Da jeg kom hjem fra skolen Mandags ettermiddag kjente jeg meg totalt tappet for energi og nesten litt deprimert. Skolehverdagen ble dessverre mye tyngre enn den hadde behøvd å bli. Fagene var feil og timeplanen var feil. Dessuten ønsket jeg meg over i en annen klasse. Mye som skurret og som jeg var misfornøyd med. Noe som skapte litt ekstra stress og usikkerhet. Et møte med koordinator ble avtalt. Mer fikk jeg ikke gjort der og da. Da jeg kom på Tirsdag føltes kroppen imidlertid litt lettere. Jeg hadde grublet og kommet fram til at jeg ville forsøke. Forsøke å tilpasse meg så godt som mulig. Ikke tidligere enn 8:10 stod jeg opp. Trøtt som en svamp. Definitivt ikke klar for seks timer på skolebenken. Det var ikke jeg vant med. Allikevel måtte jeg, og etter en rask runde på badet kom jeg meg ut av døra til slutt. Med nok tid til å rekke skolen. Dagen ble brukt på ”å bli kjent” Det var da jeg innså hvilken bra klasse jeg faktisk var i, og hvor utrolig god kontakt jeg fikk med de fleste. I løpet av bare minutter var klein ja/nei-prat byttet ut med oppvekst, fritid og utdanning. Mange av oss hadde samme målsettinger og syn på det meste. Forskjellen aldersmessig er ikke så stor så fort folk passerer 18… Skravlingen pågikk og jeg gikk fra bord til bord for å delta i samtalene. Før jeg visste ordet av det hadde timene passert og vi fikk dra hjem. Noe tidligere enn avtalt. Dermed rakk jeg å spise frokost før jeg dro ned på møte. Hvor skal man begynne? Det var så mye jeg ville ha fikset opp i, så vi tok en ting av gangen. Etter litt om og men fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Jeg kom i den klassen jeg håpet på. Det hadde for øvrig ingenting med den gamle klassen å gjøre. Kun mitt behov for en norsklærer jeg kjente til, og som visste litt om min bakgrunn. Å skape tillittsforhold tar ofte lang tid, og i og med at norsk er et såpass seriøst fag så trengte jeg det. For ikke å glemme at jeg nå går i klasse med lillebroren min. Det er jo rart, men også litt hyggelig synes jeg. Han venner seg nok til det. Utenom norsken så gjensto to programfag; media og næringslivsøkonomi. Jeg ringte inntakskontoret på Mandag og fikk positivt svar. Jeg kan forlenge skoleplassen og retten min. Dermed venter jeg med økonomi til neste år. Jeg ble litt satt ut da jeg så at det var to-fire fritimer mellom fagene. Enten måtte jeg være på skolen åtte timer, eller så måtte jeg dra hjem i mellomtiden. For min egen helse tror jeg det var en lur beslutning. Selv om jeg veldig gjerne ville blitt ferdig dette skoleåret, så er det klart at jeg må prioritere fornuftig slik at jeg ikke sliter meg ut. Da kan jeg samtidig gjøre det beste ut av det siste året på videregående. Mitt siste år på videregående!
Ja! Jeg gleder meg. Ja! Jeg er fornøyd. Superglad kan man vel si. Stresset har forlatt kroppen og jeg kjenner meg klar. Klar for enhver utfordring. Jeg skal gjøre mitt beste. Hverken mer eller mindre. Innsatsen er kun tilpasset min energi og mine behov. Dette skoleåret skal fylles med minst like mye livsglede og positivitet som i fjor. Om ikke mer…
Skoleflink har jeg alltid vært. Prioritert skolen har jeg alltid gjort. Både før jeg ble syk og etterpå. Ikke nødvendigvis på grunn av superkarakterer, men også fordi jeg har likt det. Jeg har trivdes i en skolehverdag og alt som har fulgt med den. Kun en gang har jeg skulket. Det var på barneskolen da vi skulle lage potet- og grønnsakssuppe i heimkunsskapen. Utover det har jeg fulgt dagene og møtt opp. Livredd for fravær. Livredd for å gå glipp av noe. Selv feber og kvalme har ikke vært unnskyldning god nok.
Å komme seg videre er helt essensielt for meg. Med eller uten sykdom. Det å se veien videre, og vite at den eksisterer gjør noe med motivasjonen. Da jeg var innlagt ble skolen satt på vent. Jeg startet såvidt et år i tredje klasse, men overlevde ikke mer enn to måneder før jeg ble permitert. En permisjon som i utgansgpunktet kun skulle være et avbrekk for at jeg ikke slet meg selv ut. Hvertfall hva jeg trodde. Legen hadde åpenbart andre planer, sammen med BUPA, og de var vel begge klare på at jeg ikke skulle tilbake i det hele tatt. For det året. De tidligere årene hadde friminuttene gått med til joggeturer og matpakka hadde fått sin selvskrevne plass i søppelbøtta på do. Anoreksien hadde hatt et solid tak på meg hele veien. Jeg lystret og gjorde som den sa. Derfor var bekymringsgraden stor. Fra alle sider. De visste på bakgrunn av fortiden hva jeg ville foreta meg om jeg fikk sjansen. Selv borte fra skolebenken og med full helsekontroll ble jeg til slutt innlagt, syk og døende. Det var ikke valgfritt. Inn på tvang med sonde. Der lå jeg. Lenge. Altfor lenge. Skolesavnet ble bare større og større. Jeg fikk gaver og kort fra klassen, og en sjelden gang besøk fra mine nærmeste venner. Det var sårt. Russetiden ble bare et innblikk. Et innblikk i en normal avslutning på videregående. Jeg hadde permisjoner og måtte ta det derfra. Lite visste jeg om når utskrivelsen ville komme, og derfor søkte jeg ikke skolegang det året. Jeg ventet. I slutten av Mai var jeg fri. En fri person med fri eksistens som kunne ta frie valg. Da var det for sent. Skolen hadde løpt fra meg. Et helt år gikk jeg hjemme, med litt jobb innimellom. Det gav mye plass til tanker. Tanker som aldri burde eksistert. Jeg følte meg konstant utmattet, sliten og elendig. Etter mange måneder var jeg så psykisk nede, men allikvel så høyt oppe. Positiviteten måtte seire, fordi jeg skulle søke. Fulle dager ville bli tøft, og det visste jeg. Derfor tok jeg tak i perfeksjonismen og bestemte meg for en løsning. Sammen med mamma, pappa og skolen kom vi fram til en bra mulighet. Jeg skulle gå tredje klasse over to år. Jeg begynte med 12 av de 30 uketimene, og hadde tre fag; rettslære, historie og religion. Disse fagene gikk best opp med timeplanen min, og gjorde at jeg fikk sammenhengende timer. Selv om jeg møtte opp hver dag var det kun snakk om to timer, og noen hele fagdager hver sjuende uke. Mandag var den eneste dagen til 15:30 på fire timer. For å fungere på skolen måtte jeg selvsagt spise. Jeg hadde med med matpakke de gangene det var fagdag, men ellers spiste jeg før skoletid og etter skolen var ferdig. Om jeg begynte tidligere enn 12:15 ventet jeg bare med frokosten til jeg kom hjem. Noe som var en smart løsning. Smart tenking måtte til. Jeg skulle jo klare dette. Det var avgjørende for alt annet. Jeg fikk innpass i klassen med en gang og skaffet meg venner. Selv om dette ikke var intensjonen, så gjorde det hverdagen så mye enklere. Fagene gikk også veldig bra da jeg fikk troverdige og flinke lærere. Jeg presterte særdeles godt og stod igjen med null fravær, to seksere og en femmer i standpunkt, samt seks i muntlig religion. Tross resultatene har jeg ikke følt på anoreksiens vrede. Uansett hvor sinnsykt det måtte høres ut. Det er klart sykdommen er der, men den har ikke gitt en negativ innvirkning slik den tidligere gjorde. Jeg har vært langt mer positiv, langt mer glad og mye mindre stresset. Den forskjellen merket jeg veldig tydelig. Både på kropp og sinn. Jeg har tatt ting som de kommer og ikke presset meg selv. Dermed har jeg også innsett at jeg er god nok bare jeg faktisk vil og gjør mitt beste. Jeg har dessuten akseptert at jeg ikke må være best. En slik aksept er mange tusen steg i riktig retning!
I år er det på igjen. Jeg skal gå ferdig tredje klasse, og til sommeren er jeg totalt ferdig. 100% i mål. Da er videregående fullført. Jeg gleder meg allerede til dagen jeg skal stå på podiet å motta vitnemålet. Jeg skal smile og være så stolt. Mamma og pappa skal være så stolte. Det er dette jeg har kjempet for å få til. Uansett. Nå er det først og fremst snakk om å komme i gang. Få tilbake litt rutiner og finne ut hvordan hverdagen blir seende ut. Først må jeg se timeplanen før jeg kan vite noe som helst. Jeg velger å ha en positiv innstiling, fordi jeg vet at dette vil gi meg noe tilbake. Det gleder denne frøkena så mye. Smil smil. Sekken er pakket og klar. PC’en er tømt over på den eksterne harddisken. Antrekket er valgt ut og funnet fram. Etter en lang sommer er jeg omsider klar. Oppladet og full av energi. Jeg skal ha 16 timer hver uke med norsk, økonomistyring og media. Gym er jeg fritatt fra på grunn av helsetilstanden min. Må si jeg har blandede følelser for morgendagen. Er spent på både klasse og faglærere, og generelt det meste egentlig.. Allikevel vet jeg at det vil gå veldig bra og at jeg er raskt inn i det, igjen!
I går deltok jeg på nok en jentekveld. Vi startet kvelden ute, men måtte etterhvert finne fram tepper og trekke oss inn. Det ble fire skravletimer i godt selskap med spleisetapas og diverse. Jeg hadde med mine safe matpakke. Det er jeg vant med, og det fungerer best erfaringsmessig. Hvorfor skal maten stanse meg fra å delta på sosiale arrangementer? Jeg er ungdom og jeg skal nyte et liv med venner og sene kvelder. Slik er det bare! Etter jobb fant jeg fram den nye uprøvde kjolen, lagde klar niste og spiste lunsj og middag. Litt planlegging er alt som skal til. Noe som er en vanesak for min del. Dette var dessuten den siste jentekvelden før alle drar hver til sitt. Jeg forblir i Horten, mens jeg på ny må innfinne meg med at vennegjengen etablerer seg rundt om i Norge på diverse folkehøyskoler. Det er en risiko å skaffe seg venner på tredje året. Man vet jo utviklingen… Det er litt vemodig og trist, men sånn blir det jo bare. Jeg er uendelig glad for at vi har fått så god kontakt. Det gjør at vi med sikkerhet kan opprettholde den, og fortsette å treffe hverandre når folk har ferie og fri. Heldigvis pleier tiden å gå fort! Dette året er ikke det noen uting….
Gjennom gardinene kan jeg skimte en knallblå himmel. Jeg velger å gå en tur. Langs husene vandrer jeg gatelangs. Høyre ben foran venstre, og venstre ben foran høyre. Slik går det i takt. Finværet lokker fram et smil om munnen min. Jeg kan høre fuglene kvitre mens jeg skuer opp på skyene som ligner sukkerspinn. Det får meg til å tenke. Tenke på den gode framtid. Hva den innebærer og hva den vil gi meg. Hvor trygg og hvor sikker min hverdag vil bli, og hvor trygg og sikker jeg vil føle meg. Beskyttet fra det vonde. Jeg stopper opp. Blir bare stående som en idiot. Øynene lukkes og jeg strekker fram hendene. Jeg bruker alle krefter mine og drar sola mot meg. Jeg kjenner øyeblikkelig på et overskudd av energi, glede og tilstedeværelse. Lykkefølelsen brer seg i meg og omfavner den lille kroppen min. Tenk hvis jeg kunne være her hver dag…
Noen timer senere skyer det til. Tor slår fra seg mens vannet bøtter ned. Jeg går utenfor døra. Ikke lenger enn til trappa, for da holder jeg meg tørr. Jeg setter meg ned og lener ryggraden mot rekkverket. Jeg kan kjenne det. Slik orker jeg ikke å sitte lenge. Bare til jeg har fått litt frisk luft. Tankene starter. Funderingen begynner. Bildene dukker opp, og minnene tar tak i meg. Omsider er jeg tilbake. Tilbake i elendigheten. Bærende på en konstant smerte og frykt. Jeg ser ikke en jente. Bare en utmattet, utsultet og dødelig skikkelse full av blodige sår. Hennes øyne er krystallklare og våte. Hun har det vondt. Hun lider. Disse minnene igangsetter en prossess. Jeg ser for meg en framtid full av sykdom. En framtid der jeg er avhengig av alle andre, og ikke kan klare meg selv. En slik framtid som jeg helst vil være foruten. Jeg lukker øynene og strekker hendene ut. Alt jeg griper tak i er sort og dystert. Så fort jeg trekker hendene til meg omfavnes jeg av en kulde og en frostlignende aura. Mine små dunhår reiser seg, og jeg føler et ubehag som stikker dypt inn i meg.
Etter over tjue års eksistens leter jeg enda. Jeg leter etter meg selv. Hvem var jeg? Hvem er jeg? Hver dag får jeg nye innblikk. Hver dag opplever jeg nye ting. Hver dag opparbeider jeg haugevis av erfaringer. Alt er en lærdom. En lærdom på vei mot det ukjente. Ukjent betyr ikke nødvendigvis skummelt. Det har jeg forstått. Ukjent er bare noe annerledes og uvant. Det finnes ikke lenger risiko eller fare. Avsats er nødvendig. Satse på å komme videre. Videre mot fasiten og enda nærmere svaret. Aldri vil letingen avblåses. Jeg er kun tjue og skal fremdeles ut i verden for å utforske, leve og nyte livet. Først og fremst; på jakt etter å finne meg selv!
Mer enn en uke har passert siden vi kom hjem fra ferie. Uka har gått fort, men allikevel har den vært vel så innholdsrik. Jeg har rukket mye og jeg har rukket det jeg hadde planlagt. Det ble cabriolettur med mamma da finværet kom. Dessuten fyllte jeg tanken helt opp, og venter bare på mer sol og varme. Jeg skal ut å kjøre så mye som mulig. Lite som slår vinden i håret og musikken på full guffe mens jeg cruiser bortover i min fantastiske boble. Vel. Nok snakk om min kjære. Det skal også nevnes at jeg har besøkt besteforeldrene mine, handlet det som trengtes, vært på sykkeltur, sett ferdig tv-serier og fullført mine kreative oppgaver. Filmen var ferdig og brent så å si med en gang. Den var kjempemorsom. Jeg skrattlo meg gjennom alle mine geniale fraser og forklaringer. Fotoboka lot litt vente på seg. Jeg gruet meg til å starte, fordi jeg visste og husket hvilken jobb det var. Bare det å se gjennom bildene.. Så fort jeg kom i gang tok det kun et par dager før den også var komplett og bestilt. Nå sitter jeg her i mitt lekre arbeidsantrekk. Jeg rakk ikke engang å skifte før jeg kjente det begynte å krible i hendene. Derfor fullfører jeg likeså dette innlegget. Jeg forstod ikke hvorfor alarmen ringte i dag tidlig. Jeg trodde det var en forglemmelse fra tidligere. Et minutt senere kom jeg på årsaken; tilbake i arbeid! Det gikk veldig fint på jobb. Alltid deilig å være tilbake etter noen uker av. Godt å gjøre noe fornuftig kan man si. Resten av dagen skal jeg slappe av. Ingen av gutta hadde tid eller lyst til kjøretur, så da gjør jeg meg klar for en rolig ettermiddag. Kan være fint det også. Nå ser jeg fram til hverdagen som sakte smyger seg innpå. Ni dager gjenstår før det er tilbake til normalen. Det blir rart, men også veldig greit med litt faste rutiner og holdepunkter igjen. Tror det trengs. Ferien har gitt meg den energien jeg behøvde, og jeg føler meg klar!
Jeg og mamma startet dagen med en sykkeltur. Været var perfekt. Hverken varmt eller kaldt. Sol, men ikke stekende. Jeg var spent på hvordan formen lå an. Med tanke på noen late dager og med tanke på noen uker borte fra sykkelsetet. Etter noen minutter merket jeg fort at den var der. Dessuten var det tusen ganger bedre nå enn sist, fordi jeg har blitt mer vant til sykkelen. Den er jeg like superfornøyd med. Hjelmen sitter fremdeles på hodet. Lille trille skal ikke gå i knas. Jeg vil nødig utsette meg selv for noe, og jeg vil nødig at sykkelen skal skape mer problemer enn de som allerede er. Jeg har nok med anoreksien og dens fysiske utfordringer. Sykkelen skal kun være en glede. Ingen belastning. Hjembruk var mitt klare krav og det står jeg ved. Forfengelighet eksisterer ikke. Når jeg sykler så sykler jeg fordi jeg vil komme meg ut. Jeg koser meg og nyter opplevelsen. Da får jeg samtidig pause fra tankene og hverdagen. Fokuset ligger kun på veien der framme og dit jeg skal. Slike turer gir et godt avbrekk og en frihetsfølelse ut av en annen verden. Etter år med innesitting og begrensninger, så trenger jeg det. Det er viktig å bevare gladjenta. Ofte har jeg kjent på tankene om å gi opp. Jeg har kjent på tankene om at livet ikke er verdt noe, og jeg har kjent på tankene om at jeg ikke er verdifull nok til å leve det. Dypet finnes, men jeg forsøker å bevege meg så langt unna som mulig. Dermed er det viktig at jeg tenker trivsel og foretar meg det jeg liker. Da vil også hodet få den rette innstillingen!
Da jeg var liten elsket jeg å plukke rips. Syrlige og røde som såvidt hang over fra naboen. Jeg smøg meg langs gjerdet så fort ingen så meg, og røsket med meg det jeg kunne. Sommerkjolen bar stadig preg av rødlige merker og rundt munnen kunne man tydelig se at jenta hadde kost seg. Med blodrøde tenner og et lurt smil var det ikke tvil. Ingenting var som å stappe i seg de små søte bærene. Nam nam. Gode sommerminner. Hos besteforeldrene mine forleden måtte jeg derfor besøke den kjære busken. Jeg fyllte boks etter boks. Bærene var perfekte og smakte helt fantastisk. Jeg lukket øynene og plutselig var jeg den fire år gamle jenta på slang. Lykken strømmet gjennom. Følelsen av frihet tok tak i meg. Det gjelder å se de små gleder. Ofte kan utgjøre minst like mye som de store!
Vi kom oss opp i tide og fikk stelt oss. Utsjekken var klokken ti. Ms. Olsen tok seg av det. Noen egne bager og sekker ble klargjort. Så lenge jeg hadde treningstøy, undertøy, sko, toalettsaker og en pen kjole ville det bli nok for tjue timer. Minst mulig pikkpakk på ferja lønte seg. Vi hadde tross alt beregnet litt handling der. Bilen ble tidlig ferdigpakket og vi holdt skjemaet bra. Alt av matpakker og frokost hadde jeg gjort klart fra dagen før. Kun mine egne måltider måtte tilberedes. Det krevde sin planlegging. Jeg var nødt til å beregne fire matpakker til meg selv; frokost i bilen og resten på ferja. Jeg lærte noe av fjoråret da jeg hadde tatt med to matpakker for lite. Det nyttet virkelig ikke å satse på å finne noe der, for da ville jeg kun endt opp med litt frukt som både middag og kvelds. Det var faktisk vanskelig å få tak i det, også. Jeg måtte lete og lete. I timesvis vandret jeg nedover handlegata i full panikk. De andre var nok mer skrekkslagne enn meg da de visste at jenta med anoreksi måtte droppe halve dagsinntaket. Vi antok jo i det minste at vi kunne skaffe noen tørre brødvarer, men neida. Servitrisene og kelnerne gjorde seg vanskelige. Alt var påsmurt. Kun tilberedte måltider eller usunne varer fra taxfreen. Kunne ikke akkurat leve på skinkepålegg eller Lacerol heller. Vel. Det dilemmaet slapp jeg i år. Nå visste jeg at god backup lønte seg og matpakker var gull. Så utenom maten og at jeg frøs konstant (full aircondition – jeg antok det var sommervarmt) var kiel-ferja fjordårets suksess og perfekte avslutning. Det var derfor ville vi gå for samme utvei i år. Å kjøre alle de timene hele veien hjem fristet greit lite. Det til tross for hvor mye jeg egentlig elsker bilturer og bilkjøring. Et sted gikk det en grense. Bilen kunne fint byttes ut med båt for en behagelig overfart over sjøen. Og vips; tilbake til Norge. Jeg så fram til så mye med cruiset. Aller mest å svette på tredemølla for så å hoppe i boblebadet. På andre plass sto det mellom å gå i handlegata eller å utforske nattlivet med dans, musikk og god drikke. Tax-free handlingen ville bli en ren bonus. Det samme med opplevelsen av ferja.
Litt regn fungerte greit som reisevær. Veien fram mot ferja virket eviglang. Med tre timer på hodeputa var jeg stuptrøtt. Et eller annet hadde holdt meg våken. En blanding av kryssord og tankekjør. Det forstod jeg ville fungere dårlig, så pappa tok all kjøringen. Hadde dessuten kjørt akkurat samme strekningen i fjor. Bykjøring er greit nok, mens autobahn er en eneste stor konsentrasjon der man må være hundre prosent tilstede. Det krever litt når man har så dyrebar last med. En god avgjørelse å stå over. Jeg sov så å si hele veien uansett. Ikke frokost klarte jeg en gang. Mer fordi jeg følte meg uvel og bilsyk. Å vente til ferjeleiet var fornuftig. Hadde det ikke vært for de problemene som plutselig oppsto. Noen feil med bookingen kostet oss en time, og heldigvis hadde vi såpass med tid. Da vi omsider kjørte ombord var det kort tid til avgang. Det var utrolig deilig å se norske skilt og høre norske stemmer igjen. Da fristet plutselig ”hjem” litt ekstra. Men ikke før en avslappende tur var overstått. Aleksander sitt superkamera måtte med. Da blir det ikke lite bilder akkurat. Vi bar opp og satt rumpa godt ned på sengekanten. Etter vi var inlosjert i lugaren begynte vi å planlegge timene. Min frokost og deres lunsj ble spist før vi för bort til velvære- og treningsavdelingen. Hele familien sprek trente. Jeg holdt meg selv gående i litt over førti minutter mens jeg tittet på TV. Ble lenger enn antatt da jeg begynte å følge med på en komiserie som jeg måtte se ferdig. En fin avledning mens jeg kjente svetten rant. Det var greit varmt, men også veldig deilig. Å bevege kroppen slik var langt bedre enn byturtrim og strandvandring. Stive og støle muskler er ikke noe særlig. Spesielt ikke for en som knekker så lett som meg. En tøyerunde og et besøk i massasjestolen knakk opp litt ekstra. Vondt der og da, men behagelig etterpå. Da jeg hoppet i boblebadet kjente jeg den mykgjørende effekten som kroppen så sårt hadde savnet. Jeg kunne sittet der i dagesvis om det hadde vært mulig. Det var bare helt vannvittig deilig. Etterhvert måtte jeg jo opp. De andre satt lenger enn meg. Jeg skulle tross alt rekke en lunsj. Sliten og trøtt gikk jeg mot garderoben. Planen var dusj, men jeg endte i badstua. Helt alene nøt jeg havutsikten. Vel. Ikke helt. Jeg la meg ned på håndklet og sovnet. En time senere våknet jeg av en naken tysk dame som kom inn. Merkelig at jeg sovner i en badstu, men overhodet ikke på en strand. Snakk om å være trøtt. Da jeg reiste meg gikk stjernene rundt i hodet. Inn i dusjen med iskaldt vann ble redningen. Plutselig kviknet jeg veldig til. Etter en stellerunde med klær, sminke, hårføner og rettetang var jeg klar. På vei bort kjøpte jeg en Cola Zero. Mitt første møte med stive norske priser. 20kr puttet på og ut kom en ussel liten boks. Iskald, i det minste. Noe måtte jeg ha ved siden av rundstykkene. Kort tid etterpå kom resten av folket og vi vandret ned i handlegata der vi brukte noen kroner. Alle fant seg litt tøy, og jeg fikk en nydelig bluse fra Moods av mamma og pappa. Snakk om å føle seg verdsatt. Det betyr alltid så mye mer å få noe enn å kjøpe noe selv. Jeg kunne ikke hatt snillere foreldre.Tax Freen ble neste stopp, men vi handlet ikke overdådig ettersom vi hadde ordnet det meste i Tyskland. Vi skulle bare skyndte oss med det mest nødvendige. Pappas mage kom fort på banen. Han var den som hadde spist tidligst av oss alle. Et besøk på italiensk restaurant ble derfor prioritert. Jeg ville være med. Det er så hyggelig når vi alle sitter sammen. Selv om jeg har med egen mat. Så lenge jeg får spise salaten min er det null problemer og begrensninger på den fronten. Nordmenn er litt mer medgjørlige på sånne ting. Det merket vi fort med ferien. Etter restaurant var vi gode og mette. Å besøke nattklubben gjensto. Penkjole og høye heler ble tatt på og en photoshoot i trappa måtte selvsagt til. Jeg frøys noe sinnsykt, men det hjalp med en cardigan over. Kjolen var nemmelig i silkestoff og strømpebuksa i nylon. Med noen drinker koste vi oss fram til stengetid. Planen var å legge seg, men det gikk ikke. Denne jenta behøvde tid til å spise kveldsmat og tid til å fordøye den. Naturlig nok gjorde det at hele familien ble sittende oppe. Aleksander var den eneste som sovnet momentant. For meg fristet søvn mest, men så visste jeg jo hvor viktig maten var. Jeg ville ikke skuffe. Hverken dem eller meg selv. Med maten fortært klatret jeg opp i senga med klærne på. Aldri livet om jeg orket å ta dem av. Jeg kjente grøssingen innvendig.. Enda jeg hadde pakket meg godt inn.
Ferjeturen var kjempefin, og mye bedre enn den i fjor. Jeg hadde kledd meg bedre. Jeg hadde planlagt maten bedre. Jeg hadde pakket riktig. Jeg visste hva timene skulle brukes på, og jeg visste hvordan jeg skulle rekke det. Dessuten var det ikke så innmarri mange mennesker, og det betød null kø og null knuffing.
