Jeg merker jeg er litt tom for ord. For et par dager siden mottok jeg en beskjed jeg på mange måter har sett komme, men som jeg overhodet ikke håpet skulle komme. Enda et kapittel er avsluttet i mitt liv. Det er litt tungt å svelge dette her. Kanskje er jeg bitter, men på ingen måte lei meg. Jeg kjenner bare et stort sinne til en annen. Vanligvis er jeg veldig tolerant ovenfor andre, men et sted går grensen. Selv for meg. Dette var overhodet ikke var greit. Normale folk oppfører seg ikke slik. Det er simpelt, bare. At folk kan bli sånn og slik på grunn av sjalusi – det forstår jeg ikke. Ja, jeg er syk, men jeg har det på ingen måte godt av å være sengeliggende. Jeg trives og fungerer i jobb. Jeg kunne lett tatt et fag eller to, og jeg har null problemer å delta i det sosiale. Jeg klarer meg bra til tross for situasjonen som er. Noen forstår bare ikke det. Aksepterer, mener jeg. Hva godt kommer det egentlig ut at man sammenligner seg med andre? Ingenting. Av hensyn til vedkommende (som jeg vet leser bloggen min) (og fordi jeg ikke vil synke ned på hans/hennes nivå) kan jeg ikke utdype noe særlig, samtidig som jeg ikke gidder bruke ressurser på å være sint på en person. Over er over. Dessuten tenker jeg at dette sinnet er en bra ting, fordi det viser at jeg er sterk og evner komme meg videre. Jeg henger meg ikke lenger opp i bagateller eller hendelser. Istedenfor ser jeg fremover, og tenker at det faktisk er riktig at jeg er litt egoistisk. Det betyr ikke at jeg gir f i andre, men det betyr at jeg lever i nuet og vet å prioritere meg selv og mine behov. Jeg bruker ikke tid på noen som ikke vil ha min tid, eller som verdsetter meg som person. Så enkelt. Sjelden jeg har slike utblåsninger på bloggen, men dette kunne bare ikke passere. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg som blogger deler min hverdag, og særlig nå som jeg er inni tøffe perioder faktisk trenger å fortelle dere at jeg har møtt på enda mer motgang. Ting har blitt vanskeligere den siste uken, og det skyldes ikke meg, men det går allikevel utover meg. Særlig humørmessig, men også selvtillitmessig. Det gir meg rett og slett følelsen av at jeg ikke er bra nok. Nå som jeg endelig begynte å nærme meg noe tilnærmet ok, er jeg plutselig tilbake på minussiden igjen. Forhåpentligvis ikke lenge.
Dette har på ingen måte noe med sykdom eller komplikasjoner å gjøre, så det kan dere være helt trygg på. P-pillene er fremdeles innenfor rekkevidde, og jeg er like bestemt som tidligere på å gjennomføre minibehandlingen. Kanskje enda mer bestemt når jeg støtt og stadig møter på disse motbakkene. Det er nemlig da det gjelder å bevise hvor mye som bor i meg!
