I natt hadde jeg en fantastisk drøm! Den oppklarte alt. Hele situasjonen – hele meg. Omsider gikk kampen mot en slutt. En slutt som lød som en seier. Jeg smilte og gledet meg over hva jeg hadde fått til. Kun en faktor ble avgjørende for at det gikk an. I drømmen satt jeg ved et langt bord sammen med masse mennesker. Tror det må ha vært en form for et selskap eller en spesiell begivenhet. Helt ut av det blå kommer min drømmemann bort og gir meg et romantisk kyss. Jeg blir selvsagt helt satt ut, samtidig som jeg blir betatt og genuint lykkelig. Tenk; min første kjæreste. Derfra går alt framover. Kort tid etterpå er jeg faktisk hundre prosent frisk. Normal kropp. Normalt hode. Normalt forhold til mat og normalt forhold til trening. Jeg bare kjente på gleden, motivasjonen og det vanvittige ønsket denne normale hverdagen gav meg. Jeg kjente på hatet mot anoreksien, og jeg følte for første gang at jeg hadde tatt tak i den. Selvsikker og stolt svevde jeg gjennom dagene totalt blottet for bekymringer. Totalt blottet for skam, og totalt blottet for redsel. Med en annen person trygt ved min side. En som brydde seg – kun om meg. En ny støtte – en bedre venn. Skuffelsen var stor da jeg våknet opp like tynn og uten kjæreste….

Prøver underbevisstheten å fortelle meg noe? Er det sant at jeg lengter etter noe jeg ikke var klar over? Fikk jeg løsningen i natt? Nei, dessverre. Jeg kan håpe og jeg kan tro, men innerst inne vet jeg at dette ikke er det fulle svaret på min anoreksi. Ting er greit mer sammensatt og komplisert enn som så. Det ville vært fornærmende og respektløst å anta at det var så enkelt. ”Lettvint” er ikke et ord som forbindes med å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Aldri i livet! Allikvel kan nok en kjæreste være en virksom og nødvendig faktor, da. Eller; jeg vet ikke. Har aldri prøvd, men jeg mener jo at alle ting som er uprøvd bør prøves. Såpass skylder jeg meg selv. Jeg får holde mulighetene åpne og vente på den rette!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tiden har virkelig gått fort. Det er merkelig at høstferien allerede er her. Endelig er vel et bedre ord. Den var etterlengtet. Fri fra skole, fri fra jobb og fri fra hverdagen. Jeg merker at fri passer meg perfekt. Det har vært intense uker med lange dager. Jeg har krevd mye av meg selv – både fysisk og psykisk. Uten at det har sklidd i feil retning, selvsagt. Med planlegging, gode rutiner og et forholdsvis stabilt humør har jeg kommet meg fint gjennom. Nå ser jeg fram til ekstra avslapning, søvn og energi. Litt overskudd skal komme god med. Ferien skal utnyttes til det fulle. I år blir det skikkelig høstferie på meg. Jeg og mamma reiser nemmelig på spahotell. Noe som er like mye utfording som opplevelse. Mat skal inntas. Gjøremål skjer spontant. Samtidig som skal holde fokus på meg selv, bli dullet med og skjemt bort. Det blir nok flott, men også litt rart på grunn av anoreksien. For meg er ordet velvære og fortjent svært uvante ord. Jeg hører liksom ikke hjemme i den ”kategorien” der. Vel. Nå gjør jeg et forsøk. Helt uten dårlig samvittighet, selvsagt. Dette er noe jeg vil – dette er noe jeg gleder meg til!

Tirsdag setter vi snuta sørover mot Arendal og der holder vi oss fram til Lørdag. Med spa, mosjon og friluft blir en slik jenteferie vidunderlig. Mamma er ikke bare min støttende mor, men også en fantastisk samtalepartner som jeg kan dele tanker og følelser med. Tiden vi har sammen betyr uendelig mye for meg!

”Det beste med framtiden er at det kommer en dag om gangen” sa Abraham Lincoln. Jeg er heldig. Jeg får en ny dag hver dag. Jeg får en ny sjanse. For meg betyr det alt. Takknemmeligheten over at jeg får lov til å forsøke. Forsøke fordi jeg vil. Mestring som feiling. Et feilsteg koster ikke lenger hele dagshumøret, tall på vekta eller oppkuttede armer. Et feilsteg er et steg det, også. Bare et steg som betyr at jeg må hevde meg enda bedre neste gang. Prøve på nytt. Noe jeg klarer. Det er ikke bare fantasi og utsagn. Det er sannhet og min klare tale. Mulighetene gjør at jeg ikke gir opp. Den svake djevelske stoppestemmen får null innpass. Jeg tar en dag av gangen, god som dårlig. Slik kommer jeg meg tross alt videre!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg våknet lykkelig med et smil om munnen. Med null kalorier innabords følte jeg meg allikevel så full av energi. Klar og motivert for en ny dag. Det grå været fikk ikke legge noen demper på den gode stemningen. Fridag er en bra dag uansett. Midt i uka passer meg ypperlig. Den trenger jeg. Å vite at jeg har fri er en sinnsykt herlig følelse, men det betyr ikke nødvendigvis daffedag. Bare delvis. Jeg hoppet inn i verdens beste kosebukse og fant fram min gedigne tekopp og norskanalysen. Etter tre timer med Bjørnson kjente jeg meg fornøyd og ferdig. Det føltes befriende og kunne innta frokosten i ro og mak. Uten å tenke på alt jeg skulle rekke gjennom. Det er ingen hemmelighet at skolen har opptatt mye tid, og at jeg har hatt mye å gjøre i det siste. Tross dette har ting gått veldig fint og jeg trives utrolig bra i klassen og i skolehverdagen. Jeg har til og med skaffet meg venner! Et tegn på at jeg klarer å bevare det sosiale like bra som jeg gjennomfører gjøremålene mine. Det fortjener en applaus. Prioriteringer har vært nødvendig for å få ting unna. Framføringer er presentert. Oppgaver er gjort. Arbeid er innlevert. Til og med på nynorsk som jeg ikke hadde hatt på fire år. Det eneste som henger over meg er særemnet. Det føles definitivt slik. Jeg har begynt og er godt i gang, men kjenner at det stresser meg innerst inne. Jeg vil gjøre det bra og jeg vil få en god karakter, samtidig som det er viktig at perfeksjonismen ikke overtar. Det har jeg forstått etter mange år med ”flink-pinke-syndromet”. Litt hver dag så blir jeg hverken utmattet, sliten eller lei. Nå som jeg har begynt tidlig har jeg tro på at det skal gå greit fram til innleveringen før jul. Uansett hvor fort tiden måtte gå så løper den helt klart ikke fra meg… Det gjør både sinn og kropp betydelig lettere!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du er et mysterium

skjult i det sorte rom

Uten venner – uten svar

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

står du ved ditt offer klar

Klar for å overta

vil du ikke dra

Spikret fast

er du en tung last

Du gjør meg sliten

Du gjør meg lei

Jeg sliter med å finne en utvei

Hvor lenge skal vi være tvangsgift – du og jeg?

Jeg har levd med rammer siden den dagen jeg ble født. Rammer som skulle være med på å forme meg. Forme meg som menneske. Rammer som skulle skape gode normer, men også muligheter. Det har aldri vært negativt. Jeg har hatt en ganske fri oppvekst og oppdragelse med en trygg og god familie rundt meg. Fra dag en har de støttet meg og vært der for meg til alle døgnets tider. De har hatt troen på meg og de har gitt meg sjanser. Sjanser til å vise at jeg er den kloke jenta jeg ble født som. Ved å ta valg. Ved å utføre handling. Ved å prioritere. Det kan være så mangt. Stort sett har jeg gjort som jeg skulle og burde. Fornuftig har jeg jo alltid vært. Selvstendigheten slo tidlig inn. Jeg ble fort opptatt av å ”ta vare på meg selv” og ”klare meg selv”. På alle plan, egentlig. Avgjørelsene var det derfor jeg som tok. Å handle riktig har sjelden vært et problem for meg. Slik var det i allefall fram til de negative faktorene kom inn i bildet. Faktorer som gikk over til å bli noe jeg ikke var forberedt på i det hele tatt. Noe så grusomt at jeg følte meg som en dødsdømt fange. Med en anoreksidiagnose ble plutselig alle handlinger utført i henhold til den. Færrest mulig kalorier. Mest mulig trening. Minst mulig fritid. Slik ble det. Hva kunne jeg ellers gjøre? Det var da jeg forstod at selvstendigheten min ikke kunne opprettholdes i samme grad som før…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er uendelig godt å vite at mine erfaringer kan inspirere og virke positivt for andre. Selv om jeg sitter med vonde og dype arr så betyr ikke det at disse arrene skal markeres. Ikke mer enn de må i allefall. Jo lenger ned jeg graver, jo mer depresjon, angst og selvhat får jeg fram. Det er jeg aldri tjent med. Fortid er fortid. Den er over. Fullstendig ferdig. Veien videre er framtiden. Det er den jeg fokuserer på nå. Der jeg først og fremst skal bli bedre. En gang i senere tid håper jeg, og helst så fort som mulig. Hjelpe meg selv ved å hjelpe andre. Bloggen har en viktig funksjon sånnsett. Jeg kan skrive og notere ned tanker som fyller hodet mitt. Jeg kan publisere realistiske bilder. Jeg kan vise fram en sårbarhet der jeg er totalt ærlig og åpen. Jeg kan liste opp konsekvenser og ulemper som kanskje vil skremme folk vekk fra spiseforstyrrelsens klør? Jeg kan våge å satse, på tross av at jeg ikke aner utfallet. Jeg kan, jeg vil og jeg skal. Hver gang jeg sier det kjenner jeg haugevis av energi stråle ut i kroppen. Smilet lurer seg fram og jeg nyter en god følelse blandet av selvsikkerhet og trygghet. Jo mer jeg har det slik – desto bedre. Alt som er bedre er gull verdt i kampen mot anoreksien…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

 Blogge seg bedre? Ja, jeg tror det funker!

Jeg er meg. Du er deg. Vi er alle forskjellige. Vi har alle forskjellige behov og vi har alle forskjellige meninger. Selvstendighet er derfor viktig. Ekstremt viktig. Den kommer. Alle trenger vi tid og rom til å utvikle oss. Utvikle oss slik vi ønsker. Slik vi mener er fornuftig og slik vi mener er rett. Det finnes ingen fasit. Kun en hjerne. Ingen som kan ta avgjørelsen for oss. Du styrer. Du bestemmer. Du vet best!  Allikevel utsettes man for en rekke ytre påvirkninger daglig. Vi blir herset med uten at vi helt er klar over det. Masse inntrykk og impulser kan fort bli forstyrrende og for mye. Da starter gjerne usikkerheten. Tvilen kommer fram… Noe som vokser seg fram til å bli teite i-lands-problemer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For hva er det snakk om, egentlig? Det er en rekke ting som angår enkeltmennesket og individet. Allikevel mener jeg ”synet på seg selv” troner øverst. Man kan forsåvidt heller ikke ha et godt forhold til andre, uten å ha et godt forhold til seg selv. Sånn innerst inne. Enten man vil innrømme det eller ei. Selvbildet er jo et sted å begynne. Enkelt er det aldri. Utfordringene står i kø. Ofte er det andre faktorer som gjerne vil spille inn. Som dette med kropp, utseende og det ytre. Det skjer noe med ens eget selvbilde når kroppsfokuset overtar. Slik det forsåvidt har gjort i dette samfunnet. Jeg kan ikke gå forbi en bladreol på butikken uten å lese en eller annen fanatisk overskrift relatert til helse. Hver gang skal det presiseres hvor mange kilo man kan gå ned med diverse dietter og svett trening. Hver gang skal det være bilde av den perfekte dama/mannen med den perfekte kroppen, det nydelige ansiktet og det speilblanke håret. Hver gang. Mediene skal lokke oss til å lese om det fine og flotte. I den tro at vi selv kan oppnå det. Kjøpe oss til suksess? Er det slik det er? Da blir det jo ikke enkelt når sammenligning pågår konstant. Spesielt når man føler man aldri når målet ”målet”. For hva er målet? Er det dit man kommer når man innfrir forventninger og oppnår resultater? Er dit man kommer fordi man er lykkelig og har det bra? Eller kanskje en kombinasjon? Hva er realistisk og hva er overfladisk? Det er noe å tenke på. Det finnes et skille. Om det er tydelig nok gjenstår å se. Man skal bevare en psykisk helse, like mye som den fysiske. Selvtillitt er essensielt. Den er på plass den dagen man virkelig er trygg på seg selv. Ikke med et liv der man hele tiden stiller krav og lengter etter noe som ikke eksisterer. Heller ikke når man tenker på hva man skal rekke, burde ha rukket eller ikke rakk. I såfall er det ikke rart mange lever under spenninger og stress dag inn og dag ut. I så fall er det ikke rart man aldri blir tilfreds med noenting…

Man skal være fornøyd med den man er, og ikke lengte etter den man ønsker å være. Du er deg, og jeg er meg. Ingen kan utfylle den rollen bedre. Vi er unike på hver vår måte. Flotte individer som det kun finnes en av. En i hele verden. Kanskje er det viktigere å fokusere på det man lykkes med, framfor det man ikke lykkes med. Det er for dumt å hige etter noe som aldri kommer. Alle kan ikke tjene milliarder og alle kan ikke være supersmarte medlemmer av Mensa. Alle jenter kan ikke være tro kopi av Barbie, mens alle gutter kan ikke være flotte og topptrente med superpack. Det går ikke. Vi er ikke satt sammen slik. Den perfekte fasade eksisterer ikke, og det har den aldri gjort. For fornuftens del er nok det sånn det skal og bør være. Man må bare leve livet sitt på best mulig måte. Og best av alt; være seg selv 110%.

Jeg stiller spørsmålene, enda jeg vet svarene. Tør jeg ikke svare? Vil jeg heller bruke tid på å lete etter et bedre svar? Jeg tror i bunn og grunn at jeg er redd. Jeg vet jeg er det. Redd for noe jeg ikke forventer. Redd for noe jeg ikke er klar for. Redd for noe jeg ikke forstår. Det er denne redselen som holder meg tilbake. Holder meg tilbake fra å leve et fullverdig liv. Et liv som jeg alltid gledet meg til å få. Et liv som skulle være skreddersydd for meg og mine interesser. Et liv som skulle fylle opp hverdagens tomrom. Det er merkelig hvordan noe brått kan sette stopper for alt. Hvordan noe plutselig kan ødelegge. Hvordan noe bra sakte blir snudd om til noe dårlig. En slik fundering skaper mange spørsmål. Uansett hvor mye rart jeg måtte lure på så vet jeg allikevel hvert eneste svar. Jeg er bare redd for å lete etter dem…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det går utrolig bra og skolehverdagen kunne ikke vært bedre. Selv om den forrige klassen var super, så har den nye vært minst like bra. Jeg har pratet med mange og fått skikkelig innpass. Det er ingenting som er usikkert rundt fag eller timer heller, og det er kjempedeilig. Stress eksisterer ikke hos meg foreløpig. Kun masse energi. Jeg ser virkelig fram til neste uke hvor vi starter for alvor. Det skal bli fint å komme ordentlig i gang. Det trengs. Jeg føler meg klar. Mer enn klar. Det kribler i kroppen etter å ta fatt på slitte skolebøker og den altfor trege PC’en for å opparbeide ny kunnskap i alle baner. Med intensjonen om at mitt beste skal være godt nok hele året gjennom. Fornuften seirer. Jeg har kontroll og kjører på… Dette føles riktig fordi det er riktig!