Fram til nå har ferieuken vært rolig, og jeg har ligget på latsiden. Like greit å ta seg en velfortjent pause og et avbrekk fra hverdagen. Det har gitt meg tid til å fokusere på meg selv, men også familien min. I tillegg har jeg gått turer og kommet meg ut hver eneste dag. Ufattelig deilig når været er så bra. Jeg kan ikke få utnyttet det nok. Nå reiser vi jo snart, og da er hodet festet et annet sted. En venninne hadde bedt meg i bursdagsselskapet sitt i kveld, men beklageligvis måtte jeg takke nei. Av fornuftige hensyn. Grilling hadde passet meg perfekt, men tross det, og at jeg hadde veldig lyst, så måtte prioriteringene stå på pakkingen. Ikke bare ville jeg mistet tid, men jeg ville også kjent det på formen i morgen. Det tar litt tid å hente seg inn etter en slik kveld. Mer krevende for meg enn andre. Jeg fikk min dose i går, da jeg nøt en helaften i penkjole og høye heler med mamma. Anledningen var Carola og hennes fantastiske show på Oseberg i Tønsberg. Jeg har alltid hatt sansen for henne, og neimen sviktet hun ikke denne gangen heller. På andre rad satt vi fabelaktig, og jeg fikk henne til og med i fanget, faktisk. Timene gikk og det var jeg forberedt på. Kveldsmat ble inntatt på brygga halv tolv. Det var herlig å nyte kvelden ute blant livlige mennesker, restauranter og båtliv. Ikke uten grunn at Tønsberg er norges sommerby nummer en!
Jeg unnlater mye, og leverer ikke hundre prosent av livet mitt på internett. Det er en del detaljer som er og forblir uskrevne. Slike krav stiller jeg til meg selv som blogger og som menneske, men også på grunn av diagnosen jeg har. Ikke alt tåler dagens lys, og ikke alt fortjener det. Allikevel har jeg trosset noen grenser der jeg har vært totalt åpen om det brutale og såre. Det var et valg jeg tok for en stund tilbake, og den avgjørelsen står jeg enda for!
Det er ytterst sjelden jeg blogger om kosthold. Av disse få gangene er det enda mer sjelden jeg deler glede og inspirasjon rundt mat. Det er ikke fordi jeg hopper over steg eller unnlater det harde arbeidet, for stegene blir tatt og utfordringene gjennomføres. Gang på gang. Om de ikke mestres, så prøver jeg. Jeg prøver og feiler, istedenfor å angre på at jeg aldri prøvde. Et ordtak og en læresetning jeg alltid bærer med meg. Jeg ser en tydelig fornuft ved en slik tankegang. Det negative derimot er at jeg ikke kjenner den mestringen som jeg skulle kjent. Istedenfor er jeg flau. Flau over å spise. Flau over at andre vet jeg spiser. Jeg bærer på enormt med skam og skyldfølelse. Det føles som jeg gir opp ettersom følelsen av svakhet er tilstede stadig vekk. Ofte tar jeg meg selv i å undre. Undring over hvorfor jeg gidder og hva som er poenget. Undring i hvorfor jeg orker å stå i sykdommens kamp dag inn og dag ut. Ofte blir jeg utålmodig og aller helst vil være ”frisk i morgen”. Å bremse tankene er dermed alfa og omega for meg. Dessuten mindre bekymringsfullt. Mestringen må være å oppnå en god og trygg framtid et sted der framme. Ikke av å dele usunne bilder på facebook der jeg spiser saftis til lunsj, når de to brødskivene i bunn og grunn havnet i minus. Ei heller mestring av et måltid der jeg sitter en time lenger enn de andre og strever. Det fungerer ikke for meg. Lenge har jeg visst at jeg må fokusere på helhet og ikke på enkelthendelser. Det tilsier erfaringene…
Etter sykehusinnleggelsen trodde ingen at jeg skulle reise meg igjen. Allikevel hevet jeg meg over dem alle. Tross hvor nedbrutt og ødelagt jeg var. Tross hvor elendig jeg følte meg, og tross hvor mye jeg hatet livet mitt. Oppholdet bød på tøffe erfaringer og traumatiske opplevelser. Jeg følte meg skitten som en muslim som spiste forbudt kjøtt. Jeg følte meg undertrykket som en afrikansk slavearbeider. Jeg eide overhodet ingen respekt for meg selv og så ikke behovene mine som relevante eller reelle. Tidlig ble mat et så stort problem at næringsdrikker måtte overta. Jeg levde på dem. Historien er lang, og ender ikke godt… Da jeg ble utskrevet og begynte med fast føde var det bare merkelig. Jeg syntes det smakte rart, virket rart og var alldeles ubehagelig. Den tilvenningen har tatt tid. Hjemme fungerer det. Hjemme følger jeg opplegget mitt. Samtidig som jeg får støtten og motivasjonen. Å bo med familien er den eneste grunnen jeg har til å tro på at jeg blir frisk en dag. Der det finnes hjerterom finnes det håp. Behandlingssteder er ingenting for meg. En ny omgang vil hverken det psykiske eller fysiske håndtere. Det trengs ikke fler bevis. Sist var det såvidt jeg overlevde. Å bli påminnet det vonde gjør mer skade enn det bedrer. Presset kommer ingen vei. Enten får det meg til å stresse mer enn hjertepumpa takler, eller så havner jeg i det depressive hjørnet der ensomheten overtar. Det er ingen tilværelse jeg higer etter. Jeg har det bra, og jeg lever et liv. Mitt liv. Så bra som jeg kan. Jeg lider ikke lenger, og sånn skal det fortsette. Denne jenta tar tiden til hjelp og opparbeider styrke i mellomtiden!
Jeg turte ikke håpe på noen ordentlig sommer. Selvsagt blir det sommer, og den blir fin. Jeg gleder meg til ferie og jeg gleder meg til fri med familien. I år, som i fjor, skal vi kjøre bil nedover til Tyskland. Såpass kan jeg unne meg. Ikke mer. Jeg er tjue år, men allikevel fyllt med en haug av begrensninger. Å drømme seg bort til fine sydenstrender, hektiske storbyferier eller avslappende spaopphold i utlandet er håpløst. Det nytter ikke. Allikevel blir jeg altfor fristet. Det gjør nesten vondt. Som en stikkende og trykkende smerte. Jeg vil så gjerne. Dessverre er ikke det nok. Kunne jeg bare inngått et kompromiss som gjorde at anoreksien ikke blandet seg. ”Spis litt mer – bevege seg litt mindre”. Lenge har jeg visst at det ikke går. Jeg kan ikke reise lenger enn forsvarlig. Enda er jeg syk, og kroppen er for dårlig. Slik vil det være en stund… Dessverre må jeg akseptere det, uavhengig om jeg vil eller ikke!
Madelén har alltid vært en kresen jente. Spesielt ekstremt var det da hun var liten. Hjemme prøvde de ut det meste, uten hell. Hun fikk ofte betegnelsen; ”jenta som ikke spiste” eller ”jenta som spiste lite” av vennene og foreldrene deres. I barneselskap hoppet hun over det meste som ble servert, med unntak av gelé. Til nøds gikk det an å ta et sjokoladekakestykke, kun for å rive av glasurlokket og kaste resten. Dermed ble det den røde lealause klumpen som seiret. Hver eneste gang. Hadde det ikke vært for ortoreksien ville jeg nok aldri stoppet å unne meg det, men med en så sterk sykdom ble det til slutt fryktelig vanskelig. Det søte ble plutselig bannlyst og totalt forbudt. Sunnheten var viktigst. Enda tydeligere ble kostholdet da anoreksien overtok og i tillegg skulle innvirke på selvfølelse, kropp og vekt. Da eksploderte det meste… Å leve på nytt med nye vaner var en utfordring. Spesielt når man måtte følge en øverstkommanderende som overhodet ikke viste hensyn. Allikevel har jeg kommet meg gjennom mye, selv om veien fremdeles er lang og usikker. Det handler mye om tid og aksept. I det siste har jeg merkelig nok tillatt meg selv å trå utenfor komfortsonen. Min kjære savnede gelé er ikke glemt. Istedenfor har jeg kommet fram til en sunnifisert versjon av favorittdesserten. Dette er super erstatning som både smaker godt, ser bra ut og er fornuftig søt. Jeg er ikke særlig begeistret for det søte, da jeg fort blir kvalm, så dette passet meg ypperlig. Definitivt noe å utnytte nå som det er ferie og sommer. Helt perfekt! Så fort jeg tok en skje falt jeg tilbake til barndommen og gamledager. Lykken strømmet gjennom meg, og jeg kjente meg så fri. Det føltes usunt og det smakte usunt, men jeg nektet å la anoreksien lure meg til å tro det. Innerst inne visste jeg jo at jeg koste meg med trygg dessert. Og viktigst av alt; noe jeg nøt og noe som jeg faktisk likte!
”Hei! Jeg heter Madelén, og jeg er kronisk syk med alvorlig anoreksi” Slik lyder setningen som definerer store deler av meg og livet mitt. Slik har altså livshistorien min blitt, og slik er den delt. Jeg trenger ikke å si mer enn de tolv ordene før folk allerede har opparbeidet seg en mening om meg. Negativt som positivt. Noen viser sympati, andre viser forrakt. Ordene kan bety som mangt og det vil være utallige tolkninger av dem. Allikevel er det tre spesifikke som går igjen. Det er de mest typiske og de som folk flest knytter til denne sykdommen.
1. Tynn – mange anoretikere er tynne, og de fleste forbinder derfor anoreksi med tynnhet. Jeg skal komme med pekefingeren og si at det ikke alltid er slik. Det finnes også de som er normalvektige, men som allikevel strever minst like mye som ”de man ser det på”. Anoreksi er en psykisk sykdom som det er lett å skjule. Fasaden lyver veldig ofte.
2. Spiseproblemer – ”enten spiser man ikke, eller så spiser man lite” er en myte som går igjen, og jeg hører det stadig. ”Spiser du ikke, du da?” Mange antar det er slik, men sannheten er at dette er umulig. Ei heller ekstreme dietter med bomull og servietter. Anoretikere kan sulte seg, men ikke for evig og alltid. Det kan ingen mennesker, og vi er mennesker vi også. Vi har bare en diagnose i tillegg. Det er ingen mulighet for at vi skal fungere uten næring. Før eller siden sier det stopp, og da ender det ofte katastrofalt. Dermed må vi som alle andre spise. Problemet er bare at vi er mye styrt av en dårlig samvittighet. Det gjør at vi ikke spiser nok, og får i oss høyt nok inntak per dag. Samt er kresen og nøye på kaloriene. Veldig mange ganger skyldes det overdreven kroppsfiksjon og tanker som ”man blir hva man spiser”. Da er det lett å ty til kostholdet som en bidragsfaktor til å se ut slik man ønsker; tynn, perfekt og ettertraktet.
3. Usikkerhet – Når tankene rundt mat og vekt overgår livet er det tydelig at man er usikker på seg selv. Som i bunn og grunn er ødeleggende på alle måter. Er man ikke trygg på den man er vil man også være tvilsom til andre. Samme hvor mye smil, aksept og ros man mottar er det aldri nok. Det blir aldri nok. Først og fremst må man ha evnen til å tro på dette. Den evnen opparbeider en kun ved å arbeide med seg selv og sin selvtillit og aksept.
Jeg lider av alle symptomene, og dette er faktisk bare noen få. Lista er lang. Kjempelang. Fysiske plager og psykiske plager preger meg og mitt kroppsbilde. De preger meg og min hverdag, og de preger meg og mitt forhold til andre. Allikevel har jeg lært å takle dem og skjule dem fra omverdenen. Jeg lever med dem, og det på best mulig måte. Man må som sagt leve med sykdommen, hvis man skal bli fri fra den. For min del innebærer det litt ekstra tankearbeid og planlegging, men ellers er jeg godt vant med prosedyrer og framgangsmåter. Slik blir det når man gjennomgår det samme år etter år. Ja, jeg er tynn, men samtidig kjemper jeg hver dag for å holde vekta. Det er en 24 timers jobb som krever mye av alt. Ja, jeg er usikker, men samtidig jobber jeg knallhard med selvbildet mitt. Selvskadingen tok slutt for over to år siden. Bare det beviser at jeg er sterk. Utrolig sterk. Jeg har unngått fristelsen og ikke tydd til denne metoden når følelelsene har tatt overhånd. Noe de fort gjør. Ja, jeg spiser, men ikke nok. Jeg har og har alltid hatt problemer tilknyttet mat, men spiser varierte måltider til faste tider. Samtidig som jeg har fått et fornuftig forhold til fysisk aktivitet. Dermed vil jeg si at jeg har funnet løsninger som fungerer for meg. Det gjør at det er mulig å leve livet. Jeg har det bra og nyter dagene. Kanskje ikke som tjueåringer flest, men trygt og godt innenfor forventningene mine. Alltid med et stort håp og en stor tro på at det blir bedre. Det vet jeg at det blir til slutt!
”I FORM” lærte meg et nytt ord; ruminering. Nå vet jeg vet jeg skal si neste gang tankene holder meg våken. Det er ofte slik. Jeg tenker forferdelig mye, selv når det er meningen at jeg skal slappe av. Til og med på meditasjonsyoga begynte jeg å ”øve til prøven”. Av og til kunne det vært deilig å koble av hundre prosent. Ikke klarer jeg det nå, og ikke klarte jeg det før jeg ble syk. Stadig er hjerneaktiviteten på og det sliter på søvnen. Uansett hvor trøtt jeg er, så kan jeg streve med hodet i puta i timesvis. Uavhengig om klokka er ni eller ett. Jeg bare ligger der og grubler på hva jeg burde og ikke burde. Leser jeg en bok, må jeg fullføre. Skriver jeg et blogginnlegg, må det ferdigskrives. Ser jeg en film, må den sees ferdig. Hvis ikke holder tankene på til de ikke orker mer…
Herlig! Nå er jeg akkurat ferdig på jobb. Herved er min 3 uker lange sommerferie i gang. Det føles vidunderlig. Vi reiser ikke avgårde før 21. Juli, så jeg håper været holder seg fint fram til da. Denne uken har definitivt vært en brukbar sommeruke, og i går var jeg og mamma på stranda. Da vi kom halvsvette og fine fra gåturen var det virkelig passende. Jenta trenger godt med d-vitamin og brunfarge. Jeg føler meg nok mer og mer komfertabel med soling, lette klær og halvnakne mennesker nå enn tidligere. Noe som helt klart er en fordel for de kommende ukene…
Gradvis forlot 92’erne og 93’erne byen. Det utløste et stor savn i meg, og fikk meg til å angre på at den siste tiden gikk til innleggelse og lite samvær med venner. Da jeg omsider mannet meg opp til skolen igjen var det i en klasse med 94’ere. 2 år yngre. Jeg ante jeg ikke hva jeg skulle forvente meg. Egentlig var jeg vel tydelig klar på at jeg kun skulle fullføre skolen, og ikke noe mer. Å skaffe yngre venner var uaktuelt. Å snakke med yngre folk var uaktuelt. Kun skole stod i hodet mitt. Tidlig forstod jeg at det ikke nyttet. Der tok jeg feil. Faktisk hadde pappa rett, for en gangs skyld. Han mente at jeg ville ha godt av det sosiale og at det var nødvendig for å komme gjennom hverdagen. Ikke bare hadde jeg erfart mye vondt, men jeg bar også på mye depresjon og angst. Bedre ville det ikke blitt om jeg kapslet meg inne enda mer. Derfor brukte jeg sommerferien til å tenke, og bestemte meg for å gi det hele en sjanse. Jeg gav meg selv en sjanse. Jeg satset, og jeg vil si at jeg vant. Første del av tredje klasse var en sann glede. Allerede første skoledag ble jeg tatt i mot med åpne armer der jeg fikk god kontakt med de aller fleste. Det er gjerne slik at man må jobbe en del for å få innpass i en klasse som har vært den samme over tid, men dette slapp altså jeg. Mulig fordi jeg er den sosiale og utadvendte personen som jeg er, men også fordi jeg lot mulighetene være åpne. Spesielt en jentegjeng tok meg ekstra inn i varmen. Det tok litt tid før vi fikk ordentlig kontakt, men det gikk seg til. For hver dag ble vi bedre og bedre kjent. Vi pratet mer og mer, og vi pratet stadig om mer nærgående temaer. Å dele slike tanker gjorde at jeg følte en tiltro. For første gang på lenge kjente jeg følelsen av å stole på mennesker. I ettertid har vi forsøkt å holde på jentegjengen. Det har vært filmkvelder hos de andre og meg, mens i går var vi i Tønsberg og på Tjøme. Det ble kino, restaurant, brygga og isbar til sent på nattestid. Jeg hadde ordnet matpakker slik at jeg hadde null begrensning på tiden. Det var en utrolig frihet. Å unne seg en slik kveld i ny og ne har jeg virkelig godt av. Det skal jeg fortsette med. Selv om disse jentene nå begynner på folkehøyskole til høsten så er jeg overbevist om at vi vil holde kontakten…
Etter en sommerlig lunsj tok jeg bena fatt og ruslet meg en tur. Jeg trengte å utnytte det fine været. Dette er faktisk min første alenetur siden Januar. Det skyldes på ingen måte sykdommen eller at jeg må ha tilsyn til enhver tid. Her kunne man se en fornuft oppi det hele. Jeg, Madelén, har nektet meg selv. Etter en rekke fysiske plager som følge av brukket arm og forstrukket rygg så jeg meg nødt til å trappe ned på aktivitetsnivået. Jeg turte rett og slett ikke. Noe hypokondertendenser kom plutselig fram i meg, og ettersom jeg er et vanedyr har jeg holdt det gående slik flere måneder etterpå. Å bryte slike mønster, enda det er til fordel for anoreksien, er alltid vanskelig. Jeg sliter med å hoppe fra noe til noe annet. Jeg sliter med endringer. Det ligger en angst og masse redsel bakom. Hva venter meg? Jeg vet at jeg tenker for mye på negative konsekvenser. Det var derfor gledelig å komme seg ut helt på egen hånd. Jeg ble verken svett eller sliten, og jeg vet hvorfor. Jeg gikk i et langt roligere tempo enn hva jeg pleier. Selvsagt brukte jeg mer tid, og dermed ble turen kortere – uten at det gjorde noe. For første gang på flere år satt ikke Tom på skulderen min. Jeg ble ikke kommandert til å øke tempoet eller gå altfor langt. Ingen tvangshandling med andre ord. Fokuset kunne istedenfor være å nyte det deilige været, omgivelsene og kjenne hvor behagelig det var å bevege kroppen. Jeg vet ikke om det var mestring, men det føltes slik…
Jeg takket nei til å bli med mamma på stranda i dag. På alle måter tror jeg anoreksien nektet meg noe jeg egentlig hadde lyst til. Det fikk meg til å angre. Alle de dumme unnskyldningene om at jeg var sliten, det var kaldt eller at jeg ikke hadde lyst var bare tull. Det betydde jo bare angst og usikkerhet. Enda et eksempel på hvordan jeg blir styrt av sykdommen. Den elsker å lure meg. Det hadde helt klart vært bedre å benyttet finværet nå som det var mulig!
Jeg er på ingen måte tilhenger av å være inne eller sitte stille. Det er ikke slik jeg blir frisk. Hvis jeg skal klare å få et liv uten anoreksi, så må jeg også klare å leve et liv med anoreksi. Det sier seg selv. Da er jeg pent nødt til å trå utenfor dørterskelen og gjøre det jeg har lyst til, så lenge det nytter. Noe jeg egentlig har god på tiden etter jeg ble utskrevet. De siste ukene har jeg dessuten begynt å gå turer sammen med mamma. Noe som virkelig gjør underverker på kropp og sinn. Det er så hyggelig å ha en turpartner. Vi jogget en del før jeg ble innlagt, men etter innleggelsen tok jeg steget til å fungere på egenhånd. Dermed ble det mer ensomt for både meg og henne. Vi begge har kjent på at kjemien sank og at vi mistet noe av mor-datter-forholdet vårt. Endelig føler jeg vi er på vei tilbake igjen!
