Anoreksien i meg (uff, stygt å si det) hater uforutsigbarhet, mens den friske delen (den ekte Madelen) elsker at ting skjer spontant. Før kunne jeg juble hvis noen dukket uanmeldt på døren. Etter jeg ble syk later jeg som jeg ikke er hjemme. Før kunne jeg smile over at noen inviterte meg på besøk. Etter jeg ble syk finner jeg på unnskyldninger hvis det for eksempel ødelegger for noe så enkelt som et tv-program. Dere skjønner hvor jeg vil hen? Med anoreksi har det kommet mye planlegging. Planlegging er vel og bra. Jeg har alltid vært strukturert, og det er nødvendig i livet, men jeg mener… Hvor går grensen? Det er ikke alt som krever planlegging. Det er ikke sånn at en kinotur, en bytur, en gåtur eller et uanmeldt besøk er all verdens jobb. Det tar heller ikke hele dagen, og det er heller ikke noe som ødelegger for resten dagen min. Jeg er flink til å være sosial. Planlagt sosial. Det er det. Det er der skoen trykker. Impulsiviteten. Hvor ble den av? Som i; gjøre noe jeg ikke tidsmessig har satt av tid til?
