Jeg har vært så frustrert, men også så ufattelig sint. Dette med bentetthet og benskjørhet er ikke bare skummelt og trist, men også ekstremt tyngende og ikke akkurat den beste sovemedisin. Særlig fordi jeg vet det er så unødvendig. Unødvendig at det har gått så langt. Jeg skulle så ønske at jeg var like klok og fornuftig som jeg er nå den gang jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg skulle ønske at jeg den gang visste mer. Tidligere var ikke bentetthet et tema. Det var liksom ”ikke så farlig”. Men. Så brekker jeg et par armer på småfall og innser at det er noe som ikke stemmer, og av den grunn blir jeg sittende med google og lese side opp og side ned. Jeg oppsøker rett og slett den harde fakta bare for at jeg skal greie å ta det på alvor. Siden Januar i år (sist brudd) har jeg virkelig drevet skremselspropaganda, og en periode i våres balanserte jeg virkelig på livlinjen. Føltes det som. Gjennom flere år har ting vært som nå. Jeg har verken veid mer eller mindre. Fint, med tanke på at jeg ikke har blitt sykere. Eller, vent? Sykere. Kroppen min har jo forfalt mer og mer på grunn av at denne undervekten har vedvart. Ja. For i går fikk jeg sannheten. Sannheten jeg ikke ville høre….
Jeg hadde jo på forhånd ringt inn, og fortalt om situasjonen min. En ganske så streng frøken med klare og tydelige krav. Jeg er som sagt meget sint for hele situasjonen, og selv om jeg har valgt å dra på sykehuset selv, så følte jeg meg også litt truet med tanke på at fastlegen har mast og mast og mast. Sint vil jeg nok være i lang tid. I alle fall så lenge ting er som de er. Og sint. Det var også det jeg hadde bestemt meg for å være da jeg kom. Jeg hadde gitt mamma klar og tydelig beskjed om at dette ville bli et ubehagelig møte og at jeg skulle kjøre hardt mot hardt. Jeg skulle nekte veiing og høyde. Jeg skulle nekte å få vite resultatet av bentetthet, og jeg skulle nekte å ta i mot kommandoer. Men hva skjer? Jeg blir møtt av verdens hyggeligste dame. Hun hilser, er ydmyk og fremstår som verdens snilleste lege. Vi går til rommet, og jeg begynner å prate. Prate. Jeg er ikke sint. Hun smiler, men har et snev av alvor i blikket. Jeg skjønner hva som venter, men allikevel sitter jeg stille på stolen og lytter. Jeg vil høre dette. Jeg må høre dette. ”Bentettheten din har gått nedover, særlig i hofter og rygg” ”Jeg vet du ikke vil veie deg eller måle deg her, og det er for så vidt greit det, men…..” Nå kommer det noe. Noe ubehagelig. Sekundene går. Som om tiden står stille. Som om jeg venter på et svar fra dommerne i Masterchef. Det kniper seg i magen. Hun fortsetter…. ”Jeg har snakket med folkene på Rikshospitalet og de er ikke så veldig positive til å gi denne behandlingen til unge folk”. Jeg skvetter til. Mamma også. Er det fordi jeg selv har forårsaket dette? Fortjener jeg ikke behandling? Hva er greia? Hun forklarer at det har med komplikasjoner å gjøre. Blant annet kan det skade et foster (som jeg ikke skal ha) eller gi spasmer i kinnene. Jeg kjenner jeg stivner til. Fastlegen som var så positiv, og så viser det seg at de ikke anbefaler meg å ta denne behandlingen. Tross mitt urovekkende resultat. Men. Så er det akkurat som at jeg blir betrygget litt også. Skulle jeg liksom ta i mot en behandling og bare droppe anoreksikampen? Ta meg en pause, fordi jeg kan? Jeg tenker med meg selv at hele behandlingen kanskje handlet mer om en utsettelse for min del, enn en faktor for å få meg frisk. Det er jo nemlig kun en behandling som kan få meg frisk, og det mine kjære venner… Det er kalorier. Det er vektoppgang! Og selv om det smerter meg å si det, så har jeg innsett at jeg vil ha en kropp som fungerer. Samme om den er fin å se på, eller om jeg liker den. Det driter jeg i. Nå er jeg desperat etter å starte livet, og jeg er lei av alle vondter, plutselige brudd og generelle komplikasjoner. Legen var helt klart enig i at dette var den beste løsning, men når det skal sies. Hun var ikke belærende. Og der bruke hun mine ord. Det sto nemlig svart på hvitt etter jeg ringte inn. Jeg liker faktisk at jeg kan sette folk litt på plass, skal jeg være ærlig. Og dermed fikk jeg de glosene jeg trengte; ”Dette må du finne ut av” ”Du må øke på de områdene som er rett for deg!” Det var som musikk i mine ører. Endelig en som lyttet. Endelig en som forsto. Og vet dere hva? Bentettheten kan nå et maksimum, og det før den brytes ned igjen ved 30 årene. Nå er det bare å jobbe på. Virkelig. Og selvfølgelig; ingen kostlister! Jeg og mamma har allerede planlagt innkjøp og oppskrifter, så det kan jo bli spennende. Sa vi. Det viktigste er uansett å ha henne og pappa ved min side… Krysser fingrene for at samarbeidet blir litt bedre denne gangen!
Jeg venter fremdeles på telefonsamtalen. Om de vil gi meg behandling eller ikke, men slik ting står nå så har jeg og mamma egentlig kommet fram til at vi ikke tør. Jeg vil virkelig ikke sjanse med utseendet mitt. Jeg har jo høye flotte kinnben, en hud som aldri har hatt kviser, smilehull, stor munn og et smil jeg er stolt av. Jeg har faktisk noe positivt å si om utseendet mitt når jeg tenker meg om. Tidligere har alt bare vært et hat, men så fort en ser hva en kan miste så er det som om en kjemper alt for å beholde det. Rart det der.
Jeg har alltid vært ekstremt skeptisk til det som er unaturlig. Tenkt det det gir så mange komplikasjoner. I mine øyne inkluderer det østrogentilskudd og preparater. Hun derimot satt et likhetstegn mellom naturlig og kvinnelige former. For saken er jo den at jeg vil at ting skal være naturlig, men jeg vil ikke ha menstruasjon, pupper, rumpe, lår eller hofter. Og derfra tok samtalen en merkelig vending. Er jeg født i feil kropp? Jeg ble ikke sur for at hun spurte, og skjønner jo at hun lurte, men ble kanskje tatt litt på senga. Svaret er jo at jeg selvfølgelig er glad for å være jente, jeg elsker å pynte meg og jeg vil overhodet ikke være en gutt. På noen som helst måte. Gutter er fine. Det er ikke det. Men. Jeg er ingen gutt. Det er bare noe med det at jeg kom sent i puberteten, og hadde knapt mensen et halvt år før jeg mistet den. Uregelmessig. Mest sannsynlig, og skal man tro de leger jeg har møtt, så skulle jeg blitt høyere. Er dere klar over hvor vondt det er å høre at jeg stoppet på 174-175 på grunn av sykdommen. Jeg vet jeg er høy, men har aldri i mine øyne vært høy nok. Det første jeg legger merke til ved jenter er høyden. Høye jenter er for meg pene og suksessfulle jenter. Samtidig ser jeg på høyde som dominans. Jeg liker å ha kontroll og vise at jeg er sjefen. Jeg liker å få respekt uten å åpne kjeften, og jeg vil at andre skal se ”opp til meg”. Legen sier jeg har voksesmerter enda, men trolig er det løpet kjørt. Jeg strekker meg ikke mer. Selv om jeg kommer tilbake til et fornuftig nivå kroppslig. Årene har sin pris. Dessverre, dessverre. Enda en forbanna dum ting å akseptere med dette. Men. Det finnes vel advokater i alle høyder, med alle tykkelser og fasonger. Jeg vil vel skli inn på en eller annen måte, og jeg vil vel få den respekten jeg forventer og håper på. Nå vet jeg at jeg hoppet veldig ut her. Poenget er at jeg har overgitt meg litt. Jeg vurderer østrogentilskudd, og jeg har tenkt til å gi det et forsøk. Mitt østrogennivå var så lavt at de ikke kunne måle det på blodprøvene en gang. Ergo; jeg har ikke noe særlig østrogen i kroppen. Foreløpig forstår jeg ikke helt hva det innebærer, men så lenge det hemmer benbygningen så vet jeg at det er en dum ting. Det skader vel ikke å prøve? Faktisk er det en risiko for livmorhalskreft, men så tenker jeg. Hvilken risiko er det ikke jeg utsetter meg selv for i denne situasjonen her? Er ikke den verre? Noen ganger blir det litt som å velge mellom pest og kolera. Håpløst, men et valg må til! Så ja. Bortsett fra det viste prøvene et nokså bra immunforsvar, men lavt på blodsukker og muskelmasse. I teorien skulle jeg ikke vært så aktiv og energifull som jeg er…
Shit. Jeg har klovnet det til tenker jeg, men er allikevel positiv. Dette skal fikses!
Til dere som lurer? Nei. Jeg klarer ikke å se at jeg er tynn, men jeg vet det. Og det er litt vanskelig (av og til) å leve med at jeg ikke lenger er så tynn at det er sykelig. Sykelig er lik anoreksiens ønske. Da legen sa at jeg ikke var tynn nok til å bli lagt inn var det noe som jublet inni meg og en slags stolthetsfølelse som gikk gjennom kroppen, og så, to sekunder senere kjente jeg den ufyselige demonen gi meg dårlig samvittighet. Er det mulig?
Men…. En liten klapp skal jeg ha. En plutselig tur til Larvik med mamma iført mitt nye vippeskjørt. Skjørt! Jeg har ikke brukt det på evigheter, fordi jeg mener det gir meg mer former og kortere bein. Innbilning eller ei. Det er et steg utenfor komfortsonen. Og vet dere hva? Jeg følte meg fin!
