Tenk deg at du putter noe sterkt i munnen. Så sterkt at det brenner nedover halsen, i ganen, på tunga. Overalt. Det hjelper ikke drikke vann. Ingenting hjelper. Smerten føles bare uutholdelig. Ok. Da fortsetter jeg. Sist jeg skrev nevnte jeg dette med kostlister, og nå skal jeg ta dere tilbake til den tiden jeg brukte det. Andre uke på psykiatrisk. Desember 2010. På listen var det et måltid kalt ”det lille søte”, mener jeg. 100 kalorier bestående av sukker. Nesten. Jeg kunne velge mellom smågodt, konfekt, sjokolade, boller, nøtter, kjeks, potegull, osv. Dere skjønner greia. Ikke et drømmevalg for en med anoreksi akkurat. Dagene før hadde jeg fått pepperkaker. Det likte jeg, og det ville jeg aller helst ha. Det var Søndag, og utvalget dårlig. Selv popcorn og saltstenger var de tomme for. Og pepperkaker. De hadde bare fått for seg at siden det var Desember så var det så hyggelig å sette fram pepperkaker til de innsatte (blir for snilt å si pasienter). Hallo. Mine pepperkaker. Rosiner var visst ikke godkjent. Ikke søtt nok. Jeg likte ikke rosiner engang, men siden de var enkle å svelge ned, så tenkte jeg å være på tilbudssiden. Nei. Det nyttet visst ikke. Valget var derfor ikke enkelt. Jeg kunne alltids ta en halv næringsdrikk, men i mitt hode eskalerte det da næringsdrikken ville utgjøre flere kalorier enn det søte måltid. Dessuten hadde jeg enda ikke blitt introdusert for det, og siden BUPA hele tiden hadde mast om næringsdrikker som tillegg, så var det uaktuelt. Jeg har aldri vært noen søtmoms, og kan ikke akkurat si anoreksien gjorde meg noe mer lysten på søtt. Heller livredd. Allikevel så stod jeg ved valgets kvaler. Tilbake til sonden ville føltes som et stort nederlag. Jeg bestemte meg for sjokolade. 2-3 ruter Freia melkesjokolade. Halvsmeltet. Grøsser av tanken. Jeg har (tro det eller ei) aldri likt sjokolade. Ren sjokolade (og også sjokoladepålegg, sjokoladekremis, sjokoladedesserter og oboy) Hobby, marsipangris, new energy, smarties, sjokoladetrukket lollipop (eller proteinbarer) derimot – det har gått greit. Greit. Ikke noe mer enn det. (Mørk sjokolade takler jeg ikke overhodet) Det er bare noe med den beske kakaosmaken, den porøse konsistensen, hvordan den smelter på tunga, hvordan sukkeret eksploderer i munnviken og hvordan den får meg til å gulpe opp sjokoladevann tre sekunder etterpå. Og det er derfor jeg nevnte ”sterkt” i første setning. Da jeg puttet disse bitene i munnen så var det som å putte chili i munnen, bare at det var søtt. Altfor søtt. Ubehagelig søtt. Aldri livet om jeg hadde dyttet det i munnen frivillig igjen. Og bare for ordens skyld. Om det er sukkerfritt eller sukkerholdig har ingenting å si. Ren melkesjokolade er ren melkesjokolade. Kakaosmaken og søtligheten var og er for meg like fremtredende i begge alternativer! Men. Det var den gang. Nå er nå. Jeg har haugevis av muligheter og ting jeg kan ta istedenfor, og da prøver jeg heller få i meg ”det lille søte” med tanke på mine smaksløker og hva jeg synes smaker greit. Det kan være en proteinbar. Det kan være pepperkaker. Det kan være popcorn. Det kan være safarikjeks. Og det kan til og med være kick fra godteriavdelingen. Ergo får jeg i meg både sukker og fett, og det gjør jeg daglig!
Mine medsammensvorne derimot… De nyter sjokoladen sin med glede! Alle er vi forskjellige, heldigvis 😉
