Fettet som forsvant først var puppene. Det eneste kvinnelige med meg. En gang var de normale, men større enn jeg var komfortabel med. Jeg husker jeg fikk panikk på barneskolen da jeg innså at jeg var i ferd med å utvikle meg til en aa. Nei, det var ikke snakk om. Puppene skulle klippes vekk. Av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det. Jeg greide å leve med det, tross at det var en av mine største komplekser. Den historien har jeg forsåvidt fortalt før. Uansett. Puppene har holdt seg like små gjennom alle disse år, og jeg er vel tilbake ved start kan man si. Det krever en endring i garderoben. Der finnes alle mulige størrelser. Jeg har forsåvidt brukt det jeg har hatt og ikke handlet undertøy på år og dag. Jeg har ikke hatt noe glede av det, og dessuten synes jeg det er det flaueste i verden. Men. Nå er det meste såpass utvasket at jeg skyldte meg selv en handel. Og det ble det. Vi dro på jentetur til Sandefjord etter jobb i går. Superkoselig!

Heldigvis ble mamma med meg inn på undertøysavdelingen. Kall det en moralsk støtte. Det kjentes så. Jeg hadde nemlig aldri gått inn der alene. Det føltes bare ikke meg. Akkurat som at jeg får følelsen av å være 13 år på tilfeldig jakt etter sexy undertøy. ”Alle blikkene” Denne gangen var jeg bestemt. Jeg hadde til og med kjøpt gavekort kun for å handle bh’er. Alt måtte prøves og mamma ble med inn i prøverommet. De minste størrelsene. Seks ulike. Veldig vrient med slike koppalarmer, så jeg tok hensyn til det da jeg tok de på. Alle passet jo, men noen bedre enn andre. Dessuten skal de jo se litt fine ut, sa vi. Endte til slutt med tre stykker, så da kan jeg vel omsider kaste ut noe av det jeg spontankjøpte i åttende på ungdomsskolen. Mamma ble den som måtte bære varene til kassen, betale (for meg) og bære posen. Jeg var flau nok fra før, men faktisk er jeg overraskende lite flau over å publisere dette innlegget. Jeg mister nesten alle hemninger her i mitt lille univers.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Min supersøte mamma ville selvsagt vise hvor glad hun var i datteren sin, og spanderte en babyrosa Gant-kjole på meg. Elsker den allerede, og fotoshooten er gjennomført for lengst. Herlighet så godt det er å føle seg som lillejenta, tross at man har bikket 23 år. Og… Som om ikke det var nok greide jeg å unne meg litt shopping i tillegg. Koffert og designveske kjøpt sånn helt uten videre. Ikke bursdag, ikke jul, ikke noe å feire; ingen spesiell grunn. Skylder på at jeg ikke har hatt koffert før, men alltid vurdert det – og at jeg planla å erstatte vesken min med noe ordentlig. Vel. Uansett. Jeg handler jo aldri noe annet enn bensin, tyggis og gaver, så det var uvant. Det stikker muligens litt når jeg bruker såpass med penger på seg selv, samtidig som det føles bra. Dessuten er det jo viktig jeg velger å prioritere meg selv….

Som nummer 45 leser jeg mitt navn med stolthet. Sammen med 70 av Norges største bloggere har jeg sagt villig til å fronte KvinneGuiden og United Influencers nye satsning; Sunn Fornuft Plakaten. Jeg føler meg beæret og privilegert som får lov til å være med å støtte oppunder noe så flott og informativt som dette. I alle disse år som jeg har blogget så har det aldri vært noe slike tiltak som skal forebygge eller forhindre tilfeller av spiseforstyrrelser. Dessverre har det heller kommet blogger som har gitt mange uheldige fokus der gjerne tall omkring vekt, kalorier og andre mål har blitt delt, eller bilder for den sags skyld. I noen tilfeller retusjert til det unødvendige, eller i andre tilfeller så lettkledd at det ikke hører hjemme noensteds. Slike ting skaper bare urikte idealer og en fasit som ofte ikke en gang er en fasit. Jeg vet at de færreste selvsagt ikke har intensjoner om å skape ytterligere kroppspress og øke antallet spiseforstyrrede, men i mange tilfeller kan det skje litt uten at man tenker over det. Sunn Fornuft er en slags Vær Varsom Plakat der det rett og slett handler om å trå varsomt. Blogg er en stor greie. Det er veldig fritt fram i dag, og man kan så å si poste hva man vil i disse offentlige dagbøkene. Det handler derfor om å tenke seg om en ekstra gang. Man kan fint blogge om trening, kosthold og mote på en positiv måte, og heller skape glede framfor press. Mye er opp til en selv, men som sagt kan det være greit å være litt ekstra bevisst. Hvordan vil dette bli oppfattet av leserne mine? Hva er hensikten med innlegget? Har jeg skrevet noe som kan misoppfattes, eller delt et bilde folk vil bli trigget av? Hele tiden må vi ha i bakhodet at vi når ut til tusener, og det daglig. Gutter, jenter – i alle aldre. Noen mer sårbare enn andre. Noen lettere påvirkelig enn andre. Noen med målsetninger og drømmer, og noen med tanker om å oppnå det umulige. Vi har helt klart et ansvar. Ingen tvil om det.

Veldig mange ganger kan det oppleves som at vi bloggere sitter med oppskriften, særlig hvis alt er så fint og flott. Det er derfor lett å ta etter oss, eller ha oss som forbilde. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg selv ikke har blitt påvirket. Jeg har sett tallerkenporsjoner og reagert på at min er mindre. Jeg har sett umenneskelige magemuskler jeg har siklet etter og jeg har sett jenter som har målsetninger tilsvarende en anorektisk kropp størrelsesmessig. På andre siden har jeg sett de som spiser og spiser men forblir spikertynne, og de som aldri trener og allikevel har markerte muskler. Jeg har kommet over utallige oppskrifter eller porsjoner der kalorimengde er oppgitt, eller tabeller over hvor mye man forbrenner på hver øvelse så og så lenge. Jeg har også lest om en rekke idiotiske og usunne trender. Alt dette via bloggere. Det som skulle vært inspirasjon og motivasjon rundt trening og kosthold har bokstavelig talt ruinert meg, og den dag i dag har jeg fremdeles en spiseforstyrrelse. Jeg vet at mye skyldes disse påvirkningene. Den kunne for all del ikke vært unngått, da det var en rekke faktorer som lå til grunn, men utfallet kunne kanskje vært mildere. Da jeg var på mitt verste oppsøkte jeg nemlig det jeg kunne, og derfor tenker jeg på han/hun som den dag i dag er meg for 6-8 år siden. Ikke alle vet at fitnessdiett er for fitnessutøvere, at eggeplomme i smoothie er unødvendig, at frukt ikke er utskeielser, eller at trening på tom mage funker for et fåtall. Men, så leser man det, og tror at det skal være sånn. Dette er riktig nok bare eksempler, men… Jeg merker at jeg uroer meg for hva folk oppsøker, og hva de finner ut av ideer. Ikke minst; på hvilken måte vil man benytte seg av denne informasjonen? Jeg er ikke optimistisk der akkurat, og kanskje er det derfor dette engasjerer meg såpass. Nå har jeg en mulighet til å nå ut med et viktig budskap til så ekstremt mange. Jeg ønsker så gjerne at hver og en tar seg tid til å forstå hva dette går ut på. Foreldre, også. Les gjerne gjennom retningslinjene til Plakaten HER. Selv prøver jeg å følge dem så godt det lar seg gjøre, og leser gjerne gjennom innleggene både to og tre ganger før jeg poster, samt vurderer bildene. Allikevel vet jeg hvor lite som skal til for å bli misforstått, og noen ganger nytter det ikke å gjøre så mye med det. Uansett skal dere vite at jeg gjør mitt beste, og jeg setter stor pris på konstruktiv kritikk og tilbakemeldinger via mailen. Det kan ta litt tid før jeg svarer, på grunn av pågangen, men stort sett prøver jeg å være rask. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I dag ble plakaten lansert med psykiater og ekspert på sf, Finn Skårderud i spissen. Jeg har vært på jobb og måtte dessverre takke nei til invitasjonen, så da måtte jeg heller skrible litt om temaet istedenfor….

Hver uke var det møte, behandlingsmøte. Med overlege og ansvarlige psykiatriske sykepleiere/hjelpepleiere. Møtet var basert på dagens vekt. Hadde den gått opp ble friheten utvidet. Hadde den gått ned ble den innskrenket. Noe den i 90% av tilfelle hadde tross mine 8l ekstra vann før veiing. Ja, jeg var rimelig desperat/utspekulert, og ja, jeg hadde gjemt unna en haug med flasker på to kvelden før. Ikke å anbefale, da jeg holdt på å bli vannforgiftet og svime av flere ganger før frokost. Ved hvert møte skrev de en plan. Så å så mye tilsyn, bevegelse, rullestolbruk, dotilsyn, dusjhjelp, mobil, internett, telefon, besøk. Dere skjønner sikkert. Alt stod på den planen. Absolutt alt. Og nederst sto målet. Deres mål. Selv ble jeg kvalm av påminnelsen. Jeg måtte opp til 18 i BMI for å bli friskmeldt. Friskmeldt fra sykdommen. Ikke at det skjedde, og ikke har det skjedd siden, og jeg har vel ikke vært der oppe heller når jeg tenker meg om. Det føles liksom så fjernt. Men, samme det. Poenget er ikke tallet. Jeg fokuserer ikke på det lenger, men på å få en kropp som ikke tar skade av undervekten. Den har lidd nok. Undervektig har jeg vært i for mange år, og det ble vel ikke akkurat bedre da jeg var innlagt. Sykehuset skulle jo vært et sted som hjalp meg, og hvor jeg ble ivaretatt. Istedenfor var det bare tvang, trusler og null kommunikasjon som opptok dagene. Ingen var villige til å gjøre ting bedre. Ingen var villige til å fortelle meg hva jeg hadde å vinne. Ingen var villige til å ”nå inn” til meg. Ingen. ”Mat er medisin”, sa de, også kjeftet de når jeg heller tok næringsdrikker på styrten framfor å presse nedpå noe jeg ikke likte eller svelge noe jeg ikke tålte. Og det lille jeg likte/tålte, gadd jeg ikke en gang smake på. Kalorier, tenkte jeg. Samme hvilken form de kom i. Ble nok litt giddelaus, fordi følte jeg hadde kranglet nok på en måte. Spisemåtene mine var også feil. Jeg har aldri likt å blande smaker og konsistenser om hverandre, og spiste/spiser helst ting hver for seg. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. For noen mennesker er det slik. Jeg kjenner flere foreldre som forteller om barn med de og de vanene, og ofte må man gi etter for å få barnet til å spise noe i det hele tatt. Vel. Jeg var slik før, og jeg er slik enda. Det er utrolig hva mine foreldre har slitt med opp gjennom. Jeg spiste ikke på hotellfrokosten. Jeg spiste ikke på restaurant. Jeg spiste ikke før vi kjørte langturer. Jeg spiste ikke om pålegget var på feil side av knekkebrødet, eller om jeg fikk et eple som var for brunt. Jeg hadde de ting jeg likte. De ting jeg greide å spise, og fikk jeg ikke det der og da, så spiste jeg ikke. Kanskje er det også noe av forklaringen på hvorfor jeg aldri har forbundet mat med kos eller glede, men snarere sett det som et behov. Mat har liksom alltid vært komplisert for meg, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var for meg å være innlagt, og hvorfor ting ble som de ble. Spesielt når fokuset kun var ”opp i vekt” og ikke ”nyt maten”. Lite fristet ihjelkokte grønnsaker og fettete fiskekaker i smørsaus fra sentralkjøkkenet. Uten krydder. Ei heller tørre (mugne) brødskiver, knusktørre rosiner, svett ost og varm eplejuice. Snakk om å bli nedprioritert. Det var liksom ikke så farlig så lenge jeg fikk i meg næringen. Husker godt hun ene sykepleieren sa; ”Ikke krangle fordi du fikk litt mer enn det står på kostlista. En dag vil du takke meg for det”. Dum som et brød. Jeg kan love dere at jeg kranglet, og til slutt fikk fjernet den ekstra skinkeskiven. Rett skal være rett. En anoreksi kureres ikke av enkelthendelser, men av vaner over tid. (Men slapp av; dette var kun på sykehuset. Her hjemme bryr jeg meg null om jeg tar litt for lite eller litt for mye. Det er totalen som betyr noe!)

Jeg husker jeg bad om både spekeskinke, fenalår, smoothie, tørket frukt, tomatsuppe, spaghetti ala capri, havregrøt og ferske bær, men fikk et blankt nei. Det var for dyrt å skaffe. Det jeg derimot fikk var en hel fisk med øye på. Tror dere jeg spiste den? Smakte ikke en gang. Vil på mange måter si det var umulig å få servert noe tiltalende på post 3 i det hele tatt, og jeg var som sagt ikke villig til å spise hva som helst. Jeg kommer aldri – understreket på aldri, til å bli altetende. Jeg er heller ikke en som tar imot kommandoer og gjør som folk forventer/krever. Der inne hadde det jo egentlig null å si hvordan jeg fikk i meg kaloriene, fordi det til syvende og sist var vekta som avgjorde utfallet. Det at de forventet at jeg skulle spise mat var bare nok en grunn til at jeg ikke gadd. Rasp var ikke det samme, men det ble litt samme greia når jeg tenker meg om. Kokken lagde fin og næringsrik mat fra bunnen, men her ble det for mye for kresne frøken. Jeg likte på daværende tidspunkt typ 4 forskjellige grønnsaker og 4 forskjellige pålegg. Nå i ettertid er jeg kanskje oppi 6 stk om man regner med urtekremost og laksepålegg. Dessuten ble jeg presentert for ekstremt mye rart som firkornkarbonader, chili con carne og tidenes kvalmeste havregrøt. Ingen hensyn til intoleranser eller allergier her heller. Det var alltid et eller annet jeg ikke kunne spise, og de måtte derfor gi meg næringsdrikk for deler av måltidet. Skulle jeg ikke ha dressing til lasagnen, måtte jeg feks ta 1/2 næringsdrikk for en slik liten pakke. Når jeg hele tiden skulle få noe næringsdrikk så jeg ikke vitsen med å spise i det hele tatt. Dessuten klarte jeg ikke smaken av næringsdrikk og mat om hverandre. Næringsdrikk er på ingen måte som en drikke man kan ha ved siden av maten. Virkelig. Så, etter få dager satt jeg der med glassene mine, og noen uker senere var jeg kastet på rommet. Med en pleier i sidesynet. Det var tydeligvis triggende for de andre at jeg styrtet glass, mens de spiste. Ja. Jeg skjønte jo det, men på en annen side dro det meg vekk fra miljøet og skapte en enda større depresjon for meg. Særlig fordi jeg var i Oslo, og kun fikk besøk 1 gang i uken. Her var det ikke snakk om å gjøre seg vanskelig, men det var umulig å tilpasse seg dessverre. Å gå opp i vekt var for så vidt vanskelig nok, så jeg så ingen grunn til å true i meg mat som gjorde meg fysisk uvel….

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg mener; Hvorfor forsøke når man aldri fikk en klapp på skulderen? Hvorfor forsøke når man hele tiden fikk høre at det aldri var bra nok? Det motiverte ikke akkurat, og dermed gav jeg som sagt opp tilvenningen til et normalt kosthold. En slik tilvenning ville jeg aldri oppnådd på sykehuset uansett. Så, etter sonden var ute ble det næringsdrikker 24/7 – i 6 måneder – kun med et par avbrekk innimellom (eks; jul, bursdag, høytider). De gav meg ikke noe annet valg. Og da de økte antallet fra en til to begynte problemene, og bedre ble det ikke med tiden. Den første var på vei opp da den andre skulle ned, og jeg svelget unna så godt det lot seg gjøre, men det var trøblete. Reflux syndrom, sure oppstøt og trangt spiserør har jeg slitt med siden 20 Desember 1992. Laktoseintoleranse og IBS siden dag x. Jeg fikk hele tiden høre at det var sykdommen sin feil, og de påsto attpåtil at jeg kastet opp i munnen, slimet opp næringsdrikken, eller holdt på dem. Noe så latterlig. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men jeg visste at det ikke nyttet å overbevise dem. De så kun en jente med en sykdom. Unnskyld. Jeg mener; de så kun en sykdom. Ting ble rett og slett for komplisert, og til slutt gav de henne/den opp. Det er jeg vel egentlig glad for, ettersom begge stedene bidro til å gjøre meg fysisk og psykisk dårligere….

Det er mer enn 5 år siden pilleoverdosen. Hendelsen som den gang skulle tatt livet mitt. Jeg har prøvd å fortrenge minnene, men allikevel hender det at de oppsøker meg. Særlig om nettene, eller når jeg kjeder meg og er rastløs. Jeg tror det har noe med at jeg aldri fikk snakket ordentlig ut om det som hendte. Jeg bare skrev et blogginnlegg, og deretter var alt fint og flott. Men. Det var jo ikke det. Å seile videre er fint, men da må man også kvitte seg med unødig last før avreise. Jeg har opparbeidet mye av dette gjennom årene som syk. Og den tyngste? Fra tvangsinnleggelsen. Det er årevis siden, allikevel kan jeg fremdeles se for meg å våkne opp i sykesengen, kjenne den grufulle lukten og høre de skjærende skrikene. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg går fremover i gangene på post 3 eller rasp. Jeg kan lukke øynene og kjenne jeg blir kvelt. Levende. Gåsungene omfavner kroppen min bare av tanken, og hjertet går opp i makspuls på få sekunder.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Da vi satt og så på tv kom det tilfeldigvis et innslag om døden, og vi kom raskt innpå pilleoverdosen. Mamma og jeg. Tidligere hadde jeg skiftet samtaletema, men denne gang. Denne gang satte jeg ord på det. Da jeg var på bunn, så jeg ingen utvei. Jeg klarte heller ikke å se at noen var glad i meg. Faktisk trodde jeg ingen ville dukket opp i begravelsen min eller skrevet så mye som et minneord på fb-veggen min. Anoreksien lurte meg til å tro dette. Den mente at jeg ikke fortjente å være elsket. Jeg skjønte tidlig at det var feil, men akkurat der og da følte jeg meg bare som en belastning. Belastning for alle rundt meg. Vel. Belastning eller ei. Jeg ble ikke født uten grunn. Det innså jeg kort tid etterpå, men allikevel. Det var da jeg seilte videre. Videre med bagasjen min. Alene. Så da satt vi her. 5 år og 2 mnd etter utskrivelsen. Det er flere spørsmål jeg har sittet inne med. Spørsmål jeg aldri turte å stille, men som jeg faktisk behøver å høre svaret på. Kun et av dem av betydning foreløpig.”Mamma, hva hadde skjedd om jeg hadde omkommet den gangen?” Ganske direkte, som vanlig. Hun ble stum et par sekunder, og svarte raskt. ”Jeg hadde aldri sluppet taket” – ”Du får ikke forsvinne” Og der. Der fikk jeg den. En morskjærlighet er ubetinget. Ikke at jeg tvilte, men jeg trengte bekreftelsen. Jeg var hennes første, og ikke nok med det; hennes jente. Hennes lille jente. Jeg fikk tårer i øynene da hun sa det. Akkurat som om samvittigheten stakk så hardt at jeg ville legge meg ned. Legge meg ned i fosterstilling og vente til alt var over. Hele veien har mamma sagt at jeg skal ta tiden til hjelp, og fokusere på å ha det bra. Bra og bra. Det kan bli for mye av det gode. Jeg tror ikke hun så hvordan ting skulle utarte seg. Ingen visste at det skulle ta sånn tid. Ingen visste at kroppen min skulle bli så skrøpelig. Ingen visste at jeg skulle sette framtiden på prøve. Kanskje valgte hun også å opprettholde freden framfor å sette i gang en krig? Mamma er altfor snill og sier gjerne det hun vet jeg foretrekker. Nemlig å leve komfortabelt uten å gå i klinsj med anoreksien. En bjørnetjenste uten like. Det funker dårlig. Dette har allerede tatt 8 år av livet mitt. Jeg må kjempe. Jeg må kjempe for meg selv, for alle rundt meg, og ikke minst, mamma. Hun kunne aldri godtatt å leve uten meg. På samme måte som jeg aldri kunne godtatt å leve uten henne. Vi kan krangle så busta fyker av og til, men er det en person jeg aldri er langsint på så er det mamma. Hennes største ønske skal definitivt gå i oppfynnelse, for med de følelsesladde ordene kan jeg ikke annet enn å bli supermotivert. Kanskje mer motivert enn noensinne. Så der. For første gang har jeg trolig innsett at det står noe uvurderlig viktig på spill. Vårt forhold er unikt. Det kan jeg aldri miste. Det kan jeg bare ikke.

Jeg har utrolig mye tanker i hodet mitt. Dere aner ikke. Etter jeg ble syk har det vært et overflod av syke tanker, og selv om de friske også er der, så må jeg dessverre innrømme at de syke mange ganger dominerer. ”Så fin jeg er i den nye kjolen, eller ikke… jeg ser jo tjukk ut”. ”Så fint jeg ordnet opp (i hva som helst), men jeg burde gjort det før” Alltid snakker jeg meg selv ned. Når noe er bra, så er det dårlig i neste sekund. Jeg klarer liksom ikke å rose meg selv for det jeg får til. Det er nok noe av denne perfeksjonismen som slår inn fra tid til annen. Ikke like ille som for 5-6 år siden, men fremdeles tilstedeværende. Jeg tror det handler veldig mye om mine egne forventninger. Ofte har jeg en tendens til å sette minimumskravet langt høyere enn nødvendig, og jeg skal helst rekke alt samme dag og innenfor et gitt tidsrom. Akkurat sistnevnte er det noe tvang over. Det vet jeg. Der er det ”de syke” tankene som overtar handlingen. I det siste har jeg allikevel prøvd å unngå dem litt. Istedenfor å løpe rundt og stresse livet av meg, heller satt med ned med en fargebok, en lesebok eller et kryssordblad. Noen ganger har jeg satt meg ned uten noe, også. Da har jeg prøvd en såkalt mindfulnessterapi for meg selv. Vært tilstede i øyeblikket. Jeg har kjent på utålmodigheten og tankevirksomheten om hverandre. I noen minutter kan det være innmari tyngende, men straks det har gått en stund så er det akkurat som om tankene er borte. Jeg må plutselig ingenting, allikevel. Det kan vente. Ikke utsettes i det uendelige, men vente. Vente til jeg har lyst og energi til å gjøre det. Ja, for livet skal jo være lystbetont. Ikke bare bestå av hverdager man må rushe seg gjennom!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er utrolig rart hvor fort sinnstemning og humør kan snu. Plutselig har jeg klatret fra nedre til øvre trinn på gledesstigen. En av to ferieuker er straks omme, men det gjør meg ingenting. Jeg har fått så mye ut av dagene, samt lagt meg altfor sent, og jeg kjenner meg (god)sliten og trøtt samtidig som jeg er så vanvittig takknemlig. Vervenfestivalen var upåklagelig og innfridde forventningene så til de grader – akkurat som i fjor og året før der. Herlig musikk, bra vær, flørting og smilefjes overalt. ”Alle kjenner alle!” Og mange kjenner tydeligvis meg, fordi jeg blogger og jobber på Elkjøp. Treffe folk i en slik setting er uansett alltid bra. Ja, virkelig. Verven er en tradisjon som er kommet for å bli. Hadde liksom en plan om å være til og fra hjemmet, men den gikk dårlig. Særlig på Fredag. Det sosiale venneliv fristet mest, og dermed kunne jeg ikke forlate folket eller den supre stemningen. Det føltes litt meningsløst. Da måtte heller frysepinn, surfing, måltider og tissetrang vike. Hallo ulljakke (på kvelden), kald drikke og marerittdo med antibac. Sånn 1 gang i året kan jeg nøye med meg sistnevnte. Og i går, på Lørdag, så var det jo vorspiel mellom slagene. Hos en venn av en venn. Superhyggelig. Ble til og med gulltattiser på oss. Måtte bare hjem for å spise litt og skifte etter første konsert. Altså, JEG begynte å småsvette. Jeg, som i ”vifteovn når det er sommer ute”. Jeg, som i ”verandadør lukket uansett temperatur” Haha. Men det bedrer seg vel når flekset legger seg. Noe i alle fall. Ungdom er jeg uansett, og derfor er ingen unnskyldning gyldig nok. Jeg lever her og nå, og må gjøre det beste ut av situasjonen – som å dra på festival og leve det gode liv med venner og familie;

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Festivalen var som sagt superbra, men det som virkelig slår alt – ja, det er jo perlen min, Oscar. Alt føltes så trygt ved dette kjøpet. At Møller Bil bare er 3 minutter hjemmefra gjør det dessuten mye enklere, samt at jeg har et godt etablert kundeforhold der fra før av. Jeg har hele veien fått ekstremt god service og opplæring (1 1/2 time!) Nå vet jeg så å si hvordan alt fungerer. En bedre kundeopplevelse og bil kunne jeg ikke fått. Blir helt målløs når jeg titter på han som står utenfor. Kan ikke tro at jeg eier den råtassen. Jeg er generelt bare definisjonen av lykkelig om dagen, og gleder meg vilt til å råne rundt. Råne med stor R. Har allerede hatt en langtur med papps (der vi tok en haug av bilder og testet alle mulig finesser), og flere skal det bli. Med eller uten selskap. Jeg skal helt klart utnytte min siste ferieuke maks, og har allerede planlagt den til det fulle. For tiden er alt bare helt sykt bra. Jeg savner ingenting. Ingenting. Jeg håper bare å ha det slik fremover, for det trenger jeg virkelig. Etter disse psykiske nedgangsperiodene mine er det godt at ting endelig kan gå litt oppover igjen. Bruddet, operasjonen og halsbetennelsen gjorde meg over gjennomsnittet skadeskutt og stakkarslig – og rutinene endret seg til det verre. Jeg var nemlig skikkelig på feil vei – og jeg greide heldigvis (takk og pris!) snu før det ble for sent. Fordi jeg fant ut hva som gir meg glede. Fordi jeg omsider forstår (deler av) meningen med livet. Og sist men ikke minst; fordi jeg forstår verdien av å bli frisk. Det føles nå på mange måter som jeg har startet med litt blanke ark igjen, samtidig som jeg kjemper hardere enn noensinne. Vanskelig å forklare, men befriende å skrive. Ja. For jeg skal ha lov til å ha det bra – selv om jeg står i denne kampen. Og jeg skal få lov til å sanke all den motivasjon jeg måtte ønske for å gjøre hverdagen enklere. Har enda en vei å gå hva angår mitt sosiale, men det kommer seg…. Når jeg vet hva jeg har å vinne, så er det enklere å ta initiativ eller takke ja!

Uansett. Se her;

Noen fikk blomstergratulasjon av bilselgeren! Litt rørt som dere ser…

Spirrevippen fikk plass i bagasjen! (Det fikk hun ikke i den forrige…)

Pappa er greit fornøyd han også!
 

Og dette er ikke halvparten en gang, men føler disse bildene dokumenterer mer enn nok. Herlighet. Jeg bobler snart over av stolthet!

I fjor skrev jeg et innlegg. Eller; jeg skrev mange innlegg. Noen ble postet, andre ikke. Spesielt er det et som jeg brukte flere timer på. Til å synse. Til å forklare. Til å forsvare. Den gang gjorde det vondt. Det smertet meg inn i sjelen å tenke på at jeg skulle kvitte meg med det kjæreste jeg eier. Babyen min, som jeg sier. Klara, som hun heter. Jeg kom etter mye om og men fram til at jeg ikke greide å selge henne. Jeg fikk et par henvendelser, og etter første telefonsamtale gråt jeg. Jeg gråt så tårene stod ut, og fossen stoppet ikke før neste dag. Heldigvis kansellerte kjøper avtalen. Jeg tror det var skjebnen. Klara er nemlig svært spesiell. Vi har hatt så mange fine år sammen. Hun var drivkraften min. Det eneste målet jeg hadde med å overleve sykehustilværelsen. Ja, faktisk til å overleve i det hele tatt. Jeg vil aldri angre på at jeg kjøpte henne. Ingenting kan ta fra meg mestringsfølelsen jeg følte da jeg underskrev kontrakten, og omsider fikk henne. Ingenting.  Men nå. Nå er det gått 4 år. Det synes jeg er helt fornuftig med tanke på verditap, spesielt. Dessuten vil jeg ha noe mer praktisk, og det av flere grunner. Største årsaken er at jeg blir eldre. Cabriolet er ikke like stas. Jeg verdsetter heller litt ekstra matvareposeplass. Begynner å bli gammel nå, vet dere. Etter fire måneder med annonser i fjor skjønte jeg hvordan ting var, så derfor gadd jeg ikke engang prøve i år. Det ville bare vært bortkastede tusenlapper. Markedet for bruktbiler er meget begrenset, og siden jeg allikevel måtte ha en bil tilgjengelig (vet aldri hvilke 2 ganger bussen går pr time), så anbefalte pappa meg innbytte. Heller ta et større tap, og betale et mellomlegg for å få det som jeg aller helst ville ha/trengte. Beetle er gjerne en bil som henvender seg til en kjøpegruppe, typ jenter 18-20 år, der mulig økonomien er litt begrenset etter russetid og diverse. Også er det jo ikke sikkert mange i den alder trenger bil, eller vil prioritere å bruke pengene på det. Jeg fant derfor ut at jeg skulle kontakte en rekke bilfirmaer og holde av en hel dag. Pappa-Madelén-dag. Koselig. Vel. Vi rakk ikke mer enn et par takseringer og prøvekjøringer, men det holdt. I motsetning til forrige gang er jeg nå mye mer erfaren og kompetent, og jeg vet hva jeg ser etter. På ordentlig. Det var jeg som førte samtalen, stilte spørsmål og svarte. Jeg liker å ha peiling på det jeg snakker om. Jeg leser og ser alle slags tester, blader og programmer jeg kommer over. Top Gear er en av mine favoritter på skjermen. En dag er Lamborghinien innen rekkevidde. Det er jeg sikker på. Biler interesserer meg nemlig ekstremt. Så med selvtilliten i boks var pappa med som en hjelpende hånd. Ganske til forskjell fra sist. Utrolig herlig å føle seg så voksen og ansvarsfull må jeg si, og ikke minst; at andre ser meg på den måten. Nå har jeg sett det jeg vil se, og jeg har eliminert bort det jeg kan. Kriteriene mine var at den skulle være minimum 2012-modell, ha bensinmotor, ikke gått mer enn 50 000 og også være med manuelt gir. På forhånd var jeg litt sånn Volkswagen, Audi, BMW eller Peugeot. Helst Porsche Panamera, haha. Men; jeg gadd ikke ta opp lån akkurat heller. Pappa har hele tiden nevnt Golf. Det gjorde han også da jeg kjøpte Beetle’en for 4 år siden. Og pappa; han er en klok mann! En av de jeg stoler mest på her i verden. Ingen tvil om at han skulle ha medbestemmelsesretten, tross at det var min investering…

Personlig har jeg alltid hatet Golf. Det er noe med utseendet som aldri har tiltalt meg. Overtalt blir jeg sjelden, men nå…. Nå har det store skjedd. De siste månedene har jeg sett på nettopp Golf, og det var også denne bilen jeg sa til selger at jeg ville kjøpe. 2013-modellen er super. Sammenlignet med de foregående modellene er 7-serien helt rå. Designet er helt nytt, og dessuten medfølger en masse ekstra utstyr og finesser. Ting jeg trenger, og ting jeg ikke visste jeg trengte. Bilen er fjellstø på veien. Dessuten har den dab+, så jeg er sikret når FM-nettet slukker i 2017. Og det største plusset; den har god plass. Ekstremt god plass, mener jeg. Jeg kan like gjerne reise på fjelltur som på handletur til Ikea, og jeg kan uten problemer frakte familien hit eller dit. Og vinteren vil trolig bli noe enklere med tanke på isskraping, og jeg får lett en raskt oppvarmet bil. Cabriolet var helt klart et stor minus der. Mulig jeg vil savne den til sommeren. Eller ikke? Jeg brukte den maks 2 ganger i fjor. Det var kun det første året jeg hadde den nede daglig, så å si. Deretter var det liksom litt ”over” om man kan si det slik. Jeg kommer trolig langt med klimaanlegg. Sånn jeg ser det har denne bilen så mange flere muligheter enn Beetle. Det er trolig på grunn av årgangen, og ikke på grunn av navnet. Nye beetle kan helt klart måle seg med denne, men akkurat nå så er jeg litt ferdig med beetle. Det var min førstegangsbil, og jeg tror det blir med det. Nå må jeg videre. Jeg må ha en bil. Ikke bare et transportleketøy. Golf er derfor helt ypperlig. Kostbar, men verdt det. Slipper heldigvis å ta opp lån, også denne gangen. Oppsparte midler hele veien. Jeg bruker knapt penger. Kjøper kun gaver. For meg er det viktigere å ha den bilen jeg helst vil ha, framfor kleskjøp hver måned eller festing hver helg. Så skal det sies at det er veldig mange golfer ute og går, så for meg måtte den selvsagt være unik. Denne også. Sort farge derfor helt utenkelig. Å vaske bil hver uke frister lite. Er heller særlig keen på å ha en bil som ser ut som ”hva som helst”. Da jeg ble presentert for sølvmetallic var jeg frelst. Rettere sagt forelsket. Denne gangen skulle jeg allikevel ikke la forelskelsen ta meg, så jeg ville gjøre nok forarbeid. Jeg stilte en rekke spørsmål, sjekket bilen opp og ned og testkjørte den skikkelig. Ingen feil. Ingen mangler. Helt perfekt. Hvordan er det mulig? Jeg følte valget var tatt, men dro allikevel videre. Flere alternativer. Ingen så bra. Ingen så perfekte. Ingen som føltes som ”meg”. Ingen som gav meg den rette følelsen. Pappa mente jeg måtte ta meg tid til å tenke, men hvorfor skulle jeg det? Jeg ringte dagen etter og avtalte tid for å signere kjøpet. Denne måtte jeg bare sikre meg…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er ingen andre enn mamma, pappa og Aleksander (pluss en venninne og en kollega) som har visst om planene mine. I fjor dummet jeg meg nemlig litt ut. Jeg publiserte statusoppdatering og delte finnannonsen på facebook, og det gjorde til at folk spurte. Også i ettertid. Selv den dag i dag. Hvorfor har du enda den bilen? Fikk du ikke solgt? Hvor mye prøvde du å få for den? Hva ville folk gi? Spørsmålene var mange. Jeg skjønner at jeg graver min egen grav og bare gjør ting vondt verre når jeg i forkant av en avgjørelse informerer for mange folk. Det er kanskje like greit at jeg har ventet med å fortelle om prosessen, slik at jeg faktisk kan slippe dumme unnskyldninger og en masse forklaringer. Det er jeg mester på, tross at jeg hater det.

Jeg har levd på rosa skyer og lykkerus i flere uker. Kontrakten ble undertegnet 3 mai, kontoen ruinert på Onsdag, og kl 11:57 skal jeg omsider rusle ned og hente min Oscar. Det blir rart, men også befriende. Satser på noe kjøring de neste dagene, men først og fremst er det Vervenfestivalen som gjelder denne helgen. Bensinforbruket skal nok få nå sine høyder til uken. Jeg har jo tross alt enda en ferieuke. Klara forsvant på Lørdag. Som for så vidt ikke ble et innbytte, allikevel. Jeg hadde en viss periode på meg etter kontraktundertegnelsen. Min kloke lillebror fant seg nemlig ikke i at jeg ”gav henne bort” på den måten, og bidro derfor til et et privatsalg med noe bedre fortjeneste. Ettersom jeg var klar på hva jeg ville, og valget var tatt, så ville jeg naturligvis holdes utenfor salgsprosessen. Jeg følte meg trygg på det, og dessuten kunne det ikke bli noe dårligere resultat enn hva jeg allerede hadde blitt tilbudt. Så hei. Måtte derfor sette over en skikkelig belønning til supergutta. Det fortjente de. At Klara nå er borte – ja, det er rart som sagt. Føler hun forfølger meg litt. Jeg ser plutselig beetle’s kjørende eller parkert overalt. Herregud, hva er det jeg har gjort egentlig? Det er hva jeg tenker. Men, på en annen side. Jeg vet det er riktig. Hun har fått et nytt hjem, og jeg er overbevist om at de nye eierne behandler henne bra. Det merket jeg på dem – og det føles befriende. Dessuten. Med tiden vil alt gå seg til. Dette er min måte å vokse på. Min måte å ta stegene mot et friskere liv. Jeg er allerede forelsket. Kjære Oscar, velkommen skal du være!

Det gleder meg å se engasjementet deres. Wow – for en respons på det forrige innlegget. De siste dagene har ikke gjort så mye annet enn å besvare mailer, fordi jeg virkelig tar meg tid til å lese det dere skriver, samtidig som jeg tar meg god tid til å formulere hvert eneste svar. Herlighet så motivert jeg plutselig har blitt. Så mange som har opplevd det samme, og så mange som har blitt så godt som friske – og ikke minst; som har utdanning, mann og hus innen rekkevidde. Det vil jeg også ha. Men. Må bare oppklare en ting som mange misforsto, og som jeg ikke vil dere skal misforstå. Mente ikke behandling som i sykehusbehandling, dagavdeling eller innleggelse. Den slags vet (de fleste) at jeg aldri kommer til å godta etter hva jeg var i gjennom 2010/2011. Ikke at jeg har tid til det heller. Vil mye heller ha sosialt liv og jobb i hverdagen min. Fokus er for meg veldig viktig. Fokus på alt annet enn sykdom. Neida, så. Behandlingen jeg snakket om var rettet mot bentettheten. Jeg vet ikke så mye om den selv, og det står ikke så mye om det på internett, så derfor var jeg litt kjapp. Kort og greit er det for å stanse nedbrytingen av skjelettet – enten ved å ta piller (ukentilig/månedlig?) eller ved å ta en sprøyte (1 gang i året?). Pillene kan gi noe mer kvalmebivirkninger enn sprøyten, så jeg kommer til å gå for sistnevnte om jeg får mulighet. Dessuten er det mindre stress å gjennomføre noe 1 gang pr år enn hva det er å låse seg til et regime på piller. Ikke høres det særlig bra ut heller – for min del. Jeg har jo tross alt en litt stygg forhistorie der. Som mange av dere vet.

Deprimert er å ta litt hardt i, men at jeg har vært/er litt trist kan nok stemme. Anoreksi på åttende året er ikke akkurat en selvtillitsbombe. 24 år innen utgangen av 2016 er et bevis på at jeg blir eldre. Jeg har virkelig reflektert og veid positive sider mot negative. Hva er bra med sykdommen? Hva er dumt med sykdommen? Muligheter vs begrensninger, riktig nok. Det føles som tiden har tatt meg litt igjen, for jeg kjenner meg nå langt mer stresset og utålmodig enn tidligere. Hva forteller det meg? Jeg tror det er både og. Bra, fordi; Når jeg blir utålmodig så blir jeg også realistisk og fornuftig på en måte. Fordi jeg innser ting. Innser hva sykdommen gjør med meg. Innser at konsekvensene ikke er bra, og at jeg er redd for at livet en dag skal ta slutt. Sånn plutselig. Jeg blir derfor mer handlingslysten. Dumt, fordi; Jeg går på en måte inn i et skikkelig fightermodus og forventer å være frisk i morgen. Og når morgendagen kommer, og jeg ikke er frisk? Ja, det er en enorm skuffelse og påkjenning som ikke kan beskrives med ord en gang. Jeg blir bare nedstemt, smådeprimert og ekstremt humørsyk. ”Klarer du ikke det, liksom?” – ”Svake menneske!” Jeg vet å snakke meg selv ned. Det har det vært litt enten eller. Enten har jeg gjort en ordentlig innsats, eller så har jeg gitt fullstendig blaffen og havnet totalt på avveie hva angår rutiner. Endelig begynner ting å skje. Som jeg sikkert har skrevet tusen ganger tidligere. Forskjellen er bare at nå har jeg faktisk turt å vise tegn til endring. I praksis. Jeg handler med fornuft og tar mine skippertak – og jeg evner være tålmodig, fordi jeg vet at dette tar TID. Jeg jobber meg gradvis tilbake til rutiner og prøver igjen komme inn i gode mønstre. Det må til. Heldigvis med en forståelsesfull familie ved min side. Det trenger jeg i aller høyeste grad. Dette er til tider tøft. Den jenta jeg har vært de siste månedene er bare en liten bit av av meg. Hun har liksom manglet gnisten, livsgleden og energien. Og ja, det har definitivt påvirket psyken min!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men; fordi det er sommer (og sol) må smilet lures frem, og fordi jeg har spennende ting i vente, så skylder jeg meg selv å være glad. I dag står det et stort smilefjes i almanakken. Jeg sier bare; feriepenger og ***! Forteller mer siden…

Jeg svelger stoltheten min her og nå og innrømmer i dag en ting. En viktig ting. Etter at jeg falt på isen og brakk armen for andre gang har jeg blitt livredd. Ikke redd som i ”redd for å leve” men redd som i ”redd for hva fremtiden bringer” – og om kroppen holder mål. Ikke med tanke på unngå organsvikt, men med tanke på osteoporosen. At jeg kan knekke sammen. Bokstavelig talt. Ja, det stemmer. Endelig har det slått meg hvor skummelt dette er. Jeg har med vilje måtte skremme meg selv for å forstå alvoret i situasjonen. Lest mange skrekkhistorier. Jeg gråter meg mange ganger i søvn og går daglig med bekymringer og stress bare fordi jeg er redd og forbannet. Forbannet på meg selv. Hvordan kunne jeg la dette gå så langt? Kompresjonsbrudd, nedkortet høyde eller rullestol. Det kan bli resultatet om dette vedvarer. Skal jeg være redd for å løfte enkle ting, bøye meg, falle eller trene feil. Hjelp. Det passer ikke inn i min aktive hverdag. Misforstå meg rett. Kroppen funker fint foreløpig. Men hva vil det si egentlig? Jeg vil ikke leve på lykke og fromme. Fem år med osteoporose og syv-åtte år uten menstruasjon er virkelig ikke til til å spøke med. Tross at jeg ikke lenger er supertynn, så er skjelettet virkelig i dårlig forfatning. Det kan jeg høre til og med. Etter mye internettsøking og personlige samtaler har jeg endelig skjønt det. For ikke å snakke om alle vondter jeg har i ryggen. Uff. Sikkert mye innbilning, men uansett. Ryggen er ikke som den skulle vært ved fylte 23 år, og det. Det er et tydelig advarsel. Et advarsel jeg må ta seriøst. Takk, på en måte. Kanskje er det ikke for sent. For sent å bli kvitt undervekten. Jeg har begynt. Begynt på økninger. Innsett at jeg skal noen kilo opp. Bli feitere. Uten vektkrav, selvsagt. Lettvinte løsninger må til. Lite volum og mye kalorier. Faktisk jobber jeg beinhardt for det. Jeg ber ikke om en kropp jeg vil like eller trives med, eller som skal se fin ut fra mitt ståsted. Ei heller som jeg skal unngå å tildekke, ta bilder av eller vise fram i bikini på stranden. Jeg ber bare om at den fungerer fram til jeg blir gammegammel. Dere vet hva jeg mener. Målsetningen er ikke lenger 50 år, men godt opp mot 90. Det sier litt om hvor motivert jeg er til denne friskhetgreia nå…. 

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det er lenge siden. Så innmari lenge siden. 10 år er gått. Jeg har brukt tiden til å fortrenge. Late som at det aldri hendte. Glemme følelsene og tanke rundt det hele. Bare seile videre. På min egen sjø. Jeg fortalte det aldri til noen. Jeg var skamfull. Jeg var flau. Svak på en måte. For første gang i mitt liv. Jeg hadde for mye selvsikkerhet til å legge meg langflat. Selv den dag i dag. Etter alt jeg har gjennomgått. Etter alle tårer jeg har sluppet ut. Mamma vet ingenting. Pappa vet ingenting. Vennene mine vet ingenting. Ingen vet noe – bare jeg. Det koster mye å bære på noe innvendig – i så lang tid. Hele tiden har pappa sagt at det også måtte være noe mer. Noe mer som utløste sykdommen. Og ja. Det er sant. Det var det. Og endelig. Endelig tror jeg at jeg er klar til å fortelle han hele sannheten.. Han fortjener såpass!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for