Så er den her. Den store dagen jeg har ventet på siden jeg fylte 6 år. Dagen jeg er myndig. Dagen jeg skal få bestemme, og gjøre hva jeg vil. Dagen jeg kan drikke alkohol lovlig, kjøpe på polet, ta oppkjøring, og benytte meg av de offentlige tjenestene. Dagen som skulle bli verdens beste! Det har seg nå sånn at jeg ikke får oppfylt alle disse drømmene og målene enda. Jeg er i en kritisk fase av livet. Hvorfor måtte det skje nå? Den beste tiden av året, og den viktigste delen av livet mitt. Heldigvis skal jeg ha 3 timers permisjon hjemme, og da tar jeg meg tid til venner og bursdagsfeiring. Det skal bli så fint. Jeg gleder meg så mye. Jeg føler at jeg fortjener det nå. Allikevel er det mye håp som svirrer, og jeg vet ikke om jeg egentlig er ordentlig glad i dag. Ikke sånn som jeg skulle ønske. Jeg håper på bedre tider. Det kommer jo et nytt år, og da er det bare 11-12 måneder til jeg kan få ta fatt på en ny julefeiring. Det ser jeg frem mot.

Nei, nå gir jeg meg. Jeg får ikke klage på min egen bursdag. Det blir for dumt. Jeg skal være positiv og glede meg over de små gledene. Som å møte bestevenninnene mine, åpne gaver og spise hjemmelaget pizza 🙂 Det vil gjøre nytten. Hvor gledelig denne pizzaen blir vet jeg ikke, men det er bedre enn en eller annen porsjonspakke med ihjelkokt middag…. Har vært altfor mye av det!

En hilsen i VG fikk jeg også: http://www.vg.no/hurra/index.php?id=adpage&adid=32948