Jeg kan lese utallige selvhjelpsartikler og fitnessblogger om ting som får meg til å smile, og om ting som engasjerer meg. Uansett hvor mye motivasjon alt dette gir meg, er det allikevel en tøff nøtt som skal knekkes. Min sykdom. Min anoreksi. Jeg kan lese, se og høre alt mulig av positive ting, men til syvende og sist er det kun i meg selv jeg kan hente styrke. Den kan påvirkes, men den kan aldri avgjøres. Det er kun jeg som sitter med den avgjørende kraften. Den viktige dømmekraften. Det er kun jeg som har makten som virkelig skal til. Det er kun jeg som kan bedre situasjonen. Jeg og ingen andre. I løpet av de siste årene har jeg nemlig forstått at det ikke eksisterer noen andre muligheter enn min egen vilje for å bli frisk. Sondeforingen måtte til, hvis ikke hadde jeg jo ikke overlevd. Tvangsinnleggelsen var brannslokking. Dessverre ble det også en utsettelse og et stort spillerom for sykdommen. Jeg fikk en rekke nye lidelser, og ble enda mer anoretisk enn tidligere. Mine psykiske plager ble et virkelig faktum, og undervekten ble kun et symptom. Jeg forsto at det ikke nødvendigvis var kroppen som var syk, men hodet. I etterkant jobbet jeg knallhardt mot alle negative fristelser. Psykologien var for å unngå selvskading. Ingenting annet. Mens legetimene nå dreier seg om at verdiene skal holde seg stabile. Livet med sykdom går overraskende bra, men er også veldig komplisert. Det har utviklet seg til å bli et eneste stort puslespill, og det er skremmende å vite at jeg sitter med de siste bitene…. I tiden framover håper jeg fornuften seirer og lar meg bruke dem riktig!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå