Under sykeperioden har jeg vært i kontakt med flere psykologer. De alle sier det samme: jeg er ikke glad i meg selv, og jeg eier ikke følelser. De siste årene har jeg gitt fullstendig blaffen i hvordan jeg egentlig har det. Jeg har bare levd – for andre. Jeg har bare vært tilstede, uten egentlig at det har hatt noen særlig betydning. Alt har vært helt tomt for meg, og ting har ikke vært så viktig på en måte. Jeg har kun gitt meg selv krav. Dersom de blir fulgt er det forventet, og hvis ikke måtte jeg nesten gi meg selv straff. I form av lite mat.. Så i den siste tiden har jeg jobbet hardt med positive tanker og litt ”egoisme”. Det er rart med denne sykdommen. Man blir liksom egoistisk, fordi man kun er med ”seg selv”, men allikevel så gir man jo **** i hvordan man egentlig har det. På en annen side lærer man også å bli ordentlig godt kjent med seg selv. Man er mye ”tilstede” i kroppen, og på denne måten danner man seg et utrolig bra psykisk forhold til den. Jeg tror det er som det blir sagt; de med anoreksi får en meget sterk psyke. En styrke innenfra som kun kan komme med livets erfaringer og hindringer.
Jeg funderer ofta på hvorfor dette måtte skje meg? Hvorfor kunne ikke Madelén stått i mot? Hvorfor forsvant hun sånn plutselig? Det er så mange spørsmål jeg vil stille, og det er så mye jeg vet det ikke finnes svaret på. Jeg vil først og fremst poengtere at anoreksi er en sykdom. En sykdom på linje med at kreft er en sykdom. Man bestemmer ikke om man vil ha det eller ei. Det er ikke sånn at man kan ønske seg å bli tynn, og dermed har man anoreksi. Det er ikke så lett. For meg har det vært år med stemmer, følelser og tanker. Jeg har blitt styrt. Det verste har vært den samvittigheten etterpå. Den samvittigheten om at alt man spiser er for mye. Selv en liten extra-tyggegummi med et par kalorier. Da måtte jeg kutte ut noe annet, selv om det hadde mer innhold. En fornøyd samvittighet.
Jeg trodde ærlig at tynnhet ville gjøre meg lykkelig. At et liv som anorektiker ville være flott. At alle ville være misunnelige, og ønske at de var meg. Da jeg var i butikker og xs var for stort, 24 i tommer i levis for stort, og generelt ingenting passet meg – fikk jeg sjokk. Jeg følte ikke for å pynte eller sminke meg. Jeg ble guttete – slang på meg kosebukser og store gensere som jeg daffet rundt i. Jeg ville skjule kroppen min. At jeg var tynn, eller er tynn.- kan jeg ikke se, men jeg vet det. Jeg tror det er det verste. Eller. Det verste er hvor mye anoreksien (Tom) har ødelagt for meg. Jeg går et helt år og gleder meg til jul. I 2010 skulle det være spesielt. Jeg skulle fylle 18, gå på polet, få lappen og feste masse. Jeg skulle handle julegaver og pynte juleaktig hjemme! Jeg skulle ha det så fint med familie og venner…. Mitt største juleønske var å få det normalt igjen.
I skrivende tilstand så drypper det noen tårer på tastaturet. Dette er veldig sårt for meg. Det er så vondt å tenke på alt jeg har gått glipp av, og hvor mye livet mitt har blitt ”satt på pause”. Hvor utrolig dårlig anoreksien har fått meg til å føle meg, og hvordan jeg har gitt etter for å tilfredsstille den.
Fra og med i dag starter jeg denne bloggen basert på ærlighet! Jeg vil nå fortelle om min harde kamp ut av den skrekkelige sykdommen, anoreksi, som jeg foreløpig er midt oppi! Det har ligget i underbevisstheten og hodet mitt i åresvis, men ble først realitet det forrige året. Det er synd å vite at jeg måtte gå inn i 2011 på denne måten. Jeg håper dere har forståelse for hva jeg skriver. All lesing må skje på eget ansvar! Jeg er alltid bånn ærlig, og sier det jeg mener – deprimert eller glad! Jeg vil dele dette med andre for å forhindre at dette kan skje andre unge personer. Dette er dessverre utviklet seg til å bli en stor folkesykdom, og media har all skyld!
Kommer ikke til å besvare spørsmål angående vekt eller vektøkning.
* Jeg kommer tilbake med fler ord og bilder fortløpende 🙂
Snart trer vi inn i et nytt år. 2011, eller tjue-elleve. Et år som skal gi en hel masse muligheter. I den forbindelse lager man seg gjerne nyttårsforsetter – som man håper på å holde. De færreste klarer et helt år. Det er nå sånn at jeg skal sette opp noen forsetter. Det er vel mer ønsker. Jeg tar meg ikke helt ned i havdypet om det ikke går, men jeg skal gjøre mitt beste. Okei. Her kommer de: Det første må være at jeg skal komme hjem tilbake i min normale hverdag. Deretter vil jeg starte opp med jobb, skole og kjøringen som ligger på dvale, ta meg mer tid til venner og besteforeldre, bli flinkere til å ringe folk, ta meg mer tid til meg selv, sette pris på meg selv, og forsøke å få fram en motivasjon og glede på veien mot å kunne bli frisk. Jeg vil også sette et mål om at jeg skal klare å stole ordentlig på minst en person til. Siste, og kanskje vanskeligste skal være at jeg bør slutte med neglebiting, riving og kloring. Ellers så vil jeg fortsette med et sunt liv, og ta i gang treningen like ofte som før, når ting tilsier det. Jeg gleder meg til joggeturer om kvelden, og jeg gleder meg til å selge komfyrer igjen. Jeg gleder meg til å få makt, og jeg gleder meg til lappen er i boks. Samtidig som det er en flott russetid like bak hjørnet, og en haug med gode og støttende venner som jeg ser fram tiil å tilbringe masse tid sammen med! Det skal bli bra. Om ikke 2011, slår ann, skal det i det minste være med på å forbedre ting betraktelig 🙂
Så jeg vet ikke hva som er viktigst. Det er litt galt å sette seg slike mål, for jeg vet enda ikke om det er realistisk i mitt hode. Det går da i det minste ann å forsøke!
Allerede er vi kommet til 26 Desember, 2 juledag eller Boxing Day. Juletiden går dessverre så fort. Om jeg har julesteming? Nei, ikke akkurat. Selv om det hjalp betraktelig å se et ferJeg ldigpyntet hus med nisser, rødt og et fantastisk pyntet juletre. Jeg var hjemme på julaften, noen timer med en sinnsykt slitsom pensjonert pleier i helene. Hun hang over meg som en hauk, selv ved gavene. Så det var noe spesielt. Vi prøvde heldigvis å la praten gå normalt selv om. Det var meg, mamma, pappa og lillebror. Uvanlig at det er så lite mennesker samlet på julaften, men det måtte bare bli sånn. Det resulterte også i at det ble et mangelfullt juletre. Pynten overgikk det, da. Det ble først til at vi hørte sølvguttene synge julen inn, før vi satte oss til bords. I år ble det kalkunbryst på meg, men det var veldig godt det. Jeg spiser vanligvis pinnekjøtt, men det var såpass spesielt i år, at det skulle ikke få ødelegge julehyggen dersom jeg ble tverr ved julematen. Til dessert fikk jeg lov til å spise litt is, før vi slo oss løs med pakkene. Jeg er godt fornøyd i år, selv om jeg selv ikke fikk deltatt spesielt ved julehandelen. Jeg fikk stortsett gavekort (Farmand og Gant) og mye penger. I tillegg fikk jeg smykker, masse bodybutter, min første vin!!!!, gavepakning med norskdesignet keramikkvase + daim og nøtter, og noen eksklusive frisørprodukter i pakke fra KMS. De julegavene jeg handlet var litt deler til Antarktis-serviset som mamma og pappa samler på, og på CDON.com bestilte jeg en del ting til Playstation Move’n til lillebror. Så i og med at det kun ble et par gaver så fikk jeg investert litt i dem også, så lommeboken har merket det på akkurat samme måte som de forrige årene.
Ellers. Jeg sitter jo her. Innestengt. Jeg lyver om jeg sier at jeg har det bra! Det er omtrent ingenting å gjøre. Depresjonene tok meg julaften kveld, og siden har det holdt på. Det var så vondt å reise fra familien. Julen betyr så alt for mye for meg. Fram til i dag har jeg kun hatt et negativt fokus der jeg absolutt har utelukket alle løsninger og gleder. Det er vondt å ha det sånn. Jeg kan i det minste trøste meg med fantastiske venner og familie som kontakter meg døgnet rundt. Det får fram en følelse i meg om at jeg kanskje kan klare å stole på mennesker. Det kjennes underlig, men riktig også, på en måte. I går så jeg Notting Hill for første gang. Det var en kjempeflott film. Jeg tror jeg er den ene prosenten som enda ikke har sett den filmen. Vi har den på VHS hjemme, men det har på en måte aldri blitt ordentlig tid til det.
HTC Desire fikk jeg til bursdagen min. Den er helt rå. Jeg elsker at man kan persoliggjøre den med masse app’s, bilder og lyder. Helt genial, altså. I tillegg til at den er veldig kjapp. Det eneste minuset tror jeg er ladingen.
Jeg har virkelig lært meg å sette pris på selv de minste gleder. For alle gleder er bra, uansett størrelse. Jeg hadde en fantastisk gårsdag. Av en eller annen grunn var det absolutt første jeg gjorde, å skaffe meg nettbank. Haha. Vi ble hentet med taxi halv fire. Eller; skulle blitt. Den var 15 min forsen. Så vi var ikke hjemme før en del minutter over fire. Det gikk greit. Det var så flott å kjenne snøfnuggene dale ned i ansiktet og den friske luften man omtrent bare opplever på fjelltur. Det å se et ferdig pyntet julehus med lys og nisser, og ballonger til ære for meg. Det var ekte juleglede. Jeg rakkk såvidt å skifte før gjestene kom dalende inn gjennom døra. Jeg fant min nye sorte kjole. Den var litt stor, men det gikk fint med en cardigan. Hadde nemmelig ikke prøvd den. Selv prislappen satt på. Da snakker vi at man har mye klær, og kanskje for mye å velge mellom. Jeg sto hvertfall i klesskapet i et kvarter og kun stirret. Uansett. Det var onkel som kom først innom. Det var et slags overraskelsesbesøk, og han hadde med de nydeligste blomsterbuketter til meg. Fantastisk flotte roser som hadde sitt julepreg med granbar og gulldetaljer. De gjorde seg godt på bordet. Ellers så kom kusinen min, og deretter mine to bestevenninner som jeg har kjent helt siden 2. klasse. Det er så flott med slike venner. Jeg kan neste gråte over hvor takknemmelig jeg er for at de stiller opp, og alltid er der for meg. Det er virkelig en større bursdagsgave enn jeg kunne tenkt meg. Men ja. Gaver fikk jeg. Det ble nye HTC, gavekort på Gant, Horten Handelsstand, maskarasett, sminkebørster, lepomade, positivbok, puls- og leggvarmere, og blomster selvsagt. Det er fremdeles mye jeg ikke har fått enda, så jeg venter litt i spenning. Ellers så koste vi oss med fantastisk god hjemmelaget pizza. Mamma lager alltid med grov bunn bestående av bla. spelt og havregryn. Det er en klassiker. På toppen var det skinke og ananas, toppet med Peppes Pizzasaus. Ingen pizza uten, hehe! Så, tiden gikk kjempefort. Men jeg fikk mye prating ut av det. De to venninnene som ikke skulle komme møter jeg senere. Det er visst tid for sykdom nå. Så før jeg visste ordet av det var drosjen kommet, og vi måtte pent dra. Jeg har i allefall fått en masse utbytte av dagen, og det føltes godt at jeg kunne være så åpen. Sjelden har jeg skjelvet, smilt og hatt en så lykkelig følelse. Det var så godt. Bursdagen ble så fin. 18 år vel overstått! Rakk aldri å se på alle meldingene jeg mottok, så det gjør jeg NÅ. 🙂
Jeg har ikke gjort særlig mye for å markere myndighetsalder. Jeg har kun fikset nettbank, meldt meg inn i diverse nettbutikker, endret navn og feiret dagen. I tillegg har jeg prøvd å handle på nettet – og det gikk!
Så er den her. Den store dagen jeg har ventet på siden jeg fylte 6 år. Dagen jeg er myndig. Dagen jeg skal få bestemme, og gjøre hva jeg vil. Dagen jeg kan drikke alkohol lovlig, kjøpe på polet, ta oppkjøring, og benytte meg av de offentlige tjenestene. Dagen som skulle bli verdens beste! Det har seg nå sånn at jeg ikke får oppfylt alle disse drømmene og målene enda. Jeg er i en kritisk fase av livet. Hvorfor måtte det skje nå? Den beste tiden av året, og den viktigste delen av livet mitt. Heldigvis skal jeg ha 3 timers permisjon hjemme, og da tar jeg meg tid til venner og bursdagsfeiring. Det skal bli så fint. Jeg gleder meg så mye. Jeg føler at jeg fortjener det nå. Allikevel er det mye håp som svirrer, og jeg vet ikke om jeg egentlig er ordentlig glad i dag. Ikke sånn som jeg skulle ønske. Jeg håper på bedre tider. Det kommer jo et nytt år, og da er det bare 11-12 måneder til jeg kan få ta fatt på en ny julefeiring. Det ser jeg frem mot.
Nei, nå gir jeg meg. Jeg får ikke klage på min egen bursdag. Det blir for dumt. Jeg skal være positiv og glede meg over de små gledene. Som å møte bestevenninnene mine, åpne gaver og spise hjemmelaget pizza 🙂 Det vil gjøre nytten. Hvor gledelig denne pizzaen blir vet jeg ikke, men det er bedre enn en eller annen porsjonspakke med ihjelkokt middag…. Har vært altfor mye av det!
Dagene går litt i hverandre. Det er lite å gjøre, men allikevel mye som skulle vært gjort. Jeg står nå foran mitt livs vanskeligste valg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir så opphengt i alt jeg hører, ser og tenker. Jeg har gode dager, og dårlige dager. Dessverre er det vært flest dårlige dager i det siste. Jeg håper og tror at det vil endre seg. Jeg er bare nødt til å velge rett, det å gå for hva magen og fornuften forteller meg. Ikke la noe annet styre – rett og slett! Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg har på følelsen at ingenting kan bli verre nå.
BUPA nektet oss egentlig å dra noe sted. Allikevel tok vi bilen og kjørte. Alle trengte å komme seg vekk. Det har vært veldig mye i det siste. Virkelig på tide at vi gjorde noe annet. Noe som var bra for oss. Vi har vært i Halden og jeg har møtt verdens beste psykolog. Endelig en som jeg faktisk fikk tiltro til. Jeg håper jeg kan fortsette hos han fremover. Kjente altfor godt på den gode følelsen. Det likte jeg. Etter Halden dro vi til Nordbysenteret. Mamma og pappa er så snille. De vet jo at det er snakk om litt gåing, men dessverre for dem lurte jeg meg til noen ekstra løpeturer, også. Uff. Jeg blir litt oppgitt over hva TOM får meg til å gjøre. Hvor iherdig jeg må forbrenne disse dumme kaloriene. Uansett. Jeg fikk ”sett” på hele Nordby-senteret, og ellers gikk tiden til lunsj og matbutikkhandling. Dere vet; kjøtt, tyggegummi og drikke. Jeg fant en blondethigts med foring, en nydelig Gant-genser og et koselig smykkesett. I tillegg til at jeg støttet opp med RødSløyfe-smykke. Det er formet som en nøkkel, og skal vise meg at det er jeg som skal bære nøkkelen til mitt liv. Ingen andre 🙂
