Madelén (fra anorektiker til jurist – og journaliststudent)

Jeg hadde planer om å være rimelig flink i går, så jeg stod opp tidlig og begynt å lempe tingene inn i bilen i god tid før avreise. Fordi jeg allikevel skulle dusje like etterpå var jeg ikke så nøye med bekledningen. Noe jeg relativt greit fikk merke. Da jeg kom ut var det 3 minusgrader, og bilen var full av is. Det hele endte opp med at jeg i 15 minutter ble stående i nærmest undertøyet for å tine bil, skrape is og plassere bagasje. Morsomt syn vil jeg tro. Det hjalp ganske greit at dusjen var neste stopp for å si det sånn. En varm dusj hjelper på det meste. Da jeg kort tid etterpå var ferdig stelt og hadde ryddet rommet satte jeg snuten mot skolen – og 6 1/2 time senere hjemover. Ikke i ordets rette forstand, kanskje. Turen til Horten kjentes veldig lang, og jeg tror det har litt med at jeg har hatt veldig apatiske tanker omkring det. At jeg føler meg litt malplassert, på en måte. Det er veldig lite av livet mitt som tilhører Horten nå. Det meste er jo i Hønefoss per dags dato. Uansett så skulle ikke det ha noe å si på hjemkomsten. Det var en ganske annen opplevelse enn jeg først hadde tenkt, og jeg må bare innrømme ærlig: det var utrolig godt å komme hjem til familien.

Det var en litt annen verden å komme inn i huset. For det første føltes alt ekstremt mye større, og for det andre var det så rent og pent overalt. Ingen tvil om at mamma og pappa hadde forberedt seg på besøk av selveste kongen. Og ikke nok med: Jeg kom jammen meg til ferdig middag også, akkurat som ønsket og bestilt. Man lærer å verdsette slike ting når man er vant til fiskekaker, torosuppe, kokte wienere, proteinbarer, og den slags. Mamma hadde ordnet kjøttsuppe, såpass god og såpass mye, at den blir et kjærkomment innslag i kveld, også. Jeg kan ikke huske sist vi alle satt ved samme bord og spiste samme retten. Jeg kan ikke huske sist mamma serverte meg mat, eller i det hele tatt at jeg bad om en porsjon til. Jeg kan heller ikke huske når vi sist satt samlet og så tv på kvelden, eller i det hele tatt at jeg spiste noe annet enn babygrøt til kveldsmat. Så må jeg kanskje ikke glemme å nevne at jeg (nokså lite skamfull) smakte på Aleksander sin kanelkake. Bare et lite stykke, men nok til å bevise en gang at jeg er så frisk som jeg utad gir uttrykk for. Den var selvfølgelig i det søteste og kvalmeste laget for meg, for jeg er jo ikke noe kakemenneske, men uansett: viktig å bevise. Både for familien, men også for meg selv. Nettopp det at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg gir blaffen i om jeg spiser litt ekstra her og litt ekstra der, og jeg tar spesielt hensyn til det de dagene jeg trener. For det skal også sies. Jeg trener mye. Ikke så mye som da jeg hadde ortoreksi, men nok til at jeg har opparbeidet en kondis som nærmer seg der jeg satt pers i 3000 på vgs. Det er alt fra gåturer med en sekk som veier et tonn, til styrke, spinning, pilates og jogging. Alt ettersom hva angår humør, lyst og ork. I går fikk jeg derimot ikke trent, men det var helt ok. Jeg trener ikke hver dag, og jeg har ingen tvangsregime rundt det. Kun et elskforhold. Slik det skal være. Kommer mer i et annet innlegg om det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fordi jeg kun er hjemme fram til Søndag formiddag er det nødvendig med en plan for dagene. Ikke en plan som må følges til punkt og prikke, men en plan som til en viss grad gjør at jeg kan være effektiv og rekke rundt det jeg skal. Så langt har jeg rukket legetime, møtt en venninne, samt gått en tur. Nå hadde jeg ikke mye tanker om å besøke legen, men jeg unnet meg et lite besøk selv om. Har ikke følelse på oversiden av høyre fot, så jeg måtte på en måte få en slags bekreftelse på at det ikke var polynevropati eller vanlig nevropati. Når man leser såpass mye erstatningsrett og kommer inn på dommer om invaliditet og lammelse, så er det veldig lett å ty til google. Så joda. Det var ikke noe farlig, mest sannsynlig. Bare en nerve i klem. Treningsrelatert. Ehe. Jeg tok også blodprøver. Veldig viktig at jeg får i meg nok av vitaminer og mineraler nå som jeg bor for meg selv. Det er nemlig fort gjort at slike ting slår ut på en veldig uheldig måte – især hvis nivåene går under det som er anbefalt. Helt sikkert innafor, men greit å sjekke. Og også veldig greit å vise legen at jeg faktisk er noe mer enn levende. Han fortjente (etter alle disse årene med håpløshet, apati og depresjon) å få en bekreftelse på at han har bidratt til at jeg nå er blitt såpass frisk. Kan bare nevne her at jeg ikke lenger sliter med ryggplager, og ei heller forfrysninger når det er 25 grader ute. I går kveld var det jeg som kledde av meg, og mamma som kledde på meg. Stor forskjell. Og mens jeg nå sitter her og skriver står verandadøren åpent på vidt gap bak meg. Bare slike ting sier litt om hvor utrolig mye viktigere en fungerbar kropp er, enn en som knapt har passert tredve kilo. Grøsser av tanken. Men det er nå så. Er vel på tide at jeg får unnagjort noen timer med lesing, så det er det neste som står på agendaen. Aldri fri, men jeg leser selvfølgelig ikke så mye som jeg gjør vanligvis. Det er rimelig stille i huset nå, foruten om han fyren som står ute og borrer i steiner. Jess. Broren min har snudd hele hagen på hodet, og virkelig funnet fram sine sider som både snekker, byggningsingeniør og anleggsarbeider. Jeg er imponert.

https://www.facebook.com/maadeleen/

Jeg var godt i gang med planleggingen. De fineste sangene til Coldplay var plukket ut. De vinrøde rosene var selvskrevne. Maten skulle bestilles fra en bestemt catering og lokalet hadde jeg også ”booket”. Alt av bordpynt, sanghefter og taler var planlagt. De skulle gjennomføres med så å så mange minutters mellomrom. Gjestelisten var ferdigskrevet, og også printet ut. Og et testamente forelå. Et testamente jeg startet å skrive på da jeg kom hjem fra sommerferie i 2010. Selv avskjedsbrev til familie og venner var skrevet. Fordi jeg visste at jeg ikke hadde krefter til å stå imot. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe drastisk, men fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å holde ut. Det gikk så fort nedover – og jeg hadde ikke kontroll. Ikke så mye som et snev, engang. Jeg hadde på en måte innfunnet meg med situasjonen, og godtatt at jeg trolig skulle begraves før jeg fylte 18 år. At foreldre begraver sine barn må være alle foreldre sitt mareritt, og jeg hadde det ikke særlig bra med meg selv da jeg skjønte at det var på vei til å bli en realitet. Istedenfor å vise meg sårbar og redd, fremsto jeg heller som en kontrollperson ut av en annen verden. Jeg delte ikke mine tanker med noen. Det er derimot ikke sagt at den gnagende samvittigheten uteble, og min løsning på det var: 1) innfinne meg med situasjonen, og 2) ordne min egne begravelse. En gjesteliste der alle mine kjære var invitert, foruten om meg. En dag der alt var spikret til detaljene, uten at selve datoen var satt. Det skulle være min unnskyldning og ”betaling” for at jeg ble syk. Men sannheten er at den trolig aldri ville gjort opp for de skader jeg har påført, og den ville heller ikke gitt mamma og pappa noe annet enn fortvilelse og sorg. Alt annet enn de fortjente og fortjener! Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Å skrive dette innlegget gjør meg så skamfull, så sint, så frustrert, og også tom for ord. Jeg sliter virkelig med å forstå hvor syk jeg faktisk har vært. For det første var det ingenting i verden som tilsa at dette skulle skje meg. Jeg var (er) en livsglad jente med hårete mål og store ambisjoner. For det andre kommer jeg fra en familie der kjærlighet står høyt i sentrum, og oppveksten min har vært fullstendig upåklagelig. Da er det naturlig å sette et spørsmålstegn?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

https://www.facebook.com/maadeleen/

Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg i ferd med å miste mer og mer av meg selv. Det var skole. Det var jobb. Det var familie. Det var trening. Og innimellom var det også venner. Det var aldri Madelen. Kun plikter som måtte gjennomføres og krav som måtte innfris. Når jeg tenker tilbake på den hverdagen jeg levde i, så er det for meg ikke så rart at det ene tok det andre. At skolen gjorde meg til en perfeksjonist ut av en annen verden, at jobben gjorde meg til arbeidsnarkoman, at treningen bidro til ortoreksi, synlige blodårer og overdreven sunnhetstrang, at vennene fordunstet, og at familien til tider ble gjenglemt. Jeg har aldri klart å sette fingeren på når anoreksien kom inn i bildet, men jeg tror det var et sted mellom 1 og 2 året på videregående, uten at jeg skal si det for sikkert. MEN det jeg skal si nå er høyst kritikkverdig: faktisk så ble anoreksien på en måte redningen min. Alt som slet meg ut på ungdomsskolen ble på en måte samlet i en liten ball, og jeg fikk en slags kontroll og et fullstendig overblikk. Selv om denne kontrollen på sikt bidro til å omforme hele meg. Jeg fikk en ny identitet, og lenge, i flere år, har jeg vært redd for hvem jeg var uten denne identiteten. Om folk kunne se meg uten anoreksi? Hvem er jeg uten Tom (navnet på min lille ”venn”)? Identitetskrise. Oppgjøret greide jeg først å ta i våres. 8 1/2 år etter at jeg ble syk. Først da innså jeg at anoreksien var en hvilepute, og ikke bærebjelker for resten av livet mitt. For å gå tilbake til pappas berømte husprosjekt så var altså ikke anoreksien den grunnmuren som gjorde at huset kunne la seg bygge. Den måtte bort. Helt bort. Den var for ustødig, og kun noe jeg balanserte på mens den livsfarlige leken pågikk. Et slags skille mellom død og levende, eksisterende og ikke-eksisterende. Det skal derimot sies at jeg ikke er i mål. Jeg har hele livet på å utvikle og forbedre meg selv som person. Madelén er på ingen måte et endt kapittel, noe jeg er glad for, selv om det har vært et slit å komme hit. Endelig kan jeg konstatere at veien er langt mer synbar og innen rekkevidde enn tidligere. Uten falske identiteter og forstyrrelser. Jeg har nå funnet mitt utgangspunkt som jeg kan bygge videre på!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når jeg skriver dette så merker jeg tårene kriger seg fram. Glade tårer og triste tårer. For det første er jeg uendelig stolt over hva jeg har fått til, og at jeg har greid å frigi meg fra det fordømte tvangsekteskapet. Fordi jeg vet at jeg nå er i ferd med å realisere det livet jeg drømte om før jeg ble syk. For det andre er jeg også redd fordi jeg nå er fullstendig overlatt til meg selv. Jeg vet at det vil gå bra og at jeg mestrer den friske hverdag, men det er noe med all denne friheten som noen ganger blir litt ”too much” – selv for meg. At jeg blir litt redd for å leve på en måte. Jeg står stadig ovenfor flere valgmuligheter der jeg må bevise at jeg kan ta valget på egen hånd. Uten anoreksien i bakhodet. Det er en stor forskjell. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke anorektisk, men da gjelder det å være selvbevisst og sette ned foten. Ikke stresse. Puste med magen. Holde fokus. Den type ting. Så har vi også skyldfølelsen. Det tredje punktet på Madeléns grineliste. For jeg har nemlig en utrolig sterk skyldfølelse hvis jeg kjenner ordentlig etter. Trolig vil den alltid følge meg. Det er også naturlig. Med tanke på hvor syk jeg har vært, og hvor mye jeg har utsatt mine kjære for. Hvorfor skulle det gå så lang tid før jeg innså hva venner, familie og lesere sa til meg? Jeg vet jeg ikke er gammel, men samtidig kan jeg ikke unnlate tankene om hvor jeg ville vært uten sykdommen. Jeg er ikke særlig emosjonell av meg, men på grunn av alt jeg har opplevd, skal det ikke mane tankene til, før kinnene er røde og våte av saltvann. Ofte glir dette også over i selvhat, og plutselig er jeg der hvor jeg ikke fortjener noen ting. Riktig nok skjer dette meget sjelden nå, men det hender at mine skikkelig dårlige dager eskalerer seg til det som verre er. Uansett er da hovedpunktet: NOK mat fortjener jeg alltid. Så får jeg heller jobbe med meg selv når det kommer til selvfølelse og aksept. Det skulle jo ikke være så vanskelig? Nei, for det er gratulasjonene som er. Når folk sier at de blir imponerte over hva jeg har fått til. Da blir jeg rørt. Sånn skikkelig. Nesten så det gjør vondt. Fordi jeg ikke greier å forstå det. Det er så uvirkelig. Som om jeg drømmer. En drøm som er så fin at jeg ikke greier å tro på at jeg er i våken tilstand. Jeg er en sånn person som må se ting for å tro på de, men uansett hvor mye jeg prøver å tro på dette her, så greier jeg ikke helt å fatte realitetene…

https://www.facebook.com/maadeleen/

”Kan jeg låne penger av deg, Madelén? Ja. Kan jeg komme foran deg i køen, Madelén? Ja. Kan du sende meg oppgaven fra i går? Ja. Kan du jobbe ekstra etterpå? Ja. Kan du snakke med han/hun for meg? Ja.” Og slik kunne jeg fortsatt. Tidligere fantes det nemlig ikke en ting (innen rimelighetens grenser) som jeg ikke kunne takke ja til. At jeg selv helst ville noe annet, hadde dårlig tid, ikke hadde penger til egen lunsj om jeg lånte bort, måtte gjøre ekstra lekser eller jobbe ekstra selv om jeg var syk- betød liksom ingen ting. Det var jo for egoistisk å tenke sånn. For egoistisk å sette seg selv foran alle andre som trengte min assistanse, min tid og mine penger. En slik person ville jeg ikke være – rett og slett fordi jeg ville at alle skulle like meg. Ingen skulle kunne ”ta meg på noe” eller ha en negativ oppfatning av meg. Med disse tankene utviklet jeg meg til å bli den person jeg ønsket, men ikke den person jeg innerst inne var tilfreds med å være. Jeg satte meg selv til siden, og ble kun en reservespiller i mitt egne liv. En benkesliter. Folk så meg kun fordi jeg stilte opp når de trengte det – og ikke for noe annet. Jeg fikk ikke den anerkjennelse eller gjengjeldelse jeg følte jeg fortjente. Det var et sted i dette momentet at jeg begynte utvikle spiseforstyrrelser – og selv om jeg så hva som var i ferd med å skje, så stoppet jeg det ikke. Nå skulle nemlig Madelén få ta sin plass. Hun skulle nå bruke sin tid på trening og jobb. Hun skulle nå bruke penger på det hun ville, men helst spare det meste. Hun skulle nå jobbe knallhardt på skolen, og ikke dele det med andre. Hun skulle med andre ord ha kontroll. Jeg vil vel ikke si at jeg ble egoistisk, men jeg ble bare hakket for mye selvbevisst. Det var  ingen mellomting. Jeg gikk fra å si ja til alt og alle, til at jeg nå skulle si nei til alt og alle. Utenom meg selv. Hvor ble balansen av?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I ettertid har jeg brukt tid på å løse opp i denne gåten. Ja, jeg vil være godt likt, men det skal ikke gå på bekostning av meg selv og mine interesser. Det er heller ikke så big deal om noen ikke liker meg, såfremt det ikke er snakk om noe urettferdig eller galt jeg har sagt eller gjort. Slike ting må rettes opp i på sekundet. Alltid. Jeg er ikke lenger definisjonen på et ja-menneske, men heller ikke motsatt. Fra tid til annen vurderer jeg den enkelte situasjon. Jeg sender over oppgaver til medstudenter, mot at de jobber med meg senere og gjør det samme tilbake om jeg selv trenger hjelp. Jeg låner bort penger, mot at jeg får dem tilbake, såfremt det ikke er småbeløp. Jeg jobber ekstra de gangene jeg ser jeg har krefter og tid. Jeg lar folk komme foran meg i køen, så lenge det ikke gjør at jeg selv må stresse livet av meg for mine gjøremål. Dermed beholder jeg også Madelén oppi alt. Jeg er på ingen måte egoistisk av den grunn – kun fornuftig. Etter mange år med mindreverdighetstanker, depresjon, angst og det som verre er, så har jeg innsett at jeg ikke kan legge meg selv bort. Det er jo tross alt jeg som er hovedpersonen i mitt liv. Når jeg omsider har innsett det har jeg også forstått at ting på alle måter blitt mer balansert, og at livet ikke lenger er et ork og mas, men noe jeg skaper. Så langt ser det veldig lovende ut!

https://www.facebook.com/maadeleen/

Jeg personlig tenker ordet elske er et sterkt ord. Det handler liksom om mer enn bare følelsene – en skal også ha lidenskapen. Min far har hele veien sagt at det å bli frisk handler om å elske seg selv og kroppen sin. Jeg fant ut at han, som oftest har rett, tok feil der. For meg handler det som nevnt tidligere om motivasjonen, og om å elske denne motivasjonen. Jus er min motivasjon. Min lidenskap. Det skal derimot ikke trekkes to streker under svaret riktig enda, for jeg stopper naturligvis ikke der. Det kroppshatet jeg har levd med i snart ti år er vel nært sagt borte (litt hat vil alltid være der), da jeg aksepterer meg selv nå. Kroppen er ikke lenger en byrde. Jeg digger at kroppen fungerer, og jeg nyter synet av markerte muskler (tenk at jeg endelig har greid å bygge dem!) og ikke utstikkende ribbein. Å gå så langt som at jeg elsker den – det blir å ta i. Jeg vil aldri elske kroppen min, men jeg vil godta at den er blitt slik som den er. For meg var det en big deal med lår og legger før jeg ble syk, men av en eller annen merkelig grunn så kommer ikke de tilbake i lik form som sist. Det er fordi jeg har og kan ha fokus på ordentlig trening som gir meg lange og slanke muskler, uten at de ser stolpete ut. I tillegg har ”pubertetsfettet” lagt seg på andre steder ettersom utviklingen nå har fått gå sin gang – som i og for seg ikke er mer synlig enn at jeg har fått dekket til det anorektiske. Nå klarer jeg å passere speilet på vei til dusjen selv om jeg er halvnaken. Jeg klarer å skifte til undertøy før jeg skal legge meg, selv med lyset på. Jeg har ingen problem med å skifte foran andre heller. Jeg har ikke lenger angst for å kjenne at ”fettet” treffer hverandre eller at det er noe ”mer å ta i” på kroppen min. Og om klærne sitter strammere bryr jeg meg null. Det må bare bli sånn skal jeg mestre det livet jeg nå lever, og det som fremover venter meg. Tidligere var jeg sykelig opptatt av å kjenne på kroppen og føle at knokler og bein var like tydelige som dagen før. Slik pågikk det hvert minutt såfremt jeg satt og ikke hadde noe å gjøre. Som var mer enn 50% av døgnet. Kan tro jeg ble gal. At jeg nå har greid å rette fokuset over på noe annet enn kropp, er for meg utrolig befriende. Omsider har jeg innsett hva folk flest mente da de sa at jeg måtte fokusere på meg selv. Meg selv uten konstant kroppen i sentrum. Å være opptatt av utseende er en greit nok det, bare så lenge det ikke blir en besettelse. Det skal dog sies at jeg ikke er på stadiet med strand og bikini, og jeg avskyr sterkt (tillater ikke) at folk tar bilder av beina mine – men jammen har jeg kommet langt likevel. Det skal jo godt gjøres å snu en hjerne som har vært invadert av anoreksi i 9 år, på bare 2 måneder. I hvert fall er det hva jeg tenker, så får også fortsettelsen på denne ”reisen” bli opp til meg…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

550 mennesker tar livet sitt i Norge (2015). Årlig. 137 av disse selvmordene er tilknyttet psykiatrien – pasienter UNDER behandling. Det er ca 25% det. Altså, jeg har ikke ord. Vi snakker daglig om å bevilge penger til helsesektoren, men aldri psykiatrien. Istedenfor legges det ned institusjon på institusjon, døgnplasser blir nedbemannet og tilbud innskrenket. Alt dette fordi penger er mangelvare. Samme dumme unnskyldningen som alltid dukker opp. Tidligere måtte det skje ting, før det ble satt i gang tiltak. Psykiatrien er ikke et eksempel på det. Her er det heller snakk om hvor mange flere dødsfall som må til? Kanskje ikke det en gang. For staten er disse dødsfallene bare et tall. Om det er 137 eller 10 spiller liksom ikke så stor rolle. For, hva er vel disse menneskene verdt? Det som skremmer meg er at psykisk syke blir sett sånn ned på. Jeg mener, hadde man hatt kreft hadde legene gjort alt de kunne for å redde deg. Er du psykisk syk og på randen til å ta ditt eget liv, så er det liksom ikke så farlig. Du får riktig nok beskjed om å skjerpe deg, men blir ikke tatt på alvor.

Vi må våge å hjelpe den som ikke vil ha vår hjelp, og vi må våge å se den som ikke vil bli sett. Ofte er den personen som gir uttrykk for at den trenger støtten minst, den personen som trenger støtten mest. Det synes bare ikke. Hvorfor må ting alltid være tydelig? Vi er i 2017. Å slite psykisk er helt vanlig. Det trenger ikke å være tabubelagt. I dag er det verdens selvmordsdag og det er en grunn til at denne dagen ble stiftet. Vi skal ikke lenger legge skjul på det som ikke finnes, og det håper jeg alle har i bakhodet. Selv har jeg aldri mistet noen i selvmord, men jeg har vært der selv. På stedet der alt føltes helt ulevelig. Jeg var innunder et system som ikke funket. Istedenfor gode ord og sympati fikk jeg kjeft og trusler. Istedenfor å føle meg trygg led jeg konstant av redsel. Redd for å leve, men enda mer redd for å dø. Jeg var rusa på noe jeg ikke hadde kjent før. For hver paracet jeg tok var jeg nødt til å ta en ny. Slik fortsatte det til esken(e) var tom. Det var noe uventet som skulle redde meg. Ikke helsevesenet, men en uventet telefon fra mamma som ante ugler i mosen. Sykepleieren i rommet ved siden av strikket babytøy til barnebarnet da jeg lå i sengen og knapt fikk puste. Lukket avdeling uten et snev av trygghet. Og jeg har hørt lignende historier. Folk som låses inne og tar livet sitt så fort helsepersonellet snur ryggen sin. Fordi de ikke følger med, er tilstede eller lytter. Et menneske er så mye mer komplekst enn ”hei, hvordan har du det”. Det er tanker. Det er følelser. Det er et behov for å bli sett. I dag er det 10 September og ”Verdens Selvmordsdag” – en dag å bry seg. Jeg har behov for å skrive dette innlegget av takknemlighet – for at jeg sitter her i en langt bedre forfatning dag i dag – og ikke bare ble en av mange på statistikken…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lev livet, og ta vare på hverandre!

Mars 2011: sløv i blikket, usikker og livredd.

Vi har vært en sammensveiset familie siden dag 1, og enda tettere tilknyttet ble vi da jeg ble syk. Mamma og pappa har nærmest holdt fast i meg med jerngrep, mens Aleksander har brukt disse blikkene, klemmene og virkningsfulle ordene for å vise hvor mye han bryr seg om meg. At jeg skulle flytte fra dem var ikke et tema etter videregående, og det var heller ikke et tema selv om jeg var på nære nippet til å underskrive leieavtale i 2013. Det var ikke før i år, i 2017, at jeg var klar. Klar til å forlate pikerommet. Og også at de var klare til å la meg ”fly”. Jeg føler meg fortsatt bundet til familien, men ikke på samme måte lenger. Det er ingen selvfølge for meg lenger at mamma (og pappa) skal rydde i tingene mine, vaske klærne mine, betale maten min, ordne opp og hjelpe meg når problemer oppstår. Uavhengigheten har blitt så naturlig nå. Jeg har endelig ervervet det som jeg har etterstrebet siden jeg ble syk. Selvfølgelig savner jeg dem i ny og ne, men jeg har på ingen måte hjemlengsel. Å bo for seg selv hører studentlivet til, og det er så befriende. Jeg sover ikke bort dagene lenger, eller stresser livet av meg for å rekke 10 simple tv-serier om dagen. Prioriteringene er annerledes nå. Jeg har en utdanning å sikte på, en jobb å gjennomføre, et rom å holde i orden, og en masse plikter og ærender fra tid til annen. Og sykdommen? Den har jeg full kontroll på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om jeg er 100% frisk vet jeg ikke (blir man noensinne det?), men jeg er farlig nær – i alle fall mentalt. Ok. Så har jeg kanskje ikke gått opp i vekt, men det har intet å si når jeg nå greier spise uten å tenke. Jeg har kun alarm som skal minne meg på de fire tidspunktene, pga fraværende sultfølelse. Jeg må se det som en seier at jeg greier opprettholde vekta til tross for en god del bevegelse og trening – som igjen bare er bra. I kontrollerte former. Buksene strammer akkurat like mye som før jeg kom, og omkretsen rundt lår og rumpe er nøyaktig den samme. Vekt er uaktuelt å kjøpe med mindre jeg er på vei utenfor stupet. Det siste fettlaget kommer av seg selv, og det er ingen skremmende tanke eller noe jeg stresser omkring. Jeg kan fint leve på denne vekta en periode, i travelheten, uten at det er skadelig. Mer om det videre i innlegget. For ja. Livet er hektisk – hektisk fantastisk. Jeg elsker at det skjer noe hele tiden, og jeg elsker at jeg kan forme og planlegge dagene mine akkurat slik jeg ønsker. Jeg elsker at jeg kun har meg selv å ta hensyn til, og jeg elsker at alle utfordringer som inntreffer er og forblir mitt ansvar. Det er kun én gang jeg har ringt hjem for å spørre pappa om hjelp, og det var da jeg måtte ha kopi av kjøpskontrakten på bilen min, og office365 på min nye data, fordi han var den ene som kunne videreføre lisensen. Ellers har jeg greid meg på egen hånd.

Toro tomatsuppe (+ skinke og gulrøtter). Den suppen er og har seriøst alltid vært det (nest) beste jeg vet om. For meg slår det både biff, pizza, pinnekjøtt, taco, lasagne, hjemmelaget suppe – ja, alt. Utenom spaghetti ala capri. Sorry, men det er bare sånn jeg er. Å leve som student er altså ikke det verste med tanke på middagsinnkjøp når en pakke toro holder til to middager… Selv om det ikke er hva jeg spiser hver dag. Variasjon må jo til!

Jeg støvsuger og rydder. Jeg vasker klær, og tørker dem i trommel eller på stativ. Jeg rer opp senga, og ordner med sovesofaen. Jeg skifter batterier. Jeg skifter lyspærer. Jeg fører tre ulike budsjett. Jeg handler mat, legger den inn. Jeg lager mat og spiser den. Jeg dusjer nesten hver dag. Jeg går ut med søpla når den er full. Jeg pumper luft i dekkene på sykkelen om det trengs. Jeg møter opp på forelesninger og på jobb. Sånn for å nevne noen eksempler. Sikkert rimelig spesielt for de fleste, men ikke for meg. Dette har kun vært en del av min hverdag siden 16 August. Samme om jeg da er 24. Har tross alt blitt satt 6 år tilbake i tid. Og nå som jeg har lært å leve dette livet, så vil jeg aldri tilbake til avhengighet og trygge rammer. Men selvfølgelig skal jeg ikke utelate hva som skjer om jeg kommer inn i Oslo neste eller nesteneste år, og jeg skal heller ikke utelate min familie mens jeg bor i Hønefoss. Allerede i morgen kommer Aleks på besøk, og han blir her til Mandags formiddag. Måtte i den anledning handle etter jobb i går. Han var ikke helt fornøyd med mitt snevre matutvalg bestående av 5 pakker havregryn, hjemmebakte rundstykker, cottage cheese, en pakke gulrøtter, et par epler og to sorter pålegg. For ja, jeg er enkel i matveien, som der så over. Men så spiser jeg da heller mer av det jeg liker, fremfor å presse i meg det jeg ikke liker. Det er jo mitt valg. I dag har jeg i tillegg planer om å lese dobbelt så mye som jeg pleier (halvveis på avtaleretten nå – frokostpause, ryddepause og bloggepause)- kun for at jeg kan ta en hel fridag i morgen. Det gleder meg faktisk at jeg kan tilbringe så mye tid med lillebror – og kun legge fokuset der, selv om jeg trives altfor godt med studiet og pensumet. Godt jeg da har hele mandagen til rådighet!

I morgen står bowling, kino, felles måltider, biffgrytemiddag, spill og masse kos på programmet. Mor spanderer. Og alle disse aktivitetene skal gå veldig fint med tanke på formen min. Hvorfor? Jo, fordi jeg er kvitt forkjølelse og feber i tillegg til den ekstremt plagsomme akillesbetennelsen. Den som gjorde at jeg nå i to uker har haltet rundt som en gammel dame. Ibux og hvile funker – minus sistnevnte. Jeg har da ikke hatt tid til hvile, for det har jo vært noe som har skjedd hver dag. Enten er det skole, jobb, handling, kollokviegruppe eller andre ærend. Kun forrige Søndag hadde jeg fullstendig fri – i tillegg til i dag. Mye aktivitet er vel også hvorfor dette har tatt lenger tid enn sist, men men. Jeg er så glad jeg ikke ofret fadderuka, så det er på en måte ok at ting ble som de ble. Tålmodighet funker uansett alltid. Så da blir det ingen begrensninger når Aleks kommer, og det er fint. Mamma har også planer om å komme oppover etter hvert, men det må passe med tanke på hennes jobb. Også må jeg jo nevne at det blir en minihøstferie på meg, på et par-tre dager, fra Torsdagen av (pga forelesning). Mest for å komme ”hjem”, men også for å møte venner, sette fra seg bilen, hente noen ting, samt overlevere vask. Ja, jeg sa jeg vasket klær selv, men det som det står håndvask på gidder jeg ikke akkurat slenge i en balje i dusjen heller. Det skulle tatt seg ut!

En veldig vanlig misoppfattelse på jusstudiet, og den kommer fra studenter selv, er at man må endre seg selv helt. Man må kle seg pent som en advokat, man må være veltalende som en advokat og man må briljere med fremmedord fra første sekund. Og det skal gjerne være synlig utad. Denne misoppfattelsen hadde også jeg, for flere år siden – på vgs. I flere uker dresset jeg meg opp med tettsittende blyantskjørt, skjortelignende saker, pensko, skjorter med vest og perlesmykker. Jeg hadde også en type stresskoffert og håret stramt bakover. Man kan vel si jeg prøvde hardt for å ligne den advokaten jeg hadde sett på disse amerikanske seriene på tv. Ikke bare skulle jeg ligne, men jeg endret også kursen helt på både uttale og ordvalg. Jeg la meg på et toneleie og en uttalelse som gjorde at folk trodde jeg kom fra Bærum og var skikkelig fin på det. Jeg har egentlig alltid pratet veldig pent, og jeg bruker ord som ”efternavn”, ”oslo” på finmåten, samt ”en”-endelser på det meste – noe jeg har gjort siden jeg var liten, og som jeg føler meg komfortabel med. Det handler ikke om å leke frognerfrue. Når jeg skriver derimot, eller prater med folk, så prøver jeg å bruke a-endinger og Vestfolddialekt (om man kan si det) – rett og slett fordi jeg ikke ønsker at folk skal korrigere meg eller komme med belærende og fisefine tilbakemeldinger. Både på uttalen min, men også bloggen. Den type kritikk er jeg veldig var på, nettopp fordi jeg har gjort det særdeles godt i norskfaget i alle år. Men det er nå sånn. Poenget er at den uttalen og det ordvalget jeg la til meg da jeg gikk i andre klasse, med rettslære 1 som valgfag, var noe helt annet. Da kunne vi snakke frognerfrue. Jeg husker jeg søkte etter youtubeklipp fra 1920-tallet for deretter å herme mest mulig etter disse skuespillerdamene. Slik holdt jeg på i ukevis. Helt håpløst. De i klassen må jo ha tenkt sitt. Og det morsomme er at jo flere ord jeg lærte meg, jo flere ord innprentet jeg blant mine egne ord. For å ta noen eksempler fra erstatningsretten: Jeg begynte å snakke om hvilke kumulative vilkår som måtte oppfylles når mamma stod og lagde bolledeig. Jeg snakket om årsakssammenheng når jeg skulle forklare at jeg hadde blitt undervektig som følge av spiseforstyrrelser – et culpaansvar jeg selv bar. Virkelig komisk. Det er mulig det er mange nye ord og uttrykk på jussen, men de skal også forbli på jussen. Egentlig så handler det om å skrive enklest mulig, ifølge læreren min. Det betyr ikke at Jens på 2 år, eller Olga på 95 år skal forstå, men at den gjengse nordmann skal henge med. Det verste er å bruke en masse fremmedord på eksamen, når du egentlig ikke forstår 100% betydningen av dem. Det blir du tatt på. Jeg lover. En gang skrev jeg; ”Her må vi tolke loven analogisk, men det kan også være nødvendig å legge en parallell tolkning til grunn for å sammenligne bla bla bla.” Den gav neppe noe særlig uttelling, nettopp fordi analogisk nærmest kan oversettes med ”parallell”. Jeg var bare så utrolig gira på å bruke alle ord jeg kunne, og håpet liksom at det skulle gi meg noe ekstra.

Det tok ikke lang tid før jeg innså at folkene på videregående var nokså normale, og det samme har jeg også innsett på jusstudiet. Folk er normale. De flotter seg ikke (unormalt), og fremstår heller ikke som de mest attraktive i byen. Det virker som folk har bakkekontakt, og nettopp det er hva som gjenspeiler miljøet her i Hønefoss. Uansett om man studerer juss, IT, markedsføring eller noe annet, så er man nokså like. Litt som i russetiden; gående russ kan henge med folkene på russebussen. Null stress. Jeg jobber fremdeles med å komme meg inn i miljøet. Det var en superfin fadderuke, men etter det dabbet liksom ting litt av, og det er selvfølgelig naturlig. Så langt kan jeg vel si at jeg har fått et par venninner på skolen, men dessverre bor ikke de i Hønefoss, så vi treffes aldri på fritiden. Det er hovedsakelig hvorfor jeg nå prøver å komme i kontakt med andre. Og litt som jeg har nevnt; Jeg er redd for hva folk egentlig tenker om meg. Det trenger ikke være drøssevis med folk, men jeg håper jeg får noen flere mennesker å støtte meg til. Etter skolen blir det kun meg selv og juridisk teori, evnt jobb, en tv-serie, rydding eller en telefonsamtale hjem. Jeg trenger på ingen måte sitte med bøkene i over 5 timer, men noen ganger gjør jeg det – rett og slett fordi jeg ikke har noe bedre å foreta meg, eller gidder legge meg klokken 20:00. Og her kommer vi litt til kjernen. Kanskje er det jeg som må bli flinkere til å ta initiativ, og slutte med den ekstreme usikkerheten? Ofte tenker jeg at det å virke frempå er en negativ ting, men jeg vet ikke. Og jeg lurer på hva folk tenker om meg helt ærlig, sånn utenom når de spør om hjelp til jussen eller sier at jeg er dyktig på skolen. Jeg vil være noe mer enn det. Jeg flyttet riktig nok hit for å gå på skole, men ikke for å låse meg inn på lesesalen eller rommet mitt. Hvem vet? Kanskje håper jeg på for mye. Kanskje er det litt tidlig? Kanskje må folk venne seg til meg før de vil si hei eller ta en prat? Kanskje må jeg selv ta initiativet til praten, eller kaffekoppen? Det verste jeg kan få er en avvisning, men hvor ille er det egentlig? Jeg synes grubling er titusen ganger verre.

Så er det en annen greie. Nå begynner folk rundt meg å stresse omkring mitt kjærlighetsliv. Sånn på ramme alvor. Det er venninner fra ungdomsskole og videregående. Det er bestefar. Og det er lillebror. Han vil bli onkel innen 2018 er omme. Skjer ikke. Det som uansett er fint er at jeg ikke lar meg stresse, fordi andre stresser på mine vegne. Jeg tar det helt rolig med den biten. Selvfølgelig har jeg møtt mange hyggelige gutter, men fra tidligere så har jeg en slags sperre, der jeg kun ser på gutter som venner. Det er en del fra fortiden som ligger igjen, og som på en måte overskygger det fine jeg kan oppleve. Tinder har jeg forresten gitt helt opp, selv om appen ikke er slettet enda. Den gir meg intet når jeg sweiper til venstre på alt som er, spesielt ikke når jeg får erfare at de 4 jeg tok ”ok” på viste seg å være verre plagsomme. Jeg er ikke den som orker å svare på hva jeg driver med hvert tiende minutt, eller som blir glad når folk spør; ”Hvorfor svarer du ikke nå?”. Den gang jeg lastet ned Tinder var jeg redd for å oppsøke gutter – et sted jeg ikke lenger er den dag i dag. Jeg føler jeg har greid å bryte en del barrierer med flytteprosessen og skolestart, og spesielt i fadderuka. Her er jeg den Madelén som jeg vil være. Har jeg fått komplimenter, for eksempel ute på byen, så har jeg fått en slags jentete barnslig følelse i kroppen. En følelse jeg aldri har hatt kjennskap til tidligere, men som gjør at jeg blir motivert til å flotte meg litt ekstra. Nå er det også en annen ting, og det er at jeg som oftest er eldst av alle jeg møter, og når folk er på Aleksander sin alder, eller yngre, så gir ikke det meg helt ”de rette vibbene”. Om man kan si det sånn. Jeg husker jeg ga venninnen min en slags sjekkliste over alle egenskaper en gutt måtte ha, og der var blant annet alder nevnt. Pluss at foreldrene måtte bo sammen, at han kunne spille (litt) gitar, at han hadde vært i militæret, at han hadde en jobb (som ikke var kvinnedominert), at han hadde mørkt hår, at han hadde et pent smil, at han likte å trene, at han likte å se på sport, at han var smart, at han likte Coldplay, at han helst ikke var bedre utdannet enn meg – dere skjønner hva jeg vil frem til? Ingenting var utelatt på kravene til frøken Olsen. Jeg kan si så mye som at disse kravene vil være umulig å etterstrebe i det virkelige liv, og det har jeg mer eller mindre godtatt. Det vil nok heller være sommerfugler som leder meg rett vei. Om det betyr en aldersforskjell på et par år spiller ikke så mye rolle, men det er på en måte der jeg har satt grensen. Mye fordi lillebroren min er 2 år og 2 måneder yngre. Men, hvem vet?  Konklusjonen er vel at jeg må slutte være så firkantet og begrenset, og heller se mulighetene og la ting som skal skje, få skje. Følge mitt eget motto, riktig nok!

Misforstå meg rett. Skjorte bruker jeg selvfølgelig, men det er ikke hver dag lenger (slik som da jeg gikk på rettslære). I dag passet det dessuten ekstra bra med tanke på prosedyrekonkurransen (som resulterte i seier!). Det var nok noe av det morsomste jeg har vært med på. Er nok ikke alle som ville meldt seg frivillig til den slags, men jeg føler jo jeg må ta alle de erfaringer jeg kan med tanke på forsvarsadvokatyrket. Nye settinger, utfordringer og ukjente fjes har nemlig aldri vært en hindring for meg!

Jeg er like usikker hvert andre år, tross at jeg har stemt det samme ved alle kommune- og stortingsvalg. Jeg stemmer ikke fordi jeg er spesielt politisk aktiv av meg, men fordi jeg vil vise at jeg deltar i demokratiet. For, det må jeg gjøre. Kun ved deltakelse fra oss borgere vil demokratiet overleve. Jeg har kanskje ikke direkte ”hjertesaker”, men det er ting jeg bryr meg hakket mer om enn andre. Det får være bra nok. Ok. Så er jeg ateist, og motstander av alt det som angår kirken. Det betyr derimot ikke at jeg vil avskaffe religion eller noe sånt. Ei heller ikke at jeg ser ned på troende. Det betyr bare at jeg personlig ikke føler meg tilknyttet til den slags. Jeg er også motstander av innvandring, men det betyr ikke at jeg vil kaste ut de som allerede er integrert i samfunnet vårt. Ei heller at jeg ser på utlendinger som kriminelle. På samme måte som jeg ikke føler meg særlig delaktig i kampen mot pels eller kjøtt. Det betyr ikke at jeg tropper opp i pels hver dag, eller spiser kjøttrike middager 7/7. Jeg stiller meg på en måte nøytral i den debatten. Om jeg tilfeldigvis spiser kjøtt, eller tar på meg pels når jeg fryser, er ikke for meg en så big deal. Sistnevnte er for øvrig kanskje tilfellet 1 gang, maks 2, i året. At jeg ikke er miljøforkjemper er ikke ensbetydende at jeg blåser i miljøet. Jeg bidrar med det jeg kan, som for eksempel kildesortering, slå av lysene, bruke bein/sykkel, kjøpe litt økologisk, bruke lite varmtvann, benytte handlenett, osv osv – og tenker det er innafor. Ja. For alt er jo bedre enn ingenting, er det ikke? Noe stemme til MDG blir det nok ikke, selv om det frister. Bare for å stemme noe. Kun fordi jeg er usikker. Det er så mye valgløfter ute og går, men dessverre; lite som blir innfridd. Ofte tenker jeg de store partiene spenner bein på hverandre, og at det er flere saker jeg er uenig i, enn enig i. Og også saker jeg støtter de blå i, som jeg ikke støtter de røde i – og omvendt. Vanskelig. Det som er sikkert er at jeg ikke lar meg påvirke. Jeg stemmer det som er best for meg, og den som står nærmest mine ønsker er det rette valget.

At jeg vil at de eldre skal ha det bra, er ingen hemmelighet. Men jeg er ung. Bare 24. Må jeg velge, så går heller utdanning, samferdselspolitikk, velferdsgoder, helsesystem, og den slags, foran. For, jeg skal jo utdanne meg. Jeg skal kjøre bilen min. Jeg vil ha det trygt. Jeg vil at de rundt meg skal ha det trygt. Hva om jeg blir syk igjen? Hva om min familie blir syke? Pensjonistlivet derimot, er det lenge til. Jeg tenker heller at ting som feks tannhelse er viktig å prioritere. Ikke for å sponse de som har ødelagt tennene sine (med røyking, bulimi, snus med mer), men heller sånne som ufrivillig går en dyr regning i vente. Typ sånne som meg som må ut med 10 000,- for 3 visdomstenner. Tenner jeg ikke valgte ha der en gang, men som måtte ut pga at det var faren ved å ha dem der. Slike ting ville jeg hatt støtte til. Også tenker jeg på likestilling, men ikke på en slik ekstrem måte som de som går i tog gjør. Heller mer fordeling av ansvar sett fra rimelighetens og fornuftens grenser – med tanke på at samfunnet er dynamisk. At jenter betaler for seg på de ulike datene uavhengig av hvem som inviterte, og at gutta kan lage middagen fra bunn. Sånne enkle ting, og ganske utenfor politikkens verden, sånn egentlig. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg synes det er synd vi i dagens samfunn skal velge mellom det ene eller andre. Det absolutt beste hadde vært litt av alt. Ikke kutting her, og kutting der. Ikke fokus på det ene framfor det andre. Slik hadde min ideelle politikk vært. Haha. Jo, så har jeg muligens en hjertesak forresten. Og den er fokus på sunnhet og bra kosthold. Jeg ønsker meg et parti som vil gjøre det vanskeligere å få tak i sukkerholdige og/eller usunne matvarer, men fordi det er en vrien oppgave vil jeg uansett at disse da skal økes i pris. Kun for at sunne matvarer da kan dumpes og bli mer ”naturlige” å kjøpe for folk flest. Det holder ikke å sette blåbær ved kassene når en bitteliten boks koster 40,- Mange er trolig uenige i det jeg nå skal si, men jeg mener helt ærlig at det ikke er for små størrelser i klesbutikkene som er problemet, men folkene. Ok. Så er definitivt ikke Norge verstinglandet på plus sizes og fedme, men det betyr da ikke at vi skal hvile på laurbærbladene våre heller. Folk (også i Norge) blir latere og latere, og dessverre feitere og feitere. Og da mener jeg ikke med tanke på mosjon, men kosthold. Ikke som i å steke maten i olje eller ha fullfettholdig ost på skiva. Ei heller om å unne seg et glass brus eller en hvetebolle en sjelden anledning. Jeg snakker om alt det ”ekstra”. Det er alt for lett å kjøpe en pose smågodt på butikken, eller bestille en pizza på døren – og det på en hverdag. Vaner som ikke er særlig gode på sikt, og som kan medføre en rekke ulemper med tanke på Ola Nordmanns helse. ”Du blir hva du spiser”, og det er så sant så sant. Den gang mine foreldre var barn, på 60-70 tallet var det ikke like vanlig å spise godteri hver dag, og til middag var det norsk husmannskost som regel – ikke kebab, pølser og hamburgere. Både på grunn av økonomi, men også på grunn av tilgjengelighet og vaner. For ikke å snakke om da min bestemor var liten pike. Da hadde de en egen gris de slaktet, og som da igjen utgjorde en masse gode middager. Litt andre tider nå, men allikevel. I det 21 århundre er det barna jeg synes mest synd på, for det er ofte de som blir mest skadelidende av ”utviklingen”. Barn har i alle år tatt, og tar dessverre etter foreldrene og folk de ser opp til, og det der er en ond spiral. Barn vil ha sjokolade fordi de har sett mamma og pappa til stadighet gomler innpå. De vil ha smågodt, fordi det er tilgjengelig i kjøkkenskapet. De velger seg hamburger (istedenfor fisk eller kjøttfileter) på restaurant, fordi de har blitt servert det hjemme ørten tusen ganger – og de vil ha brus til middagen fordi pappa går rundt med en halvliter Coca Cola i baklomma. Kanskje er jeg feil person til å snakke om dette med tanke på at jeg har slitt med anoreksi, men allikevel. Hvem skal ta det opp? Når skal det bli fokus på normal sunnhet? Vi er jo så langt på vei med vegetar, vegan og gluten, så hvorfor ikke? Jeg personlig mener det er så mye viktigere enn regnskogen, oljeboring og dieselavgifter – fordi jeg tror vi står ovenfor en humanitær krise hvis vi ikke tar tak i det snart. Og jeg gremmes når jeg tenker tilbake på det badelandet familien besøkte i 2009, der alt som ble tilbudt var hamburgertallerken, pølser og pommes frittes. Hvilke signaler sender det ut, og da til barn spesielt? Jeg dømmer ingen, men jeg mener vi har et ansvar alle mann – og det begynner med oss selv. Dumme unnskyldninger bør være ikke-eksisterende. Å leve normalt sunt er faktisk latterlig enkelt. Det handler bare om å ta valget, og derfra kan det kun gå oppover!

Jeg er, som mange leser, veldig klar og bastant på meningene mine, men om jeg kunne vært politiker er en annen sak. Jeg kunne nok vært det med tanke på egenskapene mine. At jeg er snakkesalig, elsker prate for forsamlinger, god til å drive markedsføring, virkelig kan interessere og engasjere meg i saker – den slags. Men, fordi politikken er så uforutsigbar og tvilsom, blir det feil for meg. Jeg kan ikke stå å love velgerne mine gull og grønne skoger, når jeg innerst inne vet at gjennomslagskraften er laber. Nå sier jeg ikke at politikere er uærlige. Jeg sier bare at man vil komme i situasjoner der man vil være nødt til å pynte på sannheten – for ikke å tape ansikt. Ting er nemlig ikke enkelt i politikken. Det vet jeg. Utover det skal jeg ikke si så mye mer. Jeg skal nemlig ikke uttale meg om ting jeg ikke kan – selv om det frister, helt klart. Men, jeg bør nå ikke bevege meg ut på et ukjent farvann. Er jo en grunn til at samfunnet er som det er, og at vi har de muligheter vi har. Så får vi stole på at de som kan det, gjør det som er best for oss innbyggere. Tross at det ikke føles slik bestandig. Det eneste vi kan gjøre, er å bidra med vår stemme. Så får vi bare ta det derfra. Selv om jeg er rimelig sikker på hva majoriteten mener er best for de fire neste årene…

Og til slutt. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive et slikt innlegg som dette. Bloggen min er jo alt annet enn en samfunnsengasjert kanal, og jeg er som sagt, ikke spesielt politisk aktiv av meg. Allikevel føler jeg i disse tider at jeg trenger sette stemmeretten på kartet. Alt for mange ungdommer, voksne også for så vidt, tar litt for lett på det. Fordi de ikke bryr seg nok, stemmer de ikke. Fordi de ikke tror de kan gjøre en forskjell, stemmer de ikke. Dette er så feil. Ja, ok. Så er du bare en av mange millioner, og kanskje teller ikke din ene stemme, men tenk om alle skulle tenkt slik? Hva ville skjedd da? Jo. Vi ville vist at vi ikke brydde oss om hvem som skulle styre landet. Vi ville vist oss likegyldige til eldrepolitikk, helsepolitikk, innvandring, utdanning, osv. Ting de fleste i dagens samfunn gjerne har én mening om. Kanskje flere. Hvordan skal ting bli bedre om du sitter hjemme, eller prater med naboen din, om ting du er uenige om, eller vil forbedre? Er du sint for at Ola Nordmann får for lite i dagpenger, eller lei av at nynorsk enda er en del av den norske skolen? Er du forbannet på innvandrerne, eller mener de eldre ikke har gode nok dager på sykehjem? Vil du ha bedre veier, bedre eller billigere kollektivtransport? Dette er bare noen spørsmål vi kan irritere oss over, eller ha meninger om. Hvordan skal så våre synspunkter komme frem? Kun ved kommune- eller stortingsvalg har du sjansen til å fortelle hva du tenker og står for. Så, jeg håper med dette at du (som ikke er forhindret) velger å benytte den unike muligheten du har til å utvikle landet vårt. Ikke la deg påvirke, men stem det som er rett for DEG. Jeg har forhåndsstemt denne gangen, pga min nye bostedssituasjon. Godt valg til alle, enten du har forhåndsstemt eller skal stemme 11 September!

Jeg kommer ikke til å bruke bloggen til å poste så altfor mye studierelatert, men noe må det bli. Nå i oppstartsfasen er jeg garantert ikke alene om å være student, og derfor tenkte jeg å dele de tipsene som jeg føler funker for meg – og som kan være greit å ha i bakhodet underveis i semestrene. Enten man er superstressa for eksamen, vil ha en god karakter, sliter med å strukturere dagene, prioritere rett, osv. Studieteknikk handler om å optimalisere læringen på en best mulig måte, og det handler om å finne den teknikk du føler er riktig. For meg handler det egentlig om to ting: snakke mye og skrive mye. Slik husker og lærer jeg best. Haha. Jeg leser alt fra 4-5 timer hver dag, noen ganger mer, noen ganger mindre. Det kommer an på hvor mye jeg er på forelesninger og hvor mye jeg har ”fri”. Er jeg på forelesning 6 timer, og jobber etterpå, så er det ikke sikkert jeg rekker mer enn 2 timer. Har jeg derimot ”fri”, så er det enklere å få til disse timene, og gjerne flere. Men det er ikke alltid det trengs. Å lese jus tilsvarer ca en full arbeidsuke på 37-38 timer, og det må man nesten forvente på denne utdanningen. De som ikke trenger det, er enten superflinke, tar alt veldig lett, eller sikter kun på ”middels nivå”. Eller andre grunner jeg ikke kjenner til, og heller ikke gidder spekulere ved. Jeg er en både og. Jeg har sinnssykt god hukommelse, men stoler ikke på meg selv bestandig. Derfor vil jeg lese mest mulig, og lære mest mulig. Heller for mye enn for lite. Jeg visste og var på forhånd, innstilt på å vie meg 110% til lesingen og skrivingen – så for meg var ikke denne ”faktaen” noe sjokk. Heller en bekreftelse. Men jeg så dog en del i klassen fikk hageslepp da de hørte det… Men mye lesing betyr derimot ikke at jeg sover lite. Jeg prioriterer godt med søvn, og tenker at det ikke er verdt å sitte oppe hele natten hvis jeg ikke har rukket gjennom noe. Dårlig samvittighet må man bare kvitte seg med som student, rett og slett. Så ja. Noen av tipsene er nokså jusrelaterte, samtidig som jeg også tenker at veldig mange er skrevet på generell basis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tips til hvordan du kan studere som meg:

• Strukturere tiden, og ikke stresse med å komme gjennom pensum. Stress funker ikke for noen, i alle fall ikke i det lange løp. Primærutdannelser i Norge er på alt fra 3 til 6 år, så det å gå på en utmattelse er ingen tjent med.
• Være aktiv og deltakende i timen. Det kommer selvfølgelig an på person. Er du like utadvendt som meg, og ikke redd for å si hva det enn måtte være, så kjør på. Det er veldig god læring i dette, og kanskje vil også andre elever få glede av det. Min erfaring er at det er sjelden elever synes det er irriterende at en annen elev spør og deltar. Såfremt læreren har spurt om innspill, og sagt det er greit.
• Notere mye og hyppig, og lese over notater flere ganger. Gjerne gjenfortelle dem også, kanskje for en elev? Samarbeid er gull! Har allerede hatt en venninne her, og fordi hun var borte to forelesninger, måtte jeg leke lærer, og det var minst like nyttig for både meg som for henne. Vi skal helt klart ha flere studietreff.
• Prøve å forstå teksten – ikke bare lese den. I juss er det mye tolkningsarbeid, og da kan man ikke bare reprodusere eller omtale det som er skrevet. Man må også anvende stoffet, som det heter. Jus innebærer ikke en konklusjon og to streker under – veien dit er nemlig lang.
• Når teksten er forstått kan det være fint å gå en tur der du gjenforteller stoffet. Evnt spiller inn og hører på det. Jeg er en mester til å gå rundt og prate for meg selv, og det er ikke rent sjelden folk har sett rart på meg fordi jeg plutselig prater om 2 verdenskrig, medienes utvikling, kumulative vilkår eller nynorskens far. Haha.
• Ta pauser om du trenger. Pauser er like viktig som lesingen i seg selv. Jeg er en som lett får dårlig samvittighet for å ta pauser, men har faktisk de siste ukene merket at pauser gjør meg mer skjerpet og klar for neste ”økt”. Som igjen betyr at jeg greier få bedre utbytte av lesingen. Det siste jeg vil er at ting skal være forgjeves, spesielt når det er lagt ned mye arbeid og tid til lesing.
• Søvn er alfa og omega. Som jeg nevnte innledningsvis så er det viktigere for meg å sove, enn å sitte med boka til langt utover natten. Selvfølgelig, er det en obligatorisk innlevering, så må jo den gjøres ferdig, men igjen; prioriteringer. De som er uenige må gjerne være det, men jeg har på alle måter funnet ut at etter jeg fikk tilbake søvnrytmen min, så har jeg både mer energi, bedre humør, og fungerer generelt mye mye bedre i hverdagen. Det gjør også så jeg trives bedre med meg selv. 
• Prøve å sette deg inn i lovene, og forstå hva de betyr og hvorfor de kommer til anvendelse. Hva ligger bak? Lovene er for det meste skrevet på dansk, og en av de eldste vi har ”Kristian 5’s Lov” er fra 1683, så dere kan jo tenke dere. En forstår ikke det en leser første gang. Ting må brukes tid på. Og hvis man i tillegg prøver forstå hva som ligger bak, og hvorfor lovene har blitt som de er blitt, så er det desto enklere å forstå hva de sier. Samtidig er det viktig å kunne bruke andre rettskilder også, for det er ikke alltid lovene ene og alene kommer til uttrykk. At vi jusstudenter pugger lovsamlingen, er altså bare en misoppfatning. Det er så mye mer vi pugger også!
• Prøve å sette deg inn i de MEST relevante høyesterettsdommene, og bli ikke fortvilet om du ikke forstår dem til å begynne med. Der det er ulovfestede og fravikelige lover kan både bla sedvanerett og rettspraksis slå inn, og det er ikke rent sjelden at høyesterettsdommer kommer til anvendelse. Noe av dette kan være utfordrende å lese for en førstegangsstudent. Selv har jeg bare vært borti 2-3 av dem i rettslære, så derfor har jeg ingen forventning om at jeg skal forstå alt med en gang – og det gjør meg overhodet ikke til noen dårlig student.
• Spørre så fort det er noe du ikke forstår, og ikke tenk at det er teit. Folk som spør får bedre utbytte av læringen sies det. Jeg er ALDRI redd for å stille spørsmål, og tenker at jeg heller vil ha svar på ting nå, enn at jeg sitter og grubler og lurer på det på eksamen – der det ikke er noe hjelp å få. Og som læreren sa; Er det noe du lurer på, så lurer gjerne 80% av klassen på det samme.
• Pugge fremmedord. Det er en del nye ord og uttrykk som skal lagres, og her bruker jeg en memoøvelse, der jeg trekker en slags sammenligning fra det ukjente ordet til et ord jeg kjenner ganske godt. Jeg prøver også å lage ulike regler, og snåle historier eller eksempler, så jeg lett kan tenke tilbake på dem. Samt at jeg prøver å prente inn ordene i dagligtalen min. Uten at jeg fremstår som en gal professor fra 1920.
• Ikke vent med å jobbe ? alt som gjøres nå er gull til eksamen. Det dummeste jeg vet om er folk som sitter på gjerdet fordi det er så lenge til eksamen. Det kunne aldri falt meg inn, og jeg tenker vel at det er bedre å jobbe jevnt og trutt, enn å sove 2 timer hver dag i eksamensperioden, og bo på skolen. Å møte på eksamen med null søvn er ikke å anbefale. Men på en annen side. Hvis man føler man ikke trenger lese for å gjøre det bra, så er det selvfølgelig en god ”egenskap”. Her må en nesten se på hva som funker for en selv.
• Søk hele tiden etter måter å forberede deg, og benytt gjerne andre elever i jakten på mer kunnskap. Dette er noe jeg er mester på, og jeg stopper aldri  å google, noe dere vet. Selv til matteeksamen på ungdomsskolen begynte jeg lese om matematiske begrep og formler for høgskolen. Obs. Noen ganger skal ikke ting ta helt overhånd, for da blir det for mye stoff som skal bearbeides, og plutselig begynner jeg med helt irrelevant drøfting på eksamen. Kan ikke skje.
• Det er lov å være sliten og lei. Det er også lov å takke nei til en arbeidsvakt om det må til. Jeg er i Hønefoss for å studere ? ikke jobbe. Jeg er ikke flink nok til å være ærlig mot meg selv, og har veldig lett for å kjøre meg i bunn, fordi jeg vil rekke alt, og blidgjøre alle. Her har jeg et stort forbedringspotensiale.
• Forsøk å legge perfeksjonismen til side, og tenk at så lenge du gjør ditt beste, er det godt nok, uansett karakter Du er aldri mislykket! Denne er vanskelig, men jeg skal prøve å legge ambisjonene litt til side nå som jeg studerer. Det ENESTE som bør bety noe er jo at jeg har kommet inn på en anerkjent utdanning. Og her kan jeg kun gjøre mitt beste. Viser det seg at jeg må forbedre noe senere, så får jeg ta det når den tid kommer. Er det en ting jeg har lagt merke til så er det det at jusstudenter ikke går rundt og forteller hva de har fått av karakterer. Det er ikke sånn som på videregående at læreren leste opp en liste med antall av hver karakter og fikk folk til å regne ut hva sine medelever hadde fått. Jeg husker jeg følte veldig på at jeg måtte være best pga dette, og det er på en måte litt godt å slippe det ”presset”. At jeg vet at jeg jobber for min egen del, og ikke for å vise andre hvor flink jeg er.
• Regn oppgaver, og øv på ting som ligner på eksamen, for å kvitte deg med ??nervene?? og være bedre forberedt. Dette har hjulpet meg i alle år på videregående, men det er lurt å vente med å se på eksamenene en liten stund. Å gjøre det i begynnelsen av skoleåret, skaper mer angst, enn motivasjon.
• Kontakt andre jusstudenter og advokater for å få flere innfallsvinkler. Å snakke jus med folk er noe av det gøyeste jeg vet, og jeg klarer sjelden stoppe når jeg har begynt. Har flere mailer der jeg skriver med jusstudenter fra både Tromsø, Bergen og Oslo. Når det begynner nærme seg med innlevering av store oppgaver vet jeg også hvilke advokater jeg skal kontakte. Har gjennom mitt verv som meddommer fått noen kontakter som har sagt seg villig å hjelpe meg dersom jeg står fast.
• Utsettelser er lov, men det går en grense på hva som er greit og ikke greit. Jeg er vel ikke akkurat den som sliter med utsettelser, men den kan være greit å ha en regel på det dersom en serie plutselig skulle bli altoppslukende og stjele av min tid. Utsettelser er for øvrig ikke synonymt med pauser, bare så det er presisert.
• Husk; Vær positiv. Hvorfor begynte du på jussen i første omgang, og hva vil du oppnå med den? Dette er vel det punktet som gjør at jeg kommer til å bli jurist i løpet av 5 år. Bare jeg stiller meg selv spørsmålet bobler det innvendig, og jeg føler meg på alle måter så lykkelig som det overhodet er mulig å bli.

Ser dere at jeg har fått nye briller forresten? Derfor alle bildene. Det var pappas idé (brillene, altså), og han er som sagt en klok mann. Synet mitt hadde endret seg 0,25 på 2-3 år, og det kan faktisk ha mye å si i dagliglivet, enten jeg går, ser på tv eller kjører bil. Da jeg skjønte at solbrillene hadde bedre styrke tok jeg hintet kan man si. Fra ungdomsskolen har jeg gått fra -0,5 til nå henholdsvis -3,25 og -2,75. Det er mye! Ikke rart jeg ikke greier se noe uten briller, eller får konsentrasjonsvansker så fort jeg leser noe uten dem på. Kunne hatt linser, men pga nærsynhet må de ut og inn hver gang jeg skal lese – og det gadd jeg ikke. Selv om jeg liker meg selv best uten briller. Men men. Noen ting er ikke valgfritt, og nå har jeg i det minste to nye designbriller i rett styrke. Hvorfor jeg investerer i briller, er som sagt fordi jeg bruker det fast, og også fordi jeg vil føle meg bra. Så langt har jeg faktisk merket en stor forskjell, og da snakker jeg om brukeropplevelsen. Ellers har jeg vært og hentet min nye PC. Nå håper jeg at jeg er ferdig med dyre utgifter på en stund. 15 000,- i bøker, pc og briller. Kjempegøy. Men men. De gamle brillene måtte skiftes ut, bøker måtte jeg ha, og en PC på skolen er langt mer praktisk enn å bære den med hjemmefra. Samt at min gamle nok tar kvelden snart, og da har jeg selvsagt investert i en pc som er mer enn bra og som kan funke utenom skolerelatert. Uansett lurt å være føre var. Jeg rakk heldigvis hente Hjamar (nye PC) etter forelesning. I dag har jeg både hatt noen timer på formiddagen, og også noen timer på kvelden. Rakk en tur hjemom mellom slagene. Det blir nok ikke 4-5 timers juss etterpå, men heller 2 timer, tenker jeg. Og det er faktisk helt greit. Jeg må få summet meg litt, spist litt og slappet av litt. Jeg er tross alt syk, men har heldigvis blitt kvitt feberen.