Oi oi. Jeg blir tydeligvis eldre jeg også. Om nøyaktig en uke har jeg bursdag. Snart 21 år – på vei mot 30… Jeg skal innrømme at jeg ikke liker denne aldringsprossessen. Den skjer for snart og altfor tidlig. Skal jeg ikke bli for dramatisk, så er jeg vel enda ung. I katogorien i allefall. Folk sier nemlig så. Ung eller ei. At jeg blir eldre gjenspeiler stadig meg og hverdagen. Ja. Jeg nærmer meg jo dette fancy voksenlivet, og det merkes spesielt på prioriteringene mine. Jeg må ofte minne meg selv på å velge venner framfor jobb og skolearbeid. Jeg må tenke at kino eller cafeturer er mer viktig enn nav-møter, tannlegetimer, optikerundersøkelser og legetimer. Om ikke mer viktig, så er det lurt å sette av plass til disse tingene. Det får jeg langt mer energi av. De andre gjøremålene kan jeg fint plassere til tider der folk er opptatt uansett. Som skolehverdager. Jeg ser jo helt klart en sammenheng ettersom sykdom og alder spiller inn på valgene jeg foretar meg. Jeg gikk over til voksenlivet i min mest kritiske fase av livet. Døende, utsultet og ugjennkjennelig bikket jeg over 18-års-grensa. Der lå jeg i en seng på psykiatrisk en kald desemberdag i 2010. Hva gledet jeg meg til? Ingenting. Jeg så hverken fram til å gå på polet eller ha oppkjøring. Det gikk jo forsåvidt ikke, heller. Den friheten som hørte med alderen hørte ikke med sykdommen. Tvangsinnleggelsen veide mest. Dessverre. Min siste ungdomstid fløy bare bort. Ut til intet. Overgangen føles på alle måter helt merkelig. ”Når fylte jeg 18, egentlig?” I hvertfall ikke i 2010. Kanskje året etter. Jeg vet ikke. Hver bursdag har jeg denne tanken om at jeg blir 2 år yngre. Det er kun det som føles realistisk for meg! Lever jeg i en urealistisk verden?
Bursdag som julaften. Listene er like. Årets ønskelister er langt mer annerledes enn for en gjennomsnittlig ungdom i dagens samfunn. Der står det; nye brilleglass – frisørtime – bilvask med polering – proteinbarer – ting til serviset mitt og vinglass (A. B). Null klær, sko, smykker eller vesker. Jeg har med sykdommen fått livserfaring som gjør at jeg verdsetter ting på en helt annen måte enn før. Man kunne like gjerne sagt at jeg ikke ønsket noe spesielt. Rettere sagt; trenger ingenting spesifikt. Det er jo realiteten. Såklart kan jeg jo alltids komme på en haug av ting, men jeg ser ikke noe poeng i det. Materielle gleder er kun kortvarige. Mobilen er gammel, men den fungerer. Kameraet har ikke flest megapixler, men det tar jo bilder. Det er ikke synd på meg av den grunn. Hva skal jeg med unødvendige oppgraderinger, egentlig? Vise meg fram? Styrke selvtilitten? Nei, ellers takk. Det klarer jeg fint på andre måter. Jeg har som sagt det jeg trenger – og litt til. Sært, men sant. Det er nok å vite at jeg har det trygt og godt. Det er nok å vite at jeg har verdens beste familie og venner. For ikke å glemme at jeg har en haug av muligheter til å oppnå alt jeg vil. De bekreftelsene gleder stort! En ting skal allikevel sies. Jeg har et ønske. Et stort ønske. Som et mirakel fra klar stjernehimmel. Det er vel ikke vanskelig å gjette? Å bli fri fra anoreksien ville betydd alt. Jeg antar at det får være en egen gave til meg selv på lang sikt. Om ikke gave, så skal det være min beste og mest nødvendige investering her i livet!
Det er alltid tungt å stå opp, og denne morgenen var intet unntak. Selv med god tid stresset denne frøkna rundt. Så fort klærne var på tok jeg en tur ned på gårdsplassen. Avgjørelsen var enkel; jeg orket ikke å skrape bil.. Armene var blytunge og totalt tomme for kraft. Uheldigvis. Det endret ingenting; på skolen måtte jeg jo! Dermed valgte jeg å gå. Været var jo veldig brukbart, og ikke blåste det heller. 40 minutter senere ankom jeg skolen i en form tilnærmet sliten og svett. Dog litt mer våken enn da jeg satte bena utenfor sengekanten. Opp tidlig er en ting, en tung sekk noe helt annet. Det krevde sin disiplin. På bakken var det frost og is, så det krevde forsåvidt også konsentrasjon og en masse fokus. Ville neppe falle og risikere beinbrudd. Skjøre og tynne meg tåler ikke så altfor mye, dessverre. Så langt har sykdommen satt sine spor, og beklagligvis er osteoporose en av dem. Etter fjorårets uheldigheter (brukket arm) er jeg derfor ekstra forsiktig når det er isete og i tillegg mørkt ute. Med en noe mer krevende start på morgenen var det godt at det ventet en behagelig skoledag. Media fagdag blir mer kos enn skole. Vi hadde lett teori om filmanalyse, før vi så ”Home Alone” (etter mitt ønske) og deretter analyserte vi den. Jeg elsker Home Alone-filmene og lille søte Kevin. Slik kommer jeg i den ultimate julestemningen hvert år. Filmen passet bra til både undervisningsopplegget og det faktum at vi nærmer oss jul. I dag er det jo forsåvidt St. Lucia – termindagen da jeg egentlig skulle blitt født… I kantina var det nybakte lussekatter, og dem sto jeg gladelig over. En 0,5 Pepsi Max fikk bli min kos!
Vi kommer i alle former og fasonger. Noen er høye, noen er lange, mens noen er akkurat gjennomsnittelige. Beinbygningen varierer. Muskelmassen varierer. Fettprosenten varierer. BMI’en varierer. Alt varierer, for ingen er jo like! Allikevel rakker vi ned på hverandre. Noen er for tykke, mens noen er for tynne. Ellers så har vi bare komplekser vi aldri får ut av verden. Jeg er ikke ute etter å ta noen, for alle kan vi bli bedre. Bedre til hva? Vel. Det er noe jeg behøver å ta opp ettersom det plager meg sterkt. Vi lever i et samfunn der ”fedme” og ”anoreksi” har utviklet seg til å bli skjellsord. De blir slengt ut som om det var et ”hei” eller et ”hade”. Hva skulle det hjelpe, egentlig? Ordene kommer ofte fra de som sitter med minst fakta. De forstår ikke at de sårer og tråkker folk på føttene. Med slike antakelser treffer man mange ømme punkter. Kanskje er det ikke sant en gang? Kanskje er ikke vedkommende klar til å ”fortelle” om sykdommen? Kanskje føler man en skam? Det er mange spørsmål å stille før man buser ut med ting man ikke har peiling på. Med kunnskap hadde man nemlig visst at dette dreier seg om det psykiske. Psykiske sykdommer. Psykiske plager. Masse følelser, men også mye angst og depresjoner. Ingenting kommer smertefritt. Å være for tynn fungerer ikke. Da må man spise mer. Å være for tykk fungerer ikke. Da må man spise mindre. Er det allikevel så enkelt? De fleste tror det.. Samfunnets aksept er så å si null mens helsenorges handling er basert på penger og lønn til de ansatte. Hva hjelper, da? Alle og enhver skjønner jo at det fysiske tar skade på sikt. Derfor er det jo surrealistisk at det er psyken som må bli bra før den fysiske formen kan ordnes på. Ja. En ”syk” person kan selvsagt ta kritikk. Sykdommene er jo selvpåført. Allikevel glemmer mange en ting. Hva ligger i ordet sykdom egentlig? Ingen velger en sykdom. Sykdommen velger jo deg. Den svekker livskvaliteten og gjør at en ikke kan leve optimalt. Samtidig som den skaper begrensninger og fratar muligheter. Ikke bare muligheter, men også tid. Tid som man ville benyttet til andre ting. Hvis jeg kunne skrudd ungdomstiden tilbake er det mye jeg gjerne ville tatt igjen!
Jeg får stadig mail, og denne novemberkvelden var intet unntak. Dette var hittil den korteste meldingen jeg hadde mottatt, men dog den mest interessante. Derfor fikk den høy prioritet og ble besvart ganske øyeblikkelig. Nok en gang hadde en nydelig og dessverre syk jente tatt kontakt med meg. Hun hadde fulgt bloggen siden dag 1 (januar 2011) Ikke bare hadde hun tatt kontakt for å ta kontakt eller for å dele tankene sine med meg. Denne jenta bodde faktisk i samme by, hadde også anoreksi og var noen år eldre. En samtalepartner med andre ord. I tillegg ville hun møtes. Møtes på ekte. Ansikt til ansikt. Meg og henne. To tynne knoklete mennesker som møttes. Hvordan ville det gå? Jeg var litt usikker. Ville anoreksien føle seg trigget av et slikt møte? Nja. Jeg kom til slutt fram til at jeg er mer enn sterk nok. Sterkere enn noen gang tror jeg. Om jeg ikke hadde taklet et slikt møte ville jeg heller ikke kunne taklet en hverdag. Daglig går jeg på skole, jobber og omgås mennesker i alle mulige fasonger. Da måtte jo dette gå bra også. Vi avtalte en dag. En dag som passet for oss begge og en tid som passet mellom slagene for måltidene. Vi valgte å gå for et tidspunkt ganske snart. Jo fortere, jo bedre. Mindre angst og mindre man kunne grue seg til. Jeg skal ærlig innrømme at jeg vurderte å trekke meg både tre og fire ganger. Bare sende en sms og late som jeg var syk eller noe. Det kunne vært så mye enklere, men jeg gjorde det ikke. Jeg er ikke så feig eller latterlig. Jeg møter opp og er seriøs. Jeg hopper i ting og tar det som det kommer. Satser man ikke vil man jo aldri vinne. Spent med tusen sommerfugler møtte jeg opp. På Stallen, en koselig cafe i byen. Vi gav hverandre en klem, bestilte varm te/kaffe og startet praten. Alt gikk på skinner og fra første sekund viste det seg at vi hadde verdens beste kjemi. Fra setning nummer en hadde jeg altså brettet ut livet mitt til en vilt fremmed. Det hadde hun også forsåvidt. Fremmed var vi nok for hverandre der og da, men det kom straks fram at vi var i ferd med å utvikle noe. Et bånd. Et vennskap. Noe evigvarende, unikt og verdifullt. Jeg hadde en lykkefølelse i kroppen min. Blodet boblet. Vi hadde gjennomgått akkurat det samme og vi hadde nøyaktig de samme evner, forutstetninger og målsetting. Tenk å møte noe som er deg selv på en prikk! Jeg var overveldet. Endelig hadde jeg funnet min bedre halvdel. En som forsto meg og en som jeg kunne prate med om alt. Det var jeg overbevist om. Parkeringen ble avgjørende for avslutningen da den tikket ut to timer senere. Hun tilbød seg å kjøre meg hjem, og vi bestemte oss fort for at dette ikke var siste gangen. Allerede en uke senere stod jeg utenfor døren hennes.
Praten gikk mens vi viste hverandre bilder og koste oss med te. Åpnheten blomstret, og vi la ikke skjul på noe. De mest sårbare detaljer og vonde sannheter kom fram. Alt fra hvordan vi ble syke til sykehistorier med sondeforing og felles hatet personell i Tønsberg og på RASP. Misnøyen var det ikke måte på, og det var herlig å få ut litt frustrasjon hos noen som delte samme mening. Om ikke bare baksnakking. De herligste øyeblikk kom også fram, og den sterkeste psyken kom på banen. At vi begge var sta og supersterke var det ingen tvil om. Nå var jeg enda mer overbevist om at hun var den rette venninne for meg. Vi begynte raskt å betegne hverandre som bestevenner, og det så kort tid etter aller første blikk. To dager gikk og jeg kom på nytt besøk. Hun var den kreative sjelen som ville lære bort, og jeg var den spente eleven som var ivrig etter å lære. Ivrig etter å prøve noe nytt. Kanskje kunne jeg ha godt av å bruke den delen av hjernen også? Vi gikk i gang med et storslagent to dagers juleverksted. Dagen etter tok jeg kontakt på nytt, og vi fortsatte der vi slapp. Denne gangen kom hun på besøk til meg. Slik gikk det til med treff, mens vi støtt og stadig sendte koselige meldinger og påminnelser på sms. For ikke å snakke om hvor ofte vi ”likte” bilder og statuser på både facebook og instagram. Man skulle tro vi hadde kjent hverandre hele livet… Med hånden på hjertet er dette en av de beste historiene jeg deler med dere. Tenk at en enkel e-mail utviklet seg til noe langt større og mer betydningsfullt. Det føles nesten surrealistisk og litt uvirkelig. For ikke å snakke om fantastisk!
Folk får mene og tro hva de vil. Er det bra at to anoretiske jenter omgås? Hva slags påvirkning har de på hverandre? Mange lurer sikkert, og jeg skal gi et svar; så lenge vi begge nærmest er kommet dit hvor vi virkelig VIL bli friske, så er jeg overbevist om at vi kan hjelpe hverandre med det også. Vi er dessuten så sterke at vi overser kropp, vekt og utseende. Det er bare noe tull ingen av oss har oppnådd noe suksess rundt. For oss er det den indre personen som teller. Jeg ser et ekte menneske jeg respekterer, og hun ser et ekte menneske hun respekterer. Vi er ikke offeret eller ”den syke”. Vi er bare M og M. To jenter fulle av ambisjoner. Begge unner vi hverandre livet. Vi spøker ofte om en normal hverdag der vi kan dra til London og nyte alt storbyen har og tilby. Og det er forsåvidt vårt felles mål, også. Ingen tvil om at det vil skje en dag!
Det er jo kun jeg som vet hva som er best for meg, og slik er jeg tydelig på at det skal fortsette å være. Slik nærmer jeg meg altså livet. Steg for steg. Dag for dag. Jeg merker nå for alvor hvor mye det sosiale liv virkelig betyr. Jeg smiler oftere. Jeg kjenner at jeg gleder meg på ekte, og jeg setter faktisk mer pris på ting. Jeg føler meg rett og slett særdeles bra!
Jeg hatet K&H-faget da jeg var yngre, og gjorde hva som helst for å slippe unna de timene. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at jeg gruet meg. Ikke bare litt, men skikkelig. Nesten så jeg ble svett og kvalm om hverandre. Hvordan skal jeg dumme meg ut nå? Det var tanken. Det eneste stedet jeg følte meg tilfreds var bak sløydbenken med spiker, hammer og et godt trestykke. Det ble som oftest i selskap av gutta i klassen. Mens jentene søy korssting snekret altså jeg. Guttejenta. Da jeg kom på ungdomsskolen ble det ikke mye prioriteringer på sløyd. Istedenfor måtte vi bruke unødvendig tid på tegning, maling, leirfigurer, strikking og teite jentete aktiviteter. Aktiviteteter som jeg definitivt hatet. Læreren min uttrykte stadig sin misnøye, og da jeg fikk servert ”du kan jo ikke tegne” forsto jeg fort at jeg aldri ville mestre slike oppgaver. Slik var altså realiteten. Jeg kunne streve og holde på i timesvis uten å få fram noe som kan anses som brukbart resultat. Det var nemlig ikke tiden det sto på, men ferdighetene og lysten. Ingenting jeg hadde i meg. Læreren visste jo det selvsagt, men hun skyldte på tiden. Jeg var for treg. Så treg at skolearbeidet måtte bli med hjem. Med en snill bror kunne jeg heldigvis overraske litt innimellom. Arkitekttegneren, syeren og kreativiteten steppet inn når jeg behøvde det. Og takk og pris for det, hvis ikke hadde nok både snitt, skolemotivasjon og selvtillitt vært ødelagt i lang tid…
Kreativ har jeg derfor aldri vært. Den tankegangen ligger ikke for meg. Jeg vet hva jeg skal gjøre, men overhodet ikke hvordan jeg skal komme fram til et ok resultat. Sånnsett har kanskje sykdommen virket noe positivt inn. Den skapte evner i meg jeg ikke ante fantes. Plutselig lager jeg gourmetmiddager, flotte kaker og lekre retter. Ikke bare det. Tålmodighet ble et ganske nytt ord. Plutselig var den tilstede. På psykiatrisk kjedet jeg livet av meg. Jeg begynte å strikke, og mestret lapp for lapp. Mestringsfølelsen. Den er god, men også nødvendig. Så nødvendig at jeg har tatt den med meg videre. Det er en terapigreie det også. Sammen med min kreative venninne satt jeg plutselig med scrapbooking. 2-dagers juleverksted. Mange timer. Mye moro. Tilbake til barndommen og den gode tiden. Vi nøt julemusikk og laget julekort. Så flotte foreldrene mine antok jeg hadde vært på hobbybutikken. Ja, mestringsfølelsen er god. Det er fantastisk når man mestrer ting man overhodet ikke hadde trodd man ville få til. Før ville jeg gi opp, mens nå har jeg valgt å forsøke. Det er en stor forskjell, men også en stor framgang. Om det krever tålmodighet, så er den verdt det. Å vente på resultatet er en del av utviklingen. Utviklingen skjer kanskje langsomt, men den skjer og jo lenger jeg kommer med kortene mine, jo mer fornøyd blir jeg. Mange kort er produsert, og jeg er så stolt at de alle er lagt ut på både facebook og instagram. Det er vel ingen tvil lenger. Kanskje jeg kan hvis jeg virkelig vil?
I går var det duket for julebord med Elkjøp-kollegaene mine. Det var en fantastisk kveld. Bedre og mer sammensveiset gjeng skal man lete lenge etter. Jeg føler meg så godt ivaretatt hver gang jeg tilbringer tid med disse menneskene, og spesielt i en slik setting utenfor jobben. Da er vi liksom oss selv +++. Hvilket som føles fantastisk, men også veldig befriende. I forkant av julebordet hadde jeg gledet meg masse. Beslutninger var tatt, og med en far som sjåfør åpnet det for en skikkelig frikveld. Planlegging løser det meste. Etter mye tenking og fundering kom jeg forsåvidt fram til hva jeg skulle ha på meg også. Det var vel den verste avgjørelsen å ta. Tro det eller ei. Jeg gikk for en knelang blå kjole med sort tilbehør. Høye heler til og med. Ute var det frostkaldt, så det er godt jeg fikk holde meg innendørs mesteparten av tiden. Det ble sent, men en gang i blant får det være greit. Selv for meg. Vi hygget oss jo i mange timer. Jeg spiste ikke, men nøt istedenfor pepsi max og noen gode hvite glass. Selv om kroppen tåler lite alkohol, så tåler den alltids noe, og jeg kan godt være litt redusert og uvel når det tross alt er en fridag etterpå. Man må rett og slett bare gjøre det beste ut av situasjonen. Så lenge jeg kan tilpasse meg og komme fram til muligheter, er det jo null problem. Med tiden har jeg i grunn innsett at problemene kun lages av en selv. De eksisterer ikke så lenge jeg holder rett kurs – og den må være positiv. Ingenting stopper denne jenta. Selv ikke mange timer uten mat. Jeg eier jo ikke sult og metthet, og har faktisk ikke vært sulten siden ungdomsskolen. Det begynner å bli noen år siden. Dermed har jeg lært å leve med påminnelser, alarmklokker og mitt gode instinkt. Er jeg bestemt på å få ting til å fungere, så gjør de det. Koste hva det koste vil. Viljestyrken er en stor drivkraft. I går klarte jeg nok en gang å fatte kloke beslutninger. Helt uten tvang og ytre påvirkning. Da jeg kom hjem kjente jeg nemlig til kaloribehovet, og for å unngå underskudd så kjørte jeg på med et par proteinbarer. Kjapt og enkelt, og veldig grei kveldsnattmat….
Byen er dekorert med julepynt og grana på torget er tent. Marsipanen, julebrusen og pepperkakene har fått hedersplass i butikkhyllene, mens jeg selger julegaver til ivrige elekronikkforbrukere. Nå er det snart på med nisselua. Ingen tvil om at julen smyger seg innpå. Selv har jeg bestilt opp en haug med sukrin og sukrinmelis til årets bakst, og de aller fleste gavene er faktisk kjøpt og pakket inn. Jeg er nok ikke alene om å være tidlig ute. De fleste er nok godt i gang med forberedelsene allerede. Enten det er vasking, rydding, pynting, julegaveinnkjøp eller baking. Gjørmålene er mange, men slettes ikke det eneste som betyr noe. Man må jo ikke glemme at julen også er tid for kos og hygge, og ikke minst tid for samvær og takknemmelighet. Rett og slett en fantastisk høytid. I natt gikk vi jo forsåvidt over i Desember måned, også. Endelig! Jeg elsker Desember og alt som hører med. Stemningen og gleden er så magisk. Nå er nedtellingen startet for fullt. Jeg teller ned og gleder meg litt ekstra for hver dag som går. Etter oppholdet på psykiatrisk har ordet ”verdsetting” fått en ny betydning. Man vet man har det kjipt når det eneste en gleder seg til er å skrape dagens luke.. Heldigvis blir jeg litt sterkere dag for dag. Selv med vonde minner har jeg ikke gitt opp. Som koselig tradisjon må jeg alltid ha kalendere. Jeg deltar febrilsk på internett, men jeg åpner også mine egne luker. Sjokoladen har vært bannlyst i flere år, så det er godt jeg har funnet andre minst like bra alternativer. I år som i fjor har jeg både appelsinkalender og flaxkalender. I tillegg har jeg pakkekalender. Istedenfor å få 24 små unødvendige ting får jeg heller 4 større pakker, inkludert julaften. Vi prøvde den versjonen i fjor også – med stor suksess. Det er litt mer morsomt å få ting når det er noe man trenger eller ønsker seg. Samtidig som det betyr enormt mye å bli satt pris på. Å føle seg fortjent til noe er aldri enkelt, men med en så snill mor så legger jeg ikke skjul på at jeg både kjenner meg lykkelig, verdifull og takknemmelig. Så er det vel hyggelig for mamma å vite at gaven faller i smak, også?
Ellers har det vært en over gjennomsnittet hektisk uke med mye inntrykk og gjøremål. Jeg legger ikke skjul på at jeg er mer enn sliten. Både fysisk og psykisk. Dog har energien blitt brukt fornuftig. Skolearbeid er innlevert, jobb er fullført, vennetid har hatt høy prioritet og et julebord er gjennomført med glans. Godt det er Søndag og fri sier nå jeg. Dagen startet med en gåtur. Jeg må innrømme at jeg var lite forberedt på såpeglatte veier og ekstrem vind. Derfor ble det en god skogsrunde. Jeg kom meg gjennom uten fall og beinbrudd…
