig er jeg glad i 17 Mai, og jeg er absolutt stolt over landet vårt og den felles gleden som vises. Det skal godt gjøres å si noe annet. Men litt til poenget; Jo eldre jeg blir, jo mindre følelser fremkaller dagen for meg. Det er en grunn til at den heter ”barnas dag” og at ungene står i sentrum. Jeg har ingen spesielle barn i kikkerten. (Ikke misforstå!) Og de jeg kunne sett på er allerede opptatt med sitt. Jeg får bare vente og håpe jeg snart blir tante. Må bare finne ei dame til brodern, først. Haha. Så da blir det altså en haug med masse ukjente mennesker for mitt vedkommende. Knapt venner har jeg igjen her i byen. Det blir bare å møte på gamle lærere, noe i den dur. Nei, for altså. Jeg elsker mennesker. Virkelig! Bare føler det er det samme om igjen år etter år. Og det er kjedelig.. Jeg trenger noe mer. Noe nytt!

Litt skremmende at synet mitt har endret seg så radikalt på bare få år. Da jeg var yngre kunne jeg aldri stått over en 17 Mai. Nå vurderer jeg å droppe morgendagen på grunn av det usikre været og eksamensforberedelser. Det sier litt. Dette er det for så vidt alderen som står for, ikke sykdommen. Viktig forskjell. Vil ikke lengre stemples for syk i den forstand at jeg lar sykdommen gå utover livskvaliteten min. Er ferdig med det. Morgendagen er helt og holdent styrt etter hva jeg vil prioritere, så får vi se hvordan det utarter seg. Bunaden skal i alle fall på. Gudbrandsdalen er altfor fin til å henge enda et år i skapet. Dessuten føler jeg meg som verdens flotteste i den, især fordi den er arvet etter verdens nydeligste menneske. Kjøpte cape til bunaden i fjor sommer som må testes ordentlig. Ellers tenker jeg det blir storspekket evigvarende sending fra Nrk og Tv2, mye lesing, og litt hygge med familien. Bare oss fire. Slik har det bare blitt, og slik vil det nok være en god stund fremover. Egentlig helt greit. Jeg trives i lag med familien min, og jeg kjenner vel på det at jeg ikke trenger stort mer enn disse tre. Jeg er mer enn nok tilfreds med å tilbringe tid med dem. Så gjenstår det bare å se om gradestokk og vær blir som spådd av skeptikeren, eller om solen titter frem og capen blir hakket for varm. Planen er i kronologisk rekkefølge; barnetog, photoshoot, pølsefest, borgertog, riesling, ostekake og lesing. En liten oppdatering på sistnevnte.. Føler ikke jeg bruker tid på annet enn jobb og skole i disse dager. For øvrig en grei kombinasjon. Hverdagen må ha sine nyanser. Har for øvrig fått godkjent alle mine tre semesteroppgaver. Læreren skriver noe sånt som at jeg jobber veldig samvittighetsfullt, er grundig og kommer innunder huden på filosofen. Spenstig tilbakemelding. Altså gjør jeg noe riktig, som igjen betyr at jeg får gå opp til eksamen. Røper ikke datoen, men at den nærmer seg; det gjør den…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pensumet har vært alt annet enn easy peasy. Overveldende tror jeg er ordet. Jeg vil ikke si jeg er nervøs, for jeg kan jo stoffet bra. Bedre enn bra, kanskje? Det merker jeg nå som repetisjonsrunden med oppgaver er i gang. Alt går utenat på repeat. Boken blir liksom en fattig tilskuer, og Google er ikke lenger noen bestevenn. Er dog bare en eksamen for meg denne våren, så jeg har lite å uttale meg om sammenlignet med mange andre. Ingen grunn til nervøsitet med andre ord, men at jeg stresser over å få en god karakter; det stemmer. Skremmende bra. Vet ikke om det betyr nervøs. Jeg er bare så lysten på å bli ferdig med ex phil. Det skal bli skjønt. Spesielt da å vite at jeg er enda et skritt nærmere mitt store mål. Tenk at dette semesteret har gått så fort!? Jeg er litt imponert over meg selv som kastet meg over dette her. Uten å tenke. Like før jeg søkte hadde jeg tross alt blitt friskmeldt fra en 6-årig depresjon. Mange tror kanskje at når man er kvitt en depresjon, så er man kvitt den for alltid? Nei. Den kan komme tilbake når som helst. For noen skjer det lettere enn andre. Jeg er en av de. For å holde kustus på depresjonen har jeg jobbet beinhardt med meg selv. Hver bidige dag. Synes ikke nevneverdig utad, men merkes godt innvendig. Jeg har faktisk blitt mer sliten av å fokusere på det psykiske enn hva jeg har blitt av å sitte 16-20 timer med hardbanka pensum hver uke.  Dette fordi alt skolerelatert faller meg så naturlig. I tillegg til at jeg synes det er gøy (foruten om når jeg må stresse for å komme gjennom pensum). Jeg har lånt engelske og danske dokumentarfilmer. Jeg har kontaktet magistere i filosofi. Jeg har kjøpt lydbøker til de enkelte pensumtekstene. Ja, virkelig engasjert meg. Uten at det har gått på helsa løs. For meg har forståelsen alt å si for læringen min. Jeg elsker å lære nye ting, og er på mange måter en liten nysgjerrig filosof da; ”kjærlighet til visdom”, virkelig har passet og passer meg bra.

Kravene jeg hadde til meg selv har jeg til dels greid å oppfylle, selv om jeg har mye å gå på enda. Det tar riktig nok en stund før vaner lar seg endre, og med en anoreksi på niende året sier det seg også der at maten ikke bare er fikset på noen få måneder. Men, helsesituasjonen er nå det man kan kalle meget stabil, og man får vel ikke klarsignal til utdanning og flytting fra legen sånn uten videre? (Ingenting avgjort enda!) Jeg tolker det som at jeg har jobbet bra. Slik som jeg har gjort med filosofistoffet. Derfor skader ikke et lite avbrekk. Morgendagens plan er enda ikke avskrevet. Hadde vært gøy om jeg fikk med meg noe av stemningen fra et annet sted enn sofakroken og pikerommet. Lov å håpe. Hvis ikke tror jeg det skal bli riktig så bra uansett! ”Den beste tiden er den du deler med andre”

Ligger i sengen. Får ikke sove. Det er gått fem timer. Snart fem og en halv. Kroppen finner ikke ro. Hodet vil noe annet. Det er ikke tankene som plager meg. Bare alt jeg føler jeg må gjøre. Jeg kan jo rydde litt. Jeg kan jo skrive litt. Jeg kan jo gå en tur. Jeg kan jo bake. Som om jeg føler meg presset til det. Når hodet og kroppen krasjer er det ikke rart det hele går i surr. At det blir et problem å sove. Piller hjelper ikke. Lesing hjelper ikke. Ikke en gang sovemasken eller øreproppene som utelukker både lysglimt og desibel. Jeg er rastløs. Jeg svetter. Jeg fryser. Jeg har bankende slag i hodet. Det verker. Overalt. Nå er jeg lei. Tårene presser på. Jeg er som en baby. En baby som ligger i fosterstilling og roper på mor. Sammenkrøpet. Med dynen langt ned over hodet. Men mor kan ikke høre fordi babyen er på mute. Stemmen er tynnslitt. Jeg orker ikke bruke den. Generelt ikke bruke mer krefter i det hele tatt. Jeg er utmattet. Totalt tom for energi. Bare det å snu seg er et eneste stort ork. Tenk at det skal være så slitsomt og sovne (?)

Innlegg som aldri ble publisert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris