* Advarer mot dystert og muligens noe triggende innhold…

(bilder hentet fra 2011-13)

Jeg blir stadig påmint det livet jeg ikke har, men som jeg så sårt ønsker meg. Det er tøft. Overalt ser jeg glade ungdommer som jobber, studerer, fester eller etablerer seg. Så lenge jeg er ”siltynn”, spiser kontrollert og har begrensninger så er ikke det normale liv innenfor rekkevidde. Dessverre. Osteoporosen spesielt, bekrefter at kroppen ikke har det bra. Det var vondt å høre legen fortelle om hvilke konsekvenser benskjørheten kan gi på sikt. Aldri kunne ta seg en joggetur igjen? Aldri løpe opp de bratteste bakker? Aldri kunne kjøre bil? Ikke jobbe så mye jeg vil? Ikke studere som jeg vil? Risikere å brekke ben så fort jeg faller? Risikere å få ribbeinsbrudd så fort noen dytter borti meg eller jeg får et dørhåndtak i magen? Sistnevnte har hendt ofte. Hver dag som går er et skritt nærmere rullestol, proteser og det som verre er. Et skritt bort fra skole, jobb, trening og ikke minst; en framtid med utdanning, mann og selvstendighet. Nettopp det livet jeg ønsker meg. Jeg takket nei til behandling for benskjørheten (for over to år siden!), nettopp fordi jeg er overbevist om at jeg skal ordne opp i det selv. Ingen hormoner, sprøyter eller medisiner på denne jenta. Derfor betyr det grep. Ordentlige skippertak. Hvis ikke osteoporosen kommer under kontroll, så er det lite sannsynlig at noe annet vil komme under kontroll. Hele meg er i dårlig forfatning. Er faktisk usikker på om jeg ikke er kommet i det som kaller tidlig overgangsalder. Ganske kjedelig, for man blir så satt tilbake når sånt skjer. Jeg er riktig nok ikke like syk som den gang, men kroppen sliter allikevel ekstremt. Inni, men også utenpå. Det synes. Blek og gusten hud, tynt hår og skjøre negler er en kort beskrivelse av denne jenta. Skjønnhet er ikke skjønnhet i sin riktige betydning. Jeg lider av mangler. Pluss plager som forstoppelse, reflukssyndrom, magesår, IBS, allergier, intoleranser og magekramper. Tror det var alt. Uansett hvor flink jeg er med kosten, og uansett hva jeg gjør av forebyggende tiltak. Kroppen tar ikke til seg det den skal. Beklageligvis. Blodprøvene kan bekrefte det meste. Jeg vet jeg risikerer mye med denne sykdommen. Hjertestopp og nyresvikt er bare noen av mulige konsekvenser. Dødsårsaker. Jeg er bare 22….

 (Oppklort, deprimert og på permisjon Oslo 2011)

Jeg har ofte blitt apatisk og gitt litt blaffen. Som om ingenting har betydd noe. Som om jeg ikke har noe å leve for, eller noen grunn til å leve. Det er tøft. Samtidig bærer jeg på en skyldfølelse for alt og alle, og vel; nå har jeg kommet dit hvor følelser og tanker virkelig tar overhånd. Egentlig skjedde det i vinter. Jeg vil ikke utsette meg selv for noe mer. Jeg vil ikke ødelegge noe mer. Jeg må tenke på den uskyldige Madelén. Uskyldige Madelén som ufrivillig ble syk. Jenta som henger innrammet. Jenta med museflettene og panneluggen. Jenta som smiler fordi melketennene endelig har falt ut. Hun fortjener alt annet enn dette. Å være undervektig i 6 år gir riktig nok sine konsekvenser, men også sine reaksjoner. Fra min side. Jeg har reflektert mye de siste årene. Jeg ble aldri fornøyd. Blir jeg det noensinne? Tynnhet har aldri gjort meg lykkelig. Verken utseendemessig eller psykisk. Jeg handler sjelden klær, fordi alt henger på meg. Prøverom i seg selv er et hat. Jeg er lei av å se min altfor tynne og beinete kropp. Jeg er lei av å kjenne knoklenes ubehag, og jeg er lei av å kjenne på den enorme skyldfølelsen for alt og alle. Rett og slett frustrert, forbanna, lei meg og irritert om hverandre. På meg selv. Dette gjør at jeg føler meg rustet til kamp. Mulig det er litt forhastet, men det får så være. Hodet henger med. Beinhard psykisk jobb har lønt seg. Denne følelsen er så god. Tidligere har ting føltes meningsløst, men nå. Nå er VGS over, og dermed er grunnlaget på plass. Jeg er mer klar enn noensinne. Det er alt som betyr noe. Mitt eget press er det eneste som fungerer. Nå tar jeg realistiske valg. Valg jeg kan stå for. Valg med tanke på fremtiden. Heretter har jeg bestemt meg. Bestemt meg for å ta taket over spiseforstyrrelsen. Bestemt meg for å snu om viljestyrken og staheten. Monsteret skal beseires. Tvangsekteskapet skal oppløses. Det tapte skal tas tilbake. Før det er for sent. Jeg har ingen år i reserve. Verken urner eller gravsteiner skal få mitt navn påskrevet. Ikke enda. Det er på tide å kjempe for kvinnen. Endelig ta de nødvendige tak. Ingen flere utsettelser. Utsettelser er for de som ikke vet hva de vil. En kategori jeg ikke lenger skal tilhøre. Et relativt nytt kjøkken er min beste forutsetning. Jeg sa så. Jeg mente det også. Det tok bare litt tid. Kjøkkenet danner nye og nødvendige rammer. En ny start. Ergo er målsettingen og kravet satt. Jeg må begynne nå. Etablere rutinene tidlig. Første steg; kvitte meg med Madelen-mat = spise den opp. Noe som kan ta litt tid. Jeg er litt for flink til å hamstre til reservelageret mitt når jeg har mulighet. Sa hun med over 40 Fun-Light liggende…

Jeg har stått i kampen veldig lenge, men dessverre ikke vunnet så mye med tanke på det kroppslige. Jeg trodde jeg nærmet meg frisk når jeg i utgangspunktet stod stille. Selv om det i og for seg har kostet krefter det, også. Holde ting stabilt. Ikke gå ned. Ned til tvangsparagrafen. Det var kanskje der motivasjonen lå. Ikke på det å bli en fullkommen Madelen. Hvilket den burde gjort, men som dog innebærer langt mer. Det er selvsagt vanskelig å mobilisere krefter når en allerede er nokså tappet fra før. Allikevel må jeg. De siste årene har gitt meg erfaringer. Erfaringer jeg er styrket på. Jeg har riktig nok møtt mye motgang, men merkelig nok aldri latt meg knekke. Aldri gitt opp. Finnes det ikke behandlingstilbud til meg på landsbasis (som jeg kan overleve) så er jeg pent nødt til å ta saken i egne hender. Ei mer livredning eller Ikea-oppbevaring. Jeg er tross alt en person. En person som ikke har mulighet til å bli fysisk dårligere eller som kan ta flere pauser fra livet. Tålmodigheten er meget tynnslitt, men jeg holder ut enn så lenge. Slik jeg ser det har jeg kun to muligheter; 1. gi opp eller 2. kjempe på hjemmebane. Sistnevnte er for lengst valgt. Kun da kan jeg komme i gang med å gjøre forandringer. Gjøre ting på min måte. I samarbeid og på forsvarlig grunnlag. Det blir ingen ukentlige vektkrav. Skuffelsen når jeg ikke innfrir gir flashback tilbake til innleggelsestiden. Om alt jeg ikke fikk til uansett hvor hardt jeg kjempet. Om all straffen jeg måtte påta meg når tallet ikke var høyt nok. Om hvor mislykket jeg følte meg. Ingen gode assosiasjoner. Nå er jeg hjemme under trygge omgivelser. Jeg har en altfor bra familie og et altfor trygt hjem. Da blir ordet behandling noe annet. Nå kan jeg vi alle sammen ta styringen. For meg er målet betegnet som en helhet. Hva jeg til slutt har oppnådd. Det er det jeg må se på. Det jeg må jobbe mot. Ting vil jo bli bedre. Helt på ekte. Alt begynner med kostholdet. Nok mat. Nok kalorier. Nok fett, proteiner og karbohydrater. Her i huset er ingen fan av kostlister, dietter eller tullete reglement. Alt matmessig jeg har fra ernæringsfysiolog (SIV), BUPA, POST 3 og RASP er derfor kastet. Nummer en påkrevde daglige desserter bestående av en 1/2 potetgullpose, et sjokoladekakestykke eller de største iskremene fra frysedisken. Nummer to aksepterte avslag på den første listen, men forlangte sukker på havregrøten. Under innleggelsen var det så ekstremt som 4-5 skinkeskiver (1/2 pk ala 100g) på hver brødskive eller et krav om smør under smøreosten. Pålegg med brødskive? Slike lister makter jeg ikke. De er urealistiske for meg. Om jeg spiser 1/4 så er jeg under dagens nivå. Da blir jeg satt tilbake. Uholdbart. Her gjelder det å starte med blanke ark. Gi fra seg kontrollen, men samtidig føle friheten. Friheten om at jeg kan. Ikke presset på at jeg må. Det gjelder å finne ting jeg liker og som jeg smaksmessig og ernæringsmessig kan leve med. Nytelse? Ikke viktig. Smaker godt? Ikke viktig. Spiselig er det eneste som teller. Bit for bit. Kalori for kalori. Go regime!

Da jeg introduserte tanken for pappa ble han målløs. Han satt med et håp, men hadde aldri trodd jeg ville komme så langt uten profesjonell hjelp. Derfor ble han både i ekstase og superivrig. Det var som om hele mannen hadde fått i seg tonnevis med koffeindrikke. Etter årevis med sykdom, krigstilstander og håpløshet var det en ny realitet som ville regjere. Skulle han virkelig få jenta si tilbake? Jeg sa jo jeg hadde en plan. En plan med løsninger som jeg tror på. Jeg hverken sier eller gjør noe halvhjertet. Vi kommer til å sette opp en liste. En uskreven kostliste, riktig nok. Det eneste som nytter. Havregrynsfrokost, lunsjbrødskiver/baguetter, mammas (familiens) middag og babygrøt (nærmest dobler en babyporsjon) til kvelds. Variasjon. En liste tilpasset meg og som jeg kan leve etter. En liste som garantert kan bety suksess, og som fint kan bygges på i form av både tilbehør, mellommåltider og kaloriholdige glass. Bare små grep kan utgjøre en massiv forskjell. Selvfølgelig med forbehold om at maten er tilgjengelig. Jeg må jo tilpasse meg. Ingen; ”løpe ned på meny 10 min før stengetid fordi vi er tom for kanel”. Haha. Og selvfølgelig; alt er bedre enn ingenting. Jeg er forberedt på tøffe dager.

Vi skrev i tillegg ned en haug av matvarer, pålegg og middagsretter jeg likte før anoreksien. Svart på hvitt. Det ble faktisk en del. Selv med tanke på min ekstreme kresenhet. Ja, nok til å spise seg tjukk på med andre ord. Til alle som tok ironien. Om det er 5 av 50 pålegg jeg liker, så er det 5 muligheter. Om det er 1/3 av en middag jeg liker, så kan alle ingredienser og tilbehør tilpasses. Selvfølgelig så lenge det er med tanke på kresenheten – og ikke anoreksien. Mest overrasket ble jeg nok da jeg skjønte hvilken fanatisk verden jeg har levd i. En spiseforstyrret boble som nå skal sprekke. På tide med normal tilnærming. Dermed er lettvinte alternativer som sonde og næringsdrikker utelukket. Jeg skal virkelig kjempe. En balanse mellom sunn og usunn. Restaurantbesøk og selskapeligheter er ingen mål for meg. Har aldri bestilt noe annet enn barnemeny ute, uansett. Nei. Jeg må se på hva jeg kan få til hjemme. Her kjører vi på med stekeoljer, skumle pålegg og blandingsprodukter. Boksemat tror jeg er noe av det jeg ser mest fram til, da muk-mat så å si gikk under kategorien ”livrett” før jeg ble syk. Innholdsfortegnelsen kunne ikke brydd meg mindre, og det utbenede kjøttet kan jeg godt spise. Ting som smør, avokado, lammekjøtt, brunost og rosiner forbindes med svelging, bulimi og desperate rop fra sykehuset. Uten at jeg vil utdype det noe særlig. Usunne snarveier er heller ikke gunstig på sikt. Pepperkaker istedenfor middagen? Ja takk, gjerne, men nei. En sjokoladebit for å droppe brødskiva? Eh. Nei. Definitivt ikke. Visse hensyn må derfor tas, men retningslinjene blir allikevel utslagsgivende og meget presise. Det vanskeligste blir nok mengder for en som alltid har vært så småspist som meg. Og særlig når mye gjerne kommer i retur grunnet kvalme og en ufungerbar lukkemuskel. Det er også grunnen til at jeg bruker i overkant av fire timer på fire måltider pr dags dato. Men men. En får ikke ta sorgene på forskudd. Noe må bare gjøres med inntaket. Aktivitetsnivået endrer jeg ikke på, og hviletid blir ikke innført. Det blir kostholdet og rutinene der som får en kraftig gjennomgang. 4 måltider fordelt utover dagen. Faste tider. Jeg trenger en påminnelse der. En alarmklokke. Dessuten er jeg altfor glad i å sove. Det resulterer ofte i sene og tette måltider. Nå må jeg få til en ordning. Stå opp tidligere. Spise før jeg skal ut. Frokosten bør helst ikke være senere enn 11-12. Hvordan i all verden skal jeg klare det? Det blir en omvending. Ingen flere utsettelser eller drøying. Ingen flere dumme unnskyldninger. Ingen usunne snarveier eller unyttige lettprodukter. Ingen form for brødprodukter/knekkebrød eller pålegg skal veies opp. Ingen drikke skal måles opp til ml’eren. Foreldrene mine skal bestemme middagene, men selvsagt bør vi komme til en enighet som gjør at alle vil spise det samme. Gleder meg til å begynne med middager igjen (har allerede hatt noen testuker – ok resultat), da middag tross alt var mitt favorittmåltid før jeg ble syk. Det skal sies at jeg som regel spiste egen middag, men dog satt med de andre ved bordet. I og for seg bra, men tilvenningen til felles mat er allikevel noe jeg nå ønsker å få til en ordning på. Ulempen er bare det at løk finnes i omtrent alle middagsretter her i huset. Ja, jo. Jeg har aldri taklet smaken av løk, konsistensen av den og om jeg forsøker å svelge den så brekker jeg meg. Til og med å plukke den ut er en umulig oppgave da ”sporene” som ligger igjen faktisk er rene løken for meg. Haha. Nok om det. Løk kan være tilbehør ved siden av. Ikke verre enn det. Vi får rett og slett bare finne på noe alle kan bli fornøyd med, også får vi dele på ansvaret omkring matlagingen. Mamma har alltid vært kokken, men etter at vi fikk nytt kjøkken har liksom alle bidratt. Tatt ansvar for hver vår del av middagen. Splitter nye automatiske ovner og en gedigen kokeplate har gjort at vi nå synes kjøkken er gøy. Ja, for det er gøy å lage mat sammen. Helst fra scratch. Selv lillebror hiver seg på. Nå må vi bare fortsette til steg to; spise sammen. Variasjon vil det bli. Mellom sunt og usunt. Sunt betyr ikke uten kalorier – bare for å ha det klart. Jeg er ingen baby og tar til meg porsjonen på egen hånd. Om jeg ikke spiser middag så gir det konsekvenser. Om middagen blir for sen kan ingen noe for, men også det må gi konsekvenser. At vi er for opptatt til å bruke tid på matlaging hender støtt og stadig. En middagsrett er krevende, men også et krevende måltid med tanke på mengde og tett oppi kveldsen. Minus middag kan bety brødmat eller grøt. Eventuelt et tillegg i form av en proetinshake eller en bar hvis det er snakk om deler av porsjonen. Barer fungerer supert og er ting jeg virkelig liker å spise. Jeg vil følge BUPA sitt råd fra 2010 om at jeg ikke lenger skal ta del i mathandlingen. I begynnelsen i alle fall. Snart har jeg ingen egenbestemmelse på innholdet i skuffer og skap. Tillitten må på banen. Jeg må stole på at foreldrene mine kan ta avgjørelser som også involverer meg. Jeg kan selvsagt medvirke. Delta i planleggingen, men ikke mer. Merker, smaker og innhold er utenfor min bestemmelsesrett. Med all fornuft tror jeg det er riktig. Da blir jeg ikke fristet mot de magreste produktene og letteste alternativene. Da går ikke autopiloten i retning den og den hylla. Kanskje får jeg i meg noe som det ikke står ”uten sukker” eller ”0,0% fett” på? Kanskje trenger jeg ikke 3 bokser kanel ukentlig? Kanskje begynner jeg å spise middag igjen? Kanskje slutter jeg å fylle opp magen med gulrøtter, cottage cheese og frukt? Det er jo det som er poenget. Jeg ser allerede fram til min livrett; knekkebrød med spekeskinke. Aldri har jeg gledet med så mye til å begynne på et prosjekt som er så langt utenfor komfortsonen min, og som jeg overhodet ikke aner utfallet av. Dessuten vet jeg om en gutt som vil hoppe i jubel når han får beskjed om å bake horn!

Det er utvilsomt mye mat som forgifter kroppen. Som alle andre er jeg selvsagt opptatt av å leve sunt og følge helserådene media spytter ut. Med en fortid som ortoretiker er det håpløst. Jeg vet godt at man bør droppe sukker. Jeg vet godt at kroppen har dårlig nytte av p-mat. Jeg vet godt at karbohydrater (særlig raske) omdannes til fett og setter ned forbrenningen. Jeg vet godt at det er mer proteiner i de kalorifattige ostene og yoghurtene sammenlignet med de normale variantene. Jeg vet alt. Tross hvor sunn jeg vil være kan jeg ikke lenger leve på minimalt med fett og med et overtak av proteiner. Ovnsstekt tørr fisk eller kylling er ingen smaksbombe akkurat. Uansett hvor mye krydder man har på. Jeg skal ikke stille i bikini fitness uansett. Om magemusklene skal komme så krever det en langt større jobb. De lager seg ikke på kjøkkenet. De kommer når kroppen har ressurser nok til å bygge seg opp. En kan jo spørre seg selv hvordan en nedbrutt kropp kan repareres? Eller hvordan en kan sette nye legoklosser oppå de som allerede er ødelagt? Det går dårlig. Det var en gang en klok mann (les; lillebror) som sa at hjernen er en stor fettklump. Hva består den av? I størst grad fett. Skal en feks fungere i en hektisk hverdag og ta en utdannelse etterhvert vil det være avgjørende å fore den på riktig måte. Dessuten er fett essensielt for mye annet i kroppen. Jeg vil mer enn gjerne ha tilbake min glatte hud, og det skal være flere steder enn bare ansiktet. Fryse litt mindre hadde også gjort seg. Karbohydrater og proteiner er en ting. Fett en annen. En skummel en. Alt jeg frykter. Alt jeg har unngått. Unngått i flere år. Nå må det ta slutt. Ikke alt betyr blodpropp og åreforkalkinger. Det finnes fett som kroppen trenger og det finnes fett som kroppen må ha. Jeg har innsett det. ”Du blir hva du spiser” kunne ikke passet med bedre. Målet er at jo jeg skal komme opp i vekt. Jeg er forberedt på humørsvigninger ut av en annen verden. Vektoppgang skjer nemlig ikke av seg selv. Jeg må stå på, brette opp ermene og dra frem boksehanskene.  Denne gangen er det jeg som skal gå seirende ut av bokseringen. Det føler jeg meg rimelig trygg på. Jeg er helt klart på vei mot noe…

Så tror jeg kanskje stressnivået mitt minskes betraktelig. Å slippe kontroll er i seg selv smart. Altfor mye planlegging og frister ødelegger fort når en skal oppnå noe. Oppnå noe verdifullt. Rutiner er slitsomt, men i mitt tilfelle tror jeg det vil bli befriende. Vite at jeg jobber mot noe og har en plan. Ja, for planen er nemlig å følge opplegget fullt ut. Jeg er sta, målbevisst og veldig viljesterk. Ingen tvil om at jeg kjører knallhardt og gjør mitt beste. På en annen side kan jeg ikke presse meg selv eller kjøre noe tvangsregime, heller. Dette kan ikke gå feil vei. Frisk i morgen – ja takk, men det går ikke. Realistisk, Madelén! Jeg må fremdeles ta tiden til hjelp. Jeg skal bli så frisk som mulig. Frisk fra anoreksi uten å pådra meg andre spiseforstyrrelser riktig nok. Nei til tvangsspising. Nei til bulimi. Nei til depresjon, selvskading og isolasjon. Det vil helt klart bli en tidkrevende prosess. Den kan ikke stresses. Jeg har hverken råd til bommerter eller hasteoperasjoner. Noe jeg må innse når utålmodigheten står på som verst. Jeg har hørt om flere tilfeller der reernæring dessverre har endt med tragiske utfall. En må passe på. Har jeg tenkt til å bli frisk fra anoreksien så skal ikke kroppen gi opp underveis. Den er jo vant til å leve på sparebluss. Vant til hva den får i seg fra dag til dag. Flere kalorier vil gi den et sjokk. Et sjokk som helt klart kan tilvennes. I første omgang vil den prioritere de indre organene. Hvilket som er betryggende med tanke på de kommende årene. De kommende årene jeg nå kan se for meg, uten at jeg hopper forbi småstegene. Det gleder stort. Allikevel er jeg forberedt på motgang. Det vil bli tøft. Jeg kommer til å feile før eller siden. Da gjelder det å beholde styrken. Nederlag er ikke nederlag, men lærdom. Jeg har et solid støtteapparat rundt meg, og de tar meg i mot hvis jeg faller. Istedenfor å mase eller kjefte skal vi sammen skape motivasjon. Hva kjemper jeg egentlig for? Hvilken person vil jeg bli? Hva slags liv ønsker jeg? Med de tre spørsmålene er det ikke vanskelig å forstå at dette blir verdt strevet. Og selv uten garanti for suksess føler jeg meg trygg, overbevist og forberedt!

På slutten av innlegget dukker selvsagt tvilen opp. Den måtte jo komme nå som jeg var så optimistisk og motivert…. Hva hvis jeg ikke oppnår noe? Hva hvis jeg bosetter meg i joggebuksa? Hva hvis jeg ikke klarer å stå i mot selvskadingen? Hva hvis jeg blir deprimert igjen? Hva hvis jeg aldri føler glede? Hva hvis jeg aldri får tilbake mensen? (legens bekymring – overhodet ikke min)  Hva hvis jeg aldri kjenner meg sulten eller mett? Hva hvis jeg ikke greier å holde en stabil vekt, men hele tiden må kjempe for at jeg ikke går ned? Hva hvis oppgangen aldri stopper? Hva hvis jeg blir normalvektig og samtidig beholder spiseforstyrrelsen? Hva hvis jeg kun blir ”en i mengden”? Hva hvis jeg aldri føler meg spesiell igjen?Hva hvis hele verden hater meg? Hva hvis jeg blir mislykket? Hjelp er ordet. Det er en storsatsning og tankeprosess dette her. En haug av spørsmål står mot meg som en sky av uforklarlige fenomener jeg ikke kan eller vil svare på. Det er selvsagt mye ambivalens inni bildet. Mye usikkerhet tilknyttet min nye hverdag. Jeg blir nesten gal av å tenke på det. Det blir hardt å finne tilbake til seg selv. Hardt å gå opp i vekt. På en annen side gleder jeg meg veldig til jeg er der at jeg kan kjøre på med trening. Forme kroppen slik jeg ønsker. Gjøre ting jeg ønsker. Uten begrensninger. Så skal det sies at veien er lang, og en vet vel aldri når en kommer dit. Aller helst skulle jeg ønske en enkelt pille kunne løse det hele. Ikke bare for å komme dit jeg må, men også som jeg kunne erstattet maten med resten av livet. Tenk så deilig det skulle vært å slippe ”å forholde seg til det”. Men så er det vel ikke vekt som avgjør om jeg er frisk, heller. Det er i hodet det sitter. Da hjelper det ikke om en ser ”riktig ut” utenpå. Alt jeg kan er å holde på håpet. Fortsette mental trening. Forsøke å være positiv. Ha evnen til å se muligheter. Gjøre som før tross at jeg fortsetter i et nytt spor. Jeg har ingen garantier. Jeg har ingen bevis. Jeg vet ikke hva som er løsningen. Jeg vet ikke om alt vil bli bra, eller tilnærmet ”før”. Jeg vet ikke om Aleksander får tilbake søsteren sin, eller om mamma og pappa får tilbake datteren sin. Jeg vet ikke om jeg noensinne blir hun jeg vil bli. Jeg vet ikke om hodet kommer på plass. Jeg vet ikke om jeg blir kvitt matangsten, eller noengang vil føle glede ved et måltid. Det er heller ikke målet mitt. Målet er at kroppen skal få det bra. Hva den friske hverdag innebærer aner jeg ikke. Undervektig i 6 år. Ja, da er frisk er et skummelt ord. Jeg mister en del av identiteten min. Frigir noe jeg som bor i meg. Det er vel det som gjør hele situasjonen så tøff. Selv for en som er ”tøffere enn toget”. Hadde det ikke vært for den mulige gevinsten ville jeg aldri turt. Det koster mye. Jeg er kanskje flau og skamfull over å poste dette innlegget, men gjør det for å vise at jeg mener alvor. Jeg er ikke ute etter ellevill jubel eller overdreven ros, fordi det er mer provoserende og nedverdigende – enn motiverende. Dessverre. Bloggen lever videre, men jeg vil dog ikke dele matbilder eller bilder/informasjon som viser eller forteller noe om kroppslig utvikling. For privat. For sårt. Sorry. Det standpunktet er tatt for lengst og er høyst nødvendig for at jeg kan gjennomføre noe som helst. Bekjempelse av sykdommen i seg selv er skremmende. Skremmende nok. Jeg setter pris på at folk helst unngår å snakke til meg/maile meg om dette. Jeg kan fort la meg knekke når jeg blir påmint hvor uendelig mange skritt jeg er utenfor komfortsonen. Kanskje må jeg til og med legge bort enkelte medier for en periode. Særlig instagram. Da snakker jeg ikke om tynne folk og mager sunn kost, men om anoretikere som viser framgang i form av kropp eller unormale mengder mat. Da får jeg lyst til å gi opp. Å se folk som er blitt friske og vektstabiliserte gjør meg deprimert. Å se gigantiske matporsjoner gjør meg irritert. Må jeg bli så stor? Må jeg spise så mye? Selvfølgelig all mulig respekt til de som våger, men der er ikke jeg. Generelt provoserer den type bilder så ekstremt mye. Ja, så mye at jeg vil sulte meg selv. Og vel; det er ikke et tema en gang. Aldri. Da lar jeg heller være. Fjerner appen og lever normalt. Nå som jeg endelig føler meg klar så lar jeg ingenting ødelegge motivasjonen. Det har tatt så lang tid å komme dit jeg er nå, og vel; jeg lager ikke slike forventninger uten grunn. Nei, kun fordi de skal innfris. Aldri før har jeg hatt disse tankene og følelsene rundt behandling og friskhetsprosess. Forstått/innsett at jeg ikke blir frisk uten vektoppgang. Ah. Som jeg hater det ordet. Det får så være. Briste eller bære. Jeg skal våge og satse. Satse på at jeg gjør det rette. Satse på at jeg spurter over mållinja som en ekte Marit Bjørgen… Jeg må, jeg kan – jeg vil!

For deg som leser så høres kanskje dette ”prosjektet” litt vel detaljert og planlagt ut, og det finnes ingenting i verden for at jeg kan motsi den påstanden. Jeg forventer ikke at alle forstår. Det jeg imidlertid kan si er at hvis jeg skal utrette noe så må jeg ha klare retningslinjer og mål. Jeg må vite alt på forhånd slik at jeg vet hvordan de kommende dagene skal være. Så nøye må det være. Det nytter ikke med; ”så gjør jeg litt sånn” eller ”i morgen blir det slik”. Det er som å si; Da komplimenterer vi litt her og utsetter litt der. Bare dumt. 

Applaus til den som orket å lese hele innlegget! Applaus til hun som orket å skrive hele innlegget!