Det er selvsagt fantastisk å se at stadig fler spiseforstyrrede unge jenter velger å blogge. Jeg er så glad for at mange velger åpenheten og tør å stå fram med sykdommen. Det er en stor del av det å bli frisk. Uansett hvor bra jeg synes dette er, så unnlater jeg allikevel disse bloggene. For min egen del. Det føler jeg er best. Jeg har til og med venninner som er syke, og som blogger, men jeg leser dem ikke. Kanskje jeg trykker meg inn og legger igjen en kommentar, men det er alt. Bildene gir meg veldig ofte negative assosiasjoner. Innleggene om at dagen er vanskelig, hva de har spist, ikke greid å spise eller at de har mestret osteskiva er lite interessant for meg. Tankene kommer nok litt ubevisst. Med slike blogger blir jeg påminnet at jeg enda er syk. Noe som er sårt. En tøff sannhet. Dessuten kjenner jeg på ”den vonde fortid” og det påvirker bare negativt. Jeg føler det ekstra triggende på anoreksien å lese om andre som er syke, og jeg føler det nesten provoserende og litt som ”en konkurranse”.  Er de tynnere og sykere enn meg? Mestrer de dagen bedre enn meg? Er de normalvektige og allikevel sliter? Er de kommet lenger enn meg? Mange tullete spørsmål forvirrer tankegangen, og selv om det er ubevisst så er det ikke bra for meg å fundere slik….

Det skal ikke stå på egne opplevelser og ekspertise. Kunnskapen min deler jeg mer enn gjerne. Jeg har hittil deltatt i 34 skoleintervjuer (hvorav 4 var fra høyskoler og NTNU) og spilt inn 1 kortfilmdokumentar. I tillegg har jeg hatt 4 foredrag og 3 avisintervjuer. Det har blitt en del med andre ord. Jeg både svarer og diskuterer på mail med lesere eller de som sliter. Det går fint, fordi det blir en helt annen måte å forholde seg til sykdommen. Det blir noe positivt, fordi jeg føler at jeg er til hjelp. At jeg kan være med å forhindre spredning av spiseforstyrrelser. Det er ønsket. Jeg liker følelsen av å være til nytte. Den har jeg kun når jeg deler erfaringer og kommer med råd. Den finnes ikke når jeg smånysgjerrig trykker meg inn på bloggene for å lese om andres utfordringer og utvikling. Da oppsøker jeg på en måte djevelen og forer anoreksien. Jeg har bedre nytte av framgangsrettet psykologi. Jeg trenger annen input enn sykdomsstoff og elendighet. Om jeg først skal lese en blogg vil jeg ha noe positivt, for da ser jeg på en måte noe jeg kan strekke meg mot. Om det er fotballfrues perfekte liv jeg vil drømme meg bort i, eller fitnessbloggernes mange bobler, er egentlig det samme. Om jeg vil ha tips til sunt kosthold, bra trening og smarte oppskrifter kan være vel så inspirerende. Da ser man at det nytter med en hverdag ”etter sykdommen”. Som vil si at det går an å spise sunt og trene uten at det indikerer ortoreksi. Det handler om en gylden middelvei, og jeg må finne den som er best tilpasset meg!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame