Enten du skal opp eller ned i vekt kan det være greit med litt veiledning som tar utgangspunkt i ditt energibehov. Med plusser eller minuser. Ofte mister vi fort litt oversikten på hvor mye vi inntar. En ekstra bolle her. En treningstime som utgår. En plutselig selskapsinvitasjon, eller akutt handletur på tom mage. Mange ting kan gjøre at rytmen fort blir forstyrret. Er du normalvektig og vil holde deg der, så har det i det store og hele lite å si med en oversikt. Da vil kanskje heller slike oversikter virke mot sin hensikt, og heller være fremprovoserende. Men. Dersom du har noen kilo ekstra, eller noen kilo for lite, da kan det være nyttig. På fagspråket kaller vi slike oversikter kostlister. De utarbeides som regel av ernæringsfysiologer, tross at de også kan utarbeides av en selv. Litt mer jobb, men det er fullt mulig hvis en selv har litt peil på å beregne kaloriene. For øvrig mye nyttig info på nettet der, altså. Og man merker jo fort om resultatene er positive eller negative. Uansett. Det er jo med tanke på min anoreksi jeg skriver denne bloggen, og derfor er det også naturlig at jeg holder tematikken der. Slik må det nesten være.
Kostlister er mye brukt blant undervektige, og det særlig i samråd med lege og ernæringsfysiolog. Kostlistene er laget med tanke på hver enkelt, og inneholder måltid for måltid med hver bidige matvare. Noen også med detaljer om hver enkelt matvare. En brødskive er nemlig ikke bare en brødskive. Den kan veie alt fra 20-60 gram. En grønnsak er heller ikke bare en grønnsak. Sammenlign tomat og avokado for eksempel. Over 150 kalorier forskjell. Som spiseforstyrret er det naturlig at en hele tiden vil gå etter minst mulig hele veien, på både gram og kalorier, og derfor er listene laget såpass spesifikt. Noen trenger det, rett og slett. Det står til og med hvor mange spiseskjeer, skiver eller gram en påleggssort skal være, hvor stor en fruktporsjon eller gryterettporsjon er, og drikken er på eksakte desilitermål. Jeg derimot syntes det ble for mye. For meg som spiseforstyrret ble det bare demotiverende og nesten provoserende å se hva alt inneholder, og hvor mye ting faktisk utgjorde. ”Åja, så ostebiten inneholder 45 kalorier. Hvis jeg kutter bort hjørnene så har jeg tatt bort 15 kalorier” 15 kalorier her. 15 kalorier der. Skjønner dere? Tall ble raskt en ond spiral. En runddans uten like. Har en først begitt seg ut på den dansen, så er det neimen ikke sikkert en kommer seg ut av den. Jeg snakker av erfaring. Før jeg ble innlagt hadde jeg pugget alle matvarene jeg kunne, og selv den dag i dag er de på langt nær glemt. Uheldigvis. Jeg trenger ikke lenger gå på butikken og sammenligne, for det klarer jeg utmerket i hodet. Der er alle innholdsfortegnelser lagret. Men, som jeg har sagt før; jeg teller ikke kalorier. Jeg veier ting, men om jeg bytter om på tilnærmede like varer, så bytter jeg ikke om på vekten fordi kaloriinnholdet er 220 istedenfor 213 pr 100g. Jeg driver heller ikke å kutter av biter (feks en pølse eller en proteinbar) for at den skal veie det som står (i motsetning til hva jeg gjorde noen år tilbake!) Vekta kan gå begge veier, men er for meg en trygghet. Med tanke på rett mål. Begge veier. Sist jeg tok havregryn på måfa var det visst 22g. Babyporsjon. Ergo er det for meg greit å veie ting, men det trenger ikke være fanatisk. Jeg har nemlig lært at det er helheten som betyr noe. Dette er også hvorfor jeg ikke bruker kostliste. Jeg klarer ikke forholde meg til det, rett og slett. Klarer ikke godt at noen andre bestemmer over med. Det greide jeg ikke før jeg ble innlagt heller. Endte bare opp med at jeg med vilje tok mindre enn jeg skulle. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra BUPA var å hive lista i søppelet. Herlighet. Jeg husker enda fortvilelsen i øynene til mamma og pappa. Særlig da jeg skylte mammas kylling i springen. Neste liste printet pappa sikkert ut ørten ganger fra mailen. Jeg fulgte den. 1/4. Det vil si at jeg fikk i meg mindre enn jeg gjorde før jeg begynte på den, så mamma og pappa bønnfalte meg om å slutte på den. Like greit for alle tre. Da jeg ble innlagt derimot ble det andre saker. Ingen kjære mor. Her var det lister basert på totalt kaloriinnhold. Eksempelvis viste liste nummer 1 1/2 brødskive til hvert måltid, mens liste 3 viste hele 2 brødskiver til hvert måltid. Jo mer vant kroppen blir til inntaket, jo høyere inntak trenger den. Planen var altså ikke at jeg skulle gå opp 5 kilo pr uke, men 1/2 kg. Deres mål. Ettersom jeg gikk på næringsdrikker var også dette regulert av lister, og de økte antallet gradvis. Gikk jeg opp mer, ble den nedjustert. Gikk jeg opp mindre, ble enten listen økt, eller aktivitetsnivået innskrenket. Det kom litt an på hvor snill jeg hadde vært, kan man si. La meg bare si; ikke særlig snill jente og veldig veldig mye innskrenkninger og økte lister. Og nei. Det var ikke min intensjon. Min intensjon var å komme opp til deres krav, men dessverre var det som om næringsdrikkene gikk gjennom kroppen som vann. De la seg ingen steder, kun på magen. Der det så ut som jeg var gravid i 6. måned.
Den dag i dag og i fremtiden kommer jeg aldri til å begynne med kostlister. Jeg hadde fått henvisning til en ernæringsfysiolog i våres, men endte opp med å avlyse. Det ble helt feil. Selv legen min undret hvorfor jeg i det hele tatt hadde bedt om henvisning når han i utgangspunktet visste jeg var så sta. Jeg mener. Jeg vet jo at jeg ikke hadde fulgt en kostliste. Særlig fordi anoreksien i meg blir ekstremt trassen, men også fordi en slik helseperson ikke evner ta hensyn til mine begrensninger. Jeg snakker kresenhet, ibs, reflux syndrom, intoleranser og allergier. Og jeg orker virkelig ikke sitte der å få høre at det er sykdommen som snakker. Nei, virkelig. Jeg har det mye bedre når jeg kan spise den mat jeg liker, og da tenker jeg at det er bedre at jeg øker på de feltene. Det er da jeg ser muligheter, og det er da jeg tror på mulighetene. At kostlister ikke funker for meg betyr selvsagt ikke at det er tull. Kostlister kan være en super hjelp og et viktig verktøy for den som sliter med vekta. Det kan også være en stor betryggelse for foreldre som står der og ikke aner hva de skal foreta seg, fordi de ikke vet hvor mange gram og dl det skal være av de forskjellige ting. Dessuten er det mange som ikke takler å ta til seg mat, eller knapt se at den blir laget, og da kanskje må ha en indikator på hva som er rett. Det er skikkelig tøft og vanskelig når ting som tidligere gikk på automatikk, sult og metthet plutselig består av kontroll kontroll og kontroll. Kontroll eller ei. Det å lage egne lister går som sagt også an, men er ingenting jeg anbefaler da dette med spiseforstyrrelser er veldig komplekst, og en skal helst ha litt kunnskap før en begir seg ut på det området. Når sant skal sies så er det forskjell på en som har hatt spiseforstyrrelser i 1 år, og en som har hatt det i 10. Kunnskap kommer gjerne med årene, og etter mye prøving og feiling, vet en fort hva kroppen vil ha, hvordan den responderer, og også hva en selv liker. Uten at en kun er påvirket av en viss stemme i hodet…
