Jeg har ikke direkte gått med selvmordstanker etter jeg begynte å legge på meg, men jeg vil vel heller ikke si jeg har elsket meg selv. Å gå opp i vekt er en seigpinende prosess som virkelig har testet meg. På godt og ondt. Kanskje mest på godt. Fordi jeg evner se bort fra det. En venninne sa en gang til meg; ”Du vil hate kroppen din når du legger på deg, men så vil du bli fornøyd igjen når du kan forme den slik du vil”. Så takk for det, E. I går så jeg første antydning til abs og flat mage, og det gjorde meg både betrygget og glad. Kun litt intensiv styrketrening og allerede begynner kroppen forme seg slik jeg ønsker. For selv om jeg har gått og irritert meg over at fettet legger seg feil, så er det tydelig at jeg kan rette opp i det. Uten å se ut som en flodhest, et utsultet gravid afrikabarn eller en bodybuilder. Det kan jeg like. Det gir et bedre grunnlag for å kle seg i bikini, tross at jeg ikke er der enda. Kanskje neste år, eller i 2019? Det må en del mer mental jobb til før jeg tør vise meg fram halvnaken på en strand. Kanskje først møte seg selv i speilet? Nå har jeg i alle fall begynt å få tilbake den veltrente magen min. For ja. Den må være flat og sterk for at jeg kan like den. Jeg har alltid hatt forutsetninger for en slik mage, så det er på ingen måte urealistisk. Jeg har alltid vært fornøyd med magen min, og den (i sin rette fasong) er alfa og omega for at jeg kan godta denne kroppslige forandringen!
Jeg tar treningen i et rolig tempo, selv om jeg egentlig har fått klarsignal for lengst mtp vekta. Det som frister mest er jogging. Jeg har alltid elsket jogging, løping og den slags. Tenker kanskje starte rolig, og halvere runden jeg pleide ta før. Den var på 15 km med en pers på litt over en time. Ikke at jeg er i den formen nå. Det med personlige rekorder er ikke noe mål foreløpig. Skal jeg jobbe, så skal jeg gjøre det uten å presse meg selv til melkesyre og blodsmaken kommer. I så fall må jeg venne meg til det. Dermed får jeg starte rolig med 7 km. Og det får ta den tiden det tar. Jeg har enda ikke bestemt meg for når jeg skal begynne. Selv om jeg er i fin nok form til å jogge, så har jeg en slags irrasjonell innbilt frykt inni meg. Hva hvis jeg faller om? Hva hvis jeg plutselig knekker sammen? Hvem skal hjelpe meg da? Hva vil skje? Uansett så er første bud nok næring. Jeg kommer ikke til å kjøre noen testrunde før rutinene rundt mat og måltider er 100 prosent på plass. Altså kan det ta noen måneder før løpeskoene er på, og istedenfor å se det som et nederlag, gir det meg heller en motivasjon til å fortsette i riktig retning. Det jeg derimot ikke trenger gjøre store vurderinger på er som nevnt, styrketrening. Pluss pilates. Jeg skal ta med meg en treningsmatte og kjøre noen økter på rommet mitt. I tillegg skal jeg begynne bruke sykkelen igjen.
Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal starte nå. Det er for mange tanker og følelser i spinn. Samtidig som alt føles så uvirkelig. Som om jeg drømmer. For dere som ikke vet er det kanskje ikke så vanskelig å gjette. Det er tross alt et tema som har vært gjennomgående her på bloggen siden Januar måned. Og det er? Utdanning. Jeg har flere ganger snakket om advokatdrømmen, og hvor gira jeg er på å realisere den. Derfor kommer det kanskje ikke som noen bombe at dette nå blir realitet. Jepp. Til høsten begynner jeg på juss. Jeg har visst i flere måneder at jeg skulle begynne på juss, men har allikevel ikke fortalt det til særlig mange. Da jeg søkte i April var det kun min mor, far og lillebror som visste om det. Kort tid etterpå fikk fire av mine beste venninner vite det. That’s it. Jeg vet ikke, men jeg har vel bare ikke ønsket at andre skal ha forventninger til meg. På hvor jeg skulle komme inn, spesielt. For det er jo en del ulike inntak på juss. Jeg kom riktig nok ikke inn på førstevalget mitt. Heller ikke andre- eller tredjevalget. Bare nesten. Snittene hadde gått opp med 0,5 karakter, og bare i Oslo var poenggrensen 6,2. Helt ellevilt! Da måtte jeg hatt alle realfagene i tillegg til karakteren 6 i alle fag. Hvem får det? Kanskje de som tar opp fag. Mistenker at dette er voksne på 40 år som i ren desperasjon og redsel for jobbene sine plutselig har tenkt at et arbeide innen juss skal sikre familien i fremtiden. Noe sånt. Selv har jeg ikke tatt opp et eneste fag. Jeg har kun søkt med mine rene karakterer fra videregående, og det er jeg faktisk ganske stolt av. Tenk hva jeg kunne fått til hadde jeg begynt tidligere, eller om jeg hadde bodd nordpå og fått holdt av plass i Tromsø til et latterlig lavt snitt? Nei, forresten. Det orker jeg ikke tenke på. Da blir jeg trist.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å fortelle noe om dette på bloggen, fordi jeg skammer meg og er dødsflau. Jeg sa hele tiden at jeg var såpass dyktig og at jeg skulle greie komme inn der jeg ville, men så gjorde jeg ikke det. Et lite nederlag. Det tok litt tid å lande da jeg fikk beskjeden i går. Pappa stod klar med armene åpne til å ta meg i mot, og hadde utsatt turen ut på landeveissykkelen. Han så at jeg tok det tungt da tårene rant for første gang på flere måneder. Allikevel skulle det ikke så mye til. Vi forsøkte å se det positive i det, og jeg fikk etter hvert gratulasjonsmeldinger fra vennene mine. De mente alle sammen at dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, fordi jeg nå kommer i gang med det jeg virkelig VIL. Tross at veien kanskje blir litt annerledes enn først antatt. En annen påpekte at det er jo nå jeg er supermotivert. Og det er jo sant. Det er ikke sikkert jeg er det neste år. Mens tredjemann lurte på hvorfor jeg grein over å ha kommet inn på et studie med 5,5 i snitt der det kun var 40 ledige plasser. Noe å tenke på, og det til tross for at jeg med mitt snitt hadde kommet inn på Bergensopptaket i fjor. Men, alt skjer vel for en mening? I fjor brakk jeg armen, og lå under dyna i nesten et halvt år. Jeg var ikke klar for å begynne på noe som helst da. Nå er jeg mer klar enn noensinne, og jeg GLEDER meg. Dessuten får jeg mine 2 tilleggspoeng (kan få fra årsstudium, militæret eller folkehøgskole) etter første året. Jeg har dem enda til gode, så tenk hvilket snitt jeg vil ha til sommeren!!!
Nå går det straka vegen mot jurist. Mitt store mål. Selvfølgelig vil det bli krevende, utfordrende og tungt, men jeg tror også at det vil bli givende, gøy og spennende. Nå skal jeg kun gå på skole for å ta de fagene jeg liker. Ingen dum RLE, tysk eller historie (selv om jeg har 6 i dem alle) Det er lite jeg brenner så mye for som dette, og jeg har tro på at mitt engasjement skal veie opp litt for ”det tunge”. For det er ingen tvil om at jeg har mine favoritter, og også de ting jeg ikke er helt overbegeistret for. Mitt favorittfelt er uten tvil strafferett, da det er forsvarsadvokat som er planen. Fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Ikke fordi jeg er dumsnill, men fordi jeg er opptatt av at rettferdigheten skal seire. For meg er det titusen ganger verre at en uskyldig blir dømt, enn at en kjeltring går fri. Det norske rettsvesenet har helt klart en vei å gå der, og den endringen vil jeg være en del av. Og det er jeg vel på en måte allerede blitt. Jeg hadde nemlig min første rettssak dette halvåret, og den gav virkelig mersmak. Det å være i en rettssak gjorde bare alt så virkelig. På mange måter kan man vel si jeg fikk testet meg selv ganske mye. Var jeg på aktoratets side, eller på forsvarets side? Bare for å ha det klart; jeg hadde ikke tatt et standpunkt før jeg gikk inn. Jeg hadde lest saken, og gjort meg opp noen meninger, men det var det. I en sak er det mange som skal til ordet, og det kommer opp nytt bevismateriell og nye forklaringer hele tiden. Kanskje var det ikke den mest actionfylte saken, men det var et bra sted å begynne. Det å se gangen i en rettsak var kanskje det som var mest interessant, og det at jeg fikk være med å stille spørsmål og bestemme utfallet på dommen, var mer enn jeg kunne drømme om. Jeg kan ikke si noe om saken, men jeg kan jo si at jeg som skal bli forsvarsadvokat, virkelig slet med å finne en grunn til å la tiltalte dømmes. Fra tidlig morgen til sen ettermiddag satt jeg inne med nøyaktig samme oppfatning omkring hendelsen, og i mitt hode var det kun en rettferdig avgjørelse på det hele; ”La nå personen slippe unna, for guds skyld”… Og hvorfor tenkte jeg slik? Jo. Fordi jeg hele tiden satt med en klump i magen og sterk tvil. Noe føltes ikke bra.
Men det er nå så. Følelsen i magen er noe helt annet nå. Det å utdanne meg til jurist er det største jeg får oppleve i livet. Tross usikkerheten i går, er jeg nå veldig glad. Det er ikke ”bare” Hønefoss. Det er starten på fremtiden min. Selv om det føles som at hele mitt snitt ikke hadde betydning, så er ikke videregående bortkastet. Karakterene er med videre i søkeprosessen. Jeg tenker Bergen eller Oslo, men er også veldig åpen for Århus. Faktisk mer og mer. 15 plasser er holdt av til 40 studenter, og når ikke alle søker der, så bør jo det gå an? Internasjonal jus er selvsagt veldig attraktivt å ha på CV’en. Det handler bare om å jobbe for det, og jeg kjenner få som jobber så iherdig som meg selv. For å ta mine venners ord; viljesterk, dedikert og ekstremt flink. Må jeg trakte etter A’er og B’er, så må jeg bare det. Det er veien videre det er snakk om. Forsvarsadvokat skal jeg bli, uansett hva som må til. Og er jeg ekstra heldig så er det nok folk som skipper plassen sin, så jeg kommer inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo. Lov å håpe.
Jeg skylder virkelig min familie og mine venner en stor takk for støtten. Helt vidunderlig at de alltid har stilt opp og hatt troen på meg. Tenke seg til at det bare er fem år til jeg er ferdig utdannet som jurist. 7 år til jeg har tittelen som advokat. 7 år!? Det er faktisk halvannet år mindre enn jeg har vært syk. Jeg husker det som i går at jeg fikk anoreksidiagnosen. Men det er altså over syv år siden. Tiden går så fort. Ofte tenker jeg at det er en negativ greie, men akkurat nå gjør det så ting ikke virker så himla håpløst. Okei. Så er jeg muligens fem år på etterskudd, men hva gjør vel det? Jeg kommer faktisk til å oppnå mitt største mål og min største drøm her i livet. Trolig med en livserfaring rikere enn de fleste. Dessuten har jeg planer om å være karrierekvinne, så mens mine venninner ammer babyene sine skal jeg nyte tiden jeg får jobbe. Å adoptere blir ikke et tema før jeg har passert 40. Sånn sett vil jeg kanskje stille rimelig likt som de fleste, men altså; hvem konkurrerer jeg mot? Hvorfor skal jeg hele tiden tenke hva alle andre har oppnådd? Hva hjelper det meg? Som en av mine beste venninner sa; slutt å snakke deg selv ned. Hun har et poeng. Et veldig godt et!
Selvlaget motivasjonsbilde.
Nå trenger jeg ikke lenger gå med hevede skuldre og stresset hode. Svaret jeg fryktet var kanskje ikke så positivt som jeg håpet, men det kunne vært verre. Det kunne vært jeg ikke hadde kommet inn noe sted og måtte tatt et år på folkeuniversitetet til 25 000,- + eksamensutgift, for så å være låst til Oslo (!) Nå har jeg i det minste tre steder å spille på. Tromsø er uaktuelt om jeg tar Hønefoss på grunn av karantenetid. Og det er kanskje like greit, skal vi tro pappa. Han mener jeg ville frosset i hjel og mistrivdes så langt hjemmefra. Haha. Vel. Uansett. Jeg har helt klart mye å glede og grue meg til i tiden som kommer. Dette er en utrolig stor lettelse. Bare det å komme i gang vil gjøre så mye med meg psykisk. For et år siden hadde jeg nok enda sagt at jeg må vente med jussen til jeg blir frisk. Hvorfor det? I mine øyne er jeg verken syk eller frisk, men jeg er der jeg må være for å begynne på juss. Så må jeg bare ta de utfordringer som vil komme. Ingen kan vite om dette vil gå lekende lett eller bli en motbakke av de verre, men det er en del av det å leve. Man må gjøre seg erfaringer for å vite hva som funker og eventuelt ikke funker. For meg har det kun gått fremover dette halvåret, og på 1/2 halvt år har jeg utrettet mer enn hva jeg har utrettet siden jeg ble utskrevet i Mai 2011. Et ord; motivasjon. Ex phil ble det som vekket meg fra min dogmatiske slummer. Helt surrealistisk å tenke på at noe så lite kunne bli noe så stort. Om jeg sier at jussen er en enda større motivasjon, så skjønner dere kanskje at dette er noe jeg tar på blodig alvor. Det finnes ingen tvil om at det jeg kaster meg ut i nå, er det rette for meg. Jeg er ferdig med å bli definert av en sykdom, og det er jeg så hjertens glad jeg innså en vårdag i April. Kanskje var jeg ikke 100% sikker da jeg satt med pappa og sendte inn til samordna opptak, men hva så? Det er mange måneder fra 15 April til 20 Juli, og mye kan derfor skje. Allerede i Mai følte jeg at beslutningen var rett. Da venninnene mine kom hjem og vi begynte og snakke, var det rett på, ”Jeg skal studere juss til høsten”. Det samme har jeg sagt til mine kjære elkjøpkunder. Uten å blunke. Og siden har det blitt med de ordene. Nå som jeg har kommet inn innebærer det ganske store endringer i livet mitt. Mer om det i neste blogginnlegg, så følg med!
Vi skal 10 år tilbake i tid. Til en kald natt i November måned. Den gangen forstod jeg lite av hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om den slags i mediene, lest om det i avisene og sett det på filmer. Men. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli offer for et slikt overgrep. Samme som at jeg aldri trodde jeg skulle bli offer for ortoreksi og anoreksi. ”Det skjer ikke meg”. Hva da? I kontrast til andre som kanskje får traumer og sliter i etterkant så har jeg aldri vist antydning til å være et offer. Jeg har aldri dvelt ved omstendighetene. De blåmerkene jeg fikk skjulte jeg med klær, og det sjokket jeg fikk, gjorde meg heller forbannet, rasende og enda mer bevisst på at jeg måtte bære masken som tøff, sterk og selvstendig. Som om intet hadde hendt. Det var min reaksjon på at jeg aldri mer ville fremtre som veik. Ikke fordi jeg var irritert på en annen. Faktisk tror jeg ikke at jeg helt forstod alvoret den gang. Jeg så ikke at denne personen gjorde noe galt, og i mitt hode latterliggjorde jeg ugjerningen. Tenkte heller det var de edle dråpene som snakket. Det var promillen min som gjorde at jeg mistet besinnelsen. Det var derfor alt ble som det ble. Skurrete og uklart. Jeg klarte aldri å se at noen var skyldig, og det er forklaringen på hvorfor jeg la hele saken død. Jeg ville ikke straffe noen jeg ikke så en grunn til å straffe. Jeg ville ikke ødelegge livet til en person jeg ikke kjente, sånn uten grunn. Spør du meg den dag kunne jeg kanskje tolket situasjonen annerledes, men jeg ville fremdeles ikke gått til anmeldelse. Det er ikke fordi jeg var eller er feig, men fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Dette var et engangstilfelle for min del, og av den grunn greier jeg ikke si om det som skjedde var med forsett eller ikke. Kanskje kan det hende jeg lot en voldtektsmann gå fri? Faktisk er jeg glad jeg ikke vet mer om det. Å dvele ved fortiden, og omkring hva man kunne gjort annerledes, løser nemlig ingenting. Ingenting. Selvfølgelig må man face den før eller siden, men hvordan face noe du for lengst har skjøvet vekk?
Jeg har mange ganger fundert på hvor det enorme behovet for å beskytte seg selv kom fra, og hvordan jeg sluttet å stole på andre mennesker. Hvorfor jeg store deler av min ungdom har følt meg ensom, selv de gangene jeg var med venner eller var en del av et sosialt miljø. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, og hvorfor jeg kun har klart å se på gutter som venner. At jeg så fort de viste tegn til interesse avviste jeg dem. For ikke å snakke om klemming. Det er ikke rent sjelden jeg har prøvd å vri meg unna, tross at folk bare har hatt gode intensjoner når de har gitt meg en klem. Følelsen av at noen tar tak i meg (gutter spesielt) eller at noen spontant klemmer på meg har automatisk fremkalt det vonde. På mange måter kan man si det er sykdommen som har vært med på å finne fram til det fortrengte fra underbevisstheten min. Det ble med andre ord min psykoanalyse. Jeg hadde liksom bare glemt det. Latt det fordunste. Som om det ikke var noe nøye. Det er først den siste tiden jeg har greid å legge samme to og to, og kommet innunder huden på meg selv. På mange måter har et gitt forklaring på mye. Veldig mye.
Jeg har med årenes løp fått spørsmål fra lesere om det har vært en voldtekt inni bildet, og jeg har svart nei. Flere ganger. Om folk har spurt fordi det har tydet på det, eller om det er prosedyre å spørre psykisk syke om det, vet jeg ikke. Jeg vil ikke si jeg har løyet, men jeg har unnlatt å fortelle hele sannheten. Fordi jeg ikke trodde det var så viktig. Pappa hadde lenge mistenkt at det var noe mer. I flere år, faktisk. Det kan ikke bare ha vært små faktorer (flink pike, perfeksjonist, ortoreksi, kresenhet, modelljobbing, media, osv) som har utløst en så alvorlig anoreksi. Det måtte ifølge han være en større årsak. Noe han hadde rett i. Det er bare jeg som har vært så dum og naiv, og trodd at dette ”lille” ikke kunne ha sammenheng med anoreksien. I høst valgte jeg å fortelle pappa om overgrepet (mamma og A like før jul). Med saltvannsdråper rennende nedover kinnene. Jeg så på papps at dette kom som forventet. Han hadde bare ventet på at jeg skulle åpne meg. Tenk at det skulle gå 9 år. Det er ingen tvil om at pappa både ble sint og skuffet da han fikk realiteten i fleisen. Sint fordi noen hadde forsøkt å skade meg, og fordi vedkommende ikke var blitt anmeldt. Skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt han det før nå. Jeg skjønner han selvfølgelig godt. Hvor vondt er det ikke å vite at ens barn har vært utsatt for fare? Kan ikke tenke meg det engang.
Hvorfor jeg ikke fortalte om det, hadde ikke noe med at jeg ikke turte, men fordi jeg ikke så det som relevant. Som person er jeg litt sånn; ”fortid er fortid, og det er kun fremtiden som kan skapes” Ikke at jeg pleier å være godtroende, men her var jeg virkelig det. Hadde jeg bare fått opp de gjenklistrede øynene mine ville jeg gjenkjent anoreksiens symptomer mye tidligere. Den kvelden i 2007 ble jeg fratatt noe viktig. Jeg ble fratatt gleden ved å være og se ut som en kvinne. Jeg ble fratatt gleden ved å elske et annet menneske. Og jeg ble fratatt tryggheten min. Dette indre behovet for makt, denne redselen for å bli kvinne og denne eremittilværelsen ble til ene og alene til som følge av dette overgrepet. Jeg går ikke inn på detaljer omkring overgrepet, men vil understreke at det aldri rakk å bli en voldtekt. Det var i ferd med å bli det, og det hadde den blitt hvis jeg ikke hadde hatt musklene og kondisen i boks. Under skal dere få lese ord i form av min uleselige løkkeskrift, direkte fra dagboken. Selv måtte jeg anstrenge meg for å forstå det som stod.
Har alltid vært et ess i rettskriving, men denne dagboken bærer jo preg av at det er en ung tenåring som har skrevet, så det er naturligvis noen komma- og grammatikkfeil innimellom. Og de fikk selvfølgelig ikke passere min strenge sensur. Merkelig bøyde ord, kule fraser og fullstendig feilstavede fikk derimot være med. Det er litt av sjarmen, tross at det er en ganske alvorlig tekst (som går over til å bli ganske komisk!). Haha. Nedre del av side to er revet ut, og neimen vet jeg hvorfor – men jeg har mine mistanker. Uansett, her kommer det:
Datert 7 November 2005 (Mandagen etterpå):
”Dette har vært en dårlig dag. Jeg ville egentlig ikke på skolen, men mamma sa jeg måtte siden hun ikke trodde på at jeg var syk. Da kunne jeg heller gå hjem, men det gjorde jeg ikke for da ville læreren tenkt jeg skulket matteprøven. Den fikk skikkelig dritt og jeg sugde max. Det ble ingen øving i helgen, fordi jeg ikke orket å tegne vinkler med passeren. Jeg har hatt så vondt i skuldrene at det føles som alt er brekt rett av. Jeg må passe på at jeg ikke tar av meg genseren siden blåmerkene enda syns. Mamma og pappa kan ikke se at jeg ser sånn blå her ut, for da vil de klikke. Jeg er redd for at hvis de finner ut av det så vet de at jeg har gjort noe ulovlig. Jeg er for ung til alkohol, også ble jeg så full den kvelden. Da har jeg kanskje meg selv å takke selv om han ble fullere enn meg. Jeg tror ikke han egentlig var slem, men jeg håper aldri jeg ser han igjen og håper at han har glemt at jeg dyttet han inn i den der busken. Det var ikke særlig snilt gjort. Men det var jo bare fordi jeg ikke ville ha SEX med han, fordi jeg ikke vil ha det med folk jeg ikke kjenner. Det kunne jo være at han hadde klamidina eller aids eller bra sæd. Helsesøster på skolen har sagt at man ikke kan bli kvitt sånne ting, og at hvis man blir gravid så må man på sykehuset hvis man ikke skal ha barnet. Og jeg er ikke gammel nok til å dra dit alene så da må mamma bli med, og jeg vil ikke at hun skal vite om det. Det blir rart. Alle hadde sett rart på meg da, men det går fint, for jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha egne barn fordi jeg ikke har lyst. Babyer er ekle og skrikete og det går ikke bra når jeg skal gjøre den jobben som advokater må gjøre. Men blir jeg gammel og lei så skal jeg heller ordne en baby som ikke er min.”
Det er ganske mange tanker i hodet til en usikker tenåring. Det er en del nye inntrykk som skal fordøyes, og her er det tydelig at det ble ett (kanskje flere) inntrykk for mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen, og istedenfor å være åpen (slik jeg har vært de siste årene) valgte jeg heller å holde hemmeligheten tett inntil brystet. For å håpe at den skulle bli med meg i graven en ikke fullt så vakker dag. Det gjør så vondt å lese at Madelén som just hadde begynt på ungdomsskolen måtte oppleve dette her. Samtidig er det noe godt å lese hvor stor respekt jeg hadde for mine foreldre på den tiden. Uten dem hadde jeg neppe vært den sterke, selvstendige og modige person jeg er i dag. Dessuten står jo adoptiv- og advokatbeslutningen her svart på hvitt. Det gledet meg litt at jeg har hatt disse tankene såpass lenge. Da er det tydeligvis hold i dem, og ikke noe jeg bare sier fordi jeg er ung og fri. Og bare så det er sagt; jeg synes ikke babyer er ekle. Sånn sett er teksten egentlig ganske rar. Til å begynne med skriver jeg om følgene og tankene rundt overgrepet (som i og for seg er riktig!), for så å spole fullstendig av med annenrangskunnskap (klamidia!!!?) fremstilt på en så komisk måte at jeg egentlig lurer på hva som foregår i hodet til hun som skrev. Var hun såret? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun forstod noe som helst av det hun hadde opplevd. Den hendelsen var over da linjene var ferdig nedskrevet. Kanskje er det en mening med det. At jeg ikke skulle reagere den gang, men modnes. Den gang hadde jeg kanskje ikke taklet sannheten. Jeg var for ung, for sårbar og for usikker. Nå derimot. Nå er jeg nærmest uovervinnelig. Slik føles det i alle fall. Andre får mene det de vil.
Det er selvfølgelig vondt å face fortiden, men føler jeg skylder bloggen såpass. Jeg har frontet sykdommen min så lenge at det skulle bare skulle mangle. Her skal ingenting være uskrevet. Bare så det er sagt. For selv om dette er ytterst ubehagelig å blogge om, og langt uten min komfortsone, så greier jeg ikke la det ligge. Ikke nå lenger. Jeg vil bruke min stemme og offentlige rolle til å stå opp for meg selv, og samtidig dele erfaringer med andre. For det første ved å vise at vi er flere i samme båt, og for det andre ved å vise at man ikke behøver bære skam. Ofte går vi mennesker med skyldfølelse over ting vi ikke trenger ha skyldfølelse for, og veldig ofte er dette såpass ødeleggende i vår hverdag. Nå har riktig nok ikke denne hendelsen ødelagt noe i min hverdag, men det som har vært ødeleggende er denne granskingen etter hvorfor jeg ble syk. Selv om det var vondt å rippe opp i det gamle så var det verdt det. Denne vonde delen av min historie er nå prosessert ferdig, og ingenting ligger igjen og gnager. Hinderet er borte. Jeg trengte dette for å ta fatt på veien videre. I flere år har studiene og vektoppgangen drøyd. Begge deler ble en del av min virkelighet da alle kortene ble lagt på bordet i høst/vinter. Det beviser at jeg greier dette. Det som avgjør er at jeg fortsetter med åpenheten min, og velger stole på de menneskene som står meg nær. Jeg kan lure meg selv til å tro at dette er min kamp, men uten støtten hadde jeg vært fortapt for lengst.
Ikke bare er dette innlegget noe av det mest blottstilte jeg noensinne har skrevet, men informasjonen som foreligger er også svært sensitiv. Det vet jeg godt. Jeg kunne ikke med garanti vite om dette var noe familien ville skulle komme ut, så jeg informerte mamma og pappa på forhånd. For første gang her på bloggen. Jeg kunne aldri publisert noe slikt uten at de visste om det (selv om de begge var tvilsomme til det…) Ja, det er min blogg, mine tanker og min sykdom, men det betyr ikke at jeg står alene. Dette gagner like mye de jeg bor sammen med. Når jeg da velger å ta slike steg fortjener de å vite om det før sosiale media, kolleger og resten av Norge. Og nå som den store ”hemmeligheten” er ute, er historien om meg, med anoreksi fra start til slutt, fullstendig offentliggjort. Jeg ber om forståelse for det jeg nå har delt. Tilbakemeldinger er alltid hyggelig å få, men jeg har ingen planer om å gå noe mer inn på det som står her. For denne jenta er det kun fremtiden som står i fokus!
Alle bildene er plukket ut vilkårlig, og er fra 2006 og 2007, unntatt de to siste. De er bare noen dager gamle. Og jeg som trodde jeg var meg selv lik (?)
Takk for at du tok deg tid til å lese! Del gjerne innlegget om du vil.
Jeg tar selvkritikk på måten jeg har fremstilt den psykiske lidelsen, anoreksi på. Eller rettere sagt; måten jeg ikke fremstilte den på. Fokuset mitt har hele livet vært muligheter, og selv med en sykdom som skapte store begrensinger, var det allikevel mulighetene som hadde forrang. Jeg taklet ikke noe annet. Og på mange måter kan man vel si jeg ikke ville innfinne meg med den store stygge realiteten, nemlig sykdommen. Det er først nå, etterpå. Nesten fri fra anoreksi – at jeg ser at jeg overkjørte begrensningene fullstendig. Veldig takknemlig for at jeg til slutt nådde det punktet der jeg så at det var feil, og heller begynte arbeide innenfor begrensningene. Det har skapt et liv som har gitt meg langt mer frihet, lykke og livsglede. Og allikevel med stø kurs og god kontroll over meg selv. Jeg har blitt en langt sunnere jente nå, både fysisk og psykisk, og fremtiden er 110% innenfor rekkevidde!
Tidligere ville jeg slippe unna alle konfrontasjoner, bekymringsfulle blikk og kommanderende ordrer. Derfor valgte jeg å kjøre et løp som skulle skåne meg mest mulig. Fra omverdenen. Fordi jeg var så sårbar. Så sterkt påvirket av alt som foregikk rundt meg. Jeg fortalte riktig nok om ødelagte organer, osteoporose, og flere av de uheldige konsekvensene jeg hadde fått oppleve. Allikevel fortalte jeg aldri den hele sannheten. Om hvordan det ”syke liv” egentlig var. Om hvor ille det egentlig stod til, og hvor elendig jeg psykisk (ref; depresjon i 6 år!) hadde det. Samt hvor redd jeg var for å dø, og hvor redd jeg var for alle disse eventuelle følgene. Hva hvis? Det har vært mange søvnløse og urolig netter, depressive tanker og sterke følelser av apati og litenhetsfølelse. Det har vært fysiske utfordringer med tanke på løfting, sitting, ståing, gåing og som sagt; soving. Eneste jeg ikke har merket noe til er tap av energi med utmattelse. For utenom det har jeg vel vært borti hele repertoaret. Jeg har hatt verkende ledd i alt fra lilletåaen til ryggen. Jeg har hatt ekstreme tilfeller av leamus. For ikke å snakke om har jeg levd i en konstant kald kropp. Jeg tuller ikke. Saken er bare den at jeg har ignorert plagene, og mer eller mindre latt som at de ikke var der. Jeg har forsøkt skyve fokuset med smerter og ubehag vekk, og erstattet det med andre tanker, følelser og aktiviteter. Spesielt har jeg gjort dette de gangene andre har sett meg, og hver gang folk har spurt har jeg på autopilot svart at alt er bra. Kanskje har det gitt et noe feilaktig bilde av sykdommen, og det beklager jeg. Som syk er det vanskelig å dra en skilnad mellom sykt og friskt, og en balansegang er desto vanskeligere å erverve. Ergo blir det veldig enten eller. For meg ble det altså å fremstå frisk uansett hva. Samtidig har jeg ønsket å vise meg fra en positiv side her på bloggen. Jeg har hatt lyst til å dele min glede, motivasjon og viljestyrke her, fremfor alt det som jeg daglig har måttet overvinne. Det er en slik person jeg vil bli husket som. Ikke som offeret eller den stakkarslige anorektikeren. Hvilken verdi skulle det gitt meg liksom?
Selvsagt er det en god egenskap. Å legge seg ned ville ikke gått noe særlig i min favør. Men igjen; jeg har på en måte levd litt utenfor meg selv. Jeg innså at jeg hadde anoreksi, uten at jeg egentlig gjorde det. I åtte hele år. Med et sykt og svært så usunt blikk. Med forvrengte tanker og null fornuft. Så skal jeg allikevel ikke arrestere meg selv helt her. Å si at jeg bare har publisert skinnviten, blir å ta i. Selvfølgelig har jeg vært ærlig og oppriktig med dere. Det finnes ikke en sannhet jeg har pyntet på, eller noe jeg har løyet om. Jeg har vel heller trolig og ganske ubevisst holdt igjen en del. Fordi jeg har vært redd, spesielt for hvordan andre vil ta det, men også for hvordan det kan skade meg i ettertid. Så har jeg tenkt en del på familien oppi det hele, og også på det at Madelén skal fremstå mest mulig lik seg selv. Som en solstråle. Som et ja-menneske. Som en som inspirerer andre. Da kunne jeg jo ikke sutre, eller brette 100% ut om mine mørke sider og dårlige dager. Jeg var nødt til å finne denne gylne middelveien. Og for meg ble det å unnlate en del fra bloggen. Mye mulig det har gitt et mer glamorøst bilde av anoreksi enn det den fortjener. Bare så det er sagt; anoreksi er ikke en glamorøs hverdag! Den er alt annet. Veldig ofte så tror jeg mange har tenkt/tenker at jeg er det fulle svaret på en anoreksi, og at mine opplevelser er ensartet alle andre anorektikere sine. At jeg sitter med en slags fremgangsmåte og fasit. For ja. Jeg har forsøkt å opprettholde den gamle Madelén, fremfor å følge psykologenes og legenes råd, med å godta det faktiske tilfellet. Det høres kanskje enda mer sykt ut, og for å slippe unna det stempelet, skal jeg fortelle hvorfor…
Hele sykdommen, fra start til slutt, har vært et eneste stort nederlag for meg. Det å fortelle andre at man er syk får en liksom til å fremstå så sykelig, stakkarslig (?) Jeg ville jo ikke være en sånn. Jeg ville bare være som alle andre. Derfor trengte jeg komme ut av sykdomsboblen og forsøke leve livet med minst mulig begrensninger her på bloggen. Ikke med den perfekte fasaden, men som et avbrekk fra det tunge og tøffe. Især trengte jeg få respons på at jeg ikke virket syk av andre, og da ble dette en nyttig arena. Her møtte jeg mine likesinnede. Både de som hadde anoreksi, de som hadde hatt anoreksi, men også de ”normale” som delte mine ambisjoner og drømmer omkring utdannelse (advokat) og generelle mål i livet. Tross dette ble jeg aldri ”som alle andre”. Jeg var fremdeles undervektig, blek, tynn og henslengt. Det er først nå jeg har blitt en av mengden, og vet dere hva? Omsider har jeg innsett at jeg ikke vil gli inn i dette A4 fellesskapet. Jeg vil være unik – og det er noe jeg blir med all denne bagasjen jeg har drasset på de siste årene. Jeg vil fortelle folk om denne lærdommen og livserfaringen, både på godt og ondt. Jeg vil ikke late som at det aldri hendte. Jeg er ikke lenger redd. Nettopp fordi ikke folk lenger har noe grunn til å prate til meg om hva jeg bør spise, hvordan jeg bør trene eller i verste fall, at jeg må innlegges. Jeg har ikke ord for hvor avslappet og betrygget det gjør meg. For første gang på lenge er jeg fullstendig uredd for å tråkke feil!
Jeg har gitt alt de siste ukene, og virkelig storkost meg. Faktisk så mye at det ikke er før nå i etterkant jeg merker at noe ikke er helt som det skal. Om det er fordi jeg har hoppet opp og ned på festival, løpt i lite komfortable sko, sittet på knærne x antall timer, eller gitt for mye på mølla, er usikkert. Det som i alle fall er sikkert er at akilles plutselig har slått seg vrang. Jeg har helt ekstreme smerter når jeg går, og jeg kan ikke en gang hoppe på det ene beinet eller legge for mye vekt på det. Især ikke hvis jeg er under bæring av et eller annet. Da svikter plutselig beinet, og det er ikke like morsomt som det høres ut. Første dag tilbake på jobb var ikke den beste opplevelsen, akkurat. Tirsdagen enda verre, og Onsdagen rene marerittet. Jeg haltet som en gammel dame, og den eldre mannlige kunden påpekte så fint at jeg som ung burde rette meg mer opp i ryggen. Og at jeg dessuten ikke bare burde stå å henge ved pc’en hele tiden. Haha. Hardt gulv og mye gåing/småløping er de to tingene (ifg helseoppslag) som er minst anbefalt når det er senebetennelse på gang. Som jeg så fint diagnostiserte meg med. Men, slikt hører tydeligvis ikke jeg på. Jeg er bare så ekstremt pliktoppfyllende, og hater fravike det jeg skal. Spesielt fordi jeg hater svikte folk som forventer noe av meg. Da tar jeg heller de følgene som måtte komme etterpå. Min bandasjerte hæl har nærmest slukt ibuxsalve de siste dagene, og det hjelper det, men ikke så mye som ønsket. For jammen har jeg hatt noen smertefulle kvelder og søvnløse netter den siste tiden. Enn så flink jeg har vært til å ta hensyn til foten. Jeg er jo svært så aktiv. Det samme er jobben min. Og det trives jeg selvfølgelig utrolig bra med sånn utenom brukne armer, hjernerystelser og senebetennelser. Jeg lå faktisk og gråt på gulvet da jeg kom hjem fra jobb på Tirsdag. Jaja. Det bedrer seg vel snart. Håper jeg. Første gang jeg brakk armen så dro jeg jo på skolen og satt der i fire timer før jeg skjønte at jeg måtte en tur til legen. Eller, venninnen min skjønte det, fordi armen min så litt snodig ut. Selv satt jeg bare der og skrev på oppgaven om hinduismens guder, og ante fred og ingen fare. Så, når jeg merker smerter slik som nå, så må de vel være ganske intense. Såpass intense at jeg begynte gå med høye heler her hjemme kun for å slippe tråkke ned der det er vondt. Ja. Det var et kjerringråd jeg slukte rått på internettet. Ting utenfor mitt kontrollområde gjør meg såpass desperat, at alle råd må utprøves.
Jeg skjønte ganske fort at det ikke kunne pågå dette her, så det måtte en legevisitt til. Som om ikke jeg har vært der nok ganger nå, og det ironiske er at 90% av mine besøk i 2017 har dreid seg om helt andre ting enn anoreksien. Jaja. Det tyder i alle fall på at jeg begynner å bli som den gjengse nordmann, nå som jeg går til legen for hverdagslige plager og sykdommer. Ikke har jeg den frykten heller. Tidligere følte jeg alltid anoreksien tok plass i samtalen, og bare det å dra til legen var et kjempeork og en utrolig negativ ting. Jeg turte heller ikke dra uten mamma. ”Nei, så du har brukket armen. Ja, da vet du at det er benskjørheten som gjør at du brekker mer, og det er jo en følge av anoreksien. Bla bla bla”. ”Nei, så har du vondt i tommelen. Ja, da kan det være en slitasje (artrose på fagspråket), og det kan veldig mange med benskjørhet få, og det skyldes anoreksien. Bla bla bla…” Hadde jeg kastet opp blod eller blod ”der nede” så turte jeg ikke dra. Jeg visste at mitt blødende magesår stammet fra min syke tid på post 3, da jeg svelget hele nøtter og poteter delt i to. Mine forhøyede leververdier derimot, mente legen kom av undervekten. Men, jeg har aldri fortalt han at jeg i over ti år hadde en orm i magen som stjal all næringen min, og spiste på mine indre organer. Det var det bare min gamle lege som visste. Poenget er at uansett hva jeg var plaget med, så kunne det kobles til anoreksien. Det skremte meg veldig. Jeg begynte nesten bli hypokonder. Ikke fordi legen sa det og det, men fordi jeg googlet meg til det og det før jeg kom. Jeg visste hvorfor jeg hadde brukket armen, hvorfor tommelen var vond, hvorfor jeg hadde vondt i ryggen, osv, osv. Og jeg hatet at jeg måtte face legen nok en gang og fortelle at dette var på grunn av anoreksien. Jeg hatet å se skuffelsen hans, og jeg hatet å vite at jeg var en slik pasient som aldri viste resultater. Men så ble plutselig blodprøvene bedre, EKG viste ikke avvik og Madelén kom til syne. Det er jeg som nå tar kontrollen under legetimer. Jeg er deltakende, nysgjerrig og engasjert, ikke bare passiv og lyttende – som før. Noe har skjedd. Jeg har begynt å bry meg om helsen min. Jeg finner den interessant, og viktig. Fordi jeg vet at kroppen skal være med meg livet ut. Jeg er glad for å leve, men ekstremt takknemlig for å fungere så godt som jeg gjør, også. Den gang jeg trodde det var for sent, var det aldri det. Det var bare jeg som hadde gitt opp håpet. Jeg trodde jeg var låst til en sykdom for alltid. Noe jeg altså ikke er. Jeg er ikke låst til en eneste sykdom. Alt kan rette seg. Jeg er heller ikke låst til noe senebetennelse. Jeg må bare følge noen råd fra legen, og de var ganske klare. Det måtte en ukes sykemelding til (100%), og gåturene valgte jeg selv å avstå fra. Gidder ikke ha vondt lenger enn jeg må. Selv om dette er veldig mot hva jeg synes er ok, så føltes det veldig riktig, sånn egentlig. Alt for mye står på spill til at jeg kan pådra meg en kronisk vond akilles. Selvfølgelig veldig typisk at dette skjer den første uken jeg er tilbake etter ferie, og at jeg må ta ut sykemelding etter bare tre dager i jobb. Jeg kan kanskje skryte av mye hell i livet mitt, men når flaksen snur seg, så er det nesten for ille.
Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem fra legen kl 9 i går, og da hadde jeg ikke beveget meg lenger enn til og fra bilen, og hoppet opp og ned trappene hjemme. Det endte med at jeg sov bort hele dagen, og ikke var oppe igjen før mørket begynte legge seg. Har ikke så mye annet valg enn å hvile benet, smøre/bandasjere det, ta smertestillende og holde det høyt. Dessverre er det veldig kritisk å bli sykemeldt midt i sommerferien, så jeg følte veldig på det at jeg måtte stille opp på jobb i dag. Spesielt siden det er en hektisk Lørdag. Tross min stahet og viljestyrke, måtte jeg allikevel kaste inn håndkledet en time før. Litt nederlag. Det var fint jobben tilrettela og lot meg få sitte på en stol hele dagen. Hadde det bare ikke vært for at smertene fra hælen strålte utover i resten av foten. Og de gav seg heller aldri. Noe som både gjorde meg kvalm og svimmel. Veldig ubehagelig. Akkurat nå tenker jeg mest på å legge meg igjen, men fordi det er så fint vær tenker jeg det blir en tur ut i sola med mamma. Også må jeg jo bake et sukkerbrød, lage to forskjellige mousser og stikke ut figurer i farget marsipan. ”Byggingen” tar jeg i morgen. Mamma fyller nemlig år på Mandag, og da er kun det beste godt nok. Jeg får heller ta igjen tapt søvn i morgen. Det er litt trist å kaste bort en dag på det, men jeg må nesten lytte til kroppen. Vil jo ikke at min kommende uke skal bli helt ruinert. Jeg er nemlig en altfor rastløs sjel, så det å være låst til hjemmet gjør ikke saken særlig god. Dersom formen tillater det, så prøver jeg selvsagt å komme meg litt utenfor døren. Om det så bare er for å sitte på verandaen eller være passasjer i bilen. Hvis ikke er jeg redd jeg blir litt vel apatisk og grinete. Ikke en bra kombinasjon. Det er veldig ofte sånn at jeg legger meg til å sove når jeg kjeder meg, synes synd på meg selv eller har vondt, så det er en trend jeg prøver å snu litt på. Jeg må lære meg å anvende dagene, om ikke riktig, så bedre. Da tenker jeg egentlig primært bare det at jeg holder meg våken. Kanskje fargelegge litt, spille playstation med lillebror, og rydde opp litt i rotet mitt. Jeg har nemlig omsider begynt komme a jour med klesskapet mitt (kastet masse!), bildene som hadde hopet seg opp siden 2010 og det som var intet mindre enn 246 oppskrifter på mailen er snart utskrevet og fordelt i tre permer; baking, søte fristelser og middager. Skulle veldig gjerne testet fjellskoene også, men akkurat nå er det et ikke-tema. Jeg har nok med å gå normalt…
Som alltid; den uredigerte sannhet.
Helt på tampen føler jeg det må noe optimistisk til. Midt oppi ”elendigheten” finnes det nemlig et lysglimt. Jeg fikk nemlig svar fra Høgskolen angående eksamen i philosophicum/filosofikum Onsdags kveld. Jeg skal innrømme at jeg hadde utrolig blandede følelser. Enten hadde jeg misforstått totalt og gjort det skikkelig dårlig (noe jeg aldri gjør), eller så hadde jeg forstått og gjort det skikkelig bra. Faktisk var jeg så ekstremt redd for å sjekke resultatet at jeg måtte ha pappa ved min side. Denne karakteren er en del av min vei mot jussen, så den kunne ikke være dårlig, dersom den skal gi meg fritak fra faget på universitetet. Fordi det var A-F så måtte jeg google. Det var pappas velmente råd, og sannelig var det lurt. Her hadde jeg trodd F var best, fordi F er bokstav nummer 6, og i mitt hode var det lik karakteren 6. Ja, jeg har sett amerikanske filmer, men aldri tenkt over at A var det gjeveste. Så, jeg er glad jeg tok en ekstra sjekk. Godt å vite at bokstaven min ikke indikerte stryk, men heller det fantastiske (forventede) resultatet jeg ønsket. For en start å få på utdannelsen min! Dette halvåret har vært lærerikt og givende, og jeg gleder meg stort over at jeg har bevist at jeg har mestret et fag som var så ukjent til å begynne med. Attpåtil via nettstudier der kontakt med læreren har vært på et minimum, og diskusjon med elevene har vært utelukket. Jeg sendte jo faktisk læreren bekymringsmeldinger første dag av studiet, fordi Smarte Smartesen hadde sjekket universitetets eksamensoppgaver. Herregud. Snakk om å skyte seg selv i foten. Samtidig ble det som fremstod som ”umulig”, en viktig motivasjon for meg. Dette skulle jeg bare forstå. Punktum. Selvfølgelig er jeg stolt nå. Og da er det på en måte ikke så farlig med foten. Den blir bedre, og det er det som teller!
Jeg har lenge ønsket meg en badedrakt. Egentlig ikke noen spesiell grunn, annet enn at jeg føler bikini blir så nakent. Jeg hater å vise frem magen, eller føle at puppene fra tid til annen ikke er nok dekt til. Dessuten synes jeg badedrakt er utrolig stilig. Noe helt annet enn hva det var før i tiden. Nå er det jo blitt en slags trend med badedrakt, og de kommer i alle slags design, og fasonger. Nokså annerledes enn den rødblå jeg hadde fra H2O i 3 klasse. Jeg har lett og lett i tre-fire år etter badedrakt, men neida. Intet å oppdrive. Verken i butikker eller på nett. Er sikkert ikke alene om å være den som aldri finner det hun leter etter, men så fort hun ikke er på utkikk så dukker alt mulig opp. Ofte utenfor sesong, også. Hater når det skjer. Denne gangen var jeg litt mer heldig. Vi er midt i Juni måned, og i går dukket den perfekte badedrakten opp. Annonse på Facebook av alle steder. Jeg klikket meg inn, og der var den. Eller de. Det var et godt utvalg. Attpåtil i min størrelse. Favoritten var helt klart en mørk blå i mitt favorittmerke, Polo. Problemet tidligere har nemlig vært dette med standardstørrelsene small til og med large. Neida. Ikke denne gang. Denne gang var det noe som faktisk kunne passe meg.
Jeg la badedrakten i handlekurven min, og løp opp for å finne bankkortet og mobilen. Lenger kom jeg ikke. Idet jeg skulle betale fikk jeg en uggen følelsene, og usikkerheten stod mot meg. Hvordan vil jeg se ut i den? Hva vil folk utenfra tenke om kroppen min? Kommer jeg til å bruke badedrakten? Blir dette et kjøp bare for å kjøpe? Rettere sagt; 1500 kr ut av vinduet? Ikke at det er noen svimlende sum, men jeg må jo si jeg er litt sånn negativ til å kjøpe ting som bare blir liggende igjen i en skuff. Ergo måtte jeg overveie om dette var et fornuftig kjøp. Jeg plasserte meg halvnaken foran speilet, og dro bokseren oppover slik at den dannet en trekant – som kanten på badedrakten ville gjort. Synet som viste seg bekreftet mine mistanker, og slo meg i bakken. ”Nei og nei, så tjukk jeg har blitt. Nei og nei, så stygg kroppen min faktisk er”. Noe badedrakt ble det altså ikke, og noe bading blir det heller ikke dette året. Jeg er ikke noe badenymfe, samtidig som jeg ikke greier føle meg tilfreds i kroppen. Bedre blir det ikke. Selvfølgelig var det et sjokk å se kroppen sin for første gang på x antall måneder. De gangene jeg dusjer så lukker jeg øynene mine og ofrer ikke et blikk på kroppen. Jeg kler på meg i blinde og enser ikke noe som helst før kroppen er fullstendig tildekket. Må jeg på do om natten kler jeg på meg alle klærne mine før jeg passerer skyvedørsgarderoben med gedigne speil. Når jeg ikke er på jobb lever jeg i joggeklærne mine, og aldri noe som er tettsittende. Sånn er det bare. Jeg har riktig nok godtatt å leve med denne kroppen, men jeg har på ingen måte sagt jeg vil like den. Og det tenker jeg får være min business – på samme måte som folk på motsatt side er stolte over sin kropp. Uansett hvor dumt det måtte virke. Før likte jeg bruke tightser, mens nå har jeg et blandet syn på å det. Alt som kan vise fram legger og lår er langt utenfor min komfortsone. Virkelig.
Spørsmålet er hvordan jeg skal løse dette nå som det er ferie og sommer? For, jeg kan jo ikke backe ut. Jeg må møte opp der jeg skal, og utnytte disse ferieukene på en fin måte. Selv om jeg nokså skrekkblandet fryd omkring det. Det verste er det at folk vil se at jeg ikke er så tynn som jeg var. Mange vil kanskje ikke engang se at jeg har anoreksi. Jeg vet jo at det var det jeg håpet, men nå synes jeg det har gått litt… fort? Ting skjer utenfor mitt kontrollområde, og det er det som er så ubehagelig. Kanskje overdriver jeg litt også? Jeg innbiller meg nok at jeg er større enn jeg er, og det er jeg fullt klar over. Uten at jeg egentlig gidder gå så mye mer inn på det. Igjen må jeg bare ta tiden til hjelp, og gi litt f, der det trengs. Slik som nå. Ok, så likte jeg meg selv bedre da jeg var tynnere. Det er ikke noe å lure på engang. Problemet var bare den konstant tilstedeværende dårlige samvittigheten. Umulig å holde ut i lengden. Hva i alle dager er det jeg gjør med meg selv? Hva er det jeg utsetter familien min for? Hvordan kan jeg nå målene mine om jeg fortsetter slik? Det ble mine grublinger. Folk sier man innser at nok er nok, men det gjorde ikke jeg. Jeg fant bare en motivasjon som betydde mer enn noe annet, og ex philen startet det hele. Trådde på vekta av egen fri vilje i går med Aleksander som øyenvitne. En stund siden jeg hadde stått der kan man si. Før var jeg redd, nå er jeg bare gira på å komme meg dit jeg skal og si meg ferdig med hele sykdommen. Slik at jeg slipper forholde meg til den, og folk ikke kan spørre mer. Selv om det ikke innebærer badetøy eller noe selv-elsk, så er det en helt annen (og friskere) tankegang enn hva jeg tidligere hadde. Så her sitter jeg nå, da. Like tung som jeg var i Februar 2010. Kun 300g unna det leger flest anser som godkjent til løping. Nærmere min gamle sunne vekt enn anorektiske sykeste vekt. Det er befriende, og også noe surrealistisk. Som jeg sier så liker jeg det ikke, og noe bilde kommer neppe, men jeg kan leve med det. For denne nye kroppen kan jeg trene og forme slik jeg vil, og dessuten gir den meg så mye. Ikke mer energi, for den har jeg alltid hatt max av, men langt mindre smerte. Psykisk, selvsagt, men også fysisk. Jeg har ikke vondt når jeg sitter, og jeg knekker ikke når jeg beveger meg. Jeg har en jevnere blodgjennomstrømning slik at kramper og leamus ikke tar meg 24/7. Og; selv om jeg ikke tror på det, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg er mer positiv til å pynte meg, og til å møte andre mennesker. Jeg ser ikke lenger ting som et ork, men som muligheter og gleder jeg ikke vil/kan gå glipp av. På et år har det skjedd så enorme endringer. Det er nesten uvirkelig. Tenk at det ikke måtte én eneste behandling eller psykolog på banen. Igjen; pappa sa staheten min skulle snu dette her, og han hadde så rett! ”Når Madelén har bestemt seg finnes det intet som kan snu henne”… Men. Det er derimot ingen garanti for at dette blir noe barneskirenn – og akkurat det vet jeg, og er forberedt på. Merk dere mine ord.
Jeg vil også at dere skal merke dere det at en anorektiker som går opp i vekt uten å være klar for det, ikke vil klare holde på vekta og bli friske. For selvfølgelig kunne leger, helsepersonell og det som verre er, pushet meg opp i vekt i løpet av disse 8 årene. Men. Heldig for meg, ble jeg gitt opp av systemet ganske tidlig. Jeg var et sært tilfelle som ikke hadde noen sjans i verden til å bli kvitt anoreksien, sa de. De, ikke jeg. Jeg har hele tiden hatt troen. Jeg har visst at denne tilsynelatende umulige kampen, ikke er umulig. Fordi, bak alle motbakkene finnes det noe mer. Bak alle feiltakene finnes det en mulighet. Til å rette opp. Til å erfare. Til å innse hva dette handler om. Det å komme opp i vekt, handler nemlig ikke bare om å komme opp i vekt, men også om å bli der. Hvis man ikke er kommet langt nok, så vil det bare bli en ond nytteløs sirkel. En egen kokong man for alltid vil spinne rundt på. Mange vil kanskje tenke det ikke har vært forsvarlig at jeg har vært på en så lav vekt så lenge, men igjen, hadde det vært bedre om jeg var inn og ut av sykehus? At jeg fortsatte med selvskading? At jeg fortsatte å lure unna mat? At jeg fortsatte med mine ”skjulte” løpeturer? Kunne jeg da rukket fullføre videregående, ta lappen, eller jobbe? Nei. Jeg har formet livet mitt mens jeg har vært syk og undervektig, og jeg tenker at det var det som var det riktige i mitt tilfelle. Det som skulle til for at jeg ikke gav opp da det var som mørkest. Det som skulle til for at jeg i vinter ble kvitt en 6-årig depresjon. Det er nemlig ikke før de siste månedene jeg har lært å akseptere vektoppgangen. I mellomtiden har jeg bare nytt livet, og forberedt meg på det verste. Som trolig og mest sannsynlig vil vise seg å være det beste. Jeg skal jo bli advokat, skaffe meg en kjæreste, reise, oppleve, sykle+gå på ski – birken, hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk – så mye gøy! Men, nå skal jeg bare nyte sommeren og ha det strålende bra! Straks tid for vorspiel, og Vervenfestivalen 😀
Gårsdagens venninnebesøk og Tønsbergtur med mamma var definitivt ikke et ork. Jeg nøt hvert eneste minutt, og selv om det var et uggent syn å se seg selv i tights etter veiingen, så gikk det seg til utover dagen. Jeg ser ingen grunn til å grine når sola skinner og jeg har så mange fine, flotte mennesker rundt meg. Og når mamma attpåtil drar på seg spandabelbuksene så føler jeg meg både takknemlig, og utrolig verdsatt. Akkurat slik jeg ønsker å ha det.
Til slutt: Takk til alle som sender inn mail! Jeg prøver å svare så godt jeg kan, men kommer ikke til å utdype min friskhetsprosess noe utover det jeg allerede har gjort her på bloggen. Det vil si; alt som angår matinntak, vekt, høyde, BMI, rutiner, osv, vil ikke bli besvart. Det er veldig sårt for meg, samtidig som jeg ikke ønsker komme opp med noen fasit, da vi alle er forskjellige. Det som passer for meg, og det jeg tenker jeg skal veie eller spise, er sjelden det som er riktig for en annen. Jeg har selv dannet meg et opplegg som funker – noe jeg er et levende bevis på skulle man for eksempel sammenlignet sommer 16 og nå. Har ikke involvert noe ernæringsfysiolog (avlyste egenønsket henvisning tre ganger!), da jeg fra før har et såpass turbulent og spesielt forhold til mat. Noe en slik fagperson neppe gidder tro på. Derfor er saken i mine hender, og det er like greit. Jeg må rett og slett spise det jeg liker (som vil si; mye spekeskinke og fenalår), og samtidig få i meg de tilskuddene jeg trenger. Det er utrolig lite å variere på i mitt kosthold, men er for meg det som funker. Jeg anbefaler ikke anorektikere generelt å spise som de selv vil, med mindre de vet hva de begir seg ut på, og gjerne har en del års erfaring på baken. For meg har dette krevd flere år med prøving og feiling, og også myyye tålmodighet. Det har vært blod, svette og enorme mengder tårer på veien, og helt ærlig forstår jeg ikke at jeg har greid å knekke koden. Før drømte jeg at jeg var frisk, og våknet som syk. Nå drømmer jeg at jeg er syk, og våkner som nesten-frisk.
Reisen mot å bli Madelén handler ikke om jeg var, men om hvem jeg har mulighet til å bli. Det handler ikke ene og alene om å gjenoppdage gamle sider, men å hente fram nye. Nye og bedre. Aldri trodde jeg at jeg kunne bli så godt kjent med meg selv, eller så velutviklet som menneske. At jeg som hatet heimkunnskap skulle stå å lage flere middager ukentlig – helt fra bunnen av? Og avanserte tidkrevende kaker og grove brød som fast inventar i huset? At jeg som hatet tegning skulle ende opp med å fargelegge i flere timer? At jeg som hatet tålmodighetsarbeid skulle sitte i flere dager og pusle med detaljerte julekort? At jeg som hatet alt som ikke var kondistrening plutselig skulle bli glad i pilates? At jeg som avskydde maling som pesten i kunst og håndverk kunne bestemme meg for å innføre det i min hverdag?
Det var mamma som var inne på ideen. Om hun hadde sett eller hørt, eller bare av fri spontanitet foreslo maling, vet jeg ikke. Hun har liksom alltid gjennomskuet meg, og selv om jeg hater å innrømme det; visst hva som var best. Mamma kjenner godt til stresset mitt, og daglig poengterer hun at det ikke er bra. Som om det hjelper. Det blir som å si til en storrøyker at det ikke er særlig helsemessig å røyke, eller å si til en alkoholiker at alkohol vil kverke leveren. Eller som å si til en anoretiker (i mitt tidligere liv) at underernæring vil skade kroppen på sikt. Ingen av de gitte personene ville brydd seg. Det går inn det ene øret, og ut det andre. Slik er det også for meg med stress. Jeg er stresset av natur, og istedenfor å finne metoder som skal fjerne mitt naturlige stress, har jeg heller snudd tankegangen. Det var for så vidt mamma sin idé. Noe må man jo prøve når det i 24 år ikke har nyttet å senke stressnivået – i alle fall ikke med noen langvarig gevinst. Da blir det sjelden en gjennomførbar strategi for noen av oss, og kanskje lider jeg mer når jeg febrilsk prøver få bukt med noe som ligger latent i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være uten stress. Det er en følelse. Akkurat som det å føle kjærlighet, ruelse, sinne eller glede ovenfor seg selv, andre eller en gitt situasjon. Hvor tomt hadde ikke livet vårt blitt uten en eller flere av disse følelsene? Omtrent like tomt som mitt liv hadde blitt uten stress. Det er egentlig den korte forklaringen på hvorfor jeg ikke gidder bekjempe stresset. I alle år har jeg levd med det. I større konsentrasjoner, og i mindre konsentrasjoner.Ja, selvfølgelig kan jeg prøve å bli bedre på det. Det er ikke slik at jeg går inn for å stresse mer enn jeg må. Det bare blir sånn, og igjen; det henger sammen med den personen jeg er av natur. At jeg er effektiv. At jeg er målrettet. At jeg gjør mitt beste. At jeg aldri gir opp. At jeg vil gi av meg selv til andre. At jeg vil være der for andre. Og slik kunne jeg fortsatt. Poenget er egentlig bare det at uten stress så forsvinner ikke bare stresset. Det er så mye mer hos meg som blir innskrenket. Samtidig tenker jeg at det finnes negativt stress, og positivt stress. Jeg har riktig nok vært styrt av det negative stresset store deler av livet mitt, der mye har gått på autopilot, flinkpike og vilje. Det er ikke før de to siste årene at dette har balansert seg. Jeg har fått mer selvinnsikt og blitt mer bevisst på når jeg stresser, og ofte stopper jeg opp og spør meg selv hvorfor. Det betyr ikke at jeg der og da automatisk slipper stresset, men det betyr at jeg forflytter stresset til en arena som nyttiggjør det bedre. Jeg anvender da stresset på en måte som er bra for meg. Rett og slett fordi jeg evner ta kontrollen. Når jeg da kjenner antydninger til dette negative stresset har jeg da benyttet meg av disse ulike mestringsstrategiene og ”nye sidene mine”. Kanskje slenger jeg sammen en bolledeig som jeg står og knar i et kvarter? Kanskje begynner jeg å fargelegge? Kanskje tar jeg en pilatesøkt? Eller, kanskje velger jeg å male litt?
Jeg var i utgangspunktet negativ til maling da mamma introduserte ideen for meg. For meg er det litt sånn; ”jeg har aldri likt maling, så derfor kommer jeg ikke til å like det i fremtiden, heller”. Ganske barnslig, jeg vet. Men så begynte jeg å lese om mindfullness (også maling), pluss at mamma og jeg var på åpnet galleri og snakket med en vaskeekte kunstner. Det åpnet opp øynene mine. Og som om ikke det var nok kjøpte mamma inn alt av utstyr. Da kunne ikke frøkna si nei. Under forutsetning av en ting; de første maleriene skulle ikke bli til uten mål og mening. Altså måtte jeg stille meg selv noen relevante spørsmål før prosessen kunne tre i kraft. Hvor skulle maleriet henge? Hvem skulle få det ? Hva skulle være avbildet? Sikkert enda flere spørsmål jeg kunne lagt vekt på, men disse ble de viktigste. Det er flaut å si at jeg i Januar startet på mitt første prosjekt, og at jeg forrige Torsdag, etter eksamen, ferdigstilte det. Helt skyldfri går jeg ikke selv om. Vi hadde nemlig dummet oss ut, og for dere som maler; oljemaling tar tid. For meg; intet mindre enn 5 måneder. I tillegg hadde jeg mitt å sysle med omkring skolegangen, så jeg hadde vel ikke ofret mesterverket mitt særlig mye tid i den perioden uansett. Vel. Uansett. Nå er det ferdig, og jeg er strålende fornøyd. Dette er mitt beste, og det kan jeg leve med. Skal innrømme at jeg verken hadde spesielt med forutsetninger eller forventninger før jeg begynte. Men så er det noe med viljen min. Når jeg bestemmer meg for noe, så skal det gjøres, og da skal jeg også komme meg i mål. Tross at det fremstår som nytt, uvant og noe uforståelig. Kanskje tar det tid, men jammen har jeg lært noe. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle male et bilde på eget initiativ, men jammen har jeg greid det. Malingen skal jeg dessuten ikke legge på hylla, selv om det er usikkert når neste prosjekt vil finne sted. Maling er gøy, samtidig som jeg er tilstede i øyeblikket. Jeg lever her og nå – og jeg nyter det!
Til slutt gjenstår det en liten forklaring. Etter mye om og men fant jeg til slutt den perfekte ugle (dog våken) på google – oppå en marsipankake av alle steder. I tillegg fant jeg en random fugl oppå en gren. Uglen ble doblet opp, og satt på grenen som fuglen satt på. Snakk om å sette kreativiteten på prøve. Himmelen hadde jeg ikke noe spesielle tanker omkring. Bare at den skulle være blå, og at det skulle være på kveldstid. Litt lite nøye her, men det var meningen. Jeg ville ikke ha måne, men noen få stjerner til å lyse opp. Disse duttet jeg forsiktig på i sølv. Forklaringen på hvorfor ugle nummer 1 er rosa, er fordi det er mammas yndlingsfarge. Pappauglen er nummer to. Maleriet skal henge over sengen deres, og mammauglen er på mammas soveside, mens pappauglen er på pappas soveside. Litt utålmodig omkring tørkingen, så det er noen skjønnhetsfeil på uglene. Maleriet var en del av årets bryllupsgave, og jeg kunne ikke vært mer enn fornøyd. Kanskje er det ikke noe spesielt kunstnerisk, men jeg liker at det er et litt lekent uttrykk på det. Jeg har brukt sterke farger, fordi jeg ønsker at bildet skal spre liv og glede. Jeg vil at mamma og pappa skal se bildet hver bidige dag de våkner opp og føle seg 110% klare for å gripe dagen. Og mest av alt vil jeg at de skal se på bildet og vite at jeg er glad i dem, uansett i hvilken by jeg måtte befinne meg. Avstander i det virkelige liv er kanskje basert på flere titalls og hundretalls mil, men med en slik personlig tilegnet gave er håpet at vi alltid skal kunne kjenne på nærheten til hverandre. Slike påminnelser synes jeg er særs viktige. Spesielt nå som vi alle blir eldre, og det ikke lenger er en vanesak med felles frokoster, eller ferieturer for den sags skyld. Det er jo trist, men det er jo også det som må til. Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg lengter etter denne fremtiden jeg har forespeilet meg!
Kun mamma og min ene (snille) kollega som byttet vakt med meg, visste om eksamensdatoen min. Jeg gidder ikke spre budskapet til alle og enhver, for jeg har nok med å vite at jeg selv skal gjennom pensum. Ingen andre trenger å minne meg på det. Det handler overhodet ikke om nerver, men det handler om det indre stresset jeg stadig bygger opp. Et stress som gjør at jeg løper opp og ned trapper, hiver i meg maten, sover dårlig og blir irritabel. Ikke så ille, men noe i nærheten. Det nytter ikke å si til meg at jeg skal roe ned, nyte maten, sove godt og puste ut. Jeg har aldri forstått de ordene. Som person er jeg stresset av natur, jeg har sjelden hatt uavbrutt søvn, og dette med maten har aldri vært noe tygg-tygg. Jeg har bare svelget rett ned. Puste er hvert fall ikke noe jeg mestrer. Jeg har vært på flere yogatimer, der jeg ender opp med å holde pusten for så å pådra meg strekk i brystet. Så, der har dere meg. Mennesket, som ikke greier være menneskelig. Slå den!
Hvem som helst hadde nok ikke taklet å være i min stressede kropp, men for meg som er vant til det, så ville det føles ubekvemt å være uten. Skal jeg være ærlig. Stresset er ikke bare negativt, men også det som minner meg på at jeg må rekke noe, gjøre noe eller få til noe. En liten drivkraft på en måte. Så kan det diskuteres hvorvidt det er bra for meg eller ikke. Jeg vet nemlig ikke hva det vil si å være uten. Jeg må være i aktivitet, ha planer, og samtidig være spontan. Jeg skal helst rekke over alle bauer og kanter selv om døgnets 24 timer viser til at det er urealistisk. Det kan være alt fra 5 til 25 gjøremål om dagen, og ofte fyller jeg opp hele dager. Det er ikke unormalt at jeg kan dra til legen klokken 12 på formiddagen og være hjemme igjen klokken 21-22 på kvelden kun fordi jeg skulle det og det og det. Pluss seks-sju ting jeg kom på underveis. Jeg kaller meg selv effektiv. Mamma derimot bruker oftere ordet; stresset. Men. Sannheten er at jeg trives slik. Det er utrolig gøy med full fart. Jeg blir glad av det. Især fordi det får meg til å fokusere på ting jeg liker, fremfor for eksempel sykdom, de harde realiteter, osv. Med disse velvalgte setningene kan dere kanskje tenke dere til arbeidsmengden min, og prioriteringene mine. Jeg har lest hver bidige dag. Det inkluderer fridager og det inkluderer før jobb og etter jobb. Det inkluderer også på nattestid. Enn så lenge har det gått fint, men det er nå mot slutten jeg har kjent ekstra på at jeg må rekke gjennom alle notater, repetere alt, og svare på det som er av oppgaver. Pluss litt til. Inkludert å lese ekstra på nett for å forstå ytterligere. Ja. Jeg har garantert gitt meg selv mer jobb enn nødvendig. Skylder på at jeg ikke visste hva jeg gikk til. I starten skjønte jeg ingenting. Jeg satt i flere timer og vred hodet mitt for å forstå avsnitt for avsnitt. Jeg sendte ørten meldinger til læreren, og jeg googlet hvert minste lille ord. Jeg følte meg fortapt. Kan vel kanskje ikke si det var så smart å åpne alle ex phil eksamensoppgavene på hjemmesiden til UiO første dag jeg startet på ex phil, heller, så jeg har vel en viss skyld der. Uansett, så er ikke det noe krise nå lenger. FORDI: Jeg er ferdig!!!!
Endelig! Endelig! Eksamen er over, og jeg er ferdig med ex phil. I løpet av dette halvåret har det ikke bare vært filosofi, men fysikk, astronomi, vitenskap, psykologi og kristendom i tillegg. Haha. Jeg har blitt presentert for en rekke interessante filosofer. Selv føler jeg at de har beriket livet mitt ved at jeg har fått ytterligere selvinnsikt og bevissthet omkring meg og min eksistens. Og også om utviklingen i verden, og hvorfor ting er som de er eller har blitt som de er blitt. Det å fundere over eksistensielle spørsmål og den slags er faktisk meget interessant, og det å se sammenhenger mellom dagens samfunn, kvinnesyn og politikk, og det som for eksempel var i antikken, gir faktisk mening. Uten at jeg skal gli for mye over i pensum nå. Tross at jeg er i mål, så er det lett å bli litt for overivrig. Spesielt føler jeg for å briljere litt ekstra med alle de fantastiske fremmedordene jeg har internalisert den siste tiden. Eller bare ikke. Var en del lesere som ikke var helt happy da de måtte slå opp ukjente ord på google. Ser den. Generelt har jeg vel egentlig alltid hatt et ganske bredt vokabular, og har derfor prøvd å ta hensyn til det her. Bare ikke den siste tiden. Ting har liksom gått litt på autopilot, og plutselig har det hoppet inn noen nye begrep her og der. Så nå lover den skoleflinke frøkna å ta en liten pause, så får dere heller følge med hva som skjer videre. Ex phil åpner nemlig opp døren til noe annet…
Gårsdagens festligheter! Forberedelser er viktig for å spare tid. Alle notater og notatbøker sortert etter filosof, så jeg enkelt kunne gripe til meg det jeg trengte mens jeg besvarte tidligere eksamensoppgaver. Minner meg på at jeg må rydde opp i rotet mitt….
I utgangspunktet hadde jeg skyhøye forventninger til ex phil, og dem alle er innfridd. Dette er et fag jeg har elsket, og da overdriver jeg ikke – for min del, i alle fall. Forstår godt at dette ikke passer alle. Til tider har det selvfølgelig vært stress, slit og ytterst krevende, men bortsett fra det; bare gøy. Tross at det nå er godt å bli ferdig. Er jo ikke en magister i filosofi (selv om det hadde vært superspennende å trakte etter) jeg skal ta, så det er best jeg peiler meg videre på den veien jeg skal nå. Oppgaven gikk over all forventning. All kunnskapen satt der den skulle, og ordene bare strømmet på. Utrolig deilig. Fikk dog et skikkelig luksusproblem da jeg måtte velge mellom favorittene, Freud og Nietzsche. Det jeg derfor gjorde var å skrive typ 500 ord om dem hver, og se hva som utartet seg som mest ”lettvint” og hva jeg selv føler sensor vil forstå best. Er virkelig spent på resultatet. Selv tror jeg ikke det blir noe under en femmer, men vi får se. Har jeg dummet meg ut med 4000 ord, så har jeg gjort mitt beste, og da er det greit. Jeg takker uansett for all tiltro og alle gode ord på veien fra mine medmennesker. Det er utrolig at ingen rynker på nesen, men faktisk ser at dette er bra for meg. Jeg er så glad for at folk ikke lenger betrakter meg som ”hun med anoreksi”, men heller som en helt vanlig jente med nøyaktig samme muligheter som en hvem som helst. Det finnes en vei videre, men den avhenger av flere ting. Dere får vente å se. Jeg lover å fortelle hvis det blir noe av planene mine. Ingenting er bestemt enda. Det jeg i alle fall kan røpe er at dette ikke innebærer noe behandling. Kroppen er ikke skrøpelig eller lider på samme måte lenger. Den er friskere og mer funksjonell. Ja. Til og med benstrukturen er riktig utviklet nå, og mine tydelige ribbein er ikke lenger så fremtredende som de en gang var. Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen, men det må til, og det beste er å vise at jeg greier dette selv. Faktisk viser jeg bedre fremgang hjemme enn jeg noensinne viste til i behandling. Ja, det er mulig – til dere som måtte mene noe annet. Først og fremst fordi jeg er sta, men også fordi jeg har en sterk nok motivasjon i livet mitt!
God sommer! Jeg har ferie disse to (fullbookede) ukene – altså etter i morgen kveld 😉 Håper på litt sol. Kroppen trenger D-vitamin, og huden trenger farge. Og jeg bør kanskje besvare de tusen (neida, ”bare” 67) e-mailene som har hopet seg opp i innboksen de siste ukene. Glad jeg ikke er toppblogger nå, for det antallet kjennes for øyeblikket noe altoppslukende. Tror jeg bare dropper å svare 3-4 sider på hver, så går det nok unna raskere enn det pleier. Blogg er riktig nok ikke jobben min, men jeg føler mer privilegert og takknemlig som får muligheten til å bistå syke og pårørende. Min stemme trenger ikke koste noe som helst. Det er nok for meg å vite at den kan hjelpe! Og som sagt; nå jeg er ute av eksamensboblen og den overdrevne tyggistyggingen, så svarene er like rundt hjørnet – skal bare få meg litt søvn først. Var visst ikke så enkelt å sovne med filosofene dundrende på repeat, gitt. Av frykt for å forsove meg droppet jeg piller, ørepropper og sovemaske – og i tillegg satte jeg på 7 alarmer med 3 minutters mellomrom. Jeg var faktisk ikke trøtt i det hele tatt da jeg våknet klokken åtte etter typ to-tre timer søvn, så det er vel det jeg får i fleisen nå. Har ikke stått opp så tidlig siden jeg trakk den første visdomstannen i April i fjor. En stund siden altså, så at det gikk så smertefritt er jo bare en drøm. Da kan jeg like gjerne være litt trøtt nå. 4 timer med skriving pleier for så vidt ikke ta på, men det gjør det når jeg hele tiden har i bakhodet at jeg skal levere mitt beste noensinne. Nå er jeg bare så lettet for å være ferdig, og vite at ex phil er et fullendt kapittel. Såfremt det blir godkjent på universitetet da. Men den gang, den sorg. En ny eksamen vil jeg ikke ha problemer med, om det så er. For meg var det viktige å ha noe å fylle dagene med dette halvåret, og det har jeg jammen meg gjort. I ordets rette forstand.
Her burde jeg vel publisert et bilde av en overlykkelig Madelén, men akkurat nå tillater ikke utseendet det. Istedenfor får dere et bilde som jeg tok i natt, som for meg er litt godt å se tilbake på. Studielivet er nemlig satt på vent, og det er ferietid..
Frøkena har virkelig vist progresjon, og det er ikke lenger tvil om at jeg går mot en bedre versjon av meg selv. Det merkes, og det synes. Det gleder, og det skuffer. Det er en seier, og det er en lidelse. En lidelse jeg nå gjennomgår, og kanskje for alltid må gjennomgå. Helt ærlig så bryr jeg meg ikke om kropp. Kropp er bare teit. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og de målene jeg har satt meg. Jeg blåser fullt og helt i hvordan jeg ser ut, og om jeg er tilfreds med meg selv. Den dag jeg veier nok kommer jeg ikke lenger til å kalle meg selv spiseforstyrret. Ja, jeg vet de aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, bla, bla, bla… For noen er det kanskje en trøst å si dem er syke når det ikke ser sånn ut, slik at de kan få utløp for sine innvendige følelser. Det har i lange tider vært en trøst for meg også, men nå som jeg ikke ser en anorektiker i speilet, så blir det bare så feil å bruke ordet anoreksi. Et nederlag, på en måte. Jeg klarer ikke kjenne meg igjen i jenter som bærer den kroppen jeg tidligere hadde. Jeg bruker heller ikke anoreksi eller andre korttenkte unnskyldninger som noen årsaksforklaring. Jeg snakker kun på vegne av min egne vilje og fornuft, om det er noe jeg vil/kan eller ikke vil/kan. Anoreksi har blitt så fremmed og så ukjent, bare. Det er nesten rart å skrive disse ordene her. Men. Jeg tror det er en bra ting. Jeg tror det betyr noe positivt, og at jeg er et sted der noe annet enn sykdom opptar mine interesser og prioriteter. I mine øyne er jeg ikke hun med anoreksi. Jeg er bare litt tynnere og svakere enn gjennomsnittet, men til gjengjeld beintøff, supersta og sabla flink. Og også ekstremt temperamentsfull.
For det er jo det som skjer. Jeg er i ferd med å finne tilbake til den jeg var før, i en forbedret versjon. Den reisen jeg har gjennomgått, har gjort meg så bevisst på meg selv, og dermed også på hva jeg ønsker å oppta fra ”gamle dager”. Folk sier gjerne at anorektikere er stae, flinke, kontrollerte og temperamentsfulle mennesker, og at disse egenskapene blir forsterket når man blir syk. Gjett hva? Jeg var enda mer sta, langt flinkere, ekstremt kontrollert og hadde et temperament som knapt kan beskrives, før jeg ble syk. Dette er for mange kanskje dårlige egenskaper. Jeg er uenig. Staheten er det som driver meg mot målene mine, og gjør at jeg aldri gir opp. Flinkheten er det som gjør at jeg klarer målene mine. Kontrollen er det som gjør at jeg ikke tar snarveier, men holder fokus, mens temperamentet på en måte beskytter meg mot å være sårbar og viser at jeg er mentalt sterk. Mental styrke er noe av det som gjør at jeg greier holde meg plantet på jorden. De siste årene har vært en berg og dalbane med ustyrlige følelser. Ikke bare har det vært uvant, men også innmari irriterende for en som vanligvis er vant til å ha alt på stell. Jeg er vant til at jeg styrer løpet, og handler slik det er best for meg. At jeg plutselig begynner å grine over en filleting, er for meg helt absurd. Trolig er det en av grunnene til at jeg nyter dagene litt ekstra nå. Det finnes knapt saltvannstårer på mitt kinn. Den indre driven min har styrket seg betraktelig, og jeg elsker at jeg bruker staheten min til å kjøre det løpet jeg vil. Jeg elsker at jeg føler at jeg fortjener dette livet, og jeg elsker at jeg blir sint og slår i bordet når ting oppleves urettferdig. Det er vidunderlig å kjenne at livet former seg etter mine behov og ønsker, fordi jeg selv evner legge ned det arbeid som må til. Av egen vilje, og ikke etter ordre fra sykdommen.
Mange er nok skeptiske til at jeg er så flink eller jobber så hardt, og det er greit. Det får være deres sak. Jeg er flink, fordi det er naturlig for meg. Det ligger i min natur å være flink. Det er en iboende streben og et slags behov som kommer innenfra. (Uten at det må misforstås, for det er selvfølgelig mye jeg ikke vet og mye jeg ikke kan.) Få som leser bloggen min kjente meg før jeg fikk anoreksi. De vet ikke at jeg satt med lekser midt på natten, at jeg presset meg i flere gymtimer helt til jeg spydde, eller at jeg synes alt under fem er for dårlig. Forskjellen er bare det at denne flinkheten ikke gikk på helsa løs. Jeg overlevde med blå poser under øynene, en hard gymøkt eller en fem minus. Det var da jeg begynte å straffe meg selv for at jeg ikke var flink nok, at problemene begynte. Jeg begynte å bruke begrepet fortjener om alt jeg gjorde, som i seg selv ikke er farlig – men den gang. Hjelp. Det er her mat og trening kom inn, nemlig. Minst mulig kalorier, 28 timer trening pr uke. Skjønner dere forskjellen? Når jeg nå er flink så er det fordi det gjør meg godt å mestre ting. Da jeg var syk, var jeg det på grunn av tvangstanker, og helt uten formål. Det fikk konsekvenser. Alvorlige, som dere vet.
Heldigvis er det en stund siden den gang, og jeg har snudd dette usunne flinkhetsfokuset over på et langt sunnere flinkhetsfokus. Nå blir jeg ikke lenger syk av det, fordi sykdommen ikke er enerådende. Det er ikke sykdommen som ”snakker”. Disse tankene er de jeg hadde før jeg ble syk, og disse tankene er de som vil følge meg resten av livet. Helt siden jeg var liten har jeg jobbet for målene mine, og det er ingenting som tilsier at jeg skal slutte å jobbe for dem, bare fordi jeg har vært offer for en anoreksi. Tvert i mot. Jeg har blitt enda mer skråsikker på at det målet jeg som 7 åring satt meg, er riktig. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Det er kanskje et høyt mål, men det er mitt eneste mål. Hvorfor skal jeg da ikke følge det? Det er nettopp dette jeg ønsker i livet. Da blir det også med de forutsetninger jussen er – noe av det vanskeligste å komme inn på, og noe av det vanskeligste å begi seg ut på. Hva så? Da sier det seg i alle fall selv at jeg må fokusere på å være flink. Jeg kan ikke ta en fridag, fordi jeg ikke orker å lese eller møte opp på forelesning. Jeg må komme a’jour med det som er, før jeg kan si meg tilfreds. Det betyr ikke ”jobbe til jeg stuper”, men ”jobbe til jeg er fornøyd”. For selvfølgelig har jeg planer om å ha et liv ved siden av skolen, hvis noen lurte.
Akkurat nå er det snart eksamen i ex phil, som er forberedende til jussen. Jeg har (i tillegg til jobben min) sikkert sittet i 7 timer hver dag, de siste ukene, og det merkes godt på både rygg og det som er. Men, til gjengjeld gir det meg Søndagsfri og avslappende kvelder. Og det med god samvittighet. Selv om jeg er stresset som person, så nekter jeg å stresse meg gjennom pensum. Fordi jeg liker å lære, og jeg liker å lære i et tempo som ikke er racerbil. Derfor er det mye bedre å jobbe jevnt og trutt, og det føler jeg har gjort dette halvåret. Faktisk har jeg lagt ned langt større innsats enn det nødvendige, kun fordi jeg er så nysgjerrig og tørst på kunnskap. Det har blitt noen titusener med ord, kan man si. Skal virkelig bli spennende med eksamen. Føler egentlig jeg kan alt pensum nå, og det er en latterlig bra følelse. Da kan jeg på en måte roe litt ned de siste dagene, uten at jeg selvfølgelig tar helt fri. Det tillater jeg meg ikke. Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Har selvfølgelig store forhåpninger til resultatet, men tør ikke tenke en tanke omkring det før jeg har sendt inn oppgaven til vurdering. Det som i alle fall er sikkert er at mitt beste er godt nok, og når jeg har fått supre tilbakemeldinger på alt jeg har levert, så satser jeg på at karakteren blir noe jeg kan leve med.
Joda, jeg skriver på skapet (skal snart kvitte oss med), når jeg står fast. Her er et lite utdrag av mine velvalgte ord.
I vår familie har stadig bunader gått i arv. Da jeg var liten erindrer jeg spesielt bunaden fra mammas bygd, Voss. Og da bunadene ble for små gikk selvfølgelig mamma til innkjøp av barnebunader. Til min store fortvilelse. Jeg var kanskje en av tre som måtte ha bunad i klassen da vi gikk i barnetoget, og det var ikke gøy! Jeg ville ha kjole, bukse og skjørt som de andre. Jeg ville gå med joggesko, ikke pensko – og helst ville jeg ville ikke skille meg ut. Det var ikke det at mamma tvang meg, men det var det at jeg ikke turte å si noe. Jeg ville jo ikke såre henne. Så slik ble det. Bunad til og med sjette klasse. For meg var det en befrielse å da bunaden ble for liten. Og enda større befrielse var det å slippe å gå i tog da jeg begynte på ungdomsskolen. Det skal dog sies at jeg elsket 17 mai. Saken var bare det at jeg ikke fant det ”kult nok” å gå i bunad eller tog. Jeg hadde et slags behov for å vise de andre ”barna” at jeg ikke trengte å følge reglene. Haha. Snakk om rebell.
Da det nærmet seg en avgjørelse angående konfirmasjon var jeg veldig delt. Først og fremst om jeg ville ha en feiring, og for det andre om hva jeg skulle ønske meg. Det skulle i hver fall ikke være kristelig (er ateist) og i hver fall ikke være bunad. Husker jeg lo småhånlig meg da jeg hørte venninnen min ”kun” fikk bunad i konfirmasjonsgave mens jeg på min side fikk førerkort og dyre smykker pluss et supert selskap. Hadde jeg ikke konfirmert meg hadde jeg ikke fått noe selskap, så valget falt på borgerlig. Et valg jeg tok helt uavhengig av mine venner. Kom ikke med sammen med én person jeg kjente på kullet en gang, men det gjorde ikke noe. Jeg trengte på alle måter å utfordre mitt sosiale og utadvendte vesen. Noe jeg er evig takknemlig for den dag i dag. Først og fremst fordi jeg hadde en reell dannelsesreise i løpet av konfirmasjonstiden, gjorde meg en fantastisk erfaring og fikk mange nye bekjentskap. Sistnevnte var med på å gjøre ungdomstiden min enklere, og jeg gikk på mange måter fra 0 til 100 i både selvtillit og det som var.
Konfirmasjonspengene mine gikk ikke til bunad, men ikke noe andre spesielle fancy greier heller. Da jeg ble 14 jobbet jeg et år som telefonselger så jeg slet ikke med å betjene forbruket av Lacoste, Polo og Gant, ei heller treningstøy på ungdomsskolen. Konfirmasjonspengene stod mer eller mindre urørt på en konto, og ble ikke flyttet over til brukskonto før jeg som sytteåring begynte i min første ordentlig jobb, Elkjøp (der jeg fremdeles er glad jeg jobber den dag i dag) At pengene skulle bli værende i banken var et valg jeg tok – ikke noe foreldrene mine tvang meg til. Et slikt fornuftig valg gjenspeiler trolig den person jeg også er den dag i dag. Jeg har alltid hatt et godt øye for privatøkonomi og alltid god likviditet på kontoen. Hva konfirmasjonspengene gikk til er enda et stort mysterium. Jeg har bare brukt penger når jeg har hatt behov, men aldri gått i minus. Selv ikke da jeg med et sekssifret beløp åpnet mitt første og eneste aksjefond eller da jeg like etter brukte den doble summen på min første bil. Ei heller da jeg fire år senere kjøpte en enda dyrere bil (den jeg har nå). Det må være lov som ungdom å være stolt over å ha stålkontroll på økonomi. Aldri har jeg brukt penger på snus eller røyk, og heller ikke ofret store summer på alkoholkonsum. Forbruket har så å si være i null (sett utenom bilene mine) siden den dagen jeg startet på videregående. Kun de viktigste utgifter har blitt prioritert. Ønsker faller ikke under den kategorien. Rett og slett fordi jeg liker å spare, og jeg vil de neste studieårene vite at jeg sitter trygt i det. Det trenger ikke bety at jeg kan kjøpe alt jeg vil eller skal bo i en 150 kvadrats leilighet som student, men bare at jeg for eksempel får det pålegget jeg trenger eller at jeg ikke må kutte ned på gaver til familien fordi husleia er for høy. Noe i den dur. Men så var det bunaden, da. Den var ikke noe ønsket fra konfirmanten sin side, og dermed ikke noe jeg hun spanderte på seg selv den gang.
Sommeren 09 giftet mamma og pappa seg, og for første gang noen sinne misunte jeg alle som hadde bunad. Husker det så godt. Gjorde nesten litt vondt. Den sommeren gjennomsøkte jeg nettet, men fant fort ut at jeg syntes det ble litt unødvendig og dyrt tross at jeg hadde grei råd. Samtidig så jeg slike investeringer som vokseninvesteringer. Ikke noe jeg som barn skulle bruke penger på. Ergo måtte den vente. Senere samme år kom bestemor med et forslag, helt uten å vite om det plutselige behovet og ønsket mitt. Hun hadde nemlig bestemt seg for å legge bunaden på ”hylla” og mente jeg var den rette arving med tanke på hvordan ting hittil hadde blitt fordelt i familien. Jeg husker jeg hoppet himmelhøyt. Ikke bare var det en bunad. Det var verdens fineste bunad. Skulle jeg selv valgt bunad var det Gudbrandsdalen (hennes bunad), den hvite Dovrebunaden eller den hvite Oslobunaden jeg ville gått for. Men helt ærlig likte jeg Gudbrandsdalen best. Den blå fargen, broderiene og snittet er så fint. Ikke uten grunn at den har ligget jevnt mot toppen under bunadskåringen. Vel uansett. Våren 2010 startet prøvingen, og fordi den allerede var sydd inn satt den som et skudd. Tanken til bestemor var at jeg skulle rekke få den til Aleksander sin konfirmasjon – som ble første gang jeg brukte den. Og aldri har jeg følt meg stoltere. Og aldri føler jeg meg stoltere enn når den er på.
Min arvede bunad er en mellomblå Gudbrandsdalen Festbunad/Festdrakt. I tillegg har jeg to tilhørende søljer, mansjettknapper, lue, skrin, veske og nå også cape. Fra før hadde jeg to barnesøljer. Skoene er kjøpt utenom. Jeg har 41 og 3/4 (!!) i fot så det er nært sagt umulig arve noe der. Dessuten er sko noe som slites ut. Jeg er nå ferdig med å samle opp til servise, så tenkte jeg skal begynne samle opp beltestøler fra og med neste bursdag. Forhåpentligvis har jeg da et belte før jeg er gift. Haha. Verken jeg eller bestemor har eller hadde noen tilknytning til Gudbrandsdalen. Bestemor fikk fritt velge den bunaden hun ønsket, og dermed falt valget på den fineste (ifg henne. Jeg er enig!) På den tiden var det ikke like lett å komme seg rundt med bilen så målene ble sendt inn til Husfliden i Lillehammer. Morsomt å tenke på. Bunaden var så å si skreddersydd for bestemor, men som sagt har den blitt tatt inn i de senere år. Den passet meg nokså perfekt i 2010. Verre etter jeg gikk ned i vekt. 17 mai i år var første gang jeg kjente den strammet og holdt seg oppe naturlig. Dels på grunn av min ekstremt oppblåste mage, og dels på grunn av vektoppgangen de siste måneder. Generelt satt den mye finere på meg nå enn hva den noensinne har gjort de siste 5 årene (i 2011 var jeg russ) Det synes jeg var ekstra hyggelig. Har mange ganger vært litt lei meg for at bunaden har vært ”stor” så dette her gledet meg virkelig. Og med capen følte jeg meg enda mer fantastisk. Bestemor skulle virkelig ha sett meg på 17 Mai!
Jeg vet at det er fyfy å være optimistisk til utseendet i dagens samfunn, men jeg ser ingenting galt i å gjøre det såfremt det ikke blir narsissistisk. Noe jeg mener at jeg fint greier å balansere. Dette fordi jeg sjelden tør erkjenne at jeg er fin. På alle måter har jeg internalisert det Tom har ment disse år. Hvilket som er synd. Om det da er bunaden som gir meg en god følelse, så skal den selvfølgelig få bidra til det. Jeg har slitt såpass lenge med nedverdighetsfølelser, og ser derfor ingen grunn til å undertrykke selvaksepten når den først kommer. For meg er viljen til å bruke bunad motivert av hva jeg vil og ikke fordi (nesten) alle andre har. Jeg gjør ikke egne valg på bakgrunn av hva samfunnet tenker. Det er det som kalles frihet. Jeg kunne like gjerne brukt bunaden min i en fest der ingen andre hadde bunad. Kun fordi det gir meg en god følelse å bruke den, og også fordi jeg føler meg som en million dollar. God kombinasjon.
Et lite bilde fra i år. ”Ikke få meg til å se ut som om jeg bare er 170 da, pappa” skrek jeg mens pappa måtte ned i knestående. Haha.
Litt på etterskudd med innlegget da jeg siden natt til 18 mai har vært noe (ganske) redusert. Noen ganger må man bare lytte til kroppens behov. Og som dere vet: jeg hater å adlyde den. Med andre ord har dette ikke vært noen ønskesituasjon for meg. Men. Nå er jeg heldigvis tilbake, og veldig klar for en ny og givende uke. Det står både jobb, og mye skole på planen – selv om jeg vet at sistnevnte må være mest i fokus. Greit nok at jeg føler meg som en duracellkanin til enhver tid, men det er på ingen måte en garanti for at all energien holdes intakt 24/7. Ikke i disse dager. Ergo må noen begrensninger til. Og også litt hvile. I alle fall såpass kort tid før eksamen. Jeg har jo tross alt et realt stykke arbeid foran meg. Ikke det at jeg ligger bakpå, men jeg kan heller ikke tape noe ytterligere tid. Følelsen av at stresset tar meg, og at jeg ikke kommer gjennom det jeg skal er verdens verste følelse. Nettopp fordi det er en bekreftelse på at jeg ikke har hatt muligheten til å gjøre mitt beste når det gjelder. Kun fordi jeg feilprioriterte. Og det er sååå ikke meg!
