Den høstdagen i Oktober i 2010 da vi var på BUPA og jeg ikke ville samarbeide, da var det siste jeg ville å såre dere.
Den perioden da jeg under tvangsinnleggelsen ikke ville spise, ikke ville dusje, ikke ville smile, selvskadet meg og forsøkte ta livet mitt – selv da var det siste jeg ville å såre dere.
Å såre dere var aldri noe jeg ønsket, men når man får en sykdom som er så altoppslukende at ingenting annet betyr noe, så kan dessverre det bli et faktum. Når jeg tenker tilbake gjør det smertelig vondt å vite at dere måtte ta del i disse tunge stundene, og enda verre gjør det å vite at jeg ikke en gang brydde meg hvordan dere hadde det. Som anorektiker hadde jeg ikke sjansen til å det. Jeg var selve definisjonen på syk, egoistisk og alvorlig deprimert. Det fantes ingen Madelén.
Jeg stod der på bar bakke; tiltaksløs, sjanseløs og hjerteløs. Alt det fine jeg tidligere hadde beriket livet mitt med, var kun små sandkorn i den store ørken. Kun ørsmå gleder jeg så vidt hadde mulighet til å finne tilbake til. Og blant en av disse gledene var dere; familien min. Jeg greide ikke vise dere kjærlighet og takknemlighet den gangen stormen herjet som verst. Dere ble bare mine tilskuere og blasse skygger. Det er ikke før i ettertid jeg faktisk har forstått hvilken jobb dere gjorde, og det at dere aldri vendte ryggen til meg, gjorde trolig at Madelén nyttet ta tilbake kontrollen. Jeg håper dere nå kan se hvor langt jeg har kommet, og at dere sammen kan dele litt av seieren med meg. Om ikke gullpokalen, så bronsemedaljen i det minste. For det er nemlig ikke bare jeg som har tatt disse stegene. Dere har tatt de med meg. Ikke fordi dere har pushet og mast på umuligheten selv, men fordi dere har holdt ut med meg, støttet oppunder og elsket meg når jeg fortjente det minst. Sammen har vi utrettet det som nært sagt var umulig, og den fremtiden vi alle trodde var milevis unna, er kun dager fra å bli realisert. Og for meg er dette beviset; Man kan være dødens syk og allikevel strebe etter å oppnå de hårete målene sine. Ja visst er det en prosess og en tålmodighetstest uten like, samtidig som det også er en drivkraft mot noe større. Hva man har opplevd, definerer ikke hva man kan oppleve. Begrensningene er det kun DU som setter, for mulighetene vil alltid være der. Det handler bare om å jobbe hardt nok og utnytte den vilje man har fått!
Neida. Så ille er det ikke. Jeg har heldigvis vært smart og holdt igjen noen (mange) klesplagg, litt undertøy, sko og jakker her hjemme – tross at veldig mye ligger pent brettet og hengt opp i skapet mitt i Hønefoss. Heretter vil det for meg være naturlig å ta med en koffert når jeg skal hjem til Horten, eller hjem blir kanskje feil å si? Det er Hønefoss som er hjemmet mitt nå. Jeg skal i så fall bare på besøk til Horten, og som gjest er det koffert som gjelder. Eneste plaggene som ikke blir med meg er naturligvis bunaden, en del kjoler, sommerplagg og klær jeg ytterst sjelden har brukt, men som jeg ikke får meg til å kaste. Ellers har jeg gitt masse til UFF ellers prøvd på salg uten hell. Resten ble med på flyttelasset. Vi snakker 5 flytteesker, 1 koffert og 2 bager med klær. Bevares så tomt det er nå. Opprydning gjør virkelig sitt. For en tid tilbake tok jeg også en skikkelig opprydning i smykkeskrinet, samt plasserte det som var til overs i smykkeposer. Dette er av såpass store affeksjonsverdier og reelle verdier at jeg ikke våget ta de/det med meg. Jeg gikk kun for noen få av de smykkene og øredobbene som jeg har brukt mest, og som jeg ikke er så himla redd for. I flere år gikk jeg å trodde at jeg hadde mistet ringen jeg fikk av mamma og pappa, og smykket jeg fikk av Aleks til konfirmasjon, men det hadde jeg altså ikke. Og aldri livet om jeg vil risikere å tro det igjen. Når det kommer til sko har jeg valgt å ta med det jeg kan, for alle årstider, utenom vinter. Jeg er utrolig vinglete hva angår skotøy, og kan skifte fra time til time. Helst foretrekker jeg flate sko, og har flere par av dem, men i ulike farger, i ulike stiler og i varierende grad når det kommer til komfortabelt. Nå som jeg akkurat hatt blitt 100 prosent etter senebetennelsen velger jeg med omhu kan man si. Det ble også noen høye heler, men det er ene og alene på grunn av utelivet. Jeg har ingen planer om å sprade rundt på klikklakksko på skolen. Såpass businesskvinne har jeg enda ikke blitt. Jeg vil nok se ut som en normal student tenker jeg, med ryggsekk, joggesko og pensumbøkene under armen.
Var en tur oppe med flyttelasset i går, og da gikk jeg også til innkjøp av en rullgardin og en puff som kunne passe til sofaen. Den jeg fikk låne av mamma og pappa var ikke helt matchmatch. Nok en gang hele familien på tur – noe som for meg betyr veldig mye. Spesielt det at de ofret så mye tid. Vi dro opp tidig på dagen, og var hjemme intet senere enn 00:30. Ergo brukte vi litt tid. Først var det å bære ut av bilene, så plassere det resterende av håndklær, ekstra sengetøy og undertøy i skuffene. Deretter kjørte jeg med gutta til Bohus og Jysk for å kjøpe det siste vi manglet. I mellomtiden stod mamma i huset og strøk og la inn klær. Det som tok tid var ikke utpakkingen, men monteringen. Først var det stålampen, så rullegardinen (som tok evigheter), deretter en skuff (fra forrige gang), puffen, monitoren, en knagg og en klokke. Sykkelen måtte også plasseres i garasjen. Godt jeg har en handy familie, sier nå jeg. Da jeg tok siste ryddings på rommet dro familien for å spise pizza, selv om greia egentlig var den at vi misforsto hverandre og pappa hadde min bilnøkkel så jeg ikke fikk kommet etter. Men men. I mellomtiden fikk jeg tatt masse nye bilder av rommet, og det er jo greit å gjøre det når man er alene i huset. Nå håper jeg virkelig at jeg forblir i Hønefoss en stund. Det å pakke er et ork uten like, og dessuten er jeg utrolig fornøyd med rommet mitt. Synes det er så fint! Men selvfølgelig; kommer jeg inn i Bergen eller Oslo neste år, så må jeg nesten takke ja pga tryggheten rundt det. Kommer jeg derimot inn nå til høsten eller Januar, velger jeg bli i Hønefoss. Har tross alt innlosjert meg veldig bra, samt at jeg har en trygg og superduper jobb. Nå er planen å roe ned noen dager her hjemme, for det trengs!
Wow. Nå nærmer det seg virkelig! Første forelesning, eller obligatoriske møte, er kl 10:30 den 16. Det er også den dagen jeg kommer til å kjøre opp til Hønefoss, og offisielt flytte. Ser ingen grunn til å henge der for moro skyld når det ikke skjer noe i mellomtiden. Da er det så mye hyggeligere å tilbringe de siste dagene med familien, især nå som pakkingen er ferdig organisert. Slike ting som putevar, laken, vannkoker, kjøkkenvekt og elektriske duppeditter (pluss noen ting til) får bli med dagen jeg flytter. Rett og slett fordi jeg ikke kan klare meg uten disse greiene en hel uke. Jeg tør heller ikke etterlate en harddisk full av bilder og viktige dokumenter der oppe. Uansett. Fadderuken pågår faktisk fra 16 og helt til den 26 August, og gir tilgang på flere av utestedene i byen. Jeg pleier være flink til å lytte til kroppen, men vet at jeg har lett for å la meg rive med så fort ting blir gøy. Både når det gjelder på konsumeringen, leggetidene og diverse. Er det noe jeg ikke ønsker så er det å være småsyk og sliten på skolen neste dag, for ja; det er forelesninger i fadderuken. Dog betyr det ikke at jeg skal backe ut på noen som helst måte. Jeg skal kjøpe inngangsbånd og delta på det jeg føler jeg har ork og lyst til. Det er ikke snakk om å utnytte båndet for å få mest mulig for pengene inn i de sene nattetimer – kun bli kjent med de andre studentene og være med på noe av det sosiale. Slikt er nemlig superviktig – spesielt for meg (oss) som er helt nyinnflyttet!
Og hvordan går det i huset? Så langt har jeg truffet tre gutter, og foreløpig er det kun de jeg vet at jeg skal bo med. Det kan se ut som det kun blir jeg som eneste jente, men vi får se. Er enda to rom som jeg ikke kjenner til eier enda. Det er uansett ingen hemmelighet at jeg trives godt med gutter, og nesten omgås bedre dem enn jenter som venner, så for meg er det ingen hindring. Har allerede begynt å prate en del med mine nye samboere, og alle virker kjempeålreite. Men, ingen romanser – bare så det er sagt. Min mor spøker nå med at jeg kan leke husmor og da få hjelp til det ene og det andre – men helst foretrekker jeg klare meg på egen hånd. Selvfølgelig greit å spare ryggen (mtp osteoporosen), men en lyspære og noen bilder skal jeg alltids greie få opp selv. Jeg er jo 24.
Med tanke på hva jeg har hørt fra tidligere venninner så hadde jeg forespeilet meg en sum fra lånekassen. Jeg hadde sett for meg hvilket beløp jeg fikk utbetalt hver måned. Som student trenger en alle penger en kan få, da det både er dyrt å bo og leve i en annen by – sammenlignet med å bo gratis hjemme. Ble derfor overrasket da jeg fikk innvilget pengene (stipend + lån), for utbetalingene pr måned var noe høyere enn jeg trodde. Hvilket som kommer veldig godt med når jeg nå skal begynne å betale husleie, boutgifter, innbo, mat, studentrelaterte ting, bilrelaterte ting, bilforsikring, andre forsikringer og den slags. Veldig mange studenter tenker nok ikke på nytten med en forsikring, men sannheten er at et lite feilsteg kan koste stort og gjøre en til gjeldsslave i flere år frem i tid. Om hun som sovnet fra pastakjelen måtte ut med millioner for å ha brannskadet huset, er jeg usikker på, men allikevel. DNB-konsulenten ville selvfølgelig selge meg det dyreste, men hadde nok et poeng med denne skremmende historien også. Jeg bet dog ikke helt på, men skjønte absolutt alvoret. I en travel hektisk hverdag kan enhver person bli distre og da kan mye skje. Dessverre er det alt for få studenter som skjønner dette alvoret. De tar isteden en sjanse, fordi de ”ikke skal studere så lenge”. Pluss at veldig mange tenker at foreldrenes forsikring dekker dem når de studerer, noe som i veldig mange tilfeller er feil.
Jeg snakket både med DNB og IF for å bestemme meg. Til slutt valgte jeg å gå for en slags pakke som inkluderte både innbo, ulykke og reise i ett. Livsforsikring behøver jeg ikke enda, på grunn av min lave alder og fordi jeg trolig ikke omkommer med det første. Jeg tok ikke den dyreste forsikringspakken, men heller ikke den billigste. Dekningen er riktig nok større enn jeg trenger, men det er bare fint. Da kan jeg med garanti vite at tingene mine og jeg som person er 110 prosent forsikret. Skulle det dessuten komme noe i veien (sykdom, ulykke, familierelaterte ting, osv) så vil jeg få tilbake en viss sum for skoleåret og studielånet. Jeg vil få tilbake penger om jeg ikke får dratt på skoleturer pga det ene eller andre, og jeg vil få tilbake penger om tingene mine blir stjålet eller ødelagt. Ikke at jeg tror det skjer, men er lurt å være på den sikre siden. Man kan aldri vite om det plutselig skjer meg. Og i studietiden har jeg ikke mulighet til utlegg på flere tusen kroner hvis jeg kan slippe unna med en enkel egenandel. Nei. Når det kommer til forsikring føler jeg ikke at jeg kan være naiv og godtroende, for sannheten er at uhell, ulykker og den slags kan ramme hvem som helst. Til og med meg. Bare se på sykdommen min. Jeg var en av de få som fikk anoreksi. Altså var det aldri et tema å droppe forsikring. Det var noe jeg skulle ha. Jeg ofrer gladelig lunsjer i kantina, utepils, kaffekoppen eller shopping for å få det til å gå inn i budsjettet mitt. Og dessuten var det ikke så dyrt som jeg trodde heller. En slik månedlig utgift kan hvem som helst ta seg råd til, også studenter. Det mener jeg virkelig. Studenter flest er nemlig generelt altfor dårlige til å sette seg inn i slike elementære og viktige ting. Det er en grunn til at både rettslæreren min og økonomilæreren min snakket om at deres fag burde være obligatoriske på videregående. Ikke bare ungdommer, men også mannen i gata, kan for lite om privatøkonomi, forbrukerkjøp, avtaleinngåelser, rettighetene sine, osv, osv når de flytter hjemmefra eller etablerer seg. Nesten litt skremmende.
Målet mitt er å spare litt hver måned, uten at det skal gå på bekostning av livssituasjonen, trivselen og vekten min. Pengene jeg sparer vil enten bli brukt som belønning i slutten av skoleåret eller som nedbetaling av lån låst på en egen konto. Det kommer litt an på hvor mye jeg greier å spare. Så tenker jeg også det at Lånekassen ikke er bra nok, og at jeg som fulltidsstudent bør ha en ekstra inntekt skal jeg greie nedbetale innen rimelig tid. For meg har det aldri vært noe tema å jobbe noe annet sted enn Elkjøp, så det var nettopp derfor jeg tok kontakt med varehussjef i Hønefoss. Faktisk noe både familie og venner anbefalte meg å gjøre, men det var først uken ETTER jeg hadde søkt. Elkjøp ligger kun 5 minutter gangavstand fra skolen, så det kunne ikke bli annet enn perfekt. I tillegg til at jeg deler hus med en som jobber der. Tross at varehussjefen sa de var fulltallig og ikke trengte folk, var han vel så optimistisk og ville snakke med meg. Det skjer gjerne utskiftninger i bransjen og mye kan derfor skje på kort tid. Da jeg så tok kontakt med han noen uker senere fikk jeg vite at det var blitt en som skulle slutte, og plutselig var det altså en ledig plass. Ville den bli min? Som alltid er jeg god til å time, så jeg avtalte et møte den dagen vi skulle opp med det første flyttelasset. Sjefen var da på ferie, så jeg fikk snakke med to av hans stedfortredere. 1 time satt vi der og skravlet, og det føltes som alt annet enn et seriøst jobbintervju. Praten gikk lett og greit, og vi hadde en utrolig god kjemi fra første sekund. Jeg følte med en gang tillitten fra disse menneskene, og det var en utrolig betryggende følelse. Jeg spilte med helt åpne kort, og fortalte eksakt hvordan situasjonen var og hadde vært, og også kom til å bli. Derfra fikk det bare bære eller briste. Det som uansett var viktig for meg var å fokusere på at jeg kunne være et bra tilskudd og en ressurs for dem, med tanke på min lange (7 1/2 års) fartstid i Elkjøp – samt at jeg kjenner meget godt til systemet og policyen fra før. På forhånd hadde jeg besøkt butikken. Vi var der den dagen vi dro på hus- og leilighetsvisninger, fordi jeg var så nysgjerrig. Det første som møtte meg var en utrolig ryddig butikk, og de ansatte var ekstremt imøtekommende. Jeg sliter selvfølgelig med å si at noen butikk er bedre enn Horten (for den har jeg tross alt vært med å bygge opp), men dette var definitivt en god nummer to – absolutt et sted jeg kunne trives!
6 dager senere ringte telefonen, og jammen fikk jeg ikke jobben. Noe som både gjorde meg lettet, men også veldig veldig glad. Dette er en stor mulighet for meg. Som om ikke det er vanskelig nok å få jobb i Elkjøp, så har jeg nå en stilling i både Horten og Hønefoss – mens jeg studerer og er med venner, og mens jeg er på ferie og hjemme hos familien. Jeg føler meg så privilegert. Nå ser jeg utrolig fram til å begynne i Hønefoss. Allerede satt opp på skiftplan. Kun ansettelseskontrakten som gjenstår. Dette skjer altså. Jeg skal til pers noen timer for opplæring neste uke (etter skolestart Onsdag), og er etter det satt opp 2-3 ganger pr uke. Helst skulle de hatt meg der ganske mye mer, men så bor jo ikke jeg i Hønefoss for jobbens skyld ene og alene. Det er jo studiene jeg kom for. Om jeg gaper over for mye nå? Nei. Jeg tror ikke det etter at jeg har saumfart skolens timeplan grundig – tross at det enda er en del som er uklart og usikkert. Heldigvis får jeg mer info på oppstartsdagen. Det jeg uansett vet er at som fulltidsstudent blir det mye tid utenom, selv om jeg kommer til å lese mange timer hver dag, i tillegg til forelesningene. Ser forresten ut som ex philen min blir tilpasset, så jeg slipper ta den på nytt. Altså; det hadde jeg aldri trodd, bare håpet så inderlig. Ex phil er supergøy, men også ekstremt tungt. Ingen tvil om det. Noen studiepoeng mindre å jobbe for der altså, og min superkarakter blir stående. Så får vi krysse fingrene for at jeg er like flink i resten av fagene, men tenker ikke det skal bli noe problem ettersom jeg er genuint interessert i alt som har med lov&rett å gjøre. Jeg har selvfølgelig ingen intensjon om å jobbe meg i hjel, men fordi jeg er en rastløs person sliter jeg med ”og ikke ha noe å gjøre”. Det absolutt verste jeg vet om er dødtid. Jeg blir faktisk mer sliten av å sitte stille enn å være i aktivitet – og det skal mye til før jeg blir ordentlig sliten. Selv om jeg ikke har noen plan om å teste det ut, eller tøye strikken så langt. For selv om jeg gjør mitt beste, så er jeg ingen superwoman overhodet. Som alle andre mennesker må jeg også strukturere dagen, planlegge og hente meg inn. Jeg skal ha tid til å spise, trene, slappe av (?), blogge, holde huset i orden, handle mat, skype og være med venner – i tillegg til jobb og skole. Jeg skal også ha tid til å ta i mot besøk eller reise hjem noen turer om jeg vil – selv om det ikke er planen med det første. Det er ikke et hektisk liv jeg har fått meg, men det er en full timeplan. Viktig forskjell, og veldig annerledes enn hvordan det har vært de siste årene. Jeg er dog meget klar på at dersom det blir for mye jobbing, så er jeg nødt til å si fra – noe Elkjøp virket være fullt innforstått med. Dette må jeg bare kjenne på selv, men så har jeg tross alt jobbet 4 dager i uken mens jeg i våres studerte, og det gikk da fint å balansere. Og da sto jeg også opp ganske sent, så mange timer av dagen falt bort. Noe som ikke vil skje nå, da jeg begynner rundt 8:15 på skolen. Ikke helt hva jeg foretrekker, men noe jeg blir vant til rimelig fort. Madelén er nemlig god til å tilpasse seg og komme inn i nye rutiner!
Jeg har store vanskeligheter med å tro at jeg vil bli syk igjen. For å presisere før noen spør; Med syk mener jeg den apatiske jenta uten fett og livsglede. Den ugjenkjennelige versjonen av meg selv. Det er henne JEG har kvittet meg med. Hva så om det tok tid? Dette er ikke bare noe midlertidig og ustabilt, men flere grunnsteiner som står bom fast. Det er ikke lenge før huset er på plass. Selv om jeg vet jeg ikke er erklært frisk før det skjer, så har jeg (og de rundt meg) allikevel sluttet omtale meg som syk, anoretisk eller spiseforstyrret for lengst. Det blir bare nevnt som fortid. Som noe tilbakelagt. En erfaring på godt og ondt. Jeg kan bare ikke ha en sykdom hengende over meg lenger. Nå er motivasjonen for stor til den slags. Jeg skal jo studere juss.
Bloggen vil leve videre, men hvordan den utarter seg, er vanskelig å si. Selvfølgelig vil jeg fortelle om hvordan jeg takler skolehverdagen, flytteprosessen og en ny by, etter mange år som syk. Samtidig vil jeg også bruke bloggen som en informasjonskanal til mine nærmeste, for å fortelle at jeg har det bra, lever (haha) og ikke kjører meg på bunn. Bloggen vil nok gli noe mer over i det hverdagslige (ref; kategori ”studentliv – som mange trolig har merket), og jeg håper dere vil følge meg på reisen min fremdeles. Forandringene skyldes ikke bare det at jeg skal starte på jusutdannelsen, men også det at jeg er langt nærmere en frisk hverdag, enn en syk en. For meg blir det da urealistisk å skrive innlegg opp og innlegg ned om hvor tungt jeg har det og hvor utfordrende hverdagen er. Dersom det derimot er tilfellet, så skal jeg selvfølgelig servere dere mine indre tanker. Et sted må dem jo ut. Jeg er dog forberedt på at alt ikke vil gå av seg selv. Å ta en utdannelse er krevende, uansett om man er syk eller frisk. Å gå på studier som medisin, psykologi eller jus er kanskje noe av det tøffeste man begir seg ut på, så da kan ikke hver dag være en rosemalt sky. Dere skal derfor vite at jeg har dette i bakhodet når jeg nå flytter noen mil unna og starter på veien som jurist (senere advokat). Og ja. Jeg er sikker. Dette er riktig for meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil komme meg til målstreken. Tidligere tenkte jeg at jeg kom til målstreken koste hva det koste ville. Det er ikke tilfellet lenger. Jeg skal til målstreken, og det med nok næring innabords, en kropp som ikke lider, og haugevis av livsglede.
Målgangen nærmer seg veldig nå. Klokken 13 i går formiddag satte vi snuten mot Hønefoss, og intet senere enn 21 forlot vi byen. Hjemme 22:40. Det begynner virkelig å gå opp for meg at dette er her jeg skal bo det neste året, eller kanskje de neste tre årene? Umulig å vite hvordan SO og poengkravene er neste år. Vi hadde full timeplan – hele familien, og det betyr utrolig mye for meg at jeg har dem alle med meg. Vi er jo tross alt en utrolig sammensveiset famile, især etter alt som har hendt. Uansett. Mamma og jeg dro avgårde i deres bil, og pappa i min bil. Aleksander tok sykkelen. Bare litt over 12 mil. Snakk om spreking. Han brukte ca dobbelt så lang tid på sykkel som det vi gjorde på å kjøre, og ankom omtrent samtidig som oss. Pappa og Aleksander dro rett til huset, mens mamma og jeg kjørte i retning byen. Først måtte jeg i banken for å åpne depositumskonto, og deretter hadde jeg et hemmelig møte. Kanskje forteller jeg mer senere? Vi får se. Merket tiden ble knapp, men rakk begge deler akkurat på minuttet. Mamma trivdes nok best med å gå rundt i byen, enn hva hun gjorde med å fly i møbelbutikker, så da jeg var ferdig med det jeg skulle, dro hun tilbake til byen – og ble der likesågodt til den stengte klokken 20. Selv følte jeg ikke at jeg kunne stikke fra gutta som satt der iherdig og monterte. Dessuten måtte jeg være med å hente sovesofaen som jeg hadde bestilt på Bohus, for vi måtte jo låne tilhenger og litt sånt. Flaks for meg at jeg ringte 16:50 for å få vite at lageret stengte 17. Noen ganger har jeg bare ekstremt flaks. Uansett er det veldig gøy med nytt kamera, så jeg har forsøkt dokumentere dagen etter beste evne…
Jeg har vært litt til og fra om jeg vil ha sovesofa eller ei, da jeg har vært veldig usikker på 2 ting. Er den god å sove på? Er den lett å slå ut, og sammen? Det trenger ikke være en prinsesseseng, men den skal heller ikke gi meg prolaps. Kanskje viktigst var dette med håndteringen av den. Jeg er dog mye sterkere nå enn hva jeg har vært på lenge, men det betyr ikke at jeg kan ha med et beist å gjøre hver kveld. Det skal ikke være et slit å bruke den som sofa eller seng, selv om jeg ble bra svett av de repetisjonene jeg tok. Jeg har lett for å bli utålmodig og irritert når ting ikke går min vei, og hvis jeg er litt sliten fra før? Ja, da har vi den ultimate kombo på humørsyke. Og når ingen er der for å hjelpe meg? Full frustrasjon. Aleksander har i dagevis prøvd å dra frem skremmehistorier med slike senger fra barndommens hotellturer. Oh yes. Ikke at jeg pleier å høre på andre, men dette var nok til å gjøre meg veldig usikker. Vel. Den er kanskje ikke best å sitte i, men jeg liker å sitte litt skjerpet i sofaer, fremfor falle ned blant myke puter. Men. Å ligge i den var helt annerledes enn jeg hadde trodd, og jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse der. Det tror jeg også Aleks fikk. Og med overmadrass over, så er det nesten en prinsesse verdig. Trolig fordi jeg faktisk valgte investere noen ekstra kroner i den. Hvorfor det ble sovesofa, er ganske enkelt. Jeg kunne ikke få i pose og sekk, altså seng og sofa. Jeg måtte velge. Selvfølgelig kan jeg ha en reiseseng stående midt på gulvet, men ingenting som permanent kan stå fremme. En slik er det bedre å ha tilgjengelig hvis jeg får gjester på besøk, eller hvis jeg i desperasjon ikke greier slå sammen sofaen igjen. Pappa var den som først nevnte sovesofa, og som like fort snudde ordene om til seng. Det var det han mente jeg burde ha. Jeg var mer gira på sofa, selv om jeg ærlig ikke helt visste hva en sovesofa innebar. For meg er det viktigere å ha et sted jeg kan slappe av, og trekke meg tilbake, og da er en sofa midt i blinken. Jeg greier ikke sitte med pc’en på fanget når jeg sitter i senga. Det ødelegger ryggen min fullstendig. Og fordi jeg måtte velge, så ble det sånn. Nå som jeg også har fått låne mamma og pappas puff ble det hakket mer komfortabelt. Det er ikke det at jeg ikke skal sitte i sofagruppen med resten av folket, men av og til kan det være deilig å trekke seg tilbake og nyte noen serier i eget selskap. Jeg er en utadvendt person, men allikevel også introvert. Jeg henter mer energi når jeg er for meg selv, enn hva jeg gjør når jeg er med andre. Det er kanskje litt synd, men samtidig også en fin ting. Skal jeg aldri få tid til å være alene, så vil jeg heller aldri få tid til å kjenne på følelser, tanker og lengsler. Da vil jeg stenge inne mye av det jeg har inni meg, og det er ikke bra. Jeg tror i hvert fall ikke det psykiske vil ødelegge for meg i Hønefoss. Jeg har fått et fantastisk bra inntrykk av byen, og det blir bedre for hver gang jeg kommer tilbake. Folk her er utrolig imøtekommende, blide og sosiale. Man føler seg med en gang velkommen, og det er veldig rart at jeg faktisk begynner å føle meg ”hjemme”. Utrolig spent på om det fortsetter slik på skolen. I hvert fall gleder jeg meg enormt og skal jeg gjøre alt som står i min makt for å skape et godt miljø og venner for livet – og uansett hvordan det går så er jeg glad jeg tok steget med å flytte. En utfordring er bedre enn ingen utfordring! Flyttedato er ikke hundre prosent spikret, så den får jeg komme tilbake til.
Uansett. Her kommer den berømte videoen til Aleks; Madelén håndterer sin første sovesofa. Morsomt for dere se, og kjekt for meg å se, dersom jeg skulle glemme fremgangsmåten en gang… Nevermind at putene ble satt litt ukorrekt på plass.
Pappa og Aleks har også montert skrivebordet mitt og skuffeskrallen. Ble så fint. Skuffeskrallen (som jeg kaller den) tok intet mindre enn et par timer. I tillegg har vi plassert minibordet og kontorstolen, som vi selvfølgelig tok med uten å demontere. To biler er jo null stress. Stålampen, kofferten og kokekarene kommer med i neste runde. Selv bidro jeg med å dandere og plassere ting så det så fint ut, mens alt av kjøkkenredskaper, hårføner, krølltang, håndklær og tepper havnet i skapene. Er evig glad for at jeg har et garderobeskap som er så gedigent – tross at det tar stor plass. Det gjør jobben så mye lettere, og ikke minst får jeg stuet bort det som ikke er nødvendig 24/7. I krokene har jeg plassert skittentøyskurv, treningsmatte, feiesett og strykebrett. Skuffene mine har jeg fylt opp med minnepenner, batterier, HDMI-kabler, kontorrekvisita og skrivesaker. Resten av garderobeskapet får jeg fylle neste gang, da jeg ikke hadde tid til å ta med klær og den slags i går. Jeg har virkelig en jobb å gjøre de neste dagene, og jeg gruer meg. Klær er gøy, men jeg hater brettedelen, så jeg er glad jeg har mamma. Ellers må jeg si rommet hittil er utrolig fint, og ikke minst stilig. Litt interiør gjør at det ikke blir helt sterilt, samtidig som det ikke er for mye at det blir kaos. Planen er å holde det slik. Jeg må si jeg liker å bruke mine kreative evner. Interiør er faktisk utrolig gøy, og som student kan man jo bo litt fint – synes nå jeg! Neste tur blir neste Tirsdag. Nå som jeg har vært en tur i leiligheten har jeg heldigvis fått en grei pekepinn på hva som mangler og hva jeg bør få ordnet. Man tror man kan forberede alt på forhånd, men alltid er det noen småting som dukker opp. Jeg skal være glad den dagen jeg kan sette meg i sofaen med beina plantet på bordet og nyte en episode av Mot i Brøstet, vel vitende om at skolen snart er i gang. Den følelsen når du vet du er i mål. Ah. Kan ikke vente! Og enda bedre; Jeg trenger ikke ta ex phil på nytt!!! Selvfølgelig var det artig og givende, men med tanke på hvor tungt det var, er jeg glad jeg slipper lese meg opp på det på ny.
Påminnelsen…
Det blir naturligvis mye flyttesnakk på bloggen i disse dager, og selv om det kanskje er kjedelig for noen, føler jeg selv ikke det er noe galt i det. Dette er trolig noe av det største som har hendt etter jeg ble syk, og er en viktig del av min reise mot det friske liv. Det må være lov å være stolt (og sliten) da?
I Hønefoss har jeg plassert en haug av mine eiendeler. På kontoen er jeg trukket for min første husleie, og snart tikker pengene fra studielånet inn. Siste arbeidsdag i Horten, på veldig lenge, hadde jeg på Mandag. Og det blir en stund til jeg leverer én eneste timeliste igjen. Jepp. Dette skjer faktisk. På ekte. I løpet av bare få måneder har jeg utrettet mer enn jeg har greid utrette på flere år, og det føles helt fantastisk. Vil folk ha mirakeloppskriften på anoreksi? Finn deg en motivasjon som overskygger sykdommen og betyr mer enn noe annet. Det har nemlig jeg greid. Og resultatet av det? At jeg nå flytter for å studere til å bli advokat. Jeg blir målløs av tanken, men det er faktisk sant. Endelig har jeg giddet ta tak i ting som har vært et ork. Fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå fram, og kanskje aller mest fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det. Nå er jeg ikke lenger usikker. Det har jeg ikke vært etter at jeg overvant depresjonen en gang rundt juletider. Tenk å være så dødens syk som jeg har vært, komme seg på bena og nå stupe ut i et liv som selv er krevende for friske mennesker. Jeg viser til stadighet for meg selv at mål og drømmer er innenfor min rekkevidde. Alt til sin tid. Jeg har vært så tålmodig, så tålmodig, og selv om det har vært en seigpining ut av en annen verden, så er det nå jeg merker hvor mye det var verdt det. Årene har forberedt, forbedret og klargjort meg for fremtiden.
Og ikke bare har jeg fått orden på livet mitt. Jeg har også fått orden på ”rotet mitt”. Å flytte er kanskje krevende, men jøye meg så mye man får på stell – og her kommer enda flere tanker omkring det. Selv om jeg kommer hjem i jule- og sommerferier (kanskje høst og påske – får se) så har jeg på ingen måte tenkt til å bruke fritiden min på kjipe gjøremål. Det er derfor jeg har brukt flere timer på å komme a jour med bilder, backup’s og oppskriftspermer. Jeg har sortert bilder fra intet mindre enn 4 ulike kameraer, fra år 2006 til 2017. Kan love at det var litt av en jobb. I tillegg har jeg sortert pappas to harddisker, min og broren min sin harddisk. På alle sammen lå dokumenter, musikk og bilder hulter til bulter. Det er ikke fordi noen av oss er spesielt ustrukturert av seg, men rett og slett fordi vi bare har overført til harddisken litt sporadisk – og slik har ting aldri havnet i noe spesielt system. Resultatet? 80 mapper med litt bilder, litt musikk og litt dokumenter – med en god blanding av ting fra 2006 helt fram til 2016. Helt utrolig. Jeg tuller ikke når jeg sier at det var mange like kopier på harddiskene. Særlig når man tenker på alt jeg og Aleks har fra skoletiden. Absolutt alt er tatt vare på, og selv om ikke gammastråling, middelalderen og Edvard Munch kjennes relevant nå, så kan det jo bli det en vakker dag (?) Jeg brukte jo for eksempel Middelaldernotatene mine da jeg holdt på med Ex Phil og den godeste Augustin. Haha. Uansett er det gøy å se tilbake på hvor dyktige (ikke dyktige) vi en gang var på skolen, og jeg er faktisk glad jeg påtok meg jobben med å sortere alt sammen. Det er nå godt å kunne bruke harddiskene til backup og faktisk finne igjen det man er på utkikk etter. Jeg vil jo overlate et nogenlunde forståelig opplegg til pappa når jeg stikker. Det samme kan man vel si om oppskriftene også. Jeg skrev tidligere at jeg hadde 246 stk på mailen. Det var feil. Antallet var på over 400. Ja, jeg vet. Helt vanvittig. Jeg har altså gått gjennom veldig mye der, noe ble slettet, og veldig mye tatt vare på og printet ut med bilder og alt. For ikke snakke om den tiden det tok å skrive om en del. Ja, jeg liker jo å legge mitt eget preg på noe av det. Oppskriftene har så blitt lagt inn i plastmapper plassert etter kategorier, fordelt tre permer som både fungerer til middag, kos og annen bakst. Veldig kjekt når jeg skal overlate handlelister og matlaging til familien. Ikke det at de andre ikke er flinke og bidrar, men 5 av 7 ukedager ekstra med hjemmelaget middag vil nok bli uvant for dem. Jeg forventer på en måte at det skal være like flinke som meg; lage sauser fra bunnen av, bake rundstykker/burgerbrød/nanbrød/tortillas som tilbehør til middager, mose grønnsaker til supper, og heller slenge sammen en brokkoligrateng enn en simpel Grandiosa. Det samme med at vaniljekremen og syltetøyet som brukes til kaker, lages helt fra scratch. Sånn for å nevne noe. Hva kommer til meg vet jeg ikke enda. Jeg må se an økonomien når det kommer til middager, og ta det derfra. Greia er den at personlig foretrekker jeg toro tomatsuppe uten makaroni, spaghetti ala capri, maxboller og den slags mer enn ordentlig hjemmelaget mat. Og jeg sier virkelig ikke nei til vakumpakkede fiskekaker heller.
Jeg uttalte meg kanskje litt feil angående aktivitetene over. Dette er ikke kjipe ting, men det er tidkrevende opplegg. Og for meg blir automatisk tidkrevende kjipt hvis jeg ikke har nok tid til det. Å stresse med ting som i utgangspunktet skal være hyggelig, er noe jeg avskyr som pesten. Da kan jeg like gjerne la være. Og jeg vet med meg selv at ting som dette aldri hadde blitt tatt tak i om jeg kom hjem på permisjon. Da hadde det trolig blitt utsatt til etter bacheloren, eller masteren, og det er virkelig ikke greit. Det høres kanskje ut som jeg er den kontrollfriken, fordi jeg styrer så mye med denne typen ting, og det er jeg nok. Samtidig vil jeg også si at jeg har fått en lærepenge noen ganger. Vi har opplevd virus på pc’en flere ganger der alt måtte systemgjenopprettes. Første gangen hadde vi ikke vært flinke nok med backup, og det er derfor jeg nå vil være føre var. Ønsker ikke en telefon opp til Hønefoss fra en frustrert mor som forteller at alle bildene er borte. Det er ikke det at jeg hadde blitt urolig for bildene, men tanken på at mamma går rundt hjemme og er krapilsk, gjør meg virkelig ille til mote. Og det minner meg på at jeg må kjøre videokveld med henne, fra den gang jeg var liten frøken. Har lovt det så lenge nå.
Nå høres det ut som jeg er den slaven for familien, og det stemmer ikke. De slaver nok like mye for meg. Kanskje mer. Hele Tirsdagen hjalp mamma og pappa meg, men alene var jeg aktiv i over 8 timer. Sliten er bare fornavnet. Først sprang mamma rundt og fant frem kjøkkenredskap og diverse som jeg kunne få, og da hun dro avgårde overtok pappa. Selv om han kom svett fra sykkeltur stilte han gladelig opp da han så hvilken innsats jeg hadde gjort i forkant; hentet flatpakkene fra Jysk (skrivebord og skuffeskrall), hentet banankasser fra Meny og kjøpt det siste småtteriet jeg trengte. I tillegg hadde jeg fylt omtrent tre av disse banankassene, pluss hele oppbevaringskassen fra Europris også. Da pappa skulle hjelpe til gjenstod de tunge tingene (møbler), og i samme slengen gikk vi over store deler av rommet mitt. Nesten litt skremmende hvor mange hybelkaniner som kan samle seg bak en haug med vesker og sekker x antall år. Jeg hadde forventet minst 3 edderkopper, men neida. Ingen edderkopper å se. Etter romopprydningen bar vi ned diverse i bilen og begynte å stable, men fordi den andre bilen var borte måtte vi vente med siste rest. Deretter brukte vi (han) intet mindre enn 1 time på å demontere Piccolo Dolce Gustoen min, i håp om å redde den. Befaler Madelén noe, så blir det slik. Det skal sies at maskinen var utenfor garanti uansett, så jeg hadde ikke noe å tape på det. Og ja, det var litt av et prosjekt. Vi fant en video med en ganske proff russisk (?) mekaniker på Youtube, men i motsetning til oss, hadde nok han gjort det flere ganger. Som de stabeistene vi (jeg) ga vi oss ikke, og fikk jammen lirket opp hele greia. Dessverre gjorde ikke det oss mye klokere. Når maskinen har stått i noen år, så er det vanlig at vanntanken slår seg vrang og begynner lekke. Men. Det var jo tross alt spennende å undersøke maskinen inni, samt at det alltid er hyggelig å tilbringe tid med papps. Vi ler og har det utrolig morsomt sammen – nesten uansett hva vi gjør. Dessuten lærte Elkjøpselgeren tross alt noe nytt; kaffemaskiner utenfor garanti er ikke verdt å bruke tiden på å fikse selv. En liten periode vurderte jeg sterkt å kjøpe meg ny, men så oppdaget jeg en Tassimo på kjøkkenbenken, så da blir det kaffe på han far når han kommer på besøk allikevel…
Jeg kan vel ikke si annet enn at mine foreldre er supre. De stiller alltid opp for meg, og i den situasjon jeg har vært, og den prosess jeg nå er, så betyr det alt. Selv har jeg også prøvd foreta meg en del i forbindelse med flyttingen. For eksempel har jeg begynt rydde i studentpermen min og fått ordentlig sortert den etter arbeid, skatt og skole. Jeg har tømt skapet mitt for plagg som skal selges (les; prøver å selge). Jeg har ryddet skikkelig opp i mailen min, og fjernet det som er irrelevant og flyttet andre mails i rett mappe. Vi snakker mange tusen mail. Jeg har skaffet meg en oversikt over alt jeg har, og alt jeg trenger av duppeditter. Jeg har overført bilder fra eldgamle kameraer, formatert minnebrikker og lagt dem sammen med de rette kablene. Jag har skrevet pakkeliste, og også et par budsjett. Pluss at jeg har kjøpt enda noen ting; stekepanne, toastjern, skittentøyskurv, søppelbøtte (mensenbøtte visstnok), gryteskrubber, vaskekluter, kontorrekvisita, vannkaraffel, boksåpner og oppvaskhåndklær. Samt hamstret havregryn, kanel og soyamelk (sponset). Pengene har bare flydd, og jeg måper like mye hver gang jeg åpner excel og ser totalsummen. Skulle bare mangle at jeg slipper å tenke på hvitevarer, samt har en del jeg kan ta med meg fra hjemmet. Så der har dere litt av min planlegging. Det føles virkelig som jeg har vært på jobb 24/7 de siste dagene, da det er utrolig mye som skal fikses og klargjøres før innflytting. I går tok vi som sagt med oss første lasset, og dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, for i dette innlegget er det allerede nok å lese!
Kjører du 122 km (1 time og 35 minutter +-) fra Horten i bil, havner du etter hvert i naturskjønne Hønefoss i Buskerud fylke. Stedet jeg tidligere trodde var ingenmannsland, og ikke visste om hadde mer enn 1 eksisterende matbutikk eller 500 innbyggere. Stedet jeg undervurderte med stor U. Hønefoss er så mye mer. Jovisst er det utpå bygda, og det man kaller en innlandsby, men dog et sentralt knutepunkt også. Fra Hønefoss går det både buss og tog, og veien til Sandvika, Oslo eller Drammen er ikke særlig lang. For ikke å snakke veien hjem. Som kanskje er det største plusset. Jeg vil jo gjerne slippe bruke tid på reise og slikt når jeg først skal til Horten for noen dager, og jeg vil helst ha et par dager hjemme så jeg rekker å være med familie og venner. Kanskje jobbe litt på Elkjøp også. Akkurat det kunne blitt knapt hadde jeg vært i Bergen eller Tromsø. For ikke å snakke om; dyrt. Fly, buss, tog – jeg gremmes. Her skal vi være flinke til å kjøre kollektivt, men så lønner det seg i mange tilfeller å ta bilen, fordi den er billigere. Altså? Nei, nå skal jeg ikke bli for politisk engasjert. Jeg vil heller redde verden på min måte. Les; kjempe for de uskyldige!
Uansett utfall så hadde vi lagt en plan. Kom jeg inn i Bergen eller Tromsø skulle vi kjøre hele veien, også skulle mamma og pappa ta med bilen min ned igjen. Mye pikkpakk, vet dere. Hadde jeg kommet inn i Oslo derimot skulle jeg pendle med toget. Det var egentlig planen med Hønefoss også, men en klok venninne (som har bodd i Hønefoss før) fortalte meg om mulighetene for å bo der. Hva hadde jeg å tape? Ingenting. Ikke bare er det billig(ere). Men det er også en fin måte å bli sosialisert inn som student i alt fra fadderuke til gruppeprosjekter. Og spesielt få kjenne på det å bare være meg. Tidligere har jeg ikke tatt mer ansvar enn å jobbe i deltidsstillingen min og betale det lille jeg trenger pluss forsikring på bilen. Jeg har aldri vasket og strøket klær, knapt støvsugd, ei heller redd opp en seng eller betalt for mer enn en tyggis på butikken. Dere skjønner? Å flytte ut er det beste som kan skje meg, og jeg har faktisk tro på at Hønefoss kan funke. Ikke regner det hele tiden (Bergen), er iskaldt (Tromsø) eller spesielt utrygt. Det er en slik plass jeg tenker det er fint å vokse opp på, og som man gjerne flytter tilbake til når man skal etablere seg i de senere år. For her finner man både politistasjon, Elkjøp, NAV, kjøpesenter og høgskole (som jeg skal gå på), så det er ikke manko på så mye. Og om jeg en sjelden gang trenger en legetime så kan det sikkert ordnes i Hønefoss. Men, jeg kommer på langt nær til å dra dit annenhver måned, slik jeg gjør nå. Jeg følger med, og skulle jeg se at jeg er blekere eller kjenne knoklene enklere, så kjøper jeg en badevekt og stiller meg oppå. Nå må jeg bare ta dette ansvaret selv!
Jeg var tidlig ute med å søke boliger. Allerede da jeg fikk avslag på studentskipnaden i Bergen og Tromsø i Mai gikk jeg inn på det private markedet. Der la jeg inn rundt 60 forespørsler, for det meste i Bergen. Hønefoss ble nok litt nedprioritert, og der søkte jeg faktisk ikke før i Juni måned. Det var da det gikk opp for meg at jeg må flytte om jeg kommer inn. Etter å ha regnet på det er det dyrere å kjøre hver dag med tanke på bensin, slitasje og diverse, enn hva det er å bo der. Vi var på visning (og kosetur) den 19. Dagen etter jeg fikk beskjed om hvor jeg kom inn. Ikke at jeg hadde trengt det, men det var jo greit å finne ut hvor det var først som sist, samt se rommet på ekte og vite sånn ca hvor god plass det var. Totalt hadde jeg planlagt to visninger, men på tampen, da vi tok noen bilder nede i byen, ringte tredjemann. Dermed var alle visningene i boks – og det på bare 3 timer, til tross for at vi var borte i 7 av dem og hjemme 23 på kvelden (3t kjøring – glad jeg slipper!) Første visningen var den aller beste, og jeg var forelsket fra første sekund. Jeg følte meg SÅ hjemme. Eneste minuset var at den lå ved en noe trafikkert bilvei, men kun det. Andre visning vet jeg ikke om jeg vil kalle en visning. Det var en trapp jeg så vidt greide balansere meg opp, råtne bananer på benken, et rom på 7 kvadrat, et knøttlite blokkbad, skitne vegger og attpåtil bar det tydelig preg av at mange hadde bodd der. Kjøkkenet var knøttlite, tv’en var fraværende og leietakerne var for det meste utlendinger. Ikke at jeg har noe i mot utlendinger, men jeg er veldig var for sterke matlukter og den slags. Pluss at det var et stykke unna høgskolen. Eneste positive var den nydelige utsikten ut mot fossefall og park. Hadde jeg kunnet kjøpe hele greia og totalrenovere det, hadde jeg gjort det på flekken. Siste visning var for så vidt også en opptur, og var et gammelt totalrenovert bygg. Han som skulle leie ut var eiendomsmegler og meget proff. Alt var så gjennomgående og stilrent. For ikke å snakke om sikkerheten. Alt fra hypermoderne låser til solceller på badet, og brannmannskap som hadde godkjent stua. Eneste greia var at det manglet dør ut til hagen, parkeringen kostet skjorta, bodde en familie med baby i annenetasje og rommet var på 9 kvadrat bare. Mamma elsket dog den leiligheten, mens pappa og jeg elsket den første. Nummer to snakker vi ikke om. Selv om det var veldig greit å ha noe å sammenligne, slik at jeg virkelig kunne få pappa til å innse at jeg hadde rett. Fikk vedtaket fra lånekassen på Fredag, og leiekontrakt ble underskrevet sammen med min ”fullmektige” i går kveld. Helt vilt! Og tror dere ikke eiendomsmegleren plutselig hadde det største rommet ledig til meg rett etterpå? Jaja. Så slapp jeg gjøre en ny vurdering der… For mange valgalternativer er nemlig ikke bare bare!
Hva kan jeg si? Dette er et sted jeg vil trives. Jeg betaler heller et par tusen mer for å få et bosted der jeg har det trivelig enn en fengselscelle jeg kun skal sove i. Vi er faktisk 6 stk som skal dele på å leie et helt hus. Ganske gøy. Huset ligger landlig til i et dyrere nabolag som både er trygt, fredelig og helt fantastisk. Det er gammelt hus (fra 1905), fikset ned til grunnen, så det har bevart sine gamle detaljer og er aldeles nydelig. Jeg elsker slike hus. Hagen er stor og flott, med ripsbusker, plomme- og epletrær, og også uteplass med grill og veranda. Pluss en svær bod der jeg kan ha sykkelen min. Innvendig er det totalrenovert og det finnes ikke så mye som en ting å plukke på. Kanskje bilveien utenfor bare, men den blokkeres enkelt av noen fargerike ørepropper. Eller har jeg vært avhengig av vifteovn 365, så det kan jo bli spennende når vinteren slår inn for fullt. Uten at jeg skal gå mer inn på det. På badet nede er det to vaskemaskiner blant annet, og oppe en tørketrommel Tenke seg til at jeg skulle kalle det luksus? Jeg som aldri har benyttet meg av noe særlig hvitevarer før. Rommet mitt er gedigent, på 14 kvadrat, og det største i hele huset. Jeg har et større klesskap der enn hva jeg har på rommet mitt per dags dato. Mitt rom er det eneste som ligger i første etasje. Utrolig digg å kunne gå på do uten å vekke halve huset om natten, samt ha fri passasje til stue og kjøkken, og ikke minst; slippe så mye trapper. Knærne (hatt knesyndrom siden 7. klasse) mine hater det. At vi er mange i huset, er bare supert. Da blir jeg tvunget til å være sosial. Og vi alle er studenter, med unntak av en lærling, så da slipper jeg bråkete ”beboere”, og alle har respekt for hverandres lesing og leggetider. Bare det skal bli en kjempestor omveltning. Jeg har jo som vane å legge meg i 00-01 tiden (kanskje senere også…), men det er fordi jeg sover lenge og ikke har all verdens å foreta meg. Begynner som regel på jobb mellom 14 og 16, så tiden fram til det er dødtid for meg. Vel ikke nå lenger. Forelesningene starter 8:15, så det blir tidlig opp. Og fordi jeg må tidlig opp, så vil jeg heller ikke holde ut til de sene nattetimer. Alt det vil bli en vane rimelig raskt. Egentlig noe jeg er utrolig glad for! Hater at ting sklir ut så mye som de har gjort de siste årene… Trolig slipper jeg å fortsette på innsovningspillene mine.
Det absolutt beste er kanskje at boligen kun ligger 1 km unna høgskolen, noe som gjør at jeg både kan gå og sykle. Slipper også å bære mine tunge bæreposer så altfor mange meterne. Har nemlig som vane å handle mye når jeg først handler, slik at jeg slipper å handle så ofte. Og fordi jeg bor i første etasje er det ingen sak å ordne med. Er selvfølgelig spent på hvordan dette med spising skal gå, men jeg må bare satse på at det går fint. Denne motivasjonen her betyr mer enn noe annet, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha noe hensikt å ødelegge den. Har på en måte en tanke over hva som skal være mine faste matvarer, men ikke hvilke tider jeg skal spise dem på, og heller ikke i hvilke mengder. Det blir bare for sykt. Lager jeg slike regimer, så er det enda enklere å bryte ut av dem. Så tenker jeg også å prøve spise felles middag med de andre, dersom det er mat jeg liker. Madelén liker, ikke anoreksien. Den er ekskludert fra mitt nye liv. Nå som jeg har en relativt overkommelig husleie, blir det helt andre ting enn pasta og nudler til hvert måltid. Jeg tenker vi snakker skapene fulle av spekeskinke og fenalår, jeg. Har allerede laget en perm og printet ut lister som skal fylles ut hver måned. Lett at jeg skal ha kontroll, men ikke søren at den skal gå utover livskvalitet og trivsel!
Jeg er på ingen måte fattig, for helt siden jeg var 16 har jeg hatt god kontroll på økonomien og spart rikelig. Og allerede noen få år senere satte jeg en haug av penger i et fond, som nå har vokst til det ugjenkjennelige. Pluss at jeg har solgt en bil, og nå sitter på en relativt ny. Dette betyr allikevel ikke at jeg skal leve noe luksusliv som student, men det er en forskjell på nudler til hver middag og kjipe gaver. Jeg har som plan å forholde meg til det jeg får av lånekassen, men selvfølgelig bruke av reservene dersom jeg må. Les; MÅ. Selv om jeg helst ikke vil røre disse pengene. Det er jo noe som heter nedbetaling av studielån og egenkapital en gang der fremme. Hallo voksenliv! Derfor prøver jeg å spare der jeg spare kan, tross at bruken virkelig begynner og synes på nettbanken min. Rommet er bare innredet med et skap, så det har definitivt blitt en del innkjøp de siste dagene. Særlig fra min alltime-favoritt, Elkjøp. Slike ting som jeg aldri har kjøpt før; stikkontakter, tannkrem, batterier, minnepinner – den slags. Pluss ting jeg burde kjøpt, men fordi jeg har bodd hjemme, har det ikke vært nødvendig. Vi snakker hårføner, monitor og pc-mus blant annet. Nytt strykejern og strykebrett har jeg også kjøpt. For første gang noensinne. I tillegg har jeg kjøpt alt-i-ett pakning med foodprosessor, blender, stavmikser, kremvisp og en del mer dikkedarer. Planen er at kresen kresensen skal lage seg supper, smoothies og hjemmelagde fiskekaker – for å nevne noe av det som kan funke. Gryter og kjeler er holdt av, for det er jeg nemlig veldig sær på når det kommer til bruken. I tillegg måtte jeg gå til anskaffelse av et nytt Ixuskamera. Mamma og pappa tilbød meg deres gamle, men altså; det er like bra som min Samsung s4 mini, og veier et tonn. Noe sånt. Nei. Disse nye minnene skal bevares – skikkelig. Radioen jeg vant i Påskenøtter blir for første gang tatt i bruk av meg. Det samme med lampen jeg vant til 3000,- og PC-bagen jeg kjøpte i Tyskland i 2013. Ellers blir PC’en, tempurputen, stålampen, det lille skrivebordet, skolesakene og alt av klær og pikkpakk med. Pluss at jeg må gå til innkjøp av håndklær, laken, kluter, og den slags kjipe ting. Og jeg får testet min nye ubrukte koffert. Har også holdt av en sovesofa på Bohus i Hønefoss. Det var enten eller. Enten seng eller sovesofa. Kunne kanskje presset inn både seng og sofa, men for meg er det viktigere med god plass enn flere plasser å oppholde seg på. Det skal tross alt være plass til et skrivebord der også, og jeg vurderer sterkt å skaffe et som er større en 50 cm. Tanken er da at jeg kan ha Piccolo og monitoren fast stående på det lille bordet, og skolesakene fast på det store bordet. Vil nødig drive flytte på ting hele tiden…
Nå som jeg forblir på Østlandet, er det ingen krise om jeg glemmer noe. Jeg kan tenke sesong når jeg pakker. Trenger ikke alt av istidbekledning nå. Og bunaden kan få henge pent hjemme til det blir 17 mai. Så får vi se hvor den tilbringes. Det er mye enklere å planlegge til et slikt opphold enn hva det ville vært om jeg måtte gjøre meg avhengig av fly. Og selvfølgelig; kommer jeg inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo, så vil jeg selvfølgelig si opp leieavtalen og skoleplassen på streken. Å betale tre måneders leie gjør meg ingenting hvis jeg virkelig får gå der jeg aller helst ønsker, men fordi huseier er såpass grei, så er det heldigvis ikke et tema. Egentlig vet jeg ikke hva jeg tenker om jeg plutselig får tildelt en annen plass. Jeg må jo si ja, men det er litt kjipt når ting har ordnet seg så bra i Hønefoss. Trolig vil det være et slit å finne bolig da, også. Hva som skjer med bilen vet jeg ikke. Altså; om den blir hjemme eller hos meg. Jeg har jo gratis parkering der jeg skal bo, selv om jeg trolig ikke kommer til å bruke den så mye i Hønefoss og omegn. Det eneste som kan være praktisk er å kjøre hjem når jeg trenger, samtidig som jeg vet mamma spesielt, vil komme mye på besøk. Mulig jeg tar den med meg og kjører hjem i høstferien, for da å la den stå hjemme når det har begynt å bli snøvær. Er det noe som er stress, så er det bil på vinterstid. Haha. Da får jeg heller belage meg på at foreldrene mine kjører meg tilbake. Evnt til Sandvika, så jeg tar bussen derfra. Mamma er nemlig ikke hard å be. For henne er det helt uvirkelig at jeg skal flytte, for det var jo ikke så ”lenge siden jeg var baby”…
Det som virkelig er en seier er det at jeg nå flytter ut fordi jeg er klar til det, og jammen har jeg ikke rukket gjøre ferdig alt av oppskriftspermer, bilder (fra 2010-2017) og opplæring med mamma i løpet av de siste ukene. Flytting er ikke en forhastet avgjørelse, fordi jeg er lei av familien min, eller trenger spillerom for anoreksien. Jeg er nesten frisk nå, og jeg kan derfor leve et liv i frihet. Kontrakten ble signert og underskrevet den 20 Juli. Kan enda ikke tro det! Den 1 August har jeg offisielt begynt å betale husleie, men det er ikke da jeg flytter. Første flyttelass tar vi med oss den 2 August, og det er også da jeg får nøkkel og ordner med depositumkonto og sovesofa. Siste flyttelass tar vi vel den 13 August, for da er det foreldresøskendag på høgskolen. Er hyggelig hvis familien kan delta på det. Om jeg da blir med hjem igjen etterpå, eller blir værende i Hønefoss er jeg usikker på. Akkurat det må jeg se an. Kommer litt an på hvor sliten jeg er og hvor god kontakt jeg har fått med folket. Dessuten er det jo en del å tenke på. Jeg trodde flytting var en smal sak. Det.er.det.ikke. Herregud så mye som skal planlegges. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie komme i mål engang. Spesielt ikke hvordan jeg skal få innredet rommet så det blir beboelig. Det er så mye ting som skal ha plass, og fordi jeg ikke godtar å bo i et eneste stort kaos, så må jeg nok nødt til å skjære gjennom og være litt brutal mot meg selv. Derfor blir det kun det mest relevante med. Så får jeg heller ta med meg alt jeg eier og har den dagen Obos’en min kicker inn og jeg får drømmeleiligheten. Men; et sted må man begynne, og jeg skal nok få det rimelig fint!
Alle flyttetips tas i mot med stor takk! Og om noen kjenner til Hønefoss, så kjør på. Jeg vil vite alt! ([email protected])
Jeg har ikke direkte gått med selvmordstanker etter jeg begynte å legge på meg, men jeg vil vel heller ikke si jeg har elsket meg selv. Å gå opp i vekt er en seigpinende prosess som virkelig har testet meg. På godt og ondt. Kanskje mest på godt. Fordi jeg evner se bort fra det. En venninne sa en gang til meg; ”Du vil hate kroppen din når du legger på deg, men så vil du bli fornøyd igjen når du kan forme den slik du vil”. Så takk for det, E. I går så jeg første antydning til abs og flat mage, og det gjorde meg både betrygget og glad. Kun litt intensiv styrketrening og allerede begynner kroppen forme seg slik jeg ønsker. For selv om jeg har gått og irritert meg over at fettet legger seg feil, så er det tydelig at jeg kan rette opp i det. Uten å se ut som en flodhest, et utsultet gravid afrikabarn eller en bodybuilder. Det kan jeg like. Det gir et bedre grunnlag for å kle seg i bikini, tross at jeg ikke er der enda. Kanskje neste år, eller i 2019? Det må en del mer mental jobb til før jeg tør vise meg fram halvnaken på en strand. Kanskje først møte seg selv i speilet? Nå har jeg i alle fall begynt å få tilbake den veltrente magen min. For ja. Den må være flat og sterk for at jeg kan like den. Jeg har alltid hatt forutsetninger for en slik mage, så det er på ingen måte urealistisk. Jeg har alltid vært fornøyd med magen min, og den (i sin rette fasong) er alfa og omega for at jeg kan godta denne kroppslige forandringen!
Jeg tar treningen i et rolig tempo, selv om jeg egentlig har fått klarsignal for lengst mtp vekta. Det som frister mest er jogging. Jeg har alltid elsket jogging, løping og den slags. Tenker kanskje starte rolig, og halvere runden jeg pleide ta før. Den var på 15 km med en pers på litt over en time. Ikke at jeg er i den formen nå. Det med personlige rekorder er ikke noe mål foreløpig. Skal jeg jobbe, så skal jeg gjøre det uten å presse meg selv til melkesyre og blodsmaken kommer. I så fall må jeg venne meg til det. Dermed får jeg starte rolig med 7 km. Og det får ta den tiden det tar. Jeg har enda ikke bestemt meg for når jeg skal begynne. Selv om jeg er i fin nok form til å jogge, så har jeg en slags irrasjonell innbilt frykt inni meg. Hva hvis jeg faller om? Hva hvis jeg plutselig knekker sammen? Hvem skal hjelpe meg da? Hva vil skje? Uansett så er første bud nok næring. Jeg kommer ikke til å kjøre noen testrunde før rutinene rundt mat og måltider er 100 prosent på plass. Altså kan det ta noen måneder før løpeskoene er på, og istedenfor å se det som et nederlag, gir det meg heller en motivasjon til å fortsette i riktig retning. Det jeg derimot ikke trenger gjøre store vurderinger på er som nevnt, styrketrening. Pluss pilates. Jeg skal ta med meg en treningsmatte og kjøre noen økter på rommet mitt. I tillegg skal jeg begynne bruke sykkelen igjen.
Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal starte nå. Det er for mange tanker og følelser i spinn. Samtidig som alt føles så uvirkelig. Som om jeg drømmer. For dere som ikke vet er det kanskje ikke så vanskelig å gjette. Det er tross alt et tema som har vært gjennomgående her på bloggen siden Januar måned. Og det er? Utdanning. Jeg har flere ganger snakket om advokatdrømmen, og hvor gira jeg er på å realisere den. Derfor kommer det kanskje ikke som noen bombe at dette nå blir realitet. Jepp. Til høsten begynner jeg på juss. Jeg har visst i flere måneder at jeg skulle begynne på juss, men har allikevel ikke fortalt det til særlig mange. Da jeg søkte i April var det kun min mor, far og lillebror som visste om det. Kort tid etterpå fikk fire av mine beste venninner vite det. That’s it. Jeg vet ikke, men jeg har vel bare ikke ønsket at andre skal ha forventninger til meg. På hvor jeg skulle komme inn, spesielt. For det er jo en del ulike inntak på juss. Jeg kom riktig nok ikke inn på førstevalget mitt. Heller ikke andre- eller tredjevalget. Bare nesten. Snittene hadde gått opp med 0,5 karakter, og bare i Oslo var poenggrensen 6,2. Helt ellevilt! Da måtte jeg hatt alle realfagene i tillegg til karakteren 6 i alle fag. Hvem får det? Kanskje de som tar opp fag. Mistenker at dette er voksne på 40 år som i ren desperasjon og redsel for jobbene sine plutselig har tenkt at et arbeide innen juss skal sikre familien i fremtiden. Noe sånt. Selv har jeg ikke tatt opp et eneste fag. Jeg har kun søkt med mine rene karakterer fra videregående, og det er jeg faktisk ganske stolt av. Tenk hva jeg kunne fått til hadde jeg begynt tidligere, eller om jeg hadde bodd nordpå og fått holdt av plass i Tromsø til et latterlig lavt snitt? Nei, forresten. Det orker jeg ikke tenke på. Da blir jeg trist.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å fortelle noe om dette på bloggen, fordi jeg skammer meg og er dødsflau. Jeg sa hele tiden at jeg var såpass dyktig og at jeg skulle greie komme inn der jeg ville, men så gjorde jeg ikke det. Et lite nederlag. Det tok litt tid å lande da jeg fikk beskjeden i går. Pappa stod klar med armene åpne til å ta meg i mot, og hadde utsatt turen ut på landeveissykkelen. Han så at jeg tok det tungt da tårene rant for første gang på flere måneder. Allikevel skulle det ikke så mye til. Vi forsøkte å se det positive i det, og jeg fikk etter hvert gratulasjonsmeldinger fra vennene mine. De mente alle sammen at dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, fordi jeg nå kommer i gang med det jeg virkelig VIL. Tross at veien kanskje blir litt annerledes enn først antatt. En annen påpekte at det er jo nå jeg er supermotivert. Og det er jo sant. Det er ikke sikkert jeg er det neste år. Mens tredjemann lurte på hvorfor jeg grein over å ha kommet inn på et studie med 5,5 i snitt der det kun var 40 ledige plasser. Noe å tenke på, og det til tross for at jeg med mitt snitt hadde kommet inn på Bergensopptaket i fjor. Men, alt skjer vel for en mening? I fjor brakk jeg armen, og lå under dyna i nesten et halvt år. Jeg var ikke klar for å begynne på noe som helst da. Nå er jeg mer klar enn noensinne, og jeg GLEDER meg. Dessuten får jeg mine 2 tilleggspoeng (kan få fra årsstudium, militæret eller folkehøgskole) etter første året. Jeg har dem enda til gode, så tenk hvilket snitt jeg vil ha til sommeren!!!
Nå går det straka vegen mot jurist. Mitt store mål. Selvfølgelig vil det bli krevende, utfordrende og tungt, men jeg tror også at det vil bli givende, gøy og spennende. Nå skal jeg kun gå på skole for å ta de fagene jeg liker. Ingen dum RLE, tysk eller historie (selv om jeg har 6 i dem alle) Det er lite jeg brenner så mye for som dette, og jeg har tro på at mitt engasjement skal veie opp litt for ”det tunge”. For det er ingen tvil om at jeg har mine favoritter, og også de ting jeg ikke er helt overbegeistret for. Mitt favorittfelt er uten tvil strafferett, da det er forsvarsadvokat som er planen. Fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Ikke fordi jeg er dumsnill, men fordi jeg er opptatt av at rettferdigheten skal seire. For meg er det titusen ganger verre at en uskyldig blir dømt, enn at en kjeltring går fri. Det norske rettsvesenet har helt klart en vei å gå der, og den endringen vil jeg være en del av. Og det er jeg vel på en måte allerede blitt. Jeg hadde nemlig min første rettssak dette halvåret, og den gav virkelig mersmak. Det å være i en rettssak gjorde bare alt så virkelig. På mange måter kan man vel si jeg fikk testet meg selv ganske mye. Var jeg på aktoratets side, eller på forsvarets side? Bare for å ha det klart; jeg hadde ikke tatt et standpunkt før jeg gikk inn. Jeg hadde lest saken, og gjort meg opp noen meninger, men det var det. I en sak er det mange som skal til ordet, og det kommer opp nytt bevismateriell og nye forklaringer hele tiden. Kanskje var det ikke den mest actionfylte saken, men det var et bra sted å begynne. Det å se gangen i en rettsak var kanskje det som var mest interessant, og det at jeg fikk være med å stille spørsmål og bestemme utfallet på dommen, var mer enn jeg kunne drømme om. Jeg kan ikke si noe om saken, men jeg kan jo si at jeg som skal bli forsvarsadvokat, virkelig slet med å finne en grunn til å la tiltalte dømmes. Fra tidlig morgen til sen ettermiddag satt jeg inne med nøyaktig samme oppfatning omkring hendelsen, og i mitt hode var det kun en rettferdig avgjørelse på det hele; ”La nå personen slippe unna, for guds skyld”… Og hvorfor tenkte jeg slik? Jo. Fordi jeg hele tiden satt med en klump i magen og sterk tvil. Noe føltes ikke bra.
Men det er nå så. Følelsen i magen er noe helt annet nå. Det å utdanne meg til jurist er det største jeg får oppleve i livet. Tross usikkerheten i går, er jeg nå veldig glad. Det er ikke ”bare” Hønefoss. Det er starten på fremtiden min. Selv om det føles som at hele mitt snitt ikke hadde betydning, så er ikke videregående bortkastet. Karakterene er med videre i søkeprosessen. Jeg tenker Bergen eller Oslo, men er også veldig åpen for Århus. Faktisk mer og mer. 15 plasser er holdt av til 40 studenter, og når ikke alle søker der, så bør jo det gå an? Internasjonal jus er selvsagt veldig attraktivt å ha på CV’en. Det handler bare om å jobbe for det, og jeg kjenner få som jobber så iherdig som meg selv. For å ta mine venners ord; viljesterk, dedikert og ekstremt flink. Må jeg trakte etter A’er og B’er, så må jeg bare det. Det er veien videre det er snakk om. Forsvarsadvokat skal jeg bli, uansett hva som må til. Og er jeg ekstra heldig så er det nok folk som skipper plassen sin, så jeg kommer inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo. Lov å håpe.
Jeg skylder virkelig min familie og mine venner en stor takk for støtten. Helt vidunderlig at de alltid har stilt opp og hatt troen på meg. Tenke seg til at det bare er fem år til jeg er ferdig utdannet som jurist. 7 år til jeg har tittelen som advokat. 7 år!? Det er faktisk halvannet år mindre enn jeg har vært syk. Jeg husker det som i går at jeg fikk anoreksidiagnosen. Men det er altså over syv år siden. Tiden går så fort. Ofte tenker jeg at det er en negativ greie, men akkurat nå gjør det så ting ikke virker så himla håpløst. Okei. Så er jeg muligens fem år på etterskudd, men hva gjør vel det? Jeg kommer faktisk til å oppnå mitt største mål og min største drøm her i livet. Trolig med en livserfaring rikere enn de fleste. Dessuten har jeg planer om å være karrierekvinne, så mens mine venninner ammer babyene sine skal jeg nyte tiden jeg får jobbe. Å adoptere blir ikke et tema før jeg har passert 40. Sånn sett vil jeg kanskje stille rimelig likt som de fleste, men altså; hvem konkurrerer jeg mot? Hvorfor skal jeg hele tiden tenke hva alle andre har oppnådd? Hva hjelper det meg? Som en av mine beste venninner sa; slutt å snakke deg selv ned. Hun har et poeng. Et veldig godt et!
Selvlaget motivasjonsbilde.
Nå trenger jeg ikke lenger gå med hevede skuldre og stresset hode. Svaret jeg fryktet var kanskje ikke så positivt som jeg håpet, men det kunne vært verre. Det kunne vært jeg ikke hadde kommet inn noe sted og måtte tatt et år på folkeuniversitetet til 25 000,- + eksamensutgift, for så å være låst til Oslo (!) Nå har jeg i det minste tre steder å spille på. Tromsø er uaktuelt om jeg tar Hønefoss på grunn av karantenetid. Og det er kanskje like greit, skal vi tro pappa. Han mener jeg ville frosset i hjel og mistrivdes så langt hjemmefra. Haha. Vel. Uansett. Jeg har helt klart mye å glede og grue meg til i tiden som kommer. Dette er en utrolig stor lettelse. Bare det å komme i gang vil gjøre så mye med meg psykisk. For et år siden hadde jeg nok enda sagt at jeg må vente med jussen til jeg blir frisk. Hvorfor det? I mine øyne er jeg verken syk eller frisk, men jeg er der jeg må være for å begynne på juss. Så må jeg bare ta de utfordringer som vil komme. Ingen kan vite om dette vil gå lekende lett eller bli en motbakke av de verre, men det er en del av det å leve. Man må gjøre seg erfaringer for å vite hva som funker og eventuelt ikke funker. For meg har det kun gått fremover dette halvåret, og på 1/2 halvt år har jeg utrettet mer enn hva jeg har utrettet siden jeg ble utskrevet i Mai 2011. Et ord; motivasjon. Ex phil ble det som vekket meg fra min dogmatiske slummer. Helt surrealistisk å tenke på at noe så lite kunne bli noe så stort. Om jeg sier at jussen er en enda større motivasjon, så skjønner dere kanskje at dette er noe jeg tar på blodig alvor. Det finnes ingen tvil om at det jeg kaster meg ut i nå, er det rette for meg. Jeg er ferdig med å bli definert av en sykdom, og det er jeg så hjertens glad jeg innså en vårdag i April. Kanskje var jeg ikke 100% sikker da jeg satt med pappa og sendte inn til samordna opptak, men hva så? Det er mange måneder fra 15 April til 20 Juli, og mye kan derfor skje. Allerede i Mai følte jeg at beslutningen var rett. Da venninnene mine kom hjem og vi begynte og snakke, var det rett på, ”Jeg skal studere juss til høsten”. Det samme har jeg sagt til mine kjære elkjøpkunder. Uten å blunke. Og siden har det blitt med de ordene. Nå som jeg har kommet inn innebærer det ganske store endringer i livet mitt. Mer om det i neste blogginnlegg, så følg med!
Vi skal 10 år tilbake i tid. Til en kald natt i November måned. Den gangen forstod jeg lite av hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om den slags i mediene, lest om det i avisene og sett det på filmer. Men. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli offer for et slikt overgrep. Samme som at jeg aldri trodde jeg skulle bli offer for ortoreksi og anoreksi. ”Det skjer ikke meg”. Hva da? I kontrast til andre som kanskje får traumer og sliter i etterkant så har jeg aldri vist antydning til å være et offer. Jeg har aldri dvelt ved omstendighetene. De blåmerkene jeg fikk skjulte jeg med klær, og det sjokket jeg fikk, gjorde meg heller forbannet, rasende og enda mer bevisst på at jeg måtte bære masken som tøff, sterk og selvstendig. Som om intet hadde hendt. Det var min reaksjon på at jeg aldri mer ville fremtre som veik. Ikke fordi jeg var irritert på en annen. Faktisk tror jeg ikke at jeg helt forstod alvoret den gang. Jeg så ikke at denne personen gjorde noe galt, og i mitt hode latterliggjorde jeg ugjerningen. Tenkte heller det var de edle dråpene som snakket. Det var promillen min som gjorde at jeg mistet besinnelsen. Det var derfor alt ble som det ble. Skurrete og uklart. Jeg klarte aldri å se at noen var skyldig, og det er forklaringen på hvorfor jeg la hele saken død. Jeg ville ikke straffe noen jeg ikke så en grunn til å straffe. Jeg ville ikke ødelegge livet til en person jeg ikke kjente, sånn uten grunn. Spør du meg den dag kunne jeg kanskje tolket situasjonen annerledes, men jeg ville fremdeles ikke gått til anmeldelse. Det er ikke fordi jeg var eller er feig, men fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Dette var et engangstilfelle for min del, og av den grunn greier jeg ikke si om det som skjedde var med forsett eller ikke. Kanskje kan det hende jeg lot en voldtektsmann gå fri? Faktisk er jeg glad jeg ikke vet mer om det. Å dvele ved fortiden, og omkring hva man kunne gjort annerledes, løser nemlig ingenting. Ingenting. Selvfølgelig må man face den før eller siden, men hvordan face noe du for lengst har skjøvet vekk?
Jeg har mange ganger fundert på hvor det enorme behovet for å beskytte seg selv kom fra, og hvordan jeg sluttet å stole på andre mennesker. Hvorfor jeg store deler av min ungdom har følt meg ensom, selv de gangene jeg var med venner eller var en del av et sosialt miljø. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, og hvorfor jeg kun har klart å se på gutter som venner. At jeg så fort de viste tegn til interesse avviste jeg dem. For ikke å snakke om klemming. Det er ikke rent sjelden jeg har prøvd å vri meg unna, tross at folk bare har hatt gode intensjoner når de har gitt meg en klem. Følelsen av at noen tar tak i meg (gutter spesielt) eller at noen spontant klemmer på meg har automatisk fremkalt det vonde. På mange måter kan man si det er sykdommen som har vært med på å finne fram til det fortrengte fra underbevisstheten min. Det ble med andre ord min psykoanalyse. Jeg hadde liksom bare glemt det. Latt det fordunste. Som om det ikke var noe nøye. Det er først den siste tiden jeg har greid å legge samme to og to, og kommet innunder huden på meg selv. På mange måter har et gitt forklaring på mye. Veldig mye.
Jeg har med årenes løp fått spørsmål fra lesere om det har vært en voldtekt inni bildet, og jeg har svart nei. Flere ganger. Om folk har spurt fordi det har tydet på det, eller om det er prosedyre å spørre psykisk syke om det, vet jeg ikke. Jeg vil ikke si jeg har løyet, men jeg har unnlatt å fortelle hele sannheten. Fordi jeg ikke trodde det var så viktig. Pappa hadde lenge mistenkt at det var noe mer. I flere år, faktisk. Det kan ikke bare ha vært små faktorer (flink pike, perfeksjonist, ortoreksi, kresenhet, modelljobbing, media, osv) som har utløst en så alvorlig anoreksi. Det måtte ifølge han være en større årsak. Noe han hadde rett i. Det er bare jeg som har vært så dum og naiv, og trodd at dette ”lille” ikke kunne ha sammenheng med anoreksien. I høst valgte jeg å fortelle pappa om overgrepet (mamma og A like før jul). Med saltvannsdråper rennende nedover kinnene. Jeg så på papps at dette kom som forventet. Han hadde bare ventet på at jeg skulle åpne meg. Tenk at det skulle gå 9 år. Det er ingen tvil om at pappa både ble sint og skuffet da han fikk realiteten i fleisen. Sint fordi noen hadde forsøkt å skade meg, og fordi vedkommende ikke var blitt anmeldt. Skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt han det før nå. Jeg skjønner han selvfølgelig godt. Hvor vondt er det ikke å vite at ens barn har vært utsatt for fare? Kan ikke tenke meg det engang.
Hvorfor jeg ikke fortalte om det, hadde ikke noe med at jeg ikke turte, men fordi jeg ikke så det som relevant. Som person er jeg litt sånn; ”fortid er fortid, og det er kun fremtiden som kan skapes” Ikke at jeg pleier å være godtroende, men her var jeg virkelig det. Hadde jeg bare fått opp de gjenklistrede øynene mine ville jeg gjenkjent anoreksiens symptomer mye tidligere. Den kvelden i 2007 ble jeg fratatt noe viktig. Jeg ble fratatt gleden ved å være og se ut som en kvinne. Jeg ble fratatt gleden ved å elske et annet menneske. Og jeg ble fratatt tryggheten min. Dette indre behovet for makt, denne redselen for å bli kvinne og denne eremittilværelsen ble til ene og alene til som følge av dette overgrepet. Jeg går ikke inn på detaljer omkring overgrepet, men vil understreke at det aldri rakk å bli en voldtekt. Det var i ferd med å bli det, og det hadde den blitt hvis jeg ikke hadde hatt musklene og kondisen i boks. Under skal dere få lese ord i form av min uleselige løkkeskrift, direkte fra dagboken. Selv måtte jeg anstrenge meg for å forstå det som stod.
Har alltid vært et ess i rettskriving, men denne dagboken bærer jo preg av at det er en ung tenåring som har skrevet, så det er naturligvis noen komma- og grammatikkfeil innimellom. Og de fikk selvfølgelig ikke passere min strenge sensur. Merkelig bøyde ord, kule fraser og fullstendig feilstavede fikk derimot være med. Det er litt av sjarmen, tross at det er en ganske alvorlig tekst (som går over til å bli ganske komisk!). Haha. Nedre del av side to er revet ut, og neimen vet jeg hvorfor – men jeg har mine mistanker. Uansett, her kommer det:
Datert 7 November 2005 (Mandagen etterpå):
”Dette har vært en dårlig dag. Jeg ville egentlig ikke på skolen, men mamma sa jeg måtte siden hun ikke trodde på at jeg var syk. Da kunne jeg heller gå hjem, men det gjorde jeg ikke for da ville læreren tenkt jeg skulket matteprøven. Den fikk skikkelig dritt og jeg sugde max. Det ble ingen øving i helgen, fordi jeg ikke orket å tegne vinkler med passeren. Jeg har hatt så vondt i skuldrene at det føles som alt er brekt rett av. Jeg må passe på at jeg ikke tar av meg genseren siden blåmerkene enda syns. Mamma og pappa kan ikke se at jeg ser sånn blå her ut, for da vil de klikke. Jeg er redd for at hvis de finner ut av det så vet de at jeg har gjort noe ulovlig. Jeg er for ung til alkohol, også ble jeg så full den kvelden. Da har jeg kanskje meg selv å takke selv om han ble fullere enn meg. Jeg tror ikke han egentlig var slem, men jeg håper aldri jeg ser han igjen og håper at han har glemt at jeg dyttet han inn i den der busken. Det var ikke særlig snilt gjort. Men det var jo bare fordi jeg ikke ville ha SEX med han, fordi jeg ikke vil ha det med folk jeg ikke kjenner. Det kunne jo være at han hadde klamidina eller aids eller bra sæd. Helsesøster på skolen har sagt at man ikke kan bli kvitt sånne ting, og at hvis man blir gravid så må man på sykehuset hvis man ikke skal ha barnet. Og jeg er ikke gammel nok til å dra dit alene så da må mamma bli med, og jeg vil ikke at hun skal vite om det. Det blir rart. Alle hadde sett rart på meg da, men det går fint, for jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha egne barn fordi jeg ikke har lyst. Babyer er ekle og skrikete og det går ikke bra når jeg skal gjøre den jobben som advokater må gjøre. Men blir jeg gammel og lei så skal jeg heller ordne en baby som ikke er min.”
Det er ganske mange tanker i hodet til en usikker tenåring. Det er en del nye inntrykk som skal fordøyes, og her er det tydelig at det ble ett (kanskje flere) inntrykk for mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen, og istedenfor å være åpen (slik jeg har vært de siste årene) valgte jeg heller å holde hemmeligheten tett inntil brystet. For å håpe at den skulle bli med meg i graven en ikke fullt så vakker dag. Det gjør så vondt å lese at Madelén som just hadde begynt på ungdomsskolen måtte oppleve dette her. Samtidig er det noe godt å lese hvor stor respekt jeg hadde for mine foreldre på den tiden. Uten dem hadde jeg neppe vært den sterke, selvstendige og modige person jeg er i dag. Dessuten står jo adoptiv- og advokatbeslutningen her svart på hvitt. Det gledet meg litt at jeg har hatt disse tankene såpass lenge. Da er det tydeligvis hold i dem, og ikke noe jeg bare sier fordi jeg er ung og fri. Og bare så det er sagt; jeg synes ikke babyer er ekle. Sånn sett er teksten egentlig ganske rar. Til å begynne med skriver jeg om følgene og tankene rundt overgrepet (som i og for seg er riktig!), for så å spole fullstendig av med annenrangskunnskap (klamidia!!!?) fremstilt på en så komisk måte at jeg egentlig lurer på hva som foregår i hodet til hun som skrev. Var hun såret? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun forstod noe som helst av det hun hadde opplevd. Den hendelsen var over da linjene var ferdig nedskrevet. Kanskje er det en mening med det. At jeg ikke skulle reagere den gang, men modnes. Den gang hadde jeg kanskje ikke taklet sannheten. Jeg var for ung, for sårbar og for usikker. Nå derimot. Nå er jeg nærmest uovervinnelig. Slik føles det i alle fall. Andre får mene det de vil.
Det er selvfølgelig vondt å face fortiden, men føler jeg skylder bloggen såpass. Jeg har frontet sykdommen min så lenge at det skulle bare skulle mangle. Her skal ingenting være uskrevet. Bare så det er sagt. For selv om dette er ytterst ubehagelig å blogge om, og langt uten min komfortsone, så greier jeg ikke la det ligge. Ikke nå lenger. Jeg vil bruke min stemme og offentlige rolle til å stå opp for meg selv, og samtidig dele erfaringer med andre. For det første ved å vise at vi er flere i samme båt, og for det andre ved å vise at man ikke behøver bære skam. Ofte går vi mennesker med skyldfølelse over ting vi ikke trenger ha skyldfølelse for, og veldig ofte er dette såpass ødeleggende i vår hverdag. Nå har riktig nok ikke denne hendelsen ødelagt noe i min hverdag, men det som har vært ødeleggende er denne granskingen etter hvorfor jeg ble syk. Selv om det var vondt å rippe opp i det gamle så var det verdt det. Denne vonde delen av min historie er nå prosessert ferdig, og ingenting ligger igjen og gnager. Hinderet er borte. Jeg trengte dette for å ta fatt på veien videre. I flere år har studiene og vektoppgangen drøyd. Begge deler ble en del av min virkelighet da alle kortene ble lagt på bordet i høst/vinter. Det beviser at jeg greier dette. Det som avgjør er at jeg fortsetter med åpenheten min, og velger stole på de menneskene som står meg nær. Jeg kan lure meg selv til å tro at dette er min kamp, men uten støtten hadde jeg vært fortapt for lengst.
Ikke bare er dette innlegget noe av det mest blottstilte jeg noensinne har skrevet, men informasjonen som foreligger er også svært sensitiv. Det vet jeg godt. Jeg kunne ikke med garanti vite om dette var noe familien ville skulle komme ut, så jeg informerte mamma og pappa på forhånd. For første gang her på bloggen. Jeg kunne aldri publisert noe slikt uten at de visste om det (selv om de begge var tvilsomme til det…) Ja, det er min blogg, mine tanker og min sykdom, men det betyr ikke at jeg står alene. Dette gagner like mye de jeg bor sammen med. Når jeg da velger å ta slike steg fortjener de å vite om det før sosiale media, kolleger og resten av Norge. Og nå som den store ”hemmeligheten” er ute, er historien om meg, med anoreksi fra start til slutt, fullstendig offentliggjort. Jeg ber om forståelse for det jeg nå har delt. Tilbakemeldinger er alltid hyggelig å få, men jeg har ingen planer om å gå noe mer inn på det som står her. For denne jenta er det kun fremtiden som står i fokus!
Alle bildene er plukket ut vilkårlig, og er fra 2006 og 2007, unntatt de to siste. De er bare noen dager gamle. Og jeg som trodde jeg var meg selv lik (?)
Takk for at du tok deg tid til å lese! Del gjerne innlegget om du vil.
