Bildene som er brukt i innlegget er tidligere brukt på bloggen, og innlegget er tidsinnstilt 00:00, 20/12-17.
Øvelseskjøring, kjøretimer og teori – så langt kom jeg før det smalt. Ja, for jeg var egentlig tidlig ute. Jeg startet med øvelseskjøring da jeg fylte 16, tok kjøretimer året etter og teori like før jeg tenkte jeg skulle ha glattkjøring, langkjøring og oppkjøring. Jeg var i rute. I rute til å få lappen på 18-års dagen. Men neida. Tvangsinnlagt 29 November, og 18-års dagen feiret på psykiatrisk med en liten permisjon hjemme. Full overvåkning. Sonden så vidt ute. Rullestol. Alt annet enn gledeshyl og sertifikat. Det er kanskje ikke så himla nøye/ big deal for folk å få lappen på 18 års dagen, men for meg var det et stort mål. Et slikt mål jeg hadde satt i barneskolealder. At jeg ikke kunne innfri det gjorde meg så demotivert at jeg en periode vurderte å droppe hele greia. Det skulle ta et halvt år utenfor murene før jeg igjen orket ta kontakt med kjørelærer. Kun langkjøring gjensto, og jeg kan ikke si jeg var så veldig gira på det. Jeg følte meg bare mislykket, liten og elendig. Rett og slett. Enda hun visste. Kjørelæreren visste jo hvorfor jeg måtte drøye ting, og hvorfor jeg var i den shape’en jeg var i. Pappa var nok den som pushet meg til å ta de siste stengene. Det gjensto tross alt bare et trinn før oppkjøring skulle bestilles. Hvorfor var jeg ikke lenger like gira på å få det til?
Jeg vet ikke, jeg. Et sted forsvant motivasjonen. Et sted forsvant en del av meg. Den delen som kjemper. Den delen som er målbevisst. Kjernen i meg. Jeg kunne ikke tro det, og jeg ville ikke tro det. Jeg ville ikke tro at motgang kunne svekke meg. Så jeg tok telefonen. Jeg bestilte langkjøring tross at magefølelsen overhodet ikke var på ”min side”. Jeg var kvalm, spent og redd på samme tid. Jeg ville jo ikke. Det føltes som jeg skulle opp til en eksamen jeg var totalt uforberedt i – og allikevel visste at jeg måtte prestere. Jeg følte meg rett og slett ikke god nok. Bare middelmådig. Men etter hvert som jeg fikk sovet på det, så ble jeg mer tilfreds med tanken. Særlig fordi jeg brukte tiden på å gruble og stille spørsmål. Hva var jeg redd for? At jeg ikke mestret det. Hva var ubehagelig? At jeg hadde vært litt for lenge borte fra kjøreskolen. Hva var det verste som kunne skje? Hm. Der hadde jeg ikke noe svar. Ingen fornuftige i alle fall. Å backe ut var så ikke meg. Det var nå (da) eller aldri – på en måte, selv om jeg i teorien kunne brukt langt mer tid om jeg ville. Jeg jobbet mye med meg selv i denne perioden, særlig med å gjenoppdage selvtilliten og på nytt innse at jeg var god til å kjøre bil. Jeg sa til meg selv at langkjøring var easy peasy. Og det var det. Langkjøring var barnemat, og supergøy. Sånn utenom GPS’en som ledet meg i retning Skotfoss, der det knapt var mulig å komme over broen med den digre Q5 Audien. Turen via Skien, Porsgrunn og Larvik gav på alle måter mersmak og ytterligere kartkunnskaper (ettersom frøken GPS måtte takke for seg etter Skotfoss), mens turen til Sverige resulterte i en full fryser. Jeg sier bare; 20 minutter på Nordby, over 1000,- brukt og 5 poser med middagsmat, ost og pålegg handlet! Frk effektiv? Alltid. Tenker på familien? Ofte.
Lykkelig over å være ferdig med langkjøring ventet bare oppkjøring. Igjen fikk jeg et slag i fleisen. Ventetid. Minimum Februar. Jeg spurte derfor kjørelærer om jeg kunne få velge dato siden jeg allerede var så sent ute. 19 år og 2 mnd da jeg fikk lappen liksom. Ikke helt planen min, samtidig som det var noe jeg ikke kunne styre. Jeg fikk lappen sent grunnet gedigne krefter utenfor min kontroll. Slik ble det bare. Og uansett hvor flau jeg er over det, så er jeg glad jeg tok tak i meg selv tross hvor langt nede jeg var. Noen ganger tar bare livet uante vendinger, og da gjelder det bare hente fram nye krefter og gjøre det beste ut av situasjonen. Overgangen var så stor. Fra livsglad selvstendig jente til døende sykehuspasient, og igjen tilbake til livsglad (enda mer) selvstendig jente. Det var på ingen måte enkelt, men hadde jeg noe valg? Jeg gikk for datoen 5 Mars, Aleksander sin bursdag. Gleden sto i taket da kjørelærer sendte melding og sa at jeg var oppmeldt denne datoen, og gleden sto enda mer i taket da sensor etter en lang tale bare ”meeeeen, gratulerer med førerkort”. Jeg fikk ikke med meg halvparten av talen, og jeg tror aldri jeg har klemt noen så hardt før. Tårene trillet. Virkelig. Det første jeg og mamma gjorde var å kjøre til Tønsberg, deriblant for å kjøpe bursdagsgave til Aleksander. La oss bare si; en overlykkelig Madelén som skal kjøpe gave er ingen god ting for lommeboka, men mottakeren ble nå glad for sine nye skinnjoggesko, da – selv om de er greit utslitt nå. Allerede er 5 år og 9 måneder gått. I dag har jeg ikke bare bursdag, men jeg har også lov til å øvelseskjøre med lillebror. Litt teit å feire dette, men for meg er dette minst like viktig som mitt kvarte århundre. Lillebror er riktig nok ikke like interessert i kjøring som storesøster, men jeg håper det bare er et spill for galleriet. Spesielt siden vi ikke har sett hverandre siden høstferien. Bare det tilsier at han vil gjøre hva som helst for å tilbringe tid med meg. Så, ja. Dette skal bli moro. Ingen hemmelighet at han (som en av flere gaver) får gavekort på kjøretimer til jul. Kjøretimene er muligens mer i min favør enn hans. Haha. Jeg har allerede laget opp 10 små gavekort og puttet dem i en fancy eske med silkebånd og greier. Lite stopper søstern nå. Til og med L og speil har vi i hus. Og jeg har bil. Måneden etter jeg fikk lappen kjøpte jeg nemlig min første bil, Volkswagen New Beetle, og den ble i fjor byttet ut med en nyere Volkswagen Golf TSI Highline 2013-modell. Noe jeg har angret litt på etter jeg startet å studere og ikke hadde det samme behovet lenger, så vi får se hva som skjer med den. Men men. Selv kjørte jeg rundt i en sliten gammel Volvo 850 fra 1995 før jeg begynte på kjøreskolen, så jeg vil påstå at han er ganske så heldig som har tilgang på mitt vidunder. Bilen min er jo bare en drøm å kjøre. Så ja. Aleks skal kjøre bil, og jeg skal sitte ved siden av som den ”erfarne”. Det vil definitivt bli veldig merkelig. Særlig fordi det ikke føles så lenge siden jeg selv satt i den posisjonen. Husker enda turene med mamma til Lillestrøm og Asker, der jeg måtte innom alle sidegater som var. Uten at mamma selv hadde vært der. Kjøring på måfå er det gøyeste jeg vet. Det har jo vært en del slike tilfeller her i Hønefoss også. Nevner bare den handleturen min til Coop Prix i Hallingby. Litt galskap. Planen er at gutta henter meg etter jobb i morgen, så jeg satser på at det blir både bursdagsfeiring og søskenkjøring på bittelillejulaften – dersom været tilsier at det er ok. Tut tut, og lykke til, til lillebror – og grattis med dagen til meg. Dagen går med til jobbing fra 12 til 19, deretter trening, sjekking av lønnskonto (fin dag å få lønning på), siste rest av pakking, ex fac og baking av pizzaboller (til gutta kommer i morgen) Innimellom slagene blir det sikkert et ”bedre” måltid (les: propud, proteinbarer og pepperkaker – slik jeg liker det aller best), en julefilm, noen telefonsamtaler og litt respons av gratulasjoner på face. Sistnevnte er noe av det hyggeligste med å ha bursdag synes jeg, så derfor krysser jeg fingrene for at det dukker opp noe på veggen ila dagen… Uansett er smilet på plass, og jeg vil nok slite like mye med søvnen denne natten som de foregående 24 årene. Slik skal det jo være!
Bare et tilbakeblikk! 05-03-2012 🙂
(Grunnen til at jeg har et behov for å klippe håret asap. Den looken gjør meg så syk!)
