I går tok mamma meg med på Nøtterøy Kulturhus for å se på Stand Up. Nils Ingar Aadne, Dag Sørås, Terje Sporsem og Lisa Tønne var komikerne som fikk fram hysterisk latter og smil i publikum. Her finnes virkelig ingen hemninger. Det er så artig når man kjenner seg igjen i de forklarte settingene. Til tider litt kleint, også. Jeg er stor fan av Stand Up og elsket hvert sekund av forestillingen. Det er svært positivt med slike arrangementer der jeg omgås glade mennesker. Det er noe som hjelper godt på psyken!
Blogging er mer og mer utbredt. Stadig oppretter folk en blogg der de ønsker å dele sine innerste tanker og meninger, eller rett og slett bare for å få ut det en sitter inne med. Det finnes tusenvis av blogger der ute, og alle med hvert sitt tema. Forskjellige design. Ulike bilder. Variert lesestoff. En personlig dagbok der alle kan gå inn. Ikke akkurat noen gjemt rosa bok med hengelås på. Hvem som helst kan se. Hvem som helst kan lese. Hvem som helst. Det er jo kanskje en av utfordringene når man skal ha en blogg. Når man skal poste og publisere. Det må planlegges og leses gjennom x antall ganger. Kritikken utenfor er enorm og man vil så gjerne bli likt av alle. Noe som ikke går, da det er teknisk umulig å tilfredsstille hver bidige person i dette langstrakte land. Det går bare ikke. Men man prøver allikevel. Selv er jeg kjent med alle retningslinjer, fordeler og ulemper ved å blogge. Jeg skriver og jeg legger ut bilder. Personlig og ektefølt. Noe jeg står 100% for. Jeg angrer aldri på noe jeg skriver, men jeg forstår at det finnes skepsis til at jeg blogger om sykdommen min. Så privat som det egentlig er. Samtidig som jeg føler at det er så normalt å snakke om den. Enklere enn å diskutere været, faktisk. Vel. For noen uker siden hadde jeg og tre andre bloggere et intervju og bildefotografering med Tønsbergs Blad. Ikke om anoreksi. Noe som var uvant. Temaet var nemmelig fenomenet blogging. Noe jeg synes var artig og spennende å snakke om. Intervjuet kan du lese her: http://tb.no/nyheter/kjere-dagbok-kjere-verden-1.7561508
Jeg får daglig spørsmål via mailen min. Jeg er alltid glad for å dele mine erfaringer. Det ser jeg som noe positivt. Selv om det er jeg som er den syke, så har jeg lett for å sette meg inn i ståstedet til pårørende. Det er nok fordi jeg har vært syk såpass lenge og opplevd veldig mye. Mer negativt enn positivt, men allikevel givende til tusen. Et spørsmål som ofte går igjen i innboksen er; ”hvordan skal man forholde seg til en jente med anoreksi?”
Jeg deler mine tanker og meninger rundt dette spørsmålet basert på hva jeg selv har vært gjennom. Alle mennesker er forskjellige, og alle har forskjellige behov. Graden av anoreksi varierer veldig og det er individuelt hva som fungerer for hver enkelt. Allikevel så mener jeg det er mange fellestrekk og tips som kan være med å bidra i hverdagen for de fleste. Dette er ingen fasit, men en slags guide og veiledning som jeg håper kan forebygge og hindre flere tilfeller av anoreksi i tiden fremover.
Til venninnen/vennegjengen: Det er aldri enkelt når en venninne eller en i vennegjengen blir syk. Man er ofte utenfor og bare ser på at vedkommende blir verre. Det er fryktelig trist når man føler seg hjelpesløs når man så gjerne vil hjelpe. Først og fremst vil jeg poengtere at det er viktig du/dere behandler den syke som dere alltid har gjort. Inviter henne med på arrangementer og gjør ting dere synes er gøy. Ikke akkurat Peppes Pizza, men kanskje en tur på bowling eller kino? Smil til henne og le med henne. Del historier. At hun er mer innesluttet betyr ikke at hun ikke ønsker kontakt og vil frastøte seg vennene. Det er bare en del av anoreksiens avstand. Noe av det viktigste er og ikke konfrontere henne med at hun er syk.. At hun er syk trenger man ikke å bemerke. At hun går ned i vekt trenger man ikke kommentere. Det at hun spiser lite eller hopper over måltider er fullstendig normalt. Mat er fryktelig tøft, og hennes handlinger fortjener hverken ord eller tøffe/skremmende/usikre blikk. Det er også viktig å gi henne rom og forståelse. Hun ønsker ikke overdreven omsorg eller fornuftige taler fordi hun trenger det. Hun vil prate den dagen hun er klar! Det er da du du/dere må være der for å lytte.
Til foreldre: Første råd: skaff kunnskap! Finn ut hva anoreksi er, hvilke konsekvenser det har og hva det dreier seg om psykisk. Kunnskap er nøkkelen til så mangt. Det er ikke bare bare når en uvedkommen gjest inntar familieidyllen. Det krever tid, tålmodighet og oppmerksomhet ut av en annen verden. Anoreksi er en stor byrde, og den vil ramme hele familien. Derfor er det viktig å være innstilt på hva dette er. Den syke mener aldri å bli syk, og det er lurt å ha i bakhodet. Humøret går opp og ned, og det er ikke lenger like lett med konsentrasjon og fokus. Anoreksien krever nemmelig svært mye av den som er syk. Spesielt i forhold til tankemønstre og perfeksjonisme. Det kan være lurt å unngå å gi for mye valg. Valg er vanskelig, og det er ikke enkelt med for mange valgmuligheter. Derfor er det greit at familiens flertall kanskje bestemmer? Skal dere på familieselskap, så dra dit. Lager dere tomatsuppe, så server det. Skal dere se Criminal Minds, så se på det. Den syke får heller ordne seg selv, eller bestemme om hun vil delta. Jo mer kontroll den syke får – jo mer kontroll får anoreksien, også. Noe som ofte går i en litt vond sirkel der man ikke helt kan skille tanker, følelser og fornuft. At anoreksien styrer og tar kontroll i hjemmet er aldri noen fordel for noen. Når det kommer til familien utenfor husets fire vegger så kan det være greit å informere. Gi dem samme kunnskap som dere selv har opparbeidet dere, og fortell hvordan den syke ønsker at det skal være i forhold til kommentarer, prating, blikk og spørsmål. En anoretiker er fryktelig var for bemerkelser, og det er ikke mye som skal til før ”alt kan snu”. Andre er kanskje ikke like vant til denne ”oppførsel” og av hensyn til den syke så er det særdeles nøye at folk vet. Å unngå eller ignorere dette samtaletemaet er ikke å anbefale. Anoreksi er riktignok veldig tabubelagt, men det betyr ikke at man ikke kan snakke om det.
Til bror/søster: Søskenforhold er alltid noe spesielt. En sykdom som anoreksi er veldig ødeleggende og kan fort skade forholdet dere i mellom. Da gjelder det å ta vare på de gode stundene og gjøre hyggelige ting sammen. Hun er fremdeles den samme…
Til kjæresten: Noe av det viktigste i et forhold er nærhet, og derfor er anoreksien et stort problem. Den skaper avstand og den skaper usikkerhet. Personer som blir mer inadvendte forandrer seg. Som kjæreste er det hardt når du opplever en slags mur i forholdet. Plutselig virker hun ikke interessert, og du føler deg bare som en plage. Det er nok ikke enkelt å ha et godt kjærlighetsforhold når det invaderes av anoreksi. Det betyr derimot ikke at man ikke skal gjøre det beste ut av det. Tipsene er ganske sammensatt, og det handler mye om tid og støtte. Ikke overdriv, men vis at du er der og bryr deg. Ikke prat om det hun ikke er klar for, og vær en god lytter. Respekter henne, og vis henne det! Slik du alltid har gjort.
I går var jeg og mamma på Oslotur. Jammen på tide, da det var over 1 år siden sist… Jeg startet sprekt og uthvilt med en tur klokken syv for så å lage matpakker og stelle meg. Deretter tok vi toget slik at vi kunne spise felles frokost der. Ellers ble det en titte- og shoppingtur, der jeg blandt annet kjøpte meg en kjole jeg skal bruke på julaften. Det er enda vanskelig å unne seg ting. Det er en kamp å føle seg fortjent til det, men allikevel så går det enklere. Jeg er blitt flinkere til å sette pris på meg selv. Det gjør godt i hverdagen og er særdeles viktig. På Paleet spiste vi hver vår salat og drakk nytraktet te. Er så greit at jeg kan ha med meg mat, så lenge mamma kjøper. Det er noe vi alltid benytter oss av når vi er på tur.. Etter å ha trasket noen timer var det godt å komme seg på toget hjemover.
Jeg tar kloke avgjørelser og valg basert på ønsker. Jeg utfordrer den gedigne angsten med alt det sunne og fornuftige som sitter inni kroppen. Jeg står i kampen med all den viljestyrke jeg har. Jeg kjemper og bruker massive krefter. Det er knalltøft, og det er vondt. Det er hardt, og det er vanskelig. Allikevel så har jeg enormt med stahet og energi for å stå i mot. Mot fristelsen. Mot løgn. Mot anoreksi og mot sykdom. Jeg har verdens beste støtte i ryggen. Jeg lever et fantastisk liv, men har fremdeles alle forutsetninger for å få det bedre. Et godt utgangspunkt for en ny start…
Gjennom år med tanker og fundering har jeg kommet fram til at hovedrollen tildeles meg. Det er meg, Madelén, som er lederen i mitt liv. Det er jeg som har styringen. Det er jeg som har kontroll, og det er jeg som bestemmer. Kun jeg. Fortiden er mine minner. Nåtiden lever jeg i, og fremtiden skaper jeg. Alt avhenger av meg. Jeg er både klok og sta, vis og glad. Allsidig med stor A.
På dataen min har jeg laget en favorittmappe kalt ”motivasjon”. Et sted der vilje og ønsker møtes. Tanker for fremtiden. Min inspirasjon. Der finnes det et titalls med fitnessbloggere, sunne oppskrifter, treningstips og reisemål. I tillegg til den hvite villaen, stresskofferten, raceren, en lodden bamsehund og x antall kjekkaser. Mappen minner meg på alt jeg kan oppnå og alt jeg kan få til. Det er enda ikke for sent, men allikevel kjenner jeg på en utålmodighet og lyst som definitivt markerer seg. Noen ganger mer enn andre. Det er en vond sannhet at sykdommen setter begrensninger, samtidig som jeg vet at det finnes en vei videre. Ingen rett E18-strekning, men en kronglete, humpete og nærmest gjengrodd sti. Den må jeg gjennnom! Håp, tro og drømmer avhenger av mitt mot.
I Aprill-Mai 2011 ble det gjort innspilling til kortfilmdokumentaren ”IKKE SPIS” med regi av Emilie K. Beck. Opptakene av meg er tatt fra da jeg enda var innlagt på RASP, Ullevål. På mitt sykeste psykisk noengang. Sliten, nedbrutt og deprimert. Det er sterkt å se. Jeg kan enda kjenne smerten, samtidig som jeg også innser at dette er fortid. Vond tid. Passert tid. Omtrent 1 /2 år senere var det duket for premierevisning på Tønsberg Kino, og videre har filmen blitt vist i den videregående skole der vi også har holdt foredrag og hatt debatt om spiseforsyrrelsestemaet. Endelig er den blitt lagt ut, og det er nå mulig å se den for de som måtte ønske.
En uke er fullført og tilbakelagt. En god uke. Jeg har fått klarhet i tidligere spørsmål og undringer. Alt er ordnet. Mange viktige samtaler er tatt. Med viktige skolefolk, men også sjefen og legen. Jeg reduserer noe på arbeidet, og ser at det må til. Vet at det må til. Jeg har et hovedfokus nå, samtidig som det også vil være plass til andre fokus i livet mitt. Per dags dato har jeg både skoleliv, jobbliv, mosjonsliv, familieliv, venneliv og billiv. Bra liv! Pluss at jeg har en god prioritet på måltider og næringen som skal til for å fungere. Det kjennes bra. Jeg har mye energi, er langt mer roligere og avslappet enn jeg har vært på årevis. Lykken og gleden jeg kjenner innvendig skinner ut av meg, og mine sosiale antenner blomstrer. Nå er det ikke lenger ordene som utrykker min positivitet. Den synes. Selv for meg.
