Derfor

Jeg unnlater mye, og leverer ikke hundre prosent av livet mitt på internett. Det er en del detaljer som er og forblir uskrevne. Slike krav stiller jeg til meg selv som blogger og som menneske, men også på grunn av diagnosen jeg har. Ikke alt tåler dagens lys, og ikke alt fortjener det. Allikevel har jeg trosset noen grenser der jeg har vært totalt åpen om det brutale og såre. Det var et valg jeg tok for en stund tilbake, og den avgjørelsen står jeg enda for!

 

 

Det er ytterst sjelden jeg blogger om kosthold. Av disse få gangene er det enda mer sjelden jeg deler glede og inspirasjon rundt mat. Det er ikke fordi jeg hopper over steg eller unnlater det harde arbeidet, for stegene blir tatt og utfordringene gjennomføres. Gang på gang. Om de ikke mestres, så prøver jeg. Jeg prøver og feiler, istedenfor å angre på at jeg aldri prøvde. Et ordtak og en læresetning jeg alltid bærer med meg. Jeg ser en tydelig fornuft ved en slik tankegang. Det negative derimot er at jeg ikke kjenner den mestringen som jeg skulle kjent. Istedenfor er jeg flau. Flau over å spise. Flau over at andre vet jeg spiser. Jeg bærer på enormt med skam og skyldfølelse. Det føles som jeg gir opp ettersom følelsen av svakhet er tilstede stadig vekk. Ofte tar jeg meg selv i å undre. Undring over hvorfor jeg gidder og hva som er poenget. Undring i hvorfor jeg orker å stå i sykdommens kamp dag inn og dag ut. Ofte blir jeg utålmodig og aller helst vil være ”frisk i morgen”. Å bremse tankene er dermed alfa og omega for meg. Dessuten mindre bekymringsfullt. Mestringen må være å oppnå en god og trygg framtid et sted der framme. Ikke av å dele usunne bilder på facebook der jeg spiser saftis til lunsj, når de to brødskivene i bunn og grunn havnet i minus. Ei heller mestring av et måltid der jeg sitter en time lenger enn de andre og strever. Det fungerer ikke for meg. Lenge har jeg visst at jeg må fokusere på helhet og ikke på enkelthendelser. Det tilsier erfaringene…

 

 

Etter sykehusinnleggelsen trodde ingen at jeg skulle reise meg igjen. Allikevel hevet jeg meg over dem alle. Tross hvor nedbrutt og ødelagt jeg var. Tross hvor elendig jeg følte meg, og tross hvor mye jeg hatet livet mitt. Oppholdet bød på tøffe erfaringer og traumatiske opplevelser. Jeg følte meg skitten som en muslim som spiste forbudt kjøtt. Jeg følte meg undertrykket som en afrikansk slavearbeider. Jeg eide overhodet ingen respekt for meg selv og så ikke behovene mine som relevante eller reelle. Tidlig ble mat et så stort problem at næringsdrikker måtte overta. Jeg levde på dem. Historien er lang, og ender ikke godt… Da jeg ble utskrevet og begynte med fast føde var det bare merkelig. Jeg syntes det smakte rart, virket rart og var alldeles ubehagelig. Den tilvenningen har tatt tid. Hjemme fungerer det. Hjemme følger jeg opplegget mitt. Samtidig som jeg får støtten og motivasjonen. Å bo med familien er den eneste grunnen jeg har til å tro på at jeg blir frisk en dag. Der det finnes hjerterom finnes det håp. Behandlingssteder er ingenting for meg. En ny omgang vil hverken det psykiske eller fysiske håndtere. Det trengs ikke fler bevis. Sist var det såvidt jeg overlevde. Å bli påminnet det vonde gjør mer skade enn det bedrer. Presset kommer ingen vei. Enten får det meg til å stresse mer enn hjertepumpa takler, eller så havner jeg i det depressive hjørnet der ensomheten overtar. Det er ingen tilværelse jeg higer etter. Jeg har det bra, og jeg lever et liv. Mitt liv. Så bra som jeg kan. Jeg lider ikke lenger, og sånn skal det fortsette. Denne jenta tar tiden til hjelp og opparbeider styrke i mellomtiden!

 

 

 

 

 

7 kommentarer
    1. Det er ikke hver dag man opplever slik modighet. Du er bare fantastisk. Det er beundringsverdig at du holder deg selv gående. Å være åpen om en slik sykdom er en seier i seg selv. Gratulerer og lykke til på ferden. Du er en vakker blomst som fortjener å springe ut igjen!

    2. Jeg synes du er er veldig modig. Du er veldig ærlig, men ikke så ærlig at det kan virke triggende og alt for ubehagelig for deg. Du må jo selvsagt dele det du er komfortabel med, og bloggen må jo virke på en positiv måte for deg. Det hadde den nok ikke gjort hvis du hadde fokusert for mye på negative tanker og opplevelser.
      Du er flink, og man kan se at du jobber med sykdommen din. Det er bra at du tar det gradvis, og ikke prøver å bli frisk med en gang. Det hadde nok ikke endt bra, men heller i en annen spiseforstyrrelse, som bulimi. Du er flink til å ta tak i utfordringer hele tiden, og til å se hvilke utfordringer du faktisk kan mestre. Det er i hvert fall det jeg får inntrykk av her på bloggen din. Selvsagt må du iblant prøve og feile, men stadig feiling vil jo heller ikke virke positivt.
      Stå på, Madelén! Jeg heier på deg. Håper så inderlig at du får et fantastisk liv, for det fortjener du virkelig!

    3. Jeg beundrer din evne til å være åpen om dine problemer. Jeg synes det er flott fordi da kan du hjelpe andre ved å skrive om hvordan virkeligheten er og for min egen del føler jeg meg ikke så alene liksom. Å være åpen som det du er krever mot. Der er du en inspirasjonskilde for meg. Jeg har en vei å gå, men jeg er litt mer åpen nå enn jeg var før.
      PS: Du skriver så godt og ekte. (veit jeg har kommentert det før, men vil minne deg på det :)) Har du vurdert å skrive en bok om ditt liv?

    4. Tone: Tusen takk for at du alltid er så hyggelig og legger igjen fine tilbakemeldinger. Det betyr mye for meg! Glad for å høre at det går framover med deg. Ingenting er så bra som det 😉

      Jeg har stadig fått høre det, så vi får se hva som skjer.. Hehe 🙂

    5. Helene: Tusen tusen takk! Det betyr enormt mye at du ser og forstår hva jeg skriver… Slike tilbakemeldinger betyr uendelig mye!

      Det skal jeg <3 Igjen; takk 🙂

    6. Hei jeg sliter med tourettes du er tøff madeleen og du stråler med glans for meg da jeg ser på deg og jeg sliter også med sykdom jeg er bare 16 år okei kontakt meg :). <3

Siste innlegg