Går det an å føle når man egentlig ikke forstår?
Går det an å tenke når tankene blokkeres?
Går det an å smile når gleden er ikke-eksisterende?
Går det an å kjempe når en er tom for krefter?
Går det noensinne an å bli Madelen igjen?
Avsluttet med de mest sårende ordene. De stakk. Rett inn i hjerterota. Av og til må jeg stoppe opp. Jeg tenker for mye. Jeg tillater å leve med følelser som gjør meg uvel, trist og deprimert. Det er mange underlige spørsmål å stille. Jo mer jeg funderer, jo mer nysgjerrig blir jeg. Dog litt frustrert og oppgitt, også. Det finnes jo ingen fasitsvar på dem. Alt avhenger av meg. Meg, meg og atter meg. Det er kun jeg som sitter med løsninger og svar. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal finne dem. Letingen er et daglig arbeid. Hver eneste dag er jeg på jakt etter noe som kan gjøre ting bedre. Bedre situasjonen. Bedre psyken. Bedre fysikken. Uansett hvor sliten jeg er. Uansett hvor lei jeg er. Uansett hvor håpløst ting virker, så kjemper jeg. Jeg kjemper en kamp som ingen andre enn meg kan vinne. Jeg kjemper den i usikkerhet. Jeg kjemper den i sinne, men jeg kjemper den også med lykke og all verdens håp. I god og overbevisende tro om at det vil opprettholde tålmodigheten og gjøre meg friskere…
