Madelén (fra anorektiker til jusstudent)

Forhåndspublisert til 18 Mai.

Jeg husker det som om det var i går at du stod ved sengekanten min og strøk meg på kinnet. Dine myke hender og ditt omsorgsfulle vesen stod tålmodig der og ventet på at jeg skulle våkne. En bedre morgen har jeg ikke opplevd siden. Det var noe med roen, kjærligheten og omsorgen som omfavnet meg. Jeg følte meg så lykkelig, så heldig og så elsket på samme tid. Fordi jeg visste at utenfor husets fire vegger hadde jeg deg. Den helt spesielle personen som betydde mer for meg enn ord kan beskrive. Du var den personen jeg følte meg trygg på. Du var den personen jeg alltid kunne komme til når jeg trengte noen å prate med. Du var den som lyttet til meg, og som alltid støttet meg. Du var en så stor bit av meg at jeg i ettertid og enda sliter med å fylle tomrommet. Ikke vet jeg om jeg vil fylle det, heller. Det vil alltid være noe som mangler. Fordi ingen erstatninger er gode nok til å oppta din plass.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg husker så godt yatzyrundene våre, og jeg husker så godt at vi løste kryssord sammen. Og enda bedre husker jeg telefonsamtalen. Da du fortalte at du ikke følte deg helt bra, men at det sikkert var noe forbigående. Jeg husker så godt at jeg jattet med, men innerst inne trodde jeg ikke på deg. Jeg husker magen min vrengte seg i samme sekund. Jeg skjønte det måtte være noe mer. Få uker senere kom beskjeden jeg fryktet, og jeg husker så godt at hele verden raste foran meg. Den dagen orket jeg knapt stå opp. Jeg lå i sengen min og så opp i taket mens alle de negative tankene gikk på rundgang. Hva nå? Jeg var livredd. Jeg skalv. Jeg var kvalm. Fordi jeg visste hvor dette kom til å ende.

I Juli 2015 mistet jeg ikke bare min dyrebare bestemor. Jeg mistet også min beste venn. I tiden etterpå slet jeg vanvittig mye. Jeg prøvde å skjule følelsene med å dra på jobb, men kom hjem igjen som et nervevrak. I et par-tre uker kastet jeg opp (ufrivillig!!) daglig, flere ganger dagen. Jeg kastet opp så mye at jeg begynte å blø fra magesekken hver gang jeg hikket, nøs eller måtte rape. Legen fryktet for livet mitt, og anbefalte på bakgrunn av skumle blodprøveresultater EKG for å se at hjertet ikke hadde tatt skade. I flere måneder så det veldig mørkt ut for meg, men jeg karret meg allikevel opp. Jeg visste med meg selv at bestemor hadde ønsket at jeg skulle leve livet på best mulig måte. Der kunne jeg ikke svikte henne. Etter mye blod og tårer fant jeg omsider tilbake til meg selv igjen. Nå, nesten 2 år senere, er det nesten uvirkelig å se tilbake på denne tiden, fordi det kjennes som jeg har fått det hele litt på avstand. Spesielt fordi livet mitt har forandret seg såpass mye, og også fordi jeg selv har blitt både fysisk og psykisk mye bedre. Selv om bestemor ikke opplever akkurat det, så er jeg temmelig sikker på at hun vet det der ute et eller annet sted. Var det noen hun ikke tvilte på, så var det meg.

Jeg skriver at det går bedre med meg, og det er sant. Tiden leger alle sår, men såret er på ingen måte grodd. Enda hender det at jeg legger meg med øynene fulle av tårer, og fremdeles sliter jeg med å sovne fordi jeg ikke kan stoppe å tenke på bestemor. Jeg får ikke lenger anfall, men jeg kan gråte i over en time om jeg først begynner. Noen ganger blir det så mye at jeg bare må holde pusten og telle til tre inni meg. Slik jeg gjorde akkurat nå. Fordi dette innlegget får meg til å tenke på alle de fine minnene, og alt det fine vi hadde i vente.

Gratulerer med dagen, verdens beste!

17 Mai er ikke hva den en gang var. Det er ikke wienerpølser i serviett, lollipop og fargerike heliumballonger. Det er ikke frustrasjon over og måtte bruke barnebunaden, eller forsøk på å skulke barnetoget med innbilt sykdom. Det er ikke sekkeløp, gevinster og lykkefølelser på høyde med julaften. Det er bare 17 Mai. En helt vanlig dag i året. Av fare for å bli pessimistisk skal jeg ikke dra den for langt. Selvfølgelig er jeg glad i 17 Mai, og jeg er absolutt stolt over landet vårt og den felles gleden som vises. Det skal godt gjøres å si noe annet. Men litt til poenget; Jo eldre jeg blir, jo mindre følelser fremkaller dagen for meg. Det er en grunn til at den heter ”barnas dag” og at ungene står i sentrum. Jeg har ingen spesielle barn i kikkerten. (Ikke misforstå!) Og de jeg kunne sett på er allerede opptatt med sitt. Jeg får bare vente og håpe jeg snart blir tante. Må bare finne ei dame til brodern, først. Haha. Så da blir det altså en haug med masse ukjente mennesker for mitt vedkommende. Knapt venner har jeg igjen her i byen. Det blir bare å møte på gamle lærere, noe i den dur. Nei, for altså. Jeg elsker mennesker. Virkelig! Bare føler det er det samme om igjen år etter år. Og det er kjedelig.. Jeg trenger noe mer. Noe nytt!

Litt skremmende at synet mitt har endret seg så radikalt på bare få år. Da jeg var yngre kunne jeg aldri stått over en 17 Mai. Nå vurderer jeg å droppe morgendagen på grunn av det usikre været og eksamensforberedelser. Det sier litt. Dette er det for så vidt alderen som står for, ikke sykdommen. Viktig forskjell. Vil ikke lengre stemples for syk i den forstand at jeg lar sykdommen gå utover livskvaliteten min. Er ferdig med det. Morgendagen er helt og holdent styrt etter hva jeg vil prioritere, så får vi se hvordan det utarter seg. Bunaden skal i alle fall på. Gudbrandsdalen er altfor fin til å henge enda et år i skapet. Dessuten føler jeg meg som verdens flotteste i den, især fordi den er arvet etter verdens nydeligste menneske. Kjøpte cape til bunaden i fjor sommer som må testes ordentlig. Ellers tenker jeg det blir storspekket evigvarende sending fra Nrk og Tv2, mye lesing, og litt hygge med familien. Bare oss fire. Slik har det bare blitt, og slik vil det nok være en god stund fremover. Egentlig helt greit. Jeg trives i lag med familien min, og jeg kjenner vel på det at jeg ikke trenger stort mer enn disse tre. Jeg er mer enn nok tilfreds med å tilbringe tid med dem. Så gjenstår det bare å se om gradestokk og vær blir som spådd av skeptikeren, eller om solen titter frem og capen blir hakket for varm. Planen er i kronologisk rekkefølge; barnetog, photoshoot, pølsefest, borgertog, riesling, ostekake og lesing. En liten oppdatering på sistnevnte.. Føler ikke jeg bruker tid på annet enn jobb og skole i disse dager. For øvrig en grei kombinasjon. Hverdagen må ha sine nyanser. Har for øvrig fått godkjent alle mine tre semesteroppgaver. Læreren skriver noe sånt som at jeg jobber veldig samvittighetsfullt, er grundig og kommer innunder huden på filosofen. Spenstig tilbakemelding. Altså gjør jeg noe riktig, som igjen betyr at jeg får gå opp til eksamen. Røper ikke datoen, men at den nærmer seg; det gjør den…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Pensumet har vært alt annet enn easy peasy. Overveldende tror jeg er ordet. Jeg vil ikke si jeg er nervøs, for jeg kan jo stoffet bra. Bedre enn bra, kanskje? Det merker jeg nå som repetisjonsrunden med oppgaver er i gang. Alt går utenat på repeat. Boken blir liksom en fattig tilskuer, og Google er ikke lenger noen bestevenn. Er dog bare en eksamen for meg denne våren, så jeg har lite å uttale meg om sammenlignet med mange andre. Ingen grunn til nervøsitet med andre ord, men at jeg stresser over å få en god karakter; det stemmer. Skremmende bra. Vet ikke om det betyr nervøs. Jeg er bare så lysten på å bli ferdig med ex phil. Det skal bli skjønt. Spesielt da å vite at jeg er enda et skritt nærmere mitt store mål. Tenk at dette semesteret har gått så fort!? Jeg er litt imponert over meg selv som kastet meg over dette her. Uten å tenke. Like før jeg søkte hadde jeg tross alt blitt friskmeldt fra en 6-årig depresjon. Mange tror kanskje at når man er kvitt en depresjon, så er man kvitt den for alltid? Nei. Den kan komme tilbake når som helst. For noen skjer det lettere enn andre. Jeg er en av de. For å holde kustus på depresjonen har jeg jobbet beinhardt med meg selv. Hver bidige dag. Synes ikke nevneverdig utad, men merkes godt innvendig. Jeg har faktisk blitt mer sliten av å fokusere på det psykiske enn hva jeg har blitt av å sitte 16-20 timer med hardbanka pensum hver uke.  Dette fordi alt skolerelatert faller meg så naturlig. I tillegg til at jeg synes det er gøy (foruten om når jeg må stresse for å komme gjennom pensum). Jeg har lånt engelske og danske dokumentarfilmer. Jeg har kontaktet magistere i filosofi. Jeg har kjøpt lydbøker til de enkelte pensumtekstene. Ja, virkelig engasjert meg. Uten at det har gått på helsa løs. For meg har forståelsen alt å si for læringen min. Jeg elsker å lære nye ting, og er på mange måter en liten nysgjerrig filosof da; ”kjærlighet til visdom”, virkelig har passet og passer meg bra.

Kravene jeg hadde til meg selv har jeg til dels greid å oppfylle, selv om jeg har mye å gå på enda. Det tar riktig nok en stund før vaner lar seg endre, og med en anoreksi på niende året sier det seg også der at maten ikke bare er fikset på noen få måneder. Men, helsesituasjonen er nå det man kan kalle meget stabil, og man får vel ikke klarsignal til utdanning og flytting fra legen sånn uten videre? (Ingenting avgjort enda!) Jeg tolker det som at jeg har jobbet bra. Slik som jeg har gjort med filosofistoffet. Derfor skader ikke et lite avbrekk. Morgendagens plan er enda ikke avskrevet. Hadde vært gøy om jeg fikk med meg noe av stemningen fra et annet sted enn sofakroken og pikerommet. Lov å håpe. Hvis ikke tror jeg det skal bli riktig så bra uansett! ”Den beste tiden er den du deler med andre”

Ligger i sengen. Får ikke sove. Det er gått fem timer. Snart fem og en halv. Kroppen finner ikke ro. Hodet vil noe annet. Det er ikke tankene som plager meg. Bare alt jeg føler jeg må gjøre. Jeg kan jo rydde litt. Jeg kan jo skrive litt. Jeg kan jo gå en tur. Jeg kan jo bake. Som om jeg føler meg presset til det. Når hodet og kroppen krasjer er det ikke rart det hele går i surr. At det blir et problem å sove. Piller hjelper ikke. Lesing hjelper ikke. Ikke en gang sovemasken eller øreproppene som utelukker både lysglimt og desibel. Jeg er rastløs. Jeg svetter. Jeg fryser. Jeg har bankende slag i hodet. Det verker. Overalt. Nå er jeg lei. Tårene presser på. Jeg er som en baby. En baby som ligger i fosterstilling og roper på mor. Sammenkrøpet. Med dynen langt ned over hodet. Men mor kan ikke høre fordi babyen er på mute. Stemmen er tynnslitt. Jeg orker ikke bruke den. Generelt ikke bruke mer krefter i det hele tatt. Jeg er utmattet. Totalt tom for energi. Bare det å snu seg er et eneste stort ork. Tenk at det skal være så slitsomt og sovne (?)

Innlegg som aldri ble publisert.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Klesstørrelser har alltid vært en big deal for meg. Det skyldes ikke bare undervekt og sykdom. Siden jeg begynte på ungdomsskolen og fram til jeg begynte på videregående har jeg holdt samme størrelse; 25 i tommer og xs (34). Noen ganger small i overdeler på grunn av to fettklumper. Nokså store fettklumper. Og langbeinarmer. Faktisk var det veldig viktig for meg at det alltid var den ”riktige” størrelsen som stod på merkelappen. Husker en gang jeg fikk en genser i gave i niende klasse. Det var en medium kjøpt på bikbok. Medium står for mellomstor. Ikke for Madelén. Jeg husker jeg ble så forbanna og provosert. Genseren slang jeg innerst i klesskapet, og siden har den aldri sett dagens lys. Den ligger der enda. Snart på tide at den havner hos UFF. En annen gang var jeg på kjoleshopping i 10’ende. Jeg falt virkelig for en lårkort kjole i krem med stropper og blondedetaljer. Ekspeditøren forklarte at kjolene i kolleksjonen var små i størrelsen, og rådet meg til å prøve s. Allerede da var jeg ute med furteleppa. Å bli rådet til å prøve en størrelse er noe av det mest belærende jeg har opplevd. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at kjolen var for kort. Passet dårlig hun som den gang begynte nærme seg 174,5. Ellers satt den fint. Igjen kom ekspeditøren frempå og skulle snakke størrelser. ”Ja, vi har jo medium, da. ” Og der snudde jeg i døra. Noe kjolekjøp ble det ikke med andre ord. Og det at jeg skal inn i noen M nå eller i fremtiden skjer heller ikke. Jeg tror det har veldig mye med selvtilliten min å gjøre, og også det at jeg trenger en garanti for at jeg aldri skal bli større enn jeg var. Da kan størrelser være fint å forholde seg til. Eller kan de? 

Min mor er normalt sett 36 (hun blir ikke sint for at jeg skriver dette), men bruker allikevel xs i både Malene Birger, Haust og Designers Remix. Hun har alltid vært en størrelse større enn meg. Kanskje to. De jeg har brukt har vært Jean Paul, Gant, Lacoste, Gina Tricot, og den slags. Merker som ikke tilsvarer xs i de merker hun kan bruke. At det kan være så forskjell på størrelser synes jeg er forvirrende, og det gjør det ikke enklere når jeg vil forholde meg til en bestemt størrelse i fremtiden. Plutselig er xs en xxs, og blir for liten. Plutselig er xs en s eller m, og blir for stor. For ikke å snakke om bukser. Der er det håpløst om det ikke brukes tommer. Og hva med barnestørrelser? Her om dagen målte jeg et skjørt i størrelse 12 år, og det var like stort i bredden som mitt skjørt i xs fra gina tricot. Samme med tightsen. Der var faktisk barneavdelingen større. Altså? 12-åringer kan like gjerne henvises til en ungdomsbutikk? Det skjønner jeg lite av. Som igjen drar meg tilbake til barneskolen der jeg brukte mindre størrelser i barneklær enn det som var ment for min høyde. Altså ble skjørt-, bukse og t-skjortelengder litt korte på lengden. Haha. Men, heller det enn at det skulle virke slaskete eller falle av meg.

De fleste størrelser kan kanskje tilpasses, for jeg har ila min periode med anoreksi levd på de klær jeg har hatt. Hengslete, noe stort, men innafor. Gleden med klær har bare ikke vært der. Etter jeg ble syk har jeg kjøpt et sted omkring 10 plagg. Vi snakker på 8 år! Og vi snakker nødvendige plagg. Ikke noe som opptar plass i skapet uten grunn. Med unntak av en kjole til en spesiell anledning. Og en bunadcape. Vel, uansett. Selv om ting kan tilpasses så reagerer jeg allikevel på forskjellene. At de skal være så store. Det burde vært standardstørrelser. Når folk sier de bruker xs så bruker de også det i enhver butikk som fører den størrelsen. Litt som; jeg veier x antall kilo – jeg bruker x i størrelse. Mulig jeg setter det litt på spissen, men da får jeg i alle fall frem det jeg tenker. Enda en ting som irriterer meg er utvalget. Det bugner av plagg fra small og helt opp til xl og også xxl. Enkelte tar ikke inn xs en gang. Det synes jeg nesten er diskriminerende. Like diskriminerende som hun som ikke finner en stor størrelse. Men… det er jo ikke noe problem. Alltid når jeg er ute og ser på klær ergrer jeg meg over ”storutvalget”.

Beklager at jeg har brutt et par/tjue punkter i sunn fornuft plakaten nå, men jeg kunne ikke unngå nevne størrelser når jeg skulle snakke om dette temaet. Dessuten anser jeg størrelser som veldig individuelt, og ser ikke helt hvordan andre skal kunne sammenligne seg negativt med meg (eller skape seg et ufornuftig mål) utfra det. Heller ikke moren min, for den sags skyld. Jeg vil bare statuere et eksempel, og da kjennes det mest nærliggende å bruke meg selv/oss som utgangspunkt. Og bare for å ha det klart; jeg ser ikke ned på folk som bruker medium eller større størrelser, altså. Dette her handler om meg, og hva jeg er komfortabel med. Mine behov er ikke lik andres behov, og folk må selvfølgelig bruke den størrelsen som de ønsker!

Nå får det være nok omkring denne praten. Alt dette størrelsessnakket leder meg litt videre til det neste aktuelle og store snakkisen jeg må nevne, nemlig sommerkroppen. Her er jeg veldig delt. På den ene siden har jeg sinnsykt stor respekt for de som jobber beinhardt for å oppnå den, mens jeg på den andre siden kanskje ikke direkte har respekt, men mer forståelse for de som gir f i hvordan kroppen ser ut og er like glad uansett. Egentlig bør jeg ikke si så mye mer enn det. Jeg føler personlig at jeg i disse dager beveger meg lenger og lenger unna SK17. Om jeg er glad for det? Nei. Men jeg godtar det på en måte – ved at jeg opponerer mot stemmen. Nettopp fordi dette handler om helse og ikke utseende. Jeg kan tydeligvis ikke få i pose og sekk. Jeg kan fint droppe den ”vise hud greia” i sommer fremfor at jeg på død og liv må vise fram en kropp som daglig bryter seg ned. Det er den virkelig ikke behovet verdt!

Foto: Jacob/Tønsbergs Blad

Selvfølgelig hater jeg kroppen min sånn som den er per dags dato, og jeg skulle jo som anorektikere flest ønske jeg kunne være tynn for alltid. Det vil være ren og skjær løgn å si noe annet. Tross dette hatet så finnes det allikevel en stemme inni meg. Kall det styrke om du vil. Eller; viljestyrke iblandet fornuft. Stemmen som sier at jeg ikke skal gå ned i vekt og bli sykere. Den som pusher meg til å kjempe, og jobbe for å havne på rett sted og nå målene mine. Den er der. Egentlig har den alltid vært det. Bare i ulike nyanser med tiden som har gått. Aldri har den forlatt meg. Aldri. Det handler om å nå dit jeg vil. Nå handler det kanskje mer om fordi jeg må, men heller den veien enn å forbli tynn og syk. Til syvende og sist blir det nok bli noe lystbetont rundt det. Akkurat det er jeg sikker på. For bare tenk alle muligheter som åpner seg? Et hav. Jeg kan nesten ikke vente!

Som den optimistiske person velger jeg utelukkende alltid å snu det negative om til noe positivt. I dette tilfellet; kroppshatet til noe elskverdig. Noe jeg kan leve med i det minste. For uansett hvor mye jeg hater kroppen min, så elsker jeg at den fungerer. At den ikke er ødelagt for godt. Slik jeg fryktet. Og jeg elsker enda mer at legen er enig (avslørt!) og sier at jeg ser friskere ut enn noensinne, at prøveresultatene nok en gang tipp topp og at jeg har klarsignal til å begynne med hva enn jeg vil av utdanning. På heltid (!!!) Ja, vi snakker om å flytte milevis vekk, også. De tingene elsker jeg. Nok til at det gir et realt overtak på sykdommen. Tenk at jeg endelig har kommet dit hvor livet virkelig virkelig smiler (?)…. og enda er jeg ikke i mål. Dette er bare noe gulrøtter på veien. Som jeg knasker på og nyter for hver minste lille bit. Jeg skal innrømme at jeg har vanskelig for å forstå at jeg alene har greid å snu dette her, og jeg venter vel egentlig bare på å våkne opp i den altfor skrøpelige og magre kroppen igjen. Ting er liksom litt for godt til å være sant nå. Kanskje skal det være sånn? I alle fall for en periode. Jeg har tross alt valgt meg selv – og også den kroppen jeg har nå, samt den kroppen jeg vil få til slutt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og det kan jeg leve bedre med enn dette grufulle greiene her;

Til advarsel!

(mobilbilder fra 2013) (Og nei; dette er ikke mitt tynneste. Det kan man se på det formfulle ansiktet. Fra mitt tynneste finnes det nemlig kun bilder iført ullgenser og joggebukse… Takk og lov!)

Hvorfor jeg publiserer disse bildene er fordi jeg er stolt over at dette er en del av fortiden min, og at de også forblir det – og ikke minst; at jeg tør innrømme det, se tilbake og bli litt skrekkslagen av det. Jeg har ingen intensjon om å trigge noen eller drive proana her på bloggen bare så vi har det klart. Samtidig så tror jeg at dette uansett er veldig ”milde bilder” ute på o’store internett. Kunne valgt langt verre, men lar de få ligge usett enn så lenge. Håper disse to over gir et godt nok bilde av en anoreksilidelse. Sorg, usikkerhet, fortvilelse, sinne, lengsel, knokler og ribbein. Noe sånt. Det krever virkelig mye å dele slike foto på bloggen. Vit det. Bilder up to date av samme kaliber vil ikke bli postet. Har ingen planer om å knekke selvtilliten nå som jeg er i ferd med å bygge den opp. Takk for forståelsen!

På barneskolen var jeg sjenert, lite sosial og redd. Veldig redd. Ikke redd som i at jeg fryktet noen skulle gjøre meg urett eller skade meg. Men redd som i å svare feil på det andre spurte om. Fordi jeg ikke hørte godt nok pga nedsatt hørsel, og kanskje misforsto poenget. Jeg garderte meg derfor og svarte ”vet ikke” 98% av tiden. Helst latet jeg som jeg ikke hørte at andre snakket til meg. Ganske sørgelig når jeg tenker meg om. At jeg gledet meg til ungdomsskolen er å ta litt hardt i. Jeg begynte i en klasse med fire stykker av de som gikk i min gamle klasse. Fire folk jeg for så vidt hadde god kontakt med, men aldri mer enn på et hei-hade-plan. Mine beste venner startet på den andre ungdomsskolen i byen, og bare det gjorde at selvtilliten min forsvant enda noen hakk. Jeg husker 1 året på ungdomsskolen som lite lystbetont. Et år jeg slet meg gjennom, og vel så det. Hadde jeg ikke skiftet klasse vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det var nemlig en helt ny verden å komme i en klasse der læreren nærmest tvang alle til å være utadvendte og gode venner. I alle fall gjorde det mye med meg. Samme året tok jeg mot til meg og ba inn mine nye klassekamerater på bursdagsfesten min, og jeg bestemte meg også for å konfirmere meg humanetisk/borgerlig. Valget stod mellom ingenting og sistnevnte. Jeg gikk fra 0 til 10 på stigen. Noe skjedde det året. Et slags opprør. Med den blyge frøkna jeg var før.

En ny person dukket opp, og siden har denne personen aldri sett seg tilbake eller kjent på anger. Aldri. Jeg gjennomgikk en forvandling som tvang meg til å bli mer tydelig. Tydelig på hva jeg vil. På hva som betyr noe for meg. Om man kan si det?  Jeg har tatt flere grep og også kvittet meg med et fåtall mennesker på veien. Mennesjer som rett og slett ikke får være en del av min reise og mitt liv. Noe jeg selvfølgelig ikke angrer på. Jeg skaper ikke et liv i ruelse. Og hadde jeg hatt muligheten ville jeg gjort det igjen og igjen og igjen. Ikke fordi jeg er slem, menneskehater eller lite tolerant, men fordi det var og enda er til det beste for meg. Kanskje var det en viss styrke i beslutningene mine? Jeg velger å tro det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg er ikke som den gjengse nordmannen som dveler – ja, til og med sliter med å ta avgjørelser. For meg var det lett. Nettopp fordi jeg visste og enda vet 110 prosent hva som er riktig for meg – og også hva som bedrer min livsstandard og gjør meg til den beste versjonen av meg selv. Jeg er nemlig såpass trygg på meg selv at ingenting eller ingen i verden kan påvirke meg til noe jeg ikke kjenner er riktig. Folk som trykker meg ned, sårer meg eller bare er meg selv alt for ulik er ikke en del av mitt liv. Og det er greit. Det er slik jeg har formet den person jeg vil være. Hvorfor være naiv når livet er kort? Især når man ikke vet når det vil ende? Hver og en er hovedpersonen i sitt liv, og jeg personlig tenker det er grunn nok til å tørre. Tørre ta kjipe valg, tørre gi f og også tørre være egoistisk – uten å bli stormannsgal eller for høy på seg selv. 

Jeg mener. Vi skal være så redd for konsekvenser hele tiden, og la det bestemme hvorvidt vi våger eller ei. Hvorvidt vi satser eller forblir i godstolen. Hvorfor? Helt ærlig; hva er det verste som kan skje? Still deg spørsmålet, og se om det påvirker fornuften omkring de valg du skal, vil eller bør ta. Det tror jeg det gjør.

Jeg har veldig lyst på kjæreste, og en gjensidig romanse som varer livet ut. Det har jeg ikke lagt skjul på. Men. Og det er et stort men her. Jo mer jeg har ønsket meg det, jo mer har spørsmålet dukket opp. Er dette kun for min skyld? Ja, det er jo det. Og igjen, da; ”Hvis det er for min skyld, er ikke det litt egoistisk?” Tja. For saken er den at jeg ikke klarer å forstå at noen kan ønske å være sammen med meg. Sånn hundre prosent. Jeg tenker at vedkommende/han ikke fortjener meg, fordi vedkommende er altfor bra for meg. Og det tenker jeg uansett hvilken gutt det måtte gjelde. Jeg er langt fra den perfekte kjæreste, svigerdatter eller mor – og ikke vet jeg om jeg er en brukbar heller. Ikke bare på grunn av at jeg er syk, men fordi jeg…. Hm. Det finnes bedre jenter enn meg.

Jeg har faktisk en liten innrømmelse å komme med her. Jeg har takket nei til flere gutter de siste årene. Gutter jeg ikke har likt, og gutter jeg har likt sånn passe. Sistnevnte… Hvorfor? Jo, fordi jeg plages av samvittigheten min. Jeg plages over dette med skyldfølelsen over at jeg ikke er bra nok for han, og at han må ”holde ut med meg” fremfor å ”ha det bra med meg” Og hva med når vedkommende går lei meg? For det vil jo skje. La meg bare si at jeg er livredd for hva jeg sitter igjen med når jeg ikke lenger kan være forelsket, nettopp fordi da har jeg kjent på o’store forelskelse. Skummelt. Så er det dette med at man ikke vinner noe hvis man ikke satser. Jeg vet, jeg vet. Det er jo ordtaket mitt. Samtidig så er det ikke letingen som er problemet, men usikkerheten min. Jeg blir stanset. Av meg selv. Som om ikke jeg har boikottet/unngått nok de siste årene. Hva er det jeg fortjener da? Det er vel det spørsmålet jeg sitter igjen med etter evalueringen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vennene mine sier at han som får meg er heldig. Jeg tror ikke på dem. Det eneste som slår meg er at den som blir sammen med meg har gitt opp, eller bare vært helt borte og trodd jeg var den han lette etter. Så har jeg bare blitt noe han tar til takke meg, og dermed har han latet som jeg var bra nok for han. Selv om vi begge vet at det ikke er sannheten. Jeg innbiller meg i alle fall det. Og jeg hater at jeg innbiller meg slike tanker. Som om ikke det er nok med tankene om at jeg er stor og stygg, eller at vennene avviser meg fordi de ikke liker meg liksom. Jeg skal faktisk dra tvilen enda lenger enn både Decartes og Hume, og tvile på noe som ikke har skjedd en gang. Noe jeg ikke har belegg for å tvile på. Jeg setter et likhetstegn ved noe som aldri fant sted. Er det rart jeg blir litt håpløs av meg selv noen ganger?

Jeg aner vel at det er spiseforstyrrelsen som spiller meg et puss her. Som jeg mange ganger har nevnt før kommer jeg fra en kjærlig familie, og jeg har hatt verdens beste oppvekst. Det er ingenting å kicke på der. Altså må det være spiseforstyrrelsen som forer meg med usannhet på usannhet, og det verste; jeg sluker alt. Rått. Uten det minste tegn til skepsis. Fordi jeg er overbevist om at det det må være sånn. For jeg har jo ikke kjent på kjæresteliv og forelskelse før jeg ble syk, og jeg vet ikke hva det innebærer. Den beste sammenligning er mine foreldre, mine besteforeldre, venner, folk på sosiale medier, tv og også de småforelskede parene jeg ser ute. Utover det kan jeg bare forholde meg til det jeg tror. Det er her det blir vanskelig å skille reelle tanker fra forvrengte tanker. Av hele mitt hjerte vil jeg være den personen som min kjære fortjener, og allikevel går jeg med den oppfatningen at jeg aldri kan det. Noensinne. Når blir det nok? Når har jeg lidd nok?

Jeg sier oftere til meg selv at jeg er stygg enn at jeg er grei nok. Jeg kjefter oftere på meg selv for ting jeg ikke får til og har gjort, fremfor de ørten tusen ting jeg mestrer. Unntagen skole og jobb. Der er jeg bare suveren, heldigvis (måtte bare skrive det) Alt annet? Verre. Om jeg anser meg som bra nok? Overhodet ikke. Om jeg sier til folk at jeg er bra nok? Ja, det gjør jeg. Fordi jeg orker ikke konfrontasjoner omkring det. Det er ikke så big deal. Jeg har gjennom alle disse år skjult meg innenfra. Veldig få vet hva jeg egentlig tenker. Fordi jeg ikke orker å dvele ved det. Hva så om jeg ikke er bra nok for meg selv? Må jeg strebe etter det? Jo mer jeg streber etter å være bra nok, jo mer streber jeg mot et liv i selvpining. Fordi jeg ikke finner det jeg leter etter. Og denne letingen tar sakte men sikkert livet av meg (i metaforisk betydning) Kanskje en dag finner jeg det jeg søker, og kanskje en dag åpner jeg hjertet mitt for en vilt fremmed? Det hadde vært fint, og enda finere hadde det vært om jeg slapp taket på den gnagende samvittigheten. Alt jeg vil er å føle slik andre føler, og tenke slik andre tenker. Jeg vil ut av fengselet, og befri tankene. Og uansett om jeg føler meg bra nok eller ei, så vil jeg være bra nok for noen. Noen andre enn familien og de som er nødt til å like meg. Om det gir mening? 

Man skulle tro at når depresjonen hadde sluppet taket at også mindreverdighetsfølelser gjorde det. Nei. Det er tydelig at disse tankene jeg tillegger meg selv sitter dypere enn som så. De sitter dypere enn depresjonen gjorde og de overskygger en del av meg. En del jeg heller vil skal blomstre. En del jeg heller vil skal være stolt av sitt vesen. Slik som jeg er. Med tanke på mine verdier. Hva nå de var igjen??

Friheten er som et åpent hav. Det åpne hav jeg skuer utover. Det åpne hav jeg griper etter. Dette noe jeg trenger for å føle meg hel. Komplett. For å finne tilbake til den jenta jeg alltid har vært. Kjenne at jeg er selvstendig. Kjenne at jeg kan klare hva enn jeg vil, og ikke minst; kjenne at jeg lever. Det er lite som slår den følelsen av å føle seg fri. Fri fra alle lenker. Fri fra alle bekymringer. Fri og uredd. Uredd for å fremtiden. Fordi jeg vet. Jeg vet at morgendagen kommer. Jeg vet at 2018 kommer. Og allikevel smiler jeg. Jeg smiler fordi livet jeg nå holder på å forme er et liv jeg er tilfreds med. Et liv jeg vil leve. Et liv som gir meg lykke, og en haug av energi og styrke. Jeg stråler. Jeg nyter det jeg kan nyte, og jeg har det til syvende og sist utrolig bra!

Bare se hvor sterk jeg er i ferd med å bli…. Det skyldes mer enn proteiner, for å si det sånn!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Bilde tatt på Slettefjell 22/4-17.

#galskap (og iskaldt)

Jeg forstår ikke hvorfor spiseforstyrrede skal grue seg til påsken. Er det felles frokost spiser man det slik man selv er komfortabel med, er det en ubehagelig middag står man over (om det er best!) og er det fokus på godterifylte egg – ja, da tilpasser man det etter sine behov og ønsker. Kanskje er det ikke så enkelt for noen, men dette er i alle fall hvordan jeg velger å gripe an påsken – og jeg koser meg minst like mye som alle andre – om ikke mer (?) Fordi jeg fokuserer på familiesamholdet, påskeaktiviteter og friheten – ikke på det som skal inn i munnen og ut et døgn senere. For meg er det ikke maten som skal overskygge helligdagene og høytidene. Selvfølgelig kan jeg sitte ved samme frokostbord og spise som jeg vil, eller ved middagsbordet uten så mye som en smule noe på tallerkenen – kun for å delta i praten. Og ikke minst kan jeg sitte med mitt gedigne egg på fanget mens de andre har nesa nedi smågodtet, fingrene tildekt av glinsende potetgull og sjokolade i munnviken. Det gjør meg så lykkelig å vite at min mor enda kjøper inn til egg til meg, og ikke minst at hun legger så mye tid og energi i å finne det hun vet jeg liker (og vil ha) Årets egg er en blanding av sukkerfritt fra De Bron (vingummi), pastiller av alle slag (Dent Oi, Dent og Lacerol) og Snack A Jacks (6 stk totalt) (+ 90 proteinbarer utenom) – og jeg har allerede gravd meg godt nedi det….

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Misforstå meg rett. Jeg oppfordrer ingen spiseforstyrrede til å stå passive i sin trygge lille boble. Jeg bare sier at man ikke trenger å slite seg helt ut i en tid som skal omhandle alt annet enn negativitet og uhygge. Hverdager og sjansene til ekstra kalorier blir det nok av. Folk får være så uenig eller enig de bare vil. Selv om jeg legger ballen litt død under påske, jul og den slags så betyr det ikke at jeg sultestreiker eller bare kjører sukker- og fettfritt. Jeg tar mine kamper, men jeg velger dem med omhu. En av disse er pålegget under påskebrunsjen. Å komme tilbake til fenalår og spekeskinke er for meg en stor indre kamp, samtidig som det er et stort savn og en enda større sorg. Fordi det nært sagt var det eneste pålegget jeg likte før jeg ble syk. Det er en slags tilvenning tilbake til den gamle Madelén, og en forbedring på vei mot den nye Madelén. Det beste av to verdener!

#hønemor

Og helt på tampen må jeg bare ta med et bilde av solobollene jeg og mamma lagde etter egen oppskrift. Bollebaking er virkelig utnyttelse av den kreative hjernehalvdel, og en super terapi for denne frøkna!

Ønsker dere en riktig god påske, alle sammen. Ro ned, og nyt den!

Noe av det verste jeg vet er at folk blir satt i bås, på grunn av at ting liksom må være slik og slik. Fordi du er jente må du bruke rosa, og fordi du er gutt må du bruke blått. Voksne må gjøre sine ting, og barn må gjøre sine ting. Det er på en måte blitt normer. Normer som setter begrensninger for hvordan vi mennesker kan utrykke og utfolde oss. Personlig liker jeg å bryte litt om i gamle mønstre, og skape mine egen verden. Da vi var på Europris tidligere denne uken gikk mamma til innkjøp av plastikkegg, og det helt ut fra hennes eget initiativ. Jeg antok at det var broren min og jeg skulle male, for det er jo ikke sååå lenge siden vi var små. Men neida. Planen var at hele familien skulle male på egg. Og slik ble det. Mamma, pappa, sønn og datter satt i halvannen time og koste seg med en aktivitet vi ikke har bedrevet på 15 år (!) Underveis smilte og lo vi, og eggene ble til gjennom flere prosesser og malingstrøk. Pappa gikk for en variant med å blande fargene i hverandre, mamma gikk for den mer barnslige polkadotten, Aleksander skapte mesterverk med kyllinger og diverse, mens jeg var ute etter å lage egg som stilmessig kunne passe inn som interiør. Alle hadde vi hvert vårt preg, og jammen ble de ikke fine. Så fine at de kommer til å pryde hver eneste påske fremover! Konglene var bare et spontant påfunn fra da vi gikk på tur i Botne, men de ble også veldig dekorative… 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

#gladefarger #meksikanskpåskekylling

Selv om jeg har totalt manko på kreative evner, så betyr det ikke at jeg skal bure meg inn og være tilfreds med det jeg ellers mestrer. Neida. Estetikeren i meg må prøve. Jeg skal utenfor komfortsonen min. Jo mer jeg tar i bruk disse evnene, jo dyktigere blir jeg jo. Og ikke minst; tålmodig. Noe som virkelig kommer godt med i mitt liv.  Jeg som stresser så mye, da jeg stort sett setter effektivitet foran det meste. Et såkalt negativt stress som ikke er bra for meg overhodet. Det er ikke meditasjon og den type ting som hjelper for å få bukt med stresset, men heller; kreative oppgaver. Der jeg får brukt den andre hjernehalvdelen min. Den halvdelen som krever nøyaktighet, tid og ro. Jeg burde kanskje tenkt på det før, men sannheten er at jeg hatet kunst og håndverk på skolen. Jeg fikk alltid høre at jeg ikke var bra nok, og det er greit det. Men jeg fikk på mange måter en angst for alt som hadde med håndverk å gjøre nettopp på grunn av denne bedømmingen og disse surmaga karakterene. Jeg måtte jo la Aleksander gjøre innleveringsoppgavene mine kun for å ha en motivasjon til å gjennomføre faget. Det sier litt. Og det sier også hvorfor jeg kanskje ikke har prioritert å gjøre slikt igjen. Det å slippe bekymringer for å få dårlige resultat er bare så utrolig deilig. I familien min så roser vi hverandre uansett, og ser heller på kunsten som abstrakt, spesiell og unik. Det eneste som betyr noe er at det er vi som har laget det…

Altså har vi fått ganske mye ut av påsken allerede, og jeg er så glad for at den Stockholmsturen (sender alle tanker dit) jeg planla å overraske mamma med i påskeferien (på terrordatoen eksakt) ikke ble noe av. Takk og pris for at jeg begynte med studier isteden og min sjette sans ble stanset (apropo studier; den siste semesteroppgaven er ferdig!!!). Straks står baking av soloboller på planen, og et lilla gigantisk påskeegg ligger gjemt et sted i huset. Jeg har en mistanke om innholdet, og kan med garanti si at det er 100% sunt (sunnere). Slik jeg liker det. Påskeegg kan jo lages på alle mulige måter – noe som er veldig fint. Jeg er så takknemlig for at mamma i år igjen gir et til meg. Snille mammaen min. Selv har jeg vært litt påskehare. Jeg vant et egg fylt til randen med marsipan, sjokolade og diverse i Cmore sin påskekonkurranse – lett avgjørelse hvem som skulle få det. Faktisk hadde jeg bestemt før påsken at jeg skulle kjøpe inn og lage et eget til brodern, så det var egentlig bare flaks at jeg vant. Lillebror er ikke bare broren min, men også min beste venn. De siste årene har vi fått en helt utrolig kontakt, og jeg føler at vi nå er på et nivå der vi setter umåtelig stor pris på hverandre. Det er noe med all den motgangen vi har vært gjennom – ingen tvil om at den har gjort oss sterkere. Ja, hele familien. Jeg er så takknemlig for at jeg har dem. De gjør at jeg føler meg uovervinnelig til enhver tid!

Mine kreasjoner…