Enten du skal opp eller ned i vekt kan det være greit med litt veiledning som tar utgangspunkt i ditt energibehov. Med plusser eller minuser. Ofte mister vi fort litt oversikten på hvor mye vi inntar. En ekstra bolle her. En treningstime som utgår. En plutselig selskapsinvitasjon, eller akutt handletur på tom mage. Mange ting kan gjøre at rytmen fort blir forstyrret. Er du normalvektig og vil holde deg der, så har det i det store og hele lite å si med en oversikt. Da vil kanskje heller slike oversikter virke mot sin hensikt, og heller være fremprovoserende. Men. Dersom du har noen kilo ekstra, eller noen kilo for lite, da kan det være nyttig. På fagspråket kaller vi slike oversikter kostlister. De utarbeides som regel av ernæringsfysiologer, tross at de også kan utarbeides av en selv. Litt mer jobb, men det er fullt mulig hvis en selv har litt peil på å beregne kaloriene. For øvrig mye nyttig info på nettet der, altså. Og man merker jo fort om resultatene er positive eller negative. Uansett. Det er jo med tanke på min anoreksi jeg skriver denne bloggen, og derfor er det også naturlig at jeg holder tematikken der. Slik må det nesten være.

Kostlister er mye brukt blant undervektige, og det særlig i samråd med lege og ernæringsfysiolog. Kostlistene er laget med tanke på hver enkelt, og inneholder måltid for måltid med hver bidige matvare. Noen også med detaljer om hver enkelt matvare. En brødskive er nemlig ikke bare en brødskive. Den kan veie alt fra 20-60 gram. En grønnsak er heller ikke bare en grønnsak. Sammenlign tomat og avokado for eksempel. Over 150 kalorier forskjell. Som spiseforstyrret er det naturlig at en hele tiden vil gå etter minst mulig hele veien, på både gram og kalorier, og derfor er listene laget såpass spesifikt. Noen trenger det, rett og slett. Det står til og med hvor mange spiseskjeer, skiver eller gram en påleggssort skal være, hvor stor en fruktporsjon eller gryterettporsjon er, og drikken er på eksakte desilitermål. Jeg derimot syntes det ble for mye. For meg som spiseforstyrret ble det bare demotiverende og nesten provoserende å se hva alt inneholder, og hvor mye ting faktisk utgjorde. ”Åja, så ostebiten inneholder 45 kalorier. Hvis jeg kutter bort hjørnene så har jeg tatt bort 15 kalorier” 15 kalorier her. 15 kalorier der. Skjønner dere? Tall ble raskt en ond spiral. En runddans uten like. Har en først begitt seg ut på den dansen, så er det neimen ikke sikkert en kommer seg ut av den. Jeg snakker av erfaring. Før jeg ble innlagt hadde jeg pugget alle matvarene jeg kunne, og selv den dag i dag er de på langt nær glemt. Uheldigvis. Jeg trenger ikke lenger gå på butikken og sammenligne, for det klarer jeg utmerket i hodet. Der er alle innholdsfortegnelser lagret. Men, som jeg har sagt før; jeg teller ikke kalorier. Jeg veier ting, men om jeg bytter om på tilnærmede like varer, så bytter jeg ikke om på vekten fordi kaloriinnholdet er 220 istedenfor 213 pr 100g. Jeg driver heller ikke å kutter av biter (feks en pølse eller en proteinbar) for at den skal veie det som står (i motsetning til hva jeg gjorde noen år tilbake!) Vekta kan gå begge veier, men er for meg en trygghet. Med tanke på rett mål. Begge veier. Sist jeg tok havregryn på måfa var det visst 22g. Babyporsjon. Ergo er det for meg greit å veie ting, men det trenger ikke være fanatisk. Jeg har nemlig lært at det er helheten som betyr noe. Dette er også hvorfor jeg ikke bruker kostliste. Jeg klarer ikke forholde meg til det, rett og slett. Klarer ikke godt at noen andre bestemmer over med. Det greide jeg ikke før jeg ble innlagt heller. Endte bare opp med at jeg med vilje tok mindre enn jeg skulle. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra BUPA var å hive lista i søppelet. Herlighet. Jeg husker enda fortvilelsen i øynene til mamma og pappa. Særlig da jeg skylte mammas kylling i springen. Neste liste printet pappa sikkert ut ørten ganger fra mailen. Jeg fulgte den. 1/4. Det vil si at jeg fikk i meg mindre enn jeg gjorde før jeg begynte på den, så mamma og pappa bønnfalte meg om å slutte på den. Like greit for alle tre. Da jeg ble innlagt derimot ble det andre saker. Ingen kjære mor. Her var det lister basert på totalt kaloriinnhold. Eksempelvis viste liste nummer 1 1/2 brødskive til hvert måltid, mens liste 3 viste hele 2 brødskiver til hvert måltid. Jo mer vant kroppen blir til inntaket, jo høyere inntak trenger den. Planen var altså ikke at jeg skulle gå opp 5 kilo pr uke, men 1/2 kg. Deres mål. Ettersom jeg gikk på næringsdrikker var også dette regulert av lister, og de økte antallet gradvis. Gikk jeg opp mer, ble den nedjustert. Gikk jeg opp mindre, ble enten listen økt, eller aktivitetsnivået innskrenket. Det kom litt an på hvor snill jeg hadde vært, kan man si. La meg bare si; ikke særlig snill jente og veldig veldig mye innskrenkninger og økte lister. Og nei. Det var ikke min intensjon. Min intensjon var å komme opp til deres krav, men dessverre var det som om næringsdrikkene gikk gjennom kroppen som vann. De la seg ingen steder, kun på magen. Der det så ut som jeg var gravid i 6. måned. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Den dag i dag og i fremtiden kommer jeg aldri til å begynne med kostlister. Jeg hadde fått henvisning til en ernæringsfysiolog i våres, men endte opp med å avlyse. Det ble helt feil. Selv legen min undret hvorfor jeg i det hele tatt hadde bedt om henvisning når han i utgangspunktet visste jeg var så sta. Jeg mener. Jeg vet jo at jeg ikke hadde fulgt en kostliste. Særlig fordi anoreksien i meg blir ekstremt trassen, men også fordi en slik helseperson ikke evner ta hensyn til mine begrensninger. Jeg snakker kresenhet, ibs, reflux syndrom, intoleranser og allergier. Og jeg orker virkelig ikke sitte der å få høre at det er sykdommen som snakker. Nei, virkelig. Jeg har det mye bedre når jeg kan spise den mat jeg liker, og da tenker jeg at det er bedre at jeg øker på de feltene. Det er da jeg ser muligheter, og det er da jeg tror på mulighetene. At kostlister ikke funker for meg betyr selvsagt ikke at det er tull. Kostlister kan være en super hjelp og et viktig verktøy for den som sliter med vekta. Det kan også være en stor betryggelse for foreldre som står der og ikke aner hva de skal foreta seg, fordi de ikke vet hvor mange gram og dl det skal være av de forskjellige ting. Dessuten er det mange som ikke takler å ta til seg mat, eller knapt se at den blir laget, og da kanskje må ha en indikator på hva som er rett. Det er skikkelig tøft og vanskelig når ting som tidligere gikk på automatikk, sult og metthet plutselig består av kontroll kontroll og kontroll. Kontroll eller ei. Det å lage egne lister går som sagt også an, men er ingenting jeg anbefaler da dette med spiseforstyrrelser er veldig komplekst, og en skal helst ha litt kunnskap før en begir seg ut på det området. Når sant skal sies så er det forskjell på en som har hatt spiseforstyrrelser i 1 år, og en som har hatt det i 10. Kunnskap kommer gjerne med årene, og etter mye prøving og feiling, vet en fort hva kroppen vil ha, hvordan den responderer, og også hva en selv liker. Uten at en kun er påvirket av en viss stemme i hodet…

Jeg vet det blir mye hverdag og sykdom her, og at det fort kan gjøre bloggen veldig tung å lese. I kveld skal jeg derfor fylle på med litt ny giv, glede og ekstra mye positivitet. Sistnevnte føler jeg har vært litt halvveis den siste tiden, fordi det rett og slett har vært så mye greier for mitt vedkommende. Humøret derfor litt deretter. Jeg gleder meg til alt dette er over. Virkelig. Men, i retning det jeg begynte på. Bloggen skal i mine øyne være et sted der jeg kan tømme meg, men jeg vil også ha det som et fristed. Et sted der jeg kan hente litt energi, samt smile over de milepæler jeg har tilbakelagt. Samtidig er det viktig å holde en balanse. Det er fristende å komme med tips, kjøre konkurranser, dele oppskrifter og lage listeinnlegg, men den blogging hører rosaverden til. Jeg må ha en rød tråd her. I hovedsak blogger jeg om anoreksien og det som følger med. Både fordeler og ulemper. Jeg prøver som sagt finne en balansegang, men det er ikke alltid så enkelt når det med tiden viser seg hvor mye denne sykdommen koster meg. I dag vil jeg derfor reise litt videre, og fortelle dere om en av mine mange guilty pleasures. Som de fleste andre jenter drømmer jeg om å stå hvit prinsessebrud en vakker dag. Flere ganger i uken googler jeg, oppsøker instagram og sjekker nettsider til brudesalonger. Det gir meg så mye inspirasjon, og faktisk motiverer det meg veldig. Jeg vet godt at mann og giftermål innebærer en bedre rustet Madelén, og selv ønsker jeg se tilbake på nydelige brudebilder der jeg var på mitt lykkeligste.

Jeg har enda ikke funnet den perfekte brudekjolen, men jeg har funnet mange flotte kreasjoner der hver og en har noe perfekt i seg. Skal jeg være ærlig så eksisterer ikke den perfekte brudekjolen pr dags dato. Den må nemlig være 100% slik jeg ønsker. Jeg vil ha den så unik som mulig, og skal helt klart gå for egen designer. Helst Alexander McQueen, men det spørs vel om han tar på seg oppdraget. Men, ingen krise. Det finnes jo så mange flinke og dyktige designere der ute uansett. Jeg tenker meg en prinsesseaktig kjole, men ikke med tyll, snøring og ballkjolefasong. Den skal være enkel og elegant, ha halvlange ermer med blonder og en smal livvidde. Kjolen skal ha enkle broderier, og et langt slep. Litt ala Kate Middleton, bare hakket mer avansert og prinsesseaktig. Pluss et diadem og en bukett av champagneroser. At kjolen blir dyr er ingen hindring. Det skal koste å lage min drømmekjole. Jeg setter gjerne av en sparing ved siden av studiene om jeg må, og erfaringsmessig vet jeg jo hvor lett det er å minke på for eksempel matbudsjettet, haha. Mange tenker kanskje at det jeg sier er idiotisk nå, fordi giftermål er så vanlig. Ja. Det er vanlig, men for en som har slitt for å overleve, så er det ikke bare en ”greie”, men også et stort mål. Jeg får sommerfugler i magen og hjertebank bare av å tenke på det. Da skal jeg føle meg som verdens fineste, uten tvil!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

(Tilbakeblikk på min mors nydelige bukett!)
 

Hvordan bryllupet blir er nå en avgjørelse mellom meg og min kommende ektemann, men jeg kommer nok til å ta store deler av styringen kjenner jeg meg selv rett. Det er vanskelig å beskrive hvor viktig bryllupsdagen er for meg, og derfor skal den også markeres og feires. Skikkelig. Jeg kommer aldri til å godta et lite enkelt bryllup, og jeg kommer heller aldri til å godta en kirkelig vielse. Lenger enn det har jeg ikke kommet i planene. Det kan like gjerne være i utlandet som i Norge, i en nydelig hage eller på stranden. Eller kanskje på toppen av fjellet i de italienske alper? Jeg vet ikke jeg. I et sekund tenker jeg at et amerikansk hagebryllup er tingen, mens i neste ønsker jeg meg en svensk herregård. Det som i alle fall er sikkert er at det skal bli en dag som skal i minnebøkene!

Jeg er så anti dette opplegget her, men gjør det fordi jeg må. I går hadde jeg bentetthetsmåling og utvidet blodprøvetaking 08:50. Altså. Jeg måtte døgne for og ikke forsove meg. Flott. Var derfor litt smart i forkant, og ordnet med bytte av jobbvakt. Lett at denne frøkna sovnet på første pille da hun kom hjem og våknet en gang da det begynte å mørkne. Bortsett fra det gikk det greit nok. Jeg hater jo sykehus så bare følelsen av å dra dit gjør meg uvel, og som den smarte frøken jeg er skrev jeg selvsagt det på instagram. Tror dere ikke jeg fikk en haug bekymringsmeldinger i innboksen? Ekstremt hyggelig at folk bryr seg, men bare for å oppklare misforståelsen; det har aldri vært et tema at jeg skal innlegges igjen… Forhåpentligvis blir det aldri det heller. Blunkesmilefjes.

Bentetthet har jeg tatt før så det burde ikke vært skummelt, men allikevel har jeg gruet meg. Det er resultatet jeg ikke vil vite. Sannheten
Hvor ille det står til med kroppen. Jeg føler jeg gjør så mye riktig, men selvfølgelig hjelper det ikke helt når undervekten enda tærer på. Da jeg kom dit bad hun med veie meg. Jeg begynte å le, og gjorde det klinkende klart om at jeg verken kom til å veie eller måle meg. Selv ikke om hun snudde seg. Etter litt småkverulering måtte hun godta det. Hun skjønte jo at jeg ikke kom dit av ”fri vilje” når jeg hadde med mamma (hun er gull, forresten!) og alt. Faktisk hadde jeg reist hjem hvis hun hadde gjort seg vanskelig der. Jeg beklager litt å si det, men akkurat når det gjelder min sykdom så klarer jeg ikke helt ta den på alvor. Jeg tar meg ofte i å tenke at jeg ikke er syk, fordi jeg er så vant til å ha sykdommen. Den er en del av meg, og derfor får den meg ikke til å føle meg ”syk”. Rart det der. På alle andre områder er jeg nemlig veldig orientert omkring helse. Jeg hopper raskt og engasjert inn i praten hvis familie, venner eller kolleger spør meg om treningsøvelser, proteiner eller generelt sunt kosthold. Da er jeg interessert, for da handler det ikke om meg. Så fort noen foreslår mat eller trening for min del, så går automatisk brekket på, og jeg forsøker ettertrykkelig å komme inn på et annet samtaletema. En kombinasjon av stahet og sårbarhet. Andre skal ikke vite mitt beste, men samtidig vet jeg at jeg bør lytte mer til folk rundt meg. Det er det jeg er redd for. Akkurat som at jeg mister noe av stoltheten min.

Ettersom jeg skal videre til forvermsamtale før hormonbehandling måtte jeg også ta utvidede blodprøver. Her møtte jeg tidenes dame, og på få sekunder følte jeg at sinnet og frustrasjonen for sykehus slapp litt taket. Det er noe med det ”å bli sett” framfor å møte noen som bare kommanderer deg. Hvert fall føler jeg det enklere å samarbeide da. Ikke at blodprøver er noe stress, men sånn generelt når man møter på helsepersonell. Denne gangen fylte jeg 8 fulle glass, og etter det kjørte vi videre til byen. Mamma ville veldig gjerne spandere noen nye tights til meg. Jeg kan være enig i at hull ikke tar seg bra ut, men jeg kan heller ikke kvitte meg med noe før jeg har noe å erstatte med. I flere måneder har vi lett. Mamma foreslo igjen barneavdelingen, men denne gangen trengte vi ikke det ettersom jeg tross alt har ganske lange ben. Jeg fant faktisk flere stykker. Fine i passformen og i supermyk økologisk bomull. Kjøpte likeså godt alle fire fargene. Kjipt å angre i ettertid om jeg plutselig trenger til et antrekk. Jeg bruker jo tights hver dag. Selv under bukser. Helst ville jeg slippe prøverommet, men på grunn av mulige bomkjøp syntes ikke min mor det var ok. Hvor mye jeg hater å se meg selv i prøverom er vanskelig å sette ord på, men det går, og det gikk denne gangen også. Jeg kan si meg fornøyd!

Jeg begynner på et innlegg, men fullfører det ikke. Jeg lagrer det, og forsetter med noen setninger. Publiserer sjelden. Føler ordene blir for tomme. Føler innlegget gir så lite mening, så lite innhold og så lite ”for” til bloggen. Av den nyttige art. Men så sitter jeg nå her og har allerede rablet ned noen helt ubetydelige små linjer. Jeg må komme i gang igjen med bloggen igjen, tenker jeg. Komme i gang etter ferie, døtid og reprisetv. Rutinene er enda ikke på plass, tross at jeg har levd i hverdagen lenge. Levd. Ikke eksistert i. De siste månedene føles slik. Det har vært så mye å ta innover seg. Så mye å grue seg til, og så mye jeg helst bare vil bli ferdig med. Jeg tenker på flere ting. Først og fremst bentettheten. Det er en konstant bekymring, og jeg grøsser bare av å se en eldre kvinne som er litt krokrygget, og blir livredd så fort jeg stivner til. Men ikke bare det. Det er også noe annet som opptar plass i hjernebarken. For en tid tilbake skrev jeg et innlegg om sannhet. En sannhet jeg følte jeg måtte levere min kjære far. Kun han ville forstå. Ingen andre. Ikke en gang mamma og Aleksander fikk vite. De vet fremdeles ingenting. Å fortelle denne sannheten var vondt. Det smertet, men var samtidig en befrielse og en lettelse. Jeg fikk den respons jeg ønsket, og den sympatiske far jeg trengte. Det var som om alle mine løse tråder plutselig bandt seg sammen til et stor tau. Jeg forstår mer. Det som jeg ikke trodde plaget meg har i årevis plaget meg mer enn jeg kan beskrive, og har uten at jeg vært klar over det vært en svært medvirkende årsak til at jeg ble syk. Mer enn det kan jeg ikke si. Sånn må det være. Jeg har så mye å svelge, som jeg gjerne vil gripe tak i, men jeg sliter med hvor jeg skal begynne. Hvordan jeg skal få det bedre. Kanskje ikke bedre. Men, hvordan jeg kan seile videre og legge ting fra meg på en fornuftig måte. Ikke bare ignorere problemet og tro det forsvinner. Før eller siden dukker det opp. I en daglig situasjon, i en drøm. Hva som helst. Faktisk er det slik at jeg ikke blir frisk hvis jeg ikke tar et oppgjør med den delen av fortiden. Det har med tilliten til andre mennesker å gjøre, men særlig også meg selv. Hvis ikke den er på plass, hvordan skal jeg da finne tilbake til meg selv igjen? Hvem nå det er….. 

Kanskje vil jeg fortelle. Kanskje vil jeg ikke fortelle. Det kommer helt an på hvor mye behov jeg har for å dele. Akkurat nå kjennes det helt greit å holde ting innenfor mine fire vegger. Det har på mange måter bygget seg opp en liten usynlig sperre, og igjen; jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg vet at jeg før eller siden må gjøre det. Jo lenger tid som går, jo mer usikker blir jeg. Jo mer usikker jeg blir, jo mer apatisk og motvillig. Ingen god kombinasjon. Det blir fort til at ingenting føles viktig, særlig fordi jeg lever flere år fram i tid, og ikke i nuet. Jeg må bli flinkere til å gjør det. Jeg tror nemlig at jeg lett skuffer meg selv når jeg har så mange forventninger og krav som jeg enda ikke har innfridd. Folk sier alder bare er et tall. Jeg tenker det er så mye mer. Jeg tenker alderen definerer hvor jeg bør være i livet, og hva jeg bør ha oppnådd. Det handler kanskje litt om takknemlighet. Jeg lever nok mange måter litt for andre, og derfor må jeg vise at jeg duger. Hele tiden prøver jeg å tenke at det jeg gjør er bra nok, samtidig som jeg blir forstyrret av tankene om at jeg kunne gjort noe mer. Det er den samvittigheten som er tyngst med det hele!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sett bort fra alt det jeg føler tynger meg og min dårlige samvittighet, så har jeg for første gang på flere år fått trent litt i ”gåsetegn”. Utenom de daglige powerwalksene mine, riktig nok. Ut fra eget initiativ ble jeg med mamma på hennes pilatestime, og etter det deltok vi på en yogaøkt sammen. 2,5 t med trening gjorde jammen kroppen støl (bla under rumpeballene og i armhulene!), men også fryktelig sterk og energifull. Ikke har leddene knekt etterpå heller, så det er tydelig at det hjalp å styrke opp og strekke ut litt. Jeg fikk til veldig mange av øvelsene. Merket jo selvfølgelig visse ubehag, men det er fordi jeg enda er litt tynn. Å ligge på rygg spesielt merkes veldig godt/vondt. Misunte litt de som hadde ekstra fett å ligge/sitte på. Haha. Dermed gir det meg en motivasjon til å bli bedre rustet kroppslig. Det er en sterk kropp jeg vil ha, ikke en tynn en. Uansett. Glad i kroppen eller ei. Det å vite at den fungerer er det som er fantastisk. Jeg kjenner jo hvor avhengig jeg er av den. Nå vet jeg dessuten at ikke alle knekkelydene kommer fra osteoporosen, og det gjør meg mildt sagt noe betrygget. Men. Ingen sovepute. Jeg jobber knallhardt og akter ikke si farvel til mitt aktive liv. Det er en viktig del av livsstilen min. Vurderer heretter å bli flinkere til å trene. Som i ”trening tilpasset hvordan jeg er på dette tidspunkt”  Ikke for forbrenningens skyld, fitnesscenen og personlige rekorder altså, men for psyken, humøret, søvnen og energinivået sin skyld. For meg er det nyttige helsegevinster til tusen, og jeg elsker å kjenne at kroppen spiller på mitt lag!

Noen av dere husker kanskje jeg postet listen over ting jeg gjorde når jeg var rastløs. Uansett. På denne listen hadde jeg skrevet ”lese bøker”, og helst krim. Nå er jeg riktig nok ingen lesehest, men det hender jeg har perioder der jeg bare må lese hver dag. Jeg hadde mange måter hatt en slik periode fra Juli måned, da det var reprisetv, og egentlig fram til nå. Flere timer daglig. Jeg har lest ut en del krim jeg hadde liggende, og følte jeg måtte gjøre meg ferdig med bok for bok tross at det kjentes veldig fristende å starte på den nyeste i samlingen. Lenge har jeg lest bloggen til fantastiske og ikke minst inspirerende, Kristin Roset. Hun har i likhet med meg slitt med anoreksi i flere år. Nå har for så vidt ikke jeg vært toppidrettsutøver på noe spesielt høyt nivå, men kan allikevel kjenne meg igjen i mye av det hun forteller om (utenom bulimien) I likhet med Kristin var det jo ortoreksi jeg først utviklet. Det var den som dro meg inn i anoreksiens klør. Veldig mange spiseforstyrrede kan helt klart relatere seg til hverandre. 

I Kristins nye bok ”spring for livet” forteller hun om kampen om å prestere på friidrettsbanen, men også på hjemmebane. Hun forteller om det å være god nok som utøver, datter, venninne og også kjæreste. Veien hennes blir beskrevet som tung, særlig det å bli kvinne er skummelt. Rettere sagt; få kvinnekropp og alt det innebærer. Hver dag er en kamp om å spise minst mulig og trene mest mulig, og allikevel fungere 110 prosent. Det sier seg selv at det går dårlig i lengden. Før eller siden sier kroppen stopp, og en behøver kanskje assistanse fra sidelinjen. Kristin var innom det ene og det andre før hun traff spikeren på hodet; ”dama mi”, som hun kaller livredderen sin. Da hun kom i kontakt med henne begynte jobben for alvor. I lang tid hadde hun erfart spiseforstyrrelsens harde side, og sett hvor mye den krevde. Sovepiller hadde blant annet vært en midlertidig løsning, dog noe som viste seg å være svært uheldig. Å få en pause er bra i ny og ne, men ikke når en blir apatisk og kun lever i sin egen verden. En spiseforstyrret verden er nemlig en verden svært få vil trives i. Dette får Kristin virkelig satt ord på, og jeg håper så veldig at disse ordene når inn til folk. Sjelden anbefaler jeg ting her på bloggen, men akkurat denne boken kan jeg stå inne for. Den håper jeg virkelig at folk kjøper. Jeg har ventet på utgivelsen siden prosjektet ble annonsert, og den innfridde virkelig. Startet Mandag formiddag og ble ferdig Mandag kveld. Oppslukende er ordet. Boken er brutal og hjerteskjærende, men også veldig fin. Side for side ser man en person som blir mer og mer menneskelig – mer og mer ”seg selv”. Kristin er tvers gjennom ærlig, og det er kanskje det som gjør opplevelsen litt ekstra merkverdig, samt at hun skaper nærhet ved å skrive på nynorsk. Erfaringene og kunnskapen vi begge sitter inne med er mye av det samme, og det er godt å lese en bok der en føler seg forstått og ikke forbigått. Jeg blir ekstremt motivert av å lese ordene hennes. Det at jeg kjenner meg igjen er en ting, men det å lese/se at det går an. Ja. Det i seg selv er veldig avgjørende for meg. Er sikker på at jeg kommer til å dra denne fram som motivator i tiden fremover. Det er jo flaut om jeg sliter med anoreksi når jeg er nærmere 30 enn 20, så det er klart det må noen friske impulser til…

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

I dag er Kristin så frisk og fri fra tvangsrutiner som hun kan bli, men så klart vil det alltid sitte igjen spor av spiseforstyrrelsen. Noe annet ville vært rart. Den er jo en erfaring på godt og ondt. Jeg følger ikke mange blogger, men Kristin er en av fire jeg må besøke, daglig. Hun lever nå et godt liv med fornuftig trening, jobb, mann, sin nydelige lille Noah og lillemor i magen. Lenge trodde hun ikke det var mulig, men allikevel er det dette livet har hun kjempet og drømt om. Jeg unner henne det så etter den knallharde jobbingen, særlig med tanke på alt hun har ofret for å komme seg helrustet gjennom. Det koster helt klart å være best, men før eller siden må en innse at ”best” ikke er alt. Hvis en jente som Kristin kan forstå det, så kan jeg også!

Jeg oppsøkte fastlegen min 11 Juli. Helt alene. Denne praten måtte foregå på tomannshånd. Gråtkvalt i stemmen fortalte jeg hva jeg hadde hørt og hva jeg hadde lest – og også at jeg endelig forstod. Forstod at han hadde rett. Han skjønte at jeg trengte tid, og var glad jeg til slutt gikk med på behandlingen. Som jeg droppet ut av sist, vel og merke. Nå var det bare ikke mer tid. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25 og 30 år, og derfra går det dessverre nedover. Altså har jeg enda noen år på å bedre denne nokså håpløse situasjonen jeg har satt meg i. Jeg vet samtidig at det er riktig å gjennomføre en styrkende behandling, nettopp fordi jeg ikke greier å spise meg opp like fort. Jeg har på en måte svelget den overbevisningen om at jeg skal klare dette på null komma niks. Jeg trenger tid. Lenger tid enn jeg trodde. Bare tenk at jeg har brukt åtte år av livet mitt på denne driten. Mildt sagt. Nå klarer jeg ikke la det gå lenger, og skal jeg derfor i gang med å styrke skjelettet. Misforstå meg ikke; selv om behandling er en fin ting, så må jeg fremdeles jobbe med å komme opp i vekt. Man kan ikke leve det friske liv undervektig, så jeg trenger noen kilo ekstra for å kunne få den hverdagen jeg ønsker. Alt dette foregår naturligvis på hjemmebane. Faktisk er jeg litt gira. Jeg har hatt så mange søvnløse grinenetter at dere aner ikke. Uroet meg for kompresjonsbrudd (google it), spesielt. At jeg plutselig skal knekke sammen på jobb når jeg bærer en vare for en kunde, eller miste cm på høyden. Jeg mener. På tre år har jeg brukket begge skuldrene, og jeg merker fremdeles antydninger til de tidligere bruddene. Særlig om jeg strekker meg. For ikke å snakke om at jeg lett brister ribbein, får blåmerker og har mye vondt i leddene. Særlig ryggen. Det er kanskje den som uroer meg mest, for det er tross alt den jeg er 100% avhengig av. Samme hva jeg gjør. Jeg er faktisk såpass bekymret at jeg innbiller meg at jeg har vondt, og kjenner etter om jeg kan ha det i tide og utide. Jeg blir attpåtil skrekkslagen når jeg ser eldre folk med krumme rygger som knapt kommer seg fremover. Jeg er jo 23. Vel. Nå blir det bedre. Håper jeg. At innkallelsen er kommet gjør at jeg kan roe meg ned, og senke skuldrene noen hakk. Jeg føler meg noe lettere, ikke bokstavelig talt selvfølgelig. Dette har vært en bekymring siden vinterferien. To brudd måtte til før jeg skjønte realiteten. Det er litt sykt når jeg tenker på det.

Selv om jeg gledet meg til å få brevet, så gruet jeg meg litt også. Denne ventetiden skaper en sånn ambivalens. Skal/skal ikke? Vil det i det hele tatt gi effekt? På brevet sto det; ”undersøkelse/behandling dato” Men hva betød det? Jeg hadde mine bange anelser. Allikevel tok jeg telefonen fatt, frustrert og sint. Slik blir jeg ofte når jeg er usikker. Usikkerhet gjør meg til en stresset, utålmodig og lite tolerant person. Særlig ovenfor andre. Jeg må bli flinkere til å la usikkerheten forbli hos meg, og spesielt skjule den. Det er ikke en slik person jeg vil fremstå som. Foretrekker mye heller hun selvsikre og sterke jenta som jeg vet bor inni meg et sted. Uansett. Tilbake til telefonen. Jeg fikk svar. En eller annen kontordame tok telefonen, og jeg buste ut med alt jeg hadde inne. ”Jeg regner med at jeg ikke må gjennom alt det der” ”Jeg har verken tid, ork eller lyst” ”Jeg trives ikke sånn veldig godt på sykehus skjønner du” Og til slutt en trussel; ”Det ender bare med at jeg trekker meg hvis det blir for mye styr” Lite overraskende fikk jeg svarene jeg ikke håpet på. ”Nei, altså, det er prosedyre” ”Du må ta de undersøkelsene som skal til så vi vet om du er godkjent til å ta behandlingen” ”Bentetthet blir du innkalt til” ”At du gjorde det for to-tre år siden er ikke godt nok” Jeg vil helst ikke vite hvor ille ting ligger an. Men, nå. Nå må jeg gjennom samme greiene på nytt. Nye utvidede blodprøver, ny bentetthet, nye forvernssamtaler og nye vurderinger. Som fryktet. Det var jo akkurat alt dette styret som gjorde at jeg droppet ut av opplegget sist. Nå som han omsider har bestemt meg….

Er det rart jeg er litt irritert? Jeg mener faktisk det er sykehuset sin feil at jeg ikke tok i mot behandlingen sist, og derfor også at det er deres feil om ting nå har forverret seg. Jeg hadde jo fullført sist gang om det ikke var så mye stress. De burde lagt seg paddeflate, og bare funnet en dato KUN for behandlingen. Og det så fort som mulig. Men det skjer altså ikke. Jeg må holde ut med denne ambivalensen enda lenger. Av og til blir jeg sliten av meg selv. Heldigvis fikk jeg byttet lege. Han jeg hadde sist var så belærende og frekk. Greit nok at jeg har anoreksi, og blir tilbudt en behandling som er svindyr for staten, men jeg trenger da ikke få skyldfølelse i tillegg. Jeg trenger heller ikke få høre at bentettheten kan gjøre så jeg må ampurtere alt jeg har eller havner i rullestol ved fylte 25. Han presterte til og med å si at dersom beina mine var for skjøre så gikk det ikke an å sette på proteser. Han sammenlignet meg med en blomkål. Hallo. Blomkål. Greit at skremselspropaganda funker, men det der var bare for drøyt. Sannheten er vel det at jeg ikke greide ta han seriøst etter de uttalelsene. Faktisk greide jeg ikke ta behandlingen på alvor, heller. Dermed skulle det mye til før jeg klarte ta fastlegen seriøst omkring dette. Tro meg. Han har nevnt det hvert bidige legebesøk siden Desember 2013. Og først nå er jeg på gli. Ja visst koster det mye. Krefter, altså. Men. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Jeg følte det var mitt valg den dagen legen sendte henvisningen, men det var inntil jeg skjønte at ting ikke skjer på mine premisser. Slik jeg ønsker er ikke alltid ensbetydende med slik det blir. Dessverre. Det handler om livet mitt dette her. Så…. Istedenfor å grine over hvilken situasjon jeg har satt meg i må jeg bare kvitte meg med dette sinnet og selvmedlidenheten min, og ta til takke med det jeg nå har blitt tilbudt.
Skulle dette gi positiv effekt lover jeg å være takknemlig! Kanskje.

Hei! Mitt navn er Madelén bla bla bla. Jeg er 23 år, og kommer fra Horten. Her har jeg bodd hele livet mitt. Til daglig jobber jeg deltid ved Elkjøp i Horten, og trives utrolig godt med det. Jeg brenner virkelig for å hjelpe andre, og nettopp derfor er en hverdag hvor jeg kan bruke av egen ekspertise helt perfekt for meg. Planen videre er å studere jus, men her er det ikke bare karakterene det står på. Jeg har en liten vei å gå. I 2008 ble jeg nemlig rammet av ortoreksi, senere anoreksi, og selv om jeg har vært under behandling, er jeg per dags dato ikke frisk nok. Tross sykdommer og motgang prøver jeg allikevel å holde motet oppe. Som person er jeg blid, utadvent og veldig målrettet. Jeg er sta, vet hva jeg vil, og gir meg sjelden før jeg har oppnådd det. Uansett hvor krevende ting virker prøver jeg alltid å holde på en positiv og optimistisk holdning, og velger heller se muligheter framfor begrensninger. Evner vise til gode resultater. 

Jeg har lenge vurdert å søke på denne stillingen, men det er først nå jeg føler meg 100% klar for det. En slik stilling vil gi meg så mye, og jeg føler mine tidligere erfaringer og egenskaper kommer godt med. Jeg vet hvor krevende hverdagen vil bli, men jeg ser kun på slike utfordringer som lærdom. En lærdom jeg trenger for å komme meg videre i livet, og jeg er sikker på at jeg (med tiden) vil vise til gode resultater, og mestre dette utmerket. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg er klar til å bli ”sjef i eget liv” – på heltid 🙂

For en flott uke det har vært. Mamma og pappa bestemte seg litt sporadisk for å reise på spahotell, så da ble vi overlatt til oss selv. Mulig det hørtes litt spesielt ut, da jeg tross alt er 23, og lillebror 21. Vi trenger ikke akkurat barnevakt, men det er jo klart det er småting vi lurer på her og der. Jeg har hjulpet han, og han har hjulpet meg. Samarbeid er gull. Jeg tror ikke vi har vært like mye sammen i hele 2015 som det vi har vært på denne uken. Det sier litt. Vi ender gjerne opp på hver vår kant av huset, og der blir vi værende x antall timer. Istedenfor å splitte oss har vi nå derfor brukt tid sammen. Lørdag var vi på Sverigetur. En skikkelig sverigetur. Ganske godt planlagt, også. Vi handlet som bare rakkern (måtte til og med senke gulvet i bagasjen) og var borte i flere timer. Rakk ikke gåturen en gang. Den tok vi igjen på Søndag. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mandag og Torsdag var vi på Skrim (egentlig Omholtsfjell). Mandag kan vel strengt talt ikke defineres som fjelltur. Noen andre som må ha ansvar for å sjekke været, fant jeg ut. Himmelen åpnet seg plutselig for oss og vi måtte løpe 40 minutter tilbake til bilen, og underveis måtte vi søke dekning under trær. Så mye regnet det. Dekningen funket delvis, men uansett var egentlig unødvendig for regnet gav seg jo ikke og det ble mer og mer pytter å trampe i. Å komme seg raskest mulig tilbake var det lureste. Tilbake i bilen hadde jeg fått en hinsides allergisk reaksjon (alle blåe bær er ikke blåbær) og vi var klissvåte. Aleksander uten skift. Jeg truseløs med joggebukse og bare føtter. Vi vrengte tøyet og vannet klemt ut. Tross dette tok vi en god guidet omvei hjem, men hoppet i badekaret så fort vi kom inn i huset. Jeg fikk førsteretten. Aleksander ofret sykkelturen sin denne dagen, så vi fikk masse tid til spill (scrabble, fifa og wrc), film og også bollekakebaking. Sistnevnte en suksess. I dag ble det derimot en super dag på fjellet. Med ekstra skift, godt med næring og ganske god kontroll på været ble det en himmelsk tur. Minus veldig vannete sti og femten minutter øspøs, bare. Joggesko er kanskje ikke det smarteste, men det eneste alternativet vi hadde. Var vel våt allerede etter 230 meter, haha. Men som jeg sa; en himmelsk tur, uansett. Noe positivt var det altså med mandagens fadese, for da visste vi med en gang hvor vi skulle gå hen, så vi slapp bruke tid på å navigere oss frem. Eller. Underveis møtte vi på noen usikre momenter, så det ble noe fram og tilbake, men allikevel kjente vi oss på rett kurs. Totalt ble det 1,2 mil i det lillebror kalte en krevende løype (og som i følge kartet var en krevende løype) Jeg nøt bare gleden med å gå i vakker norsk natur jeg, og tenkte ikke så mye over at det tok på. Vil si det var akkurat passe for min del. Aleksander syklet den ene veien, og møtte meg der oppe. Snakk om spreking. Droppet blåbærene, da vi var såpass ferdig da vi kom til bilen, og dessuten småregnet det – og klokken var 19. Egentlig var planen kino etterpå, men fordi Jason Bourne ikke hadde premiere før Fredag, så blir det nettopp Fredag. Etter jobb. Har tidligvakt i morgen. Ellers har vi vært flinke denne uken begge to. Vi har stått opp tidlig, holdt det ryddig, vannet planter, hentet posten, vasket tøy (Aleksander altså), osv. Sikkert ikke så mye å skryte av til andre, men jeg er litt stolt av oss uansett. Igjen; samarbeid. Vi som tidligere kun irriterte oss over hverandre, har nå blitt selve definisjonen på dreamteam og søskenkjærligheten skinner gjennom. Kanskje var dette også noe vi trengte. Jeg har savnet lillebroren min, og den gode fortrolige praten vi kan ha. Det er en uvurderlig støtte i han, og det er viktig at jeg benytter han for alt han er verdt. Tross litt småkrangler her og der, så er jeg så glad for at jeg ikke er enebarn. Aleksander er verdens beste bror. Det har jeg alltid visst, men jeg tror jeg virkelig forstod det denne uken her. Så. Ingen tvil; mamma og pappa må reise bort oftere. 

Har akkurat fått meg en god dusj, samt tøyd ut litt. Merker jeg er bra sliten og trøtt nå. Beina er helt møre, og dessuten har jeg vel sovet sånn 2-3 timer hver natt, da jeg generelt har litt for mye tanker i hodet når jeg skal sove. Det er ingen hemmelighet at lite søvn tærer på 7 dager i strekk. Øynene mine er så vidt åpne. I morgen kan bli interessant. Men men. Den tid, den sorg. Hva jeg har fått ut av uken veier opp for alle minuser. Jammen har jeg (vi) rukket mye. Det føles som jeg har hatt ferie hver dag (tross jobbuke), nettopp fordi jeg har kost meg så mye. Det å være så mye i aktivitet gjør virkelig noe bra for humør og sinn, og jeg vil vel (etter jeg har sovet ut) sitte igjen med masse energi og overskudd. I morgen tar jeg helg med en sinnsykt god samvittighet. Sjelden har jeg følt meg så lykkelig og takknemlig som nå….

Roser er røde

Fioler er blå

Jeg har min søteste

Rosa kjole på

Det er en blid, fornøyd og glad frøken som skriver til dere. Ingenting spesielt har skjedd. Jeg opplever vel bare disse gode dagene, og jeg nyter dem virkelig. Når jeg først har så mye livsglede, gjelder det å utnytte den, særlig til motivasjon. Motivasjonen og viljestyrken har nemlig vært litt som så – veldig varierende den siste tiden. I et øyeblikk kan jeg se for meg det fullverdige liv, mens jeg i det neste føler det ikke finnes noen utvei. Denne ambivalensen har gjort meg litt stresset og smågal. Derfor er det godt å ha litt pause fra slike tanker – og holdninger, ikke minst. Det psykiske tar fort litt over det fysiske, og får meg til å føle meg noe nedstemt. Merkelig, eller kanskje naturlig nok, får det kroppen til å kjennes ekstremt tung. Da er liksom alt feil. Spesielt det jeg ser i speilet. Heldigvis ikke tilfellet i disse dager. Nå som jeg endelig er inne i en god periode gjelder det å opparbeide seg de beste inntrykk jeg kan få, slik at overvekten med gode inntrykk overgår de dårlige – når jeg er tilbake der. For der vil jeg havne igjen. Det er jeg forberedt på, og det er greit. Man trenger ikke være syk for å kjenne på at dagene ikke er helt som de skal. Men; som psykisk syk kjenner man kanskje på flere slike dager enn nødvendig. Det trenger ikke å være en grunn til det en gang. Kun små hendelser er nok til at lasset skal tippe over. Jeg kan underskrive på at det koster krefter, og særlig koster det å komme seg opp derfra igjen. La oss krysse fingrene for at jeg slipper det på en stund…

Jeg skal på ingen måte reise bort eller gjøre noe spesielt i sommer. Jeg har hatt mine to uker hvorav en langhelg ble tilbrunget på festival. Akkurat nå er det flere grunner til at jeg velger å gjøre det sånn. For det første er det lysten, og for det andre er det samvittigheten. Jeg har akkurat brukt penger på en snasen bil og diverse nødvendigheter, og føler jeg ikke kan prioritere en ferietur. Dessuten er jeg 23 år. Jeg reiser ikke lenger langt av sted med mamma, pappa og lillebror. Kanskje like greit for dem sin del når jeg tenker meg om. Alene reiser jeg heller ikke for så vidt, og det kan jo bli vrient å dra på vennetur. Det er ikke enkelt med meg, eller mye glede når jeg har en sykdom jeg drasser på. Tross at jeg vil ignorere den mest mulig, så er det særlig på ferier at bagasjen blir synlig. Da er det vanskelig å finne mat, vanskelig å bevege seg, vanskelig å sove, vanskelig å roe ned – vanskelig med rutiner, rett og slett. Blir lett hoven i kroppen, forstoppet og reisesyk, også. For meg er det greit. Jeg er vant til å ha plager og utfordringer, men jeg vil neppe være en byrde for reisefølget mitt. Det koster jo tross alt noen kroner å reise. På mange måter føler jeg egentlig at jeg har tatt en fornuftig avgjørelse der, og at det i min situasjon kanskje er best slik. Jeg vet man ikke må legge så mye i reisingen, men for meg innebærer det mer stress enn avslapning uansett hvor jeg måtte dra hen. Dessuten trives jeg godt på jobb. Mye mulig jeg heller overveier noe i høst – en hyttetur eller hotellweekend med mamma og min nye koffert. Vi får se. Det er langt fram i tid, og akkurat nå skal jeg stresse hjernen minst mulig, og heller sprade rundt i min rosa kjole. En sommergave fra mamma <3

Redd for mørket? Nei. Redd for insekter? Nei. Redd for dyr? Nei. Redd for mørket? Nei. Redd for vann? Nei. Redd for overfallsmenn? Nei. Redd for sprøytestikk? Nei. Redd for høyder? Nei. Redd for noe i det hele tatt? Nei. Jeg har gjennom livet opplevd mye. Jeg har blitt drapstruet på nett, blitt truet med kniv på gata og fått besøk av en innbruddstyv da jeg var alene hjemme. At jeg ble sint? Ja. Redd? Nei. Jeg lar meg ikke skremme.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Men… Så ble jeg syk, og nå er jeg faktisk redd. For en ting. Jeg er redd for å bli frisk og alt det innebærer. Jeg er redd for å frigi meg fra min samboer. Sykdommen har blitt min identitet. Den er en del av meg. Skremmende nok. Jeg vet ikke hvem jeg er uten. Jeg har prøvd å kjenne på det, men da er det akkurat som at jeg ikke eksisterer. Eller vil eksistere. Jeg blir på en måte tom; følelsesløs, tankeløs og tiltaksløs. Utenfor verden men allikevel innafor med beina. Merkelig i grunn. For det er noe med det ukjente. Det de aller færreste av oss foretrekker, og det de aller færreste av oss vil/trenger å oppsøke. Jeg må. Jeg må oppsøke det ukjente og face min største frykt om jeg noen gang skal få noe tilnærmet et normalt liv. Jeg må kjenne på de ubehagelige følelsene. Det føles sinnsykt urettferdig, samtidig som det ikke gjør det. Jeg vil i motsetning til veldig mange andre få en ekstremt sterk psyke. Det sies jo at man må være på bunn for å komme på topp. Selv om det er aldri så vondt å være på bunn, så tror jeg det er sant. Jeg har vært der nede, og jeg merker at ettersom jeg blir bedre så er det akkurat som om selvtilliten øker noen ekstra hakk. I raskere takt enn det den gjorde før til og med. Det er noe med dette å overvinne frykten, gjennomføre og til slutt seire. Jeg minner meg selv ofte på det. Dessuten tror jeg det er sunt å være litt redd av og til, men bare litt. Så lenge jeg ikke uroer eller bekymrer meg 24/7 så er det bra. Det viser at jeg lever. Det viser at jeg har et mål som betyr altfor mye for meg. Nettopp fordi jeg er redd for at jeg ikke greier å nå målet. Sånn sett har jeg snudd redselen til noe positivt og meningsfullt. Og bare for å ta med en siste ting. Selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe med de jeg er glad i. Kanskje er det en av mine største frykter. Jeg vil så gjerne at dem alle skal se meg som Madelén igjen. Helt siden jeg ble syk har jeg følt at jeg har kjempet (og levd) for deres del, og selv om jeg vet det er feil, så fungerer det. En dag vil jeg trolig se at jeg gjør dette for meg selv. Det tar bare litt tid å forstå det!

Jeg ser og føler faktisk at kroppen er sterkere (og feitere) nå om dagen – uten at jeg sutrer. Det er vel bra?