Jeg skal selvsagt ikke fremstå helt uskyldig, for anoreksien har utvilsomt formet og satt spor i meg. Selv om mange vaner var der fra før, er det dog mange som har kommet. Vanskelige å kontrollere og derfor vanskelig å bli kvitt. Der kan sikkert mange kjenne seg igjen. Det positive er i det minste at en del av vanene har fått seg en kraftig gjennomgang og mye har endret seg siden jeg ble fikk anoreksistempelet. Jeg er mye mer bevisst på hva som er riktig og hva som ikke er riktig. Det i seg selv har bidratt til mer og mer normalitet i hverdagen. Uten at jeg skal si så mye utover det, da jeg er redd for å tråkke feil. Nettopp fordi jeg ser at en del av vanene er ganske på bærtur – helt tragiske og unødvendige. Tidligere handlet det om trygghet, mens nå tror jeg at disse vanene henger med på grunn av det rutinemessige. Jeg gjør mye ubevisst, rett og slett. Det var ikke før jeg startet tankeprosessen at jeg faktisk forstod hvor mye rart anoreksien kan få meg til å gjøre… Jeg tvilte mye fram og tilbake om jeg skulle poste del 1 og del 2, men la gå. Håper folk leser med forståelse, og ikke fordommer. Det er jo ikke det matmessige jeg poengterer, men heller for å vise hvor ekstrem stor innvirkning en spiseforstyrrelse faktisk får sammenlignet med friskheten, og hvor utrolig forvrengt alt mulig blir. Skremmende!
* Spise tingene hver for seg – helst i bestemt rekkefølge
(Okei. Her skjemmes jeg. Denne er veldig sær, og ganske absurd. Jeg er som et barn ved middagene og spiser opp grønnsakene til slutt. Om jeg har et brød/knekkebrødmåltid tar jeg alltid av pålegget og spiser det til slutt. Selvsagt ikke om det er smørbart, da. Som innlagt: Å spise ting i rekkefølge var greit – men da jeg begynte å ta fra hverandre måltidet fikk jeg pekefingeren! Her hjemme; Jeg prøver å spise på normal måte, men det hender fremdeles jeg glemmer meg litt.. Særlig hvis jeg får mange komponenter å forholde meg til. Da blir det gjerne frukt, yoghurt, grøt, saft, frukt, yoghurt, grøt, saft – i den rekkefølgen. I en frisk hverdag tviler jeg på at jeg hadde spist slik)
* Skjærer opp i små biter
(Tiden før jeg ble innlagt spiste jeg brødskiver med kniv og gaffel. Dette gjør jeg selvfølgelig ikke lenger. Nå gjelder det for det meste frukt. Jeg spiser aldri en hel frukt lik som den kommer fra butikken. Til middagene skal bitene dessuten være små, da jeg innbiller meg at det er enklere å svelge. Som innlagt: På Post 3 fikk jeg ferdig oppskåret frukt, og på RASP hadde de restriksjoner på hvor små bitene kunne deles. Men altså; Glad jeg avgjør dette selv. Frukt smaker så mye bedre oppskåret! Mer fristende er det også!)
* Andre ser på meg
(Jeg vet ikke om dette punktet havner på før eller etter sykdom. Jeg har nemlig aldri likt at noen stirret på meg mens jeg spiste. Et eksempel er at jeg alltid ventet til alle hadde gått fra bordet i barnebursdagen slik at jeg kunne sitte der for meg selv å spise. Det har alltid vært noe skambelagt at andre skulle se at jeg spiste, og vel; det ble ikke bedre med anoreksien. Husker jeg som innlagt svelget unna mat og heiv ned på næringsdrikker på få sekunder. Hvordan det går nå? Tja. Når jeg er hjemme så går det fint å spise med de andre, men vi gjør det veldig sjeldent fordi jeg foretrekker helst å sitte for meg selv. Og de gangene vi gjør det så takler jeg ikke det at andre skal snu seg til meg mens vi spiser. Akkurat det føles litt som overvåkning, og det gir meg noe flashback tilbake til fengselsåret 2010)
* Telling og veiing
(Disse ordene er veldig fyfy, men jeg skal allikevel komme med en kommentar som tar meg helskinnet gjennom. Jeg lar ikke lenger tallene styre for å få meg til å velge matvarer med minst mulig innhold. Jeg skriver ikke budsjett eller kalkulerer febrilsk heller. Jeg sluttet med kaloritelling våren 2011, da jeg ble utskrevet, og har siden holdt det slik. Jeg spiser ca. det samme daglig, og det er jo totalen som avgjør. Ikke om det blir noen tilskudd her eller minuser der. Store forskjeller blir selvsagt rettet opp samme dag. Veiingen derimot ble viktig for meg etter at BUPA og sykehusene presenterte hvor mye gram porsjonene skulle tilsi. For meg ble ”den røde permen” et symbol på rammer og regler, og i ettertid har jeg følt et avhengighetsforhold til kjøkkenvekta. Men så vil jeg si at veiingen min taler både for og i mot. En falsk trygghet. Jeg er like redd for å spise/veie for lite som å spise/veie opp for mye. Dessuten har jeg testet dager uten vekten, og det resulterte i ganske mange gram under hva jeg pleide. Altså gikk jeg ned noen hundre gram. Rett og slett fordi øynene lurer meg! Som innlagt: Ble enda mer stresset på å telle kalorier og regne kostlistealternativene opp mot hverandre – og opp mot næringsdrikkalternativet. Så jeg at pålegget utgjorde 15 kalorier mindre enn det pålegget jeg egentlig ville ha – så tok jeg det. På mange måter gjorde innleggelsen meg bare sykere, fordi jeg ble mer sykelig opptatt av maten når jeg kun hadde det å på.)
* Renhet
(Kalorihysteri gikk over til bakteriehysteri, og jeg vasket gjerne over både kopper, tallerkener og bestikk. Heldigvis er dette et tilbakelagt kapittel. Oppvaskmaskinen gjør jobben. Som innlagt: På Post 3 fikk jeg papirtallerkener, mens på RASP måtte jeg stole på at alt var rent nok. Det var en utfordring når serviset var slitt og glassene hadde vannmerker)
* Kjøkkentid er alenetid
(Etter innleggelsen føles alt som overvåkning – og jeg venter heller (=utsetter måltider) på at kjøkkenet er ledig framfor å stå der samtidig med andre. Dette har derimot bedret seg betraktelig etter vi fikk nytt kjøkken, selv om jeg enda blir litt småstresset med andre rundt meg når jeg lager mat. I en frisk hverdag hadde jeg neppe tenkt på dette)
* Små skjeer
(Får noia om jeg skal putte i meg for mye av gangen, så små plastskjeer er enda standard. I en frisk hverdag hadde jeg spist med de skjeene som var tilgjengelig, og ikke vasket en skitten kun fordi jeg måtte ha min egne)
* Mye tyggegummi
(Haha. Den kan kollegaene underskrive på. Jeg handler 12pk annenhver uke, men før innleggelsen var det faktisk mer. Ja, og den gang regnet jeg kalorimessig inn en pakke ++ daglig. Kraftig redusert det forbruket den dag i dag. Men så skal en ikke bannlyse tyggingen helt. Tannlegen anbefalte meg nemlig tyggegummi på grunn av nedsatt spyttfunksjon – som igjen kan danne karies og lage hull. Derfor tygger jeg fast etter frokost og lunsj, men ettersom jeg avslutter middagen med grønnsaker og avslutter kveldsen med en gulrot er det kun de to måltidene som er nødvendig. Kan nok allikevel minke antallet jeg spiser om gangen! Som innlagt: Ettersom jeg var så opptatt av kaloriene var jeg også redd for å tillate meg noe mer – så derfor ble det heller tannpuss enn tyggegummi. 4 ganger dagen. Noen ganger mer. I en frisk hverdag bør jeg ha kuttet ned på tyggingen)
*Sukkerfrie pastiller
(Dette er flaut. Jeg kan ikke tro at jeg i løpet av 2 år brukte mellom 400-500 kroner ukentlig på sukkerfrie pastiller. Jeg kjøpte store kvantum, og hamstret riktig nok en del når det var salg, men allikevel. Det ble dyrt. Unødvendig dyrt. Dessuten innførte jeg det som en kompensasjon og en del av måltidet på kvelden. En pakke dagen. Noe ganger mer hvis jeg lot meg friste. Det ble en vane, og ikke noe kos. Julestrømpen og påskeegget bestod nærmest kun av dette. I store mengder gjorde det også sitt til at magen slo seg vrang. Som innlagt: hadde ikke noe forhold til det, ettersom jeg ikke hadde noe å ”gå på”)
* Litervis med te
(På grunn av sykdommen sliter jeg med munntørrhet, og er veldig ofte tørst. Det blir gjerne te til hvert måltid pluss hele tekanner som tømmes daglig. Dessuten hjelper det veldig på en frysepinn som meg. Drikker fremdeles mye te, men ser ikke på det som noe anorektisk vane lenger, da det har blitt en slags kos med det. Jeg drikker alltid te når jeg er på cafe med venner for eksempel, og det kan fint fungere i en frisk hverdag også. Som innlagt: Drakk det sjelden – fikk ikke dilla før jeg kom hjem, fordi jeg ble påvirket av ”andre med anoreksi)
* Pepsi max hver helg
(Måtte finne noe søtlig som jeg kunne kose meg med, og da selvfølgelig kalorifritt. Jeg lærte meg å like sukkerfri brus da jeg ble utskrevet, og klarte faktisk å avvenne meg det julaften 2013. Siden har jeg ikke drukket det, og slik skal det fortsette. Har noia for alt som heter syreskader på tenner. Istedenfor drikker jeg mye lettsaft blandet med taffel/Farris)
* Unormal krydderbruk
(Jeg ville skjule alle smakene ved å bruke krydder, og brukte faktisk kajennepepper (som er bra sterkt i store mengder) for å øke forbrenningen. Før jeg ble innlagt hadde jeg kanel på både soyamelk, syltetøy og yoghurt, og gressløkkrydderet brukte jeg nærmest som et grønnsakstilbehør ala 1 om dagen. Jeg er riktig nok glad i saltsmak på middagen, men er overhodet ikke så ekstrem som den gang. Alt med måte – og jeg vil helst ikke overstige anbefalt daglig inntak. Mengdene med kanel på grøten er derimot en real utfordring… Som innlagt: Alt krydderet ble fratatt og gitt til mamma og pappa. Det var begrenset til små porsjonsposer med salt eller pepper – ingen kanel)
* Planlegging rundt mat
Dette er en høyst anorektisk greie som har fulgt meg i flere år. Jeg vet hva jeg skal spise og jeg vet når jeg skal spise. Noe kontrollbehov. Noe forutsigbarhet. I starten var det veldig stress, mens nå registrerer jeg knapt at jeg gjør det. Allikevel skal ikke denne ”vanen” svartmales helt. Faktisk har det i 90% av tilfellene vist seg å være gull ettersom jeg ikke har glemt (måtte skippe) måltider. Som frisk hadde ikke litt til og fra betydd noe, men med anoreksien blir det fort annerledes. Alt en dropper må en utsette, og alle utsettelser som baller på seg skaper fort litt unødvendig kaos. Det verste jeg vet er å stå på kjøkkenet i 1-2 timer uten peil på hva jeg skal hente meg. Som innlagt; visste alltid hva jeg fikk. Her var det kun det grufulle synet som overrasket meg… Hva som angår ”friskere” er selvfølgelig mindre planlegging. På sikt skal det nok gå, men ikke før jeg fysisk er klar nok til å la autopiloten gå)
* Egen mat
(Liker ikke at andre skal spise samme pålegg eller middagsmat som meg. Det føles nedverdigende og kanskje litt for normalt? Kun noe som har oppstått etter innleggelsen. Allikevel er jeg blitt bedre. Jeg baker sunne kaker og deler med mamma. Jeg kjøper en kjekspakke og deler med lillebror. Jeg spiser samme skinkepålegg som pappa ved julefrokosten. Jeg spiser av mamma sin cc hvis min er tom, og motsatt hvis jeg ikke trenger min. Slik fortsetter det. Jeg har riktig nok min egne hylle i kjøleskap og kjøkkenskap, men er ikke så rigid som jeg var… I en frisk hverdag må jeg tilegne meg et normalt kjøleskap, vet jeg..)
* Minst kaloririke produkter
(I perioden før jeg ble syk handlet alt om kalorier. Jeg levde på fiskekaker og tomatbønner med en halv boks pepper oppi Sistnevnte har jeg aldri likt. Det var kun fordi jeg var livredd ris, og derfor måtte finne mitt alternativ til ”karbs” til middag. Andre lettprodukter ble gradvis innført på de andre måltidene. Som innlagt; mest mulig kalorier gjorde meg sprø, og middagene spesielt endte gjerne i næringsdrikker. Resten av måltidene likeså. De sier at vaner er vonde å vende, og det er sant. Jeg har enda hyllen min med mager cottage cheese, lettsyltetøy, kalkunpålegg og 0,0 yoghurt. Jeg har et mer bevisst forhold til det, og spiser gjerne såpass av disse produktene at det nærmest utgjør en kalorimessig riktig porsjon. Igjen går det på vaner, og ikke nødvendigvis at jeg vil tilfredsstille anoreksien. Før jeg ble syk hadde jeg aldri smakt noe av det nevnte, så det komiske er jo at anoreksien faktisk utvidet meg noe på matfronten. Det skal også sies at jeg tør å spise den type skinkepålegg jeg likte før jeg ble syk, og middagene har riktig nok bestått av både svin og elgkarbonader. I en frisk hverdag ser jeg for meg at noen produkter kuttes ut, mens andre beholdes. Mest på grunn av at jeg liker dem, og ikke på grunn av anoreksi)
