Jeg besvarte mailen uten å nøle og gledet meg stort. 22 september fikk jeg dermed besøk av to hyggelige damer, journalist og fotograf fra Norsk Ukeblad. De ønsket å lage en sak om meg og anoreksien. For å forsterke det hele var også mamma med. Hennes morskjærlighet og støtte har betydd alt for meg, og spesielt under sykdommen viste den seg som ekstremt viktig. Hun er en person som kjenner meg inn og ut, og derfor var det en selvfølge å ha henne med i reportasjen. Slik ville den nemlig gjenspeile meg og ”utviklingen” min best mulig. Med dette utgangspunktet ble naturligvis fokuset på meg og henne. Jeg skulle gjerne poengtert hvor viktig pappa også er og har vært. Uten han hadde jeg enda ligget på bånn og syntes synd på meg selv. Han ble den første til å trekke fram positivitet, glede og selvaksept. Dermed har han fungert som min psykolog hele veien og definitivt vært en avgjøende og super støttespiller for meg. Han var ikke med på intervjuet, så jeg nevner det her på bloggen istedenfor. Ingen tvil om at mine fantastiske foreldre fortjener god omtale. Jeg er dem evig takknemmelig!
Med mange innebilder og en del skravling var omsider hodet tømt. Da to timer var gått tok vi turen ut i høstsola. Sekvsensen var latterfull. Med en ekstra kreativ fotograf koste vi oss. Bildene ble flotte og viser tydelig fram det gode forholdet mellom mor og datter. Det endelige resultatet er nå på trykk over tre/fire hele sider og kan sees i ukens magasin. Allikevel får jeg legge ved noen bilder her, da det alltid blir begrenset med plass. Bladet dumpet i posten min på Lørdag, og jeg er veldig fornøyd!
Ønsker du reportasjen tilsendt?
TA KONTAKT VIA MAIL: [email protected] 🙂
Gratulerer!!
Vi er veldig glad i kommentarer og håper du kunne tatt deg litt tid å gå inn på bloggen og skrive en kommentar:-)
Mamma abonnerer på Norsk Ukeblad, så denne artikkelen skal jeg lese når jeg kommer hjem:)
oi! håper alt går kjempe bra med deg videre, og dødts kult! 🙂 – gjerne skjekk ut min blogg også! 🙂
Oy! Gratulerer! Så kult:-) du er veldig pen. Håper du vil ta en titt innom bloggen min og legga igjen en kommentar? Veldig bra blogg du har
Gratulerer! Det skal jeg lese! 🙂
Gratulerer….:-)
Kan jeg spørre hva slags behandling du får nå? Følger du kostplan?
Så utrolig kult! 😀 Jeg elsker norsk ukeblad.
Thea: Har oppfølging hos fastlege. Nei, det gjør jeg ikke.
Du imponerer stadig! Skal kjøpe ukebladet 🙂 (hvis det er i salg lengre)
Tone: Takk! Så flott. Bladet er i salg ut uken 😉
Jeg bare lurte på om du kunne ha lagt ut matvarer som er typisk deg å spise? Evt hva du spiser i løpet av en av en dag?
Du skjønner; jeg har også anoreksi, og vil gjerne bli bedre, men jeg klarer liksom ikke helt det å faktisk “begynne å spise igjen”. Det er så mye som er helt “Nei-mat” for meg.. Og jeg tror det hadde hjulpet å sett hva andre i samme situasjon spiser, og gjerne kan gi meg hjelp på vei. Det hadde sikkert ikke bare hjulpet meg, men også andre i samme situasjon. Selvfølgelig så skjønner jeg godt om du ikke føler for det.:)
Bare så det er sagt så er jeg innenfor seksjon for spiseforstyrrelser, men jeg føler det forventer altfor mye.. Det sier seg selv at det ikke bare er til å proppe en person som har et forvrengt forhold til mat, med masse “skummel” mat..:/
Amalie: Hei! Jeg er ikke så veldig tilfreds med å legge ut den type informasjon. Jeg føler det i grunn litt skamfullt. Selv synes jeg mat er vanskelig, og derfor prøver jeg å tenke mest mulig fornuftig rundt det! Mitt fokus når det gjelder mat er sunnhet. Altså; sunt uten at det blir for sunt selvsagt 😉 Det blir lite sukker og hvetemel, da det får meg til å føle meg veldig trett, slapp, dårlig (vonde i hodet, oppblåst, uvel) og ellers blir jeg ukonsentrert og grinete. Jeg spiser derfor et godt karbohydratholdig kosthold (!!) med mye grove kornprodukter (havregrøt og knekkebrød for det meste), frukt, grønnsaker, rene proteiner (kylling, fisk) og en haug av ulike blandinger med cottage cheese, bær og yoghurt 🙂 Disse matvarene er på en måte standardkostholdet mitt!
Jeg forstår godt at du lurer på det, og at du er nysgjerrig. Det er selvsagt ikke enkelt å vite hva som er normalt eller vanlig! På slike steder tenker de kun ”mat er medisin” og det blir veldig feil. Stress og fortgang skaper ingen langvarig god effekt. Folk er forskjellige og trenger derfor individuell behandling….