I flere år har jeg hatt tankene i hodet, svermende rundt meg. Av en eller annen merkelig grunn visste jeg at sykdommen skulle ramme meg, bare ikke når. Jeg husker jeg tenkte i femteklasse at jeg skulle bli kjendis, og på forsiden til Se og Hør skulle det stå; Madelén snakker ut om anoreksien. Jeg husker det som om det var i går. Jeg drømte det også flere ganger! Men; jeg delte aldri tankene med noen. Jeg lot dem bare fare inni meg, som om det skulle lette på alt det vonde.
Barneskolen:
En fin tid. Jeg var mye mindre utadvendt enn hva jeg er nå, så den sosiale biten manglet litt, selv om jeg alltid har vært et skikkelig stabeist og sagt i fra! Mulig jeg også hadde litt vanskelighet for å skaffe kontakt på grunn av min nedsatte hørsel. Det gav ikke mest selvtilitt at jeg var den eneste i klassen som var avhengig av mikrofoner og teleslynge. Jeg husker de andre ofte var nysgjerrige, og det hatet jeg. Jeg tok ting hardt til meg da folk kunne finne på å kalle meg ”dauhørt”. Jentene i klassen kom i puberteten mye tidligere enn meg. Vi hadde nesten konkurranse på hvem som hadde utviklet seg fortest. Jeg ville gjerne ”følge med gjengen”, men samtidig så hatet jeg alt det kvinnelige og feminine. Jeg likte ikke de store lårene, rumpa og puppene. Jeg var rett og slett redd. Livredd. Jeg husker jeg sa til mamma at jeg skulle klippe av puppene mine, etter at jeg i sjette klasse hadde kjøpt min første BH. Jeg var så frustrert!
Verdens beste venner <3
Ungdomsskolen: Jeg havnet i en klasse som jeg ikke var særlig tilfreds med, og byttet året etterpå. Jeg fikk det bedre i den nye klassen. Jeg ble straks en helt annen person – sosial og utadvendt. Smilende og glad. Positiviteten blomstret! Etterhvert hadde jeg skaffet meg mange venner, og jeg arrangerte en stor bursdag med nesten bare gutter. Naturfag var jo helt vanlig, og etterhvert kom temaene abort og spiseforstyrrelser opp, og det var en hel masse snakk innad i klassen. Jeg ble kanskje noe påvirket, og begynte sårt med litt magrere kost. Jeg kalte det ”lei-syndromet”. Jeg var så lei av godteri og søtsaker, så jeg bare stoppet. Dessuten var det i tankne at jeg skulle imponere en gutt med sunnheten min,og kanskje en ny kropp. Men det gav ingen vektutslag, for jeg spiste mat som fint erstattet tapet. Skolemat/lunsj spiste jeg aldri, med mindre butikken var åpen. Der gikk det i rundstykker og frukt. Frokost begynte jeg ikke med før midten av tiende klasse. Jeg har aldri vært noe frokostmenneske, men dette skulle jeg altså bare få til. Jeg bestemte meg for at det måtte bare skje. Allerede da begynte jeg å tenke at frokost skulle øke forbrenningen slik at man kunne gå ned i vekt. Så, havregryn ble inntatt med pappa, hver dag klokken 07:30. Jeg hadde ingenting på – annet enn kanel. Det var en flott tid vi fikk brukt fornuftig og snakket litt før det var tilbake til hverdagens stress. Etterhvert begynte jeg også å ta med lunsj hjemmefra. Det var en Bixit-bar med blåbær. Jeg spiste som oftest blåbærene, og kastet resten. Det ble tatt igjen av store porsjoner med middag. Jeg har alltid hatt sans for middagsmat, enten det var pizza eller biff.
Fikk nye venner.
Videregående:
Jeg begynte med ”blanke ark”. Jeg var ofte frampå og hadde mange gode og nære venner. Første året gikk fort unna. Jeg fikk sekser på en innleveringsoppgave om spiseforstyrrelser og jernmangel. Det var da jeg ble mer bevisst. Helsesøsteren ved skolen konstaterte jernmangelanemi. Jeg fikk beskjed om å få i meg jern. Vi kjøpte tilskudd, men det ble aldri inntatt. Jeg ble litt flinkere i matveien. Skolen hadde en bra kantine, og det ble stadig rundstykke med pålegg og drikke til. Det hendte også at jeg kjøpte en yoghurt ved siden av. Av og til kunne jeg også nøye meg med en ”Rett i koppen – pasta”. Men jeg var svært nøye. Alt skulle være grovt, og alle fettstrimler ble revet bort. Her var jeg på vei til å miste anoreksitankene, før plutselig sunnhetsgreia slo til igjen. Mye trening og lite mat.
