En klok dame fortalte meg en gang; ”man kan ikke vente med å leve til man blir frisk”. Jeg kunne ikke vært mer enig! I går gjennomførte jeg nok en milepæl. Etter jeg ble syk mistet jeg totalt interesse for alt som går under kategorien gøy. Det er utrolig synd. Jeg fortjener bedre. Dermed måtte disse blokkeringene utfordres. En dag skal de jo forsvinne for godt. Påsken er familie, gul pynt og dekorative egg, men også ski. Før anoreksiens dager elsket jeg ski. Jeg var langt over gjennomsnittet frelst til denne idretten/hobbyen. Både langrenn og slalåm. Gleden var derfor stor da jeg satte utfor bakkene på Kongsberg. Det var sol og kanonvær. Perfekt for en dag i bakken! Jeg kan ikke forstå at jeg har ventet så lenge. Det fantes ikke en eneste celle i kroppen som holdt meg igjen. Ingen tvil i det hele tatt. Den frihetsfølelelsen jeg kjente da vinden rev i håret og skia sklei nedover var helt fantastisk. Jeg var så lykkelig! På mange måter gjør det godt å se hva det er jeg kan komme tilbake til. Hva jeg egentlig savner. Gevinsten for å vinne vokser seg stadig større…